Christers blogg

En rekke medier bringer i dag en NTB-melding om at Norge har tatt i mot omtrent en halv million innvandrere fra 2000 til 2009, og forsker Lars Østby kaller det den største folkevandringen Norge har opplevd siden Amerika-vandringene rundt forrige århundreskifte. (Se Vårt Land, Aftenposten, Dagbladet og VG.)

Basisen for tallene er Statistisk sentralbyrås (SSBs) statistikker over de som har fått oppholdstillatelse i Norge de siste ti årene. På SSBs sider for innvandringsstatistikk finner vi tall for hvor mange som bor i Norge nå som har innvandringsbakgrunn. 423 000 er bosatt i Norge, men født i andre land. 86 000 er født i Norge av innvandrerforeldre. Av disse 509 000 har 36 prosent – dvs ca 183 000 personer bodd her lenge nok til å ha norsk statsborgerskap. Totalt har 10,6 prosent av befolkningen innvandrerbakgrunn.

Innvandrerne er en sammensatt gruppe. Nesten halvparten er fra Europa, Nord-Amerika eller Oseania (dvs. den rikere del av verden), mens litt over 1 av 3 har asiatisk bakgrunn og 1 av 8 har afrikansk bakgrunn. Resten er fra Sør- eller Mellom-Amerika. 1 av 4 har bakgrunn som flyktning, 1 av 4 har kommet for jobb, 1 av 10 for å ta utdanning, og 4 av 10 har kommet som resultat av familieetablering eller -gjenforening. Flest innvandrere bor i Oslo, hvor de utgjør 152 000 personer, eller omtrent hver fjerde Osloborger.

Hva gjør dette med det norske samfunnet?

Vi har alltid hatt innvandring i ulike former til Norge. Ikke bare var det slik våre forfedre kom hit, men det har formet norsk kultur hele veien. Mange vanlige ord i språket vårt i dag har for eksempel tysk opphav fra den tida på slutten av middelalderen og begynnelsen av moderne tid da bergverkene og hanseatene drev på. Finnskogen fikk sitt navn fra finner som kom hit for tre hundre år siden. Rosemalingen er av fransk opphav, og romerske og arabiske mynter er funnet i Norge og Norden helt tilbake til vikingtida og før. Kulturforskjellene ble nok oppfattet som store også den gangen – for eksempel språklig.

Kultur er ingen statisk størrelse – det nasjonale er en abstrakt konstruksjon som blir formet av samfunnet og samfunnsinstitusjonene. Hva vi oppfatter som nasjonale symboler og som nasjonal kultur er avhengig av hva vi har blitt fortalt av “øvrigheta” at vi skal tro på, og det er igjen styrt av hva som er tidens krav til nasjonalitet. Det finnes ingen “ren” norskhet. Ulike personer i ulike miljøer i ulike deler av landet vil ha delte meninger om hva det vil si å være norsk, og det som skiller “norsk” fra andre kulturer er lite som ikke kan tilegnes gjennom sosiale mekanismer. Ingen har “rene” gener som har vært i Norge siden isen trakk seg tilbake – eller siden vikingtida.

Nei, “norsk kultur” er avhengig av impulser utenfra – både for å definere seg selv og for å utvikle seg. Grandiosa er et produkt de fleste vil tenke på som erkenorsk i dag – men Grandiosaen hadde ikke eksistert uten “degosene” som folk fra Sør-Europa ofte ble kalt før. Før innvandringen utenfra Europa tok til, så var italienere og spanjoler de som fylte rollen som svartsmuskete og litt tvilsomme personasjoner i kulturbildet. I dag vil nok de fleste tenke på italienere som en del av det store, europeiske “vi”. Men det er ikke bare på et overflatisk og kulinarisk plan at mangfoldet har en viktig betydning. Også mye dypere er “den andre” viktig. Omgangsformene varierer mellom ulike kulturer, og i møtet mellom omgangsformer kan både språket og det sosiale registeret vi har å spille på bli større. Når noen gjør noe på en uvant måte blir jeg nødt til å reflektere over om den måten jeg gjør ting på er den beste.

Jeg tror det er trygt å konkludere at møter og sammensmelting mellom kulturer har mye for seg. Men hva så med de sosiale konsekvensene av innvandring? Hva med sosial dumping, kriminalitet og fremmedfrykt? Hva med ulovlig innvandring?

Det er i hovedsak den europeiske arbeidsinnvandringen som kan legge press på priser og arbeidsvilkår, og da i enkelte håndverksbransjer hvor norsk språk- og kulturkompetanse er mindre viktig. Dette har ført til at det har blitt nødvendig med allmenngjøring av tariffavtaler for å hindre underbetaling (og at norske arbeidstakere mister jobben), og at Arbeidstilsynet og fagbevegelsen har fått mer å gjøre. At det forekommer snusk er klart – det finnes mange uhederlige arbeidsgivere og bedrifter der ute (gjerne norske). Imidlertid er problemet under kontroll, og lønnsvilkårene er i hovedsak gode i norsk bygg- og anleggsbransje. Denne arbeidsinnvandringen har vært helt nødvendig for å holde hjulene i gang i økonomien. Hvis vi hadde manglet titusenvis av arbeidstakere ville lønns- og prisveksten kunnet komme ut av kontroll, med de skadelige sosiale konsekvensene det har for de som har laveste vekst i reelt disponibel husholdningsinntekt – slik som trygdede og syke.

En studie utført under SSB antyder at innvandrere som sådan neppe er noe mer kriminelle enn andre, men at det at innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn lever under dårligere sosiale forhold enn befolkningen for øvrig gjør at de noe oftere er i en situasjon hvor de trekkes eller skyves til kriminelle handlinger. Korrigert for disse faktorene er det likevel en noe større andel innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn som blir tatt for kriminelle handlinger – men det kan ikke utelukkes at denne effekten skyldes dels rotløsheten som følger med å være innvandrer og dels det at en mer synlig hudfarge øker sannsynligheten for å bli tatt når man har gjort noe galt. Ulik kulturbakgrunn skal altså i seg selv ikke ha noe særlig å si for om man gjør noe kriminelt. Spørsmålet blir da om det å ha innvandring og det å være innvandrer i seg selv gjør folk kriminelle, og om det er et argument som taler mot samfunnsnytten av innvandring.

SSB-studien tyder på at det å gjøre det lettest mulig å bli godt økonomisk og sosialt integrert i samfunnet raskest mulig vil redusere kriminaliteten begått av innvandrere. Gode opplæringstilbud og introduksjonsordninger og et inkluderende arbeidsliv vil langt på vei sørge for at problemene blir små for samfunnet for øvrig. Det vil være relativt få personer som begår mye og alvorlig kriminalitet uansett, slik at noe økte politiressurser til arbeid med disse vil kunne gjøre jobben med å ta de som først har havnet på skråplanet. “Gjengangerkriminelle” vil du alltid ha i samfunnet uansett.

En mye farligere strategi vil være å gjøre det vanskeligere å bli integrert i samfunnet. Dette er for eksempel den strategien Frp ofte forfekter, og det siste eksempelet på dette er forslaget deres om å nekte å gi ulovlige innvandrere legehjelp og pålegge dem som behandler dem en meldeplikt. Ikke bare er dette  livsfarlig, umenneskelig og dypt uetisk, ikke bare vil det jo ikke hjelpe på problemet med ulovlige innvandrere som allerede er i landet, og ikke bare er det et uansvarlig utspill fordi det bare fremmer hat og mistenksomhet uten noen sinne å kunne bli virkelighet, men det vil også høyst sannsynlig forverre betingelsene for ulovlige innvandrere slik at det blir enda mer nærliggende for dem å begå kriminalitet. (Ja, jeg vet at det er forskjell på ulovlige og lovlige innvandrere, men eksempelet er en god illustrasjon på Frps sviktende logikk som de anvender på hummer og kanari.)

Frp-eksempelet bringer oss videre – til den ulovlige innvandringen og til fremmedfrykt. Ulovlig innvandring kan jeg kort bare si ikke vil bli noe mindre av å redusere mulighetene for lovlig innvandring, så lenge gevinsten økonomisk og sosialt ved å komme hit forstås som så mye større enn ved ikke å gjøre det. Så lenge forskjellene i verden er så store som de er vil ingen holdningskampanjer eller drakoniske politimetoder (uten å gå langt utover menneskerettighetene og inn i det moralsk meget ubehagelige) kunne demme opp for ønsket om et bedre liv.

Men fremmedfrykten er en annen skål. Når kulturforskjellene er store, hudfargene mange eller samfunnet forandrer seg vil det kanskje alltid være noen som reagerer negativt. Og på 60 år har Norge – fortsatt i følge SSB – altså gått fra en (hovedsakelig vestlig) innvandrerbefolkning på ynkelige 1,4 prosent av befolkningen til en innvandrerbefolkning på 10,6 prosent – hvorav drøyt halvparten har en kulturbakgrunn eller hudfarge som skiller seg mer fra det tradisjonelt norske enn en europeisk bakgrunn gjør. Oppslutningen om Frps politikk i Norge og Frp-lignende partier i resten av Europa er økende og skremmende. SSBs undersøkelser viser at holdningene til innvandring og innvandrere er jevnt over positive og stabile, og har blitt mer positive i løpet av 2000-tallet. Tallene peker også på et viktig funn: Personer med mye kontakt med innvandrere er langt mer positive enn personer med lite kontakt. Dette tyder på at mer innvandring neppe fører til mer fremmedfrykt og konflikt i samfunnet.

Til slutt bør vi også stille spørsmålet om all endring er positivt. Svaret på det er selvfølgelig nei. Det norske samfunnet har mange kvaliteter – jeg vil for eksempel fremheve den økonomiske likhetstankegangen, de små statusforskjellene, likestilling, tilliten til det offentlige, det høye utdanningsnivået i befolkningen og den store graden av personlig frihet som vi nyter som gode sider ved samfunnet vårt som vi bør ta vare på. Disse kvalitetene er ikke i seg selv truet av innvandring, men høy innvandring forutsetter for eksempel gode opplæringstiltak (introduksjonskurs, barnehager og skoler) som sikrer et integrert samfunn hvor ingen faller utenfor og hvor det er mulig å ha et felles offentlig ordskifte tuftet på et felles verdigrunnlag. Verdikamper vil vi alltid ha i samfunnet – men det er vanskeligere å kjempe kampen på like fot hvis man ikke har samme forståelse av hva man slåss om.

Jeg ser ikke islam i seg selv som samfunnstrussel – i hvert fall ikke som noen større trussel enn kristendommen. Sekterisk islam med folk som avsondrer seg fra storsamfunnet er problematisk på samme måte som kristne sekter som gjør det samme. Begge typer sekter må ikke få anledning til å avskjære sine barn fra muligheten til å være del av resten av verden – den offentlige skolen er vårt beste vern mot det problemet.

Oppsummering – et bedre Norge

Norge har forandret seg stort de siste femti årene. Vi har blitt et åpnere, mer mangfoldig og mer dynamisk samfunn. Innvandringen bidrar til dette, både gjennom å holde hjulene i økonomien i gang, gjennom å utvide vårt kulturelle repertoar og gjennom å utvikle omgangsformene i samfunnet. Samtidig har den bydd på utfordringer – men disse utfordringene har tvunget oss til å bli et bedre og mer inkluderende samfunn. Bygdedyret og janteloven er viktige begreper i vår kulturhistorie med god grunn, og innvandringen er en av kreftene som har bidratt til å svekke dem. Jeg mener det er en menneskerett å kunne bo der du vil i verden, og jeg tror innvandring i det store og hele har gjort Norge til et bedre samfunn å leve i: Et samfunn hvor det er høyere takhøyde og mer rom for å være annerledes og ta vare på hverandre. Men det er ingen automatisk utvikling, og innvandring forutsetter en sterkere offentlig sektor og styrkede sosiale fellesskap for at vi virkelig skal kunne utnytte dens samfunnsforbedrende potensiale.

UDI-direktør Ida Børresen uttaler i dagens VG at det vil være bedre å gi oppholdstillatelser til folk som ville fått avslag på asylsøknader, enn å fortsette å stramme inn. En av grunnene er at vi ikke ser noen effekt av innstramningstiltakene. Dette er ikke så veldig overraskende, og jeg kunne ikke vært mer enig.

Så lenge verden består av fattige, ustabile land og rike, stabile land, så vil det alltid være et stort press på grensene til de rike landene. Jo høyere murer de rike landene bygger opp, jo mer utspekulerte metoder må man benytte og jo dyrere menneskehandlere må man bruke for å komme innenfor. Resultatet blir at det blir stadig vanskeligere å skille de som har krav på beskyttelse fra de som søker lykken (et skille som i utgangspunktet er litt kunstig).

Da er det mye bedre å få migrasjonen inn i ordnede former. Et system for oppholds- og arbeidstillatelser som det er relativt lett å slippe gjennom, vil sørge for at det blir lettere å regulere både asylstrømmene og de som ønsker å jobbe i landet. På bakgrunn av UDI-direktørens forslag, så tenker jeg at det bør være følgende muligheter for å få opphold i Norge:

• Innvilget asyl: For reelle flyktninger.
•  Avslag på asylsøknad, men innvilget (betinget) opphold: For de som først prøver på en asylsøknad, og får avslag, men som likevel ønsker opphold i Norge. Disse kan få oppholdstillatelse. Denne kan være betinget i en periode, for eksempel av at de kan vise til at de får lønnet arbeid eller studieplass i løpet av x antall måneder, og/eller at de tar kurs i norsk og samfunnsfag, samt god vandel. Brudd på forutsetningene kan medføre retur.
• Arbeidstillatelse for arbeidssøkere som kan vise til at de har jobb og/eller studieplass: Arbeidssøkere som før de kommer til landet kan vise til tilbud om arbeid og/eller studieplass bør få opphold for et visst tidsrom, med automatisk fornyelse så lenge de har jobb og/eller studieplass. Etter et visst tidsrom (f.eks. 3 år), bør det gis permanent opphold.
• “Green card” – et begrenset antall tilfeldig fordelte arbeidstillatelser. Antallet kan justeres ut fra årlig arbeidskraftbehov, og fordeles til en liste over søkere etter loddtrekning. Søkeren må selv kunne dokumentere at vedkommende har råd til livsopphold, og dersom vedkommende ikke har jobb eller studieplass, får vedkommende opphold for perioden vedkommende kan sørge for seg selv, mens vedkommende søker arbeid. Deretter bør det fungere som i punktet over.
• Familiegjenforening: For personer som er gift, foreldre eller barn av en som har fått opphold.

For de som får opphold under asylhjemmel bør det stilles til rådighet det de trenger for å komme i gang i det norske samfunnet. Dette vil selvfølgelig gjøre det mer lukrativt å bli innvilget asyl, men muligheten for opphold uansett vil bidra til å ta av det verste. Alle som får opphold bør gjennom et opplæringsopplegg, også de på arbeidstillatelser, som sørger for at det er lettere å overleve i det norske samfunnet, og lettere å bli integrert.

VG har selvsagt (akkurat nå i hvert fall) satt denne saken ved siden av en sak om meningsmåling om minaretforbud i Norge. Det opplyses ikke i saken om hvor mange som er spurt, men hele 46% av de som har en mening er for minaretforbud. Dette gjør at jeg har lite håp for at UDIs konstruktive linje vil bli fulgt opp. Vi har alt for feige politikere i Norge, som gjerne gjør knefall for ubegrunnet frykt. Selv om jeg er mot all religion, mener jeg religioner bør likebehandles. Det betyr at jeg mener både kirketårn, minareter og andre høye utstikkere fra religiøse bygninger må være greit, så lenge de ikke er til sjenanse. Skal man bygge en kirke eller en moské eller noe annet “hellig” bygg, så bør man legge dem sånn at de ikke skygger for andres ettermiddagssol. Ut over det, så må de gjerne poppe opp som de vil for meg (selv om jeg håper det blir færre religiøse bygg over tid). Men for veldig mange (særlig FrPs og Krfs velgere, ser det ut som,) er det noe fryktelig skummelt med muslimske bygg. I folks sinn er muslimske bygg = synlig islam = radikal islam = terrorister. Dette er en håpløs tilnærming, men det hindrer ikke mange politikere over hele Europa i å både skape og nøre opp under denne frykten for å komme til makten.

I det minste håper jeg en annen “innvandrer” – Grorud-ulven som har vandret inn til Oslo - kan få bli – i motsetning til hva Fabian Stang vil… Også hans ulvemotstand er et resultat av en ubegrunnet frykt for at ulven vil gå på mennesker. Enda godt at BU-leder i Grorud bydel, Anders Røberg-Larsen (Ap), viser seg som en fornuftig lokalpolitiker!

Frp storkoser seg med resultatet i den sveitsiske minaritet-avstemningen. Selv om Per-Willy Amundsen gir et pliktskyldig nikk til religionsfriheten, så er hans omtale av avstemningsresultatet avslørende. Han konstaterer at Europa er i ferd med å “våkne”, og Frp synes avgjørelsen er “spennende”. Christian Tybring-Gjedde “skjønner frykten velgerne i Sveits har for islamiseringen av Europa”. Nå prøver FrP – med samme Amundsen i spissen – også å kapitalisere på avgjørelsen ved å “vurdere” burka-forbud i Norge. Dette er rett og slett avskyelig. Skal staten begynne å regulere hva det skal være lov å kle seg i? Kommer det til å være forbudt å bruke burka i et demonstrasjonstog? Kommer det til å bli forbudt å bruke det på en scene? Er det tillatt å bruke brudeslør når man gifter seg? Det er jo også et heldekkende plagg med liknende historiske og religiøse konnotasjoner… Jeg mener en lang rekke religiøse – herunder islamske – regler og tradisjoner er undertrykkende. Noen er spesifikt kvinneundertrykkende, og andre er undertrykkende for alle. Heldekkende klesplagg er blant de tingene jeg mener har en kvinneundertrykkende funksjon (også når du veier for eller mot ut fra de blandede hensynene som framkommer i islamsk tradisjon, og tar hensyn til “hijab-feministene”). Men ingenting kan forsvare den typen inngrep i hva folk skal kle seg i, og dermed velge å gi uttrykk for sin personlighet gjennom, som Frp her forfekter. At de i tillegg presterer å komme med dette i kjølvannet av et av de mest graverende uttrykk for flertallets tankeløse tyranni over tankefriheten i Europas etterkrigstid gjør meg bare kvalm. Frp viser til stadighet sitt sanne ansikt som et parti som ikke vegrer seg for å røre i grums når anledningen byr seg. Det går et spøkelse over Europa, og dets heldekkende drakt er ikke hvit eller rød – men brun. Arne Strand beklager delvis Dagsavisens kvasi-hakekors-forside. Det mener jeg han ikke har noen grunn til. Sammenligningen med nazismens tankegods er så absolutt på sin plass, og sveitserne fortjener å få den i fleisen. Den sveitsiske folkeavstemningen – eller den voksende innvandringsskepsisen i Norge – er ikke uttrykk for at folket utsettes for en eller annen form for subversiv islamisering som de skulle ha noen (teoretisk) grunn for å frykte. Det er heller et uttrykk for at folk kjøper fryktpropagandaen til partier som det sveitsiske SVP, det danske Dansk Folkeparti, det franske Front National og det norske Fremskrittspartiet. Frp-ere som Per Willy Amundsen er intelligente nok til å pakke inn sin fryktpropaganda i en mer elegant retorikk (de har tross alt drevet på med dette her i en del år etter hvert), men det gjør dem ikke noe mindre avskyelige eller farlige – heller tvert i mot.

Å nei! Mette Hanekamhaug var kanskje ikke stortingsrepresentant likevel – men så var hun det – og så var hun det ikke – og nå er hun det igjen – eller kanskje ikke før på torsdag? Skrekk og gru! Noen må ta affære – på vegne av vanvittig mange!

Dagbladet, VG,  Aftenposten og ikke minst Fremskrittspartiet er sjokkert over at noen kan ha telt feil eller tastet feil eller noe, slik at det i én time virket som Mette Hanekamhaug fra Frp falt ut av Stortinget. -Forundret og rystet, sier Geir Mo, Frps nomero uno generalissimo etter Siv Jensen. Mette Hanekamhaug selv syns dette var fryktelig vanskelig.

Ja, dette er sannelig den viktigste mediasaken i Norge for tida. I motsetning til for eksempel denne, denne, eller denne.

Takk og pris for at det ikke ble Frp i regjering – og for at ikke norske avisredaksjoner styrer landet. Grøsser over tanken på hva slags andre viktige ting de hadde brukt tida på…

Jeg sto på Tveita-senteret i dag og delte ut løpesedler. Ei dame sa hun ikke skulle stemme SV fordi vi hadde så dårlig miljøpolitikk. Det fikk meg til å tenke. Kunne hun ha rett?

Jeg begynte å gå gjennom alternativene etter elimineringsmetoden:

Miljøpartiet De Grønne

Er det kanskje egentlig best å stemme på et parti som har “miljø” i navnet sitt? Jeg har mye sympati for MDG, men det funker dessverre ikke å stemme på dem. For det første er de for små til å få representasjon – og jeg mener ikke bare litt. De er så bitte-bittesmå at de ikke en gang hadde sjanse på plass i Oslo da de stilte fellesliste med Senterpartiet. For det andre er de positive til markedsøkonomi (arbeidsprogrammet deres, side 6), med sterkt innslag av privat eiendomsrett. Det gjør at de vil ha store problemer med bl.a. reelt vern av trua natur. Selv om de ser at “kapitalisme” er usosialt, kommer de bare med uforpliktende prat om “balanse”. For det tredje vil de satse tungt på samfunnslønn, noe som vil være enormt kostnadsdrivende og holde folk fast i fattigdom og utenfor arbeidslivet. For det fjerde har partiet svært begrensa med politikk på bl.a. velferd. I sum er det likevel at det er fullstendig urealistisk for dem å bli representert og få innflytelse som veier tyngst.

Rødt

Hva så med partiet Rødt? De påberoper seg jo å skulle være den rødgrønne regjeringas dårlige samvittighet på venstresida – som ved å havne på vippen skal sørge for å gjøre livet surt for regjeringa hvis den ikke oppfyller sine løfter – bl.a. vil de hindre oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Dette er vel og bra – men de har også lovet å garantere mot en borgerlig regjering. Og det betyr at så lenge det er stortingsflertall for oljeboring i Lofoten og Vesterålen (med Ap), så kan ikke et opposisjonsparti ha noe håp om å gjøre noe fra eller til. Og erfaringene fra Oslo viser jo også at Rødt ikke alltid er på parti med miljøet – f.eks. gikk de sammen med “betongkoalisjonen” Ap og Frp for å sørge for at det blir bilhavn i Kongshavn – i stedet for friområde. Så – om Rødt faktisk skulle klare å bli representert (noe jeg tviler på), vil de ikke gjøre noen forskjell – og jeg er ikke sikker på om de egentlig ønsker å være noen positiv miljøkraft hvis det står mellom vekst og vern.

Venstre?

Hva så med partiet Venstre? Dette er også et parti jeg av og til kan ha sympati for. De prater mye om miljø, og i mange miljøsaker har de sammenfallende standpunkter med bl.a. SV. Rent sett bort fra at Venstre ideologisk står for en markedsliberal politikk som fremmer forbruk og skaper skjevere fordeling, så sitter Venstre i en posisjon på Stortinget som gjør at de ikke vil utgjøre den store forskjellen de heller. Venstre vil nemlig enten måtte inngå i en mindretallsregjering, hvor Ap og Frp da kan danne flertall på utsida av dem – eller i en opposisjon mot en Ap- eller H-/Frp-regjering – hvis ikke det da er en rødgrønn regjering videre. Uansett hvordan du vrir og vender på det, så vil de da i de store og tunge miljøsakene være nødt til å svelge nederlag på nederlag. I Oslo har de lojalt holdt H-/Frp-byrådet ved makta år etter år, selv om det har betydd trenering av miljøsaker og dårligere administrasjon.

Kristelig folkeparti

KrF er et annet parti som snakker en del om miljø. Men KrF er i samme “dødens posisjon” for miljøet som Venstre, og har også lojalt støttet opp om H-/Frp i Oslo. Med andre ord liten troverdighet der i gården også. For ikke å snakke om all den religiøse bagasjen som følger med å støtte KrF.

Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiet er kanskje norsk politikks frekkeste parti. De elsker å tale med to tunger. På den ene siden kan de prate varmt om miljøet i generelle ordelag. Men når de må velge mellom miljøhensyn og andre hensyn, velger de konsekvent noe annet. Partiet står konsekvent på industriens og den økonomiske vekstens side. Deres kortsiktige tenking om hva som skaper arbeidsplasser gjør at Norge fortsatt står fast i en miljømessig hengemyr. De har vært den rødgrønne regjeringas store bremsekloss på miljø. Å stemme Arbeiderpartiet fordi SV ikke får gjennomslag for sin miljøpolitikk på alle felter er som å fortsette å pisse i buksa for å holde seg varm hver gang man blir kald fordi man pissa i buksa tidligere, eller som å gi mer penger til manipulatorene i TV Visjon Norge for at de skal fortsette å be for at dine økonomiske problemer skal løse seg. Det er fullstendig meningsløst. Og får Ap lov til å regjere i mindretall, vil de søke flertall med Høyre og Frp – mot miljøet – ved første og beste anledning. Huff.

Senterpartiet

Hvis vi nå ser bort fra at Sp ikke har sjanse til å bli representert i Oslo, så har de noen gode miljøstandpunkter, bl.a. når det gjelder Lofoten og Vesterålen. Men deres morderiske politikk overfor rovdyr og vei-forelskelse, samt verdispørsmål på andre felter gjør det uaktuelt å vurdere Sp.

Høyre

Høyre hadde en stund Børge Brende, som var flink til å snakke om miljø. Det har de heldigvis ikke lengre, slik at det er lettere å gjennomskue hvor lite de bryr seg i praksis. Høyre står for en politikk som er retta inn mot å la forbruk vokse uhemmet og de ønsker mer veier. Miljø er ingen prioritet der i gården – der handler det om kroner, øre og regneark og hvordan de rike kan bli rikere. Imidlertid er de ikke like ille som…

Fremskrittspartiet

Frp har jeg brukt nok energi på å avkle miljøpolitikken til før, så det er neppe nødvendig å si noe mer om dem her, annet enn at de antakeligvis er det verste valget for miljøet blant alle partiene som har sjanse til å komme inn på tinget i år.

Sosialistisk Venstreparti

Da har vi kommet til SV – mitt eget parti. Kan vi være fornøyd med miljøinnsatsen de siste fire åra? Og er SV et godt miljøvalg framover? Vel, regjeringa har ingen perfekt merittliste på miljøsida. Det er mye ugjort. Men vi har fått gjennomslag for mer SV-politikk på miljø enn noen gang: 3 milliarder til vern av regnskogen, ingen nye forurensende gasskraftverk, hindret oljeboring i Lofoten og Vesterålen i fire år, mer penger til kollektivtrafikk, endring av avgiftene på forurensende biler, vi har fått gjennom et klimaforlik i Stortinget, vi har fått økt støtten til vindkraft, vi har etablert et fond for fornybar energi m.m. Kanskje viktigst er at Ap har vært bundet til å måtte ta hensyn til SVs krav i løpet av perioden. For første gang i historien har Ap vært nødt til å forhandle med et miljøparti i alle politiske saker. En rødgrønn regjering er det eneste regjeringsalternativet som sikrer at et miljøparti alltid vil være en del av flertallet – og at flertallet må ha med seg miljøpartiet. Ingen andre regjeringsalternativer kan sørge for det samme. Hvis man er misfornøyd med hva regjeringa har utretta på miljø, så må man fortelle det på den eneste måten som nytter – nemlig å stemme på SV, og sørge for at et sterkt SV kan holde Ap og Sp i øra i fire år til.

Nå ser det også ut til at det er håp: Dagbladets siste måling viser klart rødgrønt flertall, og et sterkere SV på 9,1 prosent. Snittmålingen til Dagbladet viser 7,6 prosent, mens TV2s snitt-partibarometer viser SV på 7,2 prosent – en anelse opp. Men skal det holde helt hjem, så kommer vi ikke utenom mobilisering de siste timene! Godt miljøvalg!

I dagens papirutgave av Dagens Næringsliv kan vi lese om at Høyre ber om at NHO begynner å gi dem partistøtte igjen, siden det er så fryktelig belastende med alle rikingene som gir dem penger som enkeltpersoner.

Men det som egentlig er interessant med saken, er tabellen som viser hvor mye pengestøtte de tre største partiene har fått til sammen. For 2008 og 2009, som er de årene det blir gitt støtte som er relevant for årets valgkamp, er fordelingen slik:

1. Ap: 22 200 000
2. Høyre: 21 000 000
3. Frp: 8 000 000

Høyre og Frp liker å slå seg på brystet og syte om hvor mye penger Arbeiderpartiet får fra LO. DN sin oversikt viser at bildet faktisk er et helt annet. Høyre og Frp til sammen får 29 millioner kroner, som er nesten 7 millioner mer enn Arbeiderpartiet.

Nå innvender du kanskje at dette ikke gir hele bildet – det er jo andre partier som også får støtte? Vel, det er ikke like lett å finne helt oppdaterte tall for alle partiene, men på Statistisk sentralbyrå sine sider finner vi statistikk for alle partiene.

Hvis vi da ser på alle inntekter under ett – offentlig støtte, støtte fra organisasjoner og fra privatpersoner etc., og på alle tre nivåer i styringssystemet, så fordelte partienes inntekter seg slik i 2007:

1. Ap: 143 818 161
2. H: 81 351 579
3. Frp: 73 300 877
4. SV: 44 031 372
5. KrF: 43 233 941
6. Sp: 33 549 161
7. V: 24 839 553
8. Rødt: 7 711 850
9. Pensjonistpartiet: 3 352 539
10. Miljøpartiet De Grønne: 396 191
11. Kristent Samlingsparti: 284 044
12. Det Liberale Folkepartiet: 63 181

Slår vi sammen partienes inntekter og deler i sosialistiske partier + Senterpartiet på den ene siden, og borgerlige partier på den andre, får vi følgende fordeling:

Ap+SV+Sp+Rødt+MDG: 229 506 735

H+Frp+Krf+V+PP+KSP+DLF: 226 425 714

Hvis vi bare ser på stortingspartiene på hver side, er inntektene fordelt slik:

Ap+SV+Sp: 221 398 694

H+Frp+Krf+V: 222 725 950

Merk at denne statistikken ikke tar høyde for de siste to årenes gaver, som jo gir mer penger i særlig Ap, Høyres og Frps kasser, og at enkelte borgerlige partier, slik som Kystpartiet, ikke er med.

Holder vi den offentlige partistøtten utenfor, og ser på hvilke partier som får mest inntekter fra andre kilder, så blir bildet slik:

1. Ap: 41 859 297
2. H: 30 753 751
3. KrF: 15 478 612
4. Frp: 12 593 305
5. SV: 11 295 584
6. Sp: 6 680 901
7. V: 6 397 891
8. Rødt: 2 341 218
9. Pensjonistpartiet: 829 473
10. MDG: 90 100
11. DLF: 63 181
12. KSP: 20 416

Fordelingen mellom blokkene blir da slik når alle partiene er med:

Venstresiden: 62 267 100

Høyresiden: 66 136 629

Når bare stortingspartiene er med, blir det slik:

Venstresiden: 59 835 782

Høyresiden: 65 223 559

Men det som egentlig er mest interessant i denne debatten, fordi det er det Høyre og Frp har kritisert venstresiden for, er hvilke inntekter partiene får fra andre kilder enn egen organisasjon og det offentlige. Hva kommer fra private givere? Inkludert i disse tallene er også partiskatt fra egne partimedlemmer i de partiene som har det.

Da er lista slik:

1. Ap: 11 975 637
2. H: 7 870 658
3. Krf: 4 312 018
4. Frp: 3 808 115
5. SV: 2 688 463
6. Sp: 1 275 422
7. Rødt: 965 094
8. Venstre: 961 466
9. PP: 273 483
10. MDG: 29 450
11. DLF: 26 540
12. KSP: 19 400

For blokkene, alle partier inkludert, ser det da slik ut:

Venstresiden: 16 934 066

Høyresiden: 17 271 680

For stortingspartiene:

Venstresiden: 15 939 522

Høyresiden: 16 952 257

Oppsummering:

Nesten uansett hvordan du vrir og vender på det, så er de mest pengesterke partiene i norsk politikk de borgerlige partiene. Stemmestøtten til partiene på venstresida er noe høyere, men for stortingspartiene isolert har de borgerlige partiene klart best pengeinngang. Pengestøtten fra 0rganisasjoner, foretak og andre givere til partienes hovedorganisasjoner ser ut til å ha økt fra 1998 til 2007, og tallene i dagens DN indikerer at de kan ha økt enda mer, særlig på borgerlig side.

Med disse tallene på bordet, bør det bli slutt på sytinga og klaginga fra Høyre og Frp på at fagbevegelsen velger å gi pengestøtte til de som ivaretar deres interesser, siden de borgerlige partiene gladelig tar i mot pengestøtte like stor eller større grad fra de som føler at de borgerlige partiene ivaretar interessene deres. Av stortingspartiene er faktisk Høyre det partiet som er mest avhengig av andre gaver, med hele 9,6 prosent av inntektene i 2007 fra andre enn partiets egen virksomhet og det offentlige.

Sa noen “stein i glasshus”?

Jeg satt nå og så på utspørringen av Siv Jensen på NRK. Man kan si hva man vil om mulla Krekar (jeg synes han er en grunnleggende usympatisk religiøs fjott), men da hun ble spurt om han og om asylsøkere, presterte hun å si noen forferdelig hårreisende ting, som også er referert i VG.

For det første sa hun at om nødvendig, ville Frp endre lovene for å kunne sette mulla Krekar i forvaring, og sa at forvaring har ingenting med menneskerettighetene å gjøre. For det andre sa hun at alle som kommer til Norge som asylsøkere skal enten avvises ved grensen eller settes i lukkede asylmottak.

Dette er helt absurd. Ikke bare menneskerettighetskonvensjoner Norge er bundet av, men også den norske menneskerettsloven og den norske Grunnloven gjør det klart at ingen kan fengsles i Norge uten lov og dom. (Grl §§ 96 og 99, EMK art. 5 og protokoll 4 til EMK, art. 2, Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter art. 9, 12 og 13.) Det er tillatt etter EMK art. 5 å holde igjen personer for å hindre at de ulovlig tar seg inn på et lands territorium, men denne bestemmelsen må tolkes snevert, og må uansett vurderes individuelt (Aall 2007:281, 316). Det er altså høyst tvilsomt om det er lov å internere asylsøkere, slik som Frp ønsker.

Det verste er likevel ikke om det i menneskerettighetenes finjuss er rom for å sperre inne asylsøkere mens søknaden vurderes. Det verste er at Siv Jensen uttaler at det er Stortinget som lager norsk lov, uavhengig av hva som måtte stå i menneskerettighetene, og at hun er villig til å kjøre lover gjennom i Stortinget for å få satt enkeltpersoner i forvaring. Det er en skremmende forakt for norske rettsstatsprinsipper, og minner mer om tankegangen i regimer som Russland, Iran og Belarus. Siv Jensen er villig til å ofre grunnlovens prinsipper om tilbakevirkende kraft, de nevnte menneskerettsreglene om frihetsberøvelse, gi statsapparatet makt til å sperre inne flere mennesker generelt – alt for å tekkes asylfryktvelgerne som Frp selv har bidratt til å skape (og kommentarene på NRK-saken jeg linker til over viser at enkelte som støtter Siv Jensen ikke en gang har respekt for kritiske spørsmål til partilederen de elsker så høyt).

Jeg håper folk tar til vettet og ikke stemmer på Siv Jensens Frp ved dette valget, men i stedet velger partier som har større respekt for fundamentet for vårt demokrati – og dem er det heldigvis en del av i norsk politikk.

Siv Jensens to viktigste ungdomssaker i det såkalte 100-dagers programmet er å heve grensa for tollfri import og at kjøreskolene skal overta førerprøvene fra Statens Vegvesen…

Overrasket over at hun ikke nevnte billigere sprit og billigere CD-er…

Hvis dette er noen som tar mål av seg til å bli statsminister, så burde kanskje tankene vært noe større! (For ikke å snakke om at hun skal slippe folk løs på veien med dårligere kvalitetssikring enn før i en tid hvor ulykkesstatistikken for unge sjåfører er rimelig grim!)

Jeg er for at ting skal være enklest mulig. Sånn for eksempel når jeg må forholde deg til kommunen som bruker av kommunens tjenester. Derfor er jeg for at det skal være kortest mulig vei fra mitt behov til en beslutning om det behovet til jeg får svar eller eventuelt et bedre tilbud.

De som liker privatisering (anbud, konkurranseutsetting, salg til private) eller bruk av markedsmekanismer i offentlig sektor (oppdeling i ulike selskaper, konkurranse mellom dem, kontraktsstyring m.m.), påstår at de liker det fordi de mener det gir billigere, bedre og mer effektive tjenester – med mer valgfrihet og mindre byråkrati. Dessverre for dem – og dessverre for alle oss som har blitt utsatt for deres eksperimenter i Oslo de siste 14 årene – så er ikke dette sant.

Både de erfaringene vi har i Oslo, og den forskningen som har vært gjort på denne typen reformer (se f.eks. Lægreid og Christensens arbeider), viser at resultatet er det stikk motsatte av det vi blir lovet. Det er dårligere tjenester (skal man ta ut profitt når man driver arbeidskraftbaserte tjenester på samme eller lavere budsjett får man mindre penger å bruke på f.eks. bleier til eldre), mindre brukerinnflytelse (beklager, men jeg kan ikke gjøre noe med dette, du må snakke med bestillerkontoret, som så må sende en bestilling til tjenesteutfører før jeg kan gjøre noe), dårligere lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte (noe må de konkurrere på i tjenester hvor de store kostnadene er nettopp personalkostnadene) (dette gjør det også vanskeligere å rekruttere kvalifisert arbeidskraft), dårligere politisk styring (ikke bare hele poenget med mange slike reformer, men også en konsekvens av at styringskjeden blir lengre), mer kostbare ledere (siden de får mer ansvar og blir ansatt på åremål, kan de kreve mer lønn i hyppigere lønnsforhandlinger), mindre medvirkning for de ansatte (som stort sett har mer innflytelse i offentlige virksomheter) (og ansattes medvirkning er en av de viktigste nøklene til vellykket og effektiv drift) og mye større krav til juridisk kompetanse i kommunene (du trenger skarpskodde jurister som kan utforme hårfint nøyaktige anbudsdokumenter) – noe som igjen er dyrere.

Så, hvis ikke det blir mindre byråkrati eller bedre tjenester for pengene av privatisering og konkurranseutsetting, hva er da grunnen til at privatiseringselskerne fortsetter å messe om hvor mye bedre det blir med mer privatisering? Enkelt: Ideologi. De klarer ikke forsone seg med tanken på at ikke markedet og private selskaper, med sine glossy reklamebrosjyrer og visittkort som bare er så mye kulere enn det de får som politikere, ikke er bedre enn den trauste, grå staten. Staten er roten til alt ondt i Høyres, Frps, Venstres og Krfs verden. Og så lenge de har den hellige overbevisningen, så kan ingen erfaringer som tilsier at løsningene deres ikke funker få dem til å endre mening. Vi trenger ikke deres eksperimenter lenger.

I går ble jeg litt opprørt over Siv Jensen i TV2s statsministerduell, da hun snakket om eldreomsorg. Dagbladet bringer en større sak på nett i dag om hvordan det står til i eldreomsorgen, så jeg tenkte jeg skulle utdype hva jeg mente, og se på hva som er løsninger og ikke i eldreomsorgen.

2 store problemer:

1. Som Dagbladet peker på, er det stor mangel på kvalifisert personale. Det er for få sykepleiere i sykehjemmene, og bemanningsplanene viser at det er særlig ille på kveldstid og i helger.
2. Det er for få plasser. Eldre må fortsatt sove på dobbeltrom flere steder.

Utfordringer:

• Det er for lite kvalifisert personale tilgjengelig til å bøte på mangelen, og nytt personale lages ikke over natten.

Hva som kan være løsninger (se også SVs arbeidsprogram, kapittel 4, og Bjarne Håkon Hansens blogg):

1. Utbygging av sykehjemsplasser (men obs! dette vil føre til større personellmangel)
2. Storsatsing på rekruttering av folk til sykepleiestudier.
3. Storsatsing på etter- og videreutdanning av folk som alt jobber på sykehjem (særlig ufaglærte)
4. Det må være lettere å få sykehjemsplass (så utbygging utover dagens nøkterne behov)
5. Utbygging av alternative boformer, slik som omsorgsboliger
6. Innføring av minstenorm for legedekning på sykehjem
7. Økte lønninger for folk i omsorgsyrker (både av likelønnshensyn, og for å gjøre dette til mer attraktive arbeidsplasser)
8. Mer medvirkning for de ansatte. De ansatte vet mest om hvordan hverdagen er for dem selv og brukere, og erfaringer fra bl.a. omstillingsprosjekter som det i Stovner bydel viser at ansattemedvirkning kan gi varig effektivisering og kvalitetsheving – men uten de konfliktene og komplikasjonene som følger av privatisering og anbud.

Dette vil koste. Og det er ikke mulig å få til uten både å få inn mer arbeidskraft fra utlandet og utdanne flere.

Hva som ikke er løsninger:

1. Privatisering og anbud. Erfaringer fra Oslo (les f.eks. her om Haakon Lies siste spark, her om eldreombudets rapport og her om ytterligere problemer) viser at privatisering fører til store innsparinger på ting som bleier (og jeg har selv sett hvordan de ansatte på et privatisert sykehjem måtte løpe halve huset rundt for å finne sugerør til en som ikke kunne drikke av glass, fordi de hadde lite sånt), for at eierne skal kunne ta ut overskudd, det fører til at sykepleiere blir erstattet med billigere arbeidskraft (ufaglærte), og at det blir mer byråkrati for å få folk til sykehjem og for å gjøre noe med problemer (fordi kontraktsjuss er mer komplisert å jobbe med enn forvaltningsjuss).
2. Skatteletter. Frp foreslo i sist alternative statsbudsjett å redusere skatter og avgifter med 28,6 milliarder kroner. Høyre foreslo litt mer nøkterne 6,4 milliarder kroner i skattereduksjoner. Regjeringen har i fireårsperioden levert: 14 100 nye årsverk, hovedsakelig med helsefaglig bakgrunn (Bondevik II kuttet 1700 årsverk), 28 milliarder mer til kommunene, styrket forskingen på eldreomsorg og utdanningen av omsorgspersonell, antallet legeårsverk i sykehjem har økt med 16 prosent fra 2005 til 2007, eget investeringstilskudd til heldøgns- og omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger (koster 6 milliarder fram til 2015), utvidet pasientombudenes rolle til også å gjelde kommunale omsorgstjenester og satt i gang utvikling av bedre tiltak for demente. Frps skatteletter tilsvarer hele den økningen kommunene har fått i fireårsperioden – bare for ett år! Selv om Frp foreslår å bruke noe mer på eldreomsorgen, vil de måtte ta pengene et sted fra. En styrking av eldreomsorgen krever offentlige inntekter som ikke finnes i Frps budsjetter, og selv om de skulle finne disse pengene, så vil privatisering og økt byråkrati sørge for at færre kroner finner veien til brukerne. I Oslo har det blitt 370 færre sykehjemsplasser siden Frp overtok – ikke flere.
3. Statlig eldreomsorg. Frp er for statlig eldreomsorg. Erfaringene med å gjøre sykehusene statlige viser at dette ikke bare vil føre til mer byråkrati i seg selv, men det gjør det også mye vanskeligere å påvirke tjenestenes innhold for brukere, pårørende og ansatte. Samordningen mellom statlige og kommunale tilbud vil også bli enda vanskeligere enn i dag, og kommunene vil forsøke å skyve flest mulig over i statlige tilbud (som sykehjem?) for å unngå egne kostnader. Øremerking, som Frp også går inn for, er heller ingen god løsning, siden tjenestene har ulike kostnader og ulike behov i ulike deler av landet.

Så ikke tro på Frps påstander om at eldreomsorgen vil bli så mye bedre med dem. La Regjeringen få fortsette med den realistiske opptrappingsplanen basert på det eldreforliket vi nå har. Dette er ikke tida for eksperimenter med de svakeste eldres liv og helse!