Innleggene strekker seg fra støtteinnlegg for Brun-Pedersen til innlegg om den “Totalitære Brun-Pedersen”. Bloggen Kristenmanns blogg har et lengre innlegg om saken under tittelen “Kamp mot tvangssekularisering!”

Jeg synes det er skuffende, men ikke overraskende, at det fortsatt – over 2000 år etter de greske filosofenes angrep på overtro – er slik at vi må kjempe for en religionsnøytral stat. Alt Brun-Pedersen ber om, er jo at vi anerkjenner at staten skal være til for oss alle, ikke bare for den wishy-washy kristne majoriteten. (Om de i det hele tatt er en majoritet lenger, kan vi jo også lure på – Fri Tanke rapporterer fra Norsk Monitors undersøkelser om gudstro.) Det betyr at staten ikke må forkynne religion. Statens verdimessige fundament må ligge i det som til en hver tid er nedfelt i lovverket, hvor Grunnloven og menneskerettighetene ligger i bunn, og dette må være fritt for henvisninger til normkilder utenfor det menneskelige. (Jada, Gud er menneskeskapt, men anvendes som en ekstern normkilde.) Det innebærer også at staten må ta hensyn til at mer uformelle sosiale mekanismer kan ha samme funksjon som de formelle lovene. Derfor bør det for eksempel være uaktuelt at skoler bidrar til at elevene deltar på julegudstjenester, samme hvor frivillig det er, eller til at skoletiden nyttes til konfirmantundervisning.

Det betyr ikke at staten ikke skal bidra til formidling av religion og religiøse synspunkter. En viktig oppgave for staten er også å bidra til gjensidig respekt og toleranse, og om kjennskap ikke gir vennskap, så gir det i det minste muligheten til å forstå den andres synspunkter. Jeg mener det er essensielt at skolen både forteller om hvordan ulike religioner, ideologier og livssyn ser seg selv, og hvordan andre ser dem. Skolen må fortelle om hvordan religioner har preget samfunn, og diskutere hvordan livssyn og livssynsdebatter preger samfunnet i dag.

Selv om jeg av og til skulle ønske at samfunnet var kjemisk fritt for religion, åndelighet, alternativ-bevegelse og annet humbug, så kan man ikke påtvinge andre sitt livssyn. (Og kanskje samfunnet ville bli fattigere – i hvert fall ville det bli kjedeligere – uten overtroen.) Å forby religion i det offentlige rom eller å late som det ikke er noe som heter religion – eller for den saks skyld å “oppdatere” litteratur ved å fjerne politisk ukorrekte deler av den – har lite for seg. Barn skal beskyttes mot å isoleres fra andre impulser enn sine foreldres misjonering, men foreldre må likevel kunne videreformidle sine verdisyn til sine barn. Jeg håper flest mulig foreldre gjør dette på en måte som setter barnets behov i sentrum og lar barnet oppdage skillet mellom rett og galt uten at Gud og andre overtroiske forklaringer behøver å trekkes inn. Men veien dit må gå gjennom overbevisning, argumentasjon og diskusjon – ikke tankepoliti.

Vi kan ikke kreve en religionsnøytral offentlighet – og vi skal heller ikke ha en nøytral offentlighet. Det er heller ikke mulig. Men vi bør alle godta at staten holder seg unna religionsutøvelse.

Andel minoritetsspråklige elever på ulike Oslo-skoler Kilde: VG

VG-saken har med uttalelser fra både byråd Torger Ødegaard (H) og Jan Bøhler, som begge syns det er problematisk med skoler hvor 80-90% av elevene har minoritetsbakgrunn. Merk hva som står i VG-saken:

Ved årtusenskiftet hadde 31 prosent av elevene i Oslo minoritetsbakgrunn. Ti år senere er andelen steget til 40 prosent.

Tallene er altså åpenbart ikke basert på elevenes språklige ferdigheter, men på deres etniske bakgrunn. Og her har vi problemet med denne saken. Den sier ingenting om den språklige eller kulturelle kompetansen til elevene det gjelder, og den sier ingenting om hvorvidt elevene eller deres foreldre er født og oppvokst i Norge eller i et annet land, og om sammensetningen av minoritetsgruppene det gjelder. I stedet er saken egnet til å forsterke frykt og fordommer hos de som har etnisk norsk bakgrunn for at deres barn kan havne i en klasse der ingen kan norsk og barnet begynner å snakke pakistansk eller noe lignende.

En slik frykt er det imidlertid ikke grunnlag for i disse tallene. Alt disse tallene sier – for å være brutalt ærlig – er at på noen skoler er barna brunere enn andre (noe også fargene i VG-statistikken antyder – hvorfor er ikke skolene med høy minoritetsandel fargelagt i de lyse fargene?). Og da må jeg si “So what?”

Disse barna er en veldig sammensatt gruppe. Ingen steder i Oslo har én etnisk gruppe (annet enn norske) flertall eller noe mer enn 20% av befolkningen. Det betyr at norsk er det felles språket som funker for deres kommunikasjon. Ingen steder i Oslo er alle familier med minoritetsbakgrunn dårlige i norsk. Ingen steder i Oslo er flertallet av barna hjemme i barnehagealder. De skolene det gjelder får ekstra ressurser, og flere av dem er blant landets beste.

Det er klart at det ikke er bra hvis skolene ikke får gitt en fullgod opplæring til alle elever som følge av at skolen har mange elever som er dårlige i norsk, og derfor må bruke ressursene sine på den gruppa. Men det problemet er langt mindre enn disse tallene og VG-grafikken kan gi inntrykk av.

Det kommer sikkert også til å være noen som skriker opp om “ghetto-tendenser” også på grunn av disse tallene. Frp kommer sikkert til å okke og aje seg og henvise til Malmö igjen. Men jeg bor midt i et av de “mørkeste” områdene på dette kartet, på Trosterud. Og jeg må si jeg merker fint lite til at det skal være noen ghetto. Ingen etniske grupper dominerer, og de sosiale kårene er ikke håpløse, og ingen rotter seg sammen. Folk har biler i garasjen som jeg gjerne (i et svakt øyeblikk) skulle ønsket meg selv. Livet i Groruddalen er ikke så verst.

Tallene og grafikken viser imidlertid at Oslo er en delt by. Minoritetsbefolkningen får ikke innpass på vestkanten. Nordmenn derimot flytter dit, og vekk fra Groruddalen, indre østkant og Søndre Nordstrand. Jeg har møtt folk som knapt har vært øst for Grønland av ren frykt for all miséren på østkanten, og som snakker nedsettende om størsteparten av den flotte byen Oslo er. Men vi løser ikke dette gjennom justering av skolegrenser eller bussing av elever eller grenser for hvor lav andel “etnisk norske” det kan være i en klasse. Det er mulig at justering av skolegrenser av og til kan være en god idé, men i bunn og grunn dreier dette seg om noe så “gammeldags” som klasse: sosioøkonomisk og sosiokulturell kapital. De viktigste virkemidlene vi har for å utjevne den kapitalen, er å sørge for tidlig deltakelse på felles arenaer: Barn bør gå i barnehage, og da må vi gjøre det billigst og enklest mulig. Barn bør få tettest oppfølging i de første skoleårene, og “spesial”-ressursene bør konsentreres der. Barn bør få delta i frivillig aktivitet og felles aktiviteter med barn fra ulike bakgrunner mest mulig. Dette er et ansvar både for samfunnet og for foreldre. Unga er i utgangspunktet fargeblinde. Det er verre med oss voksne.

Oppdatert:

Bloggreaksjonene lot ikke vente på seg til denne saken. Det er nok av de som bruker saken til å spre skremselspropagandaen og etnofrykt:

• Vidar Kleppe klarer å gå fra “minoriteter” til “muslimsk flertall”, og har sin sedvanlige tro på at det “etnisk norske” er en fast størrelse.
• Tina Tøftum, ei 19 år gammel jente fra Lørenskog, tolker tallene som at noen “Tar over Oslo!”
• Smooth Operator klemmer ut av seg noe om “naivitetens pris” i åpenbar kunnskapsløshet om hvordan livet i Groruddalen faktisk er.
• Psykodemonen tror disse tallene gir Frp rett i innlegget “Farlig utvikling“.
• Bloggen på veggavisen harselerer og sprer skremsler i innlegget “98% innvandrere på mange Oslo-skoler” (til tross for at ingen skoler i Oslo har så høy andel med minoritetsbakgrunn)
• Norsk virkelighet vil “hjelpe folk der de kommer fra” i innlegget “Betyr det noe hvilken bakgrunn elevene har?”
• Litt av hvert om nyheter går i den Frp-fella jeg spådde, og sier “Se mot Malmø Osloborgere“
• Ubesvart gjør en heidundranes håpløs kobling mellom 13-årige Susanne som ble overkjørt og den saken her i innlegget “Hvorfor skriver ikke VG noe om hvorfor sjåføren ikke meldte fra?”
• Joey grumser det til med å antyde at norske foreldre må ha privatskoler forbeholdt norske elever i innlegget “Norskspråklige i mindretall..heller ikke noe nytt?“
• Ukorrigerte meninger er også redd for “norsk kultur” i innlegget “Ap skal rydde i eget rot“
• Den utilslørte konspirasjonsteoretikeren og innvandringsmotstanderen Ærlig spiker slenger ut skit av verste skuffe i innlegget “Norskspråklige elever kan bli i mindretall“.
• Jan Simonsens “frie ytringer” gjentar demokratenes sak over om frykten for et “muslimsk flertall”.
• Til nyhetssaken med Kristin Halvorsens kommentar som jeg nevner nedenfor, så linker Motsattbloggen med sitt fordomsfulle innlegg “Norsk mindretall i Norge“.

Det blir altså rørt opp mye grums av kunnskapsløse folk som ikke klarer å lese statistikk ordentlig. Kanskje VG burde tenke over at det kan lønne seg å være noe mer nyansert i sine framstillinger? Men heldigvis er det noen andre som også har vett til å lese denne saken riktig, som bloggeren Norske debatter, som helt riktig spør “Og hva så?”

Kristin Halvorsen kommenterer også oppslaget i en egen VG-sak. Hun biter nok litt for lett på VGs skremsler her, hun også, men hun har ett poeng som jeg syns er veldig godt: Elever på skoler med få minoritetselever mangler flerkulturell kompetanse. Og det er faktisk ganske viktig. Det handler ikke om en nihilistisk tro på at alle elementer av alle kulturer er like bra, som SVs fiender ser ut til å tro, men handler om at det å forholde seg til mennesker med ulik bakgrunn er viktig i en stadig mer globalisert verden. Er man i stand til å manøvrere i et kulturelt mangfoldig landskap, så er man også mer tilpasningsdyktig i et moderne samfunn som endrer seg hurtig, og hvor det å forstå nye kulturelle uttrykk er nødvendig for å henge med.

1. Fordi du syns de rike skal bli rikere, og de fattigere fattigere

Hvis du liker at folk velter seg i penger, og syns forskjeller er en god ting (“Du er din egen lykkes smed”, “Forskjeller er motiverende”, “Folk som investerer tar en risiko, og de må få uttelling for det”), så er neppe SV partiet for deg. Vi er for formuesskatten (som Hallvard Bakke i dagens Klassekampen så korrekt opplyser er en av de laveste i Europa som det er) – som stort sett bare rammer de rikeste uansett, vi er for arveavgiften (arv opprettholder sosiale forskjeller, og det er nesten bare de rikeste som blir rammet), vi er for økt sosialhjelp, mer penger til skole og sier nei til at penger som er ment å gå til velferd skal havne i lomma på velferdsprofitører (firmaer som tar ut overskudd fra å drive velferdstjenester for det offentlige).

2. Fordi du syns jorda bør være til glede her og nå, og ikke for de som kommer etter oss.

Hvis du mener at det er tryggere å satse på høy sigarføring nå enn at de som kommer etter oss (som kanskje ikke blir født en gang) skal ha samme muligheter, så er neppe SV partiet for deg. Vi nekter å godta at enda mer olje skal utvinnes (og dermed ikke bare risikere å ødelegge bærekraftig fiske i Norskehavet og vakker natur, men også bidra til enda høyere klimautslipp); vi nekter å godta økte utslipp fra biltrafikken eller industrien, vi nekter å godta at miljøskadelig atferd skal premieres med høye statssubsidier i form av veiutbygging der det kan bygges ut kollektivtrafikk i stedet.

3. Fordi du mener noen mennesker er bedre enn andre.

Hvis du mener at mennesker med et annet kjønn, en annen hudfarge eller en annen kultur, som er rusmisbrukere, som har en annen seksuell legning enn deg, som har et kriminelt rulleblad eller som går på trygd er dårligere, slemmere, lukter vondt eller hører hjemme andre steder enn i ditt nærmiljø, så er neppe SV partiet for deg. At folk er ulike er en styrke for et samfunn. Det gjør at vi kan lære av hverandre og bli bedre mennesker. Straff og rehabilitering, arbeidslinja og bekjempelse av undertrykkende tradisjoner er viktige, men må aldri føre til at vi glemmer grunnleggende prinsipper som likeverd og verdighet.

Som du ser er det altså gode grunner til ikke å stemme SV. Men jeg håper flere innser at disse grunnene ikke er særlig bra for den verden vi lever i!

Hvis du vil ha grunner til å stemme SV, kan du også gå til SVs hjemmeside: http://www.sv.no

For det første er det snakk om en privatskole. Privatskoler har ikke bare generelt sett dårligere infrastruktur og færre muligheter til å drive godt, men de er også den beste måten å bryte ned fellesskolen på og skape eller opprettholde forskjeller mellom elever. Jeg ser ingen grunn til å mistro at Foreningen Fredsskolen mener alvor med at de ønsker å hindre at barn sendes til koranskoler i utlandet og at ekstremistiske miljøer får innflytelse på barna, men det innebærer likefullt at barna får styrket en religiøs identitet og en identitet som “annerledes”.

For det andre er det snakk om en religiøst fundert skole. Jeg mener det er et alvorlig psykisk overgrep mot barn å drive med religiøs indoktrinering – samme hvor mild form den har. Forkynnende religionsundervisning eller skoleaktiviteter eller religionsundervisning som behandler religioner som likeverdige med andre livssyn propper barnas hoder fulle med løgner og falske forhåpninger. Religion passiviserer og outsourcer etisk bevisstgjøring. Religiøst funderte skole eller oppdragelse er blant de mer motbydelige utslagene av organisert religion. Det er misbruk av barns sårbare mottakelighet og troskyldighet.

Jeg mener det er viktig å lære om religion og å forstå religionenes indre liv, både for å forstå verden og for å kunne forstå menneskene rundt oss. Men jeg mener det må foregå i en sammenheng hvor religioner beskrives som sosiale konstruksjoner og analyseres kritisk. Og da er det også greit at foreldre med et religiøst livssyn gir sine barn en annen versjon, slik at barna selv gradvis kan gjøre seg opp en mening. Men det å godta religiøse privatskoler er noe helt annet. Da får ikke barna like lett den andre versjonen.

Så vil noen sikkert hevde at dette er å diskriminere islamske trossamfunn, siden kristne trossamfunn har fått opprette privatskoler. Jeg har forståelse for at man kan ha det synet. Men det at andre har fått lov til å gjøre en dårlig ting, gjør ikke den dårlige tingen bedre; tvert i mot. Nei, jeg mener at ved første mulige anledning bør gitte godkjennelser til kommersielle og religiøse privatskoler (herunder Steinerskolene) trekkes tilbake. Og så, når den offentlige skolen klarer å integrere pedagogiske alternativer, må også øvrige privatskoler avskaffes. SV skal ha honnør for sin motstand.

Følgende sitat fra Policy Brief (sammendrag om anbefalinger, se pdf over), kan illustrere godt hvordan rådene bunner vel så mye i politiske veivalg som i faglige råd:

A more radical change would be to use this information [assessment tests/nasjonale prøver] to provide direct monetary incentives for school teachers. The county and municipality of Oslo have already taken this step and the Oslo administration is convinced that it has had beneficial effects on both results and cost-efficiency. In a country with Norway’s traditions this might be too radical a reform to impose centrally, given the legitimate doubts (min utheving) about how such incentives really work. (s.11)

I 2003 kom boka “New Public Management – The transformation of ideas and practice” ut. Den var en statsvitenskapelig antologi som tok for seg utviklingen av NPM-reformer. I kapittel 3 skriver Kerstin Sahlin-Andersson:

“However, even though international organisations may present themselves as neutral arenas of interaction, they are not any more neutral than other organisations are. International organisations not only co-ordinate and mediate interests and ideas, but, like all other organisations, they influence and shape the activities that take place under their auspices. (…) How an organisation conducts its operations depends on its environment and on what it has to do to be considered important and worth dealing with. The latter determines the way an organisations obtains legitimacy and resources.” (s. 67-68)

Hennes poeng når hun skriver om OECD og NPM er at organisasjoner søker legitimitet og oppmerksomhet, og derfor sprer informasjon, kommer med anbefalinger og selger modeller som tilsynelatende løser problemer landene står ovenfor. Men for å få oppmerksomhet om en reformagenda, må den være teoretisk legitim, revolusjonerende, gi en pakkeløsning og være assosiert med fremherskende verdier i samfunnet. I OECDs tilfelle har disse anbefalingene til Norge først kommet fra OECDs Economics Department, og deretter blitt diskutert i komité med medlemslandene og Europakommisjonen. Det er dermed heller ikke kun fagfolk som har sittet og diskutert disse anbefalingene; også representanter for ulike medlemsland har deltatt. Ingen av disse er nøytrale, og sammenhengen vil trolig være slik at et land vil vokte seg vel for å gå utenfor den konsensus som eksisterer om hvilke verdier som skal dominere i organisasjonen.

Hvilke verdier er det så som skal dominere? Vel, OECD introduserer seg på sine nettsider med det følgende:

“The OECD brings together the governments of
countries committed to democracy and the
market economy from around the world to:

• Support sustainable economic growth
• Boost employment
• Raise living standards
• Maintain financial stability
• Assist other countries’ economic development
• Contribute to growth in world trade”

Hovedfokuset på markedsøkonomi innebærer at det er en økonomiliberal diskurs som ligger til grunn for arbeidet OECD gjør. OECDs fokus gjør derfor at fagpersoner og myndighetsrepresentanter i OECD nødvendigvis søker blant alle tenkelige løsninger på utfordringer, men søker blant de aksepterte, det velkjente og det som er passende i deres verden. Det bør man tenke over, før man ukritisk godtar deres anbefalinger…

Dette er det reneste sludder og vås. Tant og fjas fra ende til annen, og dyrt er det også. Utdanningsetaten skal ha for at de på enkelte områder har brakt Osloskolen noen hakk videre (Høyre prøver å ta æren, men det er tross alt de som har sitti med makta i Oslo mesteparten av tida de siste 25 åra), og bedret særlig lesinga til elevene. Men Astrid Søgnen er en dame med mye bein i nesa og harde hender, og nå har det kanskje bikka litt over.

Jeg håper Elevorganisasjonen og Utdanningsforbundet reagerer – det skulle bare mangle. Jeg håper foreldre og elever gjør massivt opprør mot denne kampanjen som bærer i seg en eim av fortidas kadaverdisiplin og umenneskelige skole. Lærere og Vårt Land reagerer også.

Det er klart lærerne skal ha autoritet, men den autoriteten må komme fra at man er flink til å sette og håndheve tydelige rammer, at man har et godt samarbeid med hjemmet og eleven, at man klarer å ha øye for hver enkelt elevs særtrekk og at man ikke minst har en sterk faglig tyngde. Denne kampanjen viser på elegant absurd vis Høyreskolens fokus på ytre motivasjon. Det burde ikke stått “Jeg er sjefen” på disse t-skjortene. Det burde stått “Ceci n’est pas autorité“.

Oppdatering: NRK Østlandssendingen har laget klipp hvor du kan se materiellet, og hvor Utdanningsforbundet Oslo reagerer.