Christers blogg

Jeg har ikke tall på hvor ofte jeg hører folk som ikke kommer fra Oslo rakke ned på byen jeg er fra og snakke om hvordan verdiene skapes andre steder i landet. Over tid har det nærmest blitt etablert som en sannhet at det er verftene på Nordvestlandet, oljefeltene i Nordsjøen, kystfiske og oppdrett som skaper verdier og er det vi lever av i dette landet. Industri, landbruk og fiske er det eneste som skaper verdier, og vi som bor og jobber i Oslo snylter på resten av verdiskapninga i landet.

Dette er myter. Det er fortellinger som har rot i gamle motsetninger mellom sentrum og utkant og i en forelda økonomisk tankegang om at det kun er naturressursene og det som lages av den som har verdi. Sånn som disse folka snakker, så skulle vi tro at vi levde i bytteøkonomiens tid. Disse mytene er ikke bagatellmessige heller. De spiller en viktig rolle i norsk politisk debatt, og de kan sette sterke følelser i sving, særlig utenfor Oslo. Bare se på de (per nå) 272 kommentarene til NRKs sak fra i går, med den ganske unøyaktige tittelen “-Oslofolk skaper verdiene i Norge”. I Oslo tar vi dette stort sett med stoisk ro, men av og til trenger vi å si fra om at nok er nok!

NRKs sak (som også ble referert med nesten samme tittel i Aftenposten i går) bunner i ganske interessante tall fra Statistisk sentralbyrå, disse mytene tatt i betraktning. Bakgrunnen for sakene er statistikk SSB la fram i mars i år, med fylkesfordelt BNP (Bruttonasjonalprodukt) – et mål på økonomisk produksjon. SSBs tall viser at innbyggerne i Oslo har høyest BNP per pers:

Copyright SSB 2010

BNP er et ganske greit mål på verdiskapning – det viser omfanget av økonomisk aktivitet. I dette tilfellet viser tallene hvor mye hver enkelt innbygger eller sysselsatt i snitt bidrar til BNP i hvert fylke. Private bedrifters bidrag til BNP er det de sitter igjen med når du trekker fra det de har brukt i produksjon og slitasje, mens det offentliges bidrag til BNP tilsvarer lønna til de ansatte.

I nettdebattene kan man finne noen innvendinger som går igjen. En vanlig innvending er at “hovedkontorene ligger i Oslo, da registreres verdiskapningen der”. Dette har jeg spurt Xiaoming Chen, rådgiveren som er nevnt i NRK-saken om, og fått bekrefta at BNP registreres der bedriften ligger, ikke der hovedkontoret er. Med andre ord: BNP er registrert der produksjonen faktisk foregår.

En annen vanlig innvending er den som klubbformannen på Aker Verdal, Ståle Johansen, kommer med til NRK: -Man vil aldri kunne drive et samfunn med bare å klippe håret til hverandre. Rent sett bort fra at andelen frisører i Oslo er lavere enn flere andre steder i landet (som Sigve Indregard så elegant har påpekt), så er dette en vanlig måte å si at bare vareproduksjon (og evt. landbruk og fisk – primærnæringene) er “ordentlig” produksjon. Tjenesteproduksjon er ikke skikkelig verdiskaping. Jeg vet ikke hva slags samfunn Ståle Johansen lever i, men også Verdal har sin skjerv av tjenesteproduksjon, så jeg tviler på at han kan ha unngått å legge merke til alle de som lever ganske greit av å selge hverandre tjenester. Jeg vil tro at Ståle Johansen også har behov for å gå på butikken – at han ikke kjører rundt selv til fabrikkene og henter brød, syltetøy, agurker og kjøtt – at han er glad for at noen kan reparere bilen hans når noe går galt med den – og at han syns det er greit å ha strøm i huset som han kan betale gjennom nettbanken sin, i stedet for å bygge sitt eget kraftverk på tomta si. Jeg vet ikke noe om Ståle Johansen, men jeg antar at han bruker fly, tog, buss eller båt når han skal langt av gårde på ferie, og at han setter pris på at han ikke må stelle eventuelle gamle foreldre helt på egen hånd. Det er riktig at du ikke kan plukke opp en tjeneste og holde den i hånda – det er et greit kjennetegn på at en økonomisk aktivitet er en tjeneste og ikke en vare – men tjenesteproduksjon er faktisk den største delen av økonomien både lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt. I følge SSB står tertiærnæringene (tjenesteproduksjon) for 75% av sysselsettingen og 59% av BNP. Selv om disse tallene nå er noen år gamle (2002), så er bildet fortsatt det samme. Sekundærnæringene (industriproduksjon) produserer mer BNP per sysselsatt enn noen annen næringsgruppe, men utgjør en mindre del av økonomien, uansett hvordan du vrir og vender på det. For øvrig bør ikke Ståle Johansen glemme at den jobben han og de andre på Aker Verdal gjør, også på sett og vis er tjenester. De, som arbeidstakere, selger sin arbeidskraft – en tjeneste – til industribedriften de arbeider i. Forskjellen er at resultatet av deres tjenester er en håndfast gjenstand.

En tredje innvending, som også ser ut til å ligge i utsagnet fra Ståle Johansen, er at folk ser ut til å tro at Oslo-regionen bare driver med tjenester og offentlig forvaltning. Sist SSB undersøkte dette i detalj, var i 2001 – bildet er nok også her fortsatt det samme. Og det SSB fant ut da, var ganske interessant. I Oslo-regionen (Oslo og Akershus) hadde Oslo fylke 8 prosent av verdiskapningen fra statlig forvaltning, mens landsgjennomsnittet var 6 prosent. Fra kommunal forvaltning kom 9 prosent av verdiskapningen mot 15 prosent i landet for øvrig. Men dette er ikke alt: I Oslo og Akershus er andelen av BNP som er markedsrettet produksjon den nest høyeste i landet, med 82,7 prosent. Bare Rogaland er høyere, med 84,4 prosent. Det vil si at Oslo-regionen, sammen med Rogaland, er den delen av landet som er minst avhengig av offentlig forvaltning for verdiskapningen sin. Enn mer, samme rapport (s. 19) viser at Oslo-regionen har den høyeste andelen av BNP innen forlag og grafisk industri (54,4%) og elektronisk og optisk industri (26,1%). Det er tjenesteproduksjonen som trekker opp BNP i Oslo-regionen, bl.a. fordi produktiviteten i denne sektoren akkurat i Oslo-området er mye høyere enn i sekundærnæringene. Det er riktig at tjenesteproduksjon er veldig viktig for Oslo-regionens økonomi, men det er ikke sånn at vi ikke har industri her. Den samme rapportens tall (riktignok fra 1997), viser at Osloregionens industri bidrar med ca 2,47% av Norges totale BNP, inkludert olje- og gassutvinning. Det betyr at rett i underkant av 10% av Oslo-regionens BNP kom fra industri.

En fjerde innvending er at det bare er privat virksomhet som driver med verdiskaping. Dette er også en myte – på linje med at tjenesteproduksjon ikke er verdiskaping. Det offentlig virksomhet driver med er tjenesteproduksjon. Disse tjenestene bidrar til å holde hjulene i gang i privat sektor, og er en forutsetning for at for eksempel norsk industri skal fungere. Her er noen eksempler på hvordan:

• Offentlig forvaltning driver saksbehandling som sikrer likebehandling og forutsigbare rammevilkår. Uenig? Se på hvordan det går med økonomien i for eksempel Hellas eller andre land som har høy korrupsjon.
• Politi og rettssystem sikrer bedriftene mot ran, tyveri og overfall. Systemet er ikke vanntett, men er du uenig likevel? Se på hvordan det er å drive på i statsløse samfunn som f.eks. Somalia.
• Barnehager gjør det mulig for begge foreldre å være i jobb. Uenig? Norsk yrkesdeltakelse er blant verdens høyeste, noe som bidrar til høyt konsum.
• Offentlige overføringer til privatpersoner – trygder, pensjoner, sosialhjelp, stønader, etc. – fritar arbeidsgiverne for byrden med å administrere disse sosiale ordningene og gjør det mindre risikofylt å ansette og si opp ansatte. Uenig? Spør en arbeidsgiver i Belgia eller Tyskland om det er lett å forholde seg til ulike forsikringskasser, og om hva som skjer hvis du må si opp noen.
• Utdanningssystemet produserer kvalifisert arbeidskraft uten direkte kostnad for arbeidsgiverne. Uenig? Spør hvor lett det er å skaffe kvalifisert arbeidskraft til høyteknologiske næringer som shipping eller offshore i land hvor befolkningen har lav utdanning.
• Veier, jernbaner, flyplasser og havner sørger for at det er mulig å forflytte varer og arbeidskraft raskt over store avstander. Uenig? Spør hvordan det var å drive næring i Norge for to hundre år siden.

Lista kan gjøres mye lengre, men poenget er at næringslivet er helt og holdent avhengig av en velfungerende offentlig sektor – akkurat som offentlig sektor er avhengig av et velfungerende næringsliv.

Hvem er viktigst?

Poenget med dette lange innlegget har vært å vise at distriktsarrogansen om at det ikke produseres verdier i Oslo bunner i grunnløse myter. Det foregår verdiskapning i Oslo, den er viktig for landet, og vi topper faktisk statistikken over hvor det produseres mest per innbygger – og ikke minst – per sysselsatt. Det betyr ikke – som både NRK og Aftenposten tror – at det er “Oslofolk som skaper verdiene i Norge”. Tvert i mot – hele landet driver verdiskaping. At Oslo-regionen har såpass høy verdiskaping per innbygger, skyldes blant annet at en del av de tjenesteytende næringene som er lokalisert i Oslo drar inn mye penger, og penger er faktisk ikke et halvgalt mål på verdiskaping. Fordi penger kan konvertere arbeidskraft til varer og tjenester vi trenger, og omvendt, så sier pengeverdien av noe ganske mye om vår verdsettelse av det konkrete godet. For det som selges i markedet, er markedsverdien et godt mål på verdien av det – det er hva folk er villig til å gi for godet – mens i offentlig sektor så er kostnaden ved driften et godt mål på verdien av tjenestene, fordi det er det minste noen ville kunne solgt tjenesten for uansett, hvis det var mulig å selge dem.

Vi vil alltid ha debatter om hvilke næringer som er viktige, hvor de ligger og bør ligge, og hvordan vi skal måle verdier. Men det bør ikke være tvil om at den fjerdedelen eller så av Norges befolkning som bor i Osloregionen faktisk yter vår skjerv – og vel så det – for å holde Norge i gang.

Andre som har skrevet om dette:

• Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen, legger lite nytt til debatten i sitt noe flåsete “Oslo kan takke byråkratene“.
• Jan Arild Snoen, som mener “Oslofolk betaler regningen“.

Oppdatert:

Nyere tall for fordeling av næringers bidrag til BNP, fylkesfordelt fra SSB, viser at Oslo i 2007 bidro med 16,95% av bruttoproduktet i landet, og at industrien i Oslo sto for ca 6% av Oslos bruttoprodukt. Industri i Oslo og Akershus bidro med 1,6% av bruttoproduktet for hele landet. Bare to andre fylker hadde større bruttoprodukt fra industrien enn Oslo, nemlig Rogaland og Hordaland (hhv 25 og 26 mrd mot Oslos 20 mrd). Oslo har langt mer innen ikke markedsrettet virksomhet (i absolutte tall) enn resten av landet, men selv fratrukket dette, finansiell tjenesteyting og utenriks sjøfart (som er eksempler mye trukket fram i debatten) har Oslo langt høyere bruttoprodukt enn noe annet fylke.

For et par dager siden skrev jeg her om hvor godt vi egentlig har det i dette landet. Tall fra Eurostat viser at vi har nest best kjøpekraft i Europa, noe vi bør være ganske fornøyd med. Men vi vet jo godt hvordan sytejournalistikken aldri hviler, og Dagens Næringsliv gjør sitt for å opprettholde bildet av Norge som et fryktelig dyrt land. Jeg har stort sett mye respekt for DN, som jeg syns bedriver skikkelig journalistisk håndverk, men overskriften “Se hvor mye dyrere mat er i Norge” er du-journalistikk av verste VG-skuffe. Her presenterer de også tall fra Eurostat, som viser at prisnivået i Norge er 54% høyere enn i EU-landene. Først nederst i artikkelen (når de færreste gidder å lese hele) henviser de til en tidligere sak om hvordan den norske pengefesten fortsetter.

DN er selvsagt ikke alene på dyr-mat-ballen. De får selskap av Aftenposten med overskriften Norge har Europas dyreste matvarer, hvor Europabevegelsens Paal Frisvold denne gangen ikke imponerer med sitt forsøk på å slå mynt på saken. Til og med Nationen er med: Norge har Europas dyreste mat, skriver de. Nettavisen og NA24 drar det selvfølgelig lengst, med overskriften “Alkohol er 130 prosent dyrere” og ingressen “Vanvittige prisforskjellene på Norge og resten av Europa” i en sak som i motsetning til de andre avisenes er en journalistisk bearbeiding og vinkling av SSBs pressemelding. Ikke bare er ikke rettskriving og grammatikk journalist Nina Schages sterkeste sider, men artikkelen tuller med tall i tillegg. “Generelt kostet matvarer og alkoholfri drikke dobbelt så mye i Norge” skriver Schage. Hvis du titter på SSBs nettsider, så ser du at det faktiske tallet er 54 prosent høyere – ikke 100 prosent høyere (154-100=54) .

Mye vil ha mer, og vi har veldig mye i dette landet som vi har. Stakkars oss, altså!

For et par dager siden offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå nye tall fra EUs statistikkontor Eurostat. Disse viser at Norge kommer nest best ut i Europa når det gjelder prisjustert BNP (bruttonasjonalprodukt) per innbygger. Hva betyr dette? Jo, det betyr at Norge er et av de billigste landene i Europa å bo i, fordi vi per person i gjennomsnitt har veldig mye penger å rutte med, selv prisnivået tatt i betraktning. Bare Luxembourg kommer bedre ut, men som det står i Eurostats pressemelding, så må tallene for Luxembourg tas med en klype salt på grunn av at deres BNP per innbygger blir drevet kunstig i været på grunn av veldig mange utenlandske arbeidstakere som ikke bor i Luxembourg.

Norge ligger faktisk 77 prosent over EU-gjennomsnittet, høyt over de neste på lista, Sveits (44), Irland (31) og Nederland (30). Det er kjipest å bo i Serbia (-63), Bosnia-Herzegovina (-70) og Albania (-73).

Likevel elsker vi altså å syte og klage over penger i Norge. Tomatprisene er for lave for bøndene.  “Bompenger er som Luksusfellen“. “Blodpris” for is. Kanskje ikke rart at halvparten av sommervelgerne har lagt sin elsk på Høyre og Frp, som er mestere i å klage på hvor dyrt alt er her til lands.

Avisene er også fulle av tips for å få billigere ting. Billigere øl (med avstemning om hva som er “riktig” ølpris, selvfølgelig), billigere mote, billigere mobil, billigere studielån.

Og til slutt: Alle er selvfølgelig i fyr og flamme interessert i å sjekke skatteoppgjørene sine – og avisene må jo bidra til hysteriet.

Hva er moralen? Jo, vi har det egentlig ganske greit, men mye vil ha mer. Kanskje på tide å stikke fingeren i jorda og slutte å tro at vi har det så vondt her til lands? Min erfaring er at det er lite klaging fra de som faktisk er sliterne og som kunne hatt det litt romsligere, mens de som har fete biler, båter, hytter og jobber er de som også er ivrigst på å mase om at ting skulle vært bedre.

(Takk til Sigve Indregard for å ha postet SSB-statistikken på Facebook, sånn at jeg ble oppmerksom på den).

VG og Dagbladet slår i dag opp at “Norskspråklige elever kan bli i mindretall”. Saken er at “norskspråklige elever” kan komme i mindretall i 58 Osloskoler, ut fra tall Utdanningsetaten i Oslo har gitt VG, og som danner grunnlag for grafikken under i VG:

Andel minoritetsspråklige elever på ulike Oslo-skoler Kilde: VG

VG-saken har med uttalelser fra både byråd Torger Ødegaard (H) og Jan Bøhler, som begge syns det er problematisk med skoler hvor 80-90% av elevene har minoritetsbakgrunn. Merk hva som står i VG-saken:

Ved årtusenskiftet hadde 31 prosent av elevene i Oslo minoritetsbakgrunn. Ti år senere er andelen steget til 40 prosent.

Tallene er altså åpenbart ikke basert på elevenes språklige ferdigheter, men på deres etniske bakgrunn. Og her har vi problemet med denne saken. Den sier ingenting om den språklige eller kulturelle kompetansen til elevene det gjelder, og den sier ingenting om hvorvidt elevene eller deres foreldre er født og oppvokst i Norge eller i et annet land, og om sammensetningen av minoritetsgruppene det gjelder. I stedet er saken egnet til å forsterke frykt og fordommer hos de som har etnisk norsk bakgrunn for at deres barn kan havne i en klasse der ingen kan norsk og barnet begynner å snakke pakistansk eller noe lignende.

En slik frykt er det imidlertid ikke grunnlag for i disse tallene. Alt disse tallene sier – for å være brutalt ærlig – er at på noen skoler er barna brunere enn andre (noe også fargene i VG-statistikken antyder – hvorfor er ikke skolene med høy minoritetsandel fargelagt i de lyse fargene?). Og da må jeg si “So what?”

Disse barna er en veldig sammensatt gruppe. Ingen steder i Oslo har én etnisk gruppe (annet enn norske) flertall eller noe mer enn 20% av befolkningen. Det betyr at norsk er det felles språket som funker for deres kommunikasjon. Ingen steder i Oslo er alle familier med minoritetsbakgrunn dårlige i norsk. Ingen steder i Oslo er flertallet av barna hjemme i barnehagealder. De skolene det gjelder får ekstra ressurser, og flere av dem er blant landets beste.

Det er klart at det ikke er bra hvis skolene ikke får gitt en fullgod opplæring til alle elever som følge av at skolen har mange elever som er dårlige i norsk, og derfor må bruke ressursene sine på den gruppa. Men det problemet er langt mindre enn disse tallene og VG-grafikken kan gi inntrykk av.

Det kommer sikkert også til å være noen som skriker opp om “ghetto-tendenser” også på grunn av disse tallene. Frp kommer sikkert til å okke og aje seg og henvise til Malmö igjen. Men jeg bor midt i et av de “mørkeste” områdene på dette kartet, på Trosterud. Og jeg må si jeg merker fint lite til at det skal være noen ghetto. Ingen etniske grupper dominerer, og de sosiale kårene er ikke håpløse, og ingen rotter seg sammen. Folk har biler i garasjen som jeg gjerne (i et svakt øyeblikk) skulle ønsket meg selv. Livet i Groruddalen er ikke så verst.

Tallene og grafikken viser imidlertid at Oslo er en delt by. Minoritetsbefolkningen får ikke innpass på vestkanten. Nordmenn derimot flytter dit, og vekk fra Groruddalen, indre østkant og Søndre Nordstrand. Jeg har møtt folk som knapt har vært øst for Grønland av ren frykt for all miséren på østkanten, og som snakker nedsettende om størsteparten av den flotte byen Oslo er. Men vi løser ikke dette gjennom justering av skolegrenser eller bussing av elever eller grenser for hvor lav andel “etnisk norske” det kan være i en klasse. Det er mulig at justering av skolegrenser av og til kan være en god idé, men i bunn og grunn dreier dette seg om noe så “gammeldags” som klasse: sosioøkonomisk og sosiokulturell kapital. De viktigste virkemidlene vi har for å utjevne den kapitalen, er å sørge for tidlig deltakelse på felles arenaer: Barn bør gå i barnehage, og da må vi gjøre det billigst og enklest mulig. Barn bør få tettest oppfølging i de første skoleårene, og “spesial”-ressursene bør konsentreres der. Barn bør få delta i frivillig aktivitet og felles aktiviteter med barn fra ulike bakgrunner mest mulig. Dette er et ansvar både for samfunnet og for foreldre. Unga er i utgangspunktet fargeblinde. Det er verre med oss voksne.

Oppdatert:

Bloggreaksjonene lot ikke vente på seg til denne saken. Det er nok av de som bruker saken til å spre skremselspropagandaen og etnofrykt:

• Vidar Kleppe klarer å gå fra “minoriteter” til “muslimsk flertall”, og har sin sedvanlige tro på at det “etnisk norske” er en fast størrelse.
• Tina Tøftum, ei 19 år gammel jente fra Lørenskog, tolker tallene som at noen “Tar over Oslo!”
• Smooth Operator klemmer ut av seg noe om “naivitetens pris” i åpenbar kunnskapsløshet om hvordan livet i Groruddalen faktisk er.
• Psykodemonen tror disse tallene gir Frp rett i innlegget “Farlig utvikling“.
• Bloggen på veggavisen harselerer og sprer skremsler i innlegget “98% innvandrere på mange Oslo-skoler” (til tross for at ingen skoler i Oslo har så høy andel med minoritetsbakgrunn)
• Norsk virkelighet vil “hjelpe folk der de kommer fra” i innlegget “Betyr det noe hvilken bakgrunn elevene har?”
• Litt av hvert om nyheter går i den Frp-fella jeg spådde, og sier “Se mot Malmø Osloborgere“
• Ubesvart gjør en heidundranes håpløs kobling mellom 13-årige Susanne som ble overkjørt og den saken her i innlegget “Hvorfor skriver ikke VG noe om hvorfor sjåføren ikke meldte fra?”
• Joey grumser det til med å antyde at norske foreldre må ha privatskoler forbeholdt norske elever i innlegget “Norskspråklige i mindretall..heller ikke noe nytt?“
• Ukorrigerte meninger er også redd for “norsk kultur” i innlegget “Ap skal rydde i eget rot“
• Den utilslørte konspirasjonsteoretikeren og innvandringsmotstanderen Ærlig spiker slenger ut skit av verste skuffe i innlegget “Norskspråklige elever kan bli i mindretall“.
• Jan Simonsens “frie ytringer” gjentar demokratenes sak over om frykten for et “muslimsk flertall”.
• Til nyhetssaken med Kristin Halvorsens kommentar som jeg nevner nedenfor, så linker Motsattbloggen med sitt fordomsfulle innlegg “Norsk mindretall i Norge“.

Det blir altså rørt opp mye grums av kunnskapsløse folk som ikke klarer å lese statistikk ordentlig. Kanskje VG burde tenke over at det kan lønne seg å være noe mer nyansert i sine framstillinger? Men heldigvis er det noen andre som også har vett til å lese denne saken riktig, som bloggeren Norske debatter, som helt riktig spør “Og hva så?”

Kristin Halvorsen kommenterer også oppslaget i en egen VG-sak. Hun biter nok litt for lett på VGs skremsler her, hun også, men hun har ett poeng som jeg syns er veldig godt: Elever på skoler med få minoritetselever mangler flerkulturell kompetanse. Og det er faktisk ganske viktig. Det handler ikke om en nihilistisk tro på at alle elementer av alle kulturer er like bra, som SVs fiender ser ut til å tro, men handler om at det å forholde seg til mennesker med ulik bakgrunn er viktig i en stadig mer globalisert verden. Er man i stand til å manøvrere i et kulturelt mangfoldig landskap, så er man også mer tilpasningsdyktig i et moderne samfunn som endrer seg hurtig, og hvor det å forstå nye kulturelle uttrykk er nødvendig for å henge med.

Jeg har blogga om nyhetsspeilet.no før, i sakene om svineinfluensavaksine. For hvert innlegg de publiserer, så blir det mer og mer åpenbart hvor tussete de er. Folka som skriver der er tydelig i utkanten av hva vi kan regne som tilregnelig. Så hvorfor bry seg? Vel, de er dessverre ikke så marginale som man skulle tro. Konspirasjonsteorier og alternativ medisin er av og til helt mainstream, og det er nok av folk som tror på dem.

Nå har en ikke overraskende link kommet fram: Mohyeldeen Mohammad, mannen som ble rikskjendis på utaktisk ekstreme spissformuleringer (aner vi en framtidig karriere som PR-rådgiver hos GK eller Burson-Marsteller?) uttaler seg endelig til media. Men ikke hvilket som helst medium – han har valgt nyhetsspeilet som sin kanal. Intervjuet finner du hos nyhetsspeilet her, alternativt kan du se videoen her hvis du ikke orker å gi nyhetsspeilet trafikk. VG vier selvsagt dette spalteplass også under overskriften “Slik forsvarer han homo-drap”…

Det sensasjonelle her er imidlertid ikke det viktige. At Mohyeldeen “forsvarer homo-drap” er ikke så veldig overraskende, og meningene hans i intervjuet er en dårlig bortforklaring. Det som derimot gjør at man bør være litt bekymra for Mohyeldeen er ikke disse uttalelsene, men hans valg av Nyhetsspeilet som talerstol. Det – og hans uttalelser i begynnelsen av intervjuet om frimurere – tyder på at han lever sitt liv sterkt påvirket av konspirasjonsteoretikere og andre “anti-kunnskap”-tilhengere. Det kan bety at han mentalt definerer seg ut fra mye av resten av samfunnet, og inn blant folk som mener CIA/jøder/bilderbergergruppen/frimurerne/illuminati/engler/aliens (stryk det som ikke passer) kontrollerer det meste her i verden. Dersom det er tilfelle, betyr det også at han ikke er alene. Det finnes subkulturer blant radikale muslimer som mener de samme tingene, og de samme tankene har fritt spillerom på ytterste, ytterste venstrefløy og i nynazistiske miljøer. Da jeg var lærer støtte jeg på avarter av det samme tankegodset både blant elever med norsk bakgrunn og elever med pakistansk bakgrunn.

Hvis du tror at du står overfor en mektig konspirasjon som ikke vil høre på argumentene dine eller som vil undertrykke meningene dine, er det kanskje også lettere å ty til vold for å nå fram. Med et oppblåst selvbilde (som jeg ikke blir overraska over om henger sammen med troen på konspirasjonsteorier) kan gjødselbomba du mekker sammen og sprenger i Oklahoma i et angrep på føderalstaten eller dynamittmagebeltet du utløser på en buss i Tel Aviv som et angrep på den jødiske staten bli like viktige symboler for deg som en atombombe for en stat. Mohyeldeen Mohammad utgjør neppe noen stor trussel i seg selv. Men han viser oss et skremmende innblikk i et forkvaklet verdensbilde som bidrar til å gjøre radikale gærninger mer radikale og mer gale. Jeg tror nok likevel ikke terror mot norske mål er spesielt sannsynlig eller noe vi bør bekymre oss nevneverdig over. Men vi bør være bekymra over at det tasser en hel haug med folk rundt oss som ikke tror de befinner seg i den samme verden, og derfor tror de kan bedrive kvinneundertrykking, behandle kreft med vann eller forby homofili og misforstått påberope seg likeverd for de forskrudde tankene sine.

Nettopp derfor er det så viktig at vi bidrar til å spre vitenskap, opplysning og kritisk tenkning. Konspirasjonsfolka, alternativ-kulturene og religionene er ikke likeverdige verdensbilder, og får de lov til å ture frem uimotsagt og uten å møte motargumenter lar vi farlig tankegods spre seg som ugress – helt til hjernen er igjengrodd. Vi kan ikke møte galskapen med forbud, slik som enkelte later til å tro, men må hele tiden argumentere for det vi mener er rett. La det beste argumentet vinne!

Jeg skal innrømme det. Jeg blir litt støtt av hijab. Jeg blir nesten fysisk uvel av niqab og burka. Jeg synes det er noe ufyselig over at noen skal føle det nødvendig å dekke andre til – eller å bli tildekket selv på grunn av middelalderske konsepter om ærbarhet – som om det var kvinners skyld at menn lystet etter dem. (Noe denne islamske tradisjonen har til felles med enkelte utdaterte norske forståsegpåere som mener kvinner kan skylde seg sjøl når de blir voldtatt.) Men jeg blir også støtt av korset. Jeg synes det er fryktelig ubehagelig å måtte utsettes for denne religiøse symbolikken overalt – enten det er i begravelser eller når jeg møter noen med korset rundt halsen. Det hender jeg svarer med å sprade rundt i min deilige t-skjorte fra Englands Atheist Bus Campaign fra i fjor, selv om det kan vekke anstøt.

Atheist Bus Campaign's t-skjorte

Men det kunne ikke falle meg inn å forby verken hijab, niqab, burka, kors eller andre religiøse symboler, selv om de gjør meg støtt inn til margen. Jeg tror noen burde gi TV Visjon Norge et heftig ballespark for å ta i mot 11 000 kroner fra en person for å be om løsning på vedkommendes økonomiske problemer og deretter lovprise gaven på TV, som de gjorde i går, men jeg mener de bør ha lov til å stå og si at Guds lov burde innføres i Norge.

Det må være rom for ulike meninger og livssyn i et samfunn som Norge, men det må også være rom for å angripe og kritisere disse meningene og livssynene. Muslimer må ha lov til å gå i demonstrasjonstog mot karikaturtegninger, og Dagbladet må ha lov til å trykke dem, og jeg må ha lov til å mene at muslimene i demonstrasjonstog er teite, samtidig som jeg må kunne mene at muslimer blir utsatt for mye kjipt i Norge (ikke så rart, med tanke på at nesten 50% av norske ikke-muslimer ikke vet hvilken rolle profeten Muhammed spiller i islam).

Jeg er tilhenger av å si ting i klartekst, men jeg er usikker på hvor fruktbart det er å gjøre som DN oppfordrer til, nemlig å si “ad helvede til” til muslimske fundamentalister. Ikke fordi de ikke fortjener det, men fordi det er så mange ulike typer fundamentalister som fortjener det samme. Det blir fort farlig populisme å hausse opp denne typen motsetninger mellom folkegrupper, og det tjener ikke til mye annet enn å bekrefte det som mange i minoritetsmiljøer føler på kroppen, nemlig at muslimer blir sett på som mindre verdt enn kristne.

Islam er uvant for nordmenn som har kjempet kristendommens klamme hånd gradvis tilbake, men er på ingen måte noen eksepsjonell religion i sitt tidvis totalitære grep om enkeltmenneskets liv. Men det uvante er lettere å kritisere, og da er det lett å glemme at det er fler som fortjener kjeft.

Så: Sinte muslimer – jeg skjønner at dere er sinte. Men dere får godta at ytringsfriheten kan være ubehagelig. Dagbladet: Dere var usedvanlig dumme og platte med den forsida deres, det var unødvendig. Og alle sammen: Det er ikke lett, men det er lov å bruke hodet og argumentere mot det man ikke liker og prøve å overbevise folk om at det er feil, i stedet for å kreve lover og regler som regulerer livene våre i detalj.

Dagbladet har i dag en sak om det som ut fra overskriften ser ut som en drepende meningsmåling med tanke på konsekvensene av å innføre sekstimersdagen: “Enda sykere med kortere dager” utbasuneres det på overskrifts- og forsideplass. Det er jo et klart og tydelig signal til alle de som bare leser forsiden av nettavisene om at sekstimersdagen neppe er noe å satse på. Ingressen på forsida advarer riktignok om at det bare gjelder en meningsmåling: “Kortere arbeidsdager vil gi flere syke og mindre effektive arbeidstakere, tror to av tre nordmenn.”

Saken gjentar disse påstandene i sin gjengivelse av det som er en Infact-spørreundersøkelse:

• “Bare én av fire sier de ville vært sjeldnere borte fra jobb dersom seks timers arbeidsdag ble innført”
• “Hele seks av ti nordmenn tror sykefraværet ville økt med sekstimersdag.”
• “Bare tre av ti nordmenn mener de ville blitt mer produktive på jobb.”

Saken ledsages av en kommentar fra Xtra personell, som har bestilt meningsmålingen:

“-Arbeidstakerne forstår at det blir vanskelig å beholde samme lønn som i dag dersom arbeidstida går ned. Samtidig vet de at kravene fra ledelsen til produktivitet og effektivitet antagelig vil øke. Det tror jeg kan forklare den lunkne mottakelsen sekstimersdagen får, sier daglig leder Kristian Fæste i Xtra personell.”

Huff og huff, dette virker jo som dårlig nytt og et slag i ansiktet på oss som har trodd at sekstimersdagen kanskje vil føre til økt produktivitet og helsegevinster.

Andre nettsteder rapporterer også om denne saken, med følgende tall:

“25 prosent av de spurte tror sykefraværet ville blitt redusert, mens 57 prosent tror det tvert i mot ville økt med sekstimersdag.”  Bygg.no.

Ukeavisen ledelse og ledernytt.no rapporterer om det samme.

Men det er noe med Dagbladets sak som gjør at jeg stusser litt, nemlig denne grafikken her:

Dagbladet 01.02.10 kl. 13.27

Hvis du ser litt på disse tallene, så henger de ikke sammen med sitatene over. Tvert i mot – disse tallene tilsier jo (alle forbehold om statistikk og validitet til side) at sekstimersdagen vil ha en netto positiv effekt på både sykefravær og produktivitet: Av de som vet hva de svarer, så sier jo 7,9%-poeng flere av mennene og 29,8%-poeng flere av kvinnene at de vil bli mer produktive enn mindre produktive. 19,6%-poeng flere av mennene og 26,9%-poeng flere av kvinnene svarer at sykefraværet deres vil reduseres heller enn økes.

Dette tilsier jo det stikk motsatte av hva saken melder om. Det kan det være fire forklaringer på:

1. Dagbladets grafiske folk har gjort en feil, og brukt feil tall i utarbeiding av grafene.

2. Dagbladet (eller Xtra personell) kan ikke telle eller regne.

3. Både saken og grafikken er riktig, men har tatt utgangspunkt i ulike spørsmål, og respondentene har ikke svart konsistent. Uten tilgang på tabellverket er ikke dette mulig å si. Hvis dette er tilfellet har Dagbladet (eller Xtra personell) begredelige statistikkunnskaper, og det er godt mulig undersøkelsen er verdiløs.

4. Dagbladet (og alle de andre) er mot sekstimersdagen og vrir og vrenger på tallene med vilje.

Jeg har spurt både Dagbladet og Infact om hva som stemmer, og vil oppdatere saken så snart jeg har fått svar.

Oppdatert 01.02.10 (14:30): Jeg har nå fått bekreftet av Infacts fagsjef per e-post at Dagbladets graf har kun én feil: Vet-ikke-andelen i den aller siste grafen (kvinners svar om sykefraværet), skal være 16,8%. Da blir summen 100.  Saken i seg selv må altså være feil, eller referere til noen andre spørsmål enn grafen gjør (og dermed er undersøkelsen verdiløs).

Oppdatert 01.02.10 (15:20): HMS-magasinet trykker den samme saken på nett, men er såpass redelige at de har tatt med originaltabellen fra Infact. Den gjør det mulig å etterprøve resultatene, og her avsløres det at det er en grotesk feil i lesningen av tabellen som er kilden til oppslaget. På spørsmålet “Tror du innføring av 6 timers arbeidsdag vil påvirke ditt eget sykefravær?” svarer 25,7% “Ja, tror det blir redusert”, 3,1% svarer “Ja, tror det øker”, 57,2% svarer “Nei” og 14% “Vet ikke”. Så sant ikke HMS-magasinet og Dagbladet begge har gjort en identisk feil og byttet om rader i regnearket, så kan vi nå konkludere med at det er feil nr 2 over her som er riktig – Dagbladet og/eller Xtra Personell kan ikke lese/telle/regne. Tvert i mot å slå beina under sekstimersdagen er undersøkelsen en omfavnelse av sekstimersdagen!

Jeg må si jeg syns det er litt rart, men også litt festlig. I løpet av det siste døgnet har jeg blitt sensurert to ganger i forbindelse med mine utfall mot vaksineaksjonen. Jeg prøvde å legge inn en kritisk kommentar på hjemmesiden deres i forhold til at de gikk ut mot Dagbladets dekning – den har ikke sluppet gjennom administrators nåløye – ikke så veldig overraskende. Det som imidlertid overrasket meg mer, er at linken til det forrige blogginnlegget mitt har blitt fjernet fra dette VG-innlegget om at initiativtaker for Vaksineaksjonen tjener penger på sølvvann. I det innlegget kritiserer jeg skarpt VG, Dagbladet og NRK for å ha gitt fyldig dekning til vaksineaksjonen, selv om det er en relativt enkel sak å avdekke at Kjetil Dreyer tjener penger på “vaksinealternativer”. Jeg har problemer med å se hvordan det skal være søppelpost, upassende eller irrelevant (som er rapporteringsalternativene på misbruk av Twingly-tjenesten) i forhold til saken VG la ut.

Jeg mener det VG, Dagbladet og NRK har gjort, er et klassisk eksempel på hvordan media bygger opp en dramatisk kurve – først skape tvil, usikkerhet, bygge opp parter i konfliktene – for så å spare godbitene som river ned igjen til senere. I forhold til svineinfluensa mener jeg det er uansvarlig eller slapt håndverk.

Konspirasjonsteoretikerne bak vaksineaksjonen eller lignende ville nok i en slik situasjon raskt hoppet til en antakelse om at VG og vaksineaksjonistene står i ledtog. Jeg tenker ikke sånn, men jeg er ikke overrasket om en eller annen vaksineaksjonist har rapportert blogginnlegget mitt som upassende og en eller annen slappfisk hos VG har bare godtatt det.

Vi får se om dette innlegget får lov til å være usensurert?

Dagbladet meldte i går at Kjetil Dreyer, mannen bak vaksineaksjon.no, tjener penger på å selge “alternativer” til vaksinen, og følger opp med en utvidet sak i dag. Nå har også VG endelig fanget opp saken. Velkommen etter, VG og Dagbladet – dette skrev jeg om i dette innlegget for 14 dager siden (samt her og her). Hvis jeg klarte å finne ut dette alt for to uker siden, så burde kanskje ikke så store riksmedia behøvd så lang tid på å finne ut av saken – men de hadde kanskje mer å tjene på å hausse opp saken og skape panikk og skepsis gjennom tvetydige reportasjer over lang tid?

NRK slapp dem til på Redaksjon EN i går, og selv om det begynte bra, så var de for dvaske og veike i å stille dem til veggs – særlig i lys av nyhetssaken som kom senere, etter at Dagbladet hadde kommet med sitt oppslag – men som ikke nevnte Kjetil Dreyers næringsvirksomhet med ett ord…

VG rapporterer i dag med store bokstaver på sin forside om hele 35 mennesker som har fått kjipe bivirkninger av vaksinen mot svineinfluensa, og har en tåresak om Pia (som ikke vil advare andre mot å ta vaksinen) som ikke hadde det så gøy etter hun fikk vaksinen. Vaksinehysterikerne og “skeptikerne” plukker selvfølgelig opp denne saken med glede – se for eksempel her, her, her, her og her. De to siste bloggerne – svineinfluensa-bloggen og Drøbak homeopati ser begge ut til å tjene penger på “alternativ” behandling – den ene ved annonser for tullemedisiner og den andre ved homeopatisk praksis. For øvrig linker Drøbak homeopati til sidene til Norske Homeopaters Landsforbund, som på sine nettsider kommer med den livsfarlige påstanden “Influensatid – Homeopati god effekt ved virus infeksjoner!” (Orddelingsfeilen er ikke min.)

Men er nå 35 med alvorlige bivirkninger av 700 000 så ille? Nei. Det er 0,005%. Hva slags bivirkninger er det snakk om? Veldig få veldig alvorlige, hovedsakelig svimmelhet, hodepine, rastløshet, redusert appetitt, heshet, endret smakssans, pustevansker, feber, søvnløshet, hjertebank, redusert syn, anafylaktisk reaksjon (alvorlig allergisk reaksjon), og mest alvorlig spontanabort (ikke bekreftet).

Noe av dette høres jo ganske kjipt ut. Men: de fleste har en eller noen få av disse bivirkningene. Og: dette er ingenting sammenlignet med hva du finner i pakningsvedleggene til ulike vanlige medisiner for samme hyppighet. La oss se hva jeg har i medisinskapet…

Paracet (smertestillende, reseptfritt):

• Sjeldne bivirkninger: allergilignende reaksjoner, samt redusert antall hvite blodlegemer og blodplater
• Mulighet for utvikling av nyreskade ved langvarig bruk. For stor dose kan gi alvorlig leverskade.

Ibux (smertestillende, reseptfritt):

• Vanlige bivirkninger (1 av 10): Irritasjon av maveslimhinnen og løs avføring (diare)
• Svie/kløe i endetarmen, vanligvis mild, kan forekomme hos mellom 10 og 35% ved bruk av Ibux stikkpiller (jeg tar mine i munnen, altså)
• Vanlige bivirkninger (mer enn 1 av 100): halsbrann, kvalme, oppkast, hodepine(!), trøtthet og utslett.
• Mindre vanlige bivirkninger (mindre enn 1 av 100, men mer enn 1 av 1000 – samme intervall som Pandemrix-vaksinen): Mavesår, mave-/tarmblødninger, elveblest, nesetetthet, astmaanfall, synsforstyrrelser, søvnløshet, lett uro og hørselsskader.
• Sjeldne bivirkninger (hos mindre enn 1 av 1000): Lengre blødningstid pga blodforandringer, alvorlige allergiske reaksjoner og hudreaksjoner, leverbetennelse (hepatitt), nyreskader, vannansamling i kroppen og depresjon.
• Kan være økt risiko for hjerteinfarkt eller hjerneslag.

Pepcidduo (mot sure oppstøt og halsbrann, reseptfritt):

• Vanlige bivirkninger (mellom 1 av 10 og 1 av 100): Hodepine, kvalme, diaré
• Mindre vanlige bivirkninger (mellom 1 av 100 og 1 av 1000): Nervøsitet, svimmelhet, munntørrhet, fordøyelsesplager, oppstøt (!), magesmerter, oppblåst mage, smaksforstyrrelse, prikking i huden
• Svært sjeldne (færre enn 1 av 10 000): Allergiske reaksjoner, leversykdom, hallusinasjoner, desorientering, forvirring, søvnløshet, epileptiske anfall, søvnighet, depresjon, blodsykdommer, impotens, ømme bryst, leddsmerte, muskelkramper.

Elocon krem (mot kløe og betennelse for eksem, reseptbelagt):

• Skjule eller utvikle kontakteksem, skjule eller spre infeksjon, uren hud, tynnere hud, stripedannelse i huden, pigment- og andre hudforandringer.

Voltaren (betennelsesdempende og smertestillende, reseptbelagt):

• Vanlige: Magesmerter, kvalme, brekninger, diare, halsbrann, luft i magen, utslett, hodepine, svimmelhet, appetittløshet og økte leververdier.
• Mindre vanlige: Sår eller blødninger fra mage og tarm, elveblest, hepatitt, søvnighet, væskeansamlinger i kroppen, overfølsomhetsreaksjoner.
• Sjeldne: Blodbildeforandringer, magesykdommer, alvorlige hudreaksjoner, sanseforstyrrelser, tåkesyn, dobbeltsyn, nedsatt hørsel, øresus, smaksforstyrrelser, hjertebank, brystsmerter, høyt blodtrykk, hjertesvikt og forstyrret nyrefunksjon.

Brulidine (bakteriedrepende sårkrem, reseptbelagt(?):

• Lokal irritasjon på påføringsstedet kan forekomme.

Og til slutt C-vitamin – vitaminer er jo en av alternativbevegelsens favoritter:

• Store doser kan gi diaré og andre mage-/tarm forstyrrelser
• Stendannelse i urinveiene kan også forekomme.

Dette er altså litt av hva som finnes i et helt vanlig medisinskap (og jeg har ikke vært spesielt syk). Rent sett bort fra at mange av bivirkningene rapportert over kan komme av at pasientene har tatt hodepinetabletter eller andre medisiner, så er ikke bivirkningene spesielt alvorlige eller mange, sammenlignet med hva du kan få av helt vanlige medisiner. (Og hvis alternativ medisin ikke skal ha bivirkninger, så er det enten fordi de som selger den lyver til deg, eller fordi medisinen ikke er annet enn vann, sukker eller noe annet virkningsløst – og da er bivirkningen bare å finne i din lommebok.)