Christers blogg

Jeg mener religion i det alt overveiende er skadelig for samfunnet. I dette og kommende innlegg på denne bloggen, vil jeg ta for meg de viktigste verdensreligionene for å konkretisere hva som gjør dem så skadelige. Først ut er den som er nærmest mitt eget opphav: Kristendommen.

Dette blogginnlegget blir ganske langt, så det er delt opp etter noen temaer. Først tar jeg for meg det jeg oppfatter som sentrale teologiske konsepter i kristendommen, og omtaler først hvorfor de er menneskelige konstrukter – ikke sannhet, og dernest hvordan de har skadelige virkninger. Det andre jeg tar opp, er kristendommen som organisert religion, og hvordan ulike religiøse institusjoner i samfunnet gjør skade. Mitt tredje poeng er kristendommen som sosialt undertrykkende kraft i seg selv. Det fjerde poenget er hvordan kristendommen bør konfronteres og bekjempes i samfunnet – hva er medisinen mot den kristne kreftsvulsten?

Aller først må jeg imidlertid komme med et par ‘disclaimers’ om hva jeg ikke mener. Jeg mener ikke at det skal være forbudt å være religiøs, eller å drive misjonering. Jeg mener tros-, ytrings- og tankefrihet er en av hjørnesteinene i vår sivilisasjon, og noe vi må verne om. (NB: Trosfrihet brukes av og til som forsvar for undertrykking, og er da misforstått – i det øyeblikket trosfriheten til ett menneske begynner å innskrenke et annet menneskes friheter, har vi nådd grensen for trosfrihet). Videre mener jeg ikke at det ikke finnes positive sider ved religioner. Jeg oppfatter religioner som ideologier som kodifiserer sosial praksis, og i mange samfunn kan de derfor bidra til mer tillit og samhold, frigjøring eller utvikling. Religioner har også gitt mye til folk i krise, og mange opplever at de har blitt friere og lykkeligere mennesker på grunn av religionen deres. Religiøse institusjoner har i perioder også stimulert filosofi, kultur og utdanning der hvor statsapparatet eller det øvrige samfunnet har sviktet. Jeg sier ikke at disse opplevelsene og trekkene ikke er noe verdt. Men de er allment anerkjente, og blir ofte tatt for gitt. Mitt anliggende er å vise til de destruktive sidene av religionene, og hvordan de – som alle andre ideologier – lett blir perverterte. Men i motsetning til de fleste andre ideologier, utgir de seg for å være allmenngyldige sannheter, som det forventes at man blindt aksepterer uten spørsmål. Derfor er denne bloggføljetongen et forsøk på å stille spørsmålene, gi noen svar og håpe at det bidrar til at folk tar til vettet.

Så til saken: Kristendom!

Teologiske aspekter ved kristendommen

Slik jeg oppfatter de sentrale, teologiske aspektene ved kristendom i alle sine mest vanlige former, så kan de brytes ned i følgende elementer:

• Gud er allmektig, allvitende og allestedsnærværende, og skaperen av alt.
• Bibelen er Guds ord (enten ordrett eller slik mennesker har mottatt det)
• Gud er én, men tre: Fadere, Sønnen og Den Hellige Ånd
• Jesus ble født menneske av en jomfru, døde på korset for menneskenes synder og stod opp igjen fra de døde, for så å bli opptatt til Himmelen
• Du må akseptere Gud, og Jesus som hans sønn, for ikke å gå fortapt, men til gjengjeld vil du få tilgivelse for dine synder.

Det er variasjoner over disse temaene, og en lang rekke nyanser, men dette er det som går igjen.

Guds natur og rolle

“Gud” er et svært så ambivalent konsept i kristendommen. På den ene siden er Gud én, på den andre siden tre. På den ene siden er Gud hevngjerrig og sjalu(særlig i det gamle testamente), på den andre tilgivende og barmhjertig. På den ene siden er han allmektig og god, på den andre siden finnes det mye ondskap i verden. Av en eller annen grunn har han skapt naturlover, som han kan oppheve når det trengs, uten noen konsekvenser. Det praktiske (for kristne) med “Gud”, er at denne ambivalensen kan brukes til å gi en forklaring på alt. Er det ondskap i verden, er det fordi menneskene har fått fri vilje. Vi har leveregler (de ti bud), men du kan bryte de fleste så mye du vil, så lenge du til syvende og sist angrer og, viktigst av alt, utviser kjærlighet til Gud. Er det inkonsistenser i Bibelen, er det fordi Gud ville det slik (for å forvirre oss?).

Mennesker søker alltid en forklaring på det vi ikke forstår, og sammenhenger som kan gi oss et årsaksbilde. Derfor finnes det guder, mytologier og kultuser overalt. Derfor tror så mange mennesker på ånder og spøkelser. Derfor ser vi så lett forbindelser mellom tilfeldigheter, og derfor generaliserer vi så lett. Det er ikke så rart at vi søker en enkel forklaring på det største spørsmålet av alle: Hvorfor er vi her? Hvor meningsløst kan det ikke føles, når du ser på menneskehetens historie, å tenke at du er her i 30-40-90 år, kanskje lidelsesfulle år til og med, for så bare å forsvinne igjen? Og hvorfor må våre kjære hele tida rykkes fra oss og gå over til å bli ingenting? Det kan være lett å tenke at det må være en større plan med det hele. Men blir det noe mer sant av den grunn?

Det har alltid vært ting vi ikke klarer å forklare – det er for eksempel hele poenget med vitenskap – å grave og finne nye ting vi ikke har en forklaring på. Men at vi ikke har en forklaring betyr ikke at det ikke er mulig å finne en! Det kan hende at forklaringen forutsetter mer teknologi eller bedre analytiske verktøy enn vi har nå, eller det kan hende at informasjonen som kunne hjulpet oss å forklare har forsvunnet, eller ikke er tilgjengelig på andre måter. Men spekulasjon er ingen erstatning for manglende forklaringsevne. Da kunne vi slått oss til ro med at tordenguden Tor skaper lynene med gnistene fra hammeren sin, i stedet for å forsøke å finne ut hva som var kreftene i sving.

Kan vi da finne ut hvorfor universet oppstod? Det kan hende, men det er ikke sikkert. Det kan for eksempel ikke lenger være mulig å finne ut, på grunn av spesielle forhold ved tilblivelsen (for eksempel de kjente fysiske lovenes sammenbrudd fram til rett etter Big Bang), eller det kan være at vårt begrepsapparat ikke virker (kanskje lineær tid som løper i én retning ikke er riktig oppfatning av “tid”). Men det er som regel slik at den forklaringen som krever færrest antakelser om verden også er den mest sannsynlige. Selv om vi i dag ikke kjenner den riktige forklaringen, er det likevel mer sannsynlig at universet for eksempel oppstod ved at tilfeldige partikler kom fra ingenting (fordi fysikerne kan se det skje i et vakum), enn at en allmektig skaper satte tingene i gang. (Og hvem skapte skaperen?)

Ting blir ikke noe lettere når kristne forsøker å gjøre rede for hva “Gud” er for noe. Skapte ”Gud” bare lovene som satte ting i gang? (Urmakeren) Er ”Gud” en personlig kraft, eller bare en naturkraft, tilstede i alt? Er “Gud” aktivt involvert i verden i dag? Kristne er ikke enige om dette, og heller ikke om de moralske implikasjonene. Og hva slags moral styrer hva “Gud” gjør? Denne uenigheten bør ringe noen bjeller. Kristne vil kanskje hevde at det skyldes at vi ikke klarer å gripe det guddommelige med våre feilbarlige menneskelige evner. Men kanskje en enklere, og mer realistisk forklaring, er at “Gud” er skapt av mennesker – at uenigheten skyldes at vi forestiller oss den typen “Gud” vi ønsker oss selv, eller som skaper minst trøbbel for vårt eget verdensbilde.

Er så dette egentlig noe problem? Kan vi ikke bare filosofere i fred over Guds rolle og natur? Vel, det er ikke så enkelt, fordi dette har praktiske konsekvenser på flere plan. For det første kveler det menneskelig utforskertrang når man kan finne svarene ved å slå opp i én bok – og lever du på feil tid og sted, kan det til og med være dødelig (reelt eller sosialt)  å stille spørsmål ved “sannhetene” i Boka (bare se på hvilken skjebne som møtte kjettere, hvordan ateister blir sett på som umoralske og onde av flere miljøer i USA, eller hvordan medlemmer av ulike tros- og lokalsamfunn her i landet risikerer sosial utstøting fra familie og venner hvis de forkaster troen. For det andre fratar det menneskeheten selv for skyld for det vi gjør. En allmektig Gud som tillater ondskap å skje, har i det minste et medansvar. Da kan ting være en del av “Guds plan” eller “Guds test” av menneskene – det kan bortforklares og rasjonaliseres, i stedet for at de menneskene som forårsaker ondskapen blir stilt fullt og helt til ansvar.

Bibelen som Guds ord

De fleste kulturer med et skriftspråk har på et eller annet tidspunkt gått fra en muntlig fortellertradisjon til å skrive ned fortellingene i en standardisert form. Så også jødedom og kristendom. Gjennom 2000 år (for nesten 2000 år siden), ble jødiske myter, sagn og fortellinger skrevet ned, og gradvis konsolidert til det vi i dag kjenner som Talmud, Det gamle testamente og Det nye testamente. Sterke historier som satte ord på folks følelser, og som har fortsatt å bevege mennesker siden. Historier som ga svar, og som samtidig ga muligheten til å spekulere over implikasjonene de ga. Men disse historiene er like fullt ett folks fortellertradisjon – ikke guddommelig.

Bibelens potensiale for innflytelse på folks hjerter var tidlig åpenbart, og kontroll over hvilke versjoner av fortellingene som kom med, ble viktig. Den kampen fortsetter selv i dag, for eksempel med ulike oversettelser av Bibel-tekster. At det finnes forkjempere for eldre – og i følge lingvister mindre tro – oversettelser av Bibelen, bør være en god indikator på hvordan bibeltekstene først og fremst tjener en sosial og kulturell funksjon.

Hva så om Bibelen ikke akkurat er Guds ord? Man trenger jo ikke ta den bokstavelig – mer som metaforer over de evige mysterier! Ut over det at mye av poenget med Bibelen forsvinner hvis man kan tolke den metaforisk som man ønsker, så er det å henvise til en autoritativ tekst – uavhengig av om det er Bibelen eller Das Kapital vi snakker om – en veldig effektiv måte å drepe selvstendig tankevirksomhet på. Hvis grensene for din spekulasjon er hvilke deler av skapelsesberetningene som skal tolkes bokstavelig og hvilke som skal tolkes metaforisk, så går du allerede glipp av mange impulser som kan gjøre deg til et mer gjennomtenkt menneske. Og hvis du nå prøver å ta Bibelen bokstavelig (noe som jeg ser på som en “ærligere” sak), så er du forferdelig dårlig rustet for å leve i et samfunn hvor folk skal ha frihet og individuelle rettigheter, vitenskap og avvikende tankegang. Bibelen ble skrevet for bronsealderen. (En annen sak er at det i praksis er fullstendig umulig å følge hele Bibelen.)

Historien om Jesus

Historien om Jesus er en god røverhistorie. Den kombinerer et sammensurium av midt-østens og middelhavsområdets urgamle sagn og myter med en god dæsj rebelsk opprør med tilstivna dogmer og romersk undertrykking, frigjøring av de undertrykte og løftet om tilgivelse og evig liv. Den har rett og slett alt. Det er godt mulig at det er en kjerne av sannhet i den – samtidige kilder nevner såvidt jeg har skjønt en form for jødisk leder som kan identifiseres med Jesus, men de fleste fortellingene om han er skrevet ned årevis seinere, og så nøye redigert og utvalgt. Du skal ikke lenger enn til moderne kulturpersonligheter for å se hvordan myter får fritt spillerom. Det er bare å se på Elvis-mytologien, eller hvordan nazi-regimet og Lenin er omgitt av mystikk – og det er i vår “opplyste” tid.

Å kjøpe historien om Elvis – unnskyld, Jesus, mener jeg – er å tro på et eventyr. Ikke bare det, men det innebærer også å kjøpe en ideologi som på den ene siden preker barmhjertighet, men som på den andre siden fortsatt er sjalu (du må godta Jesus som frelser, eller imøtese fortapelse), og som forventer at du misjonerer for den. At du aktivt går ut og verver nye – også små barn, som ikke ennå er i stand til å ta et informert og selvstendig livssynsvalg.

Tilgivelse og synd

I følge mange kristne retninger fødes du syndig, og du fortsetter å synde. På ulike måter kan du få tilgivelse for syndene dine gjennom å angre på dem, men viktigere, gjennom å akseptere Guds kjærlighet og at Jesus døde for deg. Premissene er med andre ord:

1. Hva som er godt og hva som er dårlig er bestemt av Gud.
2. Du gjør dårlige ting hele tiden.
3. Det bør du angre på.
4. Du må tro på Gud og kjøpe hele historien om Jesus for at det skal gå deg godt likevel, og for at du skal få evig liv.

Helvete får stadig færre tilhengere blant mainstream-kristne, og de fleste ser nå på fortapelse mer som et fravær av Gud – eller rett og slett ikke å bli gjenopplivet. Uansett om straffen kommer i form av evig mørke og søvn eller brennende svovelpøler og gafler i rumpa, så skal du altså straffes for din unnfallenhet. Mekanismen er genial: På den ene siden er det mye du kan gjøre galt, og gjør galt - noe som samfunnet rundt gjerne bruker mye tid og energi på å minne deg på – men fortvil ikke, for på den andre siden venter uendelig kjærlighet.

Med andre ord er hele poenget skyld. Du skal føle skyld for at Gud har ofret så mye for deg, og hva er det du gir han tilbake? Synd og utakknemlighet. Hørte jeg noen si “passiv-aggressiv”?

Organisert kristendom

Det er mange teologiske spørsmål vi kunne gått dypere inn i, men nå har tiden kommet for å snakke litt om organisert kristendom, og all styggedom det medfører. Grovt sett kan vi kategorisere den organiserte kristendommen i tre grupper:

• Statlig religion
• De store kirkesamfunnene
• Mer uavhengige/selvstendige kirkesamfunn

Jeg vil ta for meg kort hvordan disse gruppene virker, hvorfor de eksisterer og hva de gjør med samfunnene våre.

Statlig kristendom

Statlig kristendom kommer i mange varianter. Noen steder er religionen nedfelt i Grunnloven, slik at en bestemt kirke har en spesiell status. Noen ganger er også kirken i seg selv statlig. Andre steder er staten formelt konfesjonsløs, men religionen er sterkt tilstede i statens virke, i politikk og i utdanning. USA er et klassisk eksempel på det siste, hvor bekjennelse til Gud og bønn på et eller annet vis gjennomsyrer daglig aktivitet i skoler og politiske institusjoner.

Statlig kristendom i form av statskirker og lignende kom til fordi statsoverhoder ønsket kontroll med kirkens eiendommer og organisatoriske apparat, samt med folkets hoder. Med demokratiets framvekst og andre former for verktøy for bygging av nasjonalt samhold (politiske partier, kringkastere, skoler og verneplikt, for å nevne noen), har innflytelsen snudd. Det er ikke lenger staten som bruker kirken som verktøy i like stor grad, men kristendommen som bruker staten til å beholde sin dominerende posisjon. Gjennom undervisning i troens læresetninger eller stort fokus på kristendom i religionsundervisningen, gjennom tilstedeværelse ved viktige begivenheter, gjennom tilstedeværelse  i militæret og gjennom offentlige bevilgninger sikres kristendommen en fortsatt stor rekruttering og at mange fortsetter å tilhøre religionen av bekvemmelighetshensyn.

I de landene som har religion sterkt tilstedeværende, men uten en offisiell statlig religion, er det gjerne kulturelle og historiske grunner til det. Staten kan enten ha oppmuntret en bestemt religion, eller de aller fleste i nasjonen har hatt samme tro. Da blir troen tatt for gitt, og ikke-troende blir “avvikere” som har vanskeligere for å få makt og posisjoner, og med å få sin stemme hørt. Til syvende og sist bidrar det til å opprettholde religionens plass i samfunnet.

Store kirkesamfunn

De ortodokse kirkene og den katolske kirken er kanskje de viktigste av de store kirkesamfunnene som har vokst fram parallelt med statene – noen ganger uavhengig av statene, noen ganger i symbiose med dem. Disse kirkesamfunnene ble til i en tid hvor maktstrukturene i samfunnet var komplekse og diffuse, og hvor det var dårlig med samfunnsinstitusjoner som penetrerte alle nivåer. Kirkenes løfter og budskap hadde sterk effekt på folk uten særlig mange andre kilder til kunnskap, og de fikk god tilgang på ressurser. Det er utrolig hva folk er villig til å gjøre for evig liv, fortrinnsvis et mer behagelig sted enn i svovelpølene i Helvete… Ved at mange mennesker stilte opp for noe de følte var større enn dem selv, fikk kirkene etter hvert kapasitet til å sørge både for kroppen, sjelen og for samfunnet. I mangel av utviklede velferdsordninger ble kirkene de man kunne henvende seg til. Evnen til å beholde en viss enhet (til tross for skismaer fra tid til annen) gjorde at kirkene, særlig den katolske, fikk befestet en enormt viktig samfunnsposisjon i et enormt territorium. De ble tilsvarende vanskelige å utfordre for verdslige makthavere.

I dag har de store kirkesamfunnene flere medlemmer enn noen sinne, men de må konkurrere med andre om makten. Det farligste med dem er kanskje hvordan de fortsatt mange steder representerer et unnfangelse-til grav-system som kan tilby mer velferd enn staten, pleie for sjelen og utdanning. Ofte (men ikke alltid) alliert med konservative krefter, gjør kirkene det mye vanskeligere å bygge opp gode, demokratiske velferdsstater. I tillegg har de så stor kontroll over så mange aspekter av menneskelig liv, og menneskene i organisasjonene så stor interesse i å beholde sine posisjoner, at det ikke trengs noen Einstein for å se at potensialet for undertrykking er stort.

Uavhengige kirkesamfunn

I gamle dager ble man brent som kjetter om man prøvde seg på alternative fortolkninger av kristendommen. Med demokrati og menneskerettigheter har det blitt stadig lettere å etablere selvstendige trossamfunn med tettere eller mindre tette bånd til mainstream, organisert kristendom i form av for eksempel statskirker eller katolisisme. Noen av disse samfunnene har så store teologiske forskjeller fra annen kristendom at de kanskje bør betegnes som helt andre religioner (mormonerne og Jehovas vitner, for eksempel), mens andre preker varianter som er mer gjenkjennelige (pinsebevegelsen, for eksempel). Noen har overlappende medlemskap med andre trossamfunn, mens andre utelukker det. Det kan altså være litt vanskelig å generalisere til disse, men jeg skal likevel prøve å si noen ting som jeg oppfatter har en viss relevans.

Disse trossamfunnene har som regel vokst fram fordi deres stiftere eller medlemmer ikke har vært særlig fornøyd med det de har fått servert av andre kristne institusjoner, eller ikke har følt seg velkomne der. Teologiske eller organisasjonspolitiske uenigheter (som gjerne kan overlappe) har ført til splittelser helt siden kirkens første dager. Som et resultat av dette, vil sannsynligvis de fleste av disse samfunnene se på seg selv som noe annet enn samfunnet rundt. Deres medlemmer er spesielle, de er utvalgte, de har sett et lys ingen andre har sett. Mange har kanskje aktivt oppsøkt trossamfunnet, eller blitt aktivt rekruttert. Motivasjonen for å delta vil altså kanskje være høyere, samtidig som følelsen – og avhengigheten – av fellesskapet i menigheten blir større enn i mange statlige eller store kirkesamfunn. En god del av disse trossamfunnene er bygget opp rundt en eller noen få karismatiske lederskikkelser. Som hos mormonerne kan det være en Smith som opphøyer seg selv til profet, eller det kan være TV Visjon Norges primus motor, Jan Hanvold, som bare er mye tilstede. Behovet for penger for å bygge opp menigheten og gjøre det mulig å nå ut til flere (eller kjøpe hårlakk til sjefspredikanten) vil nok ofte være tilstede, særlig blant de som driver TV-kanaler. (Nevnte Jan Hanvold er et fantastisk eksempel på en som har et umettelig pengebehov.) Personlig ser jeg flere likheter mellom new age-kulturen, med healere og skepsis til skolemedisin, og enkelte av disse trossamfunnene. “Kast krykkene og gå!” er mer enn en klisjé – det er en ofte brukt teknikk, enten i form av faktiske forsøk på healing, eller gjennom forbønn for folk som har et eller annet problem. (Og gjerne i kombinasjon med et kontonummer på tv-skjermen. Har du økonomiske problemer? Ring oss, og vi ber for deg – og hvem vet, kanskje Gud blir glad hvis du gir litt mer penger også?)

Mekanismene jeg har beskrevet over, gir åpenbare problemer. Hjernevask og kontroll over de troendes liv er aldri langt unna – i mer eller mindre fordekt form. Det sosiale livet forventes levd i menigheten; kontakt med omverdenen må kanskje først og fremst foregå gjennom verving, og ellers bare i den utstrekning det er nødvendig. Samfunnet må forandres, hvis ikke det da snart vil gå under likevel. Kritisk tenkning blir sett på med skepsis, utsatt for hersketeknikker eller rett ut fordømt. Det blir lite rom for menneskelighet i en slik setting…

Det klamme fellesskapet

Det er ikke bare i de ekstreme sektene og sære trossamfunnene at vi finner sosiale pressmekanismer knyttet til kristendommen. Historien – og vår samtid – er full av eksempler på folk som blir utstøtt eller får sine liv ødelagt fordi de går på tvers av kristne normer eller kristne samfunns opptreden. Én ting er de mer ekstreme eksemplene, som moderne heksejakt i Afrika og angrep på abortklinikker i USA (det er alt for mye av dette, og det er helt grotesk), men vel så farlig er de små tingene. Som fordømmelsen av homofili, angrepene på evolusjonsteori og vitenskap, eller fremmedfrykt, basert på at “Norge skal være et kristent land”. Eller at det i religionens navn fortsatt ses på som uakseptabelt å ikke gå på bedehuset, eller å bo sammen uten å være gift. Eller at det å stille spørsmål ved folks tro anses som intolerant – en intolerant hersketeknikk i seg selv. I Norge har det heldigvis blitt stadig lettere å leve sitt liv på tvers av kristendommen i de siste tjue åra, men det finnes fortsatt skumle tendenser rundt omkring i vårt land, og i mange andre land er situasjonen langt verre. Enkelte steder, slik som i USA, ser det ut til å ha foregått en religiøs radikalisering som har gjort tro på den kristne guden til en forutsetning for å være sosialt akseptert i mange flere samfunn.

Religionene er ikke alene skyld i at folk undertrykkes av menneskene rundt seg. Menneskelige behov for trygghet, forutsigbarhet og tillit gjør at vi helst ser at folk er som oss selv og deler våre synspunkter – det gjør ting så mye enklere å forholde seg til. Avvik føles som en trussel. Men det som gjør religioner så farlige, er at de kombinerer denne betenkelige menneskelige tendensen med kravet om blind tro på utrolige eventyr, sekteriske institusjoner som bedriver hjernevask på folk, gjerne fra de er små barn, og som ikke går av veien for å søke mer makt, og med arkaiske og tidvis undertrykkende moralske regler.

Medisin mot galskapen

Så – finnes det noen form for medisin mot denne galskapen? Mot denne kreftsvulsten som tapper oss for evnen til selvstendig tenkning, som kveler vår frihet og spiser av samfunnet energi? Ja. Jeg mener tre ting må til. For det første må staten slutte å støtte opp om kristendommen spesielt og religioner generelt i den grad det gjøres i dag. Trossamfunn er viktige kulturbærere og vil uten offentlig støtte antakeligvis bli radikalisert, så staten må gjerne fortsette å gi støtte til ulike trossamfunn. Men støtten bør begrenses til det som trengs for å vedlikeholde grunnleggende fasiliteter, og alle trossamfunn bør behandles likt. Dernest bør all form for offentlig religiøs praksis opphøre – det være seg i form av forkynnende opplæring, “pledge of allegiance”, statskirke/statsreligion eller bruk av bønn i offentlige institusjoner. Og sist, men ikke minst, må evnen til kritisk og selvstendig tenkning stimuleres. Skolene bør bruke mer tid på opplæring i filosofi og logikk og i vitenskapelig metode. For til syvende og sist er dette en form for kreft som bare kan bekjempes mentalt – gjennom folks egen evne til å ta avstand fra bronsealderdogmer og eventyr som grunnlag for livet i det tjuende århundre. Folk er i stand til å tilegne seg, forstå og anvende moralske leveregler uten at 2000 år gamle forfattere trenger å forklare dem det.

Kristendommen har hatt en dominerende posisjon i hundrevis av år, og slipper derfor ofte lett unna i våre dager, hvor islam oppfattes som en langt større trussel mot folk. Men mye av den samme kritikken som man kan komme med mot islam, egner seg også godt til å bruke på kristendom – det er fellestrekk ved religionenes funksjon i samfunnet. Neste gang skal jeg se på hva som helt spesifikt er problematisk med islam.

Neste: Islam: en totalitær tro?