Jeg har tidligere skrevet om skrekkhelga mi på Hyperions Landsting i år. Et av utfallene av det som skjedde der, er at en ny organisasjon har blitt etablert – foreløpig under arbeidstittelen Fantasiforbundet – av de som forlot Landstinget. Den nye organisasjonen blir en prosjektorganisasjon basert på individuelt medlemskap, og skiller seg sånn sett fra Hyperion på vesentlige punkter. Ledelsen i den nye organisasjonen består av unge, flinke og idealistiske folk, og jeg deltar i organiseringen av en mini-spillfestival i februar, som vi har kalt Oslo Winter Games. Jeg er glad for å være med på laget.
For de fabelaktige interessene, som jeg liker å kalle dem, tror jeg det er en sunn og naturlig utvikling at vi får ulike typer organisasjoner som organiserer dem. Hyperion og den nye organisasjonen fyller to ulike typer behov: Hyperion kan være paraplyorganisasjonen som driver opplæring og genererer støtte for sine medlemsforeninger, mens Fantasiforbundet kan være et sted hvor kreative prosjekter oppstår i møtet mellom ulike typer interesser. Slik sett kan begge organisasjonene gi en merverdi for de ulike miljøene som driver med fantastiske ting. Det vil nok ikke være til å unngå at det for både Hyperion og Fantasiforbundet vil være slik at typer aktivitet overlapper, både mot hverandre og mot andre foreninger. Men mer aktivitet er bare en bonus for miljøet.
Det er altså ingen grunn til at Hyperion eller Fantasiforbundet skal behøve å konkurrere med hverandre. Konkurransen om støttemidler vil være minimal, det behøver ikke være noen konkurranse om medlemmer, siden medlemskap i den ene ikke utelukker medlemskap i den andre, og det behøver ikke være noen stor konkurranse om aktivisters tid – spesielt hvis begge organisasjoner og Hyperions medlemsforeninger er flinke til å rekruttere nye aktivister.
Den utviklingen vi ser er en del av konsolideringen av et organisasjonsmiljø for de fabelaktige interessene – en fase 3 som har kommet etter den første organiseringen på 70-90-tallet (fase 1) og samlingen i nyvinningen Hyperion på 2000-tallet (fase 2). Slik sett kan dette kanskje minne om hvordan partisystemet oppstod – noe som jo førte til et langt breiere politisk engasjement på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.
Det er selvfølgelig ikke til å unngå at det er kjipe følelser rundt omkring etter en slik splittelse, og diskusjonene går fortsatt på Hyperions forum. Det er ikke så rart at noen er bitre, og at en slik bitterhet kan gi seg barnslige utslag. Men jeg har håp for en mangfoldig framtid, med fredelig og gemyttlig sameksistens for Hyperion, Fantasiforbundet og alle andre organiserte og uorganiserte uttrykk for de fabelaktige interessene. Der det er vilje, er det muligheter!
Til slutt – nettsidene til Fantasiforbundet finner du på http://www.deskom.no, som er en midlertidig adresse til navnet er endelig fastsatt. Inntil videre er fantasiforbundet.no, .net., .com og .org rettsstridig kapret av en Jørgen Linkas som et tidligere nevnt barnslig utslag av bitterhet, og vil bare redirecte deg til Hyperions nettsider. Men i det minste er det artig at de syns bloggen min er viktig nok til å gjøre narr av tittelen på det forrige blogginnlegget mitt om dette emnet på den kapra siden 
EDIT (25.07.2010): Jeg har redigert en link, fordi fantasiforbundet.no nå er overført til Fantasiforbundet etter avgjørelse i Domeneklagenemnda. Imidlertid er fortsatt fantasiforbundet.com etc. ikke overført til dem.
EDIT 2 (25.07.2010): På forespørsel fra Jørgen Linkas legger jeg ut følgende kommentar fra ham: “Jeg var ikke med på denne domenekapringen i utgangspunktet. Jeg registrerte .no-domenet da jeg i utgangspunktet trodde dette var et prosjekt Mathias Sky skulle starte, men fant ut i ettertid at dette ble registrert med feil hensikt.”
I helgen gikk jeg gjennom et av mine tyngste møter i min tid i organisasjonslivet: Hyperions landsting 2009. I seks år har jeg sittet i Hyperions kontrollkomité, Desisjonskomiteen. Vår oppgave var å passe på at vedtekter ble fulgt og at ingen gjorde noe galt. I løpet av tiden siden jeg på Stiftelsestinget i 2003 sa ja til å stille siden de ikke hadde andre kandidater, har den rollen variert sterkt. Fra å være kule kompiser for de som styrte som stilte opp med råd, vink og innsats på arrangementer, ble vi gradvis kjipere og kjipere. Litt fordi vi ble eldre, men også fordi det ble mer å være kjip mot. Etter hvert som den første generasjonen tillitsvalgte forsvant ut og organisasjonen vokste, ble kulturforskjellene internt i forbundet større, og “demokrati”, “frivillighet” og “engasjement” fikk ulike meninger for ulike folk. Vi i Desisjonskomiteen reagerte på mange ting som vi opplevde som uheldige utviklingstrekk, og lagde en veldig kritisk beretning.
Vi tok opp det vi oppfattet som uheldige tendenser i forhold til demokrati, økonomi, medlemstall og aktivitet. Vi mente at forbundet var på hurtigtoget mot å bli lite demokratisk, lite frivillig og altfor kommersielt – mye av det uten forutgående debatt. Men fordi beretningen vår kom i kjølvannet av både nye og gamle konflikter om hva forbundet skulle drive med, ble den oppfattet som et fraksjonsinnlegg. Resultatet var at vår verste frykt ble virkeliggjort; Landstinget var en degenerert farse, hvor den første delen var preget av at en liten håndfull koordinerte stemmeledere fra de største foreningene – anført av KANDU (som står bak The Gathering) – hadde kontroll på nær innpå 2/3 av stemmene. Dermed var det meste avgjort og diktert på forhånd. Fokuset for deres angrep var oss – noe som på forhånd var varslet gjennom forumdebatter og e-poster. Dette var ekstra problematisk, fordi noe av det vi problematiserte var forhold rundt etableringen av Hyperions heleide datterselskap Unicorn Information Systems A/S og rundt etableringen av et ekstremt kostbart husleieforhold, begge deler omstendigheter hvor sentrale delegater fra disse foreningene var intimt involvert.
Resultatet av den sentraldirigerte fraksjoneringen var at det ble vedtatt merknader til vår beretning, og at det nesten (med én avholdende stemmes margin) ble vedtatt vedtektsendringsforslag som ville hindret vår uavhengighet som kontrollorgan (og også med flertall, men ikke det nødvendige 2/3 flertall, nesten ble vedtatt å hindre oss innsyn i “forretningshemmeligheter”). Da kunne ikke jeg med god samvittighet bli sittende i Desisjonskomiteen. Dette hendelsesforløpet framstod for meg som et perverst vrengebilde av demokrati og ryddighet, i tillegg til en klar mistillit mot oss, og jeg valgte å gå av. To av de andre i komiteen var enige i tillitsspørsmålet, og sammen gikk vi av. Gaute, som blogger her om hvordan han opplevde det hele, var den eneste av oss fire som valgte å bli sittende.
Et mindretall på minst 10-12 stykker i salen – hovedsakelig tidligere tillitsvalgte og aktivister – valgte å forlate møtet etter vi hadde trukket oss. De konstaterte at storfraksjonen på møtet ikke svarte på spørsmål om forslagene sine, og ikke argumenterte for viktige forslag fra talerstolen i både vedtekts- og programdebattene. Jeg forstår dem godt, og jeg forlot Landstinget sammen med dem etter at jeg ikke orket å være der lenger.
I etterkant av denne utmarsjen endret klimaet på Landstinget seg, så vidt jeg har skjønt. De mer “sentrums-orienterte” folka som blei igjen og den KANDU-leda fraksjonen inngikk kompromisser seg i mellom, og Facebook og Twitter tyder på at de som sitter igjen er optimistiske. Det er nok en interessant studie i gruppepsykologi å se hvordan man håndterer, konseptualiserer, rettferdiggjør det som skjer i en slik brudd-situasjon. Men jeg håper de folka som blei igjen får det fint med sine ting – det er mange bra folk blant dem.
Imidlertid er ikke Hyperion en plattform jeg lenger ser det formålstjenlig å bruke til mitt engasjement i fantastiske fritidsinteresser. Det blir for mye byråkrati og for mye drama for så altfor lite. Hyperion kommer sikkert til å være en viktig finansieringskilde for sine medlemsforeninger i lang tid framover – organisasjoner har en tendens til å ville overleve, og har man penga til det, så er det et ekstra incentiv til å holde på videre.
Men nå er det kanskje håp for andre måter å gjøre ting på. Andre måter å tenke på og andre plattformer for fantastiske fritidsinteresser kommer til å slå rot. Jeg tror det er sunt. Forhåpentligvis blir det ikke slik at Hyperion og andre strukturer vil bruke tid på konkurrere med hverandre – men at de heller kan utfylle hverandre og gi ulike typer tilbud og ulike typer arenaer. De fantastiske fritidsinteressene har aldri vært og bør heller ikke være synonymt med Hyperion, men Hyperion har vært et viktig tilskudd til utviklingen av dem. At det blir en videreutvikling av det, tuftet på de erfaringene man har med Hyperion, tror jeg bare er sunt.
Hvor går fantasien? Svaret er fremover – men på flere spor. Jeg har valgt mitt.