Christers blogg

Å velge parti handler om å prioritere – å velge bort noen ting til fordel for andre. Siden jeg jo er en generøs person, vil jeg nå gi også de som ikke vil stemme SV noen gode grunner til hvorfor.

1. Fordi du syns de rike skal bli rikere, og de fattigere fattigere

Hvis du liker at folk velter seg i penger, og syns forskjeller er en god ting (“Du er din egen lykkes smed”, “Forskjeller er motiverende”, “Folk som investerer tar en risiko, og de må få uttelling for det”), så er neppe SV partiet for deg. Vi er for formuesskatten (som Hallvard Bakke i dagens Klassekampen så korrekt opplyser er en av de laveste i Europa som det er) – som stort sett bare rammer de rikeste uansett, vi er for arveavgiften (arv opprettholder sosiale forskjeller, og det er nesten bare de rikeste som blir rammet), vi er for økt sosialhjelp, mer penger til skole og sier nei til at penger som er ment å gå til velferd skal havne i lomma på velferdsprofitører (firmaer som tar ut overskudd fra å drive velferdstjenester for det offentlige).

2. Fordi du syns jorda bør være til glede her og nå, og ikke for de som kommer etter oss.

Hvis du mener at det er tryggere å satse på høy sigarføring nå enn at de som kommer etter oss (som kanskje ikke blir født en gang) skal ha samme muligheter, så er neppe SV partiet for deg. Vi nekter å godta at enda mer olje skal utvinnes (og dermed ikke bare risikere å ødelegge bærekraftig fiske i Norskehavet og vakker natur, men også bidra til enda høyere klimautslipp); vi nekter å godta økte utslipp fra biltrafikken eller industrien, vi nekter å godta at miljøskadelig atferd skal premieres med høye statssubsidier i form av veiutbygging der det kan bygges ut kollektivtrafikk i stedet.

3. Fordi du mener noen mennesker er bedre enn andre.

Hvis du mener at mennesker med et annet kjønn, en annen hudfarge eller en annen kultur, som er rusmisbrukere, som har en annen seksuell legning enn deg, som har et kriminelt rulleblad eller som går på trygd er dårligere, slemmere, lukter vondt eller hører hjemme andre steder enn i ditt nærmiljø, så er neppe SV partiet for deg. At folk er ulike er en styrke for et samfunn. Det gjør at vi kan lære av hverandre og bli bedre mennesker. Straff og rehabilitering, arbeidslinja og bekjempelse av undertrykkende tradisjoner er viktige, men må aldri føre til at vi glemmer grunnleggende prinsipper som likeverd og verdighet.

Som du ser er det altså gode grunner til ikke å stemme SV. Men jeg håper flere innser at disse grunnene ikke er særlig bra for den verden vi lever i!

Hvis du vil ha grunner til å stemme SV, kan du også gå til SVs hjemmeside: http://www.sv.no

Jeg har sagt det før, men det har ikke vondt av å gjentas. Hugo Chavez er en autoritær dust, og fortjener ingen støtte. Oppbankingen av demonstrerende journalister er bare enda et eksempel på hvordan Chavez dreier tommeskruen på ytringsfrihet og demokrati.

Chavez kaller seg sosialist, men sosialisme er en ideologi som skal frigjøre, ikke pryle mennesker. Fullstendig ytringsfrihet og fritt demokrati er grunnleggende forutsetninger for at det skal være mulig – det er ikke valgfritt. Chavez har gjennomført økonomiske reformer som i en del tilfeller har gagnet fattige, og han har møtt tøff motstand fra etablissementet i landet, men det unnskylder ikke hans opptreden. Chavez’ blanding av “sosialistisk” økonomisk politikk, nasjonalisme og autokrati minner mer om fascisme enn om sosialisme.

Jeg er for at ting skal være enklest mulig. Sånn for eksempel når jeg må forholde deg til kommunen som bruker av kommunens tjenester. Derfor er jeg for at det skal være kortest mulig vei fra mitt behov til en beslutning om det behovet til jeg får svar eller eventuelt et bedre tilbud.

De som liker privatisering (anbud, konkurranseutsetting, salg til private) eller bruk av markedsmekanismer i offentlig sektor (oppdeling i ulike selskaper, konkurranse mellom dem, kontraktsstyring m.m.), påstår at de liker det fordi de mener det gir billigere, bedre og mer effektive tjenester – med mer valgfrihet og mindre byråkrati. Dessverre for dem – og dessverre for alle oss som har blitt utsatt for deres eksperimenter i Oslo de siste 14 årene – så er ikke dette sant.

Både de erfaringene vi har i Oslo, og den forskningen som har vært gjort på denne typen reformer (se f.eks. Lægreid og Christensens arbeider), viser at resultatet er det stikk motsatte av det vi blir lovet. Det er dårligere tjenester (skal man ta ut profitt når man driver arbeidskraftbaserte tjenester på samme eller lavere budsjett får man mindre penger å bruke på f.eks. bleier til eldre), mindre brukerinnflytelse (beklager, men jeg kan ikke gjøre noe med dette, du må snakke med bestillerkontoret, som så må sende en bestilling til tjenesteutfører før jeg kan gjøre noe), dårligere lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte (noe må de konkurrere på i tjenester hvor de store kostnadene er nettopp personalkostnadene) (dette gjør det også vanskeligere å rekruttere kvalifisert arbeidskraft), dårligere politisk styring (ikke bare hele poenget med mange slike reformer, men også en konsekvens av at styringskjeden blir lengre), mer kostbare ledere (siden de får mer ansvar og blir ansatt på åremål, kan de kreve mer lønn i hyppigere lønnsforhandlinger), mindre medvirkning for de ansatte (som stort sett har mer innflytelse i offentlige virksomheter) (og ansattes medvirkning er en av de viktigste nøklene til vellykket og effektiv drift) og mye større krav til juridisk kompetanse i kommunene (du trenger skarpskodde jurister som kan utforme hårfint nøyaktige anbudsdokumenter) – noe som igjen er dyrere.

Så, hvis ikke det blir mindre byråkrati eller bedre tjenester for pengene av privatisering og konkurranseutsetting, hva er da grunnen til at privatiseringselskerne fortsetter å messe om hvor mye bedre det blir med mer privatisering? Enkelt: Ideologi. De klarer ikke forsone seg med tanken på at ikke markedet og private selskaper, med sine glossy reklamebrosjyrer og visittkort som bare er så mye kulere enn det de får som politikere, ikke er bedre enn den trauste, grå staten. Staten er roten til alt ondt i Høyres, Frps, Venstres og Krfs verden. Og så lenge de har den hellige overbevisningen, så kan ingen erfaringer som tilsier at løsningene deres ikke funker få dem til å endre mening. Vi trenger ikke deres eksperimenter lenger.

Skvatt du? En SV-blogger som krever lavere skatt? Må jo ha tørna for’n!

Neida, jeg kan berolige deg med at jeg fortsatt har vettet – og partiprogrammet i behold. Frpere, Høyrefolk, Venstrefolk og Kristeligfolk liker å spre løgnen om at SV-ere ønsker høyere skatt for folk flest. De liker å lure deg til å tro at SV-ere er ute etter å ta penga dine og bruke dem på ting du aldri ser nytten av. På tide at du får høre sannheten.

SV ønsker et mer rettferdig skattesystem. Det betyr at de som tjener mest, skal bidra mest, og de som tjener minst, skal betale minst. Det betyr at lavtlønte skal få lavere skatt med SV. Ingen som tjener under gjennomsnittlig arbeidsinntekt skal ha høyere skatt med SV i regjering. Disse penga skal SV ta igjen fra de som tjener mest.

Men så er jo SV for formuesskatt og arveavgift. Hva med det? Vel, de fleste som må betale arveavgift eller formuesskatt har i utgangspunktet råd til det. Men for å være sikker på at vanlige folk ikke rammes unødvendig, så har SV sørga for at bunnfradragene i formuesskatt og arveavgift er heva, slik at f.eks. 90% nå slipper å betale arveavgift. Men da må altså de 10% rikeste betale mye mer.

Hva så med miljøskatter? Og bilavgifter? Joda, de fleste av oss har bil. Men vi vil gjøre det enklere å skifte ut bilen med mer miljøvennlig transport – og dermed bruke bilen mindre – eller å få mer miljøvennlige (og økonomiske) biler billigere.

Og dette er bare skattebiten. SV er for minstestandarder på sosialhjelp, lavere priser på SFO, fortsatt støtte til kulturskoler og frivillige barneorganisasjoner, billigere barnehager og økt boligstøtte. De som har minst og hvor unga får dårligst økonomiske forutsetninger for å være med på det som andre er med på, er de som mest får det bedre med SV i regjering. Og det er fordi SV vil utjevne sosiale forskjeller og sørge for at alle får like gode muligheter – uavhengig av bakgrunn.

En del av det er å sørge for lavere skatt for de som tjener minst. Så heretter – ikke hør på løgnene fra Frp, Høyre, Venstre eller KrF.

I dag la SV fram en rapport om hva som vil bli virkeligheten i Norge hvis Høyre og Frp får makt i hele landet, ikke bare i Oslo. Rapporten viser hvem som tjener og hvem som taper på en slik regjering i Norge. Blåbloggere er selvfølgelig i harnisk over at noen har våget å bruke tid på å finne ut hva politikken de støtter faktisk betyr. Den sedvanlige kritikken fra Frp-hold, er at det er “hyggelig” at SV-ere bruker tid på politikken deres i stedet for sin egen. Jeg skal faktisk ta det litt på alvor, og gjøre det som jeg håper det blir mere av i valgkampen; nemlig beskrive noen gode eksempler på hva jeg tror den rødgrønne regjeringa vil gjøre i åra framover i kontrast til de blågråbrune – så kan du jo selv finne ut av hva som gagner samfunnet eller deg selv best.

Skatt:

Blågråbrunt:

• Skattelette til de rikeste, og peanøtter til de som har minst:
  • Inntekt på 150 000,-: 800,-
  • Inntekt på 450 000,-: 2 480,-
  • Stein Erik Hagen: 13 800 000,-

Rødgrønt:

• Høyere bunnfradrag og redusert marginalskatt
• Inntekt under ca 400 000,-: Lavere skatt
• Inntekt over ca 400 000,-: Noe høyere skatt, men hovedsakelig på verdipapirhandel, høye formuer og kapitalinntekter.
• Rederskatt.
• Enklere skattesystem med færre hull.

Velferd:

Blågråbrunt:

• Mellom 15 og 17,7 mrd kroner mindre til velferd – eller omtrent 30 000 årsverk. Det betyr færre lærere, færre sykepleiere, omsorgsarbeidere og barnehagepersonell – eller dyrere velferdsordninger.

Rødgrønt:

• Mer og bedre velferdsordninger: Heldagsskole, bedre sykepengeordning, 12 000 nye sykehjemsplasser, faste hjemmehjelper, bedre kommuneøkonomi, bedre demenstilbud, mer kompetanse i omsorgssektoren, tannhelsereform, flere helsestasjoner for ungdom og bedre psykisk helsevern.

Likestilling:

Blågråbrunt:

• Ingen likelønnspott og Frp mener det ikke er et statlig ansvar å utjevne noen forskjeller som oppstår i arbeidsmarkedet.
• Beholde kontantstøtten.
• Legge ned likestillings- og diskrimineringsombudet.
• Fjerne støtten til homofiles organisasjoner

Rødgrønt:

• Likelønnspott
• Rett til heltid ved nyansettelse.
• Styrke likestillings- og diskrimineringsombudet

Arbeidsliv:

Blågråbrunt:

• Enda dyrere å bli syk – færre sykepengedager eller mer penger til friske folk.
• Mer bruk av midlertidige stillinger – mer utrygt arbeidsliv
• Mindre rett til å streike
• Lettere å miste arbeidsledighetstrygd

Rødgrønt:

• Bedre vern mot sosial dumping.
• Kampen mot arbeidsledighet høyeste prioritet.
• Etter- og videreutdanning for arbeidsledige, og tilpassa opplegg for å komme tilbake i jobb.
• Økt fagforeningsfradrag.
• Styrking av vernet i arbeidsmiljøloven
• Forsøk med kortere arbeidstid
• Bedre ordninger for yrkesskadeserstatning
• Utvidet sykepengeordning
• Lettere å bli lenger i arbeidslivet

Fordeling:

Blågråbrunt:

• Vanskeligere å få trygd, gradvis mindre kjøpekraft for trygdete – samtidig som de rike får skattelettelser

Rødgrønt:

• Gratis kjernetid i barnehagene
• Fjerne kontantstøtta
• Øke trygdesatsene

Privatisering:

Blågråbrunt:

• Selge ut vannkraft
• Overføre pengestøtte fra offentlige skoler til flere privatskoler
• Styrke private sykehus
• Børsnotere Posten
• Konkurranseutsette NSB
• Selge ut offentlig eiendom
• Avvikle SFO som offentlig tilbud

Rødgrønt:

• Styrke SFO som et billigere og bedre heldagsskoletilbud
• Stanse privatisering og videreutvikle offentlig sektor på den mest effektive måten: I samarbeid med de ansatte.
• Bruke fellesskapets penger på fellesskapets velferd – felles skoler, felles sykehus, styrket jernbane- og kollektivtrafikk og satsing på utvikling – ikke utsalg av miljøvennlig energiproduksjon.

Miljø:

Blågråbrunt:

• Atomkraftverk i Norge
• Oljeboring i Lofoten og Vesterålen
• Utbygging av vannkraft i verna vassdrag
• Nei til reduksjon av biltrafikk gjennom rushtidsbompenger, nei til mer satsing på kollektivtrafikk og nei til fler sykkelstier
• Firefelts motorveier over Dovre og Haukelifjell i stedet for lyntog.

Rødgrønt:

• Nei til oljeboring i Lofoten og Vesterålen (OK, denne må Ap svelge, men det tror jeg de gjør)
• Ingen atomkatastrofer i Norge
• Satsing på reduksjon av strømforbruket og utvikling av alternative energiformer
• Satsing på tog, kollektivtrafikk og syklisters og fotgjengeres framkommelighet – samt sikrere veier i distriktene.

Forskjellene er selvfølgelig mange, mange, mange flere, og detaljene intrikate. Oppsummert er valget du står overfor i år egentlig dette:

Velger du det blågråbrune alternativet (Høyre + Frp), vil du at vi skal være på vei mot et samfunn med dårligere og dyrere velferdsordninger, mer kynisk spekulasjon og utnytting av mennesker og mindre frihet for de fleste. De som vil få det bedre under Høyre og Frp er de som får så høye skatteletter at de klarer seg uten så mye velferdsordninger, og som har advokater som er flinke til å lese det med liten skrift for dem. Høyre og Frp står for et menneskesyn som hyller de mest egoistiske, de mest kyniske og de hviteste og veletablerte. (Hvis du tror jeg tar i nå, så har du gått glipp av at bl.a. Siv Jensen og mange andre Frp-ere og Høyre-folk er fans av Ayn Rand – “filosofen” som opphøyde egoisme til det moralsk mest høyverdige.)

Velger du det rødgrønne alternativet (SV + Ap + Sp), velger du at vi skal fortsette å jobbe for et samfunn hvor vi tar vare på hverandre, hvor vi har en effektiv og sterk offentlig sektor som produserer gode tjenester for fellesskapet, og hvor ikke alt forhold mellom mennesker skal reguleres av kontrakter og penger. Da velger du også et samfunn hvor vi tror på menneskeverdet og at alle mennesker er like mye verdt, og hvor frihet er noe som skal gjelde alle, ikke bare de få og rike.

En stemme til de borgerlige er en stemme til de blågråbrune – bare med ulike styrkegrader i hvor jævlig de vil gjøre det for vanlige folk, og hvor mye kose-retorikk de putter det inn i. Venstre og Krf har holdt Høyre og Frp ved makta i Oslo i årevis, for noen ynkelige smuler her og der fra de rikes bord. En stemme til de rødgrønne er en stemme for den kursen vi har holdt nå – men det er ikke likegyldig hvem du stemmer på her heller. En stemme til Senterpartiet betyr kanskje fortsatt kontantstøtte og mer kristne verdier, mens en stemme til Arbeiderpartiet betyr at det blir vanskeligere å jobbe for miljøvern, mer omfordeling nå eller for å trekke seg ut av Afghanistan. Bare en stemme til SV gir mer SV-politikk: Mer satsing på oppvekst og velferd, mer miljøsatsing og mer likestilling.

Valget er ditt.

Andre som har skrevet om dette:

• Ivar Johansen: Høyre/Fr.P-regjering: Det vil gjøre en forskjell for det internasjonale samfunn
• Hans Olav Bakken: En Høyre/FrP-regjering vil forverre jordas helsesituasjon
• Ingvild Reymert: En Frp/Høyre-regjering vil ta fra fellesskapet og gi til de rike
• Eirik Faret Zakariassen: Hvem tjener på en regjering med Høyre og Frp?
• Bård Vegar Solhjell: H/Frp-regjering?
• Simen Willgohs: Hva skjer med Erna og Siv i sjefstolen?
• Audun Lysbakken: H/Frp – Fakta på bordet!
• Gina Barstad: Hvem tjener på Høyre/Frp-regjering?

Bjørn Jarle Røberg-Larsen er åpenbart en utakknemlig mann. I går fikk han det for seg at SV er den største trusselen mot en fortsatt Ap-dominert regjering. Makan til nytale!

Har Bjørn Jarle Røberg-Larsen helt glemt at hans eget parti lå i ruiner etter å ha regjert alene i mindretallsregjering etter mindretallsregjering, til og fra i over 30 år? At Arbeiderpartiet ved stortingsvalget i 2001 var nede på 24,3% – laveste oppslutning ved stortingsvalg siden 1924? At oppslutningen spratt opp til 32,7% i 2005 ved inngangen til flertallsregjeringen, og lå på 30,8% ved fylkestingsvalget i 2007? Har han oversett at snittet for Ap på meningsmålingene dette året har ligget mellom 32,4 og 34,2%? Vel ligger partiet fortsatt noe lavere an enn på 80- og 90-tallet (da det lå mellom 35 og 40%), men det er da vitterlig fortsatt “ørnen blant partiene”? Frps vekst har mer å gjøre med Høyres fall enn Arbeiderpartiets tilbakegang. (Kilde for tallene: Bernt Aardals hjemmeside)

Å gå i regjering med SV og Sp har reddet Arbeiderpartiet fra skjebnen til mange andre sosialdemokratiske partier i Europa. Hadde ikke Arbeiderpartiet reorientert seg mot venstre, er det ikke akkurat sikkert at partiet hadde klart å vinne tilbake så mange tapte velgere. En økning på 8-10% i oppslutning fra lavmålet bør Jens Stoltenberg være meget fornøyd med – det er en vekst og en redningsoperasjon som kan sammenlignes med hva partiets fremste navn klarte på 30-tallet.

Men det er kanskje ikke så rart at Arbeiderpartiet fostrer denne typen utakknemlig nærsynthet. Ut fra den kontakten jeg har hatt med partiet (inkludert at jeg *gremme seg* var medlem i ca tre år), tror jeg mye skyldes partiets organisasjonskultur. Arbeiderpartifolk blir fra dag 1 i AUF eller partilaget injisert med maktkampens rusmidler. Å erobre, utøve og beholde makt er hele partiets eksistensgrunnlag. For dette formålet går man gjennom en knallhard skole, hvor allianser skapes og brytes så snart det er opportunt. Alle midler synes tillatt for å få posisjoner, for å albue seg opp på stigen. Skal man være slem, kan man kalle Arbeiderpartiet for en veldig stor sekt, hvor deltakerne hjernevaskes til å tro på maktkampens herlighet og tilstedeværelse overalt. Velmenende mennesker som lokkes av partiets sentristiske blandingsideologi og styringserfaring blir forvandlet av partimaskineriet til aggressive, men slu, maktroboter. (Satt på spissen, men jeg skuffes ofte over den manglende menneskeligheten til ellers tilsynelatende hyggelige Arbeiderpartifolk.) Arbeiderpartiet har for lengst sluttet å tro på noe annet enn å sitte ved makta. Jeg kan nærmest høre Jens Stoltenberg si: “Hvis Arbeiderpartiet ikke sitter i regjering, så kan Norge havne i den situasjon at Arbeiderpartiet ikke sitter i regjering!” Han har aldri sagt det, men jeg ville ikke bli forbauset om det skulle komme ut av hans munn en dag.

Så hvordan kan jeg som SV-er forsvare å sitte i regjering med et slikt monster av et parti? Vel, man tager vad man haver. En hver koalisjonsregjering er et fornuftsekteskap. Jeg tviler ikke på at Bjørn Jarle Røberg-Larsen er ganske representativ for mange Arbeiderpartifolk, og jeg vet (som de fleste nyhetshunder her i landet har fått med seg i løpet av de siste fire åra), at en god del SV-ere okker og aier seg over å sitte i regjering med de koalisjonspartnerne vi har. Men de fleste i mitt eget parti innser at vi må gjøre det beste ut av det. I regjering får vi til så mye, mye mer enn utenfor – særlig når vi har flertall. Vi har fått til en god barnehagereform, vi har verna mer natur enn noensinne, vi har fått norske soldater ut av Irak, vi har fått gratis skolebøker i videregående – for å nevne noen få ting.

Arbeiderpartiet får også til mye sammen med oss. Der hvor Arbeiderpartiet var slitne og hadde stagnert, har vi vært det nye, kreative, friske blodet som har revitalisert norsk venstresidepolitikk. OK, vi har ikke gjort dette før, så det tok litt tid å venne seg til å måtte kompromisse. Men vil virkelig Arbeiderpartiet tilbake til en tid hvor de administrerte politikken til et stortingsflertall som tross alt var borgerlig? Jeg håper ikke det – det vil være en skuffende oppfyllelse av alt jeg har sagt om partiet over. For tross alt tror jeg at arbeiderpartifolk egentlig, innerst inne, vil gode ting. Og det får de lettere til sammen med SV (og Sp), enn med sentrum- og høyresida.

Noe mange har spurt om i debattene på denne bloggen, er om jeg mener all innvandringsmotstand, alt fokus på integreringsproblemer og problemer med asyltilstrømning er ondskap. Jeg har ikke svart på dette ennå, fordi jeg har ønska å gi et grundig svar på et følsomt spørsmål. Dette er et langt blogginnlegg, så hvis du er lat, kan du hoppe rett til konklusjonen nederst.

Først må vi spørre om hva som er ondt og hva som er godt. Jeg mener vi må kunne ta utgangspunkt i blant annet følgende prinsipper for en slik vurdering (lista er en ubearbeidet skisse, som resten av denne bloggen):

1. Alle mennesker er likeverdige.
2. Alle mennesker er unike.
3. Ingen mennesker er ansvarlige for et annet menneskes handlinger, så sant de ikke kan påvirke dem selv.
4. Alle mennesker har rett til liv, frihet og til å søke lykken, slik de selv definerer den.
5. Ingen mennesker har rett til å utøve sin frihet slik at den innskrenker andres.
6. Alle mennesker har krav på like muligheter.
7. Alle er uskyldige til det motsatte er bevist.
8. Alle som tar et valg som kan ha konsekvenser for andre mennesker plikter å gjøre valget så informert og reflektert som mulig.
9. Mennesker er ikke perfekte, rasjonelle vesener.
10. Mennesker har evnen til å overstyre instinkter og søke det gode.

Disse prinsippene er slik jeg oppfatter det relativt allmennmenneskelige, og (implisitt) anerkjent i samfunnet. For generelle debatter om innvandring, asyl etc. gir disse prinsippene følgende konsekvenser:

A. Fordømmelse eller mistenkeliggjøring av en gruppe mennesker (innvandrere/asylsøkere) på grunn av tilfeldige enkeltpersoner i gruppen sine handlinger, er forkastelig, særlig når det er åpenbart at gruppen er så stor at ikke det enkelte menneske kan stilles til ansvar for alles handlinger.

B. Loven må være lik for alle, uavhengig av deres bakgrunn.

C. Et krav på beskyttelse mot forfølgelse er moralsk absolutt, hviler hos individet som blir forfulgt, og kan ikke avvises av samfunnet av pragmatiske årsaker.

D. Tros- og livssynsfrihet er absolutt, og hva slags religiøst samfunn eller livssynsamfunn en person tilhører, kan ikke i seg selv være begrensende for hvilke muligheter samfunnet gir personen – bare for hvilke muligheter personen selv griper.

E. En hver har en plikt til å undertrykke og disiplinere eventuelle rasistiske eller fordomsfulle impulser i seg selv.

F. Alle har krav på å få leve sitt liv nøyaktig som de vil, men har også plikt til å ta hensyn til menneskene rundt seg.

G. Likhet for loven gjelder alle, og lover og beslutninger kan ikke gis tilbakevirkende kraft. Når noen oppnår rettigheter, kan disse ikke tas vekk igjen.

Disse prinsippene og konsekvensene innebærer at en politikk eller retorikk som er myntet på forskjellsbehandling ut fra gruppetilhørighet alene er dypt moralsk problematisk, spesielt når gruppetilhørigheten ikke er valgt av individet selv. Dette gjelder selv om det politiske tiltaket i seg selv kan være universelt (gjelde alle), hvis retorikken som argumenterer for det er myntet på å undertrykke bestemte grupper i samfunnet. Her er det imidlertid et viktig skille mellom majoritets- og minoritetsgrupper. Hvis en minoritetsgruppe har blitt undertrykt av majoriteten, eller en gruppe mennesker ikke har like muligheter, må det være mulig å gjennomføre kompenserende tiltak som blir denne gruppen til fordel. Det er ikke det samme. Tilsvarende er det å ha progressiv beskatning, bilavgifter etc. heller ikke det samme, ettersom dette handler om både en moralsk plikt til å bidra til samfunnet når man har evnen, og til å bidra til å gi andre like gode muligheter, og til å betale for de skadene man påfører samfunnet. Med andre ord kan vi spesifisere forskjellsbehandlingsprinsippet ytterligere: En politikk eller retorikk som er myntet på forskjellsbehandling ut fra gruppetilhørighet alene er dypt moralsk problematisk, spesielt når gruppetilhørigheten ikke er valgt av individet selv, og særlig når majoriteten eller makta undertrykker minoriteten eller de som på andre måter er marginaliserte i samfunnet.

Altså: Når det er åpenbart at et forslag fremmes på grunn av frykt for eller hat av det som er fremmed eller annerledes, begrunnes i den samme frykten, eller åpenbart vil få konsekvenser som rammer en minoritetsgruppe spesielt hardt, er forslaget eller retorikken rundt det moralsk forkastelig, og grenser mot ondskap.

Ennvidere er det å tillate en slik retorikk eller politikk å bli utøvd – enten gjennom aktivt å støtte slike holdninger eller å godta dem gjennom passivitet – like ondt som handlingen selv. Så sant man forstod eller burde forstått hva som var i ferd med å skje, burde man ha grepet inn. Ondskapen blir ikke mindre av at flere går sammen om den – heller verre.

Men er så all fokusering på integreringsproblemer, asyltilstrømning og debatt om innvandring onde handlinger? Selvsagt ikke. Ingenting er svart-hvitt i et samfunn. Som tidligere lærer på videregående har jeg selv sett integreringsproblemer på nært hold. Gutter som driver dank og blir lokka til rus og kriminalitet, ungdom som blir sittende passive fordi de ikke kan språket, ungdom som driter seg ut fordi de ikke forstår viktige sosiale nyanser. Jeg har sett jenter måtte bytte identitet fordi familien har et vanvittig æresbegrep, og jeg har hørt ellers oppegående gutter preke død over de homofile, jøder og what-not. Men disse problemene har ikke sin årsak kun i kultur og religion. Disse problemene oppstår når sosiale forhold virker sammen med kulturelle og religiøse elementer.

Gjenger på østkanten har vi alltid hatt – bare les Johan Borgens Lillelord eller tenk på Tveita-gjengen. Etter hvert som den tradisjonelle arbeiderklassen har lagt ut på klassereisen og blitt mer velstående, har innvandrergutter med lite annet å gjøre fylt den samme “nisjen” i samfunnet. Gjengidentiteten deres er kanskje vel så mye tatt fra amerikansk hip hop-kultur, fordi gutta identifiserer seg med underdog-gone-filthy rich-mentaliteten som ligger der. Det er deres egen versjon av den amerikanske drømmen. De føler seg undertrykt fordi de faller mellom alle stoler – ikke kan de språket godt nok, de har en mer kompleks identitet enn foreldrene – de har kanskje arvet et æresbegrep de ikke helt forstår, samtidig som de møter det norske samfunnets forventninger om vellykkethet kombinert med diskriminerende holdninger, og det hele blir en ond sirkel, som bare kan brytes gjennom et samarbeid mellom skole, politi, kulturtilbud, utekontakter, rusomsorg, familie og ikke  minst gutta selv.

Mange jenter som kommer fra innvandrerfamilier – antakeligvis flertallet – blir eksepsjonelt godt integrert i samfunnet. Flere tar høyere utdanning enn en del grupper nordmenn, får gode jobber og mestrer det å ha flere kulturer og identiteter godt. Men noen, som har mindre vellykka familieforhold, blir utsatt for mishandling, vold, trusler og tvangsekteskap. Akkurat som noen norske familier lider under tyranniske eller rusa foreldre. De kulturelle forholdene gjør kanskje at mishandlingen får en annen karakter, men du kan ikke forklare mishandlingen med kultur. Skulle det ligge i “den norske mentaliteten” å denge kone og unger, bare fordi det skjer, og det skjer oftere enn vi tenker over?

Enkelte nasjonaliteter blant innvandrergrupperingene kommer dårligere ut enn majoritetsbefolkningen og andre nasjonaliteter på kriminalitetsstatistikken. Fortsatt er det et lite mindretall som står bak kriminaliteten i alle grupper. Men hvis du trekker inn kjønnsfordeling, sosial bakgrunn, botid i Norge og flyktningestatus forsvinner det meste av “nasjonalitets”- eller “kultur”-komponenten, så vidt jeg vet. Det er ikke så rart at grupper som har opplevd krigstraumer og ikke har eller ikke får jobb, har flere unge folk, og særlig menn, i sine rekker, også har flere gruppemedlemmer som begår kriminelle handlinger. Mange som kommer hit behandles dårlig, får lite hjelp og må vente i årevis på et tilbud.

Et hvert system som tilbyr goder vil oppleve gratispassasjerer – folk som forsøker å utnytte systemet. Grunnløse asylsøkere er et problem som ikke vil forsvinne. Så lenge menneskerettighetene og Norges folkerettslige forpliktelser skal respekteres, må vi innse at at det vil komme folk til Norge som prøver hva som helst for å komme inn, bare fordi vi er så utrolig velstående her til lands. Løsningen er ikke da å gjøre livet verst mulig for de som faktisk har krav på opphold – det vil vi bare få tilbake i form av økte sosiale problemer etterpå – men å øke saksbehandlingsressursene slik at søknader raskere kan bli avklart, og de som ikke har krav på beskyttelse kan bli returnert raskere.

Den lovlige innvandringen til Norge har tre hovedkilder: Arbeids- og utdanningsinnvandring, familiegjenforening og asyl. Den førstnevnte har vi minimalt av utenfra EØS-området, mens det er en god del fra EØS-land som kommer hit. Familiegjenforening er noe alle norske statsborgere har krav på. Å forby familiegjenforening er inhumant og i strid med menneskerettighetene. Å gjøre det vanskeligere, for eksempel gjennom alders- og underholdskrav er også et brudd på likebehandlingsprinsippet av mennesker. Så har vi asyl, som i 2008 utgjorde 3% av oppholdstillatelsene, i 2009 11%. Av asylsøkerne som kommer, har så langt i 2009 47% fått avslag, 14% fått opphold på humanitært grunnlag, 20% fått asyl og 19% beskyttelse på annet grunnlag. I 2008 fikk 59% avslag.  (Kilde: UDI.)

Det er legitimt å mene at det er pragmatiske grunner til å begrense tallet på folk som kommer, fordi det tar tid å integrere folk, fordi de som kommer som flyktninger trenger et godt nok tilbud, eller fordi en for høy arbeidsinnvandring kan føre til sosial dumping og elendige arbeidsforhold for de som kommer for å jobbe også. Men det er ofte en hårfin forskjell på denne typen retorikk og en retorikk basert på fremmedfrykt – og ofte spiller man ballen rett i fanget til rasistene når man tar opp denne typen problemstilling. Det er derfor viktig at man er var for hvordan man snakker om problemene, og hvilke løsninger man støtter.

Norge har alltid hatt innvandring. Som en kyststat med åpen økonomi er Norges befolkning sammensatt av veldig mange ulike grupper folk. Jeg vet at jeg selv har både svensk og fransk blod i årene. På samme måten har Norges kultur alltid vært i flyt og utvikling. Kultur er ikke noe statisk noe sted i verden. Å argumentere for å bevare “det norske” er å klamre seg fast til en illusjon om at “det norske” finnes som noe uforanderlig og bestemt. Jeg er glad for at jeg lever i et mer åpent samfunn, med fler valgmuligheter enn noen sinne på alle plan i livet. Jeg grøsser over tanken på å skulle måtte bo i Norge anno 1950, 1960 eller til og med 1980. De som argumenterer for å bevare norsk kultur mot innflytelse utenfra, skyver dette ubestemmelige norske foran seg i frykten for andre mennesker – en frykt som lett kan tippe over i hat.

Konklusjon: Det finnes legitime grunner til å mene at innvandring bør begrenses, men disse grunnene må alltid befestes i hensynet til menneskene det gjelder, og aldri, aldri ta utgangspunkt i frykt, hat, mistenksomhet eller nasjonalisme. Den som argumenterer mot innvandring, mot kulturforskjeller eller for å begrense en gruppes frihet vil alltid ha bevisbyrden for at vedkommendes handlinger og argumentasjon ikke er moralsk betenkelig eller ond. Fremskrittspartiet har i mine øyne ikke klart det – tvert i mot. At partiet i tillegg bruker frykt-retorikk til å skaffe stemmer til en politikk som vil gjøre livet vanskeligere og kjipere for de fleste her i landet er ikke en formildende omstendighet…

Ikke bare har de siste dagers debatt i denne bloggens spalter lagt for dagen et voldsomt innvandrerhat, hat mot undertegnede og mangel på forståelse for bruk av retoriske virkemidler, men den har også åpenbart et krasst hat mot staten og offentlig sektor. Til glede for sinn uberørt av (god) samfunnsfagsundervisning følger derfor nå et lite lynkurs i hvorfor vi har Staten, og hva den gjør for deg og meg.

1. Staten gir stordriftsfordeler.

Siden vi ikke kan holde øya åpne hele tida, trenger vi å bli beskytta av andre. Siden erfaringene med å bli beskytta av mafia, stammer eller atombomba i egen hage foreløpig har vært ganske dårlige, har de fleste av oss slått oss til ro med at det er ganske greit at vi beskytter hverandre gjennom Staten. Akkurat denne biten er alle, bortsett fra gale anarkister og de mest ekstreme kapitalistideologene, enig i. Men staten gir mer stordriftsfordeler enn som så.

Historien har vist oss at det er enkelte ting det funker dårlig å la markedet eller veldedige organisasjoner drive. Ulønnsomme aktiviteter vil i utgangspunktet ikke bli tatt opp av folk som skal tjene penger i et marked, og veldedige organisasjoners aktiviteter treffer tilfeldig, siden de ikke kan bli store nok til å dekke alle gjennom frivillige bidrag. Skole, eldreomsorg, rusomsorg, veibygging, fattigomsorg,  byplanlegging, helsetjenester og de aller fleste kulturtilbud vil enten ikke kunne drives lønnsomt eller nå alle som trenger det. I en god del tilfeller hvor det også er mulig å drive lønnsomt, vil det kunne være ineffektivt å ha mange små tilbydere, slik at resultatet enten blir dyre og/eller dårlige private monopoler, eller dyre og/eller dårlige tjenester. Uansett vil det i et marked også være slik at ikke alle har råd til å betale tjenestene.

Dels for å sikre kvaliteten på en del tjenester alle har lyst på, dels for å sikre at alle har tilgang på dem ut fra betraktninger om at alle mennesker er likeverdige, så har det offentlige (Staten eller kommunene i Norge) overtatt stadig flere av de oppgavene jeg nevnte ovenfor, og flere med. Dette er en tankegang som også har bred oppslutning politisk. Imidlertid er det ideologiske forskjeller mellom partiene på hva det er mest effektivt at staten gjør, kontra private tilbydere i et marked, og på om staten bør ha konkurranse eller ikke.

For å finansiere disse tjenestene tar staten inn skatt. Siden tjenestene ikke lar seg finansiere tilfredsstillende gjennom frivillige bidrag eller full brukerbetaling, er det obligatorisk å betale skatt. Skatten kan kreves inn på ulike måter – som inntektsskatt eller som avgifter. Hvor mye skatt du betaler, er i dag avhengig av hvor mye du tjener og/eller eier. I gamle dager kunne man ha koppskatt – det vil si en skatt som var lik for alle, uavhengig av inntekt. Urettferdigheten i det ble etter hvert ganske åpenbar, så det har man jevnt over sluttet med, selv om det kan være elementer av koppskatt igjen i skattesystemet. Dette må ikke forveksles med avgifter som er knyttet til bruk av bestemte goder eller tjenester – det kan være brukerbetaling, eller det kan være incentiver (gulrot/pisk) som skal få deg til å begynne eller slutte med noe.

2. Staten som beskytter deg mot andre og mot deg selv

Staten beskytter deg mot konsekvensene av andres handlinger. For eksempel har staten lover, politi og domstoler som skal sørge for å avskrekke folk fra å drepe, stjele, bryte avtaler, lure andre og gjøre andre ting som kan skade andre. Staten og kommunene har barnevernet til å beskytte barn når foreldre svikter, den har ulike tilsyn som skal se til at ikke du og jeg blir lurt eller utsatt for utrygg mat, utrygge skip eller fly, useriøse finansaktører og lignende. Men staten stiller ikke bare opp med straff (storklubba) for å hindre uønska adferd, den stiller også opp med incentivene jeg nevnte over. Gjennom ulike miljøavgifter og støtteordninger gjør staten det dyrere å ødelegge for andre gjennom miljøskadelig atferd (som å kjøre bil), og billigere å gjøre alternative ting som ikke er (like) miljøskadelig – slik som ENØK-tiltak i huset. Til syvende og sist er dette også tiltak som gjøres fordi de ikke ville skje av seg selv.

Men staten beskytter deg også mot deg selv. Det er kanskje noe av det staten gjør som er mest kontroversielt og omdiskutert. Gjennom avgifter og restriksjoner på kjøp og salg av sigaretter, alkohol og narkotiske stoffer og aldersgrenser på bruk av bestemte maskiner og kjøretøy blir du hindret i å gjøre ting du kanskje kunne ha lyst til. Du vet at det er best for deg å ikke røyke, drikke eller tjalle, men det skal faen meg ikke staten bestemme for deg, ikke sant? Vel, selv om det du opplever er at staten beskytter deg mot deg selv, så er det egentlig ikke det som gjøres. Beskyttelsen er en beskyttelse av samfunnet mot konsekvensene av dine handlinger. Når samfunnet først stiller opp med helsetjenester, politi, barnevern og så videre, så blir samfunnet også nødt til å ta kostnadene av at du har påført deg selv sykdommer som følge av overdreven røyking, at du havner i slagsmål fordi du er overstadig berusa og at du neglisjerer unga dine i narkorusen (alt dette satt på spissen). Med en gang alkoholavgiftene settes ned, for eksempel, vet vi at antallet alkoholrelaterte sykdommer og skader, samt mishandlings- og voldssaker, øker. Så lenge veldig mange ikke klarer å styre forbruket sitt og konsekvensene av det, så er denne typen begrensninger altså nødvendig for at ikke samfunnet skal gå i oppløsning. (En annen ting, som et apropos, er at mye av det jeg har nevnt her også dreier seg om å beskytte deg mot kommersielle interesser som utnytter det at både alkohol og sigaretter (for ikke å snakke om narkotiske stoffer) er forferdelig avhengighetsdannende, og noe du kjapt kan miste kontrollen over uten å merke det.)

Det er relativt bred oppslutning om at staten er best egna til å beskytte oss i de sakene som er nevnt over. Men igjen, det er ideologiske forskjeller på hvor mye, hvor inngående og hvordan.

3. Staten som omfordeler

Noe av det som det er minst enighet om politisk, er om staten også skal omfordele rikdom og jevne ut oddsene. De ideologiske skillelinjene står mellom liberalister, som hevder at “en hver er sin egen lykkes smed”, konservative som mener at “de som skaper rikdom også må belønnes for det” og sosialister/sosialdemokrater som for det første mener at rikdom ikke skapes av investorer alene og som for det andre mener at dine sjanser her i livet ikke skal avhenge av sosialt utgangspunkt.

Den direkte omfordelingen består i dag i hovedsak i å ha progressiv beskatning, formuesskatt, arveavgift og eiendomsskatt, samt avgifter som først og fremst tas inn gjennom forbruk. Når systemet virker som det skal, så betyr det at de som tjener og eier mer betaler en større andel av det de har/får inn til stat og kommune enn de som tjener og eier mindre. Siden det er mye penger å tjene på å finne smutthull i systemet, så må skattesystemet jevnlig korrigeres og revideres for å sørge for at de som har mest også fortsetter å betale mest, samtidig som systemet ikke må ramme urettferdig, ved at folk som ikke er ment å rammes ender opp med å betale mye. Slik sett kan vi nesten si at det er en konkurranse mellom staten og de rikeste om hvem som ligger lengst fram i utviklingen.

Ingenting av de pengene som kommer inn fra de rikeste er øremerket til de fattigste. I stedet går disse inntektene inn i stats- og kommunekassa, hvor de blir fordelt på ulike offentlige aktiviteter, tiltak og stønadsordninger. Noen av disse ordningene er myntet på å få til omfordeling, mens andre lindrer nød, eller utgjør samfunnets sosiale sikkerhetsnett. Andre ordninger skal forhindre at nød oppstår, eller at folk må stå med lua i hånda for å få det de skal. Gratis kjernetid i barnehager og gratis skolegang for alle er eksempler på ordninger som er ment å få til en gradvis omfordeling – eller utjevning av oddsene. Ved å bruke penger på å fjerne betydningen av hvilken utdanning foreldrene dine har for hvilke muligheter du har gjennom å sørge for bedre skolegang, sørger det offentlige (forhåpentligvis) for at det ikke spiller noen rolle om du er barn av en pakistansk drosjesjåfør i Groruddalen eller en bankdirektør i Holmenkollåsen (siden de største forskjellene er innad i Oslo, bruker jeg oslogeografien som eksempel). Bistand og nødhjelpspenger er et annet eksempel på dette, men i en global skala. Siden det ikke finnes noen verdensomspennende stat som kan omfordele, bidrar den norske staten som best den kan.

To vanlige argumenter brukes mot at staten skal omfordele på denne måten. For det første mener flere at de bør få beholde fruktene av eget arbeid, og at staten ikke bør sy puter opp under armene på folk. Til dette er å si at for det første er det sjelden lite som er frukten av ditt eget arbeid som hadde vært mulig uten andre mennesker som arbeidere og forbrukere, lite som hadde vært mulig å gjøre uten de rammebetingelsene staten skaper og at fint lite av det som tas inn brukes for at folk ikke skal behøve å jobbe. Den moderne velferdsstaten bygger fortsatt på at det skal lønne seg å jobbe. Hvis ikke, hadde økonomien gått i stå veldig raskt. Dette leder over til det andre motargumentet: At staten er lite effektiv. Det er riktig at staten ikke treffer 100% med sine tiltak, og at en god del penger går til administrasjon. Det er riktig at enkelte stønadsordninger er slik utformet at det faktisk ikke lønner seg å jobbe (dette gjelder i hovedsak støtteordninger til småbarnsmødre med fler enn 5-6 barn som mottar sosialhjelp), og at enkelte støtteordninger kan være for lett å komme inn under. Rent sett bort fra at jeg mener det er bedre å støtte noen som ikke trenger det enn ikke å støtte noen som trenger det, så betyr det at demokratiet og byråkratiet alltid må være på jakt etter måter å gjøre systemet mer effektivt på, uten å ødelegge for målsetningene med det. Det er heller ikke riktig at staten nødvendigvis er mindre effektiv enn alternativet. Driften i stat og kommuner utføres ofte for lavere kostnader enn hos private, blant annet fordi lønnsnivået er lavere. Private tilbydere opererer under et privatrettslig regime, noe som betyr at det ligger mye mer administrasjon i arbeid med kontrakter og andre former for avtaler. Som det amerikanske helsevesenet eminent illustrerer, kan privat byråkrati være ekstremt kostbart og ekstremt dårlig.

Staten er ikke best til alt, men den kan – og etter min mening bør – gjøre en glimrende jobb med å omfordele og jevne ut oddsene. Akkurat som alle andre sosiale systemer vil det offentlige aldri kunne bli perfekt, men det er ingen unnskyldning for ikke å prøve.

4. Kjør debatt! Staten som fellesskapsarena

I tillegg til alle de økonomiske og juridiske funksjonene staten har er stat og kommune også viktige arenaer for et stort sosialt fellesskap. Fordi så store ressurser forvaltes gjennom stat og kommune og store deler av livene våre blir påvirket av det som skjer der, er offentlig sektor viktig i å knytte oss sammen som samfunn gjennom debatt og diskusjon. Årets stortingsvalg gjør at vi får diskutert spørsmål som hvor vi vil at samfunnet skal gå med mennesker vi kanskje aldri ellers ville møtt. De demokratiske institusjonene bidrar sånn sett både til at vi blir mer opplyste og intelligente, hver og en av oss, og til at vi bindes til hverandre – på godt og vondt. Vi blir inkludert i andres tanker og må tilpasse våre egne idéer til hva andre gjør. Dette skjer også mellom valgene – i diskusjoner omkring konkrete politiske forslag blir vi engasjert i å utforme verden rundt oss. Det er både bra fordi vi da er med på å ta avgjørelser som angår oss (noe som er både viktig og riktig), og fordi det gjør at vi ikke så lett kan stille oss likegyldige til det som skjer i våre omgivelser. Slik sett bidrar statens eksistens til et tettere samfunn, hvor vi kan stole mer på hverandre og lettere ha noe felles med andre mennesker.

“Staten” består av mennesker som driver den. De formelle og uformelle reglene vi sammen har laget for hvordan staten skal fungere utgjør et intrikat og komplekst system som er vanskelig å forstå, og som lett kan føles fremmed. Etter min mening er det viktig at menneskene som arbeider i staten og det politiske systemet er flinke til å være lydhøre overfor folk utenfor – noe jeg oppfatter at de langt fleste jeg har møtt faktisk er. Samtidig er det viktig at folk som ikke selv jobber i stat og kommune tar på alvor at vi alle er en del av “staten” og har et felles ansvar for hvordan den drives.

Konklusjon: Trenger vi mer eller mindre stat?

Mellom de politiske partiene i Norge er det stort sett gradsforskjeller i svarene på spørsmålet om vi trenger mer eller mindre stat, og på hvilken måte. Som SV-er mener jeg vi trenger mer av den omfordelende staten, rett og slett fordi jeg mener vi sammen som samfunn må beskytte oss mot konsekvensene av grådighet, intoleranse og kynisme som gang på gang viser sitt grimme ansikt som drivendre krefter i markedsøkonomien, og fordi jeg mener det er en grunnleggende menneskerettighet å ha like og best mulige livssjanser, uansett hvor i verden og når i framtiden du måtte bli født. Samtidig mener jeg at vi trenger mindre stat innen religionsutøvelsen, rett og slett fordi livssyn etter mitt hode må være en privatsak. Staten bør støtte alle trossamfunn for å gi likeverdige kår, og i hvert fall ikke kutte støtten til trossamfunn på bakgrunn av hvilken religion de står for – da bruker nemlig staten sine incentiv-ordninger til nettopp å påvirke hva folk skal tro. Tankepoliti har jeg ingen tro på. Sett fra mitt ståsted, mener en Frp-er det motsatte: Staten skal omfordele og gjøre mindre, men den skal mer aktivt opprettholde og styrke verdiforskjeller mellom folk i form av religion og livssyn.

“Staten” er altså ingen abstrakt konstruksjon som ikke har noe med deg å gjøre. Du er en del av staten, og staten har prestert å gjøre ganske mye for deg: Takket være staten får dine barn skolegang, du får kjøre på asfalterte veier og sitte på tog og t-bane, bestemora di får tørket rumpa si på sykehjemmet, du får reparert beinet ditt hvis du skader deg på ski uten at det koster deg en krone, du kan være trygg i hjemmet ditt, du blir forsvart mot angrep utenfra, du har muligheten til å lese denne bloggen fordi du har strøm og telefoni og domstoler som sikrer håndhevelsen av kontraktene som gjør det mulig å importere pc-er til dette landet og selge dem til deg, du blir beskyttet mot misbruk av utleiers posisjon på boligmarkedet eller arbeidsgivers maktposisjon overfor deg, du får uføretrygd hvis du skulle bli varig skadet eller syk, du er sikret ferie, du kan trygt reise med fly og spise mat på restaurant, du får hjelp til å komme deg hjem hvis du blir ranet for alt du eier og har i utlandet, du har tilgang på informasjon om kjønnssykdommer og hjelp hvis du blir alvorlig deprimert, som barn blir du beskyttet mot voksne som misbruker sin makt over deg, du blir sikret mot prisstigning som spiser opp verdien av lønna di og sparepengene dine og du slipper å betale med egg og kjøttstykker i butikken. For å nevne noe. Husk det neste gang du gnåler om hvor fæl staten er mot deg.

I dagens papirutgave av Dagbladet har John O. Egeland en kommentar om “den nye høyrebølgen” med Frp i spissen, som han oppsummerer med følgende:

Antakelig kommer ikke radikalismen videre før den har holdt et oppgjør med seg selv på minst tre hovedområder: Den autoritære tradisjonen, mangelen på en fungerende teori om verdiskapning og et nytt syn på forholdet mellom individet og staten. Det er ikke gjort på noe frokostseminar. Likevel må dette terrenget forseres før en ny kurs kan stikkes ut.

Dette er skuffende av Egeland – her gulper han bare opp vante og kjente fordommer om sosialister. Ut fra det siste døgnets debatt i denne bloggen skulle man nesten tro han var utskremt valgkampmedarbeider for Frp. En sak er at det ikke er bevist annet enn på Frps nettsider at det går en ny høyrebølge gjennom landet. Men noe helt annet er det å ikke følge med i timen om hva slags “radikalister” vi har i dette landet.

Egeland led seg vel gjennom m-l-ernes hurramegrundt i studietida på 70-tallet, men som de fleste har vært klar over lenge, og som nyere forskning også har vist, var m-l-erne aldri noe mer enn en marginal politisk kraft i Norge. Som blitzere, bare penere i tøyet. Det var likevel m-l-ernes autoritære framferd som fikk sverte norsk venstreside til venstre for Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet slutta å være spesielt radikalt før Egeland ble født, og har gjennom hele etterkrigstida representert den klamme sentrumskonsensusen i Norge. Arbeiderpartiets autoritære tradisjoner er omtrent på linje med de autoritære tradisjonene i KrF, Sp og Høyre.

Det som er av organisert, norsk, radikal venstreside som politisk kraft finnes i all hovedsak i mitt eget parti – SV. I så fall rammer Egelands kritikk dårlig. Ikke bare ble det moderne SV i 1975 grunnlagt i opprør mot de ideologiske og autoritære tvangstrøyene i form av Moskva-kommunisme, Lies Ap og Maoismen, men SV har i all tid siden forfekta en anti-autoritær linje: Står du svakt overfor makta, enten makta viser seg i form av statsapparatet, private bedrifter eller sosiale fellesskap, så skal du støttes og vernes i din kamp.

SV har vedlikeholdt og utvikla den linja fordi sosialisme, slik jeg oppfatter at SV-ere ser det, handler om å skape en reell frihet for de mange; ikke bare en frihet for de få rike. Liberalister i Venstre, Høyre og Frp liker å slå seg på brystet som frihetsforkjempere, men all den tid de mangler en fungerende teori om markedets svakheter bygger de et reisverk på leirefundament: Konsekvensen av deres politikk blir ufrihet for de mange. Derfor har SV så sterkt fokus på velferdsstaten – med særlig oppmerksomhet rundt barnehage og skole. Statens og fellesskapets oppgave er å sørge for en utjevning av hvilke vilkår folk lever opp under. Vi veit at forskjeller i sosial bakgrunn har utrolig mye å si for hvilke sjanser du har i livet. Da må vi ha et system som kan løfte i fellesskap, ved å sørge for at alle kan ha barna sine i barnehage, ved å sørge for at de som ikke har like gode muligheter som andre i skolen får et godt tilbud og ved å sørge for at det er gratis å ta seg utdanning.

Men dette handler ikke bare om likhet. Egeland etterlyser teorier om verdiskaping. Blandingsøkonomiske systemer med en sterk stat, sterke sosiale ordninger og sterke fagforeninger kombinert med markedsmekanismer i det private markedet for varer og tjenester har erfaringsmessig vist seg å være de mest robuste systemene for å sørge for folks velstand og velferd. Mitt inntrykk er at SV-ere flest mener det viktigste er å bevare og videreutvikle dette systemet – i stedet for å eksperimentere med å bygge det ned gjennom å hule ut de sosiale ordningene, krympe staten, bruke markedsmekanismer der de ikke er ment å brukes og knuse fagforeningene. Mer demokrati-mekanismer i styringen av staten og bedrifter, mer offentlig eierskap og bedre vilkår for fagforeningene i en globalisert verden er nødvendig.

Individet må aldri ofres på fellesskapets alter, akkurat som grensene for individets frihet må gå der hvor andres frihet må begynne. Det er en skjør balanse, som det aldri vil finnes noe absolutt svar på. Vi har gått for langt i overvåkning (mot SVs vilje), vi har gått for kort når det gjelder individets mulighet til å være med på å forme beslutninger som påvirker individet. Vi må ikke se på forholdet mellom individet og staten som vi ser på forholdet mellom en forbruker og en tjenestetilbyder. Individet må ses på som en deltaker i staten – en som er med på å forme staten, men som også inngår i et fellesskap med andre. Staten og folket må hele tida være i dialog med hverandre.

Jeg kan ikke se at Egelands utfordring er rettet mot rette folka. Tvert i mot mener jeg hans utfordring må sendes dit den hører hjemme – til høyresida:

• Når får vi et oppgjør fra de borgerlige med den autoritære tenkinga som ligger til grunn for overvåkingssamfunnet de borgerlige partiene slutter opp om, som ligger til grunn for forslagene om å sende asylsøkere til Afrika for å gjøre det avskrekkende å komme til Norge og som ligger til grunn for kulturhatet Frp legger for dagen?
• Når får vi et oppgjør fra de borgerlige med den liberalistiske markedstankegangen om verdiskaping, som igjen og igjen viser seg å svikte – gjennom finanskriser, gjennom mislykte New Public Management-reformer som bare påfører mer kostnader og byråkrati og gjennom enorme bonuser til finansfyrster som bryr seg katta om resultatene av aktivitetene deres for vanlige folk?
• Når får vi et oppgjør fra de borgerlige med den dehumaniserende tankegangen om borgerne som kunder av staten? Et oppgjør med at vi alle kun skal være homo oeconomicus? Når skal vi få lov til å være homo ludens? Homo familius? Homo sexuellus? Homo kulturus? Homo gastronomicus?

Nei, John O. Egeland – ta deg en bolle og kom tilbake når du har noe meningsfylt å si til noen som trenger å høre det.

I dagens Dagbladet kan vi lese om Audun Lysbakken og Ingvar Skjerves nye bok “Deltakerne. En reise i demokratiets framtid”. Jeg har ikke lest boka, men Dagbladet fremhever noen konkrete forslag fra den:

• Folkelig oppløsningsrett av Storting, fylkesting og kommunestyrer.

• Folk skal kunne reise saker i Stortinget. Med tusen underskrifter skal folk kunne levere inn forslag til Stortinget.

• Flere folkeavstemninger. En viss andel av velgerne skal kunne kreve en sak lagt ut til folkeavstemning.

• Deltakende budsjettering i kommunene.

Jeg synes det er positivt at Lysbakken og Skjerve forsøker å tenke nytt omkring demokratiet og hvordan folk skal kunne delta mer i politiske prosesser. Folkelig deltakelse er et viktig premiss for sosialismen. Men det er ikke, og kan ikke være, hele grunnlaget for den. Med forbehold om at dette er diskutert i boka deres, så tror jeg de reformene gutta krever forutsetter noen trekk ved samfunnet vi ikke kan ta for gitt. Jeg vil derfor her trekke fram xx grunnleggende problemstillinger jeg mener må tas tak i for at denne typen demokratireformer skal ha noe for seg:

1. Fragmentering i enkeltsaker

Folkeavstemninger, folkeforsamlinger og også oppløsningsrett reduserer politikken til ja-nei-spørsmål og til enkeltsakspolitikk. (Også oppløsningsrett? Ja – fordi det vil være lettest for opposisjonen å mobilisere oppløsningskampanjer på enkeltsaker.) En helhetlig reformpolitikk vil derfor kunne være vanskelig å få gjennomført. Et elitistisk argument? Javisst – men organiseringen av noe så komplekst som samfunnet vårt krever at vi er i stand til å etablere et samspill mellom eliter og folk som reflekterer denne kompleksiteten. Jeg er redd for overforenklingen.

2. Ustabilitet eller overdreven stabilitet

Et system som det gutta har skissert gir enten for høy ustabilitet gjennom hele tida å overlesse beslutningsmyndigheter med grunnløse saker og ved å felle politikerne for ofte på enkeltsaker – eller så gir det overdreven stabilitet ved å bli brukt av hovedsakelig konservative krefter til å holde på en politikk for ufrihet. Jeg er redd for det mette, tilfredse, oljepumpedrevne, tause flertallet a la Sveits – hvor kvinnene ikke fikk fulle borgerretter før på 70-tallet. Jeg tror vi vil få et samfunn hvor flere er ufrie, hvor holdningen er kaldere og hvor man slipper å ta ansvar, hvis man kan fraskrive seg det ved å stemme ja eller nei til abstraherte spørsmål. Jeg tror nettopp det som rhj skriver her er en god grunn til å la være.

3. Særinteressedemokratiet

Ved å kanalisere ut demokratiet til “deltakende organer” får du en situasjon hvor de som har tid og lyst til å delta får uforholdsmessig mye innflytelse. Det vil gi innflytelse til særinger, konservative naboaksjoner, ugjennomtenkte spontangrupperinger på den ene siden – og på den andre siden vil det gi mer makt til etablerte interesseorganisasjoner, som alltid vet å henge med på slike arrangementer. Med andre ord vil særinteressene få gjennomslag på bekostning av breiere allmenninteresser. Erfaringsmessig er det få som deltar, og i norsk sammenheng vet vi også at det ikke er de svake gruppene jeg ser for meg at Lysbakken og Skjerve vil mobilisere som først og fremst deltar på slike opplegg.

4. Vi har et sterkt deltakerdemokrati i dag

Norge er blant verdens mest gjennomorganiserte land. De fleste er medlem av minst én demokratisk organisert forening, og gjerne flere. Selv om disse organisasjonsstrukturene også er basert på det representative demokrati, er således de fleste med på langt mer enn bare å stemme i valg. De fleste organisasjoner og politiske partier er vidåpne, og det krever sjelden mer enn bare å ha tid nok, det å skaffe seg en posisjon hvor man blir hørt. Høringsinstituttet sikrer at alle som er berørte av offentlige beslutninger får uttale seg, og vi har en lang rekke råd og utvalg som skal sikre svakere grupper, som ungdom og eldre. Dette har det tatt over hundre år å bygge opp, og etableringen av nye strukturer kan ødelegge det som er bra med det gamle.

Samtidig har forslagene til Lysbakken og Skjerve flere positive elementer, som gjør at de ikke kan forkastes uten videre. Mer deltakelse gjør at flere kan bli nødt til å ta stilling til de kompliserte sammenhengene, og skape mer refleksjon. Det kan også være en god innfallsport til økt politisk engasjement for flere, og i noen sammenhenger kan det styrke et nødvendig folkelig korrektiv til elitene. Men til syvende og sist vil forslagene komme opp mot det største problemet av dem alle: Tid.

Mangelen på tid er det som truer både folkelig deltakelse og politikernes gjennomføringsevne (noe zett utenfra ikke ser ut til å ha skjønt). Slik sett er en gradvis innføring av 6-timersdagen, styring over organer hvor man tilbringer mye tid (slik som arbeidsplass, skole/studiested) og tiltak for økt likestilling langt viktigere demokratiske tiltak enn litt deltaker-kosmetikk.