Christers blogg

VG melder i dag at det er mulig å tjene mer på trygd enn på jobb. Hylekoret av “folk flest” – FrP-ere, “liberale” og andre bloggere (her, her, her, her og her) slutter seg selvfølgelig til hvor skandaløst dette er. Tenk, en tidligere lavtlønnet alenemor med to barn kan få mer i trygd enn hun hadde i lønn! Dette er helt krise, og derfor må vi innføre nye regler som hindrer at noen kan få mer i samlete trygdeytelser enn de hadde i arbeidsinntekt. Hørt den før?

Mantraet om at “det skal lønne seg å jobbe” har fått lov å sette seg, takket være en slags vanhellig allianse av Arbeiderpartiets “arbeidslinje” og Fremskrittspartiets behov for å finne syndebukker som kan betale skattelettelsene de vil gi. Det høres jo intuitivt helt riktig ut at man ikke bare skal kunne lene seg tilbake uten å være i jobb, og likevel få mer utbetalt enn noen som er i jobb. Det er et snedig retorisk triks å definere et problem på denne måten. Men se hva som skjer hvis vi snur problemet på hodet: Skal man straffes for at man blir syk – noe man ikke kan noe for? Skal man da automatisk henvises til å være nederst på stigen i samfunnet? Og hva mer: Skal barna dine straffes hvis du blir syk?

Meldingen fra de som sier “det skal lønne seg å jobbe” er en mistenkeliggjøring av uføretrygdede: de kan velge å jobbe i stedet. Ja, av og til er det godt mulig at det er noen som klarer å “lure” systemet, og få seg uføretrygd selv om de kan jobbe. Vi har alle hørt historiene. Frp, for eksempel Wiborg, som jeg har linka til over, roper både på kutt i ytelsene og mer kontroll. Samtidig er Frp blant de som kritiserer et “firkantet” NAV som er drakonisk i sin kontroll med folk – fordi Frp vet at de har mange uføretrygdede velgere.

Jeg blir ærlig talt forbanna av dette. Fattigdom i Norge handler ofte om folk som lever på uføretrygd, gjerne med unger. Samtidig er det mange som går rundt i ganske dårlig betalte jobber, og knapt får endene til å møtes. Hvis disse menneskene blir syke – kanskje til og med av jobben sin – så skal de straffes med å bli enda fattigere. Hva slags melding er det vi sender til unger, hvis vi sier at “du skal være fattigst i klassen fordi moren din fikk kreft”?

Hovedargumentet for å kutte i uføretrygdene (bortsett fra at det koster mange penger), er å gi et incentiv til arbeidstakere for å bli i jobb (ut fra tanken om at man kan velge om man er syk). Men dette kan vi også snu på: De dårligst betalte jobbene er jobber du ikke trenger særlig utdannelse eller spesialkompetanse for å utføre. Derfor har de lett tilgang på arbeidskraft, og disse arbeidstakerne er også blant de som lettest kan bli uføre – av ulike grunner. Hvis vi antar at arbeidsgiverne er rasjonelle, så vil de sette lønningene bare marginalt over det man “tjener” på å være uføretrygdet for å slippe å betale mer enn høyst nødvendig. Men fordi systemet ikke er “perfekt”, så vil det da oppstå situasjoner hvor noen igjen vil tjene mer på å gå ut i uføretrygd. Da må trygdene ned, og forslaget som er skissert i VG om å sette samlete ytelser til en viss prosent av tidligere arbeidsinntekt innebærer en automatikk i dette. Vi har ikke minstelønn i så mange bransjer i Norge – særlig ikke i butikker og renholdsbransjen og andre lavkompetansejobber – og arbeidsgiverne vil da stå fritt til å kunne skru ned lønna ennå mer.

Det vil med andre ord være ganske sannsynlig at det alltid vil finnes noen som kan tjene mer på trygd enn på jobb, så lenge vi har et trygdesystem. I tillegg vil det alltid finnes noen som snylter på et slikt system, fordi folk alltid vil finne veier rundt kontrollsystemer. Da må vi som samfunn veie to onder mot hverandre: Risikoen for at noen får penger de ikke har krav på, og at resten av oss må betale for det, på den ene siden; og på den andre siden at noen som er “verdige” mottakere ikke får den hjelpen de trenger. Jeg mener helt klart at det siste problemet er mye større enn det første, rett og slett fordi kostnadene av det første problemet deles av hele fellesskapet, mens kostnadene av det andre problemet må bæres av én person.

Vi har råd til et varmt og tolerant samfunn. 100% effektivitet er iskaldt og grenser til det ondskapsfulle, det umenneskelige, det hjerterå, det trangsynte og det fordømmende. Vi har slåss i hundrevis av år for å bekjempe slike holdninger. Det syns jeg vi skal fortsette med. Det bør ikke alltid lønne seg å jobbe.

Vi hører stadig om at det skal være en uføreeksplosjon i Norge – at antallet på uføretrygd har økt så fryktelig. Dagens Næringsliv rapporterer i dag om hvordan 1 av 10 lever på uføretrygd, og sier at antallet uføretrygdede øker fortsatt. Stemmer dette?

Ja, i absolutte tall, så er det sånn. Antallet varig uføretrygdede har økt de siste fem årene – primært fordi befolkningen blir eldre. Men: I absolutte tall, så er det fortsatt færre uføre enn i 2004:

2010: 299 568

2009: 294 843

2008: 295 072

2007: 295 922

2006: 299 159

2005: 301 798

2004: 302 470

2003: 296 968

2002: 288 425

2001: 282 688

(Kilde: NAV)

Disse tallene viser at det strengt tatt ikke burde være stor grunn til bekymring. (NB: Dette er de som er på varig uføretrygd. De som går på arbeidsavklaringspenger er ikke i denne statistikken.)

Men vi hører også mye om unge uføre – hvordan er det med antallet under 30 som er på uføretrygd? Det er ganske stabilt. I alderen 18-19 og 20-24 er det en økning på ca 1 200 personer siden 2001, mens det i alderen 25-29 er en nedgang på ca 1 000. Faktisk er det nedgang i antallet uføre i aldersgruppen 25-54 – for hvert eneste aldersintervall på 5 og 5 år.

Jeg synes ikke de absolutte tallene er så fryktelig spennende. Det som er interessant, er hvordan det står til med andelen av befolkningen på uføretrygd, fordi det sier noe om hvor utbredt uføretrygd er. Og den har faktisk sunket eller holdt seg stabil:

2010: 9,5

2009: 9,5

2008: 9,7

2007: 9,9

2006: 10,1

2005: 10,3

2004: 10,4

2003: 10,3

2002: 10,1

2001: 10,0

(Kilde: NAV)

Bildet når det gjelder alder er her enda bedre enn når det gjelder antall: Andelen har økt i gruppene 18-19, 20-24 og 60-67. Selv om antallet uføre har gått opp i gruppa 50-59, har andelen gått ned. Andelen i gruppene 18-19 og 20-24 som er uføre har heller ikke økt like mye som antallet. I 18-19-gruppa har andelen økt fra 0,5 prosent i 2001 til 0,7 prosent i 2010, mens i 20-24-gruppa har andelen økt fra 0,9 prosent i tidsrommet 2001-07 til 1,0 prosent i tidsrommet 2008-2010.

Dette er ikke hele bildet. Det er også en god del som befinner seg på såkalte arbeidsavklaringspenger – eller AAP. Dette erstatter tidligere tidsbegrenset uførestønad og rehabiliteringspenger. Disse er i mindre grad inne i systemet for godt, og målet er at de skal finne veien tilbake til arbeidslivet. Tar vi med disse i statistikken, får vi antallet som samlet mottar uføreytelser. Denne statistikken er ikke like oppdatert som for varige uføreytelser, og stopper ved utgangen av 2009. I følge denne statistikken har det vært en markant økning i antallet som mottar en eller annen form for uføreytelse – fra et antall i 2000 på 279 573 har antallet steget hvert år, og var i 2009 på 346 239 (Kilde: NAV). Men heller ikke her er det de absolutte tallene som er mest interessant – det er de relative tallene i forhold til befolkningen. Da er ikke bildet fullt så dramatisk: Fra 2000 til 2009 har det vært en økning i antallet som får uføreytelser fra 9,9 til 11,1 prosent. Men: Denne andelen har stått nesten stille fra 2005 (10,9). I 2006-2008 var det 11 prosent som fikk uføreytelser. Det meste av økningen kom derfor i perioden 2000-2005 (Kilde: NAV).

I denne statistikken er det tallene for de under 55 som bør bekymre oss. Alle 5-årsgrupper har hatt en økning i andelen på uføreytelser, mens andelen fra 55 og oppover har sunket. Dette betyr at det er flere relativt unge folk som er innom uføresystemet. At disse ikke havner på varige ytelser er forhåpentligvis et tegn på at systemet fungerer som det skal, fordi denne gruppa antakeligvis har størst (rest)arbeidsevne, men likevel bør vi spørre hvorfor det er slik.

Jeg tror ikke vi skal være mest bekymra for en kortsiktig uføreeksplosjon – det problemet er grovt overdrevet, og vi har økonomi til å bære det. Vi skal heller ikke overdrive betydningen av unge uføre for statsfinansene – det er først når vi kommer opp i aldersgruppa 35+ at andelen på uføreytelser bikker 4 prosent. Men vi bør stille to spørsmål:

1. Hvorfor ender en større andel unge opp på uføreytelser av kortere eller lengre varighet enn før?
2. Hvorfor er så mange som 30-40 prosent av befolkningen mellom 60 og 67 på uføreytelser?

Svarene er garantert sammensatte. Jeg tror økningen i unge som får uføreytelser og andelen som faller fra i skolen henger nært sammen. Arbeidslivet krever stadig mer av arbeidstakernes kompetanse, og det er ganske sannsynlig at det går på helsa løs å føle over lengre tid at man ikke strekker til. Antakeligvis er det også flere unge enn før som har livsstilssykdommer, som følge av fedme og rusmiddelbruk. I tillegg er det flere psykiske og psykosomatiske lidelser som i dag lettere diagnostiseres, slik at personer som tidligere ville ha falt mellom stoler eller havnet i institusjoner i dag kan fanges opp av uføreordningene. På toppen av dette kommer sosial reproduksjon – barn av mennesker som har fått uføreytelser, har lettere for å havne i samme situasjon – av mange årsaker. Det er sikkert flere grunner også enn de jeg har spekulert over her.

At så mange i de eldre kohortene også er på uføreytelser, har vel primært tre forklaringer. For det første er det en del sykdommer og lidelser som ikke manifesterer seg før i høyere alder. Risikoen for at både arvelige sykdommer og livsstilssykdommer skal slå ut øker med alderen. Jo lenger du lever, jo mer sannsynlig er det også at du pådrar deg andre skader eller smittsomme sykdommer. For det andre er det mulig at arbeidslivet har blitt mer krevende å være senior i. Hyppige teknologiske, organisatoriske, sosiale og økonomiske omstillinger bidrar til at det er lettere å falle ut. For det tredje er det forskjell på folk og forskjell på situasjonene de er i. Noen blir slitne av jobben tidligere enn andre, og mange har yrker som er fysisk eller psykisk så krevende at det ikke er rart de blir så slitne at de ikke kan arbeide lenger. At andelen i disse aldersgruppene på uføreytelser faktisk går ned, kan både bety at helsetilstanden generelt er bedre, og at arbeidslivet har blitt lettere å forholde seg til for dagens seniorer enn for de som var seniorer for ti år siden.

Finnes det noen gode løsninger? Jeg tror de fleste er enige om at det er en dårlig idé at over 10 prosent av arbeidsstyrken er på uføreytelser – i hvert fall hvis en del under andre omstendigheter kunne vært helt eller delvis i jobb. Vi må skille mellom push-faktorer og pull-faktorer. Hva er det som dytter folk ut av arbeidslivet, og hva er det som trekker folk ut av arbeidslivet? Uføredebatten har ofte preg av at folk blir tiltrukket av uføretilværelsen. Det er nok riktig i enkelte tilfeller, og det er bare et par dager siden NAV var på forsiden av Dagens Næringsliv og fryktet trygdesvindel for opp mot fem milliarder kroner. Det høres mye ut, men er ikke en gang 2 prosent av NAV-budsjettet til dette. Det betyr at det nok kan finnes så mange som noen få tusen trygdesnyltere og -svindlere der ute – men de er et forsvinnende lite mindretall av alle som får uføreytelser. Du tar definitivt ikke vekk de store kostnadene, selv om du skulle klare å ta alle som svindlet. (For ikke å snakke om de drakoniske virkemidlene og astronomiske summene du måtte bruke på å få tatt alle.) Det er nok også en litt større gruppe av de som kunne jobbet, men som har klart å få seg uføretrygd likevel. Samtidig er kontrollregimene blitt strengere, og du må gjennom et omstendelig byråkrati for å ende opp som uføretrygdet. Om du strammer inn nåløyet ennå mer, så tviler jeg på at du vil få de store virkningene av det. Som Aftenposten rapporterer om i dag, så ender de fleste som har fått avslag på trygdesøknaden opp med å bli trygdet noen år senere likevel.Potensialet for å få uføretrygdede motivert til å jobbe, er neppe særlig stort det heller. I mars rapporterte Aftenposten om at under ti prosent av de på uføreytelser vil tilbake til jobb. Selv om vi antar at noen som kan jobbe av disse ikke vil, så er det heller ikke her de store toppene kan tas.

Fokuset må ligge på hva som dytter folk ut av arbeidslivet, og forsøke å redusere dette. Arbeidet med å redusere frafallet i skolen er nødvendig. Livsstilssykdommer må forebygges. Beskyttelsen av arbeidsmiljøet til arbeidstakere må styrkes, og lønningene må opp for folk i lavtlønte yrker med høy arbeidsbelastning. For å nevne noe.

Løsninga er ikke å kutte i uføreytelsene. Da rammer du stort sett alle andre enn de som ville kunne tjene på uføreytelsene. Du rammer de som ikke kan jobbe hardest. De er avhengig av disse ytelsene for å leve et verdig liv, og det er også deres barn og familier. Det vil igjen bidra til å styrke den sosiale reproduksjonen av trygd. Så rammer du de som er i lavtlønte yrker. Hvis folk kan betales mindre, og det likevel vil lønne seg å være i jobb, så kan arbeidsgiverne betale mindre. Da vil det etter hvert ikke lenger “lønne seg å jobbe” likevel, og ytelsene må skrus ned ennå et hakk. Det er en ond sirkel.

Til syvende og sist er problemet uansett altså langt overdrevet. Andelen av befolkningen på uføreytelser er stabil. Vi kan derfor ha fokus på de langsiktige virkemidlene – som å ha et bedre samfunn å leve i – heller enn de kortsiktige og drakoniske løsningene som ofte forfektes fra høyresida.

Det kan se ut som det går en høyrebølge over Europa, og over Norge. Siste meningsmåling (referert i Aftenposten og VG) gir solid blått flertall: H og Frp alene får 47%, og med KrF og Venstre har de 58,8%. Nå skal vi ikke bry oss for mye om mellomvalgsmålinger, men trenden over tid er også klar. På valgforsker Bernt Aardals hjemmesider kan du gasse deg i alt du måtte ønske av meningsmålinger og valgstatistikk. Jeg har sett på hvordan forholdet mellom blokkene har vært historisk. Jeg har klassifisert RV, NKP, SF/SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet (fra og med 1993) som venstreside, og øvrige partier i statistikken (DLF, KRF, V, H, Frp, Kystpartiet og Sp/Bondepartiet før 1993) som høyreside. Bildet som da framtrer er tydelig:

• Norge hadde blått velgerflertall fram til krigen. (At Arbeiderpartiet satt i regjering fra 1936, skyldtes at Bondepartiet inngikk forlik med dem – men Bp var definitivt et borgerlig parti den gangen.)
• Fra og med 1936 til og med 1969 hadde Norge rødt velgerflertall. Imidlertid sørget valgsystemet for at det var borgerlig regjering fra 1965 til 1971 (regjeringen Borten).
• Fra og med 1973 har det vært blått velgerflertall ved hvert eneste valg, med unntak av valgene i 1993 og 1997. Senterpartiet (som vel blir ansett som å ha skiftet side omtrent på denne tida) er “skyld” i denne forskyvningen. De tradisjonelle venstresidepartiene har altså ikke hatt velgerflertallet i ryggen en eneste gang siden 1973. Valgsystemet og det parlamentariske systemet vi har er grunnen til at det har vært mulig med venstresideregjeringer i periodene 1973-1981, 1986-89, 1990-1997, 2000-2001 og 2005 til i dag.

Det er altså ikke noe kvantitativt (tallmessig) forskjellig mellom tidligere tider og høyrebølgen vi har i Norge nå. Dagens høyrebølge er egentlig bare en fortsettelse av høyrebølgen i norsk politikk siden tidlig 1970-tall. Siden valget 2009 har regjeringens oppslutning stupt, mens Frp – og særlig Høyre – har vunnet kraftig. Hvis dette skulle holde seg (noe det ikke har gjort tidligere), så ville det representere et skille i norsk politikk. Men det er det altså for tidlig å si noe om.

Men spørsmålet er om det er noe kvalitativt forskjellig ved høyrebølgen i dag, sammenlignet med tidligere. Svaret er vel kanskje både ja og nei. Jeg har ikke gått gjennom detaljene for valg over de siste årene for europeiske land (den interesserte kan finne tallene her: NSDs European Election Database), men ut fra medierapporter og regjeringskonstellasjoner i europeiske land, så er de fleste land i Europa i dag høyrestyrt, og høyreradikale partier er på fremmarsj: Jobbik i Ungarn, BNP i Storbritannia, Frihetspartiet i Nederland, Østerrikes Frihetsparti, Sverigedemokraterna i Sverige, Front National i Frankrike, flamske nasjonalister i Belgia, Dansk Folkeparti i Danmark og Fremskrittspartiet i Norge er bare noen av eksemplene. Deres fellestrekk er at de er protestpartier, antielitistiske og fremmed- og/eller islamfiendtlige (i varierende grad). Denne innvandringsmotstanden er et nytt aspekt ved høyrebølgen(e), sammenlignet med tidligere i etterkrigstida. Sammenlignet med førkrigstida er det imidlertid ikke så nytt. Betyr dette at skammen over nazistenes overgrep var det eneste som holdt fremmedfrykt og tøylesløs nasjonalisme tilbake? Jeg vet ikke, men jeg frykter at fremmedfrykt og -hat er noe vi vil leve med til alle tider. Akkurat som religion eller mektige ideologier kan ta et voldsomt og irrasjonelt grep om oss ved hjelp av sine enkle løsninger og sosiale gruppemekanismer, så har fremmedfrykten blant annet opphav i vårt behov for å definere identitet – og en enkel måte å gjøre det på, er å identifisere “den andre” – en som er annerledes. Men akkurat som annen skadelig irrasjonalitet, så må også fremmedfrykt tøyles, temmes og bekjempes.

Et annet interessant aspekt ved høyrepartienes retorikk, er den økonomiske tankegangen de forfekter. Det er ikke bare Fremskrittspartiet som tilsynelatende er motsetningsfylte i å kreve skatteletter og en tilsynelatende sterk velferdsstat i samme åndedrag (om de i realiteten undergraver velferdsstaten, er et annet spørsmål om konsekvensene av politikken deres, og det har jeg skrevet om før, så det lar jeg ligge nå). Det de appellerer til, er behovet for personlig frihet – de gjør seg til fanebærere i kampen mot formynderi fra statens side. Samtidig anerkjenner de behovet for trygghet – og at velferdsstaten er en viktig trygghet for mange. Dermed gir de velgerne det beste av to verdener på en gang. Ikke rart de har god oppslutning!

Men heller ikke dette er egentlig så nytt – innpakningen er dristigere, frekkere og krassere enn på; godt inspirert av amerikanske republikanere og andre hotshots. Imidlertid har høyresiden bare i korte perioder vært ultraliberalistisk økonomisk. Konservative, kristendemokrater og sosialliberale har vært grunnleggende opptatt av trygghet. Forskjellen er at det før var venstresida som kjempet for frihet og trygghet for alle. For dem var staten et autoritært verktøy for å ivareta borgerskapets interesser. Gjennom oppbygning av egne institusjoner i arbeiderbevegelsen og gjennom overtakelse av statens institusjoner kunne man oppnå frigjøring for sliterne også.

I dag er bildet snudd, og det er venstresida, som har sittet med makt i mange europeiske land i store deler av etterkrigstida, som blir oppfattet av folk som autoritære administratorer av en undertrykkende fellesskapsideologi. Og det er i dette at problemet ligger. Sosialdemokratiet har sprukket under presset fra generasjoner som har vokst opp uten nød og fattigdom, som har fått seg en utdannelse og som har fått smaken for selvrealisering. Etterkrigstidens likhetsløsninger – som var båret vel så mye ut av økonomiske nødvendigheter som av ideologisk tankegang – kjennes unødvendig innskrenkende. Den opposisjonen som mange steder vokste fram til venstre for sosialdemokratiske partier – radikale, ikke-kommunistiske sosialdemokratiske partier og miljøpartier (SV, danske SF, Miljöpartiet) – vokste fram med blant annet krav om mer individuell frihet i livsførsel; men også denne bevegelsen (som jeg oppfatter meg som del av) er i manges øyne en autoritær formynderbevegelse.

Som jeg har argumentert for mange ganger, så er høyrepartienes politikk reelt sett slik at den vil redusere vår frihet. Men retorikken deres er forførende, og venstresidas retorikk er fordømmende. Jeg tror venstresidas håp ligger i å ta tilbake frihetsbegrepet. Frihet for alle bør være sosialismens endemål, og vi må våge å tenke selvstendige tanker om hvordan vi skal oppnå det. Vi må diskutere hvilke verdier denne friheten omfatter, men vi må gjøre det uten å gripe til dogmatiske lesninger av fortidens sosialister. Vi må diskutere løsninger for et moderne samfunn, men uten å gi slipp på helhetsbildet – uten å la oss forføre av en liberalistisk tankegang.

Hvis vi som kaller oss selv sosialister ikke evner å leve i samfunnet, bare å snakke om det, og ikke evner å ta til oss hva de store massene tenker, ikke bare vår egen omgangskrets – ja, da klarer vi aldri å snu den gamle høyrebølgen og da fortjener vi å tape valgene som kommer.

VG og Dagbladet slår i dag opp at “Norskspråklige elever kan bli i mindretall”. Saken er at “norskspråklige elever” kan komme i mindretall i 58 Osloskoler, ut fra tall Utdanningsetaten i Oslo har gitt VG, og som danner grunnlag for grafikken under i VG:

Andel minoritetsspråklige elever på ulike Oslo-skoler Kilde: VG

VG-saken har med uttalelser fra både byråd Torger Ødegaard (H) og Jan Bøhler, som begge syns det er problematisk med skoler hvor 80-90% av elevene har minoritetsbakgrunn. Merk hva som står i VG-saken:

Ved årtusenskiftet hadde 31 prosent av elevene i Oslo minoritetsbakgrunn. Ti år senere er andelen steget til 40 prosent.

Tallene er altså åpenbart ikke basert på elevenes språklige ferdigheter, men på deres etniske bakgrunn. Og her har vi problemet med denne saken. Den sier ingenting om den språklige eller kulturelle kompetansen til elevene det gjelder, og den sier ingenting om hvorvidt elevene eller deres foreldre er født og oppvokst i Norge eller i et annet land, og om sammensetningen av minoritetsgruppene det gjelder. I stedet er saken egnet til å forsterke frykt og fordommer hos de som har etnisk norsk bakgrunn for at deres barn kan havne i en klasse der ingen kan norsk og barnet begynner å snakke pakistansk eller noe lignende.

En slik frykt er det imidlertid ikke grunnlag for i disse tallene. Alt disse tallene sier – for å være brutalt ærlig – er at på noen skoler er barna brunere enn andre (noe også fargene i VG-statistikken antyder – hvorfor er ikke skolene med høy minoritetsandel fargelagt i de lyse fargene?). Og da må jeg si “So what?”

Disse barna er en veldig sammensatt gruppe. Ingen steder i Oslo har én etnisk gruppe (annet enn norske) flertall eller noe mer enn 20% av befolkningen. Det betyr at norsk er det felles språket som funker for deres kommunikasjon. Ingen steder i Oslo er alle familier med minoritetsbakgrunn dårlige i norsk. Ingen steder i Oslo er flertallet av barna hjemme i barnehagealder. De skolene det gjelder får ekstra ressurser, og flere av dem er blant landets beste.

Det er klart at det ikke er bra hvis skolene ikke får gitt en fullgod opplæring til alle elever som følge av at skolen har mange elever som er dårlige i norsk, og derfor må bruke ressursene sine på den gruppa. Men det problemet er langt mindre enn disse tallene og VG-grafikken kan gi inntrykk av.

Det kommer sikkert også til å være noen som skriker opp om “ghetto-tendenser” også på grunn av disse tallene. Frp kommer sikkert til å okke og aje seg og henvise til Malmö igjen. Men jeg bor midt i et av de “mørkeste” områdene på dette kartet, på Trosterud. Og jeg må si jeg merker fint lite til at det skal være noen ghetto. Ingen etniske grupper dominerer, og de sosiale kårene er ikke håpløse, og ingen rotter seg sammen. Folk har biler i garasjen som jeg gjerne (i et svakt øyeblikk) skulle ønsket meg selv. Livet i Groruddalen er ikke så verst.

Tallene og grafikken viser imidlertid at Oslo er en delt by. Minoritetsbefolkningen får ikke innpass på vestkanten. Nordmenn derimot flytter dit, og vekk fra Groruddalen, indre østkant og Søndre Nordstrand. Jeg har møtt folk som knapt har vært øst for Grønland av ren frykt for all miséren på østkanten, og som snakker nedsettende om størsteparten av den flotte byen Oslo er. Men vi løser ikke dette gjennom justering av skolegrenser eller bussing av elever eller grenser for hvor lav andel “etnisk norske” det kan være i en klasse. Det er mulig at justering av skolegrenser av og til kan være en god idé, men i bunn og grunn dreier dette seg om noe så “gammeldags” som klasse: sosioøkonomisk og sosiokulturell kapital. De viktigste virkemidlene vi har for å utjevne den kapitalen, er å sørge for tidlig deltakelse på felles arenaer: Barn bør gå i barnehage, og da må vi gjøre det billigst og enklest mulig. Barn bør få tettest oppfølging i de første skoleårene, og “spesial”-ressursene bør konsentreres der. Barn bør få delta i frivillig aktivitet og felles aktiviteter med barn fra ulike bakgrunner mest mulig. Dette er et ansvar både for samfunnet og for foreldre. Unga er i utgangspunktet fargeblinde. Det er verre med oss voksne.

Oppdatert:

Bloggreaksjonene lot ikke vente på seg til denne saken. Det er nok av de som bruker saken til å spre skremselspropagandaen og etnofrykt:

• Vidar Kleppe klarer å gå fra “minoriteter” til “muslimsk flertall”, og har sin sedvanlige tro på at det “etnisk norske” er en fast størrelse.
• Tina Tøftum, ei 19 år gammel jente fra Lørenskog, tolker tallene som at noen “Tar over Oslo!”
• Smooth Operator klemmer ut av seg noe om “naivitetens pris” i åpenbar kunnskapsløshet om hvordan livet i Groruddalen faktisk er.
• Psykodemonen tror disse tallene gir Frp rett i innlegget “Farlig utvikling“.
• Bloggen på veggavisen harselerer og sprer skremsler i innlegget “98% innvandrere på mange Oslo-skoler” (til tross for at ingen skoler i Oslo har så høy andel med minoritetsbakgrunn)
• Norsk virkelighet vil “hjelpe folk der de kommer fra” i innlegget “Betyr det noe hvilken bakgrunn elevene har?”
• Litt av hvert om nyheter går i den Frp-fella jeg spådde, og sier “Se mot Malmø Osloborgere“
• Ubesvart gjør en heidundranes håpløs kobling mellom 13-årige Susanne som ble overkjørt og den saken her i innlegget “Hvorfor skriver ikke VG noe om hvorfor sjåføren ikke meldte fra?”
• Joey grumser det til med å antyde at norske foreldre må ha privatskoler forbeholdt norske elever i innlegget “Norskspråklige i mindretall..heller ikke noe nytt?“
• Ukorrigerte meninger er også redd for “norsk kultur” i innlegget “Ap skal rydde i eget rot“
• Den utilslørte konspirasjonsteoretikeren og innvandringsmotstanderen Ærlig spiker slenger ut skit av verste skuffe i innlegget “Norskspråklige elever kan bli i mindretall“.
• Jan Simonsens “frie ytringer” gjentar demokratenes sak over om frykten for et “muslimsk flertall”.
• Til nyhetssaken med Kristin Halvorsens kommentar som jeg nevner nedenfor, så linker Motsattbloggen med sitt fordomsfulle innlegg “Norsk mindretall i Norge“.

Det blir altså rørt opp mye grums av kunnskapsløse folk som ikke klarer å lese statistikk ordentlig. Kanskje VG burde tenke over at det kan lønne seg å være noe mer nyansert i sine framstillinger? Men heldigvis er det noen andre som også har vett til å lese denne saken riktig, som bloggeren Norske debatter, som helt riktig spør “Og hva så?”

Kristin Halvorsen kommenterer også oppslaget i en egen VG-sak. Hun biter nok litt for lett på VGs skremsler her, hun også, men hun har ett poeng som jeg syns er veldig godt: Elever på skoler med få minoritetselever mangler flerkulturell kompetanse. Og det er faktisk ganske viktig. Det handler ikke om en nihilistisk tro på at alle elementer av alle kulturer er like bra, som SVs fiender ser ut til å tro, men handler om at det å forholde seg til mennesker med ulik bakgrunn er viktig i en stadig mer globalisert verden. Er man i stand til å manøvrere i et kulturelt mangfoldig landskap, så er man også mer tilpasningsdyktig i et moderne samfunn som endrer seg hurtig, og hvor det å forstå nye kulturelle uttrykk er nødvendig for å henge med.

Å velge parti handler om å prioritere – å velge bort noen ting til fordel for andre. Siden jeg jo er en generøs person, vil jeg nå gi også de som ikke vil stemme SV noen gode grunner til hvorfor.

1. Fordi du syns de rike skal bli rikere, og de fattigere fattigere

Hvis du liker at folk velter seg i penger, og syns forskjeller er en god ting (“Du er din egen lykkes smed”, “Forskjeller er motiverende”, “Folk som investerer tar en risiko, og de må få uttelling for det”), så er neppe SV partiet for deg. Vi er for formuesskatten (som Hallvard Bakke i dagens Klassekampen så korrekt opplyser er en av de laveste i Europa som det er) – som stort sett bare rammer de rikeste uansett, vi er for arveavgiften (arv opprettholder sosiale forskjeller, og det er nesten bare de rikeste som blir rammet), vi er for økt sosialhjelp, mer penger til skole og sier nei til at penger som er ment å gå til velferd skal havne i lomma på velferdsprofitører (firmaer som tar ut overskudd fra å drive velferdstjenester for det offentlige).

2. Fordi du syns jorda bør være til glede her og nå, og ikke for de som kommer etter oss.

Hvis du mener at det er tryggere å satse på høy sigarføring nå enn at de som kommer etter oss (som kanskje ikke blir født en gang) skal ha samme muligheter, så er neppe SV partiet for deg. Vi nekter å godta at enda mer olje skal utvinnes (og dermed ikke bare risikere å ødelegge bærekraftig fiske i Norskehavet og vakker natur, men også bidra til enda høyere klimautslipp); vi nekter å godta økte utslipp fra biltrafikken eller industrien, vi nekter å godta at miljøskadelig atferd skal premieres med høye statssubsidier i form av veiutbygging der det kan bygges ut kollektivtrafikk i stedet.

3. Fordi du mener noen mennesker er bedre enn andre.

Hvis du mener at mennesker med et annet kjønn, en annen hudfarge eller en annen kultur, som er rusmisbrukere, som har en annen seksuell legning enn deg, som har et kriminelt rulleblad eller som går på trygd er dårligere, slemmere, lukter vondt eller hører hjemme andre steder enn i ditt nærmiljø, så er neppe SV partiet for deg. At folk er ulike er en styrke for et samfunn. Det gjør at vi kan lære av hverandre og bli bedre mennesker. Straff og rehabilitering, arbeidslinja og bekjempelse av undertrykkende tradisjoner er viktige, men må aldri føre til at vi glemmer grunnleggende prinsipper som likeverd og verdighet.

Som du ser er det altså gode grunner til ikke å stemme SV. Men jeg håper flere innser at disse grunnene ikke er særlig bra for den verden vi lever i!

Hvis du vil ha grunner til å stemme SV, kan du også gå til SVs hjemmeside: http://www.sv.no

Jeg har sagt det før, men det har ikke vondt av å gjentas. Hugo Chavez er en autoritær dust, og fortjener ingen støtte. Oppbankingen av demonstrerende journalister er bare enda et eksempel på hvordan Chavez dreier tommeskruen på ytringsfrihet og demokrati.

Chavez kaller seg sosialist, men sosialisme er en ideologi som skal frigjøre, ikke pryle mennesker. Fullstendig ytringsfrihet og fritt demokrati er grunnleggende forutsetninger for at det skal være mulig – det er ikke valgfritt. Chavez har gjennomført økonomiske reformer som i en del tilfeller har gagnet fattige, og han har møtt tøff motstand fra etablissementet i landet, men det unnskylder ikke hans opptreden. Chavez’ blanding av “sosialistisk” økonomisk politikk, nasjonalisme og autokrati minner mer om fascisme enn om sosialisme.

Jeg er for at ting skal være enklest mulig. Sånn for eksempel når jeg må forholde deg til kommunen som bruker av kommunens tjenester. Derfor er jeg for at det skal være kortest mulig vei fra mitt behov til en beslutning om det behovet til jeg får svar eller eventuelt et bedre tilbud.

De som liker privatisering (anbud, konkurranseutsetting, salg til private) eller bruk av markedsmekanismer i offentlig sektor (oppdeling i ulike selskaper, konkurranse mellom dem, kontraktsstyring m.m.), påstår at de liker det fordi de mener det gir billigere, bedre og mer effektive tjenester – med mer valgfrihet og mindre byråkrati. Dessverre for dem – og dessverre for alle oss som har blitt utsatt for deres eksperimenter i Oslo de siste 14 årene – så er ikke dette sant.

Både de erfaringene vi har i Oslo, og den forskningen som har vært gjort på denne typen reformer (se f.eks. Lægreid og Christensens arbeider), viser at resultatet er det stikk motsatte av det vi blir lovet. Det er dårligere tjenester (skal man ta ut profitt når man driver arbeidskraftbaserte tjenester på samme eller lavere budsjett får man mindre penger å bruke på f.eks. bleier til eldre), mindre brukerinnflytelse (beklager, men jeg kan ikke gjøre noe med dette, du må snakke med bestillerkontoret, som så må sende en bestilling til tjenesteutfører før jeg kan gjøre noe), dårligere lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte (noe må de konkurrere på i tjenester hvor de store kostnadene er nettopp personalkostnadene) (dette gjør det også vanskeligere å rekruttere kvalifisert arbeidskraft), dårligere politisk styring (ikke bare hele poenget med mange slike reformer, men også en konsekvens av at styringskjeden blir lengre), mer kostbare ledere (siden de får mer ansvar og blir ansatt på åremål, kan de kreve mer lønn i hyppigere lønnsforhandlinger), mindre medvirkning for de ansatte (som stort sett har mer innflytelse i offentlige virksomheter) (og ansattes medvirkning er en av de viktigste nøklene til vellykket og effektiv drift) og mye større krav til juridisk kompetanse i kommunene (du trenger skarpskodde jurister som kan utforme hårfint nøyaktige anbudsdokumenter) – noe som igjen er dyrere.

Så, hvis ikke det blir mindre byråkrati eller bedre tjenester for pengene av privatisering og konkurranseutsetting, hva er da grunnen til at privatiseringselskerne fortsetter å messe om hvor mye bedre det blir med mer privatisering? Enkelt: Ideologi. De klarer ikke forsone seg med tanken på at ikke markedet og private selskaper, med sine glossy reklamebrosjyrer og visittkort som bare er så mye kulere enn det de får som politikere, ikke er bedre enn den trauste, grå staten. Staten er roten til alt ondt i Høyres, Frps, Venstres og Krfs verden. Og så lenge de har den hellige overbevisningen, så kan ingen erfaringer som tilsier at løsningene deres ikke funker få dem til å endre mening. Vi trenger ikke deres eksperimenter lenger.

Skvatt du? En SV-blogger som krever lavere skatt? Må jo ha tørna for’n!

Neida, jeg kan berolige deg med at jeg fortsatt har vettet – og partiprogrammet i behold. Frpere, Høyrefolk, Venstrefolk og Kristeligfolk liker å spre løgnen om at SV-ere ønsker høyere skatt for folk flest. De liker å lure deg til å tro at SV-ere er ute etter å ta penga dine og bruke dem på ting du aldri ser nytten av. På tide at du får høre sannheten.

SV ønsker et mer rettferdig skattesystem. Det betyr at de som tjener mest, skal bidra mest, og de som tjener minst, skal betale minst. Det betyr at lavtlønte skal få lavere skatt med SV. Ingen som tjener under gjennomsnittlig arbeidsinntekt skal ha høyere skatt med SV i regjering. Disse penga skal SV ta igjen fra de som tjener mest.

Men så er jo SV for formuesskatt og arveavgift. Hva med det? Vel, de fleste som må betale arveavgift eller formuesskatt har i utgangspunktet råd til det. Men for å være sikker på at vanlige folk ikke rammes unødvendig, så har SV sørga for at bunnfradragene i formuesskatt og arveavgift er heva, slik at f.eks. 90% nå slipper å betale arveavgift. Men da må altså de 10% rikeste betale mye mer.

Hva så med miljøskatter? Og bilavgifter? Joda, de fleste av oss har bil. Men vi vil gjøre det enklere å skifte ut bilen med mer miljøvennlig transport – og dermed bruke bilen mindre – eller å få mer miljøvennlige (og økonomiske) biler billigere.

Og dette er bare skattebiten. SV er for minstestandarder på sosialhjelp, lavere priser på SFO, fortsatt støtte til kulturskoler og frivillige barneorganisasjoner, billigere barnehager og økt boligstøtte. De som har minst og hvor unga får dårligst økonomiske forutsetninger for å være med på det som andre er med på, er de som mest får det bedre med SV i regjering. Og det er fordi SV vil utjevne sosiale forskjeller og sørge for at alle får like gode muligheter – uavhengig av bakgrunn.

En del av det er å sørge for lavere skatt for de som tjener minst. Så heretter – ikke hør på løgnene fra Frp, Høyre, Venstre eller KrF.

I dag la SV fram en rapport om hva som vil bli virkeligheten i Norge hvis Høyre og Frp får makt i hele landet, ikke bare i Oslo. Rapporten viser hvem som tjener og hvem som taper på en slik regjering i Norge. Blåbloggere er selvfølgelig i harnisk over at noen har våget å bruke tid på å finne ut hva politikken de støtter faktisk betyr. Den sedvanlige kritikken fra Frp-hold, er at det er “hyggelig” at SV-ere bruker tid på politikken deres i stedet for sin egen. Jeg skal faktisk ta det litt på alvor, og gjøre det som jeg håper det blir mere av i valgkampen; nemlig beskrive noen gode eksempler på hva jeg tror den rødgrønne regjeringa vil gjøre i åra framover i kontrast til de blågråbrune – så kan du jo selv finne ut av hva som gagner samfunnet eller deg selv best.

Skatt:

Blågråbrunt:

• Skattelette til de rikeste, og peanøtter til de som har minst:
  • Inntekt på 150 000,-: 800,-
  • Inntekt på 450 000,-: 2 480,-
  • Stein Erik Hagen: 13 800 000,-

Rødgrønt:

• Høyere bunnfradrag og redusert marginalskatt
• Inntekt under ca 400 000,-: Lavere skatt
• Inntekt over ca 400 000,-: Noe høyere skatt, men hovedsakelig på verdipapirhandel, høye formuer og kapitalinntekter.
• Rederskatt.
• Enklere skattesystem med færre hull.

Velferd:

Blågråbrunt:

• Mellom 15 og 17,7 mrd kroner mindre til velferd – eller omtrent 30 000 årsverk. Det betyr færre lærere, færre sykepleiere, omsorgsarbeidere og barnehagepersonell – eller dyrere velferdsordninger.

Rødgrønt:

• Mer og bedre velferdsordninger: Heldagsskole, bedre sykepengeordning, 12 000 nye sykehjemsplasser, faste hjemmehjelper, bedre kommuneøkonomi, bedre demenstilbud, mer kompetanse i omsorgssektoren, tannhelsereform, flere helsestasjoner for ungdom og bedre psykisk helsevern.

Likestilling:

Blågråbrunt:

• Ingen likelønnspott og Frp mener det ikke er et statlig ansvar å utjevne noen forskjeller som oppstår i arbeidsmarkedet.
• Beholde kontantstøtten.
• Legge ned likestillings- og diskrimineringsombudet.
• Fjerne støtten til homofiles organisasjoner

Rødgrønt:

• Likelønnspott
• Rett til heltid ved nyansettelse.
• Styrke likestillings- og diskrimineringsombudet

Arbeidsliv:

Blågråbrunt:

• Enda dyrere å bli syk – færre sykepengedager eller mer penger til friske folk.
• Mer bruk av midlertidige stillinger – mer utrygt arbeidsliv
• Mindre rett til å streike
• Lettere å miste arbeidsledighetstrygd

Rødgrønt:

• Bedre vern mot sosial dumping.
• Kampen mot arbeidsledighet høyeste prioritet.
• Etter- og videreutdanning for arbeidsledige, og tilpassa opplegg for å komme tilbake i jobb.
• Økt fagforeningsfradrag.
• Styrking av vernet i arbeidsmiljøloven
• Forsøk med kortere arbeidstid
• Bedre ordninger for yrkesskadeserstatning
• Utvidet sykepengeordning
• Lettere å bli lenger i arbeidslivet

Fordeling:

Blågråbrunt:

• Vanskeligere å få trygd, gradvis mindre kjøpekraft for trygdete – samtidig som de rike får skattelettelser

Rødgrønt:

• Gratis kjernetid i barnehagene
• Fjerne kontantstøtta
• Øke trygdesatsene

Privatisering:

Blågråbrunt:

• Selge ut vannkraft
• Overføre pengestøtte fra offentlige skoler til flere privatskoler
• Styrke private sykehus
• Børsnotere Posten
• Konkurranseutsette NSB
• Selge ut offentlig eiendom
• Avvikle SFO som offentlig tilbud

Rødgrønt:

• Styrke SFO som et billigere og bedre heldagsskoletilbud
• Stanse privatisering og videreutvikle offentlig sektor på den mest effektive måten: I samarbeid med de ansatte.
• Bruke fellesskapets penger på fellesskapets velferd – felles skoler, felles sykehus, styrket jernbane- og kollektivtrafikk og satsing på utvikling – ikke utsalg av miljøvennlig energiproduksjon.

Miljø:

Blågråbrunt:

• Atomkraftverk i Norge
• Oljeboring i Lofoten og Vesterålen
• Utbygging av vannkraft i verna vassdrag
• Nei til reduksjon av biltrafikk gjennom rushtidsbompenger, nei til mer satsing på kollektivtrafikk og nei til fler sykkelstier
• Firefelts motorveier over Dovre og Haukelifjell i stedet for lyntog.

Rødgrønt:

• Nei til oljeboring i Lofoten og Vesterålen (OK, denne må Ap svelge, men det tror jeg de gjør)
• Ingen atomkatastrofer i Norge
• Satsing på reduksjon av strømforbruket og utvikling av alternative energiformer
• Satsing på tog, kollektivtrafikk og syklisters og fotgjengeres framkommelighet – samt sikrere veier i distriktene.

Forskjellene er selvfølgelig mange, mange, mange flere, og detaljene intrikate. Oppsummert er valget du står overfor i år egentlig dette:

Velger du det blågråbrune alternativet (Høyre + Frp), vil du at vi skal være på vei mot et samfunn med dårligere og dyrere velferdsordninger, mer kynisk spekulasjon og utnytting av mennesker og mindre frihet for de fleste. De som vil få det bedre under Høyre og Frp er de som får så høye skatteletter at de klarer seg uten så mye velferdsordninger, og som har advokater som er flinke til å lese det med liten skrift for dem. Høyre og Frp står for et menneskesyn som hyller de mest egoistiske, de mest kyniske og de hviteste og veletablerte. (Hvis du tror jeg tar i nå, så har du gått glipp av at bl.a. Siv Jensen og mange andre Frp-ere og Høyre-folk er fans av Ayn Rand – “filosofen” som opphøyde egoisme til det moralsk mest høyverdige.)

Velger du det rødgrønne alternativet (SV + Ap + Sp), velger du at vi skal fortsette å jobbe for et samfunn hvor vi tar vare på hverandre, hvor vi har en effektiv og sterk offentlig sektor som produserer gode tjenester for fellesskapet, og hvor ikke alt forhold mellom mennesker skal reguleres av kontrakter og penger. Da velger du også et samfunn hvor vi tror på menneskeverdet og at alle mennesker er like mye verdt, og hvor frihet er noe som skal gjelde alle, ikke bare de få og rike.

En stemme til de borgerlige er en stemme til de blågråbrune – bare med ulike styrkegrader i hvor jævlig de vil gjøre det for vanlige folk, og hvor mye kose-retorikk de putter det inn i. Venstre og Krf har holdt Høyre og Frp ved makta i Oslo i årevis, for noen ynkelige smuler her og der fra de rikes bord. En stemme til de rødgrønne er en stemme for den kursen vi har holdt nå – men det er ikke likegyldig hvem du stemmer på her heller. En stemme til Senterpartiet betyr kanskje fortsatt kontantstøtte og mer kristne verdier, mens en stemme til Arbeiderpartiet betyr at det blir vanskeligere å jobbe for miljøvern, mer omfordeling nå eller for å trekke seg ut av Afghanistan. Bare en stemme til SV gir mer SV-politikk: Mer satsing på oppvekst og velferd, mer miljøsatsing og mer likestilling.

Valget er ditt.

Andre som har skrevet om dette:

• Ivar Johansen: Høyre/Fr.P-regjering: Det vil gjøre en forskjell for det internasjonale samfunn
• Hans Olav Bakken: En Høyre/FrP-regjering vil forverre jordas helsesituasjon
• Ingvild Reymert: En Frp/Høyre-regjering vil ta fra fellesskapet og gi til de rike
• Eirik Faret Zakariassen: Hvem tjener på en regjering med Høyre og Frp?
• Bård Vegar Solhjell: H/Frp-regjering?
• Simen Willgohs: Hva skjer med Erna og Siv i sjefstolen?
• Audun Lysbakken: H/Frp – Fakta på bordet!
• Gina Barstad: Hvem tjener på Høyre/Frp-regjering?

Bjørn Jarle Røberg-Larsen er åpenbart en utakknemlig mann. I går fikk han det for seg at SV er den største trusselen mot en fortsatt Ap-dominert regjering. Makan til nytale!

Har Bjørn Jarle Røberg-Larsen helt glemt at hans eget parti lå i ruiner etter å ha regjert alene i mindretallsregjering etter mindretallsregjering, til og fra i over 30 år? At Arbeiderpartiet ved stortingsvalget i 2001 var nede på 24,3% – laveste oppslutning ved stortingsvalg siden 1924? At oppslutningen spratt opp til 32,7% i 2005 ved inngangen til flertallsregjeringen, og lå på 30,8% ved fylkestingsvalget i 2007? Har han oversett at snittet for Ap på meningsmålingene dette året har ligget mellom 32,4 og 34,2%? Vel ligger partiet fortsatt noe lavere an enn på 80- og 90-tallet (da det lå mellom 35 og 40%), men det er da vitterlig fortsatt “ørnen blant partiene”? Frps vekst har mer å gjøre med Høyres fall enn Arbeiderpartiets tilbakegang. (Kilde for tallene: Bernt Aardals hjemmeside)

Å gå i regjering med SV og Sp har reddet Arbeiderpartiet fra skjebnen til mange andre sosialdemokratiske partier i Europa. Hadde ikke Arbeiderpartiet reorientert seg mot venstre, er det ikke akkurat sikkert at partiet hadde klart å vinne tilbake så mange tapte velgere. En økning på 8-10% i oppslutning fra lavmålet bør Jens Stoltenberg være meget fornøyd med – det er en vekst og en redningsoperasjon som kan sammenlignes med hva partiets fremste navn klarte på 30-tallet.

Men det er kanskje ikke så rart at Arbeiderpartiet fostrer denne typen utakknemlig nærsynthet. Ut fra den kontakten jeg har hatt med partiet (inkludert at jeg *gremme seg* var medlem i ca tre år), tror jeg mye skyldes partiets organisasjonskultur. Arbeiderpartifolk blir fra dag 1 i AUF eller partilaget injisert med maktkampens rusmidler. Å erobre, utøve og beholde makt er hele partiets eksistensgrunnlag. For dette formålet går man gjennom en knallhard skole, hvor allianser skapes og brytes så snart det er opportunt. Alle midler synes tillatt for å få posisjoner, for å albue seg opp på stigen. Skal man være slem, kan man kalle Arbeiderpartiet for en veldig stor sekt, hvor deltakerne hjernevaskes til å tro på maktkampens herlighet og tilstedeværelse overalt. Velmenende mennesker som lokkes av partiets sentristiske blandingsideologi og styringserfaring blir forvandlet av partimaskineriet til aggressive, men slu, maktroboter. (Satt på spissen, men jeg skuffes ofte over den manglende menneskeligheten til ellers tilsynelatende hyggelige Arbeiderpartifolk.) Arbeiderpartiet har for lengst sluttet å tro på noe annet enn å sitte ved makta. Jeg kan nærmest høre Jens Stoltenberg si: “Hvis Arbeiderpartiet ikke sitter i regjering, så kan Norge havne i den situasjon at Arbeiderpartiet ikke sitter i regjering!” Han har aldri sagt det, men jeg ville ikke bli forbauset om det skulle komme ut av hans munn en dag.

Så hvordan kan jeg som SV-er forsvare å sitte i regjering med et slikt monster av et parti? Vel, man tager vad man haver. En hver koalisjonsregjering er et fornuftsekteskap. Jeg tviler ikke på at Bjørn Jarle Røberg-Larsen er ganske representativ for mange Arbeiderpartifolk, og jeg vet (som de fleste nyhetshunder her i landet har fått med seg i løpet av de siste fire åra), at en god del SV-ere okker og aier seg over å sitte i regjering med de koalisjonspartnerne vi har. Men de fleste i mitt eget parti innser at vi må gjøre det beste ut av det. I regjering får vi til så mye, mye mer enn utenfor – særlig når vi har flertall. Vi har fått til en god barnehagereform, vi har verna mer natur enn noensinne, vi har fått norske soldater ut av Irak, vi har fått gratis skolebøker i videregående – for å nevne noen få ting.

Arbeiderpartiet får også til mye sammen med oss. Der hvor Arbeiderpartiet var slitne og hadde stagnert, har vi vært det nye, kreative, friske blodet som har revitalisert norsk venstresidepolitikk. OK, vi har ikke gjort dette før, så det tok litt tid å venne seg til å måtte kompromisse. Men vil virkelig Arbeiderpartiet tilbake til en tid hvor de administrerte politikken til et stortingsflertall som tross alt var borgerlig? Jeg håper ikke det – det vil være en skuffende oppfyllelse av alt jeg har sagt om partiet over. For tross alt tror jeg at arbeiderpartifolk egentlig, innerst inne, vil gode ting. Og det får de lettere til sammen med SV (og Sp), enn med sentrum- og høyresida.