Christers blogg

Jeg leser i Nettavisen og Vårt Land i dag at Stephen Hawking snart kommer med ny bok, og at han i denne avviser at Gud satte i gang universet. Han møter selvfølgelig motbør. Vårt Land rapporterer at religiøse ledere, både kristne, muslimer og jøder, kritiserer ham. Det gjør også bloggeren bak Dekodet.

Hawkings resonnement – noe forenklet – er at universet kan ha oppstått spontant ut av ingenting takket være naturlovene, og at Gud derfor er overflødig (hvis du da ikke velger å kalle naturlovene for “Gud”). Eksistensen av andre planeter rundt andre stjerner har også overbevist Hawking om at rammene for menneskehetens tilkomst ikke er så unike at en Gud er sannsynlig heller.

Hawking får kritikk for hovedsakelig to ting: 1) At han blander vitenskap og religion – herunder at hans resonnement kobler Gud og fysikk sammen, og 2) at han ikke har kjennskap til gudsargumenter. Jeg mener kritikken treffer feil, av to grunner.

Ad 1), så har religion og vitenskap alltid kranglet. Bibelen har detaljerte beskrivelser av hvordan Gud både har skapt verden og grepet inn i den etterpå. For hver nye vitenskapelige oppdagelse har dog rommet for Gud blitt mindre. Realisasjonen om at det finnes andre planeter og stjerner, og at de ikke beveger seg rundt jorden fjernet oss fra universets sentrum, og oppdagelsen av evolusjonære mekanismer overflødiggjorde Gud som skaper av alt levende. For hver gang vitenskapen har skredet fremover, så har religiøse krefter protestert. Det er religionene selv som har avvist vitenskapen til fordel for gamle (ukjente) forfattere og tradisjoner. Moderne religiøse som er av en mindre fundamentalistisk støpning enn de jeg ynder å kritisere har akseptert vitenskapen – men reduserer gudsbegrepet til noe nærmest irrelevant. Vårt Land siterer erkebiskopen av Canterbury via The Times:

Erkebiskop Rowan Williams seier ifølgje avisa The Times at trua på Gud ikkje handlar om å fylle eit gap i å forklaringa av korleis ein ting forheld seg til ein annan innan universet. Det er ei tru på at det er ei levande, intelligent kraft som all aktivitet kviler på for sin eksistens, sa Williams og la til:

Ikkje løyse. – Fysikk vil ikkje i seg sjølv løyse spørsmålet om kvifor det er noko og ikkje ingenting

Hvor er den kristne, intervenerende, personlige Gud her? Jeg har vondt for å se vedkommende. Hvis Gud ikke virker i den fysiske verden, så er det lite behov for Gud, utover følelsen av å ha noen å be til når det røyner på, eller for å kontrollere andre mennesker gjennom de religiøse institusjonene. Men hvis Gud har noe raison d’etre utover dette, så må denne guden også virke i den fysiske verden – og da bør det teoretisk være mulig å se sporene av denne virksomheten. Det samme argumentet gjelder for øvrig hvis alt Gud gjorde var å starte det hele. Om Gud var en slags kosmisk ingeniør som bare tente en fyrstikk og så om det sa “poff”, før han gikk videre til nye prosjekter, ja, da er det også lite behov for det religiøse krimskramset de troende omgir seg med. Så jeg avviser skillet mellom tro og vitenskap: Skal Gud være noe mer enn bare en trøstende tanke, så har vitenskapen en rolle i å kunne avkrefte Gudshypoteser. Og selv med Gud som en tanke, så er Gud da likevel en arena for psykologer, sosiologer, antropologer, biologer og statsvitere.

Ad 2), så er spørsmålet om hvem/hva som startet det hele et ganske vesentlig poeng for argumentet om Gud har en rolle å spille. Modellen hvor Gud startet det hele og ellers lot ting være i fred (eventuelt lot ting være i fred etter Jesus fløy rundt i Galilea) er ganske utbredt. Det er også modellen hvor Gud av og til griper inn i det han skapte. Hvis det heller ikke er relevant hvorvidt Gud startet det hele, ja, da er vi tilbake til punkt 1) – Gud er et meningsløst begrep. For mange, så er faktisk spørsmålet om hvordan alt ble til selve grunnsteinen for om de velger tvil eller tro. Man kan argumentere for hvorfor Gud ikke er til eller ikke griper inn i verden på mange punkter – men det vanskeligste er skapelsen. Alt må jo ha begynt en gang, ikke sant? Alle våre liv har en begynnelse og en slutt. Fortellinger begynner et sted og slutter et sted. Vi har vondt for å forholde oss til tanken om at noe ikke har begynt, at det bare er.

Jeg er ingen kosmologisk fysiker, men jeg har skjønt at én mulig modell er at universet “alltid” har eksistert. Det fantes ingen tid før universet ble til, slik at tilblivelsen er overflødig som konsept. Men om vi et øyeblikk aksepterer en mer lineær tankegang, slik at det må finnes en tid t hvor universet ble til, og en tid t-1 hvor ingenting eksisterte – evt. hvor det bare var Gud – så ender vi i et håpløst argument. For hvordan ble Gud til? Den første beveger må i seg selv ha oppstått av ingenting. Hvis noe først skal oppstå av ingenting, så krever det færre krumspringende forutsetninger å bare forestille seg at universet oppsto av ingenting, enn at det i tillegg først var en Gud som bare “poff” kom til syne og svevde over vannene. Nei, det er nok riktig som Dekodet skriver, at det ikke (i hvert fall ikke med dagens fysikk) er en falsifiserbar hypotese at ingenting kan oppstå fra ingenting. Men vitenskapen er mer enn bare eksperimenter og falsifiserbare hypoteser. Det er også å velge mellom alternative forklaringer når empirien kan passe dem begge eller alle. Og da bør vi velge den som krever færrest tilleggsforklaringer og ekstra forutsetninger for å virke, slik som Ockham har lært oss.

Hawkings avvisning av Gud er betimelig – og deilig, etter at han tidligere har åpnet opp for muligheten for Gud. Men hans poeng er vel strengt tatt ikke hvorvidt Gud eksisterer eller ikke, men om Gud trengs for å forklare den verden vi ser rundt oss. Det bør kritikerne merke seg. At de får hikke av hans utsagn, skyldes vel at dette bare er enda en sten til byrden som vitenskapen har lagt på religionene. Hvis Gud ikke trengs for å forklare noe som helst, hvordan skal man da rettferdiggjøre sin tro som noe annet enn rent føleri?

Christoffer Biong, en Venstremann, har sterke meninger om dyrevelferd og norsk landbruk. Derfor postet han på Nyt Norge-kampanjen sin facebookside noen bilder som kontrasterte bilder av dyr under trange kår, med Nyt Norge-logoen. Disse ble han bedt om å fjerne (fair enough), og la dem i stedet ut på bloggen sin her, og på facebookprofilen sin. Det skulle han visst ikke gjort. Nyt Norge fant da ut at de skulle pusse advokaten sin på ham, og sendte ham følgende brev (sitert fra bloggposten hans om dette):

Krav om umiddelbar fjerning av urettmessig bruk av logoen NYT NORGE. Det vises til din Facebook side og din blogg hvor du omtaler merkeordningen Nyt Norge og i forbindelse med denne bruker logoen NYT NORGE. Vi krever at du umiddelbart fjerner alle Nyt Norge logoene, både på Facebook, bloggen og eventuelt andre steder hvor logoen er brukt.

Det er KSL matmerk som eier fellesmerket Nyt Norge og din bruk av merket er urettmessig. Dersom logoene ikke fjernes vil KSL matmerk vurdere søksmål med krav om vederlag og erstatning for den urettmessige bruken.

Med vennlig hilsen
for KSL matmerk
Nina Hegdahl (sign.)
Advokat

Dette er bemerkelsesverdig, men dessverre ikke unikt. En milliardnæring forsøker å beskytte seg ved å angripe en parodisk bruk av eget varemerke. Slik jeg leser varemerkeloven, så gjelder den bruk av varemerker i forbindelse med salg av varer og tjenester (§ 1):

Enhver kan oppnå enerett til å bruke et varemerke som kjennetegn for varer eller tjenester i næringsvirksomhet etter bestemmelsene i denne loven (varemerkerett).

Varemerkeloven definerer også varemerkerettens innhold for varemerker som er velkjent i riket (jeg antar Nyt Norge er det) i § 4 slik:

For et varemerke som er velkjent her i riket, innebærer varemerkeretten at ingen uten samtykke fra merkehaveren kan bruke et tegn som er identisk med eller ligner varemerket for varer eller tjenester av samme eller annet slag, hvis bruken ville medføre en urimelig utnyttelse av eller skade på det velkjente varemerkes særpreg eller anseelse (goodwill).

Reklame omfattes av forbudet – men det må likevel være reklame for “varer eller tjenester“. Christoffer Biong selger ikke akkurat en vare eller tjeneste, og reklamerer heller ikke for andre varer eller tjenester. Det er mulig det burde fremgå av bildene at varemerket er beskyttet ved registrering (etter § 11), men det er en bagatell.

Denne konklusjonen finner også støtte i forarbeidene. I Ot prp 98 (2008-2009), kap. 14, uttaler Justisdepartementet følgende:

Til § 1: “Det stilles ikke krav om at den som oppnår enerett må være næringsdrivende, men det er bare enerett til bruk i næringsvirksomhet som oppnås. Privat bruk faller utenfor beskyttelsen”

Til § 4: “I alminnelighet vil det dreie seg om bruk i næringsvirksomhet hvis bruken skjer innenfor kommersiell aktivitet med sikte på økonomisk vinning, og ikke som et privat anliggende”

Jeg vil mene at Christoffer Biong både juridisk og moralsk er i sin fulle rett til å bruke dette varemerket i en ikke-kommersiell sammenheng. Dette er et klart eksempel på parodisk bruk, som må være tillatt – også når vi ser på åndsverkloven. Åndsverkloven § 4 sier at:

Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.

Disse bildene er nye og selvstendige verk, som i tillegg har preg av politiske ytringer. Christoffer Biong bør ikke tolerere at milliardindustrien bak Nyt Norge-merket prøver å presse ham til taushet, og det bør ikke vi andre heller. Ytringsfriheten må være sterkere enn pengeinteressene.

(Lagt til 02.09.10): Åndsverklovens § 46 inneholder en kvalifisering av unntaket i § 4:

Et åndsverk må ikke gjøres tilgjengelig for almenheten under en tittel, et dekknavn eller et merke som er egnet til å fremkalle forveksling med tidligere offentliggjort verk eller dets opphavsmann.

Men også her mener jeg det er lite som skulle tilsi at bruken av Nyt Norge-merket skaper forveksling med Nyt Norge-kampanjen. Nyt Norge-kampanjen er utbredt, og ingen burde tro at Nyt Norge selv står bak bildene nedenfor – slik at bildene ikke er egnet til å fremkalle forveksling med tidligere offentliggjort verk eller dets opphavsmann. Christoffer Biong har da også gjort oppmerksom på at det er han selv som har laget disse, og han har fremstilt dem i en kontekst hvor det ikke bør være rom for slik forvirring.

Heller ikke designloven skulle beskytte Nyt Norge mot denne typen bruk. § 10 inneholder unntak fra beskyttelsen designretten gir:

Unntak fra designretten

Designretten er ikke til hinder for at designen:

1. Utnyttes i privat og ikke-kommersielt øyemed,
2. Utnyttes til eksperimentelle formål, eller
3. gjengis med det formål å sitere eller undervise, forutsatt at handlingen er i samsvar med god forretningsskikk og ikke i urimelig grad skader den normale utnyttelsen av designen, samt at kilden blir oppgitt.

Dette er samme type unntak som gjelder fra varemerkebeskyttelsen, og må også ses i lys av prinsippene i åndsverkloven § 4.

Dette er heller ikke noe nytt. Adbusters har drevet med det samme i en årrekke. Se galleriet på deres nettsider for en rekke eksempler på hvordan de og andre har vridd på logoer til kjente selskaper.

(Tillegg slutt.)

Etter tillatelse fra Christoffer Biong,viderebringer jeg her bildene, så du kan se selv hva du mener om logobruken. Jeg gjør oppmerksom på at Nyt Norge-logoen er et registrert varemerke, og at jeg ikke tjener penger på denne bloggen eller på landbruksprodukter av noen art.

Andre om denne saken:

• indregard.no: Nyt Norge! Og bli saksøkt.
• Bjørn på norsk: Nyt Norge – og norske søksmål
• ABCNyheter: Truet blogger med søksmål
• [HOUSEBLOG]: Nyt Norge! Og bli saksøkt
• Thule Thinks: Nyt Norge threatens legal action against blogger
• Insignificances: Norway: Freedom of speech at risk
• Undreverset: KSL Matmerk og Nyt Norge #nytnorgegate
• Norvegiasyndromet: Uffda. Best practice på hvordan ikke gjøre det fra Matmerk.

Vi hører stadig om at det skal være en uføreeksplosjon i Norge – at antallet på uføretrygd har økt så fryktelig. Dagens Næringsliv rapporterer i dag om hvordan 1 av 10 lever på uføretrygd, og sier at antallet uføretrygdede øker fortsatt. Stemmer dette?

Ja, i absolutte tall, så er det sånn. Antallet varig uføretrygdede har økt de siste fem årene – primært fordi befolkningen blir eldre. Men: I absolutte tall, så er det fortsatt færre uføre enn i 2004:

2010: 299 568

2009: 294 843

2008: 295 072

2007: 295 922

2006: 299 159

2005: 301 798

2004: 302 470

2003: 296 968

2002: 288 425

2001: 282 688

(Kilde: NAV)

Disse tallene viser at det strengt tatt ikke burde være stor grunn til bekymring. (NB: Dette er de som er på varig uføretrygd. De som går på arbeidsavklaringspenger er ikke i denne statistikken.)

Men vi hører også mye om unge uføre – hvordan er det med antallet under 30 som er på uføretrygd? Det er ganske stabilt. I alderen 18-19 og 20-24 er det en økning på ca 1 200 personer siden 2001, mens det i alderen 25-29 er en nedgang på ca 1 000. Faktisk er det nedgang i antallet uføre i aldersgruppen 25-54 – for hvert eneste aldersintervall på 5 og 5 år.

Jeg synes ikke de absolutte tallene er så fryktelig spennende. Det som er interessant, er hvordan det står til med andelen av befolkningen på uføretrygd, fordi det sier noe om hvor utbredt uføretrygd er. Og den har faktisk sunket eller holdt seg stabil:

2010: 9,5

2009: 9,5

2008: 9,7

2007: 9,9

2006: 10,1

2005: 10,3

2004: 10,4

2003: 10,3

2002: 10,1

2001: 10,0

(Kilde: NAV)

Bildet når det gjelder alder er her enda bedre enn når det gjelder antall: Andelen har økt i gruppene 18-19, 20-24 og 60-67. Selv om antallet uføre har gått opp i gruppa 50-59, har andelen gått ned. Andelen i gruppene 18-19 og 20-24 som er uføre har heller ikke økt like mye som antallet. I 18-19-gruppa har andelen økt fra 0,5 prosent i 2001 til 0,7 prosent i 2010, mens i 20-24-gruppa har andelen økt fra 0,9 prosent i tidsrommet 2001-07 til 1,0 prosent i tidsrommet 2008-2010.

Dette er ikke hele bildet. Det er også en god del som befinner seg på såkalte arbeidsavklaringspenger – eller AAP. Dette erstatter tidligere tidsbegrenset uførestønad og rehabiliteringspenger. Disse er i mindre grad inne i systemet for godt, og målet er at de skal finne veien tilbake til arbeidslivet. Tar vi med disse i statistikken, får vi antallet som samlet mottar uføreytelser. Denne statistikken er ikke like oppdatert som for varige uføreytelser, og stopper ved utgangen av 2009. I følge denne statistikken har det vært en markant økning i antallet som mottar en eller annen form for uføreytelse – fra et antall i 2000 på 279 573 har antallet steget hvert år, og var i 2009 på 346 239 (Kilde: NAV). Men heller ikke her er det de absolutte tallene som er mest interessant – det er de relative tallene i forhold til befolkningen. Da er ikke bildet fullt så dramatisk: Fra 2000 til 2009 har det vært en økning i antallet som får uføreytelser fra 9,9 til 11,1 prosent. Men: Denne andelen har stått nesten stille fra 2005 (10,9). I 2006-2008 var det 11 prosent som fikk uføreytelser. Det meste av økningen kom derfor i perioden 2000-2005 (Kilde: NAV).

I denne statistikken er det tallene for de under 55 som bør bekymre oss. Alle 5-årsgrupper har hatt en økning i andelen på uføreytelser, mens andelen fra 55 og oppover har sunket. Dette betyr at det er flere relativt unge folk som er innom uføresystemet. At disse ikke havner på varige ytelser er forhåpentligvis et tegn på at systemet fungerer som det skal, fordi denne gruppa antakeligvis har størst (rest)arbeidsevne, men likevel bør vi spørre hvorfor det er slik.

Jeg tror ikke vi skal være mest bekymra for en kortsiktig uføreeksplosjon – det problemet er grovt overdrevet, og vi har økonomi til å bære det. Vi skal heller ikke overdrive betydningen av unge uføre for statsfinansene – det er først når vi kommer opp i aldersgruppa 35+ at andelen på uføreytelser bikker 4 prosent. Men vi bør stille to spørsmål:

1. Hvorfor ender en større andel unge opp på uføreytelser av kortere eller lengre varighet enn før?
2. Hvorfor er så mange som 30-40 prosent av befolkningen mellom 60 og 67 på uføreytelser?

Svarene er garantert sammensatte. Jeg tror økningen i unge som får uføreytelser og andelen som faller fra i skolen henger nært sammen. Arbeidslivet krever stadig mer av arbeidstakernes kompetanse, og det er ganske sannsynlig at det går på helsa løs å føle over lengre tid at man ikke strekker til. Antakeligvis er det også flere unge enn før som har livsstilssykdommer, som følge av fedme og rusmiddelbruk. I tillegg er det flere psykiske og psykosomatiske lidelser som i dag lettere diagnostiseres, slik at personer som tidligere ville ha falt mellom stoler eller havnet i institusjoner i dag kan fanges opp av uføreordningene. På toppen av dette kommer sosial reproduksjon – barn av mennesker som har fått uføreytelser, har lettere for å havne i samme situasjon – av mange årsaker. Det er sikkert flere grunner også enn de jeg har spekulert over her.

At så mange i de eldre kohortene også er på uføreytelser, har vel primært tre forklaringer. For det første er det en del sykdommer og lidelser som ikke manifesterer seg før i høyere alder. Risikoen for at både arvelige sykdommer og livsstilssykdommer skal slå ut øker med alderen. Jo lenger du lever, jo mer sannsynlig er det også at du pådrar deg andre skader eller smittsomme sykdommer. For det andre er det mulig at arbeidslivet har blitt mer krevende å være senior i. Hyppige teknologiske, organisatoriske, sosiale og økonomiske omstillinger bidrar til at det er lettere å falle ut. For det tredje er det forskjell på folk og forskjell på situasjonene de er i. Noen blir slitne av jobben tidligere enn andre, og mange har yrker som er fysisk eller psykisk så krevende at det ikke er rart de blir så slitne at de ikke kan arbeide lenger. At andelen i disse aldersgruppene på uføreytelser faktisk går ned, kan både bety at helsetilstanden generelt er bedre, og at arbeidslivet har blitt lettere å forholde seg til for dagens seniorer enn for de som var seniorer for ti år siden.

Finnes det noen gode løsninger? Jeg tror de fleste er enige om at det er en dårlig idé at over 10 prosent av arbeidsstyrken er på uføreytelser – i hvert fall hvis en del under andre omstendigheter kunne vært helt eller delvis i jobb. Vi må skille mellom push-faktorer og pull-faktorer. Hva er det som dytter folk ut av arbeidslivet, og hva er det som trekker folk ut av arbeidslivet? Uføredebatten har ofte preg av at folk blir tiltrukket av uføretilværelsen. Det er nok riktig i enkelte tilfeller, og det er bare et par dager siden NAV var på forsiden av Dagens Næringsliv og fryktet trygdesvindel for opp mot fem milliarder kroner. Det høres mye ut, men er ikke en gang 2 prosent av NAV-budsjettet til dette. Det betyr at det nok kan finnes så mange som noen få tusen trygdesnyltere og -svindlere der ute – men de er et forsvinnende lite mindretall av alle som får uføreytelser. Du tar definitivt ikke vekk de store kostnadene, selv om du skulle klare å ta alle som svindlet. (For ikke å snakke om de drakoniske virkemidlene og astronomiske summene du måtte bruke på å få tatt alle.) Det er nok også en litt større gruppe av de som kunne jobbet, men som har klart å få seg uføretrygd likevel. Samtidig er kontrollregimene blitt strengere, og du må gjennom et omstendelig byråkrati for å ende opp som uføretrygdet. Om du strammer inn nåløyet ennå mer, så tviler jeg på at du vil få de store virkningene av det. Som Aftenposten rapporterer om i dag, så ender de fleste som har fått avslag på trygdesøknaden opp med å bli trygdet noen år senere likevel.Potensialet for å få uføretrygdede motivert til å jobbe, er neppe særlig stort det heller. I mars rapporterte Aftenposten om at under ti prosent av de på uføreytelser vil tilbake til jobb. Selv om vi antar at noen som kan jobbe av disse ikke vil, så er det heller ikke her de store toppene kan tas.

Fokuset må ligge på hva som dytter folk ut av arbeidslivet, og forsøke å redusere dette. Arbeidet med å redusere frafallet i skolen er nødvendig. Livsstilssykdommer må forebygges. Beskyttelsen av arbeidsmiljøet til arbeidstakere må styrkes, og lønningene må opp for folk i lavtlønte yrker med høy arbeidsbelastning. For å nevne noe.

Løsninga er ikke å kutte i uføreytelsene. Da rammer du stort sett alle andre enn de som ville kunne tjene på uføreytelsene. Du rammer de som ikke kan jobbe hardest. De er avhengig av disse ytelsene for å leve et verdig liv, og det er også deres barn og familier. Det vil igjen bidra til å styrke den sosiale reproduksjonen av trygd. Så rammer du de som er i lavtlønte yrker. Hvis folk kan betales mindre, og det likevel vil lønne seg å være i jobb, så kan arbeidsgiverne betale mindre. Da vil det etter hvert ikke lenger “lønne seg å jobbe” likevel, og ytelsene må skrus ned ennå et hakk. Det er en ond sirkel.

Til syvende og sist er problemet uansett altså langt overdrevet. Andelen av befolkningen på uføreytelser er stabil. Vi kan derfor ha fokus på de langsiktige virkemidlene – som å ha et bedre samfunn å leve i – heller enn de kortsiktige og drakoniske løsningene som ofte forfektes fra høyresida.

Vårt Land har et oppslag 24.08.10 med tittelen “Dette vil HEF-sjefen fjerne“. Saken er et intervju med Jens Brun-Pedersen fra Human-Etisk Forbund, som ønsker et skille mellom statens institusjoner og religiøs forkynnelse. Dette er da gjenstand for diskusjon på verdidebatt.no – VL sin ekskursjon inn i sosiale medier – med tittelen “Brun-Pedersens idealsamfunn“. Espen Utaker, VLs debattleder, spør: “Hva slags idealsamfunn ønsker du deg? Deler du Brun-Pedersens visjon? Hva slags plass skal den kristne kulturarv ha i det offentlige rom?”

Innleggene strekker seg fra støtteinnlegg for Brun-Pedersen til innlegg om den “Totalitære Brun-Pedersen”. Bloggen Kristenmanns blogg har et lengre innlegg om saken under tittelen “Kamp mot tvangssekularisering!”

Jeg synes det er skuffende, men ikke overraskende, at det fortsatt – over 2000 år etter de greske filosofenes angrep på overtro – er slik at vi må kjempe for en religionsnøytral stat. Alt Brun-Pedersen ber om, er jo at vi anerkjenner at staten skal være til for oss alle, ikke bare for den wishy-washy kristne majoriteten. (Om de i det hele tatt er en majoritet lenger, kan vi jo også lure på – Fri Tanke rapporterer fra Norsk Monitors undersøkelser om gudstro.) Det betyr at staten ikke må forkynne religion. Statens verdimessige fundament må ligge i det som til en hver tid er nedfelt i lovverket, hvor Grunnloven og menneskerettighetene ligger i bunn, og dette må være fritt for henvisninger til normkilder utenfor det menneskelige. (Jada, Gud er menneskeskapt, men anvendes som en ekstern normkilde.) Det innebærer også at staten må ta hensyn til at mer uformelle sosiale mekanismer kan ha samme funksjon som de formelle lovene. Derfor bør det for eksempel være uaktuelt at skoler bidrar til at elevene deltar på julegudstjenester, samme hvor frivillig det er, eller til at skoletiden nyttes til konfirmantundervisning.

Det betyr ikke at staten ikke skal bidra til formidling av religion og religiøse synspunkter. En viktig oppgave for staten er også å bidra til gjensidig respekt og toleranse, og om kjennskap ikke gir vennskap, så gir det i det minste muligheten til å forstå den andres synspunkter. Jeg mener det er essensielt at skolen både forteller om hvordan ulike religioner, ideologier og livssyn ser seg selv, og hvordan andre ser dem. Skolen må fortelle om hvordan religioner har preget samfunn, og diskutere hvordan livssyn og livssynsdebatter preger samfunnet i dag.

Selv om jeg av og til skulle ønske at samfunnet var kjemisk fritt for religion, åndelighet, alternativ-bevegelse og annet humbug, så kan man ikke påtvinge andre sitt livssyn. (Og kanskje samfunnet ville bli fattigere – i hvert fall ville det bli kjedeligere – uten overtroen.) Å forby religion i det offentlige rom eller å late som det ikke er noe som heter religion – eller for den saks skyld å “oppdatere” litteratur ved å fjerne politisk ukorrekte deler av den – har lite for seg. Barn skal beskyttes mot å isoleres fra andre impulser enn sine foreldres misjonering, men foreldre må likevel kunne videreformidle sine verdisyn til sine barn. Jeg håper flest mulig foreldre gjør dette på en måte som setter barnets behov i sentrum og lar barnet oppdage skillet mellom rett og galt uten at Gud og andre overtroiske forklaringer behøver å trekkes inn. Men veien dit må gå gjennom overbevisning, argumentasjon og diskusjon – ikke tankepoliti.

Vi kan ikke kreve en religionsnøytral offentlighet – og vi skal heller ikke ha en nøytral offentlighet. Det er heller ikke mulig. Men vi bør alle godta at staten holder seg unna religionsutøvelse.

Det kan se ut som det går en høyrebølge over Europa, og over Norge. Siste meningsmåling (referert i Aftenposten og VG) gir solid blått flertall: H og Frp alene får 47%, og med KrF og Venstre har de 58,8%. Nå skal vi ikke bry oss for mye om mellomvalgsmålinger, men trenden over tid er også klar. På valgforsker Bernt Aardals hjemmesider kan du gasse deg i alt du måtte ønske av meningsmålinger og valgstatistikk. Jeg har sett på hvordan forholdet mellom blokkene har vært historisk. Jeg har klassifisert RV, NKP, SF/SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet (fra og med 1993) som venstreside, og øvrige partier i statistikken (DLF, KRF, V, H, Frp, Kystpartiet og Sp/Bondepartiet før 1993) som høyreside. Bildet som da framtrer er tydelig:

• Norge hadde blått velgerflertall fram til krigen. (At Arbeiderpartiet satt i regjering fra 1936, skyldtes at Bondepartiet inngikk forlik med dem – men Bp var definitivt et borgerlig parti den gangen.)
• Fra og med 1936 til og med 1969 hadde Norge rødt velgerflertall. Imidlertid sørget valgsystemet for at det var borgerlig regjering fra 1965 til 1971 (regjeringen Borten).
• Fra og med 1973 har det vært blått velgerflertall ved hvert eneste valg, med unntak av valgene i 1993 og 1997. Senterpartiet (som vel blir ansett som å ha skiftet side omtrent på denne tida) er “skyld” i denne forskyvningen. De tradisjonelle venstresidepartiene har altså ikke hatt velgerflertallet i ryggen en eneste gang siden 1973. Valgsystemet og det parlamentariske systemet vi har er grunnen til at det har vært mulig med venstresideregjeringer i periodene 1973-1981, 1986-89, 1990-1997, 2000-2001 og 2005 til i dag.

Det er altså ikke noe kvantitativt (tallmessig) forskjellig mellom tidligere tider og høyrebølgen vi har i Norge nå. Dagens høyrebølge er egentlig bare en fortsettelse av høyrebølgen i norsk politikk siden tidlig 1970-tall. Siden valget 2009 har regjeringens oppslutning stupt, mens Frp – og særlig Høyre – har vunnet kraftig. Hvis dette skulle holde seg (noe det ikke har gjort tidligere), så ville det representere et skille i norsk politikk. Men det er det altså for tidlig å si noe om.

Men spørsmålet er om det er noe kvalitativt forskjellig ved høyrebølgen i dag, sammenlignet med tidligere. Svaret er vel kanskje både ja og nei. Jeg har ikke gått gjennom detaljene for valg over de siste årene for europeiske land (den interesserte kan finne tallene her: NSDs European Election Database), men ut fra medierapporter og regjeringskonstellasjoner i europeiske land, så er de fleste land i Europa i dag høyrestyrt, og høyreradikale partier er på fremmarsj: Jobbik i Ungarn, BNP i Storbritannia, Frihetspartiet i Nederland, Østerrikes Frihetsparti, Sverigedemokraterna i Sverige, Front National i Frankrike, flamske nasjonalister i Belgia, Dansk Folkeparti i Danmark og Fremskrittspartiet i Norge er bare noen av eksemplene. Deres fellestrekk er at de er protestpartier, antielitistiske og fremmed- og/eller islamfiendtlige (i varierende grad). Denne innvandringsmotstanden er et nytt aspekt ved høyrebølgen(e), sammenlignet med tidligere i etterkrigstida. Sammenlignet med førkrigstida er det imidlertid ikke så nytt. Betyr dette at skammen over nazistenes overgrep var det eneste som holdt fremmedfrykt og tøylesløs nasjonalisme tilbake? Jeg vet ikke, men jeg frykter at fremmedfrykt og -hat er noe vi vil leve med til alle tider. Akkurat som religion eller mektige ideologier kan ta et voldsomt og irrasjonelt grep om oss ved hjelp av sine enkle løsninger og sosiale gruppemekanismer, så har fremmedfrykten blant annet opphav i vårt behov for å definere identitet – og en enkel måte å gjøre det på, er å identifisere “den andre” – en som er annerledes. Men akkurat som annen skadelig irrasjonalitet, så må også fremmedfrykt tøyles, temmes og bekjempes.

Et annet interessant aspekt ved høyrepartienes retorikk, er den økonomiske tankegangen de forfekter. Det er ikke bare Fremskrittspartiet som tilsynelatende er motsetningsfylte i å kreve skatteletter og en tilsynelatende sterk velferdsstat i samme åndedrag (om de i realiteten undergraver velferdsstaten, er et annet spørsmål om konsekvensene av politikken deres, og det har jeg skrevet om før, så det lar jeg ligge nå). Det de appellerer til, er behovet for personlig frihet – de gjør seg til fanebærere i kampen mot formynderi fra statens side. Samtidig anerkjenner de behovet for trygghet – og at velferdsstaten er en viktig trygghet for mange. Dermed gir de velgerne det beste av to verdener på en gang. Ikke rart de har god oppslutning!

Men heller ikke dette er egentlig så nytt – innpakningen er dristigere, frekkere og krassere enn på; godt inspirert av amerikanske republikanere og andre hotshots. Imidlertid har høyresiden bare i korte perioder vært ultraliberalistisk økonomisk. Konservative, kristendemokrater og sosialliberale har vært grunnleggende opptatt av trygghet. Forskjellen er at det før var venstresida som kjempet for frihet og trygghet for alle. For dem var staten et autoritært verktøy for å ivareta borgerskapets interesser. Gjennom oppbygning av egne institusjoner i arbeiderbevegelsen og gjennom overtakelse av statens institusjoner kunne man oppnå frigjøring for sliterne også.

I dag er bildet snudd, og det er venstresida, som har sittet med makt i mange europeiske land i store deler av etterkrigstida, som blir oppfattet av folk som autoritære administratorer av en undertrykkende fellesskapsideologi. Og det er i dette at problemet ligger. Sosialdemokratiet har sprukket under presset fra generasjoner som har vokst opp uten nød og fattigdom, som har fått seg en utdannelse og som har fått smaken for selvrealisering. Etterkrigstidens likhetsløsninger – som var båret vel så mye ut av økonomiske nødvendigheter som av ideologisk tankegang – kjennes unødvendig innskrenkende. Den opposisjonen som mange steder vokste fram til venstre for sosialdemokratiske partier – radikale, ikke-kommunistiske sosialdemokratiske partier og miljøpartier (SV, danske SF, Miljöpartiet) – vokste fram med blant annet krav om mer individuell frihet i livsførsel; men også denne bevegelsen (som jeg oppfatter meg som del av) er i manges øyne en autoritær formynderbevegelse.

Som jeg har argumentert for mange ganger, så er høyrepartienes politikk reelt sett slik at den vil redusere vår frihet. Men retorikken deres er forførende, og venstresidas retorikk er fordømmende. Jeg tror venstresidas håp ligger i å ta tilbake frihetsbegrepet. Frihet for alle bør være sosialismens endemål, og vi må våge å tenke selvstendige tanker om hvordan vi skal oppnå det. Vi må diskutere hvilke verdier denne friheten omfatter, men vi må gjøre det uten å gripe til dogmatiske lesninger av fortidens sosialister. Vi må diskutere løsninger for et moderne samfunn, men uten å gi slipp på helhetsbildet – uten å la oss forføre av en liberalistisk tankegang.

Hvis vi som kaller oss selv sosialister ikke evner å leve i samfunnet, bare å snakke om det, og ikke evner å ta til oss hva de store massene tenker, ikke bare vår egen omgangskrets – ja, da klarer vi aldri å snu den gamle høyrebølgen og da fortjener vi å tape valgene som kommer.

Jeg har ikke tall på hvor ofte jeg hører folk som ikke kommer fra Oslo rakke ned på byen jeg er fra og snakke om hvordan verdiene skapes andre steder i landet. Over tid har det nærmest blitt etablert som en sannhet at det er verftene på Nordvestlandet, oljefeltene i Nordsjøen, kystfiske og oppdrett som skaper verdier og er det vi lever av i dette landet. Industri, landbruk og fiske er det eneste som skaper verdier, og vi som bor og jobber i Oslo snylter på resten av verdiskapninga i landet.

Dette er myter. Det er fortellinger som har rot i gamle motsetninger mellom sentrum og utkant og i en forelda økonomisk tankegang om at det kun er naturressursene og det som lages av den som har verdi. Sånn som disse folka snakker, så skulle vi tro at vi levde i bytteøkonomiens tid. Disse mytene er ikke bagatellmessige heller. De spiller en viktig rolle i norsk politisk debatt, og de kan sette sterke følelser i sving, særlig utenfor Oslo. Bare se på de (per nå) 272 kommentarene til NRKs sak fra i går, med den ganske unøyaktige tittelen “-Oslofolk skaper verdiene i Norge”. I Oslo tar vi dette stort sett med stoisk ro, men av og til trenger vi å si fra om at nok er nok!

NRKs sak (som også ble referert med nesten samme tittel i Aftenposten i går) bunner i ganske interessante tall fra Statistisk sentralbyrå, disse mytene tatt i betraktning. Bakgrunnen for sakene er statistikk SSB la fram i mars i år, med fylkesfordelt BNP (Bruttonasjonalprodukt) – et mål på økonomisk produksjon. SSBs tall viser at innbyggerne i Oslo har høyest BNP per pers:

Copyright SSB 2010

BNP er et ganske greit mål på verdiskapning – det viser omfanget av økonomisk aktivitet. I dette tilfellet viser tallene hvor mye hver enkelt innbygger eller sysselsatt i snitt bidrar til BNP i hvert fylke. Private bedrifters bidrag til BNP er det de sitter igjen med når du trekker fra det de har brukt i produksjon og slitasje, mens det offentliges bidrag til BNP tilsvarer lønna til de ansatte.

I nettdebattene kan man finne noen innvendinger som går igjen. En vanlig innvending er at “hovedkontorene ligger i Oslo, da registreres verdiskapningen der”. Dette har jeg spurt Xiaoming Chen, rådgiveren som er nevnt i NRK-saken om, og fått bekrefta at BNP registreres der bedriften ligger, ikke der hovedkontoret er. Med andre ord: BNP er registrert der produksjonen faktisk foregår.

En annen vanlig innvending er den som klubbformannen på Aker Verdal, Ståle Johansen, kommer med til NRK: -Man vil aldri kunne drive et samfunn med bare å klippe håret til hverandre. Rent sett bort fra at andelen frisører i Oslo er lavere enn flere andre steder i landet (som Sigve Indregard så elegant har påpekt), så er dette en vanlig måte å si at bare vareproduksjon (og evt. landbruk og fisk – primærnæringene) er “ordentlig” produksjon. Tjenesteproduksjon er ikke skikkelig verdiskaping. Jeg vet ikke hva slags samfunn Ståle Johansen lever i, men også Verdal har sin skjerv av tjenesteproduksjon, så jeg tviler på at han kan ha unngått å legge merke til alle de som lever ganske greit av å selge hverandre tjenester. Jeg vil tro at Ståle Johansen også har behov for å gå på butikken – at han ikke kjører rundt selv til fabrikkene og henter brød, syltetøy, agurker og kjøtt – at han er glad for at noen kan reparere bilen hans når noe går galt med den – og at han syns det er greit å ha strøm i huset som han kan betale gjennom nettbanken sin, i stedet for å bygge sitt eget kraftverk på tomta si. Jeg vet ikke noe om Ståle Johansen, men jeg antar at han bruker fly, tog, buss eller båt når han skal langt av gårde på ferie, og at han setter pris på at han ikke må stelle eventuelle gamle foreldre helt på egen hånd. Det er riktig at du ikke kan plukke opp en tjeneste og holde den i hånda – det er et greit kjennetegn på at en økonomisk aktivitet er en tjeneste og ikke en vare – men tjenesteproduksjon er faktisk den største delen av økonomien både lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt. I følge SSB står tertiærnæringene (tjenesteproduksjon) for 75% av sysselsettingen og 59% av BNP. Selv om disse tallene nå er noen år gamle (2002), så er bildet fortsatt det samme. Sekundærnæringene (industriproduksjon) produserer mer BNP per sysselsatt enn noen annen næringsgruppe, men utgjør en mindre del av økonomien, uansett hvordan du vrir og vender på det. For øvrig bør ikke Ståle Johansen glemme at den jobben han og de andre på Aker Verdal gjør, også på sett og vis er tjenester. De, som arbeidstakere, selger sin arbeidskraft – en tjeneste – til industribedriften de arbeider i. Forskjellen er at resultatet av deres tjenester er en håndfast gjenstand.

En tredje innvending, som også ser ut til å ligge i utsagnet fra Ståle Johansen, er at folk ser ut til å tro at Oslo-regionen bare driver med tjenester og offentlig forvaltning. Sist SSB undersøkte dette i detalj, var i 2001 – bildet er nok også her fortsatt det samme. Og det SSB fant ut da, var ganske interessant. I Oslo-regionen (Oslo og Akershus) hadde Oslo fylke 8 prosent av verdiskapningen fra statlig forvaltning, mens landsgjennomsnittet var 6 prosent. Fra kommunal forvaltning kom 9 prosent av verdiskapningen mot 15 prosent i landet for øvrig. Men dette er ikke alt: I Oslo og Akershus er andelen av BNP som er markedsrettet produksjon den nest høyeste i landet, med 82,7 prosent. Bare Rogaland er høyere, med 84,4 prosent. Det vil si at Oslo-regionen, sammen med Rogaland, er den delen av landet som er minst avhengig av offentlig forvaltning for verdiskapningen sin. Enn mer, samme rapport (s. 19) viser at Oslo-regionen har den høyeste andelen av BNP innen forlag og grafisk industri (54,4%) og elektronisk og optisk industri (26,1%). Det er tjenesteproduksjonen som trekker opp BNP i Oslo-regionen, bl.a. fordi produktiviteten i denne sektoren akkurat i Oslo-området er mye høyere enn i sekundærnæringene. Det er riktig at tjenesteproduksjon er veldig viktig for Oslo-regionens økonomi, men det er ikke sånn at vi ikke har industri her. Den samme rapportens tall (riktignok fra 1997), viser at Osloregionens industri bidrar med ca 2,47% av Norges totale BNP, inkludert olje- og gassutvinning. Det betyr at rett i underkant av 10% av Oslo-regionens BNP kom fra industri.

En fjerde innvending er at det bare er privat virksomhet som driver med verdiskaping. Dette er også en myte – på linje med at tjenesteproduksjon ikke er verdiskaping. Det offentlig virksomhet driver med er tjenesteproduksjon. Disse tjenestene bidrar til å holde hjulene i gang i privat sektor, og er en forutsetning for at for eksempel norsk industri skal fungere. Her er noen eksempler på hvordan:

• Offentlig forvaltning driver saksbehandling som sikrer likebehandling og forutsigbare rammevilkår. Uenig? Se på hvordan det går med økonomien i for eksempel Hellas eller andre land som har høy korrupsjon.
• Politi og rettssystem sikrer bedriftene mot ran, tyveri og overfall. Systemet er ikke vanntett, men er du uenig likevel? Se på hvordan det er å drive på i statsløse samfunn som f.eks. Somalia.
• Barnehager gjør det mulig for begge foreldre å være i jobb. Uenig? Norsk yrkesdeltakelse er blant verdens høyeste, noe som bidrar til høyt konsum.
• Offentlige overføringer til privatpersoner – trygder, pensjoner, sosialhjelp, stønader, etc. – fritar arbeidsgiverne for byrden med å administrere disse sosiale ordningene og gjør det mindre risikofylt å ansette og si opp ansatte. Uenig? Spør en arbeidsgiver i Belgia eller Tyskland om det er lett å forholde seg til ulike forsikringskasser, og om hva som skjer hvis du må si opp noen.
• Utdanningssystemet produserer kvalifisert arbeidskraft uten direkte kostnad for arbeidsgiverne. Uenig? Spør hvor lett det er å skaffe kvalifisert arbeidskraft til høyteknologiske næringer som shipping eller offshore i land hvor befolkningen har lav utdanning.
• Veier, jernbaner, flyplasser og havner sørger for at det er mulig å forflytte varer og arbeidskraft raskt over store avstander. Uenig? Spør hvordan det var å drive næring i Norge for to hundre år siden.

Lista kan gjøres mye lengre, men poenget er at næringslivet er helt og holdent avhengig av en velfungerende offentlig sektor – akkurat som offentlig sektor er avhengig av et velfungerende næringsliv.

Hvem er viktigst?

Poenget med dette lange innlegget har vært å vise at distriktsarrogansen om at det ikke produseres verdier i Oslo bunner i grunnløse myter. Det foregår verdiskapning i Oslo, den er viktig for landet, og vi topper faktisk statistikken over hvor det produseres mest per innbygger – og ikke minst – per sysselsatt. Det betyr ikke – som både NRK og Aftenposten tror – at det er “Oslofolk som skaper verdiene i Norge”. Tvert i mot – hele landet driver verdiskaping. At Oslo-regionen har såpass høy verdiskaping per innbygger, skyldes blant annet at en del av de tjenesteytende næringene som er lokalisert i Oslo drar inn mye penger, og penger er faktisk ikke et halvgalt mål på verdiskaping. Fordi penger kan konvertere arbeidskraft til varer og tjenester vi trenger, og omvendt, så sier pengeverdien av noe ganske mye om vår verdsettelse av det konkrete godet. For det som selges i markedet, er markedsverdien et godt mål på verdien av det – det er hva folk er villig til å gi for godet – mens i offentlig sektor så er kostnaden ved driften et godt mål på verdien av tjenestene, fordi det er det minste noen ville kunne solgt tjenesten for uansett, hvis det var mulig å selge dem.

Vi vil alltid ha debatter om hvilke næringer som er viktige, hvor de ligger og bør ligge, og hvordan vi skal måle verdier. Men det bør ikke være tvil om at den fjerdedelen eller så av Norges befolkning som bor i Osloregionen faktisk yter vår skjerv – og vel så det – for å holde Norge i gang.

Andre som har skrevet om dette:

• Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen, legger lite nytt til debatten i sitt noe flåsete “Oslo kan takke byråkratene“.
• Jan Arild Snoen, som mener “Oslofolk betaler regningen“.

Oppdatert:

Nyere tall for fordeling av næringers bidrag til BNP, fylkesfordelt fra SSB, viser at Oslo i 2007 bidro med 16,95% av bruttoproduktet i landet, og at industrien i Oslo sto for ca 6% av Oslos bruttoprodukt. Industri i Oslo og Akershus bidro med 1,6% av bruttoproduktet for hele landet. Bare to andre fylker hadde større bruttoprodukt fra industrien enn Oslo, nemlig Rogaland og Hordaland (hhv 25 og 26 mrd mot Oslos 20 mrd). Oslo har langt mer innen ikke markedsrettet virksomhet (i absolutte tall) enn resten av landet, men selv fratrukket dette, finansiell tjenesteyting og utenriks sjøfart (som er eksempler mye trukket fram i debatten) har Oslo langt høyere bruttoprodukt enn noe annet fylke.

For et par dager siden skrev jeg her om hvor godt vi egentlig har det i dette landet. Tall fra Eurostat viser at vi har nest best kjøpekraft i Europa, noe vi bør være ganske fornøyd med. Men vi vet jo godt hvordan sytejournalistikken aldri hviler, og Dagens Næringsliv gjør sitt for å opprettholde bildet av Norge som et fryktelig dyrt land. Jeg har stort sett mye respekt for DN, som jeg syns bedriver skikkelig journalistisk håndverk, men overskriften “Se hvor mye dyrere mat er i Norge” er du-journalistikk av verste VG-skuffe. Her presenterer de også tall fra Eurostat, som viser at prisnivået i Norge er 54% høyere enn i EU-landene. Først nederst i artikkelen (når de færreste gidder å lese hele) henviser de til en tidligere sak om hvordan den norske pengefesten fortsetter.

DN er selvsagt ikke alene på dyr-mat-ballen. De får selskap av Aftenposten med overskriften Norge har Europas dyreste matvarer, hvor Europabevegelsens Paal Frisvold denne gangen ikke imponerer med sitt forsøk på å slå mynt på saken. Til og med Nationen er med: Norge har Europas dyreste mat, skriver de. Nettavisen og NA24 drar det selvfølgelig lengst, med overskriften “Alkohol er 130 prosent dyrere” og ingressen “Vanvittige prisforskjellene på Norge og resten av Europa” i en sak som i motsetning til de andre avisenes er en journalistisk bearbeiding og vinkling av SSBs pressemelding. Ikke bare er ikke rettskriving og grammatikk journalist Nina Schages sterkeste sider, men artikkelen tuller med tall i tillegg. “Generelt kostet matvarer og alkoholfri drikke dobbelt så mye i Norge” skriver Schage. Hvis du titter på SSBs nettsider, så ser du at det faktiske tallet er 54 prosent høyere – ikke 100 prosent høyere (154-100=54) .

Mye vil ha mer, og vi har veldig mye i dette landet som vi har. Stakkars oss, altså!

For et par dager siden offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå nye tall fra EUs statistikkontor Eurostat. Disse viser at Norge kommer nest best ut i Europa når det gjelder prisjustert BNP (bruttonasjonalprodukt) per innbygger. Hva betyr dette? Jo, det betyr at Norge er et av de billigste landene i Europa å bo i, fordi vi per person i gjennomsnitt har veldig mye penger å rutte med, selv prisnivået tatt i betraktning. Bare Luxembourg kommer bedre ut, men som det står i Eurostats pressemelding, så må tallene for Luxembourg tas med en klype salt på grunn av at deres BNP per innbygger blir drevet kunstig i været på grunn av veldig mange utenlandske arbeidstakere som ikke bor i Luxembourg.

Norge ligger faktisk 77 prosent over EU-gjennomsnittet, høyt over de neste på lista, Sveits (44), Irland (31) og Nederland (30). Det er kjipest å bo i Serbia (-63), Bosnia-Herzegovina (-70) og Albania (-73).

Likevel elsker vi altså å syte og klage over penger i Norge. Tomatprisene er for lave for bøndene.  “Bompenger er som Luksusfellen“. “Blodpris” for is. Kanskje ikke rart at halvparten av sommervelgerne har lagt sin elsk på Høyre og Frp, som er mestere i å klage på hvor dyrt alt er her til lands.

Avisene er også fulle av tips for å få billigere ting. Billigere øl (med avstemning om hva som er “riktig” ølpris, selvfølgelig), billigere mote, billigere mobil, billigere studielån.

Og til slutt: Alle er selvfølgelig i fyr og flamme interessert i å sjekke skatteoppgjørene sine – og avisene må jo bidra til hysteriet.

Hva er moralen? Jo, vi har det egentlig ganske greit, men mye vil ha mer. Kanskje på tide å stikke fingeren i jorda og slutte å tro at vi har det så vondt her til lands? Min erfaring er at det er lite klaging fra de som faktisk er sliterne og som kunne hatt det litt romsligere, mens de som har fete biler, båter, hytter og jobber er de som også er ivrigst på å mase om at ting skulle vært bedre.

(Takk til Sigve Indregard for å ha postet SSB-statistikken på Facebook, sånn at jeg ble oppmerksom på den).

Som jeg skrev om for et par dager siden, så er det svært lite av alternative behandlingsformer som har noen som helst dokumentert effekt, i følge Edzard Ernst og Simon Singhs gjennomgang av forskningen på feltet. Og det som måtte ha noen effekt er sjelden bedre enn konvensjonell medisin, ofte dyrere og medfører tidvis unødvendig og uviss risiko. Selv om konvensjonell medisin langt fra er risikofri, så er den det vi kaller evidensbasert – basert på forskning, statistikk og stadige revurderinger av gammel kunnskap vet vi hva som virker og ikke virker, vi vet hvilke bivirkninger vi har med å gjøre, hva risikoen er for at de oppstår og ofte hva som kan gjøres for å unngå dem. Det gir leger et godt grunnlag for å veie risiko og kostnad mot nytte av en behandling i hvert enkelt tilfelle.

Alternativ behandling er “alternativ” fordi den ikke underlegges de samme kravene til bevis som konvensjonell medisin. Ofte postulerer tilhengerne av alternativ behandling at akkurat den behandlingsformen de støtter representerer en filosofisk annerledes tilnærming til verden som ikke kan underkastes ordinær vitenskap. Dette er bare tull. En hver form for medisinsk behandling vil i det den virker generere observerbare og målbare fenomener som kan knyttes til behandlingen – nemlig en bedring av tilstanden det gjelder, som ikke er tilfeldig, og som skyldes behandlingen i seg selv. Hvis dette ikke observeres, så virker behandlingen heller ikke, og det er de som ønsker å bruke en behandlingsform på pasienter som må ha bevisbyrden for at den virker, og for at nytten ved behandlingen rettferdiggjør den kostnad og den risiko pasienten utsetter seg for.

Det burde med andre ord være vanskelig å stille seg nøytral til hvorvidt man bør oppsøke og velge alternative behandlingsformer. Som jeg var inne på i posten om virkningen av alternativ behandling, så har vi et organ som heter NIFAB – Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, og som jeg har vært litt skeptisk til. Lo and behold, som engelsktalende sier, i dag har Preben Aavitsland, fungerende divisjonsdirektør på Folkehelseinstituttet, et innlegg i Dagbladet om akkurat NIFABs virksomhet, med den betegnende tittelen “Statens PR-kontor for homøopati”. Han er mildt sagt sjokkert over den likegyldigheten de framviser, med begrunnelsen “Vi må være nøytrale”. Aavitslands innlegg er herlig og tankevekkende lesning om farene ved NIFABs strategi: nemlig at folk blir villedet til å tro at homøopati og annet kan virke mot alvorlige sykdommer, når homøopati beviselig ikke virker, og ut fra alt vi vet om universet ikke kan virke. Han reagerer bl.a. på denne saken på NIFABs sider.

Men det er ikke så mye NIFABs skyld dette her – ansvaret er større. Stakkarene som jobber på NIFAB burde vite bedre, men de får ikke lov til det. Men vent litt – før vi går videre – hvem er de? Det er totalt seks stykker som jobber i NIFAB – tre faglige rådgivere, en redaktør og to informasjonskonsulenter. Faglig rådgiver Are Gamst er samfunnsviter, med en master i Science, Society and Technology fra UiO og Maastricht universitet, og en cand.mag i prosjektadministrasjons, sosialantropologi og engelsk. Masteroppgaven hans handlet om “integrativ medisin”, men en ESST-master (som jeg antar han har) er ingen medisinsk master. Det er en ett-årig master som ligger tett opp til vitenskapssosiologi og -filosofi. Med andre ord god utrustning for mye i dagens samfunn, men ikke akkurat medisin.

Faglig rådgiver Mona Berg Hansen er sosiolog, med områdestudier, religionshistorie og praktisk pedagogikk i fagkretsen, mens faglig rådgiver Solveig Johansson har sin master i pedagogikk, dog med en bachelor i samfunns- og kulturfag som inkluderer statsvitenskap, sosiologi, antropologi, IKT og humanbiologi. Hun har altså vært innom noe som kan være relatert, men med tanke på at en bachelor er tre år, er det antakeligvis begrensa hvor mye hun har rukket å gå i dybden på akkurat humanbiologien. Disse to har også mye erfaring fra “salgsbransjen”, står det å lese. Ingen av de tre faglige rådgiverne på dette stedet har altså noe særlig bedre faglig grunnlag for å vurdere alternativ behandling enn, ja, meg, for eksempel.

Det står ikke mye bedre til med informasjonsmedarbeiderne. Ola Lillenes, redaktøren, er kommunikatør, med engelsk og musikk i tillegg, mens informasjonskonsulent Christel Slettli Hansen er bachelor i media, med kunsthistorie i tillegg og informasjonskonsulent Børge Warvik er IT-utdannet. NIFAB har rett og slett ganske så dårlige forutsetninger for å gjøre noen som helst vurdering av innholdet i informasjonen de formidler. Som blogger kan jeg tillate meg å basere meg på populariseringer gjort av vitenskapsfolk, men et statlig informasjonssenter bør holde en høyere standard.

Du må faktisk grave ganske dypt inn i nettsidene deres for å finne retningslinjer for bruk av nettstedet som kan gi noen hint om hvorvidt du bør velge alternativ eller konvensjonell medisin. Som jeg viser i bildet under, må du først klikke på den ganske anonyme teksten “Om NIFAB” øverst i vinduet, for deretter å klikke på den intetsigende teksten “Retningslinjer” i en meny til venstre for å finne noen råd fra NIFAB om forholdet mellom konvensjonell og alternativ medisin.

Et screenshot fra NIFABs nettsider

Jeg trodde jeg der skulle finne NIFABs mandat eller noe, men her står den veldig viktige informasjonen om forholdet mellom alternativ og konvensjonell behandling:

NIFAB advarer mot å oppsøke alternativ behandler i stedet for lege eller annet autorisert helsepersonell. Ved helseplager, symptomer eller sykdom oppfordrer vi deg alltid til å oppsøke lege/ autorisert helsepersonell først. (…) NIFAB advarer mot å avslutte/ fravike skolemedisinsk behandling til fordel for alternativ behandling.

Det finnes sider med pasientveiledning, og under “Viktig informasjon” der, så kan du lese en noe nedtonet versjon av det samme. Men også her må du aktivt klikke deg videre to ganger fra forsiden for å komme til akkurat dette.

På de sidene du faktisk antakeligvis kommer til å lese – nemlig de om den enkelte behandlingsformen – står det som regel intet slikt. Ta for eksempel healing. Først kommer du til en forside om healing, hvor du kan lese det følgende:

• Healing er en samlebetegnelse for behandlingsformer som søker å påvirke det som antas å være klientens energifelt, på en slik måte at kroppen skal kunne helbrede seg selv.

• I Norge er Reiki healing en av de mest kjente og brukte formene for healing.

• En gjennomgående idè i healing er at tanker, følelser, sorg, indre spenninger og konflikter kan gi utslag som fysisk sykdom.

• Det er mange ulike teorier om hvordan healing eventuelt virker.

Så kan du se en film om healing, som bare er et eksempel på en behandling sett fra utøvers synspunkt, ikke NIFABs. Enkelte av de tingene healeren i filmen sier er av god underholdningsverdi, hvis du ikke tar det alt for seriøst. Pasienten i filmen gjentar et par ganger “Å, så deilig!” – så filmen er ikke akkurat “nøytral” i sin framstilling.

Når du er fornøyd med filmen, så kan du lese mer – du kan lese et sammendrag på seks avsnitt, hvorav det siste – og korteste (2 linjer) omtaler forskning på healing: “Det er gjort en del forskning på healing. Kvaliteten på den forskning som er gjort er variabel, og det finnes foreløpig lite dokumentasjon på hvorvidt healing har effekt.” Den øvrige teksten framstiller filosofien bak og noe om bivirkninger (forklart fra utøvernes perspektiv). Så er det en fyldig side om behandling i praksis, en side om virkning/bivirkning – igjen hovedsakelig fra utøvernes synspunkt. Så har du en side med bakgrunn, en relativt grundig innføring i filosofien og teorien bak healing og så én side om forskning. Siden om forskning inneholder bare viderelenking – ingen sammenstilling/vurdering av forskningen (bortsett fra en disclaimer om at NIFAB ikke går god for noe ved å linke til det). Deretter har du en side om hvordan du velger behandler (blant ulike healere), en side med linker til steder du kan bli utdannet healer, en side med linker til organisasjoner som organiserer healere og en kortfattet side med referanser (healerforbundets sider, et par bøker om healing, NOUen og Ot-prpen om alternativ behandling og til VIFAB – det danske NIFAB).

Med andre ord er det lite “nøytralitet” å spore i hvordan healing framstilles. Det er tvert i mot mengder med informasjon fra utøvernes perspektiv, mens det er relativt tynt med forskningsbasert informasjon eller informasjon om hvorfor du ikke bør velge healing. Hvis ikke du vet bedre, så sitter du igjen med et ganske positivt inntrykk av healing etter å ha tittet gjennom disse sidene. “Nøytralitet” er altså (dette er i og for seg velkjent for kritikere av alternativ medisin) et kodeord for (nesten helt) ensidig framstilling av alternativ behandling på behandlernes egne premisser med få innvendinger fra ekte vitenskap.

Men hvor skriver denne holdningen seg fra? Er det bare NIFABs folk som er ukritiske og kunnskapsløse? Nei. De har ikke dukket opp fra intet. Det ligger politiske prosesser bak. Den siste store politiske prosessen om alternativ behandling i Norge ble igangsatt med NOUen (Norsk Offentlig Utredning) om alternativ medisin (NOU 1998:21). Utvalgsarbeidet var satt i gang i april 1997, under Thorbjørn Jaglands regjering, som et resultat av stortingsvedtak fra 1995 om St.meld. 50 (1993-1994), hvor helse- og sosialkomiteen ville ha utredet plassen til alternativ medisin (se her for historikk). Stortinget ønsket et utvalg hvor det også satt representanter for alternativ medisin. Gudmund Hernes var sosial- og helseministeren som satte ned utvalget. Utredningen ble levert i desember 1998, til Kjell Magne Bondeviks første regjering, hvor Dagfinn Høybråten var helseminister. Utredningen ble fulgt opp av Bondevik I i St.meld. 26 (1999-2000), som vektla styrket forsking, opprettelsen av en informasjonsbase og fremming av kontakten mellom alternative behandlere og helsemyndighetene. Stortinget ba da om en stortingsmelding om alternativ medisin i løpet av 2002, og en enstemmig komité la da til grunn bl.a. det følgende: “Komiteen viser til at Stortinget ved flere anledninger har pekt på at alternativ medisin har fått stor utbredelse i samfunnet, og at mange som benytter seg av alternativ medisin, har fått god hjelp.” Kjell Magne Bondeviks andre regjering la etter en høring hvor 140 ulike instanser uttalte seg fram Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv. i desember 2002, og da var Dagfinn Høybråten igjen helseminister. På dette tidspunktet var Nasjonalt forskningssenter for komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) alt etablert ved Universitetet i Tromsø.

I Ot.prp. 27 legger regjeringen Bondevik II an et forbrukerperspektiv på helsetjenester:

Departementet legger til grunn at pasientens rett til selv å kunne velge alternative behandlingsformer utenfor den ordinære helsetjenesten må bli møtt med respekt både i helsetjenesten og hos helsemyndighetene, uavhengig av offentlig engasjement i sektoren. (…) Kort oppsummert kan det sies at når det gjelder politikkutviklingen overfor utøvelse av alternativ behandling utenfor den etablerte helsetjenesten, er det forbrukerperspektivet som legges til grunn. Når det gjelder integrering av alternativ behandling i helsetjenesten er det pasientperspektivet i helselovgivningens forstand som legges til grunn. (Kapittel 10.1)

Med dette perspektivet åpnet Bondevik II-regjeringen opp for et frislipp av alternativ behandling i praksis – utenfor helsetjenesten. På den måten kunne man både tilrettelegge for alternative behandlere og stort sett unngå å komme opp i dilemmaer omkring hvorvidt disse behandlingene virker eller ikke. Dette rettferdiggjør departementet i kapittel 10.2, hvor de vikler seg inn i en diskurs om ulike “virkefelt” for skolemedisin og alternativ behandling, og terminologi omkring forståelsen av “sykdom” og “behandling”. Departementet omfortolker disse begrepene for å imøtekomme alternative behandleres mer “holistiske” syn på helse – dvs at de inkorporerer en forståelse av sykdom som noe som kan ha opphav i den tilstand du befinner deg i, ikke bare i patologiske sykdomsprosesser i kroppen.

Departementet foreslo å endre lovgivningen, men foreslo også noen andre tiltak i kapittel 11: Blant disse var styrking av NAFKAM og etablering av en informasjonsbank, i tillegg til økt satsing på opplæring og utdanning av alternative behandlere.

I Stortingets behandling var sosialkomiteen enstemmig i sin tilslutning til anvendelsen av forbrukerperspektivet som nevnt over. Komiteen kom også med følgende gullkorn (enstemmig):

Komiteen mener at er et sterkt behov for å utvikle gode holdninger både til samarbeid og til respekt for hverandres kunnskaper og erfaringer slik at mulige helsegevinster ikke går tapt fordi en utelukker at noe kan være nyttig.

Forrige sosialkomités studietur til Kina omkring tradisjonell kinesisk medisin var i det minste med på å bryte ned barrierer i forståelsen av forebyggende helsearbeid, men førte også trolig til en økende erkjennelse av at svarene på god behandling nødvendigvis ikke er gitt kun gjennom skolemedisinske konklusjoner.

Komiteen sluttet seg også til at det skulle opprettes en informasjonsbank. Det var mye enstemmighet om de store linjene ellers, men et skille mellom de ulike partiene kan anes i at særlig Frp og Sp gjennom sine merknader ønsket noe mer autorisasjon av flere grupper alternative behandlere – dvs. å åpne opp systemet for bl.a. homøopati, mens Ap og Sp ønsket å bruke betegnelsen “komplementær og alternativ behandling” i stedet for “alternativ behandling”.

Hva skjedde videre? Årsrapporten for NIFAB 2005 (pdf-fil) gir oss historikken. I desember 2003 sendte Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) et brev til NAFKAM ved Universitetet i Tromsø med beskjed om at de fikk 200 000,- til å starte arbeidet med en infobank. I løpet av 2003-2004 ble det gjort et forprosjekt, og høsten 2004 ble det ansatt en person (Are Gamst) til å starte opp arbeidet, og i løpet av 2004-2005 kom senteret opp å gå. I dag er det en del av NAFKAM, underlagt direktøren der (pdf-fil). Per 2005 var HOD eier og oppdragsgiver for NIFAB, og NIFAB hadde følgende virksomhetsidé (årsrapporten s. 3):

Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling skal være et nyskapende kunnskapsbasert informasjonssenter som gir nøytral og objektiv informasjon om alternativ behandling til norske og engelskspråklige brukergrupper.

Det er ikke uproblematisk at senteret ligger under NAFKAM, som vanskelig kan oppfattes som et nøytralt forskningssenter det heller. Bare se hva de skriver på siden om seg selv:

Vår visjon er kunnskapsbasert behandling – uansett hvor du velger å få den!

NAFKAMs mål er å gi forståelse av hva alternativ medisin som system eller konkrete alternativmedisinske metoder kan bidra med for å redusere og/eller forkorte sykdommer eller sykdomsopplevelser, bedre livskvalitet og øke evnen til mestring av sykdomssituasjoner

(…)

Den politiske viljen til satsing innen feltet har økt betydelig de siste årene. Siden 1980-tallet er det blitt lagt frem en rekke offentlige dokumenter der en blant annet understreker behovet for å gi alternativ medisin en større plass i helsefremmende og forebyggende arbeid.

På denne bakgrunnen er det helt tydelig at NAFKAM har en i utgangspunktet veldig positiv – og ikke spesielt kritisk – holdning til alternativ behandling. Terminologien som er anvendt gir positive assosiasjoner – “uansett hvor du velger” – “kan bidra med” – “redusere eller forkorte sykdommer” – “bedre livskvalitet” – “øke evnen til mestring” – “den politiske viljen til satsing” – “behovet for å gi alternativ medisin en større plass”. Nyhetssakene på hjemmesiden (for øvrig sjelden oppdaterte) har følgende overskrifter:

Ny redaktør på NIFAB

Snåsamannen setter dagsorden

Å gå til akupunktør hjelper mot hetetokter

Bedre informasjon om alternativ behandling

WHO vil styrke alternativ behandling

Selv om NIFAB er uavhengig både faglig og redaksjonelt (NAFKAMs årsrapport 2008 (pdf-fil) s.8), så er det av betydning hva slags miljø man beveger seg i.

Over statsbudsjettet bevilges det penger til NIFAB, som har fått én setning i HODs budsjettforslag for perioden 2009-2010 (inneværende periode): “Formålet med Nifab er å gi publikum og helsepersonell god og uavhengig informasjon om alternativ behandling.” (St prp. nr. 1 (2009-2010), Helse- og omsorgsdepartementets budsjettområde, kap. 10.80.783. personell, post 79). I Stortingets behandling av dette, var alternativ behandling et tema, i kjølvannet av mediesaker om lovstridigheter. Komiteen var opptatt av at kontrollen med tilbyderne skulle styrkes, men innenfor eksisterende regelverk. Imidlertid sa de også: “Videre må bevilgningene til Nasjonalt kompetansesenter for alternativ behandling [sic!] være tilstrekkelige til å styrke informasjonsarbeidet om alternativ behandling.”

Jeg har ikke klart å finne mer informasjon om hvilke retningslinjer HOD eller andre har lagt for NIFABs virke enn det som er nevnt over. Men det som er ganske klart, er at det ikke bare er NIFABs egne medarbeidere som er å klandre for den såkalte “nøytraliteten” deres. Det er en vidtrekkende konsensus i de politiske partiene på Stortinget, i Helse- og omsorgsdepartementet og hos NAFKAM om at alternativ behandling er noe grunnleggende bra. Selv om det gjøres pliktskyldige nikk til mangelen på dokumentert effekt i de mest sentrale offentlige dokumentene, så er tilnærmingen alt annet enn skeptisk og kritisk, og kontrollmekanismene er nærmest fraværende etter at man opphevet kvakksalverloven. Et godt eksempel på dette er at flertallet i stortingskomiteen (de rødgrønne) poengterte at tilsynet med markedsføringen av alternativ behandling lå primært hos Forbrukerombudet: “Forbrukerombudet fører tilsyn med markedsføringen”, og at dette var den primære tilsynsformen med disse behandlerne. Dette følger jo logisk av forbrukerperspektivet som et enstemmig Storting applauderte.

Aavitslands kritikk rammer derfor ikke bare NIFAB – den er også en kritikk som bør fremføres med økt styrke overfor våre politikere i alle partier, som har gjort knefall for den forførende logikken til alternativkremmerne.

Andre som skriver om det samme:

• Sosialdemokratiet.no: Statlig finansiert kvakksalverpropaganda

Jeg har tidligere vært høy og mørk angående alternativ medisin på denne bloggen. Se for eksempel her, her, her, her og her. Det meste har vært motivert av kritikken av vaksine mot svineinfluensa og mot homeopater som syns det er greit om barn dør. Jeg har vært relativt kategorisk i mine uttalelser, men siden jeg har noen vitenskapelige bein i kroppen, så mener jeg at man alltid må ta opp sine egne standpunkter til kritisk vurdering med jevne mellomrom. Jeg har derfor forsøkt å finne ut mer om alternativ medisin. Først leste jeg boksa “Suckers” av Rose Shapiro. Hun er journalist og var relativt hissig mot alternativ medisin. Jeg syns i og for seg det var både artig og tankevekkende å lese boka hennes, men jeg følte meg ikke helt overbevist om alle argumentene mot alternativ medisin. Jeg var derfor veldig glad da jeg kom over boka “Trick or Treatment?” av prof. Edzard Ernst og dr. Simon Singh fra 2008. Ernst har praktisert både som lege og som homeopat, og er i dag professor i alternativ medisin ved University of Exeter. Singh har en doktorgrad i fysikk og er i dag vitenskapsjournalist og forfatter av bestselgeren “Fermat’s Last Theorem”.

Boka har et eget nettsted under oppbygning, www.trickortreatment.com, og tar mål av seg til å levere den mest oppdaterte kunnskapen om hvorvidt alternativ medisin virker. New England Journal of Medicine, som er verdens kanskje mest anerkjente legevitenskapelige tidsskrift, har en bokanmeldelse som sier følgende om boka:

This book meets the need for a current, evidence-based survey of alternative therapies to balance the widespread misinformation about them. Physicians should recommend the book to their patients, and it will help health practitioners provide patients with sound advice.

Metoden de bruker er rett og slett den vitenskapelige metoden, og de baserer seg på de senest tilgjengelige vitenskapelige review-artiklene om hver enkelt behandlingsform. Det betyr at de baserer seg på vitenskapelige artikler som kritisk går gjennom de studiene som har vært gjennomført for å oppsummere resultatene. Det går ikke å basere seg på enkeltstudier for å konkludere definitivt om virkningen av en behandling, så du må foreta slike oppsummeringer for å se hva de generelle funnene er.

Utgangspunktet til Ernst og Singh er åpent og ikke fordømmende. Men hva finner de ut? Kort oppsummert finner de ut at de aller, aller fleste alternative terapier enten ikke har noen dokumentert effekt, kun har placebo-effekt (dvs en psykologisk effekt) eller minimal og usikker effekt. Men det finnes noen veldig, veldig få unntak, hovedsakelig innen urtemedisin, hvor enkelte plantemidler har vist seg å ha en godt dokumentert effekt. I tillegg finnes det terapier som handler mer om generelt velvære enn om å behandle noe spesielt, slik som massasje. I all hovedsak er denne boka altså nedslående lesning for de som tror på alternative terapier.

For de mer interesserte vil jeg her gi en oppsummering av funnene deres for de 4o terapiene de går gjennom i boka – hvordan er de vitenskapelige bevisene for terapiens effekt, hvordan er effekten og sikkerheten sammenlignet med konvensjonell (vanlig) medisin og kostnad, og hva er risikoene ved terapien. Jeg anbefaler virkelig at du leser denne boka hvis du vil vite mer i detalj om funnene. Uansett bør du aldri benytte deg av noen alternativ terapi uten å ha diskutert det grundig med legen din først. Som gjennomgangen nedenfor viser, så er det så å si ingenting som tilsier at du bør velge alternativ terapi i stedet for konvensjonell medisin, men om du likevel ønsker å bruke det som et supplement, så er det viktig at du er klar over risikoene og manglene, og det er det bare legen din som kan hjelpe deg med.

Dette er selvfølgelig bare basert på én bok. Leser du begge bøkene jeg har nevnt over, så vil du se at Shapiro er mye mer kritisk enn Ernst og Singh, og det vil alltid være nyanseforskjeller i tolkningen av vitenskapelige funn. Men jeg velger å tro at dette representerer en god oppsummering av status i vitenskapen. NIFAB – Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling – er et annet sted du kan gå for informasjon. De er opprettet av Helse- og omsorgsdepartementet, men jeg tror de har en litt for lite kritisk innfallsvinkel (de skal verken “hemme eller fremme” bruken av alternativ behandling, noe som i seg selv er ganske oppsiktsvekkende, risikoene ved enkelte av disse behandlingsformene tatt i betraktning), og jeg kommer nok til å gå dem nærmere etter i sømmene siden.

Akupunktur

Virker mot: Noen typer kvalme og smerte.

Bevisenes styrke: Svake og begrensete utover placebo-effekten, men virkning kan ikke utelukkes.

Virker ikke mot: Alt annet.

Alternativ eller konvensjonell: Konvensjonell medisin vil som regel ha bedre effekt og være billigere.

Sikkerhet: Hovedsakelig trygt når praktisert av en trent og profesjonell akupunktør, men det har vært tilfeller av infeksjon som følge av gjenbruk av nåler, og det har vært tilfeller av alvorlig skade eller dødsfall på grunn av stikk i hjerte eller hjerne.

Teoretisk grunnlag: “Ch’i”-kraft – dvs. livsenergi – beveger seg langs meridianer i kroppen som akupunktur kan påvirke. Fullstendig uvitenskapelig.

Homeopati

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen vitenskapelige beviser for at homeopati virker, utover placeboeffekt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Konvensjonell medisin er et bedre alternativ, fordi du får både placeboeffekt (når den finnes) og styrken til konvensjonell medisin – og antakeligvis langt billigere.

Sikkerhet: Så lenge man ikke slutter med konvensjonell medisin, har homeopati ingen virkninger – verken positivt eller negativt.

Teoretisk grunnlag: “Likt kurerer likt” – dvs at det som framkaller en sykdoms symptomer i en frisk person vil kurere de samme symptomene i en syk person, samt at styrken til et remedie øker med uttynningen. De “sterkeste” medisinene er de som ikke har noe gjenværende spor av virkestoffet. Fullstendig uvitenskapelig.

Kiropraktikk

Virker mot: Enkelte typer ryggsmerter.

Bevisenes styrke: Hovedsakelig svake og tentative.

Virker ikke mot: Alt annet.

Alternativ eller konvensjonell: Konvensjonell medisin vil i hovedsak virke minst like godt, og sannsynligvis være billigere og tryggere.

Sikkerhet: Nakkegrepet som kiropraktorer praktiserer er livsfarlig, og har ført til hjerneslag og død. Overdreven bruk av røntgenbilder øker faren for kreft. Så lenge nakkegrepet unngås, du ikke utsettes for røntgenbilder, behandlingen holdes til et minimum og skjer i dialog med legen din og kiropraktikken ikke praktiseres på små barn, vil det være relativt trygt.

Teoretisk grunnlag: Klassiske kiropraktorer tror at alle sykdommer skal stamme fra ryggsøylen. Uvitenskapelig.

Urtemedisin – djevleklo/venustorn (harpagophytum procumbens)

Virker mot: Muskel- og skjelettsmerter

Bevisenes styrke: Sterke.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Ingen informasjon tilgjengelig i boka, men konvensjonell medisin er bedre testet. Ikke godkjent for bruk i Norge.

Sikkerhet: Kan muligens forstyrre virkningen av blodfortynnende medisin og hjertemedisin. Har også blitt koblet til spontanabort. Bør uansett kun tas i samråd med lege.

Teoretisk grunnlag: Planten inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – echinacea/Rød solhatt (Echinacea augustifolia, pallida, purpurea)

Virker mot: Forkjølelse.

Bevisenes styrke: Virker sterke i forhold til å forkorte forkjølelsesperioden noe.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Konvensjonell medisin har kun symptomlindrende medisiner, Echinacea kan kanskje også virke sykdomsforkortende. Godkjent for bruk i Norge mot forkjølelse i form av Echinagard dråper eller sugetabletter.

Sikkerhet: Har blitt assosiert med astma og enkelte sjeldne lidelser. Bør uansett kun brukes i samråd med lege. Se imidlertid også denne Dagbladet-artikkelen fra 2006, som refererer til det svenske Läkemedelsvärkets advarsel om at solhatt kan være dødelig ved opphovning av svelget og en studie fra Tromsø som viser ingen effekt.

Teoretisk grunnlag: Planten inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – hvitløk (allium sativum)

Virker mot: Høyt kolesterol.

Bevisenes styrke: Sterke.

Virker ikke mot: Alt annet.

Alternativ eller konvensjonell: Ingen informasjon i boka. Konvensjonelle midler mot høyt kolesterol er bedre testet og derfor antakeligvis både tryggere og har sannsynligvis også bedre effekt. Ikke godkjent i Norge.

Sikkerhet: Kan forårsake lavt blodsukker. forsterke effekten av blodfortynnende midler og kan muligens også samvirke med andre medisiner. Bør kun brukes i samråd med lege.

Teoretisk grunnlag: Inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – hagtorn (crataegus)

Virker mot: Hjertesvikt

Bevisenes styrke: Sterke.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Ingen informasjon i boka. Bivirkninger og den manglende testingen i forhold til konvensjonell medisin taler for valg av konvensjonelle medisiner i forhold til hjertesvikt. Bør uansett bare brukes i samråd med lege. Ikke godkjent i Norge.

Sikkerhet: Kan forsterke virkningen av blodtrykks- og hjertemedisiner.

Teoretisk grunnlag: Planten inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – hestekastanjer (Aesculus hippocastanum)

Virker mot: Åreknuter.

Bevisenes styrke: Sterke.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Ingen informasjon i boka. Konvensjonell behandling er som regel bedre testet. Bør uansett bare brukes i samråd med lege. Godkjent i Norge for bruk ved hevelse og uro i bena som Venastat depotkapsler.

Sikkerhet: Kan samvirke med blodfortynnende medisiner og diabetesmedisiner.

Teoretisk grunnlag: Planten inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – kava (piper methysticum)

Virker mot: Angst

Bevisenes styrke: Sterke.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Ingen informasjon i boka. Sikkerhetsproblemene taler sterkt i mot bruk av dette middelet framfor konvensjonelle midler som er bedre testet. Bør uansett kun brukes i samråd med lege. Ikke godkjent i Norge.

Sikkerhet: Kan medføre hudforandringer, leverskade. I følge wikipediaartikkelen kan det også medføre blodforandringer og avhengighet å bruke kava.

Teoretisk grunnlag: Planten inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – ephedra sinica

Virker mot: Overvekt.

Bevisenes styrke: Sterke.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Ingen informasjon i boka, men bruk er risikabelt og bør kun skje i samråd med lege. Ikke godkjent i Norge.

Sikkerhet: Inneholder det stimulerende middelet ephedrin, som stimulerer nerver og det kardiovaskulære systemet (blodomløpet). Kan forårsake høyt blodtrykk, hjerteinfarkt og slag.

Teoretisk grunnlag: Planten inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – rødkløver (trifolium pratense)

Virker mot: Klimakteriesymptomer (hetetoker, nattsvetting).

Bevisenes styrke: Sterke.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Ingen informasjon i boka. Bør uansett bare brukes i samråd med lege.

Sikkerhet: Har blitt forbundet med blødning og kan samvirke med blodfortynnende midler, p-piller og andre medisiner.

Teoretisk grunnlag: Planten inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – Johannesurt/prikkperikum (hypericum perforatum)

Virker mot: Mild til moderat depresjon.

Bevisenes styrke: Sterke.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Er på vei til å bli en del av konvensjonell medisin. Godkjent for bruk i Norge som Calmigen tabletter, Depasin tabletter, Hypericum kapsler, Libramin tabletter, Perika tabletter, filmdrasjerte og Velzina kapsler. Kan i visse tilfeller være tryggere enn enkelte andre antidepressiva. Bør uansett bare brukes i samråd med lege.

Sikkerhet: Samvirker med en rekke andre medisiner, og kan også ha andre bivirkninger.

Teoretisk grunnlag: Inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – andrographis paniculata/Kang Yan, ormedrue (actaea racemosa), amerikanske tranebær (vaccinium macrocarpon), matrem (tanacetum parthenium), ingefær (zingiber officinalis), gingko (gingko biloba), druekjerner (vitis vinifera), mariatistel/melketistel (silybum marianum), brennesle (urtica dioica), peppermynte (mentha x piperita), dvergpalme/serenoapalme/sagpalme/palmetto/sabelfrukt (serrenoa serrulata), tetre (melaleuca alternifolia), legevendelrot (valerian officinalis) og hvitpil (salix alba)

Virker mot: Henholdsvis: forkjølelse (Kang Yan), klimakteriet/forkjølelse/menstruasjonsproblemer/gynekologiske problemer (ormedrue), forebygge urinveisinfeksjoner (amerikanske tranebær), forebygge migrene (matrem), kvalme (ingefær), demens/dårlig blodsirkulasjon i bena (gingko), forebygge kreft og sykdommer i blodomløpet (druekjerner), hepatitt/leversykdommer forårsaket av alkohol (maria-/melketistel), godartet prostatahyperplasi (brennesle/dvergpalme), irritabel tarmsyndrom/dyspepsi (peppermynte),  soppinfeksjon (tetre), søvnløshet (legevendelrot) og smerter (hvitpil).

Bevisenes styrke: Svake og usikre.

Virker ikke mot: Noe annet (for hver enkelt plante).

Alternativ eller konvensjonell: Konvensjonell terapi har mer dokumentert effekt og risiko det er lettere å ta stilling til. Bør uansett ikke brukes uten i samråd med lege. De midlene som er godkjent for bruk i Norge, er gingko (Bio-biloba tabletter, Gingko biloba kapsler (Jemo-Pharm), Ginkoba tabletter, filmdrasjerte, Ginkyo tabletter, filmdrasjerte, Pharma Gingko Biloba tabletter, Seredrin tabletter), peppermynteolje (Chiana olje), valerianerot/legevendelrot (Euvekan tabletter, Relana tabletter, Sobal tabletter, Sobal forte tabletter, Songha natt tabletter, Valerina forte tabletter, Valerina natt tabletter).

Sikkerhet: Kang Yan samvirker med enkelte syntetiske legemidler, inkludert antidiabetes og blodfortynnende midler, og kan kanskje forårsake spontanabort. Ormedrue har blitt forbundet med en rekke tilfeller av leverskader, og kan også muligens samvirke med hjertemedisiner. Amerikanske tranebær har blitt forbundet med blødning. Matrem kan muligens samvirke med blodfortynnende, og kan forårsake hevelser i munn. Ingefær kan forårsake blødninger og kan muligens samvirke med blodtrykksmedisiner. Gingko kan forårsake blødning eller forsterke virkningen av blodfortynnende midler, og har også blitt forbundet med epileptiske anfall og Stevens-Johnson syndrom (en dødelig hudsykdom). Druekjerner samvirker muligens med blodfortynnende medisin. Melketistel/mariatistel har blitt forbundet med kolikk, diaré, oppkast og besvimelse, og samvirker med antivirus-medisiner og anti-diabetes medisiner. Brennesle har blitt forbundet med Reyes syndrom (en dødelig leversykdom) og kan samvirke med medisiner mot høyt blodtrykk. Peppermynte kan kanskje samvirke med blodtrykks- og hjertemedisiner. Dvergpalme kan kanskje påvirke blodplater og forårsake blødninger. Tetre kan muligens forårsake forstørret brystvev. Legevendelrot har blitt forbundet med enkelttilfeller av leverskade. Hvitpil har blitt forbundet med enkelttilfeller av leverskader og blødninger.

Teoretisk grunnlag: Inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – øvrige

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Det er ikke dokumentert virkning av øvrige urtemedisiner.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Det kan ikke anbefales at man prøver urtemedisiner uten dokumentert effekt, spesielt fordi mange kan ha til dels alvorlige bivirkninger. Konsulter uansett lege før du vurderer urtemedisiner. Øvrige urtemedisiner som likevel er godkjent for bruk i Norge, er eføy, timian og lakris (Bronchosan dråper), salvie (Nosweat kapsler), løvetann og melbærblad (Uvacin tabletter), kjerringrokk og løvetann (Uvalette tabletter), samt humle og melisse som er tilsatt i tidligere beskrevne naturlegemidler.

Sikkerhet: De fleste urter som inneholder virkestoffer vil sannsynligvis også ha bivirkninger. Du løper derfor en stor risiko ved å ta naturlegemidler generelt, spesielt de som ikke er testet eller godkjent. Også godkjente legemidler vil ha bivirkninger.

Teoretisk grunnlag: Urter kan inneholde virkestoffer, men ikke alle urter gjør det. Det teoretiske grunnlaget er likevel allment akseptert, selv om det ikke gjelder for alle urter.

Alexanderteknikk

Virker mot: Dårlig pusteteknikk, noe angst, noe hemning som følge av Parkinsons, kroniske ryggsmerter.

Bevisenes styrke: Foreløpige og meget svake, med mulig unntak av i tilfelle av kroniske ryggsmerter. Virkning ikke tilstrekkelig dokumentert.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Dyr og langvarig behandling som krever stor grad av innsats og penger fra pasienten. Svært lite dokumentert effekt. Konvensjonell medisin vil sannsynligvis ha mer å tilby for de fleste.

Sikkerhet: Forutsatt at annen behandling ikke fortrenges, er det ingen andre risikoer forbundet med denne terapien enn den økonomiske.

Teoretisk grunnlag: En bestemt type bedret kroppsholdning skal avhjelpe sykdom. Ikke dokumentert.

Alternative diagnostiseringsmetoder: Bioresonans, iridologi, kinesiologi, kirliansk fotografi, radioni, vegatesting

Virker mot: Ingenting. Ment å kunne diagnostisere ulike lidelser.

Bevisenes styrke: Det er motbevist at noen av disse diagnosemetodene virker.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Det kan være direkte skadelig, både psykisk og fysisk, å bli feildiagnostisert, og det er direkte dyrt. Frarådes på det sterkeste.

Sikkerhet: Metodene innebærer ingen direkte fare, men er indirekte svært skadelige fordi de kan føre til at alvorlige sykdommer ikke oppdages, feildiagnostiseres eller at ellers friske personer får oppleve unødvendig frykt og kanskje også benytter seg av unødvendige medisiner.

Teoretisk grunnlag: Bioresonans: Elektriske signaler sendes gjennom kroppen og tolkes. Ikke bevist. Iridologi: Punkter på iris korresponderer til organer – sykdommer kan leses av på iris. Ikke bevist. Kinesiologi: Manuelt testet muskelstyrke indikerer sykdommer i indre organer. Ikke bevist. Kirliansk fotografi: Elektriske signaler gjennom kroppen brukes til å skape fargerike fotografier som skal indikere helsetilstanden. Ikke bevist. Radionikk: Påståtte energisvingninger i kroppen skal kunne avleses med f.eks. pendel. Ikke bevist. Vegatest: Elektrisk diagnoseapparat skal kunne avdekke f.eks. kreft. Ikke bevist.

Alternative dietter, som ama-reduserende diett, antroposofisk diett, Budwigs diett, Gerson-diett, Kelly-diett, Kousmine-diett, makrobiotisk diett, McDougall-diett, Moerman-diett, Pritikin-diett og Swank-diett

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Lite eller ingen holdbare undersøkelser er foretatt, slik at det ikke foreligger noen dokumentert effekt av disse.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Som hovedregel er det best å følge de generelle kostholdsråd som kommer fra myndighetene, og å følge de råd du får av legen i spesielle tilfeller. Disse diettene har ikke bevist at de nytter, og kan være farlige.

Sikkerhet: Mange alternative dietter kan føre til alvorlig feil- eller underernæring, spesielt for alvorlig syke. Det er heller ikke slik at dietter kan erstatte konvensjonelle legemidler, selv om flere for eksempel lover at de kan bekjempe kreft.

Teoretisk grunnlag: Ikke dokumentert at det teoretiske grunnlaget for noen av disse diettene har noe for seg.

Alternativ trening – yoga og t’ai chi

Virker mot: Hjerte-/karsykdommer (begge), fall hos eldre, stive ledd, benskjørhet og lav livskvalitet for hjertepasienter (t’ai-chi).

Bevisenes styrke: Sterke – veldokumentert.

Virker ikke mot: Noe annet, men som all regelmessig trening øker det generelt velvære.

Alternativ eller konvensjonell: Har ikke vist å ha noen større effekt enn ordinær trening eller fysioterapi. Det viktigste er å ha erfarne instruktører.

Sikkerhet: Som med annen trening er det viktig å lære det av noen som kan det, for å unngå feilbelastninger.

Teoretisk grunnlag: Varierer. Ikke dokumentert utover det som går for vanlig fysisk aktivitet.

Alternative duppeditter, slik som kopperarmbånd, krystaller, detox-fotbad, Q-link etc.

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Overhodet ingen effekt bevist av noe slikt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Dyrt lureri. Ligg unna.

Sikkerhet: Utover det økonomiske tapet er det først og fremst en risiko i å bruke ulike virkningsløse gjenstander i stedet for konvensjonell behandling for alvorlige sykdommer.

Teoretisk grunnlag: Varierer. Fullstendig udokumentert.

Antroposofisk medisin

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Finnes ingen vitenskapelige undersøkelser som beviser at antroposofisk medisin eller antroposofiske enkeltbehandlinger virker.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Visse elementer av antroposofisk medisin kan være direkte helseskadelige i tillegg til å være virkningsløse. Konvensjonell medisin virker bedre og er tryggere.

Sikkerhet: Gjæret misteltein blir brukt mot kreft, og kan ha flere alvorlige bieffekter uten å virke mot kreft. Videre advarer mange antroposofiske “medisinere” mot vaksinasjoner, noe som både er farlig for det enkelte barn og for samfunnet som helhet. Når virkningsløs antroposofisk medisin erstatter virkningsfull konvensjonell medisin er det svært farlig.

Teoretisk grunnlag: Rudolf Steiners antroposofiske filosofi. Metafysiske relasjoner mellom planeter, metaller og organer utgjør basis for behandlingsstrategier, og sykdommer henger sammen med handlinger i foregående liv. Derfor må man leve gjennom sydommene uten konvensjonell behandling for å “renvaske” seg. I tillegg inspirert av homeopatiens “likt kurerer likt”. Alt er fullstendig uvitenskapelig og udokumentert.

Aromaterapi

Virker mot: Kan gi en kortvarig avstressingseffekt av aromaterapi-massasje.

Bevisenes styrke: Svake.

Virker ikke mot: Noe annet, men mulig at tetreolje kan virke antimikrobielt – dog med svakere og mer upålitelig virkning enn konvensjonell antibiotika.

Alternativ eller konvensjonell: Hvis du vil ha en avslappende massasje, så kan du godt velge en aromaterapi-massasje, men noen annen effekt har det ikke. Bør uansett bare brukes i samråd med lege.

Sikkerhet: Minimal risiko, utover allergisk reaksjon på oljene.

Teoretisk grunnlag: Plante-essens kan hjelpe mot ulike lidelser. Ikke dokumentert.

Ayurvedisk tradisjon

Virker mot: Enkeltelementer har muligens effekt. I hovedsak gjelder dette yoga for å forebygge hjerte-/karsykdommer. Men det kan også være at enkelte medisiner hjelper mot kviser, overvekt, forstoppelse, diabetes, kronisk hjertesvikt og reumatisme.

Bevisenes styrke: Svake og tentative; det finnes ikke tilstrekkelig dokumentasjon som indikerer at former for ayurvedisk medisin har effekt, annet enn for yoga.

Virker ikke mot: Sannsynligvis ikke noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Ayurvedisk behandling er ofte langvarig og kostbar, og enkelt-elementer kan også være farlig. Med unntak av yoga er det ingen grunn til å anbefale noen elementer fra ayurvedisk tradisjon.

Sikkerhet: Ayurvediske urtemedisiner har ofte vist seg å inneholde tungmetaller, noe som kan skyldes at tungmetaller antas å ha terapeutisk effekt i ayurvedisk medisin, selv om moderne forskning har vist at tungmetaller kun er farlige. Yoga kan medføre farlige belastninger hvis gjort galt, men øvrige elementer vil være harmløse.

Teoretisk grunnlag: Ayurvedisk filosofi: balanse mellom kropp og sjel. Ikke vitenskapelig dokumentert.

Bach blomsterremedier

Virker mot: Ingenting

Bevisenes styrke: Sterke – det har blitt motbevist at Bach Flower Remedies virker.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Bortkastede penger – velg konvensjonelt.

Sikkerhet: Er så utvannet at den eneste risikoen er økonomisk og den som oppstår om du velger bort virkningsfulle medisiner.

Teoretisk grunnlag: Alle sykdommer stammer fra følelsesmessig ubalanse som kan behandles med utvannede blomster-remedier. Fullstendig uvitenskapelig.

“Celleterapi” – live cell therapy, cytoterapi, fresh cell therapy, Thymusterapi, Ney Tumoin, Polyerga, Faktor AF2

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Enten motbevist eller ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Virkningsløs og potensielt dødelig terapi. Imidlertid kan det tenkes at uredelige leger vil kunne tilby en av disse terapiene (som ikke må forveksles med celle- eller organtransplantasjon.

Sikkerhet: Potensielt dødelig behandlingsform grunnet faren for anafylaktisk sjokk (alvorlig allergisk reaksjon) som følge av introduksjon av fremmedlegemer i blodet. Forbudt i mange land grunnet en rekke dødsfall.

Teoretisk grunnlag: Injeksjon av ulike celleekstrakter fra dyr skal kunne virke foryngende. Overhodet ingen vitenskapelig basis.

Kelat-terapi – chelation therapy (NB! Alternativ kelat-terapi, ikke konvensjonell)

Virker mot: Ingenting

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting, verken slag eller hjerte-/karsykdommer.

Alternativ eller konvensjonell: Virkningsløs, dyr og potensielt dødelig terapi.

Sikkerhet: Potensielt dødelig på grunn av elektrolytiske forstyrrelser. 9 dokumenterte dødsfall fra 1990-2008.

Teoretisk grunnlag: Injeksjon av vitamin C, EDTA eller lignende skal binde opp kalsium og toksiner. Basert på utdaterte teorier.

Kolonisk irrigasjon – tarmterapi/tarmskylling (NB! Ikke konvensjonell bruk av klystér)

Virker mot: Ingenting

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Dyr, virkningsløs og potensielt skadelig. Kroppen håndterer avfallsstoffer best selv.

Sikkerhet: Kan forstyrre elektrolyttbalansen og føre til hull på tarmen – og ikke minst hull i lommeboka.

Teoretisk grunnlag: Tarmskylling, gjerne med bruk av f.eks. kaffe i vannet, skal rense kroppen for avfallsstoffer. Ingen vitenskapelig basis.

Kraniosakral terapi – kranieosteopati

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt. Diagnostikere stiller vidt ulike diagnoser for samme pasienter, noe som tyder på at de forsøker å diagnostisere noe som ikke finnes.

Virker ikke mot: Noenting, herunder fødselstraumer, CP, kroniske smerter, dysleksi, hodepine, lærevansker, bihulebetennelse, m.m.

Alternativ eller konvensjonell: Dyrt, siden det ofte kreves en lang første sesjon og gjerne seks-syv oppfølgingstimer. Virkningsløst. Velg konvensjonell medisin.

Sikkerhet: I seg selv ufarlig. Terapeuten tar lett på hodet ditt. Bare farlig i den grad den erstatter konvensjonell behandling av alvorlige lidelser.

Teoretisk grunnlag: Små, rytmiske bevegelser (som man ikke har klart å fange opp) i beina i kraniet skal påvirke helsen. Manipulasjon av disse bevegelsene kan gjenopprette en sunn rytme. Ingen vitenskapelig basis.

Krystallterapi – energihealing m.m.

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting, selv om det brukes mot så å si alt.

Alternativ eller konvensjonell: Dyr, virkningsløs terapi. Krystallene kan være pene å se på.

Sikkerhet: Ingen risiko i seg selv, utover den økonomiske. Kan være farlig hvis den forleder deg til å forkaste konvensjonell terapi.

Teoretisk grunnlag: Ment å gjenoprette energibalanser, rekoble deg til guddommelig energi el.l. Strider mot alt vi vet i dag. Ingen vitenskapelig basis.

Kopping

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt, utover en mulig forhøyet placeboeffekt på grunn av dramatiske visuelle effekter.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Virkningsløs og potensielt dyr. NIFAB advarer flere grupper mot å la seg koppe.

Sikkerhet: I følge Ernst og Singh lite risiko utover blåmerker. NIFAB derimot advarer grupper med f.eks. sukkersyke, blødningsforstyrrelser, kreft, gravide, psykiske lidelser eller psykisk ubalanse, alvorlig hjertesyke eller de med nedsatt allmenntilstand om å la seg koppe. Ikke akkurat tillitvekkende. Kopping kombinert med mikrokutt for å fremskaffe blødning kan også føre til infeksjon.

Teoretisk grunnlag: Skal stimulere blodomløpet. Ingen vitenskapelig basis.

Detox (NB! Ikke konvensjonell avrusning eller behandling av forgiftning)

Virker mot: Ingenting

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Samlebetegnelse på flere ulike typer terapier, slik som urtemedisiner, kelat-terapi eller kopping, samt opphold på spa etc. Ofte dyrt, alltid virkningsløst og enkelte terapier er risikable.

Sikkerhet: Enkelte terapier som innebærer inngrep eller inntak av remedier kan ha risiko forbundet med seg. Hovedrisikoen er imidlertid økonomisk.

Teoretisk grunnlag: At feil kosthold eller livsstil skal føre til at giftstoffer (toksiner) akkumuleres i kroppen. Ingen vitenskapelig basis, og kroppens egne organer er godt egnet til å skille ut giftstoffer.

Ørelysbehandling – otopati, ear candling

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen vitenskapelig effekt. Skadene er veldokumenterte, og teorien bak er motbevist.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Det er svært viktig at ørelidelser behandles av konvensjonelle spesialister. Behandling med ørelys kan være dyrt og skadelig, og er alltid virkningsløst.

Sikkerhet: Har ført til brannsår, skader på øret og til og med husbranner!

Teoretisk grunnlag: Ørelys skal kunne “suge” ut ørevoks m.m. fra ørekanalen, men dette er direkte motbevist. Skader er veldokumenterte.

Feldenkrais-metoden

Virker mot: Mest sannsynlig ingenting, men muligens effekt for pasienter med multippel sklerose.

Bevisenes styrke: Svake. Motstridende studier, men enkelte studier har indikert en mulig effekt for MS-pasienter. Ingen dokumentert effekt for andre.

Virker ikke mot: Noe annet, muligens ikke mot noe.

Alternativ eller konvensjonell: Lite risiko, innebærer bare noe bevegelse. Kan være et supplement for MS-pasienter, men er heller ikke gratis.

Sikkerhet: Lite risiko så lenge den ikke erstatter annen terapi.

Teoretisk grunnlag: Innøvelse av bevegelsesmønstre skal påvirke kroppen og hjernen slik at bevegelser kan gjennomføres på “sunnere og mer naturlig” måte. Ingen dokumentert vitenskapelig basis.

Feng Shui

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Er ikke en direkte medisinsk terapi, men feng shui-konsulenter mener å kunne påvirke generelt velvære og forhindre dårligere helse gjennom plasseringer av gjenstander i omgivelsene. Interiørdesignere kan antakeligvis gjøre samme jobben like godt eller bedre, og kanskje til lavere pris.

Sikkerhet: Dyrt, men ingen risiko ellers.

Teoretisk grunnlag: Plasseringen av møbler etc. skal kunne påvirke energistrømmene (ch’i) i et rom. Ingen vitenskapelig basis, og ulike konsulenter ser ut til å fortolke energistrømmene i samme rom ulikt.

Kosttilskudd

Virker mot: Varierer.

Bevisenes styrke: Varierer.

Virker ikke mot: Varierer.

Alternativ eller konvensjonell: Enkelte kosttilskudd har dokumentert effekt, slik som fiskeolje. Andre har ingen effekt, og noen kan være farlige i seg selv eller på grunn av tilsetninger, eller fordi de erstatter konvensjonell behandling. Konsulter alltid lege.

Sikkerhet: Enkelte kosttilskudd, slik som en del vitaminer, kan være farlige i seg selv, spesielt i høye doser, og noen kan inneholde forurensning eller tilsetningsstoffer som er farlige.

Teoretisk grunnlag: Varierer.

Hypnoterapi

Virker mot: Kan virke mot noen typer smerte, angst og symptomer på irritabel tarm. Autogenisk hypnose (selvhypnose) kan også hjelpe mot søvnløshet, stress, hypertensjon og enkelte typer smerte.

Bevisenes styrke: Virker å være relativt sterke.

Virker ikke mot: Alt annet, inkludert røykeavvenning.

Alternativ eller konvensjonell: Hypnoterapi kan være relativt trygt når det gjennomføres av en konvensjonell terapeut, dvs. psykiater el.l. Ellers kan det være problematisk, fordi det kan framkalle falske eller undertrykte minner, og kan være skadelig for folk med psykoser. Selvhypnose er noe som bør læres av en profesjonell terapeut.

Sikkerhet: Se over. Utført av alternative terapeuter kan det ha betydelige, psykologiske risikomomenter.

Teoretisk grunnlag: Bruk av transelignende tilstand til å bedre resultatene av en terapi. Vanskelig å vurdere om dette er en placeboeffekt eller en reell effekt, men den er relativt veldokumentert for enkelte tilstander.

Igleterapi

Virker mot: Brukes etter plastisk kirurgi og i enkelte andre deler av konvensjonell medisin. Mulig virkning mot smerter fra osteoartrose i knærne.

Bevisenes styrke: Veldokumentert der det brukes i konvensjonell medisin. Svake og tentative bevis for artrose i knærne.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Virkningsløst utover det som er beskrevet over. Konvensjonell terapi er bedre.

Sikkerhet: Ingen risiko av betydning.

Teoretisk grunnlag: Igler sprøyter inn bedøvende og antikoagulerende midler for å suge blod, og dette kan virke som nevnt over. Ellers ingen basis for at årelatingen de står for har noen effekt.

Magnetterapi/magnetfeltterapi (NB! Ikke konvensjonell medisins bruk av fluktuerende magnetfelt)

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt. Til dels direkte motbevist.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Magnetene koster penger, virker ikke og kan narre deg til å drøye med å søke behandling.

Sikkerhet: Ufarlig med magneter i seg selv, men hvis de fører til at du drøyer å søke behandling, kan alvorlige tilstander gå ubehandlet.

Teoretisk grunnlag: Statiske magnetfelter skal påvirke kroppen på en eller annen måte. Ingen vitenskapelig basis.

Massasje – inkludert Bowenmassasje, lymfedrenasje, marmamassasje, myofascial release, avslapningsmassasje, rolfing, sportsmassasje, samt polaritetsmassasje, triggerpunktmassasje og akupressur.

Virker mot: “Ordinære” massasjeterapier kan virke mot ryggsmerter, angst, depresjon og forstoppelse, og kan øke generelt velvære. Mer eksotiske typer massasje (som de tre siste nevnt over) har en tynnere basis for om de virker utover det vanlig massasje kan gjøre.

Bevisenes styrke: “Oppmuntrende” – dvs at bevisene heller i riktig retning. Imidlertid er det lite som tyder på at mer eksotiske massasjetyper har mer effekt.

Virker ikke mot: Noe annet enn muskel- og skjelettplager.

Alternativ eller konvensjonell: Kan øke generelt velvære, men bør nok brukes i kombinasjon med konvensjonell terapi.

Sikkerhet: Lite risiko.

Teoretisk grunnlag: Svakt utviklet. Mulig at den virker ved å øke blodgjennomstrømning i vevet og ved å utløse endorfiner. For øvrig vanskelig å generalisere til ulike typer massasjeterapi.

Meditasjon

Virker mot: Kan virke avslappende og bedre generelt velvære.

Bevisenes styrke: Lite uavhengig forskning. Lite dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Sannsynligvis ikke noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Så sant du ikke har en sinnslidelse eller bruker meditasjon til erstatning for annen behandling, er det antakeligvis en trygg og billig terapi. Ulike kurs kan imidlertid ha religiøse konnotasjoner eller være dyre.

Sikkerhet: Enkelte funn tyder på at psykiske lidelser kan bli forsterket av meditasjon, så pasienter som har dette, bør neppe bruke meditasjon. Ellers ingen risiko.

Teoretisk grunnlag: Fokus og repetisjon skaper en avslappet tilstand som påvirker åndedrett m.m. Lite dokumentert.

Naturopati

Virker mot: Er hovedsakelig en forebyggingsfilosofi, og i den grad naturopater baserer seg på allment aksepterte råd om kosthold og livsstil, kan det ha noe for seg. Imidlertid har det ikke blitt dokumentert at naturopati har noe å legge til i forhold til konvensjonell medisin. Naturopater bruker også en vid rekke med ulike terapier.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt av det særegent naturopatiske.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Naturopater kan gi gode kostholds- og livsstilsråd, men kan også gi råd i strid med konvensjonell medisin, og er ofte skeptiske til syntetiske medisiner, vaksinasjon etc. Dersom du velger bort konvensjonell medisin til fordel for en naturopat, risikerer du at alvorlige tilstander går ubehandlet.

Sikkerhet: Når naturopater bruker andre terapier vil disse kunne variere med tanke på risiko. I den grad de advarer mot konvensjonell medisin, kan naturopater forhindre effektiv behandling av sykdommer.

Teoretisk grunnlag: Naturen og kroppen inneholder alt som trengs for å hele seg selv. Direkte motbevist eller ingen vitenskapelig basis for den måten naturopater tenker om dette på.

Nevralterapi – segmentterapi eller størfeltterapi

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Kan ha visse faremomenter ved seg, være dyr og er virkningsløs. Velg konvensjonell terapi.

Sikkerhet: Kan være noe fare forbundet med reaksjoner på injeksjonene.

Teoretisk grunnlag: Injeksjon av lokalbedøvende midler rundt et problemområde (størfelt) skal kunne helbrede lidelser andre steder. Ingen vitenskapelig basis.

Ortomolekulær medisin – optimum nutrition

Virker mot: Ingen ting

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt. Veldokumenterte potensielle skadevirkninger.

Virker ikke mot: Noen ting.

Alternativ eller konvensjonell: Virkningsløst, ekstremt dyrt og til dels farlig. Velg konvensjonell medisin.

Sikkerhet: Innebærer ofte overdoser av vitaminer og andre stoffer over lengre tid, noe som kan medføre alvorlige plager eller forgiftninger.

Teoretisk grunnlag: Plager kan behandles eller forebygges gjennom individuelt tilpasset dosering av ulike næringsstoffer, særlig vitaminer og mineraler. Ofte innebærer dette svært høye doser. Overhodet ingen vitenskapelig basis, og er basert på en forkvaklet forståelse av vitaminers effekt.

Osteopati

Virker mot: Kanskje mot ryggsmerter.

Bevisenes styrke: Omtrent de samme som for konvensjonell medisin – dvs. relativt svake.

Virker ikke mot: Noe annet, slik som astma, øreinfeksjoner eller kolikk.

Alternativ eller konvensjonell: Omtrent samme virkning som konvensjonell medisin. Relativt lav risiko. Fysioterapi i grupper kan være noe billigere.

Sikkerhet: Mindre risiko enn for kiropraktikk, men de som har alvorlig benskjørhet, kreft i skjelettet, knokkelinfeksjoner eller blødningsproblemer bør forsikre seg om at de ikke vil bli utsatt for kraftig manuell behandling.

Teoretisk grunnlag: Manipulasjon av bløtvev og knokler skal kunne bedre ulike tilstander. Liten vitenskapelig basis i seg selv.

Oksygenterapi (NB! Ikke konvensjonell bruk av oksygen)

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Ulike former for alternativ oksygenterapi kan variere fra det dyre, men virkningsløse og harmløse, til det svært farlige. Konvensjonell behandling er alltid å anbefale i stedet.

Sikkerhet: For mye oksygen, særlig i form av ozon, kan være direkte farlig, og det kan være farer forbundet med hvordan oksygenterapien gjennomføres også.

Teoretisk grunnlag: Basert på en feilaktig forståelse av oksygens betydning og virkning, og har ingen vitenskapelig basis.

Refleksologi – (fot)soneterapi

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt, og grunnleggende antakelser som ligger til grunn for soneterapi er tilbakevist.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Avslappende fotmassasje er billigere og kan være mer avslappende. Soneterapi kan verken brukes til å diagnostisere eller behandle lidelser, og enkelte skader kan forekomme. Vil også være dyrt.

Sikkerhet: Ufarlig, så sant du ikke har problemer med knokler eller ledd i føttene eller nedre del av beina, og hvis du ikke bruker det til erstatning for annen behandling.

Teoretisk grunnlag: Ulike deler av foten korresponderer med ulike deler av kroppen, slik at stimulanse av disse delene skal kunne behandle lidelser andre steder i kroppen. Motbevist, og ulike fotsoneterapeuter er ikke enige om hvordan ulike deler av kroppen og ulike deler av foten korresponderer.

Reiki (healing)

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Virkningsløst, potensielt dyrt, men i seg selv harmløst så lenge det ikke fortrenger konvensjonell behandling.

Sikkerhet: Harmløst i seg selv, så lenge det ikke erstatter annen behandling.

Teoretisk grunnlag: Healerens behandling gjennom f.eks. håndspåleggelse skal påvirke energistrømninger. Ingen basis og i strid med alt vi vet om hvordan verden virker.

Avslapningsterapier (relaxation therapies) – progressiv muskelavslapning, visualiseringsteknikker m.m.

Virker mot: Stress og angst. Muligens også søvnproblemer, hypertensjon og symptomer på overgangsalder.

Bevisenes styrke: Ganske sterke for stress og angst. Svakere for øvrige nevnt over, og ingen dokumentert effekt ellers.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Brukes av både konvensjonelle og alternative behandlere. Schizofrene og alvorlig deprimerte kan bli verre av enkelte slike teknikker, og de bør derfor ikke brukes av personer med slike lidelser. Konvensjonelle behandlere, slik som leger og psykologer vil ha bedre trening i hvordan de skal behandle sidevirkninger, men utover det nevnte er det lite farlig med slik behandling.

Sikkerhet: Som nevnt kan den være risikabel for de med tunge depresjoner eller schizofreni, men relativt harmløs ellers.

Teoretisk grunnlag: Ulike øvelser er ment å framkalle en “avslapningsrespons” i det autonome nervesystemet. Ernst og Singh kommenterer ikke om dette stemmer.

Shiatsu

Virker mot: Ingenting utover økt velvære.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Ordinær massasje gir samme effekt, og er tryggere, og stort sett billigere. Konvensjonell medisin er å anbefale for plager.

Sikkerhet: Kan påføre blåmerker, samt bruddskader hos pasienter med benskjørhet. Brukt på halsen eller hodet har shiatsu ført til blodpropper i hjernen.

Teoretisk grunnlag: Samme som akupunktur og tradisjonell kinesisk medisin. Press mot akupunkturpunkter skal gjenopprette balanse i yin og yang. Ingen vitenskapelig basis.

Åndelig/spirituell healing – troshealing/faith healing, bønn, reiki, terapeutisk berøring, psychic healing/healing ved medium, Joheri healing m.m.

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt utover en stor placeboeffekt og trøst.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Virkningsløst og dyrt. I seg selv harmløst, men kan lure pasienter, svindle dem for penger og hindre dem i å oppsøke effektiv behandling.

Sikkerhet: I seg selv harmløst, men de psykologiske virkningene av suggesjon, de økonomiske virkningene for pasienter i sårbare situasjoner og risikoen for at plager forblir ubehandlet er svært problematiske.

Teoretisk grunnlag: Healeren skal på en eller annen måte kunne kanalisere en eller annen form for spirituell eller guddommelig “energi” til pasienten som så vil styrke pasientens evne til å hele seg selv. I strid med all vitenskap, og har ingen basis.

Tradisjonell kinesisk medisin (TCM)

Virker mot: Varierer fra det virkningsløse til å være på linje med standardisert konvensjonell medisin.

Bevisenes styrke: Varierer.

Virker ikke mot: Varierer.

Alternativ eller konvensjonell: Har ikke vist seg å virke bedre enn noen konvensjonell medisin, og involverer et utall ulike terapier som er omtalt ellers her, hvorav mange er virkningsløse og/eller potensielt farligere mer enn nyttige.

Sikkerhet: Enkelte typer terapi kan være risikable, og er omtalt ellers her.

Teoretisk grunnlag: Sykdommer kommer av ubalanser i livskraft, symbolisert ved f.eks. yin og yang. Ingen vitenskapelig basis.

Oppsummering

Enkelte typer alternative terapier kan ha positive virkninger på enkelte typer smerter, eller for å øke generelt velvære og gi avslapning. Men i hovedsak har de lite å stille opp med mot konvensjonell medisin, som virker like bra eller bedre, ofte er billigere (særlig i Norge) og som regel har mer kontrollert og/eller mindre risiko. Med unntak av det helt harmløse og avslappende, som ordinær massasje, vil det derfor sjelden være behov for å gå til en alternativ behandler, og i hvert fall aldri uten forutgående konsultasjon med lege. Hvis det virker, vil det som regel være anerkjent av konvensjonell medisin, som er basert på rigorøs testing og vitenskapelig holdbare bevis. Med andre ord har jeg stort sett mine krasse ord om alternative behandlere i behold, forutsatt at Ernst og Singh har rett. (Og basert på hva jeg leste om de ulike terapiene på NIFAB sine sider, så var Ernst og Singh nesten litt for “snille” av og til…)