Christers blogg

Ja, da vet vi sånn mer eller mindre åssen det har gått. Rødgrønt flertall, styrket Ap, svekket SV, styrket Frp og Høyre, svekket Venstre. Det norske folk har ved dette valget vist seg som et konservativt folk – glade i makta og den trange politikken, lite glad i miljø, deltakelse, kultur, personvern og frihet. Selv ungdommen er konservativ, og stemmer Frp og Ap i veldig stor grad.

Jeg tror SV kommer til å ha stor innflytelse på politikken også i de neste fire åra, og den rødgrønne regjeringa er den eneste måten vi kan sørge for at dette enda kjipere Stortinget ikke får så kjipe konsekvenser for folk som ikke svømmer med strømmen – ikke å gå ut av regjering. Men vi i SV bør nå rulle opp ermene og se hvordan vi kan sørge for et sterkt og gjenreist parti om to, fire og åtte år – vi må bygge organisasjon, vi må bedre vår politiske kommunikasjon og vi må utvikle politikken vår.

SV-ere i hele landet har gjort en kjempeinnsats, men uttellinga får den innsatsen får vi neppe før ved de neste valgene – velgerne har enda ikke glemt kranglinga i 2005 og fomlinga i valgkampen. Så får vi håpe at de husker gleden vi har vist ved dette valget og kommer til å vise videre!

Siv Jensens to viktigste ungdomssaker i det såkalte 100-dagers programmet er å heve grensa for tollfri import og at kjøreskolene skal overta førerprøvene fra Statens Vegvesen…

Overrasket over at hun ikke nevnte billigere sprit og billigere CD-er…

Hvis dette er noen som tar mål av seg til å bli statsminister, så burde kanskje tankene vært noe større! (For ikke å snakke om at hun skal slippe folk løs på veien med dårligere kvalitetssikring enn før i en tid hvor ulykkesstatistikken for unge sjåfører er rimelig grim!)

I går ble jeg litt opprørt over Siv Jensen i TV2s statsministerduell, da hun snakket om eldreomsorg. Dagbladet bringer en større sak på nett i dag om hvordan det står til i eldreomsorgen, så jeg tenkte jeg skulle utdype hva jeg mente, og se på hva som er løsninger og ikke i eldreomsorgen.

2 store problemer:

1. Som Dagbladet peker på, er det stor mangel på kvalifisert personale. Det er for få sykepleiere i sykehjemmene, og bemanningsplanene viser at det er særlig ille på kveldstid og i helger.
2. Det er for få plasser. Eldre må fortsatt sove på dobbeltrom flere steder.

Utfordringer:

• Det er for lite kvalifisert personale tilgjengelig til å bøte på mangelen, og nytt personale lages ikke over natten.

Hva som kan være løsninger (se også SVs arbeidsprogram, kapittel 4, og Bjarne Håkon Hansens blogg):

1. Utbygging av sykehjemsplasser (men obs! dette vil føre til større personellmangel)
2. Storsatsing på rekruttering av folk til sykepleiestudier.
3. Storsatsing på etter- og videreutdanning av folk som alt jobber på sykehjem (særlig ufaglærte)
4. Det må være lettere å få sykehjemsplass (så utbygging utover dagens nøkterne behov)
5. Utbygging av alternative boformer, slik som omsorgsboliger
6. Innføring av minstenorm for legedekning på sykehjem
7. Økte lønninger for folk i omsorgsyrker (både av likelønnshensyn, og for å gjøre dette til mer attraktive arbeidsplasser)
8. Mer medvirkning for de ansatte. De ansatte vet mest om hvordan hverdagen er for dem selv og brukere, og erfaringer fra bl.a. omstillingsprosjekter som det i Stovner bydel viser at ansattemedvirkning kan gi varig effektivisering og kvalitetsheving – men uten de konfliktene og komplikasjonene som følger av privatisering og anbud.

Dette vil koste. Og det er ikke mulig å få til uten både å få inn mer arbeidskraft fra utlandet og utdanne flere.

Hva som ikke er løsninger:

1. Privatisering og anbud. Erfaringer fra Oslo (les f.eks. her om Haakon Lies siste spark, her om eldreombudets rapport og her om ytterligere problemer) viser at privatisering fører til store innsparinger på ting som bleier (og jeg har selv sett hvordan de ansatte på et privatisert sykehjem måtte løpe halve huset rundt for å finne sugerør til en som ikke kunne drikke av glass, fordi de hadde lite sånt), for at eierne skal kunne ta ut overskudd, det fører til at sykepleiere blir erstattet med billigere arbeidskraft (ufaglærte), og at det blir mer byråkrati for å få folk til sykehjem og for å gjøre noe med problemer (fordi kontraktsjuss er mer komplisert å jobbe med enn forvaltningsjuss).
2. Skatteletter. Frp foreslo i sist alternative statsbudsjett å redusere skatter og avgifter med 28,6 milliarder kroner. Høyre foreslo litt mer nøkterne 6,4 milliarder kroner i skattereduksjoner. Regjeringen har i fireårsperioden levert: 14 100 nye årsverk, hovedsakelig med helsefaglig bakgrunn (Bondevik II kuttet 1700 årsverk), 28 milliarder mer til kommunene, styrket forskingen på eldreomsorg og utdanningen av omsorgspersonell, antallet legeårsverk i sykehjem har økt med 16 prosent fra 2005 til 2007, eget investeringstilskudd til heldøgns- og omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger (koster 6 milliarder fram til 2015), utvidet pasientombudenes rolle til også å gjelde kommunale omsorgstjenester og satt i gang utvikling av bedre tiltak for demente. Frps skatteletter tilsvarer hele den økningen kommunene har fått i fireårsperioden – bare for ett år! Selv om Frp foreslår å bruke noe mer på eldreomsorgen, vil de måtte ta pengene et sted fra. En styrking av eldreomsorgen krever offentlige inntekter som ikke finnes i Frps budsjetter, og selv om de skulle finne disse pengene, så vil privatisering og økt byråkrati sørge for at færre kroner finner veien til brukerne. I Oslo har det blitt 370 færre sykehjemsplasser siden Frp overtok – ikke flere.
3. Statlig eldreomsorg. Frp er for statlig eldreomsorg. Erfaringene med å gjøre sykehusene statlige viser at dette ikke bare vil føre til mer byråkrati i seg selv, men det gjør det også mye vanskeligere å påvirke tjenestenes innhold for brukere, pårørende og ansatte. Samordningen mellom statlige og kommunale tilbud vil også bli enda vanskeligere enn i dag, og kommunene vil forsøke å skyve flest mulig over i statlige tilbud (som sykehjem?) for å unngå egne kostnader. Øremerking, som Frp også går inn for, er heller ingen god løsning, siden tjenestene har ulike kostnader og ulike behov i ulike deler av landet.

Så ikke tro på Frps påstander om at eldreomsorgen vil bli så mye bedre med dem. La Regjeringen få fortsette med den realistiske opptrappingsplanen basert på det eldreforliket vi nå har. Dette er ikke tida for eksperimenter med de svakeste eldres liv og helse!

I dag la SV fram en rapport om hva som vil bli virkeligheten i Norge hvis Høyre og Frp får makt i hele landet, ikke bare i Oslo. Rapporten viser hvem som tjener og hvem som taper på en slik regjering i Norge. Blåbloggere er selvfølgelig i harnisk over at noen har våget å bruke tid på å finne ut hva politikken de støtter faktisk betyr. Den sedvanlige kritikken fra Frp-hold, er at det er “hyggelig” at SV-ere bruker tid på politikken deres i stedet for sin egen. Jeg skal faktisk ta det litt på alvor, og gjøre det som jeg håper det blir mere av i valgkampen; nemlig beskrive noen gode eksempler på hva jeg tror den rødgrønne regjeringa vil gjøre i åra framover i kontrast til de blågråbrune – så kan du jo selv finne ut av hva som gagner samfunnet eller deg selv best.

Skatt:

Blågråbrunt:

• Skattelette til de rikeste, og peanøtter til de som har minst:
  • Inntekt på 150 000,-: 800,-
  • Inntekt på 450 000,-: 2 480,-
  • Stein Erik Hagen: 13 800 000,-

Rødgrønt:

• Høyere bunnfradrag og redusert marginalskatt
• Inntekt under ca 400 000,-: Lavere skatt
• Inntekt over ca 400 000,-: Noe høyere skatt, men hovedsakelig på verdipapirhandel, høye formuer og kapitalinntekter.
• Rederskatt.
• Enklere skattesystem med færre hull.

Velferd:

Blågråbrunt:

• Mellom 15 og 17,7 mrd kroner mindre til velferd – eller omtrent 30 000 årsverk. Det betyr færre lærere, færre sykepleiere, omsorgsarbeidere og barnehagepersonell – eller dyrere velferdsordninger.

Rødgrønt:

• Mer og bedre velferdsordninger: Heldagsskole, bedre sykepengeordning, 12 000 nye sykehjemsplasser, faste hjemmehjelper, bedre kommuneøkonomi, bedre demenstilbud, mer kompetanse i omsorgssektoren, tannhelsereform, flere helsestasjoner for ungdom og bedre psykisk helsevern.

Likestilling:

Blågråbrunt:

• Ingen likelønnspott og Frp mener det ikke er et statlig ansvar å utjevne noen forskjeller som oppstår i arbeidsmarkedet.
• Beholde kontantstøtten.
• Legge ned likestillings- og diskrimineringsombudet.
• Fjerne støtten til homofiles organisasjoner

Rødgrønt:

• Likelønnspott
• Rett til heltid ved nyansettelse.
• Styrke likestillings- og diskrimineringsombudet

Arbeidsliv:

Blågråbrunt:

• Enda dyrere å bli syk – færre sykepengedager eller mer penger til friske folk.
• Mer bruk av midlertidige stillinger – mer utrygt arbeidsliv
• Mindre rett til å streike
• Lettere å miste arbeidsledighetstrygd

Rødgrønt:

• Bedre vern mot sosial dumping.
• Kampen mot arbeidsledighet høyeste prioritet.
• Etter- og videreutdanning for arbeidsledige, og tilpassa opplegg for å komme tilbake i jobb.
• Økt fagforeningsfradrag.
• Styrking av vernet i arbeidsmiljøloven
• Forsøk med kortere arbeidstid
• Bedre ordninger for yrkesskadeserstatning
• Utvidet sykepengeordning
• Lettere å bli lenger i arbeidslivet

Fordeling:

Blågråbrunt:

• Vanskeligere å få trygd, gradvis mindre kjøpekraft for trygdete – samtidig som de rike får skattelettelser

Rødgrønt:

• Gratis kjernetid i barnehagene
• Fjerne kontantstøtta
• Øke trygdesatsene

Privatisering:

Blågråbrunt:

• Selge ut vannkraft
• Overføre pengestøtte fra offentlige skoler til flere privatskoler
• Styrke private sykehus
• Børsnotere Posten
• Konkurranseutsette NSB
• Selge ut offentlig eiendom
• Avvikle SFO som offentlig tilbud

Rødgrønt:

• Styrke SFO som et billigere og bedre heldagsskoletilbud
• Stanse privatisering og videreutvikle offentlig sektor på den mest effektive måten: I samarbeid med de ansatte.
• Bruke fellesskapets penger på fellesskapets velferd – felles skoler, felles sykehus, styrket jernbane- og kollektivtrafikk og satsing på utvikling – ikke utsalg av miljøvennlig energiproduksjon.

Miljø:

Blågråbrunt:

• Atomkraftverk i Norge
• Oljeboring i Lofoten og Vesterålen
• Utbygging av vannkraft i verna vassdrag
• Nei til reduksjon av biltrafikk gjennom rushtidsbompenger, nei til mer satsing på kollektivtrafikk og nei til fler sykkelstier
• Firefelts motorveier over Dovre og Haukelifjell i stedet for lyntog.

Rødgrønt:

• Nei til oljeboring i Lofoten og Vesterålen (OK, denne må Ap svelge, men det tror jeg de gjør)
• Ingen atomkatastrofer i Norge
• Satsing på reduksjon av strømforbruket og utvikling av alternative energiformer
• Satsing på tog, kollektivtrafikk og syklisters og fotgjengeres framkommelighet – samt sikrere veier i distriktene.

Forskjellene er selvfølgelig mange, mange, mange flere, og detaljene intrikate. Oppsummert er valget du står overfor i år egentlig dette:

Velger du det blågråbrune alternativet (Høyre + Frp), vil du at vi skal være på vei mot et samfunn med dårligere og dyrere velferdsordninger, mer kynisk spekulasjon og utnytting av mennesker og mindre frihet for de fleste. De som vil få det bedre under Høyre og Frp er de som får så høye skatteletter at de klarer seg uten så mye velferdsordninger, og som har advokater som er flinke til å lese det med liten skrift for dem. Høyre og Frp står for et menneskesyn som hyller de mest egoistiske, de mest kyniske og de hviteste og veletablerte. (Hvis du tror jeg tar i nå, så har du gått glipp av at bl.a. Siv Jensen og mange andre Frp-ere og Høyre-folk er fans av Ayn Rand – “filosofen” som opphøyde egoisme til det moralsk mest høyverdige.)

Velger du det rødgrønne alternativet (SV + Ap + Sp), velger du at vi skal fortsette å jobbe for et samfunn hvor vi tar vare på hverandre, hvor vi har en effektiv og sterk offentlig sektor som produserer gode tjenester for fellesskapet, og hvor ikke alt forhold mellom mennesker skal reguleres av kontrakter og penger. Da velger du også et samfunn hvor vi tror på menneskeverdet og at alle mennesker er like mye verdt, og hvor frihet er noe som skal gjelde alle, ikke bare de få og rike.

En stemme til de borgerlige er en stemme til de blågråbrune – bare med ulike styrkegrader i hvor jævlig de vil gjøre det for vanlige folk, og hvor mye kose-retorikk de putter det inn i. Venstre og Krf har holdt Høyre og Frp ved makta i Oslo i årevis, for noen ynkelige smuler her og der fra de rikes bord. En stemme til de rødgrønne er en stemme for den kursen vi har holdt nå – men det er ikke likegyldig hvem du stemmer på her heller. En stemme til Senterpartiet betyr kanskje fortsatt kontantstøtte og mer kristne verdier, mens en stemme til Arbeiderpartiet betyr at det blir vanskeligere å jobbe for miljøvern, mer omfordeling nå eller for å trekke seg ut av Afghanistan. Bare en stemme til SV gir mer SV-politikk: Mer satsing på oppvekst og velferd, mer miljøsatsing og mer likestilling.

Valget er ditt.

Andre som har skrevet om dette:

• Ivar Johansen: Høyre/Fr.P-regjering: Det vil gjøre en forskjell for det internasjonale samfunn
• Hans Olav Bakken: En Høyre/FrP-regjering vil forverre jordas helsesituasjon
• Ingvild Reymert: En Frp/Høyre-regjering vil ta fra fellesskapet og gi til de rike
• Eirik Faret Zakariassen: Hvem tjener på en regjering med Høyre og Frp?
• Bård Vegar Solhjell: H/Frp-regjering?
• Simen Willgohs: Hva skjer med Erna og Siv i sjefstolen?
• Audun Lysbakken: H/Frp – Fakta på bordet!
• Gina Barstad: Hvem tjener på Høyre/Frp-regjering?

Bjørn Jarle Røberg-Larsen er åpenbart en utakknemlig mann. I går fikk han det for seg at SV er den største trusselen mot en fortsatt Ap-dominert regjering. Makan til nytale!

Har Bjørn Jarle Røberg-Larsen helt glemt at hans eget parti lå i ruiner etter å ha regjert alene i mindretallsregjering etter mindretallsregjering, til og fra i over 30 år? At Arbeiderpartiet ved stortingsvalget i 2001 var nede på 24,3% – laveste oppslutning ved stortingsvalg siden 1924? At oppslutningen spratt opp til 32,7% i 2005 ved inngangen til flertallsregjeringen, og lå på 30,8% ved fylkestingsvalget i 2007? Har han oversett at snittet for Ap på meningsmålingene dette året har ligget mellom 32,4 og 34,2%? Vel ligger partiet fortsatt noe lavere an enn på 80- og 90-tallet (da det lå mellom 35 og 40%), men det er da vitterlig fortsatt “ørnen blant partiene”? Frps vekst har mer å gjøre med Høyres fall enn Arbeiderpartiets tilbakegang. (Kilde for tallene: Bernt Aardals hjemmeside)

Å gå i regjering med SV og Sp har reddet Arbeiderpartiet fra skjebnen til mange andre sosialdemokratiske partier i Europa. Hadde ikke Arbeiderpartiet reorientert seg mot venstre, er det ikke akkurat sikkert at partiet hadde klart å vinne tilbake så mange tapte velgere. En økning på 8-10% i oppslutning fra lavmålet bør Jens Stoltenberg være meget fornøyd med – det er en vekst og en redningsoperasjon som kan sammenlignes med hva partiets fremste navn klarte på 30-tallet.

Men det er kanskje ikke så rart at Arbeiderpartiet fostrer denne typen utakknemlig nærsynthet. Ut fra den kontakten jeg har hatt med partiet (inkludert at jeg *gremme seg* var medlem i ca tre år), tror jeg mye skyldes partiets organisasjonskultur. Arbeiderpartifolk blir fra dag 1 i AUF eller partilaget injisert med maktkampens rusmidler. Å erobre, utøve og beholde makt er hele partiets eksistensgrunnlag. For dette formålet går man gjennom en knallhard skole, hvor allianser skapes og brytes så snart det er opportunt. Alle midler synes tillatt for å få posisjoner, for å albue seg opp på stigen. Skal man være slem, kan man kalle Arbeiderpartiet for en veldig stor sekt, hvor deltakerne hjernevaskes til å tro på maktkampens herlighet og tilstedeværelse overalt. Velmenende mennesker som lokkes av partiets sentristiske blandingsideologi og styringserfaring blir forvandlet av partimaskineriet til aggressive, men slu, maktroboter. (Satt på spissen, men jeg skuffes ofte over den manglende menneskeligheten til ellers tilsynelatende hyggelige Arbeiderpartifolk.) Arbeiderpartiet har for lengst sluttet å tro på noe annet enn å sitte ved makta. Jeg kan nærmest høre Jens Stoltenberg si: “Hvis Arbeiderpartiet ikke sitter i regjering, så kan Norge havne i den situasjon at Arbeiderpartiet ikke sitter i regjering!” Han har aldri sagt det, men jeg ville ikke bli forbauset om det skulle komme ut av hans munn en dag.

Så hvordan kan jeg som SV-er forsvare å sitte i regjering med et slikt monster av et parti? Vel, man tager vad man haver. En hver koalisjonsregjering er et fornuftsekteskap. Jeg tviler ikke på at Bjørn Jarle Røberg-Larsen er ganske representativ for mange Arbeiderpartifolk, og jeg vet (som de fleste nyhetshunder her i landet har fått med seg i løpet av de siste fire åra), at en god del SV-ere okker og aier seg over å sitte i regjering med de koalisjonspartnerne vi har. Men de fleste i mitt eget parti innser at vi må gjøre det beste ut av det. I regjering får vi til så mye, mye mer enn utenfor – særlig når vi har flertall. Vi har fått til en god barnehagereform, vi har verna mer natur enn noensinne, vi har fått norske soldater ut av Irak, vi har fått gratis skolebøker i videregående – for å nevne noen få ting.

Arbeiderpartiet får også til mye sammen med oss. Der hvor Arbeiderpartiet var slitne og hadde stagnert, har vi vært det nye, kreative, friske blodet som har revitalisert norsk venstresidepolitikk. OK, vi har ikke gjort dette før, så det tok litt tid å venne seg til å måtte kompromisse. Men vil virkelig Arbeiderpartiet tilbake til en tid hvor de administrerte politikken til et stortingsflertall som tross alt var borgerlig? Jeg håper ikke det – det vil være en skuffende oppfyllelse av alt jeg har sagt om partiet over. For tross alt tror jeg at arbeiderpartifolk egentlig, innerst inne, vil gode ting. Og det får de lettere til sammen med SV (og Sp), enn med sentrum- og høyresida.