I de foregående episodene av denne bloggens religionsføljetong har jeg tatt for meg de to største verdensreligionene, kristendom og islam. Disse to religionene kalles også abrahamiske eller semittiske religioner, og i dag skal jeg ta for meg den tredje av disse: Jødedommen. På samme måte som i de øvrige gjennomgangene, skal vi først se på sentrale teologiske aspekter ved jødedom, før vi går over til sosiale aspekter ved religionen: jødedom som statsreligion, mindre jødiske trosamfunn og jødedommens sosiale konsekvenser.

I posten om kristendom tok jeg for meg en rekke generelt problematiske elementer ved alle religioner – derfor konsentrerer jeg meg her om spesifikt problematiske sider ved jødedommen.

Kilder: Wikipedia her og her.

Jødisk teologi

Jødedommen er den eldste abrahamiske religionen, og er nærmere 3 000 år gammel. Den har gitt opphav til både kristendom og islam. På samme måte som islam, har jødedommen i dag ingen sentral religiøs myndighet, men baserer seg på skriftlige kilder (den hebraiske bibelen – Tanakh – og de skriftlige og muntlige overleveringene i Talmud) og fortolkningen til rabbinere og skriftlærde. Hovedskillet i jødedom går mellom ortodokse, konservative og reformerte jøder, hvor de ortodokse jødene mener loven, dvs. levereglene i skriftene, må følges bokstavelig, mens de konservative jødene har en noe mer modernisert fortolkning av loven. De reformerte jødene ligner de fleste moderne kristne, i det at loven i hovedsak anses for å handle om grunnprinsipper, mer enn konkrete og bokstavelige leveregler.

De fleste jøder tror på følgende grunnsetninger (basert på Maimonides 13 trosprinsipper):

• Det finnes kun én Gud som har skapt, skaper og vil skape alt
• Gud har ingen kropp eller fysisk manifestasjon, og er evig
• Det er kun Gud det er rett å be til (altså skal det ikke bes til helgener eller profeter)
• Alle profetenes ord er sannhet
• Moses er den fremste profeten, og hans profeti var sann
• Torahen (loven; de fem mosebøkene) er overlevert fra Moses, og det vil aldri komme noen annen Torah fra Gud
• Gud ser alt og vet alt hva mennesker gjør og tenker
• Gud belønner de som holder hans bud og straffer de som bryter dem
• Messias vil komme en dag
• Når det behager Gud, vil de døde bli gjenopplivet

Et viktig dogme er også at Pakten er inngått mellom Gud og Israels 12 stammer – Abrahams etterkommere. Dette gjør at det i jødedommen er en sterk kobling mellom etnisitet og religion. En jøde er i utgangspunktet en som er født av en jødisk mor, men også konvertitter regnes til jødedommen. Imidlertid er det generelt regnet som krevende og vanskelig å konvertere, og konvertitter blir ikke oppmuntret. Det er delte meninger om man fortsatt er jøde hvis man konverterer fra jødedommen eller blir ateist,og mer tradisjonell jødedom vil fastholde at man er jødisk for alltid. Reformjøder er som regel uenig i dette.

Jøder har blitt utsatt for sterk forfølgelse og mye rasisme opp gjennom historien. Verst var det med pogromer i Øst-Europa og med nazistenes Holocaust – direkte folkemord. At det jødiske folk siden tidlig i vår tidsregning har vært spredd for alle vinder og ikke har hatt noe hjemland før 1948 har bidratt til dette. Den forfølgelsen og isolasjonen som mange jøder har blitt utsatt for har følgelig stimulert en særegen form for nasjonalisme – sionismen.

De som følger loven i en eller annen form, anvender noen eller flere eller alle av disse levereglene (som er et utvalg):

• Bruk av kippah – kalott på norsk – en liten lue som dekker litt av hodet. Primært under bønn og andre religiøse handlinger, men kan også brukes ellers.
• Bruk av tallit – bønnesjal – med knyttede frynser (tzitzit) under bønn
• Bruk av tefillin – kvadratiske bokser med bibelvers båret på pannen og festet rundt venstre arm- under morgenbønn
• Bruk av kittel på høytider
• Tre daglige bønner (fire på shabbat og helligdager), samt bønn etter bestemte handlinger, slik som måltider
• Feiring av jødiske høytider med tilhørende ritualer, slik som shabbat (hviledagen fra fredag kveld til lørdag kveld), Pesach (påske til minne om utvandringen fra Egypt), Shavuot (til minne om åpenbaringen av Torahen på Sinai), Sukkot (løvhyttefesten til minne om vandringen i ørkenen i førti år), Rosh Hashanah (jødisk nyttår og innledningen på de ti dager med anger for synder begått i det foregående året), Yom Kippur (den jødiske forsoningsdagen som markerer slutten på de ti dager med anger), Hanukkah (lysfesten til minne om oljemirakelet – da olje for en dag brant i åtte når tempelet i Jerusalem ble gjeninnviet), Purim og Tisha B’av
• Lesning av Torahen på shabbaten og høytider
• Å følge de jødiske diettreglene – kashrut – og bare spise mat som er kosher
• Å følge reglene om rituell renhet og urenhet, særlig med tanke på menstruerende kvinner, som betraktes som urene (hovedsakelig av ortodokse jøder)
• Å følge de tradisjonelle livsritene: Brit milah (mannlig omskjæring), Bar/Bat mitzvah (“konfirmasjon” ved 12-13 års alderen), bryllupet (med brudgommens knusing av et glass til minne om ødeleggelsen av tempelet og spredningen av det jødiske folket) og sørgeritualene.

Jødedom som statsreligion

Det finnes ingen jødisk parallell til “statskirken” i dag, og kun én stat – Israel – har en jødisk majoritet. Israel har heller ingen offisiell religion som sådan, og har lovfestet full religionsfrihet. Imidlertid må jødiske immigranter fortsatt bekjenne seg til jødisk tro for å få statsborgerskap, import av mat som ikke er kosher er forbudt, de fleste butikker er stengt på shabbat og offentlig kommunikasjon går heller ikke under shabbat. Sjefsrabbinatet har også makt over en rekke privatrettslige forhold, slik som jødiske ekteskap, begravelser, kashrut og shabbat. Borgerlig ekteskap anerkjennes ikke, slik at sekulære jøder er underlagt religiøs autoritet på dette punktet.

Mindre trossamfunn

De fleste jøder utenfor Israel er organisert i mindre trossamfunn. Noen steder (særlig New York) finnes det større jødiske minoriteter, men disse er også delt i ulike retninger innen jødedommen. De fleste tilhører menigheter organisert rundt en synagoge.Symbolske lederskikkelser er etterkommerne av det gamle jødiske presteskapet, men den reelle religiøse myndigheten ligger hos rabbinerne. En menighet trenger imidlertid ikke ha en rabbi, og medlemmer av menigheten kan selv lede an i bønn og torah-lesning.

De sosiale konsekvensene av jødedom

Jødedommen har mye til felles med islam og kristendom i sin sosiale kontroll med tilhengerne; og har også til felles med islam de strenge og omfattende levereglene som gjør at religionens medlemmer blir sett på og føler seg som et særskilt (eller utvalgt) folk. Samtidig har jødedommen – akkurat som islam og kristendom – en viktig liberal strømning. Mye av den sosiale ensrettingen og indoktrineringen som følger med religion vil derfor være av samme karakter før troende jøder som for troende muslimer og kristne, og vil være sterkere jo mer ortodoks retning den troende tilhører.

Imidlertid har jødedommen en helt annen innstilling til hva som skal til for å være en troende. Der kristendom og islam langt på vei er misjonerende religioner som søker å vinne flest mulig tilhengere for sine versjoner 2.0 og 3.0 av Gud, så er jødedommen en religion for de utvalgte. Å bli en av de utvalgte skjer helst genetisk gjennom mor (den man er sikker på er forelder til barnet), og er ellers svært krevende for konvertitter. Vi kan egentlig se på jødedommen som en av verdens eldste nasjonalistiske ideologier – en 3000 år gammel variant som brukte et strengt og aggressivt gudsbilde til å sementere identiteten til ett ørkenfolk som kjempet om territorier og ressurser med andre, beslekta ørkenfolk. Denne identiteten har da også klart å overleve (i varierende grad) på en måte få andre nasjonale identiteter kan vise til – og det uten et korresponderende territorium i store deler av dens historie.

Nasjonalisme, og i og for seg religionen, kan ha positive sider. Den kan gi faste holdepunkter i en ellers kaotisk og utrygg tilværelse, den kan bidra til å lime et samfunn sammen og den kan gjøre det enklere å bygge et demokrati ved å sørge for at mer av rammene for samfunnet ligger fast fra før, og ikke må opp til debatt. Men, som religionen, kan nasjonalisme også ha grelle sider. Jødiske nasjonalister kan finne mye felles ideologisk grunn med ulike europeiske og amerikanske nasjonalister – de forsøker også å koble etnisitet og religion sammen. Og jødisk nasjonalisme gir seg for tiden groteske utslag i behandlingen av palestinere i Israel og på israelsk-okkupert territorium. Det er krevende – og kanskje ikke mulig – å skille staten Israel fra det jødiske ethnos – og dermed jødedommen. Men den sammenkoblingen vil i overskuelig framtid gi opphav til konflikter, fordi den setter opp en logikk der israeler=jøde=en tilhenger av en jødisk religion. Så de som slåss mot religionens inntrengning i livet i Israel har en bratt oppoverbakke å slåss i.

Jødedommen er altså vel så usympatisk som andre religioner, men har en unik og spesiell historie som gjør det mer krevende å kritisere den. Det betyr ikke at vi skal holde oss unna det. Men akkurat som jeg understreket med islam, så er det en viktig forskjell på religionskritikk og rasisme – med jødedommen er den balansen enda vanskeligere å trå. Men trås må den.