Christers blogg

Barneombud Reidar Hjermann forsøker gjennom en NTB-melding gjengitt i dagens VG og Vårt Land å løfte hijab-debatten ut av barneskolen og over til et mer prinsipielt spørsmål: Skal trossamfunn få lov til å drive religiøs opplæring av barn og påtvinge dem religiøse uttrykk? Han er veldig kritisk til at trossamfunn, mange av dem kristne, påtvinger barna religiøsitet tidlig.

Jeg har tidlig skrevet mye om religion og litt om religion og barn, men jeg syns det fortjener å bli gjentatt. Religioner er tilfeldige, menneskeskapte fabler, og bør behandles som sådan av resten av samfunnet. Livssyns- og trosfrihet innebærer ikke bare frihet til å tro, men også frihet fra tro. Vi anerkjenner livssyns- og trosfrihet som helt grunnleggende rettigheter i samfunnet vårt, og prinsippet om det er nedfelt i norsk lov gjennom menneskerettsloven. Den gjør art. 9 i den Europeiske menneskerettskonvensjonen, art. 18 i den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og art. 14 i barnekonvensjonen til norsk lov. Alle sikrer retten til trosfrihet. Samtidig har Grunnloven en middelaldersk bestemmelse i § 2: “De indvaanere, der bekjende seg til den [den evangelisk-lutherske religion], ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.”

Lovverket – og de normene det gir uttrykk for – sikrer barns tros- og samvittighetsfrihet, samtidig som det gir frihet til å undervise og legger ansvaret for barnets trosfrihet på foreldrene. Dette er ikke enkelt og likefram, som Hjermann påpeker. Nøkkelen til å sikre barns trosfrihet (juridisk) mener jeg ligger i barnekonvensjonens artikkel 14 – som er den nyeste bestemmelsen og den som tar for seg det spesielle tilfellet om barn:

1. States Parties shall respect the right of the child to freedom of thought, conscience and religion.

2. States Parties shall respect the rights and duties of the parents and, when applicable, legal guardians, to provide direction to the child in the exercise of his or her right in a manner consistent with the evolving capacities of the child.

3. Freedom to manifest one’s religion or beliefs may be subject only to such limitations as are prescribed by law and are necessary to protect public safety, order, health or morals, or the fundamental rights and freedoms of others.

Barnets frihet skal altså utøves under rettledning av foresatte – men, og dette er veldig viktig, denne rettledningen skal skje i overensstemmelse med barnets utvikling. Det betyr for det første at foreldrene ikke har rett til å bestemme hva barnet skal tro eller hvordan barnet skal utøve sin tro. Men foreldrene skal veilede, forklare og har lov til å fortelle om sine svar på de store spørsmålene. Imidlertid har barn alt fra en tidlig alder mulighet til å tenke selvstendig rundt disse spørsmålene, og barnets nysgjerrighet bør stimuleres. Hvis foreldre forteller barnet at det bare finnes én rett tro, eller unnlater å forklare barnet at det finnes andre svar, så øver de vold på barnets tankefrihet. Barnet har rett til å velge selv så tidlig som det kan – og kan melde seg inn i eller ut av trossamfunn uten foreldres godkjenning fra fylte 15 år. Jeg mener foreldre bør ligge langt unna å fortelle barnet hva det skal tro eller disiplinere barnet for “feil” tro.

Barneombudet får selvfølgelig kjeft av et par bloggere.

Lekendelett.net skriver:

Kanskje staten egentlig burde fått lagt inn et overvåkningskamera i alle kirker, bedehus og barnerom…Sånn at storebror kan ha litt kontroll! Eller?

Reaksjonen kommer på dette sitatet fra Hjermann:

Det er mange trossamfunn som driver religiøs opplæring av barn uten noen som helst kontroll fra myndighetenes side på at opplæringen skjer i tråd med norsk lov.

Freddy’s samfunnskritiske blogg mener Hjermann sporer av:

Samtidig skal vi heller ikke trekke inn andre religøse miljøer som blir marginale sammenlignet med Islam og muslimsk opptreden .

Jeg mener både Lekende lett og Freddy’s samfunnskritiske blogg er på helt feil spor. Andre religiøse miljøer er ikke marginale, som Freddy tror. I følge Statistisk sentralbyrå var det 1. januar 2009 92 744 medlemmer av muslimske trossamfunn i Norge – mens det var 234 772 medlemmer av kristne trossamfunn utenfor kirka. I tillegg kommer at mange fundamentalistiske miljøer holder til innenfor Den norske kirke (f.eks. læstadianere), og disse er ikke med i denne statistikken. Og i absolutte tall har faktisk antallet i disse kristne trossamfunnene økt mer enn antallet muslimer fra 2005 til 2009! I motsetning til muslimske trossamfunn, så har kristne fundamentalister en egen, riksdekkende TV-kanal som sender barneprogrammer og vekkelsesmøter hvor barn ned i 12-årsalderen blir trukket fram for å bekjenne og enda yngre barn er publikummere (dette har jeg sett ved selvsyn).

Lekende lett er også på helt feil planet. Ingen ber om et overvåkningssamfunn. Men hvis foreldrene svikter i sin plikt til å respektere barnets trosfrihet, så er det et spørsmål for samfunnet, og hvor samfunnet bør arbeide for at foreldre begynner å skjønne at de ikke kan indoktrinere barna. Dessverre tror jeg alt for få foreldre skjønner dette.

Spørsmålet blir da heller hva slags inngripen som er greit, og som ikke kommer i konflikt med foreldrenes rettigheter og plikter for øvrig?

For det første tror jeg myndighetene bør samarbeide tett med de ulike trossamfunnene for å sørge for at de opptrer med respekt for barnas integritet og stimulerer foreldre til å gjøre det samme. Her kan mye gjøres gjennom dialog og bevisstgjøringsarbeide, men om nødvendig bør også trossamfunn som bryter med barns rettigheter miste støtten sin. Dette handler ikke om inngripen i teologiske spørsmål, men om at undervisning, og også uformelt arbeid med barn, bør legges opp på en måte som tar hensyn til at barnet skal få utvikle egne meninger.

Så tror jeg foreldre generelt bør få mer informasjon og veiledning fra et tidlig tidspunkt i hva foreldrerollen innebærer – hva som er greit og hva som ikke er greit i forhold til barnet som selvstendig individ. Hjemmebesøk fra helsestasjonen når barnet er nyfødt, god tilgang på lavterskeltilbud innen helse og opplæring lokalt, barnehageplass til alle og tett samarbeid mellom hjem-barnehage/skole/SFO er noen av de tingene jeg tror er viktig.

Videre har menneskene rundt et ansvar for å bidra til å stimulere barna og foreldrene. Barns oppdragelse og beskyttelsen av barns rettigheter er et felles anliggende.

Barnehager og skoler må være forkynnelsesfrie arenaer, hvor barn møter et sekulært verdensbilde og blir kjent med ulike perspektiver på religion. Jeg tror barn også har godt av å bli kjent med “det hellige” i ulike former, også gjennom skolen, men det må være underordnet oppdragelsen i den beste kunnskapen vi har – det vitenskapelige synet på vår verden.

Til syvende og sist vil det likevel være noen få mennesker som øver vold mot sine barn – fysisk eller psykisk – og hvor noe av det vil ha en religiøs motivasjon. I de tilfellene må vi tore å si fra til hverandre og til barnevernsmyndighetene og de må ha verktøyene som trengs for å beskytte barna. Det er smertelige inngrep, men alternativet er så mye verre – for barnet.

Så ros til barneombudet for å løfte en viktig debatt!

Jeg har blogga om nyhetsspeilet.no før, i sakene om svineinfluensavaksine. For hvert innlegg de publiserer, så blir det mer og mer åpenbart hvor tussete de er. Folka som skriver der er tydelig i utkanten av hva vi kan regne som tilregnelig. Så hvorfor bry seg? Vel, de er dessverre ikke så marginale som man skulle tro. Konspirasjonsteorier og alternativ medisin er av og til helt mainstream, og det er nok av folk som tror på dem.

Nå har en ikke overraskende link kommet fram: Mohyeldeen Mohammad, mannen som ble rikskjendis på utaktisk ekstreme spissformuleringer (aner vi en framtidig karriere som PR-rådgiver hos GK eller Burson-Marsteller?) uttaler seg endelig til media. Men ikke hvilket som helst medium – han har valgt nyhetsspeilet som sin kanal. Intervjuet finner du hos nyhetsspeilet her, alternativt kan du se videoen her hvis du ikke orker å gi nyhetsspeilet trafikk. VG vier selvsagt dette spalteplass også under overskriften “Slik forsvarer han homo-drap”…

Det sensasjonelle her er imidlertid ikke det viktige. At Mohyeldeen “forsvarer homo-drap” er ikke så veldig overraskende, og meningene hans i intervjuet er en dårlig bortforklaring. Det som derimot gjør at man bør være litt bekymra for Mohyeldeen er ikke disse uttalelsene, men hans valg av Nyhetsspeilet som talerstol. Det – og hans uttalelser i begynnelsen av intervjuet om frimurere – tyder på at han lever sitt liv sterkt påvirket av konspirasjonsteoretikere og andre “anti-kunnskap”-tilhengere. Det kan bety at han mentalt definerer seg ut fra mye av resten av samfunnet, og inn blant folk som mener CIA/jøder/bilderbergergruppen/frimurerne/illuminati/engler/aliens (stryk det som ikke passer) kontrollerer det meste her i verden. Dersom det er tilfelle, betyr det også at han ikke er alene. Det finnes subkulturer blant radikale muslimer som mener de samme tingene, og de samme tankene har fritt spillerom på ytterste, ytterste venstrefløy og i nynazistiske miljøer. Da jeg var lærer støtte jeg på avarter av det samme tankegodset både blant elever med norsk bakgrunn og elever med pakistansk bakgrunn.

Hvis du tror at du står overfor en mektig konspirasjon som ikke vil høre på argumentene dine eller som vil undertrykke meningene dine, er det kanskje også lettere å ty til vold for å nå fram. Med et oppblåst selvbilde (som jeg ikke blir overraska over om henger sammen med troen på konspirasjonsteorier) kan gjødselbomba du mekker sammen og sprenger i Oklahoma i et angrep på føderalstaten eller dynamittmagebeltet du utløser på en buss i Tel Aviv som et angrep på den jødiske staten bli like viktige symboler for deg som en atombombe for en stat. Mohyeldeen Mohammad utgjør neppe noen stor trussel i seg selv. Men han viser oss et skremmende innblikk i et forkvaklet verdensbilde som bidrar til å gjøre radikale gærninger mer radikale og mer gale. Jeg tror nok likevel ikke terror mot norske mål er spesielt sannsynlig eller noe vi bør bekymre oss nevneverdig over. Men vi bør være bekymra over at det tasser en hel haug med folk rundt oss som ikke tror de befinner seg i den samme verden, og derfor tror de kan bedrive kvinneundertrykking, behandle kreft med vann eller forby homofili og misforstått påberope seg likeverd for de forskrudde tankene sine.

Nettopp derfor er det så viktig at vi bidrar til å spre vitenskap, opplysning og kritisk tenkning. Konspirasjonsfolka, alternativ-kulturene og religionene er ikke likeverdige verdensbilder, og får de lov til å ture frem uimotsagt og uten å møte motargumenter lar vi farlig tankegods spre seg som ugress – helt til hjernen er igjengrodd. Vi kan ikke møte galskapen med forbud, slik som enkelte later til å tro, men må hele tiden argumentere for det vi mener er rett. La det beste argumentet vinne!

Jeg skal innrømme det. Jeg blir litt støtt av hijab. Jeg blir nesten fysisk uvel av niqab og burka. Jeg synes det er noe ufyselig over at noen skal føle det nødvendig å dekke andre til – eller å bli tildekket selv på grunn av middelalderske konsepter om ærbarhet – som om det var kvinners skyld at menn lystet etter dem. (Noe denne islamske tradisjonen har til felles med enkelte utdaterte norske forståsegpåere som mener kvinner kan skylde seg sjøl når de blir voldtatt.) Men jeg blir også støtt av korset. Jeg synes det er fryktelig ubehagelig å måtte utsettes for denne religiøse symbolikken overalt – enten det er i begravelser eller når jeg møter noen med korset rundt halsen. Det hender jeg svarer med å sprade rundt i min deilige t-skjorte fra Englands Atheist Bus Campaign fra i fjor, selv om det kan vekke anstøt.

Atheist Bus Campaign's t-skjorte

Men det kunne ikke falle meg inn å forby verken hijab, niqab, burka, kors eller andre religiøse symboler, selv om de gjør meg støtt inn til margen. Jeg tror noen burde gi TV Visjon Norge et heftig ballespark for å ta i mot 11 000 kroner fra en person for å be om løsning på vedkommendes økonomiske problemer og deretter lovprise gaven på TV, som de gjorde i går, men jeg mener de bør ha lov til å stå og si at Guds lov burde innføres i Norge.

Det må være rom for ulike meninger og livssyn i et samfunn som Norge, men det må også være rom for å angripe og kritisere disse meningene og livssynene. Muslimer må ha lov til å gå i demonstrasjonstog mot karikaturtegninger, og Dagbladet må ha lov til å trykke dem, og jeg må ha lov til å mene at muslimene i demonstrasjonstog er teite, samtidig som jeg må kunne mene at muslimer blir utsatt for mye kjipt i Norge (ikke så rart, med tanke på at nesten 50% av norske ikke-muslimer ikke vet hvilken rolle profeten Muhammed spiller i islam).

Jeg er tilhenger av å si ting i klartekst, men jeg er usikker på hvor fruktbart det er å gjøre som DN oppfordrer til, nemlig å si “ad helvede til” til muslimske fundamentalister. Ikke fordi de ikke fortjener det, men fordi det er så mange ulike typer fundamentalister som fortjener det samme. Det blir fort farlig populisme å hausse opp denne typen motsetninger mellom folkegrupper, og det tjener ikke til mye annet enn å bekrefte det som mange i minoritetsmiljøer føler på kroppen, nemlig at muslimer blir sett på som mindre verdt enn kristne.

Islam er uvant for nordmenn som har kjempet kristendommens klamme hånd gradvis tilbake, men er på ingen måte noen eksepsjonell religion i sitt tidvis totalitære grep om enkeltmenneskets liv. Men det uvante er lettere å kritisere, og da er det lett å glemme at det er fler som fortjener kjeft.

Så: Sinte muslimer – jeg skjønner at dere er sinte. Men dere får godta at ytringsfriheten kan være ubehagelig. Dagbladet: Dere var usedvanlig dumme og platte med den forsida deres, det var unødvendig. Og alle sammen: Det er ikke lett, men det er lov å bruke hodet og argumentere mot det man ikke liker og prøve å overbevise folk om at det er feil, i stedet for å kreve lover og regler som regulerer livene våre i detalj.

En rekke medier bringer i dag en NTB-melding om at Norge har tatt i mot omtrent en halv million innvandrere fra 2000 til 2009, og forsker Lars Østby kaller det den største folkevandringen Norge har opplevd siden Amerika-vandringene rundt forrige århundreskifte. (Se Vårt Land, Aftenposten, Dagbladet og VG.)

Basisen for tallene er Statistisk sentralbyrås (SSBs) statistikker over de som har fått oppholdstillatelse i Norge de siste ti årene. På SSBs sider for innvandringsstatistikk finner vi tall for hvor mange som bor i Norge nå som har innvandringsbakgrunn. 423 000 er bosatt i Norge, men født i andre land. 86 000 er født i Norge av innvandrerforeldre. Av disse 509 000 har 36 prosent – dvs ca 183 000 personer bodd her lenge nok til å ha norsk statsborgerskap. Totalt har 10,6 prosent av befolkningen innvandrerbakgrunn.

Innvandrerne er en sammensatt gruppe. Nesten halvparten er fra Europa, Nord-Amerika eller Oseania (dvs. den rikere del av verden), mens litt over 1 av 3 har asiatisk bakgrunn og 1 av 8 har afrikansk bakgrunn. Resten er fra Sør- eller Mellom-Amerika. 1 av 4 har bakgrunn som flyktning, 1 av 4 har kommet for jobb, 1 av 10 for å ta utdanning, og 4 av 10 har kommet som resultat av familieetablering eller -gjenforening. Flest innvandrere bor i Oslo, hvor de utgjør 152 000 personer, eller omtrent hver fjerde Osloborger.

Hva gjør dette med det norske samfunnet?

Vi har alltid hatt innvandring i ulike former til Norge. Ikke bare var det slik våre forfedre kom hit, men det har formet norsk kultur hele veien. Mange vanlige ord i språket vårt i dag har for eksempel tysk opphav fra den tida på slutten av middelalderen og begynnelsen av moderne tid da bergverkene og hanseatene drev på. Finnskogen fikk sitt navn fra finner som kom hit for tre hundre år siden. Rosemalingen er av fransk opphav, og romerske og arabiske mynter er funnet i Norge og Norden helt tilbake til vikingtida og før. Kulturforskjellene ble nok oppfattet som store også den gangen – for eksempel språklig.

Kultur er ingen statisk størrelse – det nasjonale er en abstrakt konstruksjon som blir formet av samfunnet og samfunnsinstitusjonene. Hva vi oppfatter som nasjonale symboler og som nasjonal kultur er avhengig av hva vi har blitt fortalt av “øvrigheta” at vi skal tro på, og det er igjen styrt av hva som er tidens krav til nasjonalitet. Det finnes ingen “ren” norskhet. Ulike personer i ulike miljøer i ulike deler av landet vil ha delte meninger om hva det vil si å være norsk, og det som skiller “norsk” fra andre kulturer er lite som ikke kan tilegnes gjennom sosiale mekanismer. Ingen har “rene” gener som har vært i Norge siden isen trakk seg tilbake – eller siden vikingtida.

Nei, “norsk kultur” er avhengig av impulser utenfra – både for å definere seg selv og for å utvikle seg. Grandiosa er et produkt de fleste vil tenke på som erkenorsk i dag – men Grandiosaen hadde ikke eksistert uten “degosene” som folk fra Sør-Europa ofte ble kalt før. Før innvandringen utenfra Europa tok til, så var italienere og spanjoler de som fylte rollen som svartsmuskete og litt tvilsomme personasjoner i kulturbildet. I dag vil nok de fleste tenke på italienere som en del av det store, europeiske “vi”. Men det er ikke bare på et overflatisk og kulinarisk plan at mangfoldet har en viktig betydning. Også mye dypere er “den andre” viktig. Omgangsformene varierer mellom ulike kulturer, og i møtet mellom omgangsformer kan både språket og det sosiale registeret vi har å spille på bli større. Når noen gjør noe på en uvant måte blir jeg nødt til å reflektere over om den måten jeg gjør ting på er den beste.

Jeg tror det er trygt å konkludere at møter og sammensmelting mellom kulturer har mye for seg. Men hva så med de sosiale konsekvensene av innvandring? Hva med sosial dumping, kriminalitet og fremmedfrykt? Hva med ulovlig innvandring?

Det er i hovedsak den europeiske arbeidsinnvandringen som kan legge press på priser og arbeidsvilkår, og da i enkelte håndverksbransjer hvor norsk språk- og kulturkompetanse er mindre viktig. Dette har ført til at det har blitt nødvendig med allmenngjøring av tariffavtaler for å hindre underbetaling (og at norske arbeidstakere mister jobben), og at Arbeidstilsynet og fagbevegelsen har fått mer å gjøre. At det forekommer snusk er klart – det finnes mange uhederlige arbeidsgivere og bedrifter der ute (gjerne norske). Imidlertid er problemet under kontroll, og lønnsvilkårene er i hovedsak gode i norsk bygg- og anleggsbransje. Denne arbeidsinnvandringen har vært helt nødvendig for å holde hjulene i gang i økonomien. Hvis vi hadde manglet titusenvis av arbeidstakere ville lønns- og prisveksten kunnet komme ut av kontroll, med de skadelige sosiale konsekvensene det har for de som har laveste vekst i reelt disponibel husholdningsinntekt – slik som trygdede og syke.

En studie utført under SSB antyder at innvandrere som sådan neppe er noe mer kriminelle enn andre, men at det at innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn lever under dårligere sosiale forhold enn befolkningen for øvrig gjør at de noe oftere er i en situasjon hvor de trekkes eller skyves til kriminelle handlinger. Korrigert for disse faktorene er det likevel en noe større andel innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn som blir tatt for kriminelle handlinger – men det kan ikke utelukkes at denne effekten skyldes dels rotløsheten som følger med å være innvandrer og dels det at en mer synlig hudfarge øker sannsynligheten for å bli tatt når man har gjort noe galt. Ulik kulturbakgrunn skal altså i seg selv ikke ha noe særlig å si for om man gjør noe kriminelt. Spørsmålet blir da om det å ha innvandring og det å være innvandrer i seg selv gjør folk kriminelle, og om det er et argument som taler mot samfunnsnytten av innvandring.

SSB-studien tyder på at det å gjøre det lettest mulig å bli godt økonomisk og sosialt integrert i samfunnet raskest mulig vil redusere kriminaliteten begått av innvandrere. Gode opplæringstilbud og introduksjonsordninger og et inkluderende arbeidsliv vil langt på vei sørge for at problemene blir små for samfunnet for øvrig. Det vil være relativt få personer som begår mye og alvorlig kriminalitet uansett, slik at noe økte politiressurser til arbeid med disse vil kunne gjøre jobben med å ta de som først har havnet på skråplanet. “Gjengangerkriminelle” vil du alltid ha i samfunnet uansett.

En mye farligere strategi vil være å gjøre det vanskeligere å bli integrert i samfunnet. Dette er for eksempel den strategien Frp ofte forfekter, og det siste eksempelet på dette er forslaget deres om å nekte å gi ulovlige innvandrere legehjelp og pålegge dem som behandler dem en meldeplikt. Ikke bare er dette  livsfarlig, umenneskelig og dypt uetisk, ikke bare vil det jo ikke hjelpe på problemet med ulovlige innvandrere som allerede er i landet, og ikke bare er det et uansvarlig utspill fordi det bare fremmer hat og mistenksomhet uten noen sinne å kunne bli virkelighet, men det vil også høyst sannsynlig forverre betingelsene for ulovlige innvandrere slik at det blir enda mer nærliggende for dem å begå kriminalitet. (Ja, jeg vet at det er forskjell på ulovlige og lovlige innvandrere, men eksempelet er en god illustrasjon på Frps sviktende logikk som de anvender på hummer og kanari.)

Frp-eksempelet bringer oss videre – til den ulovlige innvandringen og til fremmedfrykt. Ulovlig innvandring kan jeg kort bare si ikke vil bli noe mindre av å redusere mulighetene for lovlig innvandring, så lenge gevinsten økonomisk og sosialt ved å komme hit forstås som så mye større enn ved ikke å gjøre det. Så lenge forskjellene i verden er så store som de er vil ingen holdningskampanjer eller drakoniske politimetoder (uten å gå langt utover menneskerettighetene og inn i det moralsk meget ubehagelige) kunne demme opp for ønsket om et bedre liv.

Men fremmedfrykten er en annen skål. Når kulturforskjellene er store, hudfargene mange eller samfunnet forandrer seg vil det kanskje alltid være noen som reagerer negativt. Og på 60 år har Norge – fortsatt i følge SSB – altså gått fra en (hovedsakelig vestlig) innvandrerbefolkning på ynkelige 1,4 prosent av befolkningen til en innvandrerbefolkning på 10,6 prosent – hvorav drøyt halvparten har en kulturbakgrunn eller hudfarge som skiller seg mer fra det tradisjonelt norske enn en europeisk bakgrunn gjør. Oppslutningen om Frps politikk i Norge og Frp-lignende partier i resten av Europa er økende og skremmende. SSBs undersøkelser viser at holdningene til innvandring og innvandrere er jevnt over positive og stabile, og har blitt mer positive i løpet av 2000-tallet. Tallene peker også på et viktig funn: Personer med mye kontakt med innvandrere er langt mer positive enn personer med lite kontakt. Dette tyder på at mer innvandring neppe fører til mer fremmedfrykt og konflikt i samfunnet.

Til slutt bør vi også stille spørsmålet om all endring er positivt. Svaret på det er selvfølgelig nei. Det norske samfunnet har mange kvaliteter – jeg vil for eksempel fremheve den økonomiske likhetstankegangen, de små statusforskjellene, likestilling, tilliten til det offentlige, det høye utdanningsnivået i befolkningen og den store graden av personlig frihet som vi nyter som gode sider ved samfunnet vårt som vi bør ta vare på. Disse kvalitetene er ikke i seg selv truet av innvandring, men høy innvandring forutsetter for eksempel gode opplæringstiltak (introduksjonskurs, barnehager og skoler) som sikrer et integrert samfunn hvor ingen faller utenfor og hvor det er mulig å ha et felles offentlig ordskifte tuftet på et felles verdigrunnlag. Verdikamper vil vi alltid ha i samfunnet – men det er vanskeligere å kjempe kampen på like fot hvis man ikke har samme forståelse av hva man slåss om.

Jeg ser ikke islam i seg selv som samfunnstrussel – i hvert fall ikke som noen større trussel enn kristendommen. Sekterisk islam med folk som avsondrer seg fra storsamfunnet er problematisk på samme måte som kristne sekter som gjør det samme. Begge typer sekter må ikke få anledning til å avskjære sine barn fra muligheten til å være del av resten av verden – den offentlige skolen er vårt beste vern mot det problemet.

Oppsummering – et bedre Norge

Norge har forandret seg stort de siste femti årene. Vi har blitt et åpnere, mer mangfoldig og mer dynamisk samfunn. Innvandringen bidrar til dette, både gjennom å holde hjulene i økonomien i gang, gjennom å utvide vårt kulturelle repertoar og gjennom å utvikle omgangsformene i samfunnet. Samtidig har den bydd på utfordringer – men disse utfordringene har tvunget oss til å bli et bedre og mer inkluderende samfunn. Bygdedyret og janteloven er viktige begreper i vår kulturhistorie med god grunn, og innvandringen er en av kreftene som har bidratt til å svekke dem. Jeg mener det er en menneskerett å kunne bo der du vil i verden, og jeg tror innvandring i det store og hele har gjort Norge til et bedre samfunn å leve i: Et samfunn hvor det er høyere takhøyde og mer rom for å være annerledes og ta vare på hverandre. Men det er ingen automatisk utvikling, og innvandring forutsetter en sterkere offentlig sektor og styrkede sosiale fellesskap for at vi virkelig skal kunne utnytte dens samfunnsforbedrende potensiale.

One of the more insidious Danish Muhammed cartoons, by Kurt Westergaard (hosted at Religiousfreaks.com)

After the recent attacks on Kurt Westergaard, one of the Danish cartoonists that drew the infamous Muhammed cartoons, the debate about the limits of freedom of speech, blasphemy and religions has resurfaced again. Norwegian daily Aftenposten reprinted a facsimile of the cartoons, and was promptly condemned by Iranian and Pakistani politicians. I don’t know if I can add much to the debate, but these are my two cents.

Firstly, many of the drawings are rather vulgar and stupid. (And the coming cartoon in Fremskrittspartiet’s magazine will probably be no better.) I enjoy poking fun at religions as much as the next guy, and there are many hilarious aspects about islam as well, but I generally had problems laughing at these drawings. They didn’t provide a surprising take on the connections between radical islam and terrorism or oppression of women, and to some extent they provide more of a window on Danish prejudices and quasi-racism, than on islamist oppression.

Secondly, the outrage at the drawings is also vulgar and stupid. For instance, the Iranian Holocaust competition provided some drawings that carry a very strong subtext of Holocaust denial (see below).

UDI-direktør Ida Børresen uttaler i dagens VG at det vil være bedre å gi oppholdstillatelser til folk som ville fått avslag på asylsøknader, enn å fortsette å stramme inn. En av grunnene er at vi ikke ser noen effekt av innstramningstiltakene. Dette er ikke så veldig overraskende, og jeg kunne ikke vært mer enig.

Så lenge verden består av fattige, ustabile land og rike, stabile land, så vil det alltid være et stort press på grensene til de rike landene. Jo høyere murer de rike landene bygger opp, jo mer utspekulerte metoder må man benytte og jo dyrere menneskehandlere må man bruke for å komme innenfor. Resultatet blir at det blir stadig vanskeligere å skille de som har krav på beskyttelse fra de som søker lykken (et skille som i utgangspunktet er litt kunstig).

Da er det mye bedre å få migrasjonen inn i ordnede former. Et system for oppholds- og arbeidstillatelser som det er relativt lett å slippe gjennom, vil sørge for at det blir lettere å regulere både asylstrømmene og de som ønsker å jobbe i landet. På bakgrunn av UDI-direktørens forslag, så tenker jeg at det bør være følgende muligheter for å få opphold i Norge:

• Innvilget asyl: For reelle flyktninger.
•  Avslag på asylsøknad, men innvilget (betinget) opphold: For de som først prøver på en asylsøknad, og får avslag, men som likevel ønsker opphold i Norge. Disse kan få oppholdstillatelse. Denne kan være betinget i en periode, for eksempel av at de kan vise til at de får lønnet arbeid eller studieplass i løpet av x antall måneder, og/eller at de tar kurs i norsk og samfunnsfag, samt god vandel. Brudd på forutsetningene kan medføre retur.
• Arbeidstillatelse for arbeidssøkere som kan vise til at de har jobb og/eller studieplass: Arbeidssøkere som før de kommer til landet kan vise til tilbud om arbeid og/eller studieplass bør få opphold for et visst tidsrom, med automatisk fornyelse så lenge de har jobb og/eller studieplass. Etter et visst tidsrom (f.eks. 3 år), bør det gis permanent opphold.
• “Green card” – et begrenset antall tilfeldig fordelte arbeidstillatelser. Antallet kan justeres ut fra årlig arbeidskraftbehov, og fordeles til en liste over søkere etter loddtrekning. Søkeren må selv kunne dokumentere at vedkommende har råd til livsopphold, og dersom vedkommende ikke har jobb eller studieplass, får vedkommende opphold for perioden vedkommende kan sørge for seg selv, mens vedkommende søker arbeid. Deretter bør det fungere som i punktet over.
• Familiegjenforening: For personer som er gift, foreldre eller barn av en som har fått opphold.

For de som får opphold under asylhjemmel bør det stilles til rådighet det de trenger for å komme i gang i det norske samfunnet. Dette vil selvfølgelig gjøre det mer lukrativt å bli innvilget asyl, men muligheten for opphold uansett vil bidra til å ta av det verste. Alle som får opphold bør gjennom et opplæringsopplegg, også de på arbeidstillatelser, som sørger for at det er lettere å overleve i det norske samfunnet, og lettere å bli integrert.

VG har selvsagt (akkurat nå i hvert fall) satt denne saken ved siden av en sak om meningsmåling om minaretforbud i Norge. Det opplyses ikke i saken om hvor mange som er spurt, men hele 46% av de som har en mening er for minaretforbud. Dette gjør at jeg har lite håp for at UDIs konstruktive linje vil bli fulgt opp. Vi har alt for feige politikere i Norge, som gjerne gjør knefall for ubegrunnet frykt. Selv om jeg er mot all religion, mener jeg religioner bør likebehandles. Det betyr at jeg mener både kirketårn, minareter og andre høye utstikkere fra religiøse bygninger må være greit, så lenge de ikke er til sjenanse. Skal man bygge en kirke eller en moské eller noe annet “hellig” bygg, så bør man legge dem sånn at de ikke skygger for andres ettermiddagssol. Ut over det, så må de gjerne poppe opp som de vil for meg (selv om jeg håper det blir færre religiøse bygg over tid). Men for veldig mange (særlig FrPs og Krfs velgere, ser det ut som,) er det noe fryktelig skummelt med muslimske bygg. I folks sinn er muslimske bygg = synlig islam = radikal islam = terrorister. Dette er en håpløs tilnærming, men det hindrer ikke mange politikere over hele Europa i å både skape og nøre opp under denne frykten for å komme til makten.

I det minste håper jeg en annen “innvandrer” – Grorud-ulven som har vandret inn til Oslo - kan få bli – i motsetning til hva Fabian Stang vil… Også hans ulvemotstand er et resultat av en ubegrunnet frykt for at ulven vil gå på mennesker. Enda godt at BU-leder i Grorud bydel, Anders Røberg-Larsen (Ap), viser seg som en fornuftig lokalpolitiker!

Frp storkoser seg med resultatet i den sveitsiske minaritet-avstemningen. Selv om Per-Willy Amundsen gir et pliktskyldig nikk til religionsfriheten, så er hans omtale av avstemningsresultatet avslørende. Han konstaterer at Europa er i ferd med å “våkne”, og Frp synes avgjørelsen er “spennende”. Christian Tybring-Gjedde “skjønner frykten velgerne i Sveits har for islamiseringen av Europa”. Nå prøver FrP – med samme Amundsen i spissen – også å kapitalisere på avgjørelsen ved å “vurdere” burka-forbud i Norge. Dette er rett og slett avskyelig. Skal staten begynne å regulere hva det skal være lov å kle seg i? Kommer det til å være forbudt å bruke burka i et demonstrasjonstog? Kommer det til å bli forbudt å bruke det på en scene? Er det tillatt å bruke brudeslør når man gifter seg? Det er jo også et heldekkende plagg med liknende historiske og religiøse konnotasjoner… Jeg mener en lang rekke religiøse – herunder islamske – regler og tradisjoner er undertrykkende. Noen er spesifikt kvinneundertrykkende, og andre er undertrykkende for alle. Heldekkende klesplagg er blant de tingene jeg mener har en kvinneundertrykkende funksjon (også når du veier for eller mot ut fra de blandede hensynene som framkommer i islamsk tradisjon, og tar hensyn til “hijab-feministene”). Men ingenting kan forsvare den typen inngrep i hva folk skal kle seg i, og dermed velge å gi uttrykk for sin personlighet gjennom, som Frp her forfekter. At de i tillegg presterer å komme med dette i kjølvannet av et av de mest graverende uttrykk for flertallets tankeløse tyranni over tankefriheten i Europas etterkrigstid gjør meg bare kvalm. Frp viser til stadighet sitt sanne ansikt som et parti som ikke vegrer seg for å røre i grums når anledningen byr seg. Det går et spøkelse over Europa, og dets heldekkende drakt er ikke hvit eller rød – men brun. Arne Strand beklager delvis Dagsavisens kvasi-hakekors-forside. Det mener jeg han ikke har noen grunn til. Sammenligningen med nazismens tankegods er så absolutt på sin plass, og sveitserne fortjener å få den i fleisen. Den sveitsiske folkeavstemningen – eller den voksende innvandringsskepsisen i Norge – er ikke uttrykk for at folket utsettes for en eller annen form for subversiv islamisering som de skulle ha noen (teoretisk) grunn for å frykte. Det er heller et uttrykk for at folk kjøper fryktpropagandaen til partier som det sveitsiske SVP, det danske Dansk Folkeparti, det franske Front National og det norske Fremskrittspartiet. Frp-ere som Per Willy Amundsen er intelligente nok til å pakke inn sin fryktpropaganda i en mer elegant retorikk (de har tross alt drevet på med dette her i en del år etter hvert), men det gjør dem ikke noe mindre avskyelige eller farlige – heller tvert i mot.

Jeg har tidligere påstått at Frps folk må være onde (eller i det minste umoralske), hvis de vet hva de egentlig står for. Jeg har gitt fyldigdokumentasjon på hva slags politikk det partiet vil føre, men jeg har ikke gått like mye i dybden på retorikken deres. På tide å gjøre noe med det! Men hvordan skal vi komme til kjernen av hva partiet tenker? Skal vi se på den blankpussa retorikken som kommer fram i avisspaltene? Det holder ikke. Vi må grave dypere. Og det har jeg gjort. Det jeg har funnet, bør få en hver person med et atom nestekjærlighet og solidaritet i kroppen til å hive etter pusten…

De viktigste Frp-bloggerne – sett med partiets egne øyne – må vi anta er de som får æren av å være lenket til fra partiets hjemmeside. Dette er en liste over “sentrale folke- og tillitsvalgte” med bloggprofil. Finner vi eksempler blant disse på nedverdigende og hatfremmende retorikk? På kjølig forakt for menneskeverdet? Eller rett og slett på fordummende utsagn? Ja. Etter hvert som vi arbeider oss nedover lista blir det gradvis verre – fra det tilsynelatende tilforlatelige (og dermed kanskje farligste), til det rett ut skremmende. Det mest bekymringsverdige er kanskje den rene, skjære mengden av ting som demonstrerer hva slags tankegang disse folka selger.

Vi begynner med Hanne M. Blåfjelldal, 1. nestformann i FpU, og Oppland Frps 2. kandidat i år:

Om distriktspolitikk (og SV) spiller hun på fordommer mot Oslo-folk:

Det sitter en gjeng utdannede mennesker inne i Oslo med sine romantiske forestillinger av Bygde-Norge, som har funnet ut at måten de skal bevare distriktene på er å regulere og konservere. For disse menneskene er det mye viktigere at de har noe fint å se på når de en gang i året skal være turister i Norge, enn at det faktisk skal skapes noe ut i Bygde-Norge.

(…)

Fremtiden skapes på Bygda, og ikke av de bedreviterne som sitter inne i Oslo og tror de vet best fordi de har studert på Blindern.

Dette skal altså være et argument for oljeboring i Lofoten, mot reguleringer av skuter-bruk, mot jordlov, konsesjonslov, bo- og drivepliktlov og odelslov, og i tillegg mot ulv. Rent sett bort fra at mye av dette er kjempet gjennom av bønder sjøl, så er det ganske spesielt å bygge opp et sånt hat mot kunnskap og mot Oslo.

Nestemann ut er Olaf Nils Diserud, fylkestingspolitiker i Oppland. I innlegget Det feilslåtte norske godhetsregimet, som hovedsakelig dreier seg om “å ta debatten”, skriver han:

Vi må ta konfrontasjonen rundt blant annet Muhammed- karikaturene. Vi vil ikke at en liten fundamentalistisk gruppering skal styre våre liv. Vi må stå opp for ytringsfriheten og likestillingen, på lik linje med det generasjonen før oss har gjort. Vi trenger ikke be om unnskyldning for at vi her i Norge vil ha vår ytringsfrihet og retten til å si hva vi mener, innenfor de allerede gjeldene rammer.

Han framstiller det som selve ytringsfriheten i Norge er truet – et skremmebilde voldsomt ute av proporsjoner.

Innlegget “Norsk integreringspolitikk” er en tendensiøs klipping av sitater fra A-magasinets intervju med Amal Aden, hvor han velger ut de sitatene som er mest hatske mot norsk integreringspolitikk og somaliske menn, og framstiller det som Amal Aden støtter Frp i ett og alt:

Dessverre er det bare FrP som tør si sannheten om integrering i Norge. Mens SV og andre velmenende går rundt og tolererer og respekterer vår kultur, skjer overgrep mot barn, sier Amal.

Kanskje mest interessant er Diseruds forsvar av Siv Jensens uttalelser om snikislamisering. I innlegget “‘Snikislamisering’ – rett eller galt?” kommer han med en lang liste utspill enkeltpersoner har kommet med, med krav om bønnerom på arbeidsplassen og lignende. Det meste er bagateller, og av en liste på 12 punkter, er det bare to som er eksempler på foreslått politikk fra regjeringshold – shariaråd (som mest kan sammenlignes med en slags forliksråd) og den dødsdømte blasfemiparagrafen. Dette er relativt tynt. Men det mest interessante er at Diserud innser dette selv:

Alle disse punktene, er med på å bekrefte påstanden til Siv Jensen.Snikislamiseringen fåregår ,ikke av grupper, men av enkeltpersoner i noe mer ekstreme miljøer.

Det fikk meg til å dette av stolen. Frp-erne bruker altså begrepet “snikislamisering” – som fører tankene hen til en konspirasjon eller bølge som gradvis vil gjøre Norge til et muslimsk land, med all den frykt folk føler for fundamentalistisk islam i Taliban-form – om det “enkeltpersoner i noe mer ekstreme miljøer” gjør. Med viten og vilje klistrer de denne merkelappen på hardtarbeidende vanlige folk og hausser opp fremmedfrykt og hat – det kan ikke forstås på noen annen måte.

Diserud har sikkert mer på lager, men vi forlater han der, og går videre til Johan Lund Furunes  fra Sør-Trøndelag. Aktiv lokal- og fylkespolitiker, og ansatt i partiet. Vi begynner med fordumming.

I innlegget “Ledigheten øker mest i Norge” leker Furunes seg med prosentregning:

Tall fra Eurostat viser at i perioden september 2008 til mars 2009, har arbeidsledigheten økt med 25 % i Norge, mens den kun har økt med 15,7 % i Euro-sonen.

Dette er altså konsekvensen av den rød-grønne motkonjunkturpolitikken. Kanskje vi trenger denne uansvarlige skatteletten de bruker i store deler av Euro-sonen i stede?

Tallene i tabellen han linker til, viser at arbeidsledigheten i Norge har økt med 0,7 prosentpoeng – fra 2,5 til 3,2%. I Euro-sonen har ledigheten økt med 1,3 prosentpoeng – fra 7,7 til 9%. Jeg vil våge å påstå at det ikke akkurat er et ugjendrivelig bevis for at det går så mye dårligere i Norge…

Også Furunes presterer litt Oslo-hat – denne gang om ulvesaken:

For meg er det åpenbart at norsk ulv bør bo i Nordmarka, og spise prydpudlene til ulvetilhengerne, i stede for at de spiser sauene til til hardt arbeidende bønder i Trøndelag.

Om at mulla Krekar ikke kan sendes ut til et land som har dødsstraff, skriver han:

Man skulle nesten tro at Norge forsøker å markedsføre seg som et fristed, og et slags pensjoneringssted for terrorister. Pensjonerte nordmenn reiser til Spania, pensjonerte terrorister reiser til Norge

Så… å følge folkerettslige forpliktelser (dvs. lover og regler i det internasjonale samfunnet) og vår egen politikk mot dødsstraff er altså å bli et fristed for terrorister? Jeg har ennå til gode  å se Osama bin Laden i passkontrollen på Gardermoen, med bikinien under armen.

Han presterer også et helt genialt eksempel på dobbeltkommunikasjon. Om oljesandprosjektet skriver han:

Det er riktig at oljesandprosjketet i Canada er miljømessig omstridt, men det er ikke opp til norske regjeringer å vurdere miljøkrav i Canada. Dette er opp til Canadiske myndigheter, og ingen andre.

Altså, Norge skal ikke bruke sin eiermakt til å påvirke canadisk miljøpolitikk, eller ta ansvar for norsk forringelse av canadisk miljø.

I et fire dager eldre innlegg, om import av halal-kjøtt, skriver han derimot:

Imidlertid er det tillatt å importere slikt kjøtt til Norge, noe Regjeringen v/ Brekk ønsker å videreføre. Hva slags dobbeltmoral er dette. Vi vil forby hjemme, men synes det er helt greit andre steder.

Så, hvis jeg forstår det rett, så skal vi bruke vår forbrukermakt til å hindre en praksis vi ikke liker i utlandet. Eller kanskje det er slik at om Norge skal være aktive utenfor våre grenser henger sammen med når Furunes vil det eller ikke, og ikke om det er prinsipielt riktig?

Om partiet Rødt sin sammenligning av Max Manus med motstandskjempere i Afghanistan (huff, for øvrig), presterer han å si i forbifarten: “Likhetstrekkene mellom nazismen og islamismen er påfallende”, uten ytterligere å belegge påstanden. Jeg, som mener at alle religioner i bunn og grunn er totalitære fordi de vil styre alle aspekter av menneskets liv, har likevel vondt for å se hva som skal rettferdiggjøre en slik sammenligning, slengt ut ubegrunnet. Eller mener Furunes at det med dette er greit å si at likhetstrekkene mellom nazismen og Frp-ismen er påfallende også, siden Frps retorikk om islam og muslimer til tider kan minne om antijødisk mellomkrigsretorikk fra nazistene, hvis man virkelig legger ondviljen til?

Det var artig å henge seg opp i Furunes, men vi har mer å belegge påstandene mine med.

Nestemann er Kristian Dahlberg Hauge, Frps gruppeleder i Trondheim. Han fortjener å få bildet sitt på trykk her:

Sympatisk kar. Anyhoo, i innlegget “Komplett bullshitfaktor“, som ikke uventet er hans (og tydeligvis Dagens Næringslivs) take på den nye rødgrønne valgplattformen, lirer han av meg mye bullshit selv. Når han kommenterer “Kamp for trygghet og mer kriminalitet”, er de eneste tingene han klarer å ta opp, asyl- og innvandringsspørsmål:

“Ja dette er jo et banebrytende veivalg. Om ikke annet kunne jo de rødgrønne partiene varslet hva de vil gjøre for å få kontroll over asylstrømmen og med den økende kriminlaiteten i de norske byene. De kunne sagt hvordan de skal klare å få flere politifolk ut i gatene. Og de kunne fortalt hvorvidt de er interessert i å diskutere det faktum at samtlige overfallsvoldtekter i Oslo er foretatt av ikke-vestlige innvandrere. Hva er deres løsning på disse utfordringene? Inngår dette i deres veivalg for trygghet og mot kriminalitet?”

Underforstått: Asylstrømmen og ikke-vestlige innvandrere er den største trusselen mot trygghet. Koselig.

Åshild Haugland, FpU-er og 2. kandidat for Aust-Agder Frp ved stortingsvalget, er neste kvinne ut. Under overskriften “Islamisering”, skriver hun, som for å mane fram et skremmebilde om hva som skjer i landet vårt:

I et foredrag til FrPs konferanse i April, kunne Storhaug fortelle om en SFO-leder i Oslo som sendte brev hjem til en etnisk norsk 6åring, og ba foreldrene om lov til å gi henne en burka. Det var blitt så galt på denne norske skolen, at kun 2% av elevene var etniske nordmenn, og skolen arrangerte muslimsk bønn, i separerte gutte- og jenterom.

Et lite stykke Norge..

Det neste innlegget, “17mai i rødt, hvitt og blått og grønt og gult og…” oser av nasjonalistisk “oss og dem”-tankegang:

Men plutselig, midt i barnetoget, gikk Stavanger Internasjonale skole. Der gikk barn med burka, med utenlandske drakter, og et enormt omfang av utenlandske flagg. Ikke ETT barn bærte et norsk flagg. Og spurte kjærsten min fortvilet, er det ikke norges nasjonaldag?

(…)

17. mai er ingen internasjonal flaggdag og skal ikke brukes som en markeringsdag for å gjenspeile hvem som bor i Norge akkurat nå, og hvilke land de opprinnelig kommer fra. Det er norges nasjonaldag og det burde være en selvfølge at man kun bruker norske flagg i barnetoget!

Folk fra andre land må gjerne vaie med sine flagg. Men da på sin egen nasjonaldag!

Ulrikke Holmøy, FpUer fra Tromsø, skriver i sin blogg En behagelig sannhet, om bruken av ordet rasist. Hun legger for dagen en naiv forståelse:

Jeg er rasistisk dersom jeg mener jeg er bedre enn alle andre fordi jeg er av den nordiske rase, altså dersom jeg mener mine arvelige trekk gjør meg til et mer verdifullt menneske enn den asiatiske rase for eksempel.

Hun bruker et eksempel på hva som ikke er rasisme – å snakke om ’snikislamisering’:

Den naturlige konklusjon er derfor at når man snakker om snikislamisering av Norge, er dette ikke rasisme, men en samfunnsbekymring. Man skjærer ikke alle over en kam, men man ønsker ikke islamistiske grupperinger i Norge (til opplysning er islamisme ekstreme, politiske grupperinger som bl.a. er kjent for et og annet terrorangrep).

Hun ser ikke at det å bare bruke ordet ’snikislamisering’ – rettferdiggjort ved at hun sier det “egentlig” handler om “islamistiske grupperinger” (se over for andre oppfatninger) – innebærer å stemple mennesker som en farlig gruppe. Ok, det er kanskje å nøre opp under fremmedfrykt og også fremmehat, heller enn direkte rasisme, men potato-potatoh sier nå jeg. Uansett tråkker hun skikkelig i baret like etter:

Er det blitt tabu å si at enkelte grupper innvandrere skaper et større problemer enn andre?

Jepp, Ulrikke, det er tabu å si at “grupper” innvandrere skaper problemer i seg selv. Og med god grunn. Hvis du mener alvor med ‘individualisme’-pjattet til Frp (pjatt, fordi det er hult), hadde du ikke tenkt tanken en gang.

Ulrikke Holmøy fortsetter å grave seg dypere ned i samme innlegget. Hun går til dagligtalen, og tar tak i bruken av ordet “neger”, og gjengir en ordboksdefinisjon, som hun så kommenterer:

Neger: (gj ty. og fr fra sp og port. negro ’svart’) person som tilhører el. opprinnelig kommer fra folkeslag med svart el. mørkebrun hudfarge som befolker Afrika sør for Sahara (kan oppfattes som neds)

”…(kan oppfattes som neds)”. Noe sier meg at det siste er blitt tilføyd i løpet av de siste ti år.

Hun problematiserer at bruken av et ord hun oppfatter som beskrivende, nå blir oppfattet som nedsettende. Hun mener det er småfrekt:

Jeg synes rett og slett det er litt småfrekt å kommer å fortelle meg hva jeg mener med det jeg sier. Har jeg uttrykt meg uklart, er en misfortolkning forståelig, men jeg mener det samme med neger nå som jeg gjorde for 15 år siden. Jeg sa det aldri i noen rasistisk tone da, hvorfor mener man at jeg gjør det nå?

Dette er egoisme på høyt plan. Vi vet at kommunikasjon handler om hvordan ting oppfattes, vel så mye som hvordan det er ment. Å referere til folk som “neger”, eller like fullt som “jøde”, “pakistaner”, “norsk” eller lignende er ikke uproblematisk, fordi det da gjøres til den dominerende beskrivelsen av en person, og fører til at du tilskrives egenskaper du ikke nødvendigvis (og ofte ikke) har. Da jeg var liten snakket man fortsatt om den “negroide” og den “mongoloide” rase. Det har vi sluttet med, rett og slett fordi begrepene egentlig ikke sier så veldig mye om menneskene det gjelder. Det er greit å si at noen har “afrikanske” eller “asiatiske” trekk hvis man beskriver utseendet til folk, men rasebegrepene og etniske merkelapper brukes sjelden i en sammenheng hvor de er helt fri for å sette skylapper på tankene våre, og derfor bruker vi dem ikke.

Neste er Tone Liljeroth, 5. kandidat for Akershus Frp ved stortingsvalget, og nestformann i Akershus Frp. Mange av hennes innlegg bærer preg av å være videreformidling av Frp-pressemeldinger, og selv om det er mye “kos” å ta tak i her også, så har jeg valgt å basere meg på hennes selvstendige uttalelser.

I innlegget “Utenlandske kriminelle fyller norske fengsler“, bygger hun denne tendensiøse overskriften på følgende faktum:

Tv2 presenterte i kveld tall for utviklingen av antall utenlandske statsborgere i norske fengsler. De siste ti årene har antallet tredoblet seg. Antallet utenlandske statsborgere i norske fengsler utgjør nå 28% av alle innsatte. Det er en utfordring både for de ansatte i norske fengsler, men også for Norge.

Løsningen hennes er for øvrig å bruke norske skattepenger på å bygge soningsplasser i utlandet.

Hun skriver om “Trosskap til det norske flagg og den norske grunnloven” at hun ønsker:

Ett samfunn der alle tar del og er integrert, basert på en felles forståelse og respekt for den norske grunnloven og det norske flagget.

Jeg vil ha meg frabedt å måtte ha respekt for det norske flagget for å bo i dette landet. Hvorfor skal da innvandrere måtte avkreves et troskapsløfte til flagget?

Det kanskje råeste hun skriver, kommer fram i innlegget “Independent Labour Party – muslimenes eget parti fremmer integreringen?” Her presterer hun å framstille et mikroparti på størrelse med Nessas abortmotstanderliste som “muslimenes eget parti”. Men det blir verre (min utheving):

Partiet har som formål å segregere det muslimske folkeslag fra resten av befolkningen gjennom egne sykhjem for muslimer, særskilt opplæring i morsmål, egne muslimske skoler o.s.v.

Grøss og gru. Hun klarer å forveksle religion med etnisitet. Hva er ‘det muslimske folkeslag’? Er det bosniere? Somaliere? Pakistanere? Hva med folk som er brune i huden, men ikke muslimer? Er de også ‘det muslimske folkeslag’? Hva med norske konvertitter til islam? Hun fortsetter:

De rødgrønne partier har i mange år hevdet at alle innvandrere ønsker å bli integrert og ta del i det norske samfunnet og kalt FrP for fremmedfiendtlige.
Med slike initiativ som dette er det vanskelig å forsvare en slik påstand.

Eh…, nei. Mikropartier som ILP gjør det ikke vanskelig å forsvare at innvandrere ønsker integrering og deltakelse, akkurat som Abortmotstanderne ikke gjør det vanskelig å forsvare en påstand om at de fleste kristne er tilhengere av nestekjærlighet og kvinners rettigheter.

OK, over til Atle Simonsen, gruppesekretær for Stavanger Frps bystyregruppe. Igjen er det mulla Krekar som er temaet:

Norge har blitt et fristed for terrorister og Osama bin Laden hadde nok også fått beskyttelse i dagens Norge. Vi ser i det minste atvennene hans får opphold i Norge. Taliban-minister Abdul Rauf Mohammad har bodd i Norge siden 2001, de samme menneskene som helte syre i øynene på små Afghanske jenter som ville gå på skole får altså opphold i Norge.

(…)

Dette er ikke bare en skam for norsk innvandringspolitikk.

Ikke bare maner han Osama på veggen for virkelig å sette en støkk i folk, han knytter også dette direkte til norsk innvandringspolitikk generelt – og ikke bare respekten for internasjonale konvensjoner. Tendensiøst? Ja.

Arne Sortevik, Hordaland Frps 1. kandidat til Stortinget, svinger seg også i bloggspaltene. Ut over å skrive mye om samferdsel og helse, bruker han tid på å slenge hentydninger som spiller på fremmedfrykt:

Innlegget “Til kamp mot kriminaliteten“:

Kriminelle bander fra andre land søker til Norge der det er lite politi og lave straffer om man blir tatt.

Innlegget “Nei til politi-hijab“:

Det har gått altfor langt når minoriteter kan kreve at politiet skal rette seg etter deres religion og væremåte. Nok en gang ser vi at det er muslimer som krever særbehandling Dette er samtidig en påminnelse om at Norge trenger en helt ny integrasjonspolitikk. Dette er nok et eksempel på at Regjeringens integreringspolitikk er en politikk der innvandrerminoriteter vinner frem med sine særkrav over det norske storsamfunnet. Etter FrPs syn har ikke bare flere regjeringers integrasjonspolitikk vært feilslått – den har også stilt problemstillingene på hodet. God integrasjon innebærer ikke at Norge tilpasser seg innvandrergrupper, men at Norge stiller krav til de som ønsker opphold i Norge. Gode integrasjonspolitikk innebærer ikke at innvandrere insisterer på særretter og særordninger når de deltar i det norske storsamfunnet.

“Muslimer” krever “særbehandling” får vi vite. Integreringspolitikken framstilles som horder av minoriteter stiller opp med utopiske lister over særkrav, som alle må innrette seg etter. Virkeligheten er annerledes. I de aller, aller fleste situasjoner må alle i Norge bruke norsk, du må delta i det “norske samfunnet” på “norske vilkår”, men de fleste ønsker å kunne få lov til å praktisere sin religion – eller slippe å måtte delta i en religiøs praksis. Det må folk få lov til (selv om jeg er av de som skulle ønske at folk skjønte at religion bare er gammel bullshit i glorete innpakning). I den grad det foregår en tilpasning, så er det ved at ikke alle lenger må innordne seg kristendommen. Og det er jeg veldig glad for.

Så kommer vi til Tom Staahle, stortingskandidat for Akershus Frp. I hans innlegg “Norge – et paradis for kriminelle?” skriver han:

Utviklingen i organisert kriminalitet i Norge er skremmende. Er Norge i ferd med å bli et paradis for kriminelle? Det er mye som tyder på det.

Han henviser til Aftenposten-statistikk om “kriminelle handlinger utført av personer fra Øst-Europa”. Den sier at det i Oslo fra mai og ut juli har blitt pågrepet 180 utlendinger for vinningskriminalitet, hvorav 121 rumenere, at Follo politidistrikt har pågrepet hele tre personer med rumensk bakgrunn, Østfold politidistrikt melder om “økende antall av særlig polakker og litauere”, Romerike politidistrikt har “vært med på opprullingen av flere grupper av romfolket fra Bulgaria og Romania” osv. Staahle siterer visepolitimesteren i Vestfold på at Norge må oppfattes som et litt naivt land – Vestfold politidistrikt har fått hele tre rumenske menn dømt. Det er altså begrenset hvor brukbar denne “statistikken” er – og til og med hva slags bilde den gir. Annen statistikk – f.eks. 2008-statistikken (siste tilgjengelige fra politi.no) at anmeldelser for vinningsforbrytelser har gått ned – og at Norge således ikke nødvendigvis har noen negativ kriminalitetsutvikling det er grunn til å være redd for.

Under overskriften “Blir Krekar drept dersom han sendes til Irak?” demonstrerer Staahle følgende menneskelighet:

Tiden er overmoden for å få terroristen Krekar ut av landet. Konsekvensen av sitt virke som terrorist er noe Krekar må ta ansvar for, ikke Norge. Derfor er det meg revnende likegyldig hva som skjer med denne terroristen i Irak.

“Krigsforbryter har oppholdt seg i Norge” er overskriften på et innlegg som skal få oss til å tro at det bor en massemorder på hvert hjørne nå:

Etter å ha begått alvorlige krigsforbrytelser i forbindelse med krigen på Balkan har denne personen oppholdt seg i Norge gjennom flere år før han ble utlevert til Serbia i 2008. Dette er en meget alvorlig sak, og er et bevis på at norske myndigheter ikke har kontroll på de personene som får opphold i Norge. Spørsmålet er bare hvor mange andre krigsforbrytere, overgrepsmenn og andre kriminelle oppholder seg i Norge og går fritt omkring i norske lokalsamfunn i dag?

Dette er en meget alvorlig sak og viser at det er påkrevet med en strengere innvandring- og asylpolitikk i Norge. Til høsten er det stortingsvalg og på tide med en mer handlingskraftig regjering som setter en stopper for at denne type personer får opphold i landet.

“Imamer som slår” er også et krystallklart innlegg:

Imamer som religiøse veiledere skal veilede, ikke begå voldelige overgrep. Disse kriminelle elementene må straffes og deretter sendes ut av landet. Norske lover ignorerer de på tross av at de skal være lærde.

Jeg er ikke i tvil om at det foregår mye humbug i lukkede trossamfunn. Prester som ligger med menighetsmedlemmer eller begår overgrep, menighetsforstandere som svindler til seg av kollekten. Kriminelle elementer! Send dem ut av landet! Eller kanskje ikke alle imamer, prester eller forstandere er psykopatiske voldsmenn og overgripere? (Eller utenlandske statsborgere som kan sendes ut…)

Stortingsrepresentant Karin S. Woldseth blogger også. Hun vet å omtale politiske motstandere med anstendigheten hennes verv krever, i “Kulturkamp…du liksom“:

I de åtte årene jeg har sittet i kulturkomiteen, har Bjerkestrand vært Trond Giskes lille valp. Når han har vist seg ( Trond Giske altså) har Arnfinn Bjerkestrand vært loggerende like i nærheten.
At det lønner seg har vi sett, Bjerkestrand ble jo nylig oppnevnt i det nye kulturrådet. Og som takk for det, stiller Bjerkestrand seg i spissen for en kulturkamp mot Frp.
At Bjerkestrand sikter mot høyere mål, kan det vel neppe være tvil om, valper gjør hva det skal være for å få sin herres oppmerksomhet,kanskje sikter han mot en statssekretær stilling, hva vet jeg.

Deilig fordummende. Mmmm.

Om den nye ekteskapsloven presterer hun å skrive:

Fremskrittspartiet rokker ikke ved verdigrunnlaget som Norge er fundert på.

Norge er altså fundert på at ekteskapet er mellom mann og kvinne. Javel. Noen som kan tilby meg et bedre statsborgerskap?

Oppland har flere fylkespolitikere å by på, blant annet Jøran Ødegård, formann i Gjøvik Frp. Etter at Aksel Hagen (SV) hadde skrevet etblogginnlegg om hvordan sjuk ekstremisme både finnes i Taliban (som nekter jenter utdanning) og i Filadelfia-menigheten, som sier opp en sanger pga homofil legning, skrev Jøran Ødegård dette, under overskriften “SVekstremisme”:

Aksel Hagen fra Oppland SV omtaler i sin blogg en manns behov for å synge i andres hus som like grunnleggende viktig som kvinners behov for utdanning.

Er det et utslag av SVekstremisme?

Med andre ord er dette plutselig ikke et spørsmål om diskriminering når det gjelder seksuell legning, men diskriminering på grunn av kjønn er ikke greit, særlig når det kommer fra muslimer.

Det var altså de “offisielle” – eller i hvert fall offisielt anerkjente – Frp-bloggene. Men på valgprat.no finner vi ytterligere noen bloggere som sier de er Frp-bloggere.

“Liberalisten”, en anonym blogger som studerer i Bergen, skriver under overskriften “Får de lov til å stemme sosialistisk?” følgende:

VG Nett prøvde å komme i kontakt med flere innvandrerkvinner, men majoriteten av dem ville ikke la seg intervjue. Vi måtte først be om lov fra deres mannlige slektninger. Inne i en pakistansk butikk, sier en kvinnelig ansatt at hun ikke vet noe om politikk.

- Jeg vet ikke så mye om politikk, det er mannfolka som vet om sånne ting, de sitter på bakrommet, du kan snakke med dem, sier kvinnen.

Merkelig at alle som har slike meninger stemmer sosialistisk, men tankegangen er den samme, der hvor innvandrerkvinner skal la sine menn bestemme, vil sosialistene at staten skal bestemme for massene, ikke noe som heter enkeltindivider her i gården nei, så egentlig passer sosialisme perfekt for slike holdninger.

Fabelaktig generalisering ut fra anekdotisk bevis.

Kent Andersen er en av mine “favoritter”. Han er studieleder i Østensjø Frp. Vi begynner med det nyeste: “Er 20 000 asylsøkere Rødgrønn politikk, eller…?“:

Her står vi overfor to muligheter – og begge er like ille:

Mulighet 1: Ukontrollert masseinnvandring er det de rødgrønne VIL – og da bør de få sparken!

Hvis dette er deres politikk, så overser de totalt hvordan samme politikk har slått ut i andre land: I grøfta. Med påfølgende ghettofisering, konflikter og religiøse spenninger. (…)

Mulighet 2:

De rødgrønne har rett og slett ikke styring – og da må de også få sparken!

Hvis man ikke har noen politikk, og slett ingen plan for hvordan man skal gjøre Norge like attraktivt å leve i 2050 som i 1990, ja da er man ikke egnet til å styre landet. Hvis man sitter i regjeringskontorene og lar landet bli invadert av lykkejegere og kriminelle (samt kanskje fire ekte flykninger innimellom – men ingen kvinner) uten å kunne stoppe det, så må man vekk. Dette er ikke tiden for apati. Det er tiden for ny politikk. Så vi IKKE ender i samme grøfta som Nederland. For det er ikke sikkert at Nordmenn vil ha noe sted å flykte til.

I følge Kent Andersen er altså 19 996 av de 20 000 som kommer hit “lykkejegere og kriminelle”. At det går an å bli så virkelighetsfjern og følelseskald!

I sin kommentar til den rødgrønne valgerklæringen, “7 punkter for enda mer fiaskopolitikk”, knytter også han kriminalitet sammen med innvandring:

5: Kamp for trygghet og mot kriminalitet.

Smart å love (not) etter å ha lagt ned politiet, og ønsket banditter og mafia fra hele hjertelig velkommen i fire år! Haha! t burde man OGSÅ begynt med for fire år siden – i stedet gjorde man det motsatte. Troverdigheten er borte. De rødgrønne har skapt dette paradiset for kriminelle fra hele verden. Skal vi løse det, må nye koster ta over. Stem FrP. Vi tenker på ofrene, ikke kriminelle. Det er tross alt frivillig å havne i fengsel.

(…)

7: Kamp for klima og internasjonal solidariet.

(…)

Og hva med å vise solidaritet med nordmenn og nye landsmenn, og ikke kjøre Norge i samme grøfta som Nederland og Frankrike gjennom vidåpne grenser og snillisme? Kursen til de rødgrønne er satt: Det er ikke “uflaks” at Norge islamiseres, eller at det kommer 20000 lykkejegere til Norge i året (Menn alle sammen…fra land hvor kvinner trenger mest beskyttelse) Det er styrt politikk!

Under det ufrivillig ironiske innlegget “Religionskritikk er IKKE rasisme“, presterer han følgende perle av et utsagn som slår i hjel hans eget poeng grundig:

Denne falske ”sannheten” om at menneske og religion er en og samme ting gjør venstresiden handlingslammet overfor muslimske kriminelle, kvinneovergrep, islamisering av innvandrermiljøer og terror-mullaer. De tør ikke røre problemene av frykt for å virke rasistiske og støte mennesker. Og derfor er integreringsarbeidet en katastrofe, og Mohammed er Oslos mest populære guttenavn. Hvis det ikke skremmer noen, vet jeg ikke hva som skal til.

Overskriften “Islamifisering? Vi vet hvor detbærer.” poengterer godt hvordan “snikislamisering” eller “islamisering” som begrep er ment å forstås av velgerne – ikke som henvisning til enkelte ekstreme miljøer, men som en flodbølge som skyller over oss. Se bare her:

Tallene taler for seg: Det pøser inn fremmedkulturelle til Norge i form av lykkejegere, kriminielle, menneskesmuglede, profesjonelle asylsøkere og familiegjenforente….samt en og annen flykning innimellom.

(…)

De andre partiene har stukket hodet i sanden. FrP tar ansvar og vil si stopp. Vi ønsker å bevare norsk kultur, levesett og verdier. Basta. Dette er helt legitimt å mene i et demokrati, og ingenting å skjemmes over eller la seg kneble for. De som er uenige i dette og vil fortsette på samme kurs mot islamifiseringen vi ser i andre land, må gjerne gjøre det. Men ikke klag hvis Norge ender med de samme problemene som andre land. Vi hadde fasiten. Vi ble advart.

Kyle er trainee hos Frps stortingsgruppe. Han skriver i innlegget “Asylmottak i Afrika” det følgende:

Svært mange av de som kommer er åpenbare lykkejegere som søker seg hit av økonomiske motiv, et lite fåtall er reelle flyktninger.

Med andre ord en grunnløs mistenkeliggjøring av folk – særlig når vi vet at halvparten faktisk får opphold.

Så har vi Oppegård Frps blogg. Her skriver Camilla Mollatt, kommunestyrerepresentant, i bunn og grunn at dagens innvandrings- og integreringspolitikk er skyld i at ekstreme miljøer som Norgespatriotene vokser fram:

I utgangspunktet vil jeg si at ekstremisme avler ekstremisme. Blant befolkningen i Norge øker misstillitt til norske politikere. Den eksisterende integrering og innvandringspolitikk og håndtering av utfordringene vi står over for blir ikke tatt på alvor. Dette gir grobunn for ytterliggående holdninger i flere leire, og opphav til ekstremist partier. På tide det blir dannet en innvandrings- og integrerings politikk i Norge, som handler om hva som er best for landet, dets borgere inklusiv våre nye landsmenn.

(…)

Norges befolkning blir mer og mer engstelig, da de føler politikerne ikke har kontroll over situasjonen.

I hele innlegget kommer hun ikke med noen presisering av hva som er galt – bare antar at alle er enige om at det er en “situasjon” på grunn av en mislykket integreringspolitikk, og at den er ute av kontroll. Det er umulig å angripe noen konkrete påstander – hentydningen om å kjøpe Frps problemdefinisjon er klar. Gjør du ikke det, skaper du rasister. Skyld deg selv, din softe liberale kommunistislamelsker!

Den partiuavhengige, men stort sett Frp-tro bloggeren Liberalsk blogger mye om skatt. Slik som her, i innlegget “Hvorfor snakker ingen om Laffer-kurven?” (som et eksempel på tendensiøs spørsmålsstilling i meningsmålinger, men det er en sammenheng her):

Vil du betale mer skatt slik av Giske & co. kan pøse ut enda mer penger på operaen, nynorsken og støtte til muslimene?

I det noen dager eldre innlegget “Hvorfor har vi skatter og avgifter i dette landet?” skriver han nemlig også:

Men, sukk, makt til å skrive ut skatter blir misbrukt makt. Politikerne synes det er morsomt å finansiere ting som både operaer,nynorske ordbøker og såkalte muslimske råd. Og dermed blir det stadig mer og mer skatter.

Igjen er det altså hentydningens makt som viser seg. Forfatteren tar for gitt at leseren vil være enig i at “støtte til muslimene, det er i hvert fall sløsing!” Ikke særlig liberalt av liberalsk, altså.

Eivind er 54 år og bor på Filippinene, hvor han har sitt å si. Blant annet om innvandring, under overskriften “-Regjeringen er håpløst naiv: Frp“, framprovosert av ny asylsøkerstatistikk (og her kan vi nyte dette innlegget nesten i sin helhet):

AP med sine kumpaner, sosialistpartiet SV og forræderpartiet SP, har brukt mye tid på å overbevise det norske folk om ‘lykkelig integrasjon’ og ’snille innvandrere’. De fremstår ganske enkelt som ‘kriminelt’ naive.Hvorfor gjør ikke Norge som Canada, som bare godtar innvandrere som er til fordel for kanadierne? Nei, her har vi så mye penger at vi ganske enkelt må gi dem bort til kreti og pleti, alt fra sigøynere og somaliere til afghanere og kurdere, ellers vil alle pengene simplthen sprenge pengebingen vår.

For det er ikke snakk om å gi dem til det virkelige norske folket, de eldre som har slitt og jobbet for at pengebingen skal eksistere. Nei. Penger skal gis til folk som fanden meg ikke har gjort et kløyva stykke arbeid verken for eller i dette landet. Jeg er redd de fleste andre land i verden, de få som vet hvor vi er på globusen, ler stort av oss nordmenn og vår ugrenselige naivitet. Vi, som har pakistanske innvandrertaxifirmaer, som har snytt på skatten og solgt dop i årevis, uten å få annet enn et vennlig klapp på skulderen og en bitteliten pekefinger fra justisministeren.

Fy pokker for noen politikere!

Stem FRP den 14. september før en ulovlig innvandrer tar deg!

Koselig kar.

Så har vi Eskild da. FpU-er, ser det ut til, som kaller bloggen sin All Hail John Galt. Hvis noen lurer på hvem John Galt er, så er han en viktig symbolfigur for helte-egoistene i Ayn Rands “Atlas Shrugged”. Navnet er et ikon for de mest ekstreme liberalistene, som mener egoismen er den viktigste og beste kvaliteten et menneske kan ha. Nuff said.

Morten Myksvoll er andre nestformann i FpU. Under “Det er forskjell på folk“, et innlegg om statsstøtte til hhv Islamsk Råd og Frelsesarmeens ungdom, skriver han:

Islamsk råd har en pengestrøm fra staten, men en er ikke villig til å strupe den? Hvorfor ikke? Islamsk råd nekter å ta avstand fra dødsstraff mot homofile. Den rødgrønne regjeringen ønsket å straffe Frelsesarmeen for å ha benyttet seg for et unntak i arbeidsmiljøloven. De vil tydeligvis ikke straffe noen for å støtte dødsstraff for homofile. Regjeringen sliter fortsatt med verdiene.

Hvis ikke det er tilfellet, så er kanskje distinksjonen i denne saken at den ene parten representerer en kristen tro, mens den andre representerer islam. Regjeringen er unnvikende når det er kritikk mot en islamsk organisasjon. Når det er en kristen organisasjon som gjør noe vi ikke liker, da skal lovverket endres.

Rent bort sett fra at det er en viss forskjell på aktiv diskriminering og det å innta et teologisk/politisk standpunkt (et standpunkt jeg for øvrig er dypt uenig i av mange grunner), så er det en form for mistenkeliggjøring i dette innlegget som konstruerer en islamelskerogkristenhater mot røkla-konflikt som ikke eksisterer – en stråmannargumentasjon som baserer seg på folks frykt.

VG-bloggen til en lokalpolitiker i Elverum Frp, Min politiske såpekasse!, inneholder også spennende ting. I innlegget “Rosengård, ekstremisme, hijab og forståelse?“, hvor han for øvrig bruker en “nyhets”reportasje fra Fox News som sannhetsvitne, skriver han:

Jeg håper flere enn FrP etter hvert innser at snikislamisering er et faktum og en levende innstilling blant mange utenfor våre grenser, også noen innenfor grensene våre. Disse trenger å få i klartekst at vi i Norge ikke godtar dette!

“Nils Henriksen” er etter eget sigende et psevdonym for 4-5 forfattere av bloggen Usladdet. Her kan vi lese innlegget “Det viktigste er ikke at Frp vinner valget“:

Jeg blir faktisk fysisk uvel hver gang jeg hører noen fra SV uttale seg. Dette livsfjerne tåkepratet fra disse raddissene er en lidelse å høre på.

(…)

Mon tro om det vil være mulig å internere politikerne fra SV? I så fall bør vi gjøre det samme med velgerne deres. Tau gjerne inn partiet Rødt i samme slengen – for de er jo av samme slekta.

Neida, jeg er for demokrati og alt det der, men ved SV har vi nådd et punkt hvor både helsetilsyn, mattilsyn og ethvert annet tilsyn kanskje bør gripe inn.

Godt å vite at Frp ikke står for en hatefull linje om sine meningsmotstandere. (Mine egne utfall har vært gjort med forsøksvis ironisk snert, så ikke påstå at jeg kaster stein i glasshus…)

Verre er innlegget “Uten Frp ville det vært slik i Norge også“. Innlegget begynner med et niqab-bilde, og fortsetter:

Kvinner med burka eller niqab

I Bradford i England lever pakistanerne mer pakistansk enn i hjemlandet Pakistan. Kvinnene er tildekket med slør, de lærer ikke engelsk, får ingen utdannelse – deres oppgave er å vente på å bli giftet bort til en pakistansk mann. I fjor ble endog shariadomstoler offisielt godkjent i Storbritannia.

Vi kjenner naiviteten og snillismen til venstresiden her i Norge. Det er et faktum at uten Fremskrittspartiet ville tilstanden i Oslo vært like ille som i Bradford. Kun et stort og mektig Frp kan hindre den samme utviklingen her i landet!

Spill på frykt? Jada…

Morten Ellefsen fra Sør-Trøndelag Frp blogger også. Han trekker fram de verste sidene ved islam (og feilleser en del ting også) i innlegget “Skal vi respektere Islam?“:

Islam er ikke bare en religion, men et komplett regelverk for hvordan muslimenes liv og samfunn skal organiseres. Dette regelverket ”sharia” slår fast at kvinner ikke er like mye verd som mannen, og at en mann har klare rettigheter som går på bekostning av kvinners.

(…)

Siden en mann har rettigheter har kvinnen plikt til å stille opp når han måtte ha behov for sex, enten hun ønsker det eller ikke. Det å ha sex med noen som ikke ønsker det kaller vi for voldtekt selv om det er innenfor ekteskapet, i følge islam er dette mannens rettighet.

Jeg respekterer ikke et slikt menneskesyn og slike verdier, og jeg forstår godt at våre vestlige verdier med frihet og likestilling anses som en trussel mot islamske verdier.

Fremskrittspartiet våger å ta et oppgjør med denne ukulturen, for dette blir vi kalt rasister.
Jeg kaller det feighet å ikke ta avstand fra et slikt menneskesyn.

Det Ellefsen gjør her, er klassisk. Han tar for det første og maner fram én tolkning av hva islam og islamsk kultur er. (Skjære alle over en kam-taktikk.) Deretter sier han at Frp “våger å ta et oppgjør med denne kulturen”, og konstruerer opp en stråmann som kaller dem rasister for det. Han setter altså likhetstrekk med Frps islamkritikk og kritikk mot det han har kommet med. Ingen kaller Frp for rasister når de av og til kommer med rettmessig islamkritikk. Men de kalles for rasister eller for manipulerende folk som spiller på hat og fremmedfrykt fordi de gjør langt mer og andre ting enn det Ellefsen her begår. Fy, Morten Ellefsen!

Til sist har vi unge herr Thomas Holden, som står bak Politisk ukorrekt. Vi får være litt snille med han, og la han være et bilde på den oppvoksende generasjon Frp-velgere. Han sier om seg selv:

Jeg mener at mennesker selv har rett til å bestemme over seg selv så lenge ingen andre tar skade av det, men selvsagt har jeg noen unntak til regelen; Innvandring, hasj røyking og andre rusmidler er noen av unntakene.

Interessante unntak. Innvandring og hasjrøyking er det mest skadelige Holden kommer på. Lurer på hvem som har fortalt han det… 22 lesere liker hans bloggpost “SV vil forme barna til å støtte masseinnvandring“, hvor han kommer med følgende kreative resonnement:

SV vil på lang sikt avskaffe religiøse, alternative og private skoler. Grunnen til dette er i følge partiet at menneskerettighetene krever at barn skal læres opp til å ikke skille mellom etnisitet, religion eller kjønn.

(…)

Hvorfor SV kun vil tillate offentlige skoler er for meg et stor spørsmålstegn, men om synsing er tilatt vil gjetningen falle på at partiet vil “forme” skolebarna til å respektere våre nye landsmenn.

Fascinerende fortolkning i seg selv, men den skjuler en ganske iskald tankegang:

Faktum er at innvandrere er de mest rasistiske i det Norske samfunnet, og det gjelder spessielt innvandrer barn. Jeg vet om tilfeller der hele IFK klasser har kalt lærere uverdige fordi de er hvite. Innvandrer barn fra muslimske land kommer med slike holdninger til Norge, men fortsatt skal våre egne barn læres opp til å respektere alt, og alle.

Han følger opp i neste innlegg (likt av 29 personer), “Muslimene krever, og de får“, som dreier seg om britiske anekdoter om “islamisering” – historier jeg har sett gå igjen flere steder. Jeg skal ikke gjengi disse ad nauseam, men tar med konklusjonene hans:

I Norge blir for tiden “Islam lånet” drøftet,  skal det innføres? Kirkegudstjenester har blitt avskaffet i deler av skole Norge allerede. Hvor går grensen vår? Hvor lange har vi tenkt til å la makteliten ødelegge samfunnet vårt?

Det Norske folk må våkne opp. Innvandringspolitikken som føres i dag er sinnsyk. Norge tar i mot rekordmange asylsøkere, og medregnet vårt folketall tar vi i mot flest i Europa.

Stopp masseinnvandringen NÅ

Oppsummering

Dette var en rimelig lang gjennomgang av en rekke ulike Frp-bloggere. De fleste er tilknyttet partiet på et eller annet vis, og de som ikke er det, er rimelig gode eksempler på hvordan Frp-sympatisører fortolker og videreformidler partiets politikk. Til sammen viser disse bloggene og sitatene fra dem et bilde hvor det florerer av hentydninger, fordummende retorikk og skremmebilder. Jeg har vært spesielt interessert i framstillinga av asylsøkere, islam og innvandringspolitikken, selv om jeg har plukket et par andre hatefulle eksempler. Hvordan kan vi tolke dette? Vel, Frp er som parti mer disiplinerte enn før, og deres tillitsvalgte har blitt flinkere til å pakke inn de grumsete holdningene. Men like fullt får retorikken en fordomsfull, fordummende, fryktskapende og hatfremmende effekt. Frp-bloggerne viser at dette er noe som skjer med fullt overlegg, men som også burde være lett å gjennomskue. Så konklusjonen står tilbake. Stemmer du Frp og vet hva du gjør, så bør du sjekke misvisningen på ditt moralske kompass.

I dagens episode av religionsføljetongen på denne bloggen, skal jeg ta for meg islam. I forrige episode var det kristendommen som fikk unngjelde, og en god del ting ble sagt om religion generelt i den posten også. Utover å si at religion ikke spiller en utelukkende negativ rolle, skal jeg ikke gjenta de generelle poengene derfra av plasshensyn – les den bloggposten i stedet.

Jeg vet at det antakeligvis er en del veldig usympatiske mennesker der ute som vil nikke anerkjennende til min islamkritikk. La meg gjøre det klart med en gang at de menneskene, som du finner mange av i Fremskrittspartiet og videre utover på resten av den ekstreme høyresida, ikke mener det samme som meg. Jeg mener ikke det er noe større problem at det kommer muslimer til Norge, eller om det skulle være en vekst i antallet tilhengere av islam, enn om det tilsvarende skjer med kristendom eller en hvilken som helst annen religion. Jeg ønsker ikke religionsvekst i noen form, men jeg er ikke spesielt mer skeptisk til islam enn andre religioner. Jeg mener ikke mennesker er mer eller mindre verdt, selv om de skulle være muslimer eller kristne, brune eller hvite, homser eller hetero, og jeg er ikke spesielt bekymra for “norsk kultur” – særlig ikke i den forstand som mange av de som lovpriser den ser ut til å mene. Men jeg mener at alle mennesker kan ta et selvstendig og bevisst valg om hva de vil tro på, og håper færre velger islam – eller noen annen religion.

Sånn, da var disclaimeren unnagjort, og vi kan gå løs på det som er morsomt – nemlig kritikk av religionen islam! Vi følger her samme mal som med kristendomskritikken, nemlig teologi først, deretter statsreligion og store trossamfunn, så de små, og så til slutt de sosiale konsekvensene av islam.

Teologiske aspekter ved islam

Islam oppstod på 600-tallet rundt profeten Muhammed. Religionen er basert på den hellige boka Qur’an og hadithene, som er ulike nedarvete myter om Muhammeds liv og levnet – som eksempler på hva god muslimsk praksis er. Hadithene er formidlet i en muntlig tradisjon, og gradvis nedskrevet etter hvert som konsensus har blitt nådd om hvor korrekt en bestemt hadith er. Ordet islam kan både bety fred, underkastelse og fullstendig overgivelse til Gud.

Sentrale teologiske momenter i islam er:

• Koranen er ordrett Guds ord.
• Islam, slik profeten Muhammed har formulert troen, er den siste og riktigste versjonen av troen som ble åpenbart for Adam, Abraham, Moses, Jesus og flere.
• Alle muslimer må tro på én Gud, Muhammed som hans profet, engler, Guds sendebud og dommedag.
• Muhammed er det mest perfekte mennesket som har levd, og han er et forbilde for alle mennesker.
• Dommedag vil komme, og alle vil da stå opp fra de døde og bli brakt for Gud for å dømmes. Spesifikke synder kan føre til helvete, mens det er mulig å komme til paradis, eller endatil bli “akseptert av Gud” (ridwan).
• Gud har skapt alt, og har full kontroll over alt som skjer. Ingenting skjer uten at det er Guds vilje, samtidig som mennesket har fri vilje og kan velge mellom rett og galt.
• Alle muslimer som er i stand til det, bør oppfylle de fem pliktene som ofte refereres til som islams fem søyler:
  • Shahadah: Å bekjenne troen, noe som må gjøres for å konvertere til islam, og i bønnene.
  • Salah: Rituell bønn, som må gjøres fem ganger om dagen vendt mot Kaaba i Mekka.
  • Zakat: Å gi almisser er obligatorisk for alle som har råd til det.
  • Sawm: Fasting i måneden Ramadan.
  • Hajj: Pilegrimsreisen til Mekka.

Shariah er ofte forstått som et sentralt teologisk konsept, men er heller det islamske rettssystemet, og som sådan ikke direkte et teologisk spørsmål. Imidlertid er islamsk rett nært knyttet sammen med teologien, ved at teologiske rettskilder (Qur’an og Sunnah) er viktigere enn rettslærdes konsensus eller kjennelser. Shariah misforstås ofte i vestlig diskurs som et bestemt regelsett som innebærer barbariske straffemetoder, men dette er ikke korrekt. Shariah er et bredt og mangfoldig rettssystem, med ulike tradisjoner og skoler, og mye innflytelse fra lokal kultur. Jeg vil derfor ikke behandle problemstillinger knyttet til det islamske rettssystemet som teologiske spørsmål, men som sosiokulturelle spørsmål.

Guds natur

Islam er monoteistisk, men opererer på samme måte som kristendommen med mindre guddommelige enheter, som profeter, engler, og i mange varianter også helgener – alle disse kan henvende seg til Gud på andres vegne. Spørsmålet om fri vilje er ambivalent i islam, som i de andre monoteistiske religionene, men det er nok en større enighet i islam om Guds allmektige natur. Ut over de metafysiske problemene jeg har diskutert i samband med kristendommen omkring universets tilblivelse, skaperens skaper o.l., er et stort problem med dette teologiske standpunktet at det fratar mennesket for ansvar – ikke direkte for sine egne handlinger, men for å gjøre opprør mot urettferdighet. Dersom det er Guds vilje at menneskelige handlinger får de konsekvensene de får, hvorfor skal man da forsøke å endre konsekvensene? Selv om bildet ikke nødvendigvis er så entydig – det ligger en viss ambivalens i forståelsen av menneskers frie vilje – så er det helt klart at begrepet “Guds vilje” opp gjennom historien har virket passiviserende. Det kan være en trøst å slå seg til ro med at Gud har villet noe, at det må være et formål med det som skjer; men det som kan trøste i øyeblikket kan også gjøre endring til det bedre vanskelig.

Muhammeds rolle

Muhammed var en smart fyr. Han klarte å innskrive maktkamp og militær ekspansjon i en religiøs sammenheng, og kunne dermed appellere til en større ideologi bak sine handlinger. Min oppfatning er at han var en svært så vellykket politiker, og kanskje også en sosial reformator. Han tok ulike tanker som eksisterte i området på tiden – kristendom, polyteistiske naturreligioner, kulturelle normer – og blandet dem med en viss grad av reform for å få et budskap som appellerte. Muhammed fikk leve livet sitt ferdig, og den kultusen som oppstod rundt han og hans familie er kanskje slik kristendommen ville sett ut hvis Jesus ikke hadde blitt martyr. Der hvor kristendommen på grunn av martyriet og motsetningene mellom det tidlige romerske keiserriket og de kristne ble en religion som beskjeftiget seg mye med metafysiske spørsmål og med skillet mellom kirke og stat, ble islam en religion som lenge så stat og religion som to sider av samme sak, og hvor Muhammeds liv og levnet ble et viktig forbilde for andre. Verken Muhammed eller Jesus var mer enn vanlige, feilbarlige menn med sympatiske og usympatiske sider, men de antok to helt ulike former for guddommelighet: Jesus som Gud i menneskelig form, Muhammed som det perfekte menneske. Men nettopp Muhammeds menneskelighet bør gjøre oss skeptiske til å etterleve hans eksempel: Han var en mann i en mektig posisjon i en bestemt kulturell setting på et bestemt tidspunkt i historien. Å følge hans eksempel blir derfor å leve etter middelalderske normer fra en kvasinomadisk ørkenkultur – neppe egnet for større endringer.

Koranen og islam som “det endelige budskap”

En god måte å sikre et ettermæle på, er å sørge for at det du etterlater deg ikke kan endres med et eneste komma. Det gjør det også lettere å beholde en viss enhet. Selv om islam, som alle andre religioner av en viss størrelse og alder, naturlig nok har sprukket opp i en nærmest endeløs rekke av skoler og trossamfunn, så er de fleste muslimer grunnleggende enige om at Koranen, i sin opprinnelige arabiske versjon, er Guds ord til menneskene i sin endelige form. Det tok riktignok noen år før Koranens tekst var endelig komplett, men sammenlignet med Toraen og Bibelen for øvrig er dette rimelig bagatellmessig. Mens de to sistnevnte har blitt overlevert muntlig i mange generasjoner, og i tillegg tok lang tid å få konsolidert ned i skriftlige utgaver, har Koranen med høy sannsynlighet vært den samme teksten nesten fra Muhammeds tid. Vi kan med andre ord være ganske sikre – og muslimene kan da også være sikre – på at teksten samsvarer ganske godt med hva som var intensjonen fra Muhammed eller kretsen rundt ham. Sett fra det utgangspunktet er det tilsynelatende lite rom for å hevde at teksten er utsatt for menneskelig eller sosial manipulasjon. Men det forutsetter å godta en Gud, noe jeg jo avviser. Det vi derimot kan hevde, er at det har vært lite manipulasjon av én manns, eller én relativt begrenset krets av “troende” sin opprinnelige tekst. Og det er nesten enda mer skremmende. Hvis vi tror at to hoder tenker bedre enn ett, bør vi være veldig bekymret over at det kanskje er så lite som én mann – i beste fall noen fler, men fra samme miljø – som har definert religionen til rundt 1,5 mrd mennesker. Slik sett er det kanskje ikke så stor forskjell på islam og scientologi – som vi skal komme tilbake til ved en senere anledning (når vi kommer til de religionene som ikke bare er litt, men skikkelig tullete).

Så langt har vi imidlertid tatt utgangspunkt i at Koranen er det eneste muslimer lever etter. Det er patent feil, og Koranen er også så vidt jeg har forstått ganske vag på mange områder. Hadithene og den teologisk-juridiske tolkingskulturen som har vokst opp rundt dem er i aller høyeste grad et sosialt forehavende. Islam har med andre ord snudd den vanlige framveksten av religion på hodet: Der hvor andre har hatt sosial praksis først, tekst etterpå, har islam fått teksten først, og så sosial praksis etterpå. Islam, snevert definert som Koranens lære, kan altså ikke sies å ha vært det siste ordet – det foregår fortsatt teologisk utvikling av hvordan islam skal forstås i dag. Teologisk lærde muslimer produserer også nå en jevn strøm av kjennelser om forståelsen av både det ene og det andre; gjerne av spørsmål om hvordan islam og moderne menneskerettigheter skal forstås i lys av hverandre. Dette faktumet undergraver altså en av de mest sentrale trosartiklene i islam, om den endelige overleveringen av Guds ord (i hvert fall hvis Guds ord skal forstås som noe relevant for menneskers liv) – og uten dette poenget faller mesteparten av det øvrige reisverket i islam sammen. Islam er altså – som alle andre religioner – komplett ulogisk i sitt forhold til det menneskelige elementet i religion.

Synd, dommedag og leveregler

Islam har et mer avklart forhold til dommedag, helvete og paradis enn kristendommen. Der hvor kristendommen er tåkete i forhold til hva som venter etter døden, gir islam klare svar. Konseptet om dommedag innebærer her et skille mellom kropp og sjel (i seg selv moralsk trøblete, all den tid kroppen da raskt kan anses – og blir ansett – for å være “uren”, med alle de kjipe konsekvensene det får for menneskelig selvaktelse), og at alle handlinger skal bli bedømt av Gud. Helvete er en slags “skjærsild”, hvor man kan renses for sine synder, og tillates å komme til himmelen dersom man har det minste gram av rett tro og rettskaffenhet i seg. En kombinasjon av den rette tro og de rette handlinger må til for å komme til paradis, som beskrives detaljert i Koranen som – etter min oppfatning – et veldig behagelig luksushotell. På ett vis virker dette bildet noe mer nyansert og sympatisk enn kristendommen. Kristendommen forutsetter først og fremst blind tro, og et enten-eller: Tro=himmelen, ikke tro = fortapelse. I islam er det graderinger, og selv om du kan tilgis dårlige handlinger om du virkelig angrer og søker tilgivelse og å gi oppreising, så er det en oppfatning om rettferdighet i forhold til handlingene dine som dominerer.

I utgangspunktet altså ganske enkelt og greit. Men en hver form for dommedag, med påfølgende belønning og straff, er først og fremst en måte å omsette et pliktetisk system til et konsekvensetisk et. I islam blir dette veldig åpenbart, siden det er en god del handlinger som på forhånd er definert som rette og gale. Gjør som “Gud” (altså den islamske eliten) sier, uten refleksjon, og det vil gå deg godt. Et slikt system fostrer tankeløs, regelstyrt atferd, og kveler selvstendig tanke. Mange av handlingene som foreskrives i de fem søylene, særlig rituell bønn og trosbekjennelsen, er først og fremst symboler på underkastelsen for den religiøse overmakten. Når du legger lag på lag med nøye definerte sosiale normer, enten i form av hadither eller i form av lokale utbroderinger av religionen, ender du opp med mennesker som ikke behøver å reflektere over hva slags konsekvenser handlingene deres får for andre, kun for dem selv – og da kun på dommedag.

Alle religioner har det samme elementet, men i islam er dette “verdslige” trekket sterkt, og noe av det som jeg finner mest problematisk. Det er sosial og sekterisk hjernevask satt i system.

Islam som offisiell religion

Islam er verdens nest største religion, og er offisiell religion i en rekke land. De fleste landene på den arabiske halvøy, samt Iran, Afghanistan, Mauritania, Bangladesh og Pakistan, definerer seg selv som “islamske stater”, mens landene i Nord-Afrika, samt Syria, Irak og Somalia definerer Islam som stats-religion. En rekke andre land med en i hovedsak muslimsk befolkning har enten ingen statsreligion, eller er erklært sekulære stater (mest kjent for oss er kanskje Tyrkia).

Jeg vil her ta for meg forholdet mellom staten og islam i islamske stater og i land med islam som statsreligion. I motsetning til i kristendommen finnes det ingen hierarkiske “kirke”-organisasjoner som kan sammenlignes med den katolske kirken, så øvrige trossamfunn og sosiale aspekter ved islam vil vi se på litt lenger nede.

Islamske stater

Stater som definerer seg som “islamske stater” varierer i hvor konsekvente de er i gjennomføringen av dette. For Pakistan er dette hovedsakelig et spørsmål om kulturell identitet, mens i land som Iran og Saudi-Arabia er det – bokstavelig talt – blodig alvor. De to sistnevnte følger ulike skoler innen islam, henholdsvis shi’a og wahhabisme. Den sistnevnte skolen er nok mer “konservativ” med våre øyne, men begge land har meget klare restriksjoner på hva slags politikk som kan følges. Uansett hva tilfellet er, så er islamske stater eksempler på at religionen brukes aktivt for å bygge opp under eksisterende makteliter, og for å frembringe frykt og underkastelse i befolkningen. Slik sett skiller disse islamske statene seg ikke så mye fra tidligere tiders eneveldige konger, eller fra den gamle pavekirken, men islams vekt på leveregler og (fiktive) konsistens over tid gir seg enkelte mer totalitære utslag. Det er ikke relevant hvorvidt islam i seg selv er en “totalitær” religion eller ikke (etter min mening er alle religioner totalitære, og islam er ikke noe særlig mer spesiell enn andre), men i samspill med autoritære regimer kan islam anvendes som en totalitær ideologi uten for store omskrivninger av religionens skrifter og tradisjoner. Islams utvikling som en statsreligion i utgangspunktet, og den tette koblingen som var mellom kalifatet og islam i den tidlige historien, har (på samme måten som koblingene mellom keiserdømmet og kristendom) skapt en form for religion som er egnet for hjernevask av befolkningen. At frafallenhet kan, etter visse (utbredte) tolkninger av islam, straffes med døden, understreker dette.

Islam som statsreligion

Islam som statsreligion er en “snillere” variant av den islamske staten, men innebærer at staten er et verktøy for å beskytte og spre islam. Dette betyr at religiøse normer får lov til å prege og gjennomsyre store deler av samfunnslivet, at de aksepteres og oppmuntres. Problemene dette fører med seg, er i hovedsak de samme som vi har hatt i land med kristendom som statsreligion. Avvikende tro eller atferd blir vanskelig, og kan hindre framtidige muligheter for jobb, karriere, familieliv og så videre. Utviklingstrekk som er i strid med islam eller som kan oppfattes å true islam vil måtte bekjempes, og moderne menneskerettigheter og likestilling for kvinner, minoriteter og homofile vil være vanskeligere å arbeide for. Hvor vanskelig det er å gå mot strømmen i praksis vil varierere mellom ulike land – noen er mer sekulære og liberale enn andre – men den grunnleggende problematikken forsvinner ikke av den grunn.

Islamske trossamfunn

Etter kalifatets fall, er islam, i det minste i teorien, en religion med ganske “flat struktur”. Teologisk lærde personer (ulema) er det kollektivet av personer som gir retning og veiledning, og det er en slags “akademisk” eller “juridisk” tradisjon som legger premissene for den daglige praktiseringen av religionen. De som tilhører dette “teologiske laget” i befolkningen har altså mye makt, men denne makten er begrenset av de som har gått før. Dette har ikke hindret utviklingen av en lang rekke ulike trosretninger og forståelser av islam, slik som sunni-islam, shi’a-islam, wahhabi-islam, sufi-mystisisme og så videre. Noen tradisjoner er mer “liberale” eller “konservative” enn andre, noen er mer “mystisk” orienterte. Felles for de fleste, er imidlertid at de eksisterer ved siden av det offisielle systemet, og at det – med unntak av islamske stater – er få steder hvor statsapparatet og religionen er fullt integrert i hverandre. Det er imidlertid en del steder at statsapparatet har kollapset, eller ikke virker, og hvor bestemte trossamfunn har overtatt statens funksjoner.

Her vil jeg se på islamske trossamfunn i tre ulike sammenhenger – i “den muslimske verden”, i “den vestlige verden” og ekstremistene.

Jeg har satt “den muslimske verden” i anførselstegn, fordi dette er en inndeling av verden som gjøres av mange, både muslimer og ikke-muslimer. Jeg er skeptisk til å bruke terminologien, fordi den ofte settes i sammenheng med “clash of civilization”-tankegang om hvor uforenlig den muslimske og “den vestlige” verden er. Som denne religionsføljetongen forhåpentligvis er med på å gi et hint om, er det egentlig ganske mye som er felles mellom islam og kristendom, både av tankegods og av effekt på verden. Sett fra mitt ateistiske ståsted er begge deler like ille, og egentlig to sider av samme sak.

Islam i “den muslimske verden”

Det er ganske mange muslimer i verden, og to tredjedeler av verdens muslimer bor i det vi ville kalle “muslimske land”. Indonesia er det største muslimske land i verden, mens det indiske subkontinentet er den del av verden hvor det bor flest muslimer. Rundt 20% av verdens muslimer bor i arabisk-talende land. I “Vesten” tenker vi nok mest på de sistnevnte, når vi tenker på “den muslimske verden”, men det er altså et langt mer komplekst bilde enn som så. Noen land er svært sekulariserte, mens andre land enten i seg selv er høyst konservative, islamske stater, eller har strengt islamiserte regioner. Islamske trossamfunn har derfor forskjellige roller ulike steder. I land hvor statsapparatet har kollapset, eller ikke oppfyller alle funksjoner som en velferdsstat har, er islamske trossamfunn ofte de som tilbyr viktige velferdstjenester, som utdanning, eldreomsorg eller helsetjenester. Hvor staten er fullstendig fraværende, kan slike trossamfunn også stå for rettspleien, eller være viktige kilder for det som måtte være av lokalt rettsvesen. I land med velfungerende stater, spiller islamske trossamfunn en rolle mer på linje med kristne trossamfunn i velfungerende, kristne land.

Der hvor et religiøst samfunn overtar viktige velferdsfunksjoner blir individet på den ene siden prisgitt mennesker med en bestemt tro, og på den andre siden kanskje lokket inn i troen ved hjelp av velferden. Uansett får dette konsekvenser for hvilke muligheter individet har til å gjøre seg kjent med alternativer, og til å ha realistiske muligheter til å bryte ut eller unngå å få religiøse impulser. Én ting er spørsmålet om dødsstraff for frafalne, men en langt verre, umiddelbar konsekvens, er at det rett og slett ikke er noen andre steder å gå hvis man fornekter trossamfunnet. Akkurat som kampen for å holde staten trosnøytral, fordi man ikke har andre steder å gå, så er kampen for å unngå at man er prisgitt religiøse velferdstilbydere en viktig kamp for tros- og tankefriheten. En annen sak er at det også er vanskeligere å holde øye med overgrep, når de sosiale kontrollfunksjonene sammenkobles med religiøs kontroll.

Ensretting av tro i et samfunn – enten aktivt eller passivt – medfører også at en utvikling av etikk blir vanskeligere. Husk at menneskerettighetene, som vi på mange områder tar for gitt, ikke har blitt allment aksepterte normer før i de siste 60 årene. Eller at vold i hjemmet og voldtekt i parforhold ikke har blitt anerkjent som problemer de fleste steder før i de siste 10-20 årene. Dette har vært mulig gjennom en sterkere “pluralisering” av samfunnet vårt. Ved å ha et mangfold av livssyn og normer representert på samme sted, har vi vært i stand til å sette våre egne normer i relieff, og dermed kunnet videreutvikle dem. Dette er en prosess som ikke har noe endepunkt.

Islam i “den vestlige verden”

I land hvor majoriteten er ikke-muslimsk, blir islamske trossamfunn religiøse minoriteter. Ettersom alle sosiale grupper defineres av det som er annerledes enn dem selv, vil de fleste muslimske trossamfunn i ikke-muslimske samfunn trolig føle seg veldig klart definert. Det skaper en økt risiko for sekteriske tendenser, slik som kristne trossamfunn som føler seg truet av sekulariseringen av samfunnet også kan bli mer innadvendte. Jo mer en religiøs gruppe trekker seg inn i seg selv, jo mer kan dens medlemmer danne seg et fiendebilde av omverdenen og få større problemer med å bryte ut. Siden religionen tar seg av alle aspekter ved menneskelivet, inkludert selve personligheten: sjelen, så blir potensialet for sekterisk kontroll så mye større. Dette behøver ikke være noe stort sosialt problem – kristne sekter har vi for eksempel alltid hatt – men kombinert med språkproblemer, fattigdom og andre former for sosial eksklusjon, kan det være et stort problem både for det enkelte individ og for samfunnet som helhet at trossamfunn blir isolerte fra storsamfunnet for øvrig. Mer om løsninger på dette etterpå.

Ekstremistisk islam

Jeg skrev ikke så mye direkte om ekstreme kristne, og min religionskritikk skyter mot alle tilhengere av de religionene jeg tar opp. Men siden alle andre er så opptatt av islamske fundamentalister, blir jeg nødt til å vie noen ord til dette her også. Ekstremister er et marginalt fenomen i de fleste av de store religionene. De bråker imidlertid ganske mye, og de er lette å sette i båser, slik som “ond” vs. “god”, så vi ofrer gjerne mye tankevirksomhet på dem. Jeg synes ikke islamske ekstremister er noe særlig verre eller bedre enn f.eks. kristne ekstremister. Begge typer tar sin religion bokstavelig og tar den på alvor fullt ut – i sin tolkning av den. De setter på spissen hva religion egentlig handler om, nemlig den totale underkastelsen av fornuft under middelalderske (og noen ganger moderne) vrangforestillinger og overtro. Slik sett er de nyttige, fordi de illustrerer så perfekt hvorfor religion er skadelig, både for den enkelte person og for samfunnet. Problemet med ekstremister er at de også bidrar til å demonisere majoriteten. Majoriteten muslimer er, akkurat som majoriteten av kristne og andre med en religion, ganske moderate, pragmatiske og fornuftige mennesker; men mennesker som er for intellektuelt late eller for opptatt med andre ting i livet eller for usikre til å ta et oppgjør med overtroen som får lov til å påvirke livene deres. Det er ytterst få av de 1,3 til 1,8 mrd muslimene her i verden som er klare til å spenne på seg selvmordsbeltet, akkurat som det er de færreste kristne som går rundt og dreper abortleger eller banker opp homser på åpen gate.

Islams sosiale konsekvenser

Slik som andre religioner er islam et viktig innslag i menneskers kultur. For mange kan det oppfattes som et frigjørende innslag, som redder folk fra sosial nød eller eksistensiell fortvilelse. Men religionen er først og fremst et middel for sosial kontroll. Med islams vekt på leveregler gjør islam denne sosiale kontrollen enklere. Islam er mange steder også en religion for fattige samfunn. I samfunn hvor utdannings- og velstandsnivået er lavt, har gammeldagse normer en tendens til å være fordømt seiglivede. Mange undertrykkende normer finner et lokomotiv å hekte seg på i islam, fordi islam har såpass mange andre normer som henger igjen fra middelalderens ørken. De var kanskje frigjørende den gangen (som regler omkring kvinners rettigheter), men er i dag forbikjørt av utviklingen. Mer eller mindre tvilsomme fortolkninger får dermed lettere spillerom i islam, fordi det allerede finnes så mange gammeldagse holdninger nedfelt i Koran eller hadither. Islam er derfor ikke bare et verktøy for undertrykking ovenfra, fra statsapparatet og makteliten, men vel så mye et verktøy for undertrykking fra siden og nedenfra – fra folk på samme eller lavere nivå på den sosiale rangstigen. Kristendom og islam har mye felles som verktøy for undertrykking, men islams “skikk og bruk”-karakter har gjort at det kanskje er noe lettere i våre dager å innstifte islamske amatørdomstoler enn det er å gjøre det samme for kristne. (Når det er sagt, så skjer det en del ganske kvalmende ting i kristenfolks regi, slik som heksejakter eller eksorsismer, i fattigere samfunn i dag.)

I mer velstående samfunn er den sosiale kontrollen kanskje mer subtil, men like fullt tilstede, og sosial død er en sannsynlig konsekvens av brudd med religionen. Uansett er det slik at også i velstående samfunn praktiseres leveregler som undertrykker mennesker, en del av dem hjemlet i Koran eller hadither, andre av mer “menneskelig” opphav. Det spiller liten trille hvor de kommer fra i utgangspunktet, så lenge de oppfattes som en integrert del av religionen for en bestemt gruppe. Restriksjoner på menneskelig klesdrakt, kosthold, alkoholkonsum, seksualitet og ekteskap, tidsbruk og tankefrihet gjør islam til en totalitær ideologi. Slik sett er det lite “frigjørende” over islam, når alt kommer til alt.

Medisin mot galskapen

Jeg har sett nærmere på islam i denne episoden av føljetongen min. Som det framgår av teksten over, ser jeg mange fellestrekk mellom islams og kristendoms skadeverk. Det er også ting som skiller, og jeg er spesielt skeptisk til islams bruk av konkrete leveregler, som til syvende og sist er totalitære elementer. Som alle andre religioner er islam et helt og holdent menneskelig skaperverk, og å utgi seg for å være noe annet er rett og slett lureri – skadelig lureri.

Ekstremister kommer i mange former, men i forhold til islamske ekstremister, er dialog mellom lederskikkelser i trossamfunn og jevnt og trutt integreringsarbeid nødvendig for å hindre at islamske trossamfunn blir grobunn for ekstremisme eller ødelegger enkeltmenneskers liv gjennom religiøs indoktrinering eller utfrysing, på kort sikt. På lengre sikt er det bare den langvarige kampen for opplysning av menneskesinnet som begynte med Sokrates og fortsatte gjennom opplysningstiden til vår tid som kan hjelpe oss å overvinne de sosiale problemene som ulike trossamfunn – islamske som ikke-islamske – skaper for samfunn og individer. Den opplysningskampen innebærer ikke å behandle muslimer annerledes enn andre, med restriksjoner på tros- og tankefrihet eller dårligere vilkår for å utøve sin religion. Slike tiltak vil ikke bare virke mot sin hensikt, de vil også være moralsk problematiske. Opplysningskampen er heller ikke uforenlig med å sørge for at folk med muslimsk bakgrunn kan nyte godt av de samme rettigheter som alle andre – heller forutsetter den opplysningskampen heller et aktivt anti-diskrimineringsarbeid, nettopp fordi opplysning ikke bare er anti-religiøsitet, men en konsekvent anti-religiøsitet, og en kosmopolittisk kamp for anerkjennelse av alle menneskers likeverd og nedbygging av konstruerte skiller som skaper ulikhet og fiendskap mellom mennesker.

I neste runde tar jeg for meg den siste av de tre store, semittiske og monoteistiske religionene: Jødedom – en hjerneblødning?

(Forrige episode: Kristendom – en kreftsvulst?)

Oppdatert 02.02.2010: Jeg har endret tittelen og noe av teksten, siden jeg ikke fikk sykdomsmetaforene til å fungere for flere religioner.