Christers blogg

Det kan se ut som det går en høyrebølge over Europa, og over Norge. Siste meningsmåling (referert i Aftenposten og VG) gir solid blått flertall: H og Frp alene får 47%, og med KrF og Venstre har de 58,8%. Nå skal vi ikke bry oss for mye om mellomvalgsmålinger, men trenden over tid er også klar. På valgforsker Bernt Aardals hjemmesider kan du gasse deg i alt du måtte ønske av meningsmålinger og valgstatistikk. Jeg har sett på hvordan forholdet mellom blokkene har vært historisk. Jeg har klassifisert RV, NKP, SF/SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet (fra og med 1993) som venstreside, og øvrige partier i statistikken (DLF, KRF, V, H, Frp, Kystpartiet og Sp/Bondepartiet før 1993) som høyreside. Bildet som da framtrer er tydelig:

• Norge hadde blått velgerflertall fram til krigen. (At Arbeiderpartiet satt i regjering fra 1936, skyldtes at Bondepartiet inngikk forlik med dem – men Bp var definitivt et borgerlig parti den gangen.)
• Fra og med 1936 til og med 1969 hadde Norge rødt velgerflertall. Imidlertid sørget valgsystemet for at det var borgerlig regjering fra 1965 til 1971 (regjeringen Borten).
• Fra og med 1973 har det vært blått velgerflertall ved hvert eneste valg, med unntak av valgene i 1993 og 1997. Senterpartiet (som vel blir ansett som å ha skiftet side omtrent på denne tida) er “skyld” i denne forskyvningen. De tradisjonelle venstresidepartiene har altså ikke hatt velgerflertallet i ryggen en eneste gang siden 1973. Valgsystemet og det parlamentariske systemet vi har er grunnen til at det har vært mulig med venstresideregjeringer i periodene 1973-1981, 1986-89, 1990-1997, 2000-2001 og 2005 til i dag.

Det er altså ikke noe kvantitativt (tallmessig) forskjellig mellom tidligere tider og høyrebølgen vi har i Norge nå. Dagens høyrebølge er egentlig bare en fortsettelse av høyrebølgen i norsk politikk siden tidlig 1970-tall. Siden valget 2009 har regjeringens oppslutning stupt, mens Frp – og særlig Høyre – har vunnet kraftig. Hvis dette skulle holde seg (noe det ikke har gjort tidligere), så ville det representere et skille i norsk politikk. Men det er det altså for tidlig å si noe om.

Men spørsmålet er om det er noe kvalitativt forskjellig ved høyrebølgen i dag, sammenlignet med tidligere. Svaret er vel kanskje både ja og nei. Jeg har ikke gått gjennom detaljene for valg over de siste årene for europeiske land (den interesserte kan finne tallene her: NSDs European Election Database), men ut fra medierapporter og regjeringskonstellasjoner i europeiske land, så er de fleste land i Europa i dag høyrestyrt, og høyreradikale partier er på fremmarsj: Jobbik i Ungarn, BNP i Storbritannia, Frihetspartiet i Nederland, Østerrikes Frihetsparti, Sverigedemokraterna i Sverige, Front National i Frankrike, flamske nasjonalister i Belgia, Dansk Folkeparti i Danmark og Fremskrittspartiet i Norge er bare noen av eksemplene. Deres fellestrekk er at de er protestpartier, antielitistiske og fremmed- og/eller islamfiendtlige (i varierende grad). Denne innvandringsmotstanden er et nytt aspekt ved høyrebølgen(e), sammenlignet med tidligere i etterkrigstida. Sammenlignet med førkrigstida er det imidlertid ikke så nytt. Betyr dette at skammen over nazistenes overgrep var det eneste som holdt fremmedfrykt og tøylesløs nasjonalisme tilbake? Jeg vet ikke, men jeg frykter at fremmedfrykt og -hat er noe vi vil leve med til alle tider. Akkurat som religion eller mektige ideologier kan ta et voldsomt og irrasjonelt grep om oss ved hjelp av sine enkle løsninger og sosiale gruppemekanismer, så har fremmedfrykten blant annet opphav i vårt behov for å definere identitet – og en enkel måte å gjøre det på, er å identifisere “den andre” – en som er annerledes. Men akkurat som annen skadelig irrasjonalitet, så må også fremmedfrykt tøyles, temmes og bekjempes.

Et annet interessant aspekt ved høyrepartienes retorikk, er den økonomiske tankegangen de forfekter. Det er ikke bare Fremskrittspartiet som tilsynelatende er motsetningsfylte i å kreve skatteletter og en tilsynelatende sterk velferdsstat i samme åndedrag (om de i realiteten undergraver velferdsstaten, er et annet spørsmål om konsekvensene av politikken deres, og det har jeg skrevet om før, så det lar jeg ligge nå). Det de appellerer til, er behovet for personlig frihet – de gjør seg til fanebærere i kampen mot formynderi fra statens side. Samtidig anerkjenner de behovet for trygghet – og at velferdsstaten er en viktig trygghet for mange. Dermed gir de velgerne det beste av to verdener på en gang. Ikke rart de har god oppslutning!

Men heller ikke dette er egentlig så nytt – innpakningen er dristigere, frekkere og krassere enn på; godt inspirert av amerikanske republikanere og andre hotshots. Imidlertid har høyresiden bare i korte perioder vært ultraliberalistisk økonomisk. Konservative, kristendemokrater og sosialliberale har vært grunnleggende opptatt av trygghet. Forskjellen er at det før var venstresida som kjempet for frihet og trygghet for alle. For dem var staten et autoritært verktøy for å ivareta borgerskapets interesser. Gjennom oppbygning av egne institusjoner i arbeiderbevegelsen og gjennom overtakelse av statens institusjoner kunne man oppnå frigjøring for sliterne også.

I dag er bildet snudd, og det er venstresida, som har sittet med makt i mange europeiske land i store deler av etterkrigstida, som blir oppfattet av folk som autoritære administratorer av en undertrykkende fellesskapsideologi. Og det er i dette at problemet ligger. Sosialdemokratiet har sprukket under presset fra generasjoner som har vokst opp uten nød og fattigdom, som har fått seg en utdannelse og som har fått smaken for selvrealisering. Etterkrigstidens likhetsløsninger – som var båret vel så mye ut av økonomiske nødvendigheter som av ideologisk tankegang – kjennes unødvendig innskrenkende. Den opposisjonen som mange steder vokste fram til venstre for sosialdemokratiske partier – radikale, ikke-kommunistiske sosialdemokratiske partier og miljøpartier (SV, danske SF, Miljöpartiet) – vokste fram med blant annet krav om mer individuell frihet i livsførsel; men også denne bevegelsen (som jeg oppfatter meg som del av) er i manges øyne en autoritær formynderbevegelse.

Som jeg har argumentert for mange ganger, så er høyrepartienes politikk reelt sett slik at den vil redusere vår frihet. Men retorikken deres er forførende, og venstresidas retorikk er fordømmende. Jeg tror venstresidas håp ligger i å ta tilbake frihetsbegrepet. Frihet for alle bør være sosialismens endemål, og vi må våge å tenke selvstendige tanker om hvordan vi skal oppnå det. Vi må diskutere hvilke verdier denne friheten omfatter, men vi må gjøre det uten å gripe til dogmatiske lesninger av fortidens sosialister. Vi må diskutere løsninger for et moderne samfunn, men uten å gi slipp på helhetsbildet – uten å la oss forføre av en liberalistisk tankegang.

Hvis vi som kaller oss selv sosialister ikke evner å leve i samfunnet, bare å snakke om det, og ikke evner å ta til oss hva de store massene tenker, ikke bare vår egen omgangskrets – ja, da klarer vi aldri å snu den gamle høyrebølgen og da fortjener vi å tape valgene som kommer.

I dag ble jeg dypt og inderlig skuffa over Kunnskapsdepartementet. De har sendt ut nye fraværsregler for skolen på høring, og det jeg leser er triste greier.

I årevis har det vært kjempa en hard kamp for at skolen skal gjøre det mulig for politisk engasjerte elever å drive politisk arbeid, for toppidrettsutøvere å drive toppidrett og for kronisk syke å slippe å vise fram sin sykdom for all verden – samtidig som man tar en utdanning – ved å ha en kvote på 14 dager med fravær som ikke synes på vitnemålet. Det har gjort det lettere for disse gruppene å drive et verdifullt, lærerikt og utviklende arbeid – eller å unngå å bli helt uføre – og likevel få seg en jobb etterpå. Tusenvis av ungdom som har drevet frivillig arbeid har blitt bedre og mer produktive samfunnsborgere av det.

Nå foreslår Kunnskapsdepartementet å innføre et drakonisk fraværsregime i skolen, som jeg frykter blir en katastrofe i henda på sure lærere:

• Reduksjon av fraværskvoten til 10 dager
• Sykdomsfravær må alltid ha legeerklæring
• Bare fravær over tre dager kan strykes i helse- og velferdstilfeller, og bare fra og med den fjerde dagen

Argumentet er at fravær er knyttet til frafall i skolen. Det er riktig. Men – basert på min erfaring som lærer – det er et langt større problem at svake elever driter i fraværet på vitnemålet og bare skulker unna, enn at de gjør seg flid med å påberope seg helse- og velferdsgrunner for fraværet. For kronisk syke vil forslaget antakeligvis bare føre til at fraværet ført på vitnemålet eksploderer, med de konsekvensene det får for utsiktene til framtidig arbeid eller lærlingplass. Forslaget vil straffe politisk engasjement og idrettsliv og straffe kronisk syke.

Det er andre tiltak som heller må vurderes: Bedre kontakt hjem-skole, tidlig innsats, mer praksis i skolen og bedre kontakt arbeidsliv-skole. Det er også god SV-politikk.

Jeg skal innrømme det. Jeg blir litt støtt av hijab. Jeg blir nesten fysisk uvel av niqab og burka. Jeg synes det er noe ufyselig over at noen skal føle det nødvendig å dekke andre til – eller å bli tildekket selv på grunn av middelalderske konsepter om ærbarhet – som om det var kvinners skyld at menn lystet etter dem. (Noe denne islamske tradisjonen har til felles med enkelte utdaterte norske forståsegpåere som mener kvinner kan skylde seg sjøl når de blir voldtatt.) Men jeg blir også støtt av korset. Jeg synes det er fryktelig ubehagelig å måtte utsettes for denne religiøse symbolikken overalt – enten det er i begravelser eller når jeg møter noen med korset rundt halsen. Det hender jeg svarer med å sprade rundt i min deilige t-skjorte fra Englands Atheist Bus Campaign fra i fjor, selv om det kan vekke anstøt.

Atheist Bus Campaign's t-skjorte

Men det kunne ikke falle meg inn å forby verken hijab, niqab, burka, kors eller andre religiøse symboler, selv om de gjør meg støtt inn til margen. Jeg tror noen burde gi TV Visjon Norge et heftig ballespark for å ta i mot 11 000 kroner fra en person for å be om løsning på vedkommendes økonomiske problemer og deretter lovprise gaven på TV, som de gjorde i går, men jeg mener de bør ha lov til å stå og si at Guds lov burde innføres i Norge.

Det må være rom for ulike meninger og livssyn i et samfunn som Norge, men det må også være rom for å angripe og kritisere disse meningene og livssynene. Muslimer må ha lov til å gå i demonstrasjonstog mot karikaturtegninger, og Dagbladet må ha lov til å trykke dem, og jeg må ha lov til å mene at muslimene i demonstrasjonstog er teite, samtidig som jeg må kunne mene at muslimer blir utsatt for mye kjipt i Norge (ikke så rart, med tanke på at nesten 50% av norske ikke-muslimer ikke vet hvilken rolle profeten Muhammed spiller i islam).

Jeg er tilhenger av å si ting i klartekst, men jeg er usikker på hvor fruktbart det er å gjøre som DN oppfordrer til, nemlig å si “ad helvede til” til muslimske fundamentalister. Ikke fordi de ikke fortjener det, men fordi det er så mange ulike typer fundamentalister som fortjener det samme. Det blir fort farlig populisme å hausse opp denne typen motsetninger mellom folkegrupper, og det tjener ikke til mye annet enn å bekrefte det som mange i minoritetsmiljøer føler på kroppen, nemlig at muslimer blir sett på som mindre verdt enn kristne.

Islam er uvant for nordmenn som har kjempet kristendommens klamme hånd gradvis tilbake, men er på ingen måte noen eksepsjonell religion i sitt tidvis totalitære grep om enkeltmenneskets liv. Men det uvante er lettere å kritisere, og da er det lett å glemme at det er fler som fortjener kjeft.

Så: Sinte muslimer – jeg skjønner at dere er sinte. Men dere får godta at ytringsfriheten kan være ubehagelig. Dagbladet: Dere var usedvanlig dumme og platte med den forsida deres, det var unødvendig. Og alle sammen: Det er ikke lett, men det er lov å bruke hodet og argumentere mot det man ikke liker og prøve å overbevise folk om at det er feil, i stedet for å kreve lover og regler som regulerer livene våre i detalj.

Som jeg skrev om for fem dager siden, er det problematisk at SV er med i Studieforbundet Solidaritet, siden de pusher alternativ-bevegelsen for hva den er verdt (som mind you ikke er spesielt mye).

Nå viser det seg at Landsstyret i SV har hatt en prosess gående med å vurdere om partiet skal være med i SO i det hele tatt, og konklusjonen ble tatt i helga. Landsstyreprotokollen, side 22-23 har med vedtakstekst om å melde seg ut og starte nytt, eget studieforbund – og dette ble vedtatt.

Gratulerer! Jeg skulle gjerne sett at LS hadde sagt noe om studieforbundets galematias, men man kan ikke få alt heller

Partiet jeg er med i, SV, er medlem av Studieforbundet Solidaritet (SO) (tidligere Sosialistisk Opplysningsforbund). Så vidt jeg har skjønt, har SO vært SVs eget studieforbund. I dag er SV og SU to av 33 ulike medlemsorganisasjoner i studieforbundet. Det viktigste formålet slike studieforbund har i dag (i praksis) er å kanalisere penger til studieaktiviteter i medlemsorganisasjonenes regi. Men jeg er dypt skeptisk til SO og at SV skal fortsette å være medlem, fordi SO ikke bare holder seg til sitt formål (som står beskrevet her), men også pusher noen meget tvilsomme alternativ-nettsteder på sin forside, gjennom å referere til en av sine medlemsforeninger:

Foreningen for livsveiledning og selvutvikling har flere medlemmer som holder flotte kurs, se blant annet følgende hjemmesider:
www.aruna.no
www.astrologi.no
www.energiverkstedet.com
www.iliana.no
www.nlpcenteret.no
www.sirius-senter.com

Dette har jeg tatt opp internt i partiet tidligere, og da ble linkene fjernet, men nå er de altså tilbake igjen. Hva er det disse folka som SO markedsfører pusher?

ArunA

ArunA-akademiet tilbyr malerskole og lørdagskafé, men også “InnerLife-utdanning” og “InnerLife-terapi”, samt en vurdering av Din Indre Livssyklus® (sic), “basert på de kollektive livskrefter i psyken”. For bare 1200,- kan du få en “Vanlig studiepakke for nye brukere” om Din Indre Livssyklus®.  InnerLife-utdanning er en “utdanning i terapeutisk massasje, dybdepsykologisk terapi og livsveiledning”. De har også kurs som “Storytelling as a healing art”…

Bak senteret står Lisbeth Lind og Øivinn Øi. Nettsidene opplyser at ingen av dem har faglig bakgrunn som psykologer eller lignende, men har bak seg flere år hos Bob Moore ved “Psykisk Center” i København. Øvrige ansatte har pedagogisk bakgrunn.

Vurdering: Dyrt vås fra ende til annen. Det verste er at senteret tydeligvis har studenter som går der på attføring, til tross for at ingen av de som arbeider der har utdanning som psykologer eller fysioterapeuter eller andre fag som gjør at det er faglig forsvarlig at de bedriver “dybdepsykologisk terapi” – langt mindre gir opplæring i det.

Astrologiskolen HERKULES (astrologi.no)

De fleste av oss vet at astrologi bare er humbug. Men det stopper ikke astrologiskolen Herkules i å tilby “2, 3 eller 4-årig studieforløp, samt nettstudie”, i “klassisk og esoterisk horoskop tolkning”! Studieavgift per halvår er 5 500,- pluss 1 500,- for “omfattende studiemateriell”. Til tross for denne prisen, så averterer nettsidene med at det er “få samlinger i året” (men du får 500 undervisningstimer på DVD og samlinger). Grunnlegger av skolen, Gisle Henden, har i følge nettsidene to doktorgrader (en “ordentlig” fra BI i strategi, økonomi og ledelse, og en tullegrad i esoterisk filosofi fra Seven Ray University(!)), ett hovedfag i filosofi fra UiO, tre mastergrader (MA fra Roskilde Universitet og UiO (uspesifisert fag), Business og Marketing fra BI og i esoterisk astrologi fra nevnte Seven Ray University. Han har også gått “Den Esoteriske Astrologiskolen”, “Den Nordiske Astrologiskolen” og vært hospitant ved Statens kunst- og håndverksskole. Mannen lider ingen nød – i følge skattelister.no, hadde han i 2008 en likningsinntekt på over 700 000,-. I følge proff.no, er Astrologiskolen Herkules et enkeltmannsforetak registrert på han.

Lærerpersonalet ved skolen teller en professor med doktorgrad i kjemi, (Helene Schei), en “doktor” i esoterisk filosofi, en “profesjonell astrolog”, en sivilarkitekt med “utdannelse innen medisin, psykologi og filosofi”, en “heilpraktiker” og soneterapeut med astrologisk utdanning, en med “Tibetansk/Usui Reiki Master grad”, en psykologiutdannet, en formann i dansk astrologiforening, en cand.mag med psykologi, lærerskole og sosialantropologi, en siviløkonom, en “asthro-therapist, grounded in PsychoSynthesis”, en tidligere førsteamanuensis med doktorgrad i fysikk og teknologi, en omsorgsarbeider, en som “bygger sin viten på en bred vifte av åndsvitenskapelige kilder”, en kunstutdannet og en med bare astrologiutdanning.

Vurdering: Hummer og kanari blant lærerpersonalet – fra halvstuderte røvere til professorer. Men ingen faglig tyngde i andre fag blant lærerne kan avhjelpe det faktum at det de underviser i er det reneste sprøyt. Jeg vil si at disse menneskene misbruker sine titler og utdannelser til å fronte kurs som suger penger fra godtroende som leter etter svar. Det gjør det hele egentlig bare verre.

YOGA Energiverkstedet (energiverkstedet.com)

Dette ser ut til å være et sted drevet av Connie Hvidberg Nørup, basert i Stavanger. Hennes viktigste kvalifikasjon ser ut til å være at hun “(d)eltar på 6. året i The Diamond Approach, en nåtidig spirituell-psykologisk trening”. Energiverkstedet tilbyr aktiviteter med navn som “Traume terapi”, “OnenessBlessing”, “CranioSacral terapi” og “Familiekonstellasjoner”.

“Traume terapi” behandler traumer, ikke som en “sykdom”, men “en spenningstilstand”. Traumer kan manifestere seg i form av symptomer som “kroniske smerter, trøtthet og søvnproblemer; migrene og hodepine; frykt, angst og fobier; fysiske skader (fra ulykker, øvrige skader og operative inngrep); og konsentrasjons- og hukommelsesproblemer”. Ganske heftige greier, men de skal altså kunne behandles med de riktige øvelsene for å avspenne og “mobilisere nervesystemets og kroppens eget selvhelende potensiale”. Pris: 1700,- for et helgekurs.

“OnenessBlessing” aner jeg ikke hva består i, men de som leder sesjonene har vært gjennom “21/10/7 dagers initiering fra The OnenessUniversity i India og nå i Italia”. Pris for en drop-in session på to timer en søndag: 200,-. Videre søk på oppgitte adresser gir ikke noe mer informasjon om hva dette består i, men her får du vite at du kan få lære  “kunsten å skape vekst og suksess; Universets hemmelige prinsipper” og “Ta kraften i livet ditt tilbake”.

“Chranio Sacral Therapy utdannelse” gir deg opplæring i kraniosakral terapi (som så vidt jeg har skjønt går ut på å justere rytmiske bevegelser i hjernen (som for øvrig alle “terapeuter” vurderer ulikt)) – første av fem kurs gir deg 24 timer for den nette sum av 5 500,-. Etter kurset vil du “være i stand til å palpere subtile biologiske bevegelser”. Kjekt, når vi også får vite at “CranioSacral Terapiens helbredende virkning [er] stort sett ubegrenset”. Ikke verst, gitt.

“Familiekonstellasjoner” er en form for terapi, tydeligvis. Du kan ta opp ting i en “konstellasjon” (privat “konstellasjon” koster 2 200,-), slik som “Seksualitet*overgrep”, “Angst som ikke kan forklares”, “Overspising, anoreksi, bulimi”, “Schizofreni/Psykoser” i familien, “Mord/Selvmord i familien” og lignende små og store problemer. De som utfører konstellasjonene kalles “konstellatører”. En weekend om “familie- og pengekonstellasjoner” koster 2 500,- for nye deltagere.

Vurdering: En salig smørje av ulike kurstilbud og “terapier”. De veksler fra det harmløse, via det kryptiske til det rett ut farlige. Jeg betakker meg for at glade amatører skal drive en form for “terapi” som har “ubegrenset virkning” eller som behandler seksuelle overgrep. Det er rimelig grovt at dette kan tilbys ukontrollert i landet vårt.

ILIANA-akademiet (iliana.no)

Dette “akademiet” tilbyr “kurs og fagutdannelser” innen f.eks.  “SELVutvikling”, “transpersonlige prosesser”, “NLP, Nevro Linguistisk Programmering”, “Energiarbeid og healing” og “syntese, kognitive metoder og mindfullness”. Grunnlegger Inge Ås er egentlig kunstner, men har “faglig” bakgrunn som homeopat, kraniosakralterapeut, “REIKI-seichim Mester” og healer. Lærerne har bakgrunn fra hotellbransjen (men også drift av egen urtegård), markedskommunikasjon og strategisk ledelse, økologi, førskolepedagogikk og statsvitenskap. Ingen av lærekreftene har altså noen som helst forutsetning for å jobbe med ting som “livsveiledning” eller “selvutvikling” på et profesjonelt plan, men likevel koster kursene skjorta. “SELVutvikling” koster f.eks. 16-17000,- + + for alle kursene – og denne utdannelsen er fundamentet for øvrige kurs. Livsveilederutdannelsen koster 45 000,- til sammen, mens å nå nivå 2 (fagutdannelse) i energiarbeid og healing koster 40 800,-, i tillegg til at det er obligatorisk å gå til minimum tyve livsveiledningstimer (med en generøs rabatt på 10% per time) hos lærerne på kurset, samt å kjøpe behandlingsbenk, obligatorisk litteratur og reise, kost og losji til samlingene. Ikke rart Inge Ås har en likningsinntekt på nesten 440 000,- og en likningsformue på over 300 000,-…

Vurdering: Fjaseri. Dyrt fjaseri. Fra glade amatører.

NLP Centeret (nlp-centeret.no)

Dette er et senter for “neuro-lingvistisk programmering”. NLP er i følge nettsidene “det enkleste og mest effektive verktøy for å forstå strukturen i menneskers problemer” – et “must” for å være en “god, oppdatert og effektiv terapeut”. Faktisk er det intet mindre enn “En av de mest effektive og moderne form (sic) for psykologi i dag.” De selger kurs som “NLP Practitioner” (27 000,- for 4 dager), “NLP Master Practitioner” (29 000,- for 4 dager) og “Bli ditt eget kraftverk på jobben” (5 300,-). “Kunsten å lykkes” koster for øvrig bare 600,- til sammenligning. Jeg ville tro at de som sto bak så viktige og betydningsfulle kurs ville like å stå fram med sine faglige kvalifikasjoner på nettsidene, men nettsidene sier ikke en gang hvem som står bak senteret. Proff.no kan avsløre at senteret er et enkeltpersonsforetak, ledet av Randi Jørgine Nesbø. Først når du googler henne, så kommer du inn på nettsiden om lærerne på senteret.Jeg fant etterpå ut at du måtte klikke deg inn på det enkelte senteret for å finne ut hvem som sto bak. Godt gjemt.

Senteret (hovedkontoret i Strømmen) viser seg å være en “mom and pop shop” – Ingolf og Randi Næsbø er to av de tre lærerne: Han er utdannet innen elektronikk, hun innen pedagogikk. I tillegg har senteret en lærer til, Kristin Mothes, som er dataingeniør og prosjektleder. Lærerne ved andre sentere er henholdsvis personlig trener og sivilmarkedsfører (Bergen), offiser og cand.mag i økonomi, organisasjonsutvikling og ledelse (Porsgrunn) og et telefonnummer (Stavanger). Ingen av dem har altså den ringeste faglige forutsetning for å vurdere NLP som psykologisk verktøy.

Senteret har for øvrig egen blogg.

Vurdering: Tar seg godt betalt for noe de virkelig ikke har faglig forutsetning for å selge under den markedsføringen de bruker. Du trenger ikke gå lenger enn til wikipedia for å få en relativt grei oversikt over hvordan ingen har klart å demonstrere at NLP overhodet har noen effekt, og er basert på høyst utdaterte antakelser om sammenhenger mellom oppførsel og kognitive prosesser.

Sirius Institutt (sirius-senter.com)

Sirius markedsfører seg en naturmedisinsk skole i KAM (komplementære og alternative metoder). De tilbyr kurs i NLP (se over), KranioSakral Terapi (se også over), Kosthold og Ernæring, Grunnmedisin, Etikk og Kommunikasjon, Energiterapi, Psykologi for terapeuter, Soneterapi, Øreakupunktur, Naturmedisin/Østlig filosofi og 4-årig Psykoterapi-utdannelse (hvor 1. år gir deg coach-sertifikat!).

Grunnmedisin-kurset (30 000,-) virker tilforlatelig, men her er det mye hummer og kanari. Foreleser i patologi og sykdomslære og i førstehjelp, Jan Samuelsen, tilbyr for eksempel også ørelysbehandling (direkte farlig ettersom stearin kan renne ned i øregangen) på sin Naturmedisinske fagskole, selv om han er utdannet anestesisykepleier.

Psykoterapeut-utdannelsen høres også ikke så verst ut, helt til du leser at utdannelsen er basert på “psykosyntesen [som] forholder seg til menneskets iboende spirituelle potensial”. En slik tekst antyder at vi er langt forbi vitenskapen, og langt inni religionens domene. Denne utdannelsen koster 180 000,- for fire år, og leder ikke til noen offisiell anerkjennelse. Siden dokumenterer heller ikke at det er lærere ved kurset som har noen form for psykologi-kompetanse. Spørsmål om faglig innhold skal rettes til Monica Fidtje, ved Norsk Institutt for Psykosyntese (NIP). Her står det imidlertid lite om henne, og jeg måtte google litt for å finne ut hva slags bakgrunn hun har. Jeg fant henne på parterapeuter.no.  Hennes utdannelse? Siviløkonom og psykoterapeut fra NIP.

Vurdering: Tilbyr det tradisjonelle utvalget av virkningsløse KAM-utdannelser. Virker faglig på overflaten, helt til du graver litt i kvalifikasjonene til folka bak og ser at det er stort sett like glade amatører her som i alle andre sammenhenger. At helsepersonellet som underviser i viktige deler av medisin-opplæringa bedriver helseskadelige terapier som ørelysbehandling styrker ikke akkurat troverdigheten.

Oppsummering

Studieforbundet Solidaritet er en skam for SV. SV kan ikke være bekjent av å være i samme organisasjon som folk som driver med regelrett lureri og helseskadelig “behandling” av syke og friske mennesker, slik som de sentrene jeg har nevnt over. Jeg tror tiden er overmoden for at SV finner seg et annet studieforbund og lar SO seile sin egen sjø. Vi kan ikke holde på å gi en slags implisitt godkjennelse av tull, tøys, vås, fjas og kvakksalveri.

Ja, du leste riktig. I Oslo har SV gått fram med 23,2 prosent – målt i antall stemmer – fra valget i 2007.

I 2007 – vårt dårligste Oslovalg på en liten stund – hadde SV 26 947 stemmer i Oslo. I år er tallet 33 211 stemmer. Det vil si at SV har fått 6 264 stemmer mer i år enn for, eller ca 23,2% av 26 947. At SV likevel da går tilbake med 0,3 prosentpoeng i Oslo fra 2007 til 2009, skyldes rett og slett at bl.a. Arbeiderpartiet har vært flinke til å mobilisere, og fått enda flere hjemmesittere ut av sofaen enn SV.

Media elsker krise og nedgang, men disse tallene viser at det er grunn til å være optimist på SVs vegne. Trond Nordby skal få ete i seg dødsdommene sine!

Ja, da vet vi sånn mer eller mindre åssen det har gått. Rødgrønt flertall, styrket Ap, svekket SV, styrket Frp og Høyre, svekket Venstre. Det norske folk har ved dette valget vist seg som et konservativt folk – glade i makta og den trange politikken, lite glad i miljø, deltakelse, kultur, personvern og frihet. Selv ungdommen er konservativ, og stemmer Frp og Ap i veldig stor grad.

Jeg tror SV kommer til å ha stor innflytelse på politikken også i de neste fire åra, og den rødgrønne regjeringa er den eneste måten vi kan sørge for at dette enda kjipere Stortinget ikke får så kjipe konsekvenser for folk som ikke svømmer med strømmen – ikke å gå ut av regjering. Men vi i SV bør nå rulle opp ermene og se hvordan vi kan sørge for et sterkt og gjenreist parti om to, fire og åtte år – vi må bygge organisasjon, vi må bedre vår politiske kommunikasjon og vi må utvikle politikken vår.

SV-ere i hele landet har gjort en kjempeinnsats, men uttellinga får den innsatsen får vi neppe før ved de neste valgene – velgerne har enda ikke glemt kranglinga i 2005 og fomlinga i valgkampen. Så får vi håpe at de husker gleden vi har vist ved dette valget og kommer til å vise videre!

Om 23 timer stenger valglokalene, og da er det gøy å se at det SVinger av regjeringen! Men spøk til side – de siste meningsmålingene peker oppover, og det gir håp – men vi må kjempe om hver eneste stemme. Gå og stem, og om du er ekstra engasjert, så meld deg som listebærer for morgendagen for et av de rødgrønne partiene (aller helst SV) ved å ta kontakt med partikontorene deres – jeg er sikker på at de svarer på telefonen hele dagen.

For å si det med Kristin: SV avgjør om det blir rødgrønt: Kristins siste appell på VGTV kan du få med deg her.

Og som et lite apropos: Hvis du lurer på hvilke partier som virkelig representerer folk flest, så kan du jo ta en titt på denne saken i Dagbladet.

Jeg sto på Tveita-senteret i dag og delte ut løpesedler. Ei dame sa hun ikke skulle stemme SV fordi vi hadde så dårlig miljøpolitikk. Det fikk meg til å tenke. Kunne hun ha rett?

Jeg begynte å gå gjennom alternativene etter elimineringsmetoden:

Miljøpartiet De Grønne

Er det kanskje egentlig best å stemme på et parti som har “miljø” i navnet sitt? Jeg har mye sympati for MDG, men det funker dessverre ikke å stemme på dem. For det første er de for små til å få representasjon – og jeg mener ikke bare litt. De er så bitte-bittesmå at de ikke en gang hadde sjanse på plass i Oslo da de stilte fellesliste med Senterpartiet. For det andre er de positive til markedsøkonomi (arbeidsprogrammet deres, side 6), med sterkt innslag av privat eiendomsrett. Det gjør at de vil ha store problemer med bl.a. reelt vern av trua natur. Selv om de ser at “kapitalisme” er usosialt, kommer de bare med uforpliktende prat om “balanse”. For det tredje vil de satse tungt på samfunnslønn, noe som vil være enormt kostnadsdrivende og holde folk fast i fattigdom og utenfor arbeidslivet. For det fjerde har partiet svært begrensa med politikk på bl.a. velferd. I sum er det likevel at det er fullstendig urealistisk for dem å bli representert og få innflytelse som veier tyngst.

Rødt

Hva så med partiet Rødt? De påberoper seg jo å skulle være den rødgrønne regjeringas dårlige samvittighet på venstresida – som ved å havne på vippen skal sørge for å gjøre livet surt for regjeringa hvis den ikke oppfyller sine løfter – bl.a. vil de hindre oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Dette er vel og bra – men de har også lovet å garantere mot en borgerlig regjering. Og det betyr at så lenge det er stortingsflertall for oljeboring i Lofoten og Vesterålen (med Ap), så kan ikke et opposisjonsparti ha noe håp om å gjøre noe fra eller til. Og erfaringene fra Oslo viser jo også at Rødt ikke alltid er på parti med miljøet – f.eks. gikk de sammen med “betongkoalisjonen” Ap og Frp for å sørge for at det blir bilhavn i Kongshavn – i stedet for friområde. Så – om Rødt faktisk skulle klare å bli representert (noe jeg tviler på), vil de ikke gjøre noen forskjell – og jeg er ikke sikker på om de egentlig ønsker å være noen positiv miljøkraft hvis det står mellom vekst og vern.

Venstre?

Hva så med partiet Venstre? Dette er også et parti jeg av og til kan ha sympati for. De prater mye om miljø, og i mange miljøsaker har de sammenfallende standpunkter med bl.a. SV. Rent sett bort fra at Venstre ideologisk står for en markedsliberal politikk som fremmer forbruk og skaper skjevere fordeling, så sitter Venstre i en posisjon på Stortinget som gjør at de ikke vil utgjøre den store forskjellen de heller. Venstre vil nemlig enten måtte inngå i en mindretallsregjering, hvor Ap og Frp da kan danne flertall på utsida av dem – eller i en opposisjon mot en Ap- eller H-/Frp-regjering – hvis ikke det da er en rødgrønn regjering videre. Uansett hvordan du vrir og vender på det, så vil de da i de store og tunge miljøsakene være nødt til å svelge nederlag på nederlag. I Oslo har de lojalt holdt H-/Frp-byrådet ved makta år etter år, selv om det har betydd trenering av miljøsaker og dårligere administrasjon.

Kristelig folkeparti

KrF er et annet parti som snakker en del om miljø. Men KrF er i samme “dødens posisjon” for miljøet som Venstre, og har også lojalt støttet opp om H-/Frp i Oslo. Med andre ord liten troverdighet der i gården også. For ikke å snakke om all den religiøse bagasjen som følger med å støtte KrF.

Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiet er kanskje norsk politikks frekkeste parti. De elsker å tale med to tunger. På den ene siden kan de prate varmt om miljøet i generelle ordelag. Men når de må velge mellom miljøhensyn og andre hensyn, velger de konsekvent noe annet. Partiet står konsekvent på industriens og den økonomiske vekstens side. Deres kortsiktige tenking om hva som skaper arbeidsplasser gjør at Norge fortsatt står fast i en miljømessig hengemyr. De har vært den rødgrønne regjeringas store bremsekloss på miljø. Å stemme Arbeiderpartiet fordi SV ikke får gjennomslag for sin miljøpolitikk på alle felter er som å fortsette å pisse i buksa for å holde seg varm hver gang man blir kald fordi man pissa i buksa tidligere, eller som å gi mer penger til manipulatorene i TV Visjon Norge for at de skal fortsette å be for at dine økonomiske problemer skal løse seg. Det er fullstendig meningsløst. Og får Ap lov til å regjere i mindretall, vil de søke flertall med Høyre og Frp – mot miljøet – ved første og beste anledning. Huff.

Senterpartiet

Hvis vi nå ser bort fra at Sp ikke har sjanse til å bli representert i Oslo, så har de noen gode miljøstandpunkter, bl.a. når det gjelder Lofoten og Vesterålen. Men deres morderiske politikk overfor rovdyr og vei-forelskelse, samt verdispørsmål på andre felter gjør det uaktuelt å vurdere Sp.

Høyre

Høyre hadde en stund Børge Brende, som var flink til å snakke om miljø. Det har de heldigvis ikke lengre, slik at det er lettere å gjennomskue hvor lite de bryr seg i praksis. Høyre står for en politikk som er retta inn mot å la forbruk vokse uhemmet og de ønsker mer veier. Miljø er ingen prioritet der i gården – der handler det om kroner, øre og regneark og hvordan de rike kan bli rikere. Imidlertid er de ikke like ille som…

Fremskrittspartiet

Frp har jeg brukt nok energi på å avkle miljøpolitikken til før, så det er neppe nødvendig å si noe mer om dem her, annet enn at de antakeligvis er det verste valget for miljøet blant alle partiene som har sjanse til å komme inn på tinget i år.

Sosialistisk Venstreparti

Da har vi kommet til SV – mitt eget parti. Kan vi være fornøyd med miljøinnsatsen de siste fire åra? Og er SV et godt miljøvalg framover? Vel, regjeringa har ingen perfekt merittliste på miljøsida. Det er mye ugjort. Men vi har fått gjennomslag for mer SV-politikk på miljø enn noen gang: 3 milliarder til vern av regnskogen, ingen nye forurensende gasskraftverk, hindret oljeboring i Lofoten og Vesterålen i fire år, mer penger til kollektivtrafikk, endring av avgiftene på forurensende biler, vi har fått gjennom et klimaforlik i Stortinget, vi har fått økt støtten til vindkraft, vi har etablert et fond for fornybar energi m.m. Kanskje viktigst er at Ap har vært bundet til å måtte ta hensyn til SVs krav i løpet av perioden. For første gang i historien har Ap vært nødt til å forhandle med et miljøparti i alle politiske saker. En rødgrønn regjering er det eneste regjeringsalternativet som sikrer at et miljøparti alltid vil være en del av flertallet – og at flertallet må ha med seg miljøpartiet. Ingen andre regjeringsalternativer kan sørge for det samme. Hvis man er misfornøyd med hva regjeringa har utretta på miljø, så må man fortelle det på den eneste måten som nytter – nemlig å stemme på SV, og sørge for at et sterkt SV kan holde Ap og Sp i øra i fire år til.

Nå ser det også ut til at det er håp: Dagbladets siste måling viser klart rødgrønt flertall, og et sterkere SV på 9,1 prosent. Snittmålingen til Dagbladet viser 7,6 prosent, mens TV2s snitt-partibarometer viser SV på 7,2 prosent – en anelse opp. Men skal det holde helt hjem, så kommer vi ikke utenom mobilisering de siste timene! Godt miljøvalg!

Mediene gjør mye ut av at SV har falt på meningsmålingene i det siste. Dagbladets papirutgave bruker side 2-4 på at Kristin trenger krisehjelp, Aftenposten gjør et nummer ut av at SV lekker velgere til Ap, NRK Dagsrevyen tok fram de store ordene om én måling på 5,8 prosent og VG gjorde i går et stort poeng ut av at bare halvparten av SVs velgere mente Kristin Halvorsen var den ærligste partilederen.

Men faktisk går det ikke så ille. TV2.no sin snittmåling har vist at SV har beveget seg mellom en topp på 7,8 prosent og en bunn p 7,1 prosent på meningsmålingene i løpet av valgkampen, med 7,1 per i dag. Bernt Aardal oppdaterer sine snittmålinger bare ukentlig, og i forrige uke var snittet for SV 7,5 – over de øvrige ukene (med unntak av uke 35: 8,5) hvor SV lå på 7,1-7,3 prosentpoeng. Siden SV ble stifta i 1975, har SV hatt en oppslutning i stortingsvalg på mellom 4,2 og 12,5 prosent. Et valgresultat på 7,1-7,5 prosent nå, vil være SVs 5. beste og 5. dårligste valg – altså helt midt på treet. SV-ere behøver ikke slå seg på brøstet over et slikt resultat, men det er ingen grunn til å snakke om et parti i særlig stor krise. Vi bør nok jobbe med både politikk, strategi, organisasjonsbygging og kommunikasjon og altså bli mye proffere – men i bunn og grunn er vi omtrent der vi alltid har vært. Min vurdering er at SV når vi har svingt oss høyest på resultatlistene har gjort det fordi vi har blitt oppfatta som et bredt og ansvarlig parti, med fornuftige standpunkter som gagner de fleste i samfunnet, særlig de svakeste. I forrige valgkamp og umiddelbart etterpå var det en del hurlumhei som gjorde at folk endra oppfatning – og begynte å vende tilbake til en oppfatning om SV som et parti på ytterste venstre fløy, delvis bråkete og livsfjernt, og delvis ekstremt i sine holdninger. Dermed står vi igjen med grunnfjellet vårt.

Men jeg tror faktisk SV har endra seg. Ja, vi er fortsatt et sosialistisk parti som ønsker at frihet og velferd skal være noe for alle, og ikke bare for de som mestrer markedsøkonomien best, og det betyr at vi vil gjøre en del ting som flertallet ikke er enig med oss i for tida – og det kommer neppe til å endre seg. Men SVere er langt mer pragmatiske i dag enn før, og mange SVere har erfaring i å styre på lokalt, regionalt og nå også nasjonalt plan. Og det har gjort at SV har blitt flinkere til å komme med gode og praktiske løsninger på de spørsmålene som vi er opptatt av: Fordeling, miljø, en god oppvekst, deltakelse og frihet.

SV i regjering har fått til mye, og Arbeiderpartiet har vært flinke til å ta æren for mye. Men hvis flertallet glipper og vi får en ren Ap-regjering som er avhengig av sentrums- eller høyrepartien – eller enda verre, hvis vi får en borgerlig regjering, så er vi tilbake til situasjonen før 2005, da miljø, en skole med tid til alle og en mer rettferdig fordeling ikke sto på dagsorden slik som det har gjort nå. Arbeiderpartiet har ikke beveget sin egen politikk til venstre, men de har vært nødt til å gå til venstre for kompromisser med SV på områder som mange velgere er enige i.

SV trenger din støtte for å få gjennomslag for vern av Lofoten og Vesterålen, for å arbeide for en skoledag som innebærer færre tester og mer læring, for å jobbe for likelønn og for en velferdspolitikk som dreier seg om god pleie og ikke om konkurranseutsetting og privatisering. Det går ikke så verst med SV. Og det nytter å stemme på oss.