Christers blogg

Jeg er ingen Høyremann, som de fleste nok har skjønt. Men jeg var det en gang i ungdommen, og jeg har fortsatt hatt i behold en viss respekt for Høyre. Det er et parti som sjelden har vært opptatt av å være populært. Høyre har vært prinsippfaste og har også mange ganger falt ned på det jeg synes er “riktig” side i en del saker som handler om rettsstat og personvern. Jeg kan aldri tenke meg å stemme på dem igjen – de representerer en økonomisk politikk som demonstrerer manglende forståelse av hva som gjør mennesker fri. Likevel  har de representert noe bunnsolid i norsk politikk.Kåre Willochs konsekvente verdikonservatisme er et eksempel på dette.

Under Erna Solbergs ledelse har Høyre imidlertid revet stein for stein av murene som har vernet om menneskeverdet. En kjipere asylpolitikk er ett eksempel. Privatiseringsiveren er en annen, noe Adecco-skandalen demonstrerer til fulle. Men Høyres valg om ikke bare å falle ned på å være for datalagringsdirektivet, men også om å bruke partipisk mot mindretallet i stortingsgruppa er for meg som om de går løs på muren om menneskeverdet med slegge og rivekule.

Dere Høyrefolk der ute vil sikkert fortsatt sveve høyt på meningsmålingene på grunn av regjeringsslitasje og at dere klarer å fremstå som litt sånn “lilla”. Men respekten min har dere mistet.

VG melder i dag at det er mulig å tjene mer på trygd enn på jobb. Hylekoret av “folk flest” – FrP-ere, “liberale” og andre bloggere (her, her, her, her og her) slutter seg selvfølgelig til hvor skandaløst dette er. Tenk, en tidligere lavtlønnet alenemor med to barn kan få mer i trygd enn hun hadde i lønn! Dette er helt krise, og derfor må vi innføre nye regler som hindrer at noen kan få mer i samlete trygdeytelser enn de hadde i arbeidsinntekt. Hørt den før?

Mantraet om at “det skal lønne seg å jobbe” har fått lov å sette seg, takket være en slags vanhellig allianse av Arbeiderpartiets “arbeidslinje” og Fremskrittspartiets behov for å finne syndebukker som kan betale skattelettelsene de vil gi. Det høres jo intuitivt helt riktig ut at man ikke bare skal kunne lene seg tilbake uten å være i jobb, og likevel få mer utbetalt enn noen som er i jobb. Det er et snedig retorisk triks å definere et problem på denne måten. Men se hva som skjer hvis vi snur problemet på hodet: Skal man straffes for at man blir syk – noe man ikke kan noe for? Skal man da automatisk henvises til å være nederst på stigen i samfunnet? Og hva mer: Skal barna dine straffes hvis du blir syk?

Meldingen fra de som sier “det skal lønne seg å jobbe” er en mistenkeliggjøring av uføretrygdede: de kan velge å jobbe i stedet. Ja, av og til er det godt mulig at det er noen som klarer å “lure” systemet, og få seg uføretrygd selv om de kan jobbe. Vi har alle hørt historiene. Frp, for eksempel Wiborg, som jeg har linka til over, roper både på kutt i ytelsene og mer kontroll. Samtidig er Frp blant de som kritiserer et “firkantet” NAV som er drakonisk i sin kontroll med folk – fordi Frp vet at de har mange uføretrygdede velgere.

Jeg blir ærlig talt forbanna av dette. Fattigdom i Norge handler ofte om folk som lever på uføretrygd, gjerne med unger. Samtidig er det mange som går rundt i ganske dårlig betalte jobber, og knapt får endene til å møtes. Hvis disse menneskene blir syke – kanskje til og med av jobben sin – så skal de straffes med å bli enda fattigere. Hva slags melding er det vi sender til unger, hvis vi sier at “du skal være fattigst i klassen fordi moren din fikk kreft”?

Hovedargumentet for å kutte i uføretrygdene (bortsett fra at det koster mange penger), er å gi et incentiv til arbeidstakere for å bli i jobb (ut fra tanken om at man kan velge om man er syk). Men dette kan vi også snu på: De dårligst betalte jobbene er jobber du ikke trenger særlig utdannelse eller spesialkompetanse for å utføre. Derfor har de lett tilgang på arbeidskraft, og disse arbeidstakerne er også blant de som lettest kan bli uføre – av ulike grunner. Hvis vi antar at arbeidsgiverne er rasjonelle, så vil de sette lønningene bare marginalt over det man “tjener” på å være uføretrygdet for å slippe å betale mer enn høyst nødvendig. Men fordi systemet ikke er “perfekt”, så vil det da oppstå situasjoner hvor noen igjen vil tjene mer på å gå ut i uføretrygd. Da må trygdene ned, og forslaget som er skissert i VG om å sette samlete ytelser til en viss prosent av tidligere arbeidsinntekt innebærer en automatikk i dette. Vi har ikke minstelønn i så mange bransjer i Norge – særlig ikke i butikker og renholdsbransjen og andre lavkompetansejobber – og arbeidsgiverne vil da stå fritt til å kunne skru ned lønna ennå mer.

Det vil med andre ord være ganske sannsynlig at det alltid vil finnes noen som kan tjene mer på trygd enn på jobb, så lenge vi har et trygdesystem. I tillegg vil det alltid finnes noen som snylter på et slikt system, fordi folk alltid vil finne veier rundt kontrollsystemer. Da må vi som samfunn veie to onder mot hverandre: Risikoen for at noen får penger de ikke har krav på, og at resten av oss må betale for det, på den ene siden; og på den andre siden at noen som er “verdige” mottakere ikke får den hjelpen de trenger. Jeg mener helt klart at det siste problemet er mye større enn det første, rett og slett fordi kostnadene av det første problemet deles av hele fellesskapet, mens kostnadene av det andre problemet må bæres av én person.

Vi har råd til et varmt og tolerant samfunn. 100% effektivitet er iskaldt og grenser til det ondskapsfulle, det umenneskelige, det hjerterå, det trangsynte og det fordømmende. Vi har slåss i hundrevis av år for å bekjempe slike holdninger. Det syns jeg vi skal fortsette med. Det bør ikke alltid lønne seg å jobbe.

“Gavegate” brer om seg. Tidligere denne uka har Jens Stoltenberg, Anne Grethe Strøm Erichsen og Jonas Gahr Støre fått hard medfart etter VGs avsløringer. I dag kan vi lese i Aftenposten, VG og Dagbladet om Liv Signe Navarsete som har fått gaver av Røkke (her, her, her og her), og Frps Per Arne Olsen som har fått garasje av Jarlsø Eiendom (her, her og her).

Det er helt utrolig. Etter så mange år med oppmerksomhet om korrupsjon og gaver, så presterer disse politikerne fortsatt å ha dårlig gangsyn. Jeg kan ikke si annet enn at det er helt uakseptabelt, og jeg håper at andre politikere som har gått i samme fella nå legger kortene på bordet. Ja, reglene for statsråder har kanskje vært uklare, men det er ingenting som tilsier at du må utnytte handlingsrommet i reglene maksimalt. Dette er ikke bare begrenset til toppsjiktet i Arbeiderpartiet, noe gårsdagens og dagens medieoppslag viser – det er en bredere ukultur blant noen av våre fremste tillitsvalgte fra flere partier.

Ingen gaver gis uten en viss gjensidighet. Det er noe av det sosiale limet som binder oss mennesker sammen. Selv en liten gave er problematisk, fordi den signaliserer vennskap. Jeg kan ikke si annet enn at det er helt nødvendig at gavene returneres, og at ingen politikere gjør sånt igjen.

PS: Jeg har mottatt gaver to ganger når jeg har sittet på “myndighetssiden”, og begge ganger var det fryktelig ubehagelig – selv om de var bagatellmessige. Men jeg skal legge kortene på bordet. En gang var da jeg var i militæret, og ble påspandert middag av en kursleverandør til voksenopplæringskontoret jeg var stasjonert på. En annen gang var da jeg var elev- og lærlingombud i Oslo kommune, og fikk en vinkaraffel i julegave av en leverandør jeg hadde brukt. Jeg spurte den juridiske kompetansen der jeg jobbet om hva jeg skulle gjøre, og fikk beskjed om å beholde den. I tillegg har jeg fått en hel del vinflasker eller gavekort på CD/kino, samt litt sjokolader og økologisk kaffe når jeg har holdt et foredrag eller vært ordstyrer. Men det mener jeg må være greit – også for politikere.

Christoffer Biong, en Venstremann, har sterke meninger om dyrevelferd og norsk landbruk. Derfor postet han på Nyt Norge-kampanjen sin facebookside noen bilder som kontrasterte bilder av dyr under trange kår, med Nyt Norge-logoen. Disse ble han bedt om å fjerne (fair enough), og la dem i stedet ut på bloggen sin her, og på facebookprofilen sin. Det skulle han visst ikke gjort. Nyt Norge fant da ut at de skulle pusse advokaten sin på ham, og sendte ham følgende brev (sitert fra bloggposten hans om dette):

Krav om umiddelbar fjerning av urettmessig bruk av logoen NYT NORGE. Det vises til din Facebook side og din blogg hvor du omtaler merkeordningen Nyt Norge og i forbindelse med denne bruker logoen NYT NORGE. Vi krever at du umiddelbart fjerner alle Nyt Norge logoene, både på Facebook, bloggen og eventuelt andre steder hvor logoen er brukt.

Det er KSL matmerk som eier fellesmerket Nyt Norge og din bruk av merket er urettmessig. Dersom logoene ikke fjernes vil KSL matmerk vurdere søksmål med krav om vederlag og erstatning for den urettmessige bruken.

Med vennlig hilsen
for KSL matmerk
Nina Hegdahl (sign.)
Advokat

Dette er bemerkelsesverdig, men dessverre ikke unikt. En milliardnæring forsøker å beskytte seg ved å angripe en parodisk bruk av eget varemerke. Slik jeg leser varemerkeloven, så gjelder den bruk av varemerker i forbindelse med salg av varer og tjenester (§ 1):

Enhver kan oppnå enerett til å bruke et varemerke som kjennetegn for varer eller tjenester i næringsvirksomhet etter bestemmelsene i denne loven (varemerkerett).

Varemerkeloven definerer også varemerkerettens innhold for varemerker som er velkjent i riket (jeg antar Nyt Norge er det) i § 4 slik:

For et varemerke som er velkjent her i riket, innebærer varemerkeretten at ingen uten samtykke fra merkehaveren kan bruke et tegn som er identisk med eller ligner varemerket for varer eller tjenester av samme eller annet slag, hvis bruken ville medføre en urimelig utnyttelse av eller skade på det velkjente varemerkes særpreg eller anseelse (goodwill).

Reklame omfattes av forbudet – men det må likevel være reklame for “varer eller tjenester“. Christoffer Biong selger ikke akkurat en vare eller tjeneste, og reklamerer heller ikke for andre varer eller tjenester. Det er mulig det burde fremgå av bildene at varemerket er beskyttet ved registrering (etter § 11), men det er en bagatell.

Denne konklusjonen finner også støtte i forarbeidene. I Ot prp 98 (2008-2009), kap. 14, uttaler Justisdepartementet følgende:

Til § 1: “Det stilles ikke krav om at den som oppnår enerett må være næringsdrivende, men det er bare enerett til bruk i næringsvirksomhet som oppnås. Privat bruk faller utenfor beskyttelsen”

Til § 4: “I alminnelighet vil det dreie seg om bruk i næringsvirksomhet hvis bruken skjer innenfor kommersiell aktivitet med sikte på økonomisk vinning, og ikke som et privat anliggende”

Jeg vil mene at Christoffer Biong både juridisk og moralsk er i sin fulle rett til å bruke dette varemerket i en ikke-kommersiell sammenheng. Dette er et klart eksempel på parodisk bruk, som må være tillatt – også når vi ser på åndsverkloven. Åndsverkloven § 4 sier at:

Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.

Disse bildene er nye og selvstendige verk, som i tillegg har preg av politiske ytringer. Christoffer Biong bør ikke tolerere at milliardindustrien bak Nyt Norge-merket prøver å presse ham til taushet, og det bør ikke vi andre heller. Ytringsfriheten må være sterkere enn pengeinteressene.

(Lagt til 02.09.10): Åndsverklovens § 46 inneholder en kvalifisering av unntaket i § 4:

Et åndsverk må ikke gjøres tilgjengelig for almenheten under en tittel, et dekknavn eller et merke som er egnet til å fremkalle forveksling med tidligere offentliggjort verk eller dets opphavsmann.

Men også her mener jeg det er lite som skulle tilsi at bruken av Nyt Norge-merket skaper forveksling med Nyt Norge-kampanjen. Nyt Norge-kampanjen er utbredt, og ingen burde tro at Nyt Norge selv står bak bildene nedenfor – slik at bildene ikke er egnet til å fremkalle forveksling med tidligere offentliggjort verk eller dets opphavsmann. Christoffer Biong har da også gjort oppmerksom på at det er han selv som har laget disse, og han har fremstilt dem i en kontekst hvor det ikke bør være rom for slik forvirring.

Heller ikke designloven skulle beskytte Nyt Norge mot denne typen bruk. § 10 inneholder unntak fra beskyttelsen designretten gir:

Unntak fra designretten

Designretten er ikke til hinder for at designen:

1. Utnyttes i privat og ikke-kommersielt øyemed,
2. Utnyttes til eksperimentelle formål, eller
3. gjengis med det formål å sitere eller undervise, forutsatt at handlingen er i samsvar med god forretningsskikk og ikke i urimelig grad skader den normale utnyttelsen av designen, samt at kilden blir oppgitt.

Dette er samme type unntak som gjelder fra varemerkebeskyttelsen, og må også ses i lys av prinsippene i åndsverkloven § 4.

Dette er heller ikke noe nytt. Adbusters har drevet med det samme i en årrekke. Se galleriet på deres nettsider for en rekke eksempler på hvordan de og andre har vridd på logoer til kjente selskaper.

(Tillegg slutt.)

Etter tillatelse fra Christoffer Biong,viderebringer jeg her bildene, så du kan se selv hva du mener om logobruken. Jeg gjør oppmerksom på at Nyt Norge-logoen er et registrert varemerke, og at jeg ikke tjener penger på denne bloggen eller på landbruksprodukter av noen art.

Andre om denne saken:

• indregard.no: Nyt Norge! Og bli saksøkt.
• Bjørn på norsk: Nyt Norge – og norske søksmål
• ABCNyheter: Truet blogger med søksmål
• [HOUSEBLOG]: Nyt Norge! Og bli saksøkt
• Thule Thinks: Nyt Norge threatens legal action against blogger
• Insignificances: Norway: Freedom of speech at risk
• Undreverset: KSL Matmerk og Nyt Norge #nytnorgegate
• Norvegiasyndromet: Uffda. Best practice på hvordan ikke gjøre det fra Matmerk.

Vi hører stadig om at det skal være en uføreeksplosjon i Norge – at antallet på uføretrygd har økt så fryktelig. Dagens Næringsliv rapporterer i dag om hvordan 1 av 10 lever på uføretrygd, og sier at antallet uføretrygdede øker fortsatt. Stemmer dette?

Ja, i absolutte tall, så er det sånn. Antallet varig uføretrygdede har økt de siste fem årene – primært fordi befolkningen blir eldre. Men: I absolutte tall, så er det fortsatt færre uføre enn i 2004:

2010: 299 568

2009: 294 843

2008: 295 072

2007: 295 922

2006: 299 159

2005: 301 798

2004: 302 470

2003: 296 968

2002: 288 425

2001: 282 688

(Kilde: NAV)

Disse tallene viser at det strengt tatt ikke burde være stor grunn til bekymring. (NB: Dette er de som er på varig uføretrygd. De som går på arbeidsavklaringspenger er ikke i denne statistikken.)

Men vi hører også mye om unge uføre – hvordan er det med antallet under 30 som er på uføretrygd? Det er ganske stabilt. I alderen 18-19 og 20-24 er det en økning på ca 1 200 personer siden 2001, mens det i alderen 25-29 er en nedgang på ca 1 000. Faktisk er det nedgang i antallet uføre i aldersgruppen 25-54 – for hvert eneste aldersintervall på 5 og 5 år.

Jeg synes ikke de absolutte tallene er så fryktelig spennende. Det som er interessant, er hvordan det står til med andelen av befolkningen på uføretrygd, fordi det sier noe om hvor utbredt uføretrygd er. Og den har faktisk sunket eller holdt seg stabil:

2010: 9,5

2009: 9,5

2008: 9,7

2007: 9,9

2006: 10,1

2005: 10,3

2004: 10,4

2003: 10,3

2002: 10,1

2001: 10,0

(Kilde: NAV)

Bildet når det gjelder alder er her enda bedre enn når det gjelder antall: Andelen har økt i gruppene 18-19, 20-24 og 60-67. Selv om antallet uføre har gått opp i gruppa 50-59, har andelen gått ned. Andelen i gruppene 18-19 og 20-24 som er uføre har heller ikke økt like mye som antallet. I 18-19-gruppa har andelen økt fra 0,5 prosent i 2001 til 0,7 prosent i 2010, mens i 20-24-gruppa har andelen økt fra 0,9 prosent i tidsrommet 2001-07 til 1,0 prosent i tidsrommet 2008-2010.

Dette er ikke hele bildet. Det er også en god del som befinner seg på såkalte arbeidsavklaringspenger – eller AAP. Dette erstatter tidligere tidsbegrenset uførestønad og rehabiliteringspenger. Disse er i mindre grad inne i systemet for godt, og målet er at de skal finne veien tilbake til arbeidslivet. Tar vi med disse i statistikken, får vi antallet som samlet mottar uføreytelser. Denne statistikken er ikke like oppdatert som for varige uføreytelser, og stopper ved utgangen av 2009. I følge denne statistikken har det vært en markant økning i antallet som mottar en eller annen form for uføreytelse – fra et antall i 2000 på 279 573 har antallet steget hvert år, og var i 2009 på 346 239 (Kilde: NAV). Men heller ikke her er det de absolutte tallene som er mest interessant – det er de relative tallene i forhold til befolkningen. Da er ikke bildet fullt så dramatisk: Fra 2000 til 2009 har det vært en økning i antallet som får uføreytelser fra 9,9 til 11,1 prosent. Men: Denne andelen har stått nesten stille fra 2005 (10,9). I 2006-2008 var det 11 prosent som fikk uføreytelser. Det meste av økningen kom derfor i perioden 2000-2005 (Kilde: NAV).

I denne statistikken er det tallene for de under 55 som bør bekymre oss. Alle 5-årsgrupper har hatt en økning i andelen på uføreytelser, mens andelen fra 55 og oppover har sunket. Dette betyr at det er flere relativt unge folk som er innom uføresystemet. At disse ikke havner på varige ytelser er forhåpentligvis et tegn på at systemet fungerer som det skal, fordi denne gruppa antakeligvis har størst (rest)arbeidsevne, men likevel bør vi spørre hvorfor det er slik.

Jeg tror ikke vi skal være mest bekymra for en kortsiktig uføreeksplosjon – det problemet er grovt overdrevet, og vi har økonomi til å bære det. Vi skal heller ikke overdrive betydningen av unge uføre for statsfinansene – det er først når vi kommer opp i aldersgruppa 35+ at andelen på uføreytelser bikker 4 prosent. Men vi bør stille to spørsmål:

1. Hvorfor ender en større andel unge opp på uføreytelser av kortere eller lengre varighet enn før?
2. Hvorfor er så mange som 30-40 prosent av befolkningen mellom 60 og 67 på uføreytelser?

Svarene er garantert sammensatte. Jeg tror økningen i unge som får uføreytelser og andelen som faller fra i skolen henger nært sammen. Arbeidslivet krever stadig mer av arbeidstakernes kompetanse, og det er ganske sannsynlig at det går på helsa løs å føle over lengre tid at man ikke strekker til. Antakeligvis er det også flere unge enn før som har livsstilssykdommer, som følge av fedme og rusmiddelbruk. I tillegg er det flere psykiske og psykosomatiske lidelser som i dag lettere diagnostiseres, slik at personer som tidligere ville ha falt mellom stoler eller havnet i institusjoner i dag kan fanges opp av uføreordningene. På toppen av dette kommer sosial reproduksjon – barn av mennesker som har fått uføreytelser, har lettere for å havne i samme situasjon – av mange årsaker. Det er sikkert flere grunner også enn de jeg har spekulert over her.

At så mange i de eldre kohortene også er på uføreytelser, har vel primært tre forklaringer. For det første er det en del sykdommer og lidelser som ikke manifesterer seg før i høyere alder. Risikoen for at både arvelige sykdommer og livsstilssykdommer skal slå ut øker med alderen. Jo lenger du lever, jo mer sannsynlig er det også at du pådrar deg andre skader eller smittsomme sykdommer. For det andre er det mulig at arbeidslivet har blitt mer krevende å være senior i. Hyppige teknologiske, organisatoriske, sosiale og økonomiske omstillinger bidrar til at det er lettere å falle ut. For det tredje er det forskjell på folk og forskjell på situasjonene de er i. Noen blir slitne av jobben tidligere enn andre, og mange har yrker som er fysisk eller psykisk så krevende at det ikke er rart de blir så slitne at de ikke kan arbeide lenger. At andelen i disse aldersgruppene på uføreytelser faktisk går ned, kan både bety at helsetilstanden generelt er bedre, og at arbeidslivet har blitt lettere å forholde seg til for dagens seniorer enn for de som var seniorer for ti år siden.

Finnes det noen gode løsninger? Jeg tror de fleste er enige om at det er en dårlig idé at over 10 prosent av arbeidsstyrken er på uføreytelser – i hvert fall hvis en del under andre omstendigheter kunne vært helt eller delvis i jobb. Vi må skille mellom push-faktorer og pull-faktorer. Hva er det som dytter folk ut av arbeidslivet, og hva er det som trekker folk ut av arbeidslivet? Uføredebatten har ofte preg av at folk blir tiltrukket av uføretilværelsen. Det er nok riktig i enkelte tilfeller, og det er bare et par dager siden NAV var på forsiden av Dagens Næringsliv og fryktet trygdesvindel for opp mot fem milliarder kroner. Det høres mye ut, men er ikke en gang 2 prosent av NAV-budsjettet til dette. Det betyr at det nok kan finnes så mange som noen få tusen trygdesnyltere og -svindlere der ute – men de er et forsvinnende lite mindretall av alle som får uføreytelser. Du tar definitivt ikke vekk de store kostnadene, selv om du skulle klare å ta alle som svindlet. (For ikke å snakke om de drakoniske virkemidlene og astronomiske summene du måtte bruke på å få tatt alle.) Det er nok også en litt større gruppe av de som kunne jobbet, men som har klart å få seg uføretrygd likevel. Samtidig er kontrollregimene blitt strengere, og du må gjennom et omstendelig byråkrati for å ende opp som uføretrygdet. Om du strammer inn nåløyet ennå mer, så tviler jeg på at du vil få de store virkningene av det. Som Aftenposten rapporterer om i dag, så ender de fleste som har fått avslag på trygdesøknaden opp med å bli trygdet noen år senere likevel.Potensialet for å få uføretrygdede motivert til å jobbe, er neppe særlig stort det heller. I mars rapporterte Aftenposten om at under ti prosent av de på uføreytelser vil tilbake til jobb. Selv om vi antar at noen som kan jobbe av disse ikke vil, så er det heller ikke her de store toppene kan tas.

Fokuset må ligge på hva som dytter folk ut av arbeidslivet, og forsøke å redusere dette. Arbeidet med å redusere frafallet i skolen er nødvendig. Livsstilssykdommer må forebygges. Beskyttelsen av arbeidsmiljøet til arbeidstakere må styrkes, og lønningene må opp for folk i lavtlønte yrker med høy arbeidsbelastning. For å nevne noe.

Løsninga er ikke å kutte i uføreytelsene. Da rammer du stort sett alle andre enn de som ville kunne tjene på uføreytelsene. Du rammer de som ikke kan jobbe hardest. De er avhengig av disse ytelsene for å leve et verdig liv, og det er også deres barn og familier. Det vil igjen bidra til å styrke den sosiale reproduksjonen av trygd. Så rammer du de som er i lavtlønte yrker. Hvis folk kan betales mindre, og det likevel vil lønne seg å være i jobb, så kan arbeidsgiverne betale mindre. Da vil det etter hvert ikke lenger “lønne seg å jobbe” likevel, og ytelsene må skrus ned ennå et hakk. Det er en ond sirkel.

Til syvende og sist er problemet uansett altså langt overdrevet. Andelen av befolkningen på uføreytelser er stabil. Vi kan derfor ha fokus på de langsiktige virkemidlene – som å ha et bedre samfunn å leve i – heller enn de kortsiktige og drakoniske løsningene som ofte forfektes fra høyresida.

Vårt Land har et oppslag 24.08.10 med tittelen “Dette vil HEF-sjefen fjerne“. Saken er et intervju med Jens Brun-Pedersen fra Human-Etisk Forbund, som ønsker et skille mellom statens institusjoner og religiøs forkynnelse. Dette er da gjenstand for diskusjon på verdidebatt.no – VL sin ekskursjon inn i sosiale medier – med tittelen “Brun-Pedersens idealsamfunn“. Espen Utaker, VLs debattleder, spør: “Hva slags idealsamfunn ønsker du deg? Deler du Brun-Pedersens visjon? Hva slags plass skal den kristne kulturarv ha i det offentlige rom?”

Innleggene strekker seg fra støtteinnlegg for Brun-Pedersen til innlegg om den “Totalitære Brun-Pedersen”. Bloggen Kristenmanns blogg har et lengre innlegg om saken under tittelen “Kamp mot tvangssekularisering!”

Jeg synes det er skuffende, men ikke overraskende, at det fortsatt – over 2000 år etter de greske filosofenes angrep på overtro – er slik at vi må kjempe for en religionsnøytral stat. Alt Brun-Pedersen ber om, er jo at vi anerkjenner at staten skal være til for oss alle, ikke bare for den wishy-washy kristne majoriteten. (Om de i det hele tatt er en majoritet lenger, kan vi jo også lure på – Fri Tanke rapporterer fra Norsk Monitors undersøkelser om gudstro.) Det betyr at staten ikke må forkynne religion. Statens verdimessige fundament må ligge i det som til en hver tid er nedfelt i lovverket, hvor Grunnloven og menneskerettighetene ligger i bunn, og dette må være fritt for henvisninger til normkilder utenfor det menneskelige. (Jada, Gud er menneskeskapt, men anvendes som en ekstern normkilde.) Det innebærer også at staten må ta hensyn til at mer uformelle sosiale mekanismer kan ha samme funksjon som de formelle lovene. Derfor bør det for eksempel være uaktuelt at skoler bidrar til at elevene deltar på julegudstjenester, samme hvor frivillig det er, eller til at skoletiden nyttes til konfirmantundervisning.

Det betyr ikke at staten ikke skal bidra til formidling av religion og religiøse synspunkter. En viktig oppgave for staten er også å bidra til gjensidig respekt og toleranse, og om kjennskap ikke gir vennskap, så gir det i det minste muligheten til å forstå den andres synspunkter. Jeg mener det er essensielt at skolen både forteller om hvordan ulike religioner, ideologier og livssyn ser seg selv, og hvordan andre ser dem. Skolen må fortelle om hvordan religioner har preget samfunn, og diskutere hvordan livssyn og livssynsdebatter preger samfunnet i dag.

Selv om jeg av og til skulle ønske at samfunnet var kjemisk fritt for religion, åndelighet, alternativ-bevegelse og annet humbug, så kan man ikke påtvinge andre sitt livssyn. (Og kanskje samfunnet ville bli fattigere – i hvert fall ville det bli kjedeligere – uten overtroen.) Å forby religion i det offentlige rom eller å late som det ikke er noe som heter religion – eller for den saks skyld å “oppdatere” litteratur ved å fjerne politisk ukorrekte deler av den – har lite for seg. Barn skal beskyttes mot å isoleres fra andre impulser enn sine foreldres misjonering, men foreldre må likevel kunne videreformidle sine verdisyn til sine barn. Jeg håper flest mulig foreldre gjør dette på en måte som setter barnets behov i sentrum og lar barnet oppdage skillet mellom rett og galt uten at Gud og andre overtroiske forklaringer behøver å trekkes inn. Men veien dit må gå gjennom overbevisning, argumentasjon og diskusjon – ikke tankepoliti.

Vi kan ikke kreve en religionsnøytral offentlighet – og vi skal heller ikke ha en nøytral offentlighet. Det er heller ikke mulig. Men vi bør alle godta at staten holder seg unna religionsutøvelse.

Det kan se ut som det går en høyrebølge over Europa, og over Norge. Siste meningsmåling (referert i Aftenposten og VG) gir solid blått flertall: H og Frp alene får 47%, og med KrF og Venstre har de 58,8%. Nå skal vi ikke bry oss for mye om mellomvalgsmålinger, men trenden over tid er også klar. På valgforsker Bernt Aardals hjemmesider kan du gasse deg i alt du måtte ønske av meningsmålinger og valgstatistikk. Jeg har sett på hvordan forholdet mellom blokkene har vært historisk. Jeg har klassifisert RV, NKP, SF/SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet (fra og med 1993) som venstreside, og øvrige partier i statistikken (DLF, KRF, V, H, Frp, Kystpartiet og Sp/Bondepartiet før 1993) som høyreside. Bildet som da framtrer er tydelig:

• Norge hadde blått velgerflertall fram til krigen. (At Arbeiderpartiet satt i regjering fra 1936, skyldtes at Bondepartiet inngikk forlik med dem – men Bp var definitivt et borgerlig parti den gangen.)
• Fra og med 1936 til og med 1969 hadde Norge rødt velgerflertall. Imidlertid sørget valgsystemet for at det var borgerlig regjering fra 1965 til 1971 (regjeringen Borten).
• Fra og med 1973 har det vært blått velgerflertall ved hvert eneste valg, med unntak av valgene i 1993 og 1997. Senterpartiet (som vel blir ansett som å ha skiftet side omtrent på denne tida) er “skyld” i denne forskyvningen. De tradisjonelle venstresidepartiene har altså ikke hatt velgerflertallet i ryggen en eneste gang siden 1973. Valgsystemet og det parlamentariske systemet vi har er grunnen til at det har vært mulig med venstresideregjeringer i periodene 1973-1981, 1986-89, 1990-1997, 2000-2001 og 2005 til i dag.

Det er altså ikke noe kvantitativt (tallmessig) forskjellig mellom tidligere tider og høyrebølgen vi har i Norge nå. Dagens høyrebølge er egentlig bare en fortsettelse av høyrebølgen i norsk politikk siden tidlig 1970-tall. Siden valget 2009 har regjeringens oppslutning stupt, mens Frp – og særlig Høyre – har vunnet kraftig. Hvis dette skulle holde seg (noe det ikke har gjort tidligere), så ville det representere et skille i norsk politikk. Men det er det altså for tidlig å si noe om.

Men spørsmålet er om det er noe kvalitativt forskjellig ved høyrebølgen i dag, sammenlignet med tidligere. Svaret er vel kanskje både ja og nei. Jeg har ikke gått gjennom detaljene for valg over de siste årene for europeiske land (den interesserte kan finne tallene her: NSDs European Election Database), men ut fra medierapporter og regjeringskonstellasjoner i europeiske land, så er de fleste land i Europa i dag høyrestyrt, og høyreradikale partier er på fremmarsj: Jobbik i Ungarn, BNP i Storbritannia, Frihetspartiet i Nederland, Østerrikes Frihetsparti, Sverigedemokraterna i Sverige, Front National i Frankrike, flamske nasjonalister i Belgia, Dansk Folkeparti i Danmark og Fremskrittspartiet i Norge er bare noen av eksemplene. Deres fellestrekk er at de er protestpartier, antielitistiske og fremmed- og/eller islamfiendtlige (i varierende grad). Denne innvandringsmotstanden er et nytt aspekt ved høyrebølgen(e), sammenlignet med tidligere i etterkrigstida. Sammenlignet med førkrigstida er det imidlertid ikke så nytt. Betyr dette at skammen over nazistenes overgrep var det eneste som holdt fremmedfrykt og tøylesløs nasjonalisme tilbake? Jeg vet ikke, men jeg frykter at fremmedfrykt og -hat er noe vi vil leve med til alle tider. Akkurat som religion eller mektige ideologier kan ta et voldsomt og irrasjonelt grep om oss ved hjelp av sine enkle løsninger og sosiale gruppemekanismer, så har fremmedfrykten blant annet opphav i vårt behov for å definere identitet – og en enkel måte å gjøre det på, er å identifisere “den andre” – en som er annerledes. Men akkurat som annen skadelig irrasjonalitet, så må også fremmedfrykt tøyles, temmes og bekjempes.

Et annet interessant aspekt ved høyrepartienes retorikk, er den økonomiske tankegangen de forfekter. Det er ikke bare Fremskrittspartiet som tilsynelatende er motsetningsfylte i å kreve skatteletter og en tilsynelatende sterk velferdsstat i samme åndedrag (om de i realiteten undergraver velferdsstaten, er et annet spørsmål om konsekvensene av politikken deres, og det har jeg skrevet om før, så det lar jeg ligge nå). Det de appellerer til, er behovet for personlig frihet – de gjør seg til fanebærere i kampen mot formynderi fra statens side. Samtidig anerkjenner de behovet for trygghet – og at velferdsstaten er en viktig trygghet for mange. Dermed gir de velgerne det beste av to verdener på en gang. Ikke rart de har god oppslutning!

Men heller ikke dette er egentlig så nytt – innpakningen er dristigere, frekkere og krassere enn på; godt inspirert av amerikanske republikanere og andre hotshots. Imidlertid har høyresiden bare i korte perioder vært ultraliberalistisk økonomisk. Konservative, kristendemokrater og sosialliberale har vært grunnleggende opptatt av trygghet. Forskjellen er at det før var venstresida som kjempet for frihet og trygghet for alle. For dem var staten et autoritært verktøy for å ivareta borgerskapets interesser. Gjennom oppbygning av egne institusjoner i arbeiderbevegelsen og gjennom overtakelse av statens institusjoner kunne man oppnå frigjøring for sliterne også.

I dag er bildet snudd, og det er venstresida, som har sittet med makt i mange europeiske land i store deler av etterkrigstida, som blir oppfattet av folk som autoritære administratorer av en undertrykkende fellesskapsideologi. Og det er i dette at problemet ligger. Sosialdemokratiet har sprukket under presset fra generasjoner som har vokst opp uten nød og fattigdom, som har fått seg en utdannelse og som har fått smaken for selvrealisering. Etterkrigstidens likhetsløsninger – som var båret vel så mye ut av økonomiske nødvendigheter som av ideologisk tankegang – kjennes unødvendig innskrenkende. Den opposisjonen som mange steder vokste fram til venstre for sosialdemokratiske partier – radikale, ikke-kommunistiske sosialdemokratiske partier og miljøpartier (SV, danske SF, Miljöpartiet) – vokste fram med blant annet krav om mer individuell frihet i livsførsel; men også denne bevegelsen (som jeg oppfatter meg som del av) er i manges øyne en autoritær formynderbevegelse.

Som jeg har argumentert for mange ganger, så er høyrepartienes politikk reelt sett slik at den vil redusere vår frihet. Men retorikken deres er forførende, og venstresidas retorikk er fordømmende. Jeg tror venstresidas håp ligger i å ta tilbake frihetsbegrepet. Frihet for alle bør være sosialismens endemål, og vi må våge å tenke selvstendige tanker om hvordan vi skal oppnå det. Vi må diskutere hvilke verdier denne friheten omfatter, men vi må gjøre det uten å gripe til dogmatiske lesninger av fortidens sosialister. Vi må diskutere løsninger for et moderne samfunn, men uten å gi slipp på helhetsbildet – uten å la oss forføre av en liberalistisk tankegang.

Hvis vi som kaller oss selv sosialister ikke evner å leve i samfunnet, bare å snakke om det, og ikke evner å ta til oss hva de store massene tenker, ikke bare vår egen omgangskrets – ja, da klarer vi aldri å snu den gamle høyrebølgen og da fortjener vi å tape valgene som kommer.

Jeg har ikke tall på hvor ofte jeg hører folk som ikke kommer fra Oslo rakke ned på byen jeg er fra og snakke om hvordan verdiene skapes andre steder i landet. Over tid har det nærmest blitt etablert som en sannhet at det er verftene på Nordvestlandet, oljefeltene i Nordsjøen, kystfiske og oppdrett som skaper verdier og er det vi lever av i dette landet. Industri, landbruk og fiske er det eneste som skaper verdier, og vi som bor og jobber i Oslo snylter på resten av verdiskapninga i landet.

Dette er myter. Det er fortellinger som har rot i gamle motsetninger mellom sentrum og utkant og i en forelda økonomisk tankegang om at det kun er naturressursene og det som lages av den som har verdi. Sånn som disse folka snakker, så skulle vi tro at vi levde i bytteøkonomiens tid. Disse mytene er ikke bagatellmessige heller. De spiller en viktig rolle i norsk politisk debatt, og de kan sette sterke følelser i sving, særlig utenfor Oslo. Bare se på de (per nå) 272 kommentarene til NRKs sak fra i går, med den ganske unøyaktige tittelen “-Oslofolk skaper verdiene i Norge”. I Oslo tar vi dette stort sett med stoisk ro, men av og til trenger vi å si fra om at nok er nok!

NRKs sak (som også ble referert med nesten samme tittel i Aftenposten i går) bunner i ganske interessante tall fra Statistisk sentralbyrå, disse mytene tatt i betraktning. Bakgrunnen for sakene er statistikk SSB la fram i mars i år, med fylkesfordelt BNP (Bruttonasjonalprodukt) – et mål på økonomisk produksjon. SSBs tall viser at innbyggerne i Oslo har høyest BNP per pers:

Copyright SSB 2010

BNP er et ganske greit mål på verdiskapning – det viser omfanget av økonomisk aktivitet. I dette tilfellet viser tallene hvor mye hver enkelt innbygger eller sysselsatt i snitt bidrar til BNP i hvert fylke. Private bedrifters bidrag til BNP er det de sitter igjen med når du trekker fra det de har brukt i produksjon og slitasje, mens det offentliges bidrag til BNP tilsvarer lønna til de ansatte.

I nettdebattene kan man finne noen innvendinger som går igjen. En vanlig innvending er at “hovedkontorene ligger i Oslo, da registreres verdiskapningen der”. Dette har jeg spurt Xiaoming Chen, rådgiveren som er nevnt i NRK-saken om, og fått bekrefta at BNP registreres der bedriften ligger, ikke der hovedkontoret er. Med andre ord: BNP er registrert der produksjonen faktisk foregår.

En annen vanlig innvending er den som klubbformannen på Aker Verdal, Ståle Johansen, kommer med til NRK: -Man vil aldri kunne drive et samfunn med bare å klippe håret til hverandre. Rent sett bort fra at andelen frisører i Oslo er lavere enn flere andre steder i landet (som Sigve Indregard så elegant har påpekt), så er dette en vanlig måte å si at bare vareproduksjon (og evt. landbruk og fisk – primærnæringene) er “ordentlig” produksjon. Tjenesteproduksjon er ikke skikkelig verdiskaping. Jeg vet ikke hva slags samfunn Ståle Johansen lever i, men også Verdal har sin skjerv av tjenesteproduksjon, så jeg tviler på at han kan ha unngått å legge merke til alle de som lever ganske greit av å selge hverandre tjenester. Jeg vil tro at Ståle Johansen også har behov for å gå på butikken – at han ikke kjører rundt selv til fabrikkene og henter brød, syltetøy, agurker og kjøtt – at han er glad for at noen kan reparere bilen hans når noe går galt med den – og at han syns det er greit å ha strøm i huset som han kan betale gjennom nettbanken sin, i stedet for å bygge sitt eget kraftverk på tomta si. Jeg vet ikke noe om Ståle Johansen, men jeg antar at han bruker fly, tog, buss eller båt når han skal langt av gårde på ferie, og at han setter pris på at han ikke må stelle eventuelle gamle foreldre helt på egen hånd. Det er riktig at du ikke kan plukke opp en tjeneste og holde den i hånda – det er et greit kjennetegn på at en økonomisk aktivitet er en tjeneste og ikke en vare – men tjenesteproduksjon er faktisk den største delen av økonomien både lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt. I følge SSB står tertiærnæringene (tjenesteproduksjon) for 75% av sysselsettingen og 59% av BNP. Selv om disse tallene nå er noen år gamle (2002), så er bildet fortsatt det samme. Sekundærnæringene (industriproduksjon) produserer mer BNP per sysselsatt enn noen annen næringsgruppe, men utgjør en mindre del av økonomien, uansett hvordan du vrir og vender på det. For øvrig bør ikke Ståle Johansen glemme at den jobben han og de andre på Aker Verdal gjør, også på sett og vis er tjenester. De, som arbeidstakere, selger sin arbeidskraft – en tjeneste – til industribedriften de arbeider i. Forskjellen er at resultatet av deres tjenester er en håndfast gjenstand.

En tredje innvending, som også ser ut til å ligge i utsagnet fra Ståle Johansen, er at folk ser ut til å tro at Oslo-regionen bare driver med tjenester og offentlig forvaltning. Sist SSB undersøkte dette i detalj, var i 2001 – bildet er nok også her fortsatt det samme. Og det SSB fant ut da, var ganske interessant. I Oslo-regionen (Oslo og Akershus) hadde Oslo fylke 8 prosent av verdiskapningen fra statlig forvaltning, mens landsgjennomsnittet var 6 prosent. Fra kommunal forvaltning kom 9 prosent av verdiskapningen mot 15 prosent i landet for øvrig. Men dette er ikke alt: I Oslo og Akershus er andelen av BNP som er markedsrettet produksjon den nest høyeste i landet, med 82,7 prosent. Bare Rogaland er høyere, med 84,4 prosent. Det vil si at Oslo-regionen, sammen med Rogaland, er den delen av landet som er minst avhengig av offentlig forvaltning for verdiskapningen sin. Enn mer, samme rapport (s. 19) viser at Oslo-regionen har den høyeste andelen av BNP innen forlag og grafisk industri (54,4%) og elektronisk og optisk industri (26,1%). Det er tjenesteproduksjonen som trekker opp BNP i Oslo-regionen, bl.a. fordi produktiviteten i denne sektoren akkurat i Oslo-området er mye høyere enn i sekundærnæringene. Det er riktig at tjenesteproduksjon er veldig viktig for Oslo-regionens økonomi, men det er ikke sånn at vi ikke har industri her. Den samme rapportens tall (riktignok fra 1997), viser at Osloregionens industri bidrar med ca 2,47% av Norges totale BNP, inkludert olje- og gassutvinning. Det betyr at rett i underkant av 10% av Oslo-regionens BNP kom fra industri.

En fjerde innvending er at det bare er privat virksomhet som driver med verdiskaping. Dette er også en myte – på linje med at tjenesteproduksjon ikke er verdiskaping. Det offentlig virksomhet driver med er tjenesteproduksjon. Disse tjenestene bidrar til å holde hjulene i gang i privat sektor, og er en forutsetning for at for eksempel norsk industri skal fungere. Her er noen eksempler på hvordan:

• Offentlig forvaltning driver saksbehandling som sikrer likebehandling og forutsigbare rammevilkår. Uenig? Se på hvordan det går med økonomien i for eksempel Hellas eller andre land som har høy korrupsjon.
• Politi og rettssystem sikrer bedriftene mot ran, tyveri og overfall. Systemet er ikke vanntett, men er du uenig likevel? Se på hvordan det er å drive på i statsløse samfunn som f.eks. Somalia.
• Barnehager gjør det mulig for begge foreldre å være i jobb. Uenig? Norsk yrkesdeltakelse er blant verdens høyeste, noe som bidrar til høyt konsum.
• Offentlige overføringer til privatpersoner – trygder, pensjoner, sosialhjelp, stønader, etc. – fritar arbeidsgiverne for byrden med å administrere disse sosiale ordningene og gjør det mindre risikofylt å ansette og si opp ansatte. Uenig? Spør en arbeidsgiver i Belgia eller Tyskland om det er lett å forholde seg til ulike forsikringskasser, og om hva som skjer hvis du må si opp noen.
• Utdanningssystemet produserer kvalifisert arbeidskraft uten direkte kostnad for arbeidsgiverne. Uenig? Spør hvor lett det er å skaffe kvalifisert arbeidskraft til høyteknologiske næringer som shipping eller offshore i land hvor befolkningen har lav utdanning.
• Veier, jernbaner, flyplasser og havner sørger for at det er mulig å forflytte varer og arbeidskraft raskt over store avstander. Uenig? Spør hvordan det var å drive næring i Norge for to hundre år siden.

Lista kan gjøres mye lengre, men poenget er at næringslivet er helt og holdent avhengig av en velfungerende offentlig sektor – akkurat som offentlig sektor er avhengig av et velfungerende næringsliv.

Hvem er viktigst?

Poenget med dette lange innlegget har vært å vise at distriktsarrogansen om at det ikke produseres verdier i Oslo bunner i grunnløse myter. Det foregår verdiskapning i Oslo, den er viktig for landet, og vi topper faktisk statistikken over hvor det produseres mest per innbygger – og ikke minst – per sysselsatt. Det betyr ikke – som både NRK og Aftenposten tror – at det er “Oslofolk som skaper verdiene i Norge”. Tvert i mot – hele landet driver verdiskaping. At Oslo-regionen har såpass høy verdiskaping per innbygger, skyldes blant annet at en del av de tjenesteytende næringene som er lokalisert i Oslo drar inn mye penger, og penger er faktisk ikke et halvgalt mål på verdiskaping. Fordi penger kan konvertere arbeidskraft til varer og tjenester vi trenger, og omvendt, så sier pengeverdien av noe ganske mye om vår verdsettelse av det konkrete godet. For det som selges i markedet, er markedsverdien et godt mål på verdien av det – det er hva folk er villig til å gi for godet – mens i offentlig sektor så er kostnaden ved driften et godt mål på verdien av tjenestene, fordi det er det minste noen ville kunne solgt tjenesten for uansett, hvis det var mulig å selge dem.

Vi vil alltid ha debatter om hvilke næringer som er viktige, hvor de ligger og bør ligge, og hvordan vi skal måle verdier. Men det bør ikke være tvil om at den fjerdedelen eller så av Norges befolkning som bor i Osloregionen faktisk yter vår skjerv – og vel så det – for å holde Norge i gang.

Andre som har skrevet om dette:

• Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen, legger lite nytt til debatten i sitt noe flåsete “Oslo kan takke byråkratene“.
• Jan Arild Snoen, som mener “Oslofolk betaler regningen“.

Oppdatert:

Nyere tall for fordeling av næringers bidrag til BNP, fylkesfordelt fra SSB, viser at Oslo i 2007 bidro med 16,95% av bruttoproduktet i landet, og at industrien i Oslo sto for ca 6% av Oslos bruttoprodukt. Industri i Oslo og Akershus bidro med 1,6% av bruttoproduktet for hele landet. Bare to andre fylker hadde større bruttoprodukt fra industrien enn Oslo, nemlig Rogaland og Hordaland (hhv 25 og 26 mrd mot Oslos 20 mrd). Oslo har langt mer innen ikke markedsrettet virksomhet (i absolutte tall) enn resten av landet, men selv fratrukket dette, finansiell tjenesteyting og utenriks sjøfart (som er eksempler mye trukket fram i debatten) har Oslo langt høyere bruttoprodukt enn noe annet fylke.

For et par dager siden skrev jeg her om hvor godt vi egentlig har det i dette landet. Tall fra Eurostat viser at vi har nest best kjøpekraft i Europa, noe vi bør være ganske fornøyd med. Men vi vet jo godt hvordan sytejournalistikken aldri hviler, og Dagens Næringsliv gjør sitt for å opprettholde bildet av Norge som et fryktelig dyrt land. Jeg har stort sett mye respekt for DN, som jeg syns bedriver skikkelig journalistisk håndverk, men overskriften “Se hvor mye dyrere mat er i Norge” er du-journalistikk av verste VG-skuffe. Her presenterer de også tall fra Eurostat, som viser at prisnivået i Norge er 54% høyere enn i EU-landene. Først nederst i artikkelen (når de færreste gidder å lese hele) henviser de til en tidligere sak om hvordan den norske pengefesten fortsetter.

DN er selvsagt ikke alene på dyr-mat-ballen. De får selskap av Aftenposten med overskriften Norge har Europas dyreste matvarer, hvor Europabevegelsens Paal Frisvold denne gangen ikke imponerer med sitt forsøk på å slå mynt på saken. Til og med Nationen er med: Norge har Europas dyreste mat, skriver de. Nettavisen og NA24 drar det selvfølgelig lengst, med overskriften “Alkohol er 130 prosent dyrere” og ingressen “Vanvittige prisforskjellene på Norge og resten av Europa” i en sak som i motsetning til de andre avisenes er en journalistisk bearbeiding og vinkling av SSBs pressemelding. Ikke bare er ikke rettskriving og grammatikk journalist Nina Schages sterkeste sider, men artikkelen tuller med tall i tillegg. “Generelt kostet matvarer og alkoholfri drikke dobbelt så mye i Norge” skriver Schage. Hvis du titter på SSBs nettsider, så ser du at det faktiske tallet er 54 prosent høyere – ikke 100 prosent høyere (154-100=54) .

Mye vil ha mer, og vi har veldig mye i dette landet som vi har. Stakkars oss, altså!

For et par dager siden offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå nye tall fra EUs statistikkontor Eurostat. Disse viser at Norge kommer nest best ut i Europa når det gjelder prisjustert BNP (bruttonasjonalprodukt) per innbygger. Hva betyr dette? Jo, det betyr at Norge er et av de billigste landene i Europa å bo i, fordi vi per person i gjennomsnitt har veldig mye penger å rutte med, selv prisnivået tatt i betraktning. Bare Luxembourg kommer bedre ut, men som det står i Eurostats pressemelding, så må tallene for Luxembourg tas med en klype salt på grunn av at deres BNP per innbygger blir drevet kunstig i været på grunn av veldig mange utenlandske arbeidstakere som ikke bor i Luxembourg.

Norge ligger faktisk 77 prosent over EU-gjennomsnittet, høyt over de neste på lista, Sveits (44), Irland (31) og Nederland (30). Det er kjipest å bo i Serbia (-63), Bosnia-Herzegovina (-70) og Albania (-73).

Likevel elsker vi altså å syte og klage over penger i Norge. Tomatprisene er for lave for bøndene.  “Bompenger er som Luksusfellen“. “Blodpris” for is. Kanskje ikke rart at halvparten av sommervelgerne har lagt sin elsk på Høyre og Frp, som er mestere i å klage på hvor dyrt alt er her til lands.

Avisene er også fulle av tips for å få billigere ting. Billigere øl (med avstemning om hva som er “riktig” ølpris, selvfølgelig), billigere mote, billigere mobil, billigere studielån.

Og til slutt: Alle er selvfølgelig i fyr og flamme interessert i å sjekke skatteoppgjørene sine – og avisene må jo bidra til hysteriet.

Hva er moralen? Jo, vi har det egentlig ganske greit, men mye vil ha mer. Kanskje på tide å stikke fingeren i jorda og slutte å tro at vi har det så vondt her til lands? Min erfaring er at det er lite klaging fra de som faktisk er sliterne og som kunne hatt det litt romsligere, mens de som har fete biler, båter, hytter og jobber er de som også er ivrigst på å mase om at ting skulle vært bedre.

(Takk til Sigve Indregard for å ha postet SSB-statistikken på Facebook, sånn at jeg ble oppmerksom på den).