Christers blogg

In a reaction to the horrible articles in the Jerusalem Post, I sent them a letter to the editor – but as I don’t expect them to print it, I publish it here as well, with a few cosmetic changes:
Sir, – I have read your article by Maya Spitzer on Norwegian anti-semitism. Her article makes me very sad, as it seems to be a pure propaganda piece, full of falsehoods. Its most egregious fault is the claim that the Norwegian Finance Minister Kristin Halvorsen should have walked in a demonstration shouting “Death to the Jews!” This is reminiscent of Iranian anti-Jewish propaganda claims more than serious journalism. Not only was she not present in any demonstrations that turned violent, but she would never have shouted such a thing. I know, because I was present at several of the mentioned demonstrations myself, and I am also a member of the same party as her – the Socialist Left Party.

Most Norwegians want peace in the Middle East, and a two-state solution for Israel and Palestinians. Most Norwegians have always supported the right of Israel to exist and have fought vehemently against anti-Semitic attitudes. But most Norwegians have also been highly critical of the way in which your nation’s government has chosen to defend itself and the way in which your country oppresses the Palestinian populace. Some of the policies pursued, such as the building of the wall, allowing settlers to occupy Palestinian territory and refusing Palestinians entry into Israelian territory to work and get supplies, seem reminiscent of apartheid policies and policies from authoritarian dictatorships, more than the acts of a democratic government.

Confusing anti-Semitism and opposition to Israeli government policies is counter-productive. Instead of publishing ill-researched propaganda
pieces, you should make it possible for us to join forces in combating anti-Semitism and working for peace. There are anti-Semitic currents
also in Norwegian society; there were scary instances of angry youths becoming violent in the aftermath of the Gaza demonstrations. Much of
this aggression was displayed by young children of Muslim immigrants, and was directed more at Norwegian society than at Israel. But
anti-Semitic attitudes helped legitimize some of it. This is a development we need to counter, and which was condemned by Norwegian media, pundits, politicians, Jews, Muslim leaders and the population in general.

Your piece does nothing but incite hatred. It makes it more difficult to advocate moderation and a nuanced approach to the Israel-Palestinian conflict. It should never have been published, and I hope you publish a retraction of the lies and undocumented claims in it. 

 

Kind regards,

Christer Gulbrandsen,

Oslo

Foreningen Fredsskolen vil starte muslimsk privat grunnskole i Oslo. Byråd Torger Ødegaard er positiv. Jeg mener søknaden ikke bør innvilges, av to grunner.

For det første er det snakk om en privatskole. Privatskoler har ikke bare generelt sett dårligere infrastruktur og færre muligheter til å drive godt, men de er også den beste måten å bryte ned fellesskolen på og skape eller opprettholde forskjeller mellom elever. Jeg ser ingen grunn til å mistro at Foreningen Fredsskolen mener alvor med at de ønsker å hindre at barn sendes til koranskoler i utlandet og at ekstremistiske miljøer får innflytelse på barna, men det innebærer likefullt at barna får styrket en religiøs identitet og en identitet som “annerledes”.

For det andre er det snakk om en religiøst fundert skole. Jeg mener det er et alvorlig psykisk overgrep mot barn å drive med religiøs indoktrinering – samme hvor mild form den har. Forkynnende religionsundervisning eller skoleaktiviteter eller religionsundervisning som behandler religioner som likeverdige med andre livssyn propper barnas hoder fulle med løgner og falske forhåpninger. Religion passiviserer og outsourcer etisk bevisstgjøring. Religiøst funderte skole eller oppdragelse er blant de mer motbydelige utslagene av organisert religion. Det er misbruk av barns sårbare mottakelighet og troskyldighet.

Jeg mener det er viktig å lære om religion og å forstå religionenes indre liv, både for å forstå verden og for å kunne forstå menneskene rundt oss. Men jeg mener det må foregå i en sammenheng hvor religioner beskrives som sosiale konstruksjoner og analyseres kritisk. Og da er det også greit at foreldre med et religiøst livssyn gir sine barn en annen versjon, slik at barna selv gradvis kan gjøre seg opp en mening. Men det å godta religiøse privatskoler er noe helt annet. Da får ikke barna like lett den andre versjonen.

Så vil noen sikkert hevde at dette er å diskriminere islamske trossamfunn, siden kristne trossamfunn har fått opprette privatskoler. Jeg har forståelse for at man kan ha det synet. Men det at andre har fått lov til å gjøre en dårlig ting, gjør ikke den dårlige tingen bedre; tvert i mot. Nei, jeg mener at ved første mulige anledning bør gitte godkjennelser til kommersielle og religiøse privatskoler (herunder Steinerskolene) trekkes tilbake. Og så, når den offentlige skolen klarer å integrere pedagogiske alternativer, må også øvrige privatskoler avskaffes. SV skal ha honnør for sin motstand.

The demand for investments in roads is never-ceasing. Either the roads are too full of potholes, they are congested or they are not of a high-enough standard. People – myself included, come to think of it – can not get there quickly enough. So, increasingly people vote for politicians that want to spend most of our transport budget on roads – and politicians get seduced by voters into offering up money for expanding the road network.

But in the euphoria of paving the country with asphalt, it is good to be mindful of what Michael Lipsky wrote in his book “Street-Level Bureaucracy” in 1980:

“In the name of relieving congestion during rush ours on this infamous highway [the Long Island Expressway], traffic engineers added additional lanes. But every additional lane, while marginally decreasing driving time to New York City, induced more people to use the road. This additional traffic restored the traffic jam that the new lanes had been designed to correct. Utilization increased to meet the supply of road space until commuting time reached the previous level. A new equilibrium was restored with the same degree of congestion during rush hours, although with a higher volume of traffic.” (p. 33)

The rhetoric of the ever-expanding bureaucracy is convenient for right-wing politicians when they wish to cut welfare services, but it is not very convenient when it comes to road investments. So they shut up about it. Well, given what we know from Lipsky and others, it should be self-evident that it’s better to spend our billions on railroad investments than roads to take some of the traffic increase. That way, we can relieve road congestion and help the environment.

I dag kan VG rapportere at OECD (Organisation for Economic Co-operation and Development) mener Norge sløser bort penger på skole. Aftenposten rapporterer at OECD mener den norske renta må opp. Begge artiklene baserer seg på OECDs “Economic Survey of Norway 2008” – en rapport som kommer hvert til hvert halvannet år. (Anbefalingene finner du en pdf her. ) Her foreslår de også at vi må øke antall arbeidstimer for å møte behovet for økte pensjonsutbetalinger og redusere framtidige pensjons- og helseutgifter; at vi må “reformere” sykelønns- og uføretrygdsystemet til å ligne mer på arbeidsledighetstrygden; at skolene må bli større, med større klasser; at skolene må få flere “eksterne incentiver” til å prestere bedre (mer offentliggjøring av resultater) og at lønnsforskjellene i samfunnet må øke. Alt sammen er dette ganske radikale angrep på hvordan det norske samfunnet i dag er organisert.

Følgende sitat fra Policy Brief (sammendrag om anbefalinger, se pdf over), kan illustrere godt hvordan rådene bunner vel så mye i politiske veivalg som i faglige råd:

A more radical change would be to use this information [assessment tests/nasjonale prøver] to provide direct monetary incentives for school teachers. The county and municipality of Oslo have already taken this step and the Oslo administration is convinced that it has had beneficial effects on both results and cost-efficiency. In a country with Norway’s traditions this might be too radical a reform to impose centrally, given the legitimate doubts (min utheving) about how such incentives really work. (s.11)

I 2003 kom boka “New Public Management – The transformation of ideas and practice” ut. Den var en statsvitenskapelig antologi som tok for seg utviklingen av NPM-reformer. I kapittel 3 skriver Kerstin Sahlin-Andersson:

“However, even though international organisations may present themselves as neutral arenas of interaction, they are not any more neutral than other organisations are. International organisations not only co-ordinate and mediate interests and ideas, but, like all other organisations, they influence and shape the activities that take place under their auspices. (…) How an organisation conducts its operations depends on its environment and on what it has to do to be considered important and worth dealing with. The latter determines the way an organisations obtains legitimacy and resources.” (s. 67-68)

Hennes poeng når hun skriver om OECD og NPM er at organisasjoner søker legitimitet og oppmerksomhet, og derfor sprer informasjon, kommer med anbefalinger og selger modeller som tilsynelatende løser problemer landene står ovenfor. Men for å få oppmerksomhet om en reformagenda, må den være teoretisk legitim, revolusjonerende, gi en pakkeløsning og være assosiert med fremherskende verdier i samfunnet. I OECDs tilfelle har disse anbefalingene til Norge først kommet fra OECDs Economics Department, og deretter blitt diskutert i komité med medlemslandene og Europakommisjonen. Det er dermed heller ikke kun fagfolk som har sittet og diskutert disse anbefalingene; også representanter for ulike medlemsland har deltatt. Ingen av disse er nøytrale, og sammenhengen vil trolig være slik at et land vil vokte seg vel for å gå utenfor den konsensus som eksisterer om hvilke verdier som skal dominere i organisasjonen.

Hvilke verdier er det så som skal dominere? Vel, OECD introduserer seg på sine nettsider med det følgende:

“The OECD brings together the governments of
countries committed to democracy and the
market economy from around the world to:

• Support sustainable economic growth
• Boost employment
• Raise living standards
• Maintain financial stability
• Assist other countries’ economic development
• Contribute to growth in world trade”

Hovedfokuset på markedsøkonomi innebærer at det er en økonomiliberal diskurs som ligger til grunn for arbeidet OECD gjør. OECDs fokus gjør derfor at fagpersoner og myndighetsrepresentanter i OECD nødvendigvis søker blant alle tenkelige løsninger på utfordringer, men søker blant de aksepterte, det velkjente og det som er passende i deres verden. Det bør man tenke over, før man ukritisk godtar deres anbefalinger…

Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg hørte nyhetene i dag morges. Lærerne i Osloskolen skal få gjenreist sin autoritet… ved hjelp av t-skjorter! T-skjorter med påskriften “Jeg er sjefen”, plakater med slagordet “Ro! Orden! Disiplin!” og jakkemerker om å komme tidsnok på skolen skal gi elevene respekt for lærerne sine. (Dagsavisen, Kommunal Rapport)

Dette er det reneste sludder og vås. Tant og fjas fra ende til annen, og dyrt er det også. Utdanningsetaten skal ha for at de på enkelte områder har brakt Osloskolen noen hakk videre (Høyre prøver å ta æren, men det er tross alt de som har sitti med makta i Oslo mesteparten av tida de siste 25 åra), og bedret særlig lesinga til elevene. Men Astrid Søgnen er en dame med mye bein i nesa og harde hender, og nå har det kanskje bikka litt over.

Jeg håper Elevorganisasjonen og Utdanningsforbundet reagerer – det skulle bare mangle. Jeg håper foreldre og elever gjør massivt opprør mot denne kampanjen som bærer i seg en eim av fortidas kadaverdisiplin og umenneskelige skole. Lærere og Vårt Land reagerer også.

Det er klart lærerne skal ha autoritet, men den autoriteten må komme fra at man er flink til å sette og håndheve tydelige rammer, at man har et godt samarbeid med hjemmet og eleven, at man klarer å ha øye for hver enkelt elevs særtrekk og at man ikke minst har en sterk faglig tyngde. Denne kampanjen viser på elegant absurd vis Høyreskolens fokus på ytre motivasjon. Det burde ikke stått “Jeg er sjefen” på disse t-skjortene. Det burde stått “Ceci n’est pas autorité“.

Oppdatering: NRK Østlandssendingen har laget klipp hvor du kan se materiellet, og hvor Utdanningsforbundet Oslo reagerer.

I en kommentar til “Fremskrittspartiets grove løgner”, skriver Ann Cecilie Klaunes: “La dem prøve seg i en periode, hvor stor skade kan de få gjort på fire år?”

Svogeren min sa det samme i en familiemiddag i går (han er for øvrig en intelligent fyr), og jeg hører stadig flere som trekker fram det samme poenget. “Nå er det vel på tide at de får prøve seg også.” “Alle andre har fått prøve seg – hvorfor ikke dem?”

Dette er en livsfarlig likegyldig holdning til politikk. Om det er politikerne eller velgerne eller mediene som har skylda for holdningen bryr jeg meg ikke om. Men jeg vil advare mot å godta den. Politikk handler ikke om hvem sin tur det er. Det prøvde de i Athen for over 2000 år siden, og siden har ingen andre prøvd. Det er det en grunn til. Politikk handler nemlig om hvilke verdier vi vil at landet skal styres etter – hva slags løsninger ønsker vi å få? De som tenker at Frp må få prøve seg bruker det enten som vikarierende motiv for å stemme på dem, eller så veit de ikke hva Frp ønsker å få til.

I nevnte post har jeg tatt for meg Frps alternative budsjett og stortingsvalgsprogram for inneværende periode, og sett på hva de vil kutte innen velferdsordninger (i vid forstand). Arbeidsledighets- og uføretrygden vil få lide, og alle som er med i fagforeninger vil miste skattefradraget for den kontingenten. Ille er det også at Frp vil fjerne det meste av ordninger som støtter opp under minoriteter og urbefolkningen i Norge, både innvandrere og asylsøkere, minoritetsspråklige, homser og lesber og bifile og samer. Om kronebeløpene her og der er små, så sier det noe om hva slags samfunn de vil ha. De sterkestes rett vil bli viktigere. Bare så synd at folk flest ikke er i den gruppen som er sterkest i Frp-samfunnet…

Det jeg ikke skrev noe om, og som jeg satser på å gjøre en gjennomgang av snart, er hva slags kutt de vil gjøre i miljøvern, og hvordan de vil kutte i støtten til alle som kan være uenige med dem. For Frp betyr miljøet lite når vår komfort og bedagelighet møter klimaproblemene. Og det å stimulere til en fri samfunnsdebatt kan være farlig for Frps rolle i norsk politikk.

Riktignok verner Frp om deler av velferdsstaten – helse, eldre og skole, først og fremst – men deres syn på velferdsordninger og staten er i bunn og grunn liberalistisk. Mange Frpere trykker Ayn Rand (se også her) til sitt bryst. Se f.eks. her, her, her, her og ikke minst her. Dette tankegodset handler om å fjerne mest mulig av statens “innblanding”, og overlate folk til seg selv. Alt som smaker av fellesskap er fy.

Frp vil riktignok neppe få rent flertall, og vil kanskje bli moderert av Høyre. Men også i Høyre finnes det liberalister og innvandrerskeptikere, og denne fløyen der vil kunne få mer å si. Men hvis Frp og Høyre aleine får flertall, vil Frp være så store at Høyre blir nødt til å bøye seg i mange spørsmål, eller bli nødt til å innsette en Ap-regjering.

Siv Jensen har antakeligvis en drøm om å være Norges Margareth Thatcher – en nyliberalistisk reformator som setter i verk flest mulig reformer som det er vanskelig å skru tilbake. Fire år med henne kan gjøre såpass mye skade at det vil ta mye mer enn fire år å rette det opp igjen. Så vær så snill – slutt å si “La dem prøve seg”! Det fører til sånne meningsmålinger som dette.

I regularly get into discussions with other socialists about supranationalism. And the gut-reaction of many, is that supranational mechanisms and structures are intrinsically undemocratic, and that the only way to true democracy is through strengthening the nation-state, and relegating international cooperation to intragovernmental structures. I believe this is a very problematic view for anyone who wishes to confront the democratic challenges of globalization, and I believe it rests on several misconceptions:

1. National government is the only democratic form of government. This is not true. Not only is the nationstate not a guarantor for democracy, but democratic forms of government are already being exercised at subnational and supranational levels. Local government exists in a subdivision of the nationstates, and both federal states and the EU can be democratic, or have democratic structures. (Although in the case of the EU, one can certainly discuss the many imperfections and shortcomings of the system, but we’ll leave that for later).

2. The nation is a homogeneous, natural unit of government. This is not true. Almost no nationstate has been founded in a territory both comprising all members of that nationality, and no members of other nations. My own country, Norway, has several “national minorities”, such as the Sami, Finns and Kvenes. Establishing the borders of Germany has proven excessively difficult over the last couple of hundred years, and France (the original nationstate in many ways) became French through harsh oppression of any deviating language and culture. In Spain, Franco imposed Castillian as the nation’s language, pushing Catalan and Basque culture underground. In a sense, we can say that the nations exist because nationalism became a suitable way for absolute rulers in the years after the peace of Westphalia in 1648 and the French revolution in 1789 to secure control over their territories. Switzerland, which has had very stable and secure borders and a strong (albeit very conservative) democratic tradition, comprises four very different language communities, without falling apart for that reason.

3. Supranationalism is less democratic than intergovernmentalism. This is not true, and illogical. Whether or not a decision-making structure, mechanism or body is democratic or not, must principally rest on a) whether or not it is popularly elected and accountable, b) whether or not its deliberations and processes are transparent and c) whether or not it provides equal access to the system for all who wish to influence it. Regarding a), the Swiss parliament is democratically elected, as well as the European Parliament, the Belgian parliament, the British parliament and the United States Congress. The Belorussian parliament is not. Regarding b), All the aforementioned democratically elected bodies have fully transparent decision-making processes. In the case of the EU, parts of the processes are not fully transparent, but these parts take place in predominantly intergovernmental bodies (the Council) or bureaucratic bodies (the Commission) – and even these parts are more accessible than what is usual in many intergovernmental or bureaucratic bodies, both at the international and the national level. Regarding c), the image is more complex. In order to provide equal access, a polity needs fairly equal distribution of resources necessary for political participation, such as knowledge, money and time. However, whether such a distribution of resources exist, is not an inherent trait of either a supranational polity or a national one. It depends on the society in which the polity exists, and what sort of decisions have been reached there over time. One major handicap for supranational polities however, is distance. With increasing distance, the cost of participation for people living far from the seat of government will increase, given that there is only one centre or central region. But this need not always be true – the distances within Norway are greater than within Switzerland, although Norway is a unitary nationstate. (Interestingly, this provides the greatest disadvantage to the Sami population.) And with cheaper transportation and telecommunications, geographical access depends more on infrastructure than on actual distance.

Another important aspect of this last fallacy is that many believe intergovernmental structures to be more democratic. This must rest on a misconception – that international law is only generated through unanimous decisions, which must then be popularly ratified in each state, either by referendum or by the national assembly. It can’t rest on the nature of decision-making processes in intergovernmental bodies, as these are often done in secret by diplomats and ministers, many of which are not popularly elected, even indirectly. So we’re left with a belief in the democratic making of international law. But this is not true either. Many treaties and conventions can be amended by qualified majorities, and some become binding even on non-signatories, as they are seen as expressions of customary international law. The Vienna convention on treaties is a good example – Norway has not ratified it, but may still be considered bound by its provisions, as it expresses customary law.

Supranational decision-making bodies need not be very democratic either – just look at the Security Council of the United Nations.

4. Supranational decisions are enforceable on those who disagree, ergo, they must be undemocratic. The whole point of supranational decision-making is to be able to enforce decisions on a nation that disagrees with it, in exchange for this nation being (theoretically) able to be part of a similar majority later on. The very concept of democracy entails that the majority decides – but not that there needs to be unanimity always. As long as there are proper safeguards for minority rights, democracy is usually beneficial to all those who participate. Unanimity is not democratic, as it opens up for a dictatorship of the very few. In a decision-making body that takes decisions on more than one issue, any one player may veto one issue to get something on another issue. With enough players or enough issues (or both), decisions beneficial to everyone may not be taken.

In summary, whether supranationalism is democratic or not, and more or less democratic than politics in the framework of the nationstate, depends more on how the processes are structured – on the constitution of the system, than on what level the decisions are taken. In light of this, I choose to incorporate supranational decision-making in the toolbox of fighting for a more democratic world.

Indregard.no kommenterer gårsdagens blogginnlegg om Frps velferdskutt. Han mener at velgerne gjør best i å høre på hva f.eks. Siv Jensen eller Jens Stoltenberg sier, i stedet for å se på hva de mener og har vedtatt i partiprogrammer. Han legger til grunn at

“signalene om hvilke programposter de selv mener er politisk ugjennomførbare, bør man ta med i beregningen. Det betyr nemlig at partiledelsen mener at den pragmatiske kostnaden ved å oppnå dette målet er større enn den ideologiske nytten det har.”

Jeg tror dette blir for enkelt og for rasjonalistisk. At programløfter og valgkamputspill kan peke i to ulike retninger er nok riktig, og ingen partier får gjennomført verken sine program eller sine valgløfter. Forklaringen på dette er at partiene a) må forhandle med andre partier, b) ser neste valg i det fjerne og c) er begrenset av byråkratier, internasjonale avtaler, grunnloven, rettsapparatet og ulike andre institusjonelle arrangementer. Det er sikkert flere grunner også. Men betyr dette at programmene ikke betyr noe?

Partienes velgere ligger som regel nærmere sentrum enn partienes tillitsvalgte, og dermed blir programmene også mer “ekstreme”. Likevel spiller programmene en stor rolle internt, fordi de er partiorganisasjonenes instruks til de folkevalgte. Det er relativt vanlig at kritikken internt i partiet blir skarp mot folkevalgte som tilsidesetter partiprogrammet ofte, og disse folkevalgte vil møte større problemer i å bli renominert. På den annen side finnes det også en utbredt forståelse av behovet for å være pragmatisk, og for at ikke alt kan gjennomføres på en gang. Men alle partier vedtar sine programmer av en grunn – de ønsker at dette skal være slik Norge styres.

For å konkludere: Selv om Siv Jensen, Kristin Halvorsen eller Jens Stoltenberg skulle finne på å si mye rart fram mot valget, så må vi gå til partiprogrammene deres og forslag de alt har fremmet for å finne ut hva politikken deres vil si i praksis. Som velgere kan vi ikke ta sjansen på at programmene bare er vås.

Det er ikke noe nytt at Fremskrittspartiet har frekkhetens nådegave. I dagens Politisk kvarter presterte Siv Jensen å si: “Fremskrittspartiet kommer ikke til å gå til kamp mot velferdsordninger. Det har vi aldri foreslått, og det kommer vi aldri til å foreslå.”

Vel, la oss se på om dette stemmer. (Listene nedenfor er lange, men se etter fet skrift for neste bolk).

Først Frps alternative budsjett for 2008:

- Fjerning av fagforeningsfradraget: 980 millioner

- Forslag om at “Stortinget ber Regjeringen sørge for at uførepensjon/tidsbegrenset
uførestønad tildeles utelukkende på medisinske kriterier.”

- Forslag om at “Stortinget ber Regjeringen innføre en ordning der alle som mottar
uføreytelser, både permanente og midlertidige, etterprøves minste hvert 4. år.”

- Forslag om at “Stortinget ber Regjeringen innføre krav til mottakere av uføreytelser om
deltakelse i tiltak, arbeidstrening eller opplæring basert på individuell plan i
samarbeid med NAV.”

- Fremskrittspartiet ønsker å føre en streng og rettferdig innvandrings- og
integreringspolitikk slik Danmark og Nederland har ført de siste årene.

- Fremskrittspartiet er prinsipielt imot at samene skal ha sitt eget folkevalgte organ, og
mener derfor at Sametinget bør nedlegges.

- De vil innføre et stykkprissystem som “likebehandler” offentlige og private skoler, noe som fører til utarming av den offentlige skolen.

- Forslag om at “Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endret studiefinansiering, slik at
staten garanterer for studielån i ordinære banker.” Lånekassa har i dag gunstige ordninger, både med gunstigere rente og gunstigere nedbetaling etc. enn private banker.

- Kutt på 12,38 mill i samiske barnehagetilbud (fjerning)

- Kutt på 8 mill i Barne- og likestillingsdepartementets drift

- Kutt på 6,1 mill i tilskudd til samlivstiltak/konfliktløsning (fjerning)

- Kutt på 2,1 mill til Likestillings- og diskrimineringsnemnda (fjerning)

- Kutt på 8,5 mill til drift av familie- og likestillingspolitisk forskning, opplysningsarbeid mv., kutt på 8,3 mill i forskning på det samme, kutt på 13,85 mill i tilskudd til samme (fjerning), kutt på 7,56 mill til tiltak for lesbiske og homofile (fjerning), kutt på 2,65 mill til tilskudd til internasjonalt familie- og likestillingsarbeid

- Kutt på 15 mill i Likestillings- og diskrimineringsombudet

- Kutt på 30 mill i driftsutgifter for fylkesnemndene for sosiale saker

- Kutt på 50 mill i tilskudd til bosetting av enslige, mindreårige asylsøkere

- Kutt på 50 mill i refusjon av kommunale utgifter til barnevernstiltak for enslige mindreårige asylsøkere

- Kutt på 500 millioner i driftsutgifter til statlig barnevern (økning i tilskudd til privat barnevern er kun på 200 millioner)

- Kutt på 5 mill i driftsutgifter til Bufdir

- Kutt på 40 mill i samiske kulturformål

- Kutt på 20 mill i Norsk kulturfond

- Kutt på 22 mill i regionale musikkinstitusjoner

- Kutt på 8 mill i knutepunktinstitusjoner for musikk

- Kutt på 70,5 mill til nasjonale sceneinstitusjoner

- Kutt på 22,2 mill til regionale sceneinstitusjoner

- Kutt på 10 mill til region- og distriktsopera

- Kutt på 34,4 mill til språk-, litteratur- og bibliotekformål (driftsutgifter)

- Kutt i pressestøtten på 200 mill

- Kutt i tilskudd til samiske aviser på 18,9 mill (fjerning)

- Kutt i tilskudd til minoritetsspråklige aviser på 1,5 mill (fjerning)

- Kutt på distribusjonstilskudd til aviser i Finnmark på 1,7 mill (fjerning)

- Nettokutt (bruttokutt er større) i bistandsutgifter på 9,7 milliarder kroner (velferd i andre land)

- Kutt på 1,5 milliarder kroner til regional utvikling og nyskaping

- Kutt på 16 mill til kompetansesenter for distriktsutvikling (fjerning)

- Kutt i bostøtteordningen på 69 mill

- Kutt på 16 mill i program for reduserte byggekostnader for bolig- og bomiljøtiltak (fjerning)

- Kutt på 15 mill i tilskudd til etablering, tilpasning og utleieboliger under bolig- og bomiljøtiltak

- Kutt på 67,6 mill i kompetansetilskudd under bolig- og bomiljøtiltak (fjerning)

- Kutt på 5,73 mill til Husleietvistutvalget i Oslo og Akershus (fjerning) – (utvalg som gjør det billigere og lettere for leietaker og utleier å få avgjort tvister)

- 111 mill i kutt til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet

- Under bosetting av flyktninger og tiltak for innvandrere: Kutt på 18 mill i spesielle driftsutgifter, kunnskapsutvikling, integrering og mangfold, kutt på 400 mill i integreringstilskudd, kutt på 150 mill i norskopplæring og samfunnskunnskap for innvandrere, kutt på 70 mill til kommunale innvandrertiltak, kutt på 21 mill til innvandrerorganisasjoner og annen frivillig virksomhet

- Kutt på 5,3 mill til kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene

- Kutt på 131 mill til Sametinget (fjerning) og 4,7 mill til avkastning på Samefolkets fond

- Kutt på 7,1 mill til tilskudd til samisk språk, formidling osv (fjerning)

- Fjerning av tilskudd på 3,5 mill til Kompetansesenter for urfolks rettigheter

- Kutt på 200 mill i driftsutgifter for UDI

- Kutt på 300 mill i driftsutgifter for asylmottak

- Kutt på 3 mill i statlige utgifter til tolk og oversettelse i UDI

- Kutt på 20 mill i driftsutgifter til Utlendingsnemnda

- Kutt i 125 mill under utgifter til NAV- og pensjonsreform

- Kutt på 431 mill i driftsutgifter i NAV

- Kutt i 230 mill i tilskudd fra ShDir til Kvalifiseringsprogrammet (fjerning)

- Kutt på 7 mill til forsøks- og utviklingstiltak for arbeidssøkere

- Kutt på 300 mill i tiltak for arbeidssøkere

- Kutt i driftsutgifter for ventelønn med 100 mill

- Kutt i driftsutgifter for Arbeidstilsynet med 15 mill

- Kutt i tilskudd til statens arbeidsmiljøinstitutt på 4 mill

- Kutt på 275 mill på supplerende stønad til pensjonister over 67 år (fjerning)

- Kutt på 950 mill i dagpenger

- Kutt på 46,2 mill i utdanningsstønad til enslige foreldre

- Kutt på 780 mill i sykepenger

- Kutt på 100 mill til rehabiliteringspenger under medisinsk rehabilitering

- Kutt på 1,027 milliarder til grunnpensjon for uføre (men økning i særtillegg for uføre på 530 mill)

- Kutt på 174 millioner for tilleggspensjon for uføre

- Kutt på 13 millioner i foreløpig uførepensjon

- Kutt på 1 mill til omstillingstilskudd til Sør-Varanger

- Kutt på 40 mill i bedriftsutvikling og administrasjon i Innovasjon Norge

- Kutt på 5,2 mill til tilskudd til kystkultur (fjerning)

- Kutt i 2 mill til sosiale tiltak under fiskeriformål (fjerning)

- Kutt i 30 mill i tilskudd til næringstiltak i fiskeriene

- Kutt på Landbruksdepartementets område (pristilskudd etc.) på netto 6,3 milliarder kroner (brutto langt mer)

- Kutt på 22 mill til frivillige miljøvernorganisasjoner

- Kutt på 5 mill til verdiskapingsprogram på kulturminnefeltet

- Kutt på 20 mill i driftsutgifter til Sosial- og helsedirektoratet

- Kutt på 22 mill i driftsutgifter i Utdanningsdirektoratet

- Kutt på 4 mill i tilskudd til læremidler

- Kutt på 57,5 mill til statlige skoler og grunnskoleinternat mv.

- Kutt på 23,9 mill i tilskudd til samisk utdanningsadministrasjon

- Kutt på 51,2 mill i tilskudd til samisk i grunnopplæringen

- Kutt på 30 mill til opplæring av barn og unge i asylmottak

- Kutt på 10,6 mill til opplæring i finsk

- Kutt på 8,4 mill (av 8,7 mill) til utvikling av musikk- og kulturskolene

- Kutt på 1,3 mill til Nordland kunst- og filmskole

- Kutt på 14,3 mill til folkehøyskoler

- Kutt på 76 mill til tilskudd til studieforbund

- Kutt på 2 mill til studiesenteret Finnsnes

- Kutt på 1,5 mill til voksenopplæringsorganisasjoner

- Kutt på 10,6 mill til analyse- og utviklingsarbeid innen kunnskapsdepartementets område

- Kutt på 700 000 til utredninger vedr miljø, trafikksikkerhet mv.

- Kutt på 6,3 mill til samferdselsforskning

- Kutt i investeringer i jernbane med 250 mill, kutt i drift og vedlikehold i Jernbaneverket med 650 mill og kutt i kjøp av persontransport med tog med 500 mill

- Kutt i innbyggertilskudd til fylkeskommunene med 800 mill

Alt dette er selvsagt ikke like viktige velferdstiltak, og på noen områder vil pengene gå til andre formål innen samme sektor. Men det er ingen tvil om at det her er svært mange kutt som vil bli følt på kroppen for mange, og som ikke kan oppveies av skatte- og avgiftslettelser (som jo ikke er målrettet på samme måte som ulike støtteordninger).

Men dette budsjettet er bare for ett år. Hva sier Frps program om utviklingen på sikt?

- “Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti.” Liberalistiske partier er generelt skeptiske til offentlige velferdsordninger.

- “Velferdsgoder må i større grad rettes inn mot dem som trenger dette. Dette kan blant annet gjøres ved økt bruk av behovsprøving.” Behovsprøving er lett stigmatiserende, byråkratisk og treffer sjelden alle som faktisk trenger godet. Universelle velferdsgoder er også viktige for samholdet i samfunnet.

- “skattlegging i større grad baseres på forbruk, fremfor beskatning av resultat av arbeidsinnsats.” Dette rammer også skjevt.

- “Fremskrittspartiet ønsker et demokratisk samfunn med sterkt begrenset statsmakt.”

- “Fremskrittspartiet vil stanse utviklingen som går i retning av at offentlig ansatt personell overtar familiens naturlige sosiale funksjoner. Dette gjelder for eksempel oppdragelse av barn og ungdom, samt omsorg for eldre og syke.” Med andre ord stans i utvikling av barnehager, eldreomsorg og helsetjenester.

- “Sosiale rettigheter skal i hovedsak knyttes til statsborgerskap eller opptjente rettigheter.” Kjipt å ha hatt oppholdstillatelse i Norge i 6 år som ufør flyktning med psykiske problemer, altså…

- “Fremskrittspartiet anser den stadig voksende stat og offentlige byråkrati som en trussel mot enkeltmenneskets utfoldelsesmulighet.”

- “Den frie markedsøkonomien er en vesentlig betingelse for den enkeltes valgfrihet. Kun den enkeltes frie rett til å velge mellom alternative varer, tjenester og politiske idéer sikrer enkeltmenneskets frihet. Konsekvensene av egne valg er den enkeltes ansvar.” Tar du et dårlig valg en gang, skal det altså forfølge deg… Og kan det være slik at frihet bare handler om å være forbruker i et marked?

- “Det offentlige forbruket må reduseres og byråkratiet bygges ned.”

- “Fremskrittspartiet vil (…) Oppheve likestillingsloven og ordningen med likestillingsombud.”

- “Gi kommunene større økonomisk ansvar ved å redusere den statlige økonomiske utjevningen mellom kommunene og basere den på et objektivt, differensiert innbyggertilskudd.” Med andre ord skal det ikke tas hensyn til ulike utfordringer kommunene møter pga beliggenhet og befolkningstetthet…

- “Det offentlige forbruk må effektiviseres og reduseres, særlig gjelder dette overføringer til private, fordi dette bidrar til å skape statsavhengighet.”

- “Fremskrittspartiet mener at det først og fremst er den enkeltes oppgave å skaffe seg arbeid, basert på egne forutsetninger og utdanning, samt markedets behov for arbeidskraft.”

- “Et fritt arbeidsmarked fungerer ikke godt nok så lenge monopollignende organisasjoner inngår avtaler sentralt for arbeidstakere og arbeidsgivere. Arbeids-, lønns- og ansettelsesavtaler fungerer best dersom disse oppnås ved enighet mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne i den enkelte bedrift.” Så FrP vil avskaffe ordningen med kollektive lønnsforhandlinger som partene i arbeidslivet har drevet fram gjennom hundre år…

- “Det er ikke en statlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet.”

- “Fremskrittspartiet vil at det fortsatt skal knyttes betingelser til arbeidsledighetstrygden, slik at det kun er reelt arbeidsledige som har rett til slik støtte. Det må stilles krav til å ta ledig arbeid, selv om dette ikke nødvendigvis finnes i bostedskommunen eller er i samsvar med den lediges bakgrunn og utdanning.”

- “Fremskrittspartiet mener det må vurderes å innføre begrensninger i streikeretten for arbeidskraft som reelt sett ikke løper noen risiko ved en streik, eller som rammer mange uskyldige ved en streik uten at det står i et rimelig forhold til omfanget og betydningen av tvisten.”

- “Hvis det gjennomføres landsomfattende streik ved et lønnsoppgjør, må den enkelte bedriftsklubb kunne reservere seg mot deltagelse.”

- “Fremskrittspartiet vil (…)At lover og regler som regulerer arbeidsmarkedet liberaliseres, dog slik at det tas hensyn til medisinske, sikkerhetsmessige og grunnleggende sosiale rettigheter; Forenkle arbeidsmiljøloven.”

- I forhold til jordbruket: “Fremskrittspartiet vil (…) Foreta en kritisk gjennomgang av dagens støtte og subsidieordninger med tanke på en gradvis avvikling.”

- “Fremskrittspartiet vil: (…) Avvikle dagens statlig tvungne u-hjelp og NORAD.”

- “Individuelle krav som måtte oppstå hos innvandrerne i forhold til offentlige tjenester, som følge av religion, botid, kulturelle eller etniske forhold, vil den enkelte selv måtte dekke på samme måte som for norske borgere.”

- “Fremskrittspartiet mener at flyktninger som er utplassert i en norsk kommune med statlig integreringstilskudd ikke kan gis offentlig økonomisk støtte til livsopphold dersom de bosetter seg i en annen norsk kommune.”

- “Det er grunn til å frykte at en fortsatt innvandring av asylsøkere av bare tilnærmet det omfang som man har hatt i de senere år, vil føre til alvorlige motsetninger mellom folkegrupper i Norge. Det er etisk uforsvarlig ikke å stramme inn denne innvandringen for å forebygge konflikter i det norske samfunn.”

- “Fremskrittspartiet ønsker at deltakelse og valgbarhet ved politiske valg skal forbeholdes norske statsborgere. Det må ikke innføres noen form for kvoteordninger i arbeidslivet ved ansettelser, opptak til skoler eller ved tildeling av offentlige goder.”

- “For å kunne bli norsk statsborger bør det stilles krav om selvforsørgelsesevne, samfunnsforståelse og tilstrekkelige norskkunnskaper. Det må også stilles krav om minimum 10 års botid, regnet fra tidspunktet for innvilgelse av søknad om oppholdstillatelse.”

- “Fremskrittspartiet vil (…) At Norge hvert år maksimalt skal motta til sammen 1 000 mennesker fra land utenfor den vestlige kulturkrets. Dette omfatter flyktninger, asylsøkere og de som gis opphold av humanitære årsaker eller på grunnlag av familiegjenforening.”

- “Fremskrittspartiet vil (…) Familiegjenforening for innvandrere og flyktninger begrenses til dem som har hatt lovlig opphold i Norge i minst 5 år og har utvist en plettfri vandel”

- “Fremskrittspartiet vil (…) Avvikle offentlig støtte til organisasjoner og foreninger hvor etnisk bakgrunn eller felles hjemland er kriterium for medlemskap.”

- “Fremskrittspartiet vil (…) At opplæring i foreldrenes morsmål ikke skal være et offentlig ansvar.”

- “Det ikke en prioritert offentlig oppgave å drive barnehager.”

- “All offentlig støtte til barnefamiliene, herunder kontantstøtte, barnehagesubsidier og fødselspenger, skal samles i én ytelse, nemlig en øket barnetrygd.”

- “Fremskrittspartiet vil ikke sette grenser for hva som kan foretas av operasjoner, og mener at folk selv kan velge å betale for behandlinger som folketrygden ikke dekker.” Med andre ord skal man kunne betale seg til å bruke sykehuskapasitet på de operasjonene som er mest lukrative for sykehuset…

- “Fremskrittspartiet mener at skader som følger av klart risikofylt atferd, i større grad bør belastes den enkelte.”

- “Behandling som er rent kosmetiske operasjoner, omskjæring og lignende, skal ikke belastes folketrygden eller offentlige budsjetter.”

- “Dagens sosialpolitikk er for generell og vidtfavnende. Enkeltmennesker og familier må kun være berettiget til hjelp fra samfunnet dersom de lider sosial nød.”

- “Fremskrittspartiet vil (…) Stramme inn loven om sosiale tjenester, slik at kun de som virkelig har behov for offentlig sosialhjelp, skal få hjelp; Sosialstønad til livsopphold skal ikke over tid overstige minstepensjonen (…) Aktivt benytte vilkår for sosiale ytelser for mottakere av økonomisk sosialhjelp.”

- “Fremskrittspartiet anser ikke skolefritidsordningen som en oppgave for skolen. Opprettes det fritidsordninger tilknyttet skolen, bør foreldre betale kostnadene ved ordningen.”

- “I utgangspunktet mener Fremskrittspartiet at styret ved den enkelte skole skal fastsette hvilke krav som må oppfylles for inntak.” Altså vil lik rett til videregående opplæring kunne bli en illusjon.

- “Fremskrittspartiet vil (…) At der det offentlige bruker penger på kulturtiltak, må pengene komme folk flest til gode.” Hva vil dette si, og hvem skal bestemme det?

- “Fremskrittspartiet ser på teater som et viktig kulturtilbud, men ser det ikke som en statlig prioritert oppgave å gi driftstøtte til slike kulturinstitusjoner.”

- “Fremskrittspartiet vil (…) At teatrene tilbyr et repertoar som vekker publikums interesse.”

- “Fremskrittspartiet vil (…) Privatisere kommunal kinodrift.”

Jeg tror trygt vi kan si at dette er gode eksempler på et velferdsfiendtlig parti, som skyver under teppet alt som kan så tvil om at det er mulig å kutte i offentlige inntekter og øke offentlige utgifter uten at velferden må lide på noe punkt.

Det er derfor med grøss jeg ser dagens meningsmåling, som gir Frp og Høyre 84 av de 85 mandatene de vil trenge for rent flertall på Stortinget etter neste valg…