Christers blogg

Jeg har ikke tall på hvor ofte jeg hører folk som ikke kommer fra Oslo rakke ned på byen jeg er fra og snakke om hvordan verdiene skapes andre steder i landet. Over tid har det nærmest blitt etablert som en sannhet at det er verftene på Nordvestlandet, oljefeltene i Nordsjøen, kystfiske og oppdrett som skaper verdier og er det vi lever av i dette landet. Industri, landbruk og fiske er det eneste som skaper verdier, og vi som bor og jobber i Oslo snylter på resten av verdiskapninga i landet.

Dette er myter. Det er fortellinger som har rot i gamle motsetninger mellom sentrum og utkant og i en forelda økonomisk tankegang om at det kun er naturressursene og det som lages av den som har verdi. Sånn som disse folka snakker, så skulle vi tro at vi levde i bytteøkonomiens tid. Disse mytene er ikke bagatellmessige heller. De spiller en viktig rolle i norsk politisk debatt, og de kan sette sterke følelser i sving, særlig utenfor Oslo. Bare se på de (per nå) 272 kommentarene til NRKs sak fra i går, med den ganske unøyaktige tittelen “-Oslofolk skaper verdiene i Norge”. I Oslo tar vi dette stort sett med stoisk ro, men av og til trenger vi å si fra om at nok er nok!

NRKs sak (som også ble referert med nesten samme tittel i Aftenposten i går) bunner i ganske interessante tall fra Statistisk sentralbyrå, disse mytene tatt i betraktning. Bakgrunnen for sakene er statistikk SSB la fram i mars i år, med fylkesfordelt BNP (Bruttonasjonalprodukt) – et mål på økonomisk produksjon. SSBs tall viser at innbyggerne i Oslo har høyest BNP per pers:

Copyright SSB 2010

BNP er et ganske greit mål på verdiskapning – det viser omfanget av økonomisk aktivitet. I dette tilfellet viser tallene hvor mye hver enkelt innbygger eller sysselsatt i snitt bidrar til BNP i hvert fylke. Private bedrifters bidrag til BNP er det de sitter igjen med når du trekker fra det de har brukt i produksjon og slitasje, mens det offentliges bidrag til BNP tilsvarer lønna til de ansatte.

I nettdebattene kan man finne noen innvendinger som går igjen. En vanlig innvending er at “hovedkontorene ligger i Oslo, da registreres verdiskapningen der”. Dette har jeg spurt Xiaoming Chen, rådgiveren som er nevnt i NRK-saken om, og fått bekrefta at BNP registreres der bedriften ligger, ikke der hovedkontoret er. Med andre ord: BNP er registrert der produksjonen faktisk foregår.

En annen vanlig innvending er den som klubbformannen på Aker Verdal, Ståle Johansen, kommer med til NRK: -Man vil aldri kunne drive et samfunn med bare å klippe håret til hverandre. Rent sett bort fra at andelen frisører i Oslo er lavere enn flere andre steder i landet (som Sigve Indregard så elegant har påpekt), så er dette en vanlig måte å si at bare vareproduksjon (og evt. landbruk og fisk – primærnæringene) er “ordentlig” produksjon. Tjenesteproduksjon er ikke skikkelig verdiskaping. Jeg vet ikke hva slags samfunn Ståle Johansen lever i, men også Verdal har sin skjerv av tjenesteproduksjon, så jeg tviler på at han kan ha unngått å legge merke til alle de som lever ganske greit av å selge hverandre tjenester. Jeg vil tro at Ståle Johansen også har behov for å gå på butikken – at han ikke kjører rundt selv til fabrikkene og henter brød, syltetøy, agurker og kjøtt – at han er glad for at noen kan reparere bilen hans når noe går galt med den – og at han syns det er greit å ha strøm i huset som han kan betale gjennom nettbanken sin, i stedet for å bygge sitt eget kraftverk på tomta si. Jeg vet ikke noe om Ståle Johansen, men jeg antar at han bruker fly, tog, buss eller båt når han skal langt av gårde på ferie, og at han setter pris på at han ikke må stelle eventuelle gamle foreldre helt på egen hånd. Det er riktig at du ikke kan plukke opp en tjeneste og holde den i hånda – det er et greit kjennetegn på at en økonomisk aktivitet er en tjeneste og ikke en vare – men tjenesteproduksjon er faktisk den største delen av økonomien både lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt. I følge SSB står tertiærnæringene (tjenesteproduksjon) for 75% av sysselsettingen og 59% av BNP. Selv om disse tallene nå er noen år gamle (2002), så er bildet fortsatt det samme. Sekundærnæringene (industriproduksjon) produserer mer BNP per sysselsatt enn noen annen næringsgruppe, men utgjør en mindre del av økonomien, uansett hvordan du vrir og vender på det. For øvrig bør ikke Ståle Johansen glemme at den jobben han og de andre på Aker Verdal gjør, også på sett og vis er tjenester. De, som arbeidstakere, selger sin arbeidskraft – en tjeneste – til industribedriften de arbeider i. Forskjellen er at resultatet av deres tjenester er en håndfast gjenstand.

En tredje innvending, som også ser ut til å ligge i utsagnet fra Ståle Johansen, er at folk ser ut til å tro at Oslo-regionen bare driver med tjenester og offentlig forvaltning. Sist SSB undersøkte dette i detalj, var i 2001 – bildet er nok også her fortsatt det samme. Og det SSB fant ut da, var ganske interessant. I Oslo-regionen (Oslo og Akershus) hadde Oslo fylke 8 prosent av verdiskapningen fra statlig forvaltning, mens landsgjennomsnittet var 6 prosent. Fra kommunal forvaltning kom 9 prosent av verdiskapningen mot 15 prosent i landet for øvrig. Men dette er ikke alt: I Oslo og Akershus er andelen av BNP som er markedsrettet produksjon den nest høyeste i landet, med 82,7 prosent. Bare Rogaland er høyere, med 84,4 prosent. Det vil si at Oslo-regionen, sammen med Rogaland, er den delen av landet som er minst avhengig av offentlig forvaltning for verdiskapningen sin. Enn mer, samme rapport (s. 19) viser at Oslo-regionen har den høyeste andelen av BNP innen forlag og grafisk industri (54,4%) og elektronisk og optisk industri (26,1%). Det er tjenesteproduksjonen som trekker opp BNP i Oslo-regionen, bl.a. fordi produktiviteten i denne sektoren akkurat i Oslo-området er mye høyere enn i sekundærnæringene. Det er riktig at tjenesteproduksjon er veldig viktig for Oslo-regionens økonomi, men det er ikke sånn at vi ikke har industri her. Den samme rapportens tall (riktignok fra 1997), viser at Osloregionens industri bidrar med ca 2,47% av Norges totale BNP, inkludert olje- og gassutvinning. Det betyr at rett i underkant av 10% av Oslo-regionens BNP kom fra industri.

En fjerde innvending er at det bare er privat virksomhet som driver med verdiskaping. Dette er også en myte – på linje med at tjenesteproduksjon ikke er verdiskaping. Det offentlig virksomhet driver med er tjenesteproduksjon. Disse tjenestene bidrar til å holde hjulene i gang i privat sektor, og er en forutsetning for at for eksempel norsk industri skal fungere. Her er noen eksempler på hvordan:

• Offentlig forvaltning driver saksbehandling som sikrer likebehandling og forutsigbare rammevilkår. Uenig? Se på hvordan det går med økonomien i for eksempel Hellas eller andre land som har høy korrupsjon.
• Politi og rettssystem sikrer bedriftene mot ran, tyveri og overfall. Systemet er ikke vanntett, men er du uenig likevel? Se på hvordan det er å drive på i statsløse samfunn som f.eks. Somalia.
• Barnehager gjør det mulig for begge foreldre å være i jobb. Uenig? Norsk yrkesdeltakelse er blant verdens høyeste, noe som bidrar til høyt konsum.
• Offentlige overføringer til privatpersoner – trygder, pensjoner, sosialhjelp, stønader, etc. – fritar arbeidsgiverne for byrden med å administrere disse sosiale ordningene og gjør det mindre risikofylt å ansette og si opp ansatte. Uenig? Spør en arbeidsgiver i Belgia eller Tyskland om det er lett å forholde seg til ulike forsikringskasser, og om hva som skjer hvis du må si opp noen.
• Utdanningssystemet produserer kvalifisert arbeidskraft uten direkte kostnad for arbeidsgiverne. Uenig? Spør hvor lett det er å skaffe kvalifisert arbeidskraft til høyteknologiske næringer som shipping eller offshore i land hvor befolkningen har lav utdanning.
• Veier, jernbaner, flyplasser og havner sørger for at det er mulig å forflytte varer og arbeidskraft raskt over store avstander. Uenig? Spør hvordan det var å drive næring i Norge for to hundre år siden.

Lista kan gjøres mye lengre, men poenget er at næringslivet er helt og holdent avhengig av en velfungerende offentlig sektor – akkurat som offentlig sektor er avhengig av et velfungerende næringsliv.

Hvem er viktigst?

Poenget med dette lange innlegget har vært å vise at distriktsarrogansen om at det ikke produseres verdier i Oslo bunner i grunnløse myter. Det foregår verdiskapning i Oslo, den er viktig for landet, og vi topper faktisk statistikken over hvor det produseres mest per innbygger – og ikke minst – per sysselsatt. Det betyr ikke – som både NRK og Aftenposten tror – at det er “Oslofolk som skaper verdiene i Norge”. Tvert i mot – hele landet driver verdiskaping. At Oslo-regionen har såpass høy verdiskaping per innbygger, skyldes blant annet at en del av de tjenesteytende næringene som er lokalisert i Oslo drar inn mye penger, og penger er faktisk ikke et halvgalt mål på verdiskaping. Fordi penger kan konvertere arbeidskraft til varer og tjenester vi trenger, og omvendt, så sier pengeverdien av noe ganske mye om vår verdsettelse av det konkrete godet. For det som selges i markedet, er markedsverdien et godt mål på verdien av det – det er hva folk er villig til å gi for godet – mens i offentlig sektor så er kostnaden ved driften et godt mål på verdien av tjenestene, fordi det er det minste noen ville kunne solgt tjenesten for uansett, hvis det var mulig å selge dem.

Vi vil alltid ha debatter om hvilke næringer som er viktige, hvor de ligger og bør ligge, og hvordan vi skal måle verdier. Men det bør ikke være tvil om at den fjerdedelen eller så av Norges befolkning som bor i Osloregionen faktisk yter vår skjerv – og vel så det – for å holde Norge i gang.

Andre som har skrevet om dette:

• Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen, legger lite nytt til debatten i sitt noe flåsete “Oslo kan takke byråkratene“.
• Jan Arild Snoen, som mener “Oslofolk betaler regningen“.

Oppdatert:

Nyere tall for fordeling av næringers bidrag til BNP, fylkesfordelt fra SSB, viser at Oslo i 2007 bidro med 16,95% av bruttoproduktet i landet, og at industrien i Oslo sto for ca 6% av Oslos bruttoprodukt. Industri i Oslo og Akershus bidro med 1,6% av bruttoproduktet for hele landet. Bare to andre fylker hadde større bruttoprodukt fra industrien enn Oslo, nemlig Rogaland og Hordaland (hhv 25 og 26 mrd mot Oslos 20 mrd). Oslo har langt mer innen ikke markedsrettet virksomhet (i absolutte tall) enn resten av landet, men selv fratrukket dette, finansiell tjenesteyting og utenriks sjøfart (som er eksempler mye trukket fram i debatten) har Oslo langt høyere bruttoprodukt enn noe annet fylke.

Etter oppslag i Utdanning, meldte en rekke medier (bl.a. NRK, VG, Stavanger Aftenblad) på søndag 5. juli at elever fra vestkanten i Oslo skaffer seg legeattest for å unngå å havne på skoler på grunn av “alle innvandrerne ved skolen”. Som Twingly viser på VG-oppslaget har dette engasjert mange bloggere også: Jan Simonsen videreformidler et innlegg fra en av NorgesPatriotene, Målmannen forstår vestkantungdommen godt ut fra tankegangen om at like barn leker best (huff) og Ukorrigerte meninger mener det må være greit å bytte skole av mistrivselsgrunner. Av de 10 bloggene VG linker til er imidlertid de som ikke liker situasjonen i klart flertall, men velger ulike løsninger. Angiverstaten toer sine hender og unnskylder seg med friheten til å velge, selv om forfatteren synes situasjonen er forkastelig. DLF lirer av seg noe vås om at skolene skal organiseres på “frivillig og fredelig vis”, og tror det løser problemet. Nedskrevet er bekymret for ghettotendenser, og tror situasjonen på de videregående skolene har med bomiljøene å gjøre. Hansen ner i gaten avviser hele debatten som agurk-oppslag som blåses opp av media, selv om forfatteren virker å synes problemstillingen er kjip hvis den er reell. Lille rød påpeker at dette er et problem skapt av Høyreskolen.

Jeg tror Lille rød har mye rett, og jeg tror Nedskrevet bommer litt. Jeg tror ulike barn leker best – altså at et miljø hvor skoleungdom møter andre ungdommer med ulike bakgrunner, interesser, faglig nivå og fagkrets både skaper et bedre samfunn og bedre læring. Å nyttiggjøre seg kunnskap handler i mange tilfelle om å kunne se på det man kan med nye øyne, og sjansen for at du klarer det er større når du må omgås de som er ulike deg selv og få freshe perspektiver.

Osloskolen har blitt mer og mer segregert opp gjennom årene, etter hvert som vi har hatt det såkalte “frie skolevalget” på videregående. Jeg så det da jeg jobba som lærer selv, og ikke minst da jeg jobba som elevombud i Oslo kommune. Jeg hørte aldri om legeattestproblematikken, og jeg vet ærlig talt ikke hvor omfattende fenomenet er. Men jeg så det omvendte – på flere av de “hvite” vestkantskolene jeg besøkte kunne skoleledelsen fortelle meg at de opplevde at de få elevene med minoritetsbakgrunn de hadde slutta etter kort tid. Grunnen var utfrysing, mobbing, manglende sosial inkludering.

Vi kan snu ghettoproblematikken Nedskrevet tar opp på hodet – vi har hvite ghettoer i Oslo – områder hvor hvit ungdom rotter seg sammen, kler seg likt, snakker likt og begynner å drikke på likt. I disse hvite ghettoene er ensrettinga og segregeringa langt sterkere enn i “innvandrerghettoene”. Du skal lete lenge for å finne en ren pakistanerghetto eller ren vietnameser- eller somalierghetto i Oslo. Men for å finne en sosial situasjon som er langt jævligere å komme seg inn i, trenger du ikke gå lenger enn til enkelte nabolag eller bydeler i Oslo vest. Forskjellen er at elevene som mistrives der, ikke betaler en lege dyrt for å skrive legeattest og bytte skole – de bare slutter.

Det “frie skolevalget” bidrar til å forsterke segregeringsprosesser der hvor du har “hvite” eller “brune” ghettoer. For de skolene som blir “brune” ghettoskoler er veien vanskelig å gå for å endre image, rett og slett fordi de får mindre penger jo færre elever de har, og jo mindre penger de får, jo mindre status har de, og jo mindre status de har, jo flere minoritetsungdommer vil havne der, rett og slett fordi minoritetsungdom i flere tilfeller har en klassebakgrunn som tilsier at de har dårligere skoleresultater og dermed færre valgmuligheter.

Samtidig er det ikke bra i en by med så klare hvite ghetto-tendenser å sementere skolevalget fullstendig. Derfor er jeg tilhenger av en blanding av karakterbasert opptak og regionsopptak, som var kompromissordningen i Oslo inntil Høyre, Frp og Venstre tvang gjennom rent karakterbasert opptak på studieforberedende. (Merk at på alle andre fag har det alltid vært karakterbasert opptak.) Og så bør folka i de hvite ghettoene ta et ansvar og begynne å integrere seg selv litt bedre.

Foreningen Fredsskolen vil starte muslimsk privat grunnskole i Oslo. Byråd Torger Ødegaard er positiv. Jeg mener søknaden ikke bør innvilges, av to grunner.

For det første er det snakk om en privatskole. Privatskoler har ikke bare generelt sett dårligere infrastruktur og færre muligheter til å drive godt, men de er også den beste måten å bryte ned fellesskolen på og skape eller opprettholde forskjeller mellom elever. Jeg ser ingen grunn til å mistro at Foreningen Fredsskolen mener alvor med at de ønsker å hindre at barn sendes til koranskoler i utlandet og at ekstremistiske miljøer får innflytelse på barna, men det innebærer likefullt at barna får styrket en religiøs identitet og en identitet som “annerledes”.

For det andre er det snakk om en religiøst fundert skole. Jeg mener det er et alvorlig psykisk overgrep mot barn å drive med religiøs indoktrinering – samme hvor mild form den har. Forkynnende religionsundervisning eller skoleaktiviteter eller religionsundervisning som behandler religioner som likeverdige med andre livssyn propper barnas hoder fulle med løgner og falske forhåpninger. Religion passiviserer og outsourcer etisk bevisstgjøring. Religiøst funderte skole eller oppdragelse er blant de mer motbydelige utslagene av organisert religion. Det er misbruk av barns sårbare mottakelighet og troskyldighet.

Jeg mener det er viktig å lære om religion og å forstå religionenes indre liv, både for å forstå verden og for å kunne forstå menneskene rundt oss. Men jeg mener det må foregå i en sammenheng hvor religioner beskrives som sosiale konstruksjoner og analyseres kritisk. Og da er det også greit at foreldre med et religiøst livssyn gir sine barn en annen versjon, slik at barna selv gradvis kan gjøre seg opp en mening. Men det å godta religiøse privatskoler er noe helt annet. Da får ikke barna like lett den andre versjonen.

Så vil noen sikkert hevde at dette er å diskriminere islamske trossamfunn, siden kristne trossamfunn har fått opprette privatskoler. Jeg har forståelse for at man kan ha det synet. Men det at andre har fått lov til å gjøre en dårlig ting, gjør ikke den dårlige tingen bedre; tvert i mot. Nei, jeg mener at ved første mulige anledning bør gitte godkjennelser til kommersielle og religiøse privatskoler (herunder Steinerskolene) trekkes tilbake. Og så, når den offentlige skolen klarer å integrere pedagogiske alternativer, må også øvrige privatskoler avskaffes. SV skal ha honnør for sin motstand.

Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg hørte nyhetene i dag morges. Lærerne i Osloskolen skal få gjenreist sin autoritet… ved hjelp av t-skjorter! T-skjorter med påskriften “Jeg er sjefen”, plakater med slagordet “Ro! Orden! Disiplin!” og jakkemerker om å komme tidsnok på skolen skal gi elevene respekt for lærerne sine. (Dagsavisen, Kommunal Rapport)

Dette er det reneste sludder og vås. Tant og fjas fra ende til annen, og dyrt er det også. Utdanningsetaten skal ha for at de på enkelte områder har brakt Osloskolen noen hakk videre (Høyre prøver å ta æren, men det er tross alt de som har sitti med makta i Oslo mesteparten av tida de siste 25 åra), og bedret særlig lesinga til elevene. Men Astrid Søgnen er en dame med mye bein i nesa og harde hender, og nå har det kanskje bikka litt over.

Jeg håper Elevorganisasjonen og Utdanningsforbundet reagerer – det skulle bare mangle. Jeg håper foreldre og elever gjør massivt opprør mot denne kampanjen som bærer i seg en eim av fortidas kadaverdisiplin og umenneskelige skole. Lærere og Vårt Land reagerer også.

Det er klart lærerne skal ha autoritet, men den autoriteten må komme fra at man er flink til å sette og håndheve tydelige rammer, at man har et godt samarbeid med hjemmet og eleven, at man klarer å ha øye for hver enkelt elevs særtrekk og at man ikke minst har en sterk faglig tyngde. Denne kampanjen viser på elegant absurd vis Høyreskolens fokus på ytre motivasjon. Det burde ikke stått “Jeg er sjefen” på disse t-skjortene. Det burde stått “Ceci n’est pas autorité“.

Oppdatering: NRK Østlandssendingen har laget klipp hvor du kan se materiellet, og hvor Utdanningsforbundet Oslo reagerer.