I dagens Dagbladet kan vi lese om Audun Lysbakken og Ingvar Skjerves nye bok “Deltakerne. En reise i demokratiets framtid”. Jeg har ikke lest boka, men Dagbladet fremhever noen konkrete forslag fra den:
• Folkelig oppløsningsrett av Storting, fylkesting og kommunestyrer.
• Folk skal kunne reise saker i Stortinget. Med tusen underskrifter skal folk kunne levere inn forslag til Stortinget.
• Flere folkeavstemninger. En viss andel av velgerne skal kunne kreve en sak lagt ut til folkeavstemning.
• Deltakende budsjettering i kommunene.
Jeg synes det er positivt at Lysbakken og Skjerve forsøker å tenke nytt omkring demokratiet og hvordan folk skal kunne delta mer i politiske prosesser. Folkelig deltakelse er et viktig premiss for sosialismen. Men det er ikke, og kan ikke være, hele grunnlaget for den. Med forbehold om at dette er diskutert i boka deres, så tror jeg de reformene gutta krever forutsetter noen trekk ved samfunnet vi ikke kan ta for gitt. Jeg vil derfor her trekke fram xx grunnleggende problemstillinger jeg mener må tas tak i for at denne typen demokratireformer skal ha noe for seg:
1. Fragmentering i enkeltsaker
Folkeavstemninger, folkeforsamlinger og også oppløsningsrett reduserer politikken til ja-nei-spørsmål og til enkeltsakspolitikk. (Også oppløsningsrett? Ja – fordi det vil være lettest for opposisjonen å mobilisere oppløsningskampanjer på enkeltsaker.) En helhetlig reformpolitikk vil derfor kunne være vanskelig å få gjennomført. Et elitistisk argument? Javisst – men organiseringen av noe så komplekst som samfunnet vårt krever at vi er i stand til å etablere et samspill mellom eliter og folk som reflekterer denne kompleksiteten. Jeg er redd for overforenklingen.
2. Ustabilitet eller overdreven stabilitet
Et system som det gutta har skissert gir enten for høy ustabilitet gjennom hele tida å overlesse beslutningsmyndigheter med grunnløse saker og ved å felle politikerne for ofte på enkeltsaker – eller så gir det overdreven stabilitet ved å bli brukt av hovedsakelig konservative krefter til å holde på en politikk for ufrihet. Jeg er redd for det mette, tilfredse, oljepumpedrevne, tause flertallet a la Sveits – hvor kvinnene ikke fikk fulle borgerretter før på 70-tallet. Jeg tror vi vil få et samfunn hvor flere er ufrie, hvor holdningen er kaldere og hvor man slipper å ta ansvar, hvis man kan fraskrive seg det ved å stemme ja eller nei til abstraherte spørsmål. Jeg tror nettopp det som rhj skriver her er en god grunn til å la være.
3. Særinteressedemokratiet
Ved å kanalisere ut demokratiet til “deltakende organer” får du en situasjon hvor de som har tid og lyst til å delta får uforholdsmessig mye innflytelse. Det vil gi innflytelse til særinger, konservative naboaksjoner, ugjennomtenkte spontangrupperinger på den ene siden – og på den andre siden vil det gi mer makt til etablerte interesseorganisasjoner, som alltid vet å henge med på slike arrangementer. Med andre ord vil særinteressene få gjennomslag på bekostning av breiere allmenninteresser. Erfaringsmessig er det få som deltar, og i norsk sammenheng vet vi også at det ikke er de svake gruppene jeg ser for meg at Lysbakken og Skjerve vil mobilisere som først og fremst deltar på slike opplegg.
4. Vi har et sterkt deltakerdemokrati i dag
Norge er blant verdens mest gjennomorganiserte land. De fleste er medlem av minst én demokratisk organisert forening, og gjerne flere. Selv om disse organisasjonsstrukturene også er basert på det representative demokrati, er således de fleste med på langt mer enn bare å stemme i valg. De fleste organisasjoner og politiske partier er vidåpne, og det krever sjelden mer enn bare å ha tid nok, det å skaffe seg en posisjon hvor man blir hørt. Høringsinstituttet sikrer at alle som er berørte av offentlige beslutninger får uttale seg, og vi har en lang rekke råd og utvalg som skal sikre svakere grupper, som ungdom og eldre. Dette har det tatt over hundre år å bygge opp, og etableringen av nye strukturer kan ødelegge det som er bra med det gamle.
Samtidig har forslagene til Lysbakken og Skjerve flere positive elementer, som gjør at de ikke kan forkastes uten videre. Mer deltakelse gjør at flere kan bli nødt til å ta stilling til de kompliserte sammenhengene, og skape mer refleksjon. Det kan også være en god innfallsport til økt politisk engasjement for flere, og i noen sammenhenger kan det styrke et nødvendig folkelig korrektiv til elitene. Men til syvende og sist vil forslagene komme opp mot det største problemet av dem alle: Tid.
Mangelen på tid er det som truer både folkelig deltakelse og politikernes gjennomføringsevne (noe zett utenfra ikke ser ut til å ha skjønt). Slik sett er en gradvis innføring av 6-timersdagen, styring over organer hvor man tilbringer mye tid (slik som arbeidsplass, skole/studiested) og tiltak for økt likestilling langt viktigere demokratiske tiltak enn litt deltaker-kosmetikk.