Oppdatert: Nå ser jeg at VG også bruker Snåsamannen som sannhetsvitne på at det kan være farlig å kommunisere med de døde. Det han sier har noe for seg – at det farlige ligger i lengselen etter dødsriket. Men deretter går artikkelen over til å intervjue en “klarsynt” – som får slippe unna de kritiske spørsmålene. Jaja. De kan ikke være like treffsikre hver gang…

Andre:

• Ukorrigerte meninger ser ut til å være enig med meg.

Det er helt utrolig. Etter så mange år med oppmerksomhet om korrupsjon og gaver, så presterer disse politikerne fortsatt å ha dårlig gangsyn. Jeg kan ikke si annet enn at det er helt uakseptabelt, og jeg håper at andre politikere som har gått i samme fella nå legger kortene på bordet. Ja, reglene for statsråder har kanskje vært uklare, men det er ingenting som tilsier at du må utnytte handlingsrommet i reglene maksimalt. Dette er ikke bare begrenset til toppsjiktet i Arbeiderpartiet, noe gårsdagens og dagens medieoppslag viser – det er en bredere ukultur blant noen av våre fremste tillitsvalgte fra flere partier.

Ingen gaver gis uten en viss gjensidighet. Det er noe av det sosiale limet som binder oss mennesker sammen. Selv en liten gave er problematisk, fordi den signaliserer vennskap. Jeg kan ikke si annet enn at det er helt nødvendig at gavene returneres, og at ingen politikere gjør sånt igjen.

PS: Jeg har mottatt gaver to ganger når jeg har sittet på “myndighetssiden”, og begge ganger var det fryktelig ubehagelig – selv om de var bagatellmessige. Men jeg skal legge kortene på bordet. En gang var da jeg var i militæret, og ble påspandert middag av en kursleverandør til voksenopplæringskontoret jeg var stasjonert på. En annen gang var da jeg var elev- og lærlingombud i Oslo kommune, og fikk en vinkaraffel i julegave av en leverandør jeg hadde brukt. Jeg spurte den juridiske kompetansen der jeg jobbet om hva jeg skulle gjøre, og fikk beskjed om å beholde den. I tillegg har jeg fått en hel del vinflasker eller gavekort på CD/kino, samt litt sjokolader og økologisk kaffe når jeg har holdt et foredrag eller vært ordstyrer. Men det mener jeg må være greit – også for politikere.

Krav om umiddelbar fjerning av urettmessig bruk av logoen NYT NORGE. Det vises til din Facebook side og din blogg hvor du omtaler merkeordningen Nyt Norge og i forbindelse med denne bruker logoen NYT NORGE. Vi krever at du umiddelbart fjerner alle Nyt Norge logoene, både på Facebook, bloggen og eventuelt andre steder hvor logoen er brukt.

Det er KSL matmerk som eier fellesmerket Nyt Norge og din bruk av merket er urettmessig. Dersom logoene ikke fjernes vil KSL matmerk vurdere søksmål med krav om vederlag og erstatning for den urettmessige bruken.

Med vennlig hilsen
for KSL matmerk
Nina Hegdahl (sign.)
Advokat

Dette er bemerkelsesverdig, men dessverre ikke unikt. En milliardnæring forsøker å beskytte seg ved å angripe en parodisk bruk av eget varemerke. Slik jeg leser varemerkeloven, så gjelder den bruk av varemerker i forbindelse med salg av varer og tjenester (§ 1):

Enhver kan oppnå enerett til å bruke et varemerke som kjennetegn for varer eller tjenester i næringsvirksomhet etter bestemmelsene i denne loven (varemerkerett).

Varemerkeloven definerer også varemerkerettens innhold for varemerker som er velkjent i riket (jeg antar Nyt Norge er det) i § 4 slik:

For et varemerke som er velkjent her i riket, innebærer varemerkeretten at ingen uten samtykke fra merkehaveren kan bruke et tegn som er identisk med eller ligner varemerket for varer eller tjenester av samme eller annet slag, hvis bruken ville medføre en urimelig utnyttelse av eller skade på det velkjente varemerkes særpreg eller anseelse (goodwill).

Reklame omfattes av forbudet – men det må likevel være reklame for “varer eller tjenester“. Christoffer Biong selger ikke akkurat en vare eller tjeneste, og reklamerer heller ikke for andre varer eller tjenester. Det er mulig det burde fremgå av bildene at varemerket er beskyttet ved registrering (etter § 11), men det er en bagatell.

Denne konklusjonen finner også støtte i forarbeidene. I Ot prp 98 (2008-2009), kap. 14, uttaler Justisdepartementet følgende:

Til § 1: “Det stilles ikke krav om at den som oppnår enerett må være næringsdrivende, men det er bare enerett til bruk i næringsvirksomhet som oppnås. Privat bruk faller utenfor beskyttelsen”

Til § 4: “I alminnelighet vil det dreie seg om bruk i næringsvirksomhet hvis bruken skjer innenfor kommersiell aktivitet med sikte på økonomisk vinning, og ikke som et privat anliggende”

Jeg vil mene at Christoffer Biong både juridisk og moralsk er i sin fulle rett til å bruke dette varemerket i en ikke-kommersiell sammenheng. Dette er et klart eksempel på parodisk bruk, som må være tillatt – også når vi ser på åndsverkloven. Åndsverkloven § 4 sier at:

Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.

Disse bildene er nye og selvstendige verk, som i tillegg har preg av politiske ytringer. Christoffer Biong bør ikke tolerere at milliardindustrien bak Nyt Norge-merket prøver å presse ham til taushet, og det bør ikke vi andre heller. Ytringsfriheten må være sterkere enn pengeinteressene.

(Lagt til 02.09.10): Åndsverklovens § 46 inneholder en kvalifisering av unntaket i § 4:

Et åndsverk må ikke gjøres tilgjengelig for almenheten under en tittel, et dekknavn eller et merke som er egnet til å fremkalle forveksling med tidligere offentliggjort verk eller dets opphavsmann.

Men også her mener jeg det er lite som skulle tilsi at bruken av Nyt Norge-merket skaper forveksling med Nyt Norge-kampanjen. Nyt Norge-kampanjen er utbredt, og ingen burde tro at Nyt Norge selv står bak bildene nedenfor – slik at bildene ikke er egnet til å fremkalle forveksling med tidligere offentliggjort verk eller dets opphavsmann. Christoffer Biong har da også gjort oppmerksom på at det er han selv som har laget disse, og han har fremstilt dem i en kontekst hvor det ikke bør være rom for slik forvirring.

Heller ikke designloven skulle beskytte Nyt Norge mot denne typen bruk. § 10 inneholder unntak fra beskyttelsen designretten gir:

Unntak fra designretten

Designretten er ikke til hinder for at designen:

1. Utnyttes i privat og ikke-kommersielt øyemed,
2. Utnyttes til eksperimentelle formål, eller
3. gjengis med det formål å sitere eller undervise, forutsatt at handlingen er i samsvar med god forretningsskikk og ikke i urimelig grad skader den normale utnyttelsen av designen, samt at kilden blir oppgitt.

Dette er samme type unntak som gjelder fra varemerkebeskyttelsen, og må også ses i lys av prinsippene i åndsverkloven § 4.

Dette er heller ikke noe nytt. Adbusters har drevet med det samme i en årrekke. Se galleriet på deres nettsider for en rekke eksempler på hvordan de og andre har vridd på logoer til kjente selskaper.

(Tillegg slutt.)

Etter tillatelse fra Christoffer Biong,viderebringer jeg her bildene, så du kan se selv hva du mener om logobruken. Jeg gjør oppmerksom på at Nyt Norge-logoen er et registrert varemerke, og at jeg ikke tjener penger på denne bloggen eller på landbruksprodukter av noen art.

Andre om denne saken:

• indregard.no: Nyt Norge! Og bli saksøkt.
• Bjørn på norsk: Nyt Norge – og norske søksmål
• ABCNyheter: Truet blogger med søksmål
• [HOUSEBLOG]: Nyt Norge! Og bli saksøkt
• Thule Thinks: Nyt Norge threatens legal action against blogger
• Insignificances: Norway: Freedom of speech at risk
• Undreverset: KSL Matmerk og Nyt Norge #nytnorgegate
• Norvegiasyndromet: Uffda. Best practice på hvordan ikke gjøre det fra Matmerk.

Alternativ behandling er “alternativ” fordi den ikke underlegges de samme kravene til bevis som konvensjonell medisin. Ofte postulerer tilhengerne av alternativ behandling at akkurat den behandlingsformen de støtter representerer en filosofisk annerledes tilnærming til verden som ikke kan underkastes ordinær vitenskap. Dette er bare tull. En hver form for medisinsk behandling vil i det den virker generere observerbare og målbare fenomener som kan knyttes til behandlingen – nemlig en bedring av tilstanden det gjelder, som ikke er tilfeldig, og som skyldes behandlingen i seg selv. Hvis dette ikke observeres, så virker behandlingen heller ikke, og det er de som ønsker å bruke en behandlingsform på pasienter som må ha bevisbyrden for at den virker, og for at nytten ved behandlingen rettferdiggjør den kostnad og den risiko pasienten utsetter seg for.

Det burde med andre ord være vanskelig å stille seg nøytral til hvorvidt man bør oppsøke og velge alternative behandlingsformer. Som jeg var inne på i posten om virkningen av alternativ behandling, så har vi et organ som heter NIFAB – Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, og som jeg har vært litt skeptisk til. Lo and behold, som engelsktalende sier, i dag har Preben Aavitsland, fungerende divisjonsdirektør på Folkehelseinstituttet, et innlegg i Dagbladet om akkurat NIFABs virksomhet, med den betegnende tittelen “Statens PR-kontor for homøopati”. Han er mildt sagt sjokkert over den likegyldigheten de framviser, med begrunnelsen “Vi må være nøytrale”. Aavitslands innlegg er herlig og tankevekkende lesning om farene ved NIFABs strategi: nemlig at folk blir villedet til å tro at homøopati og annet kan virke mot alvorlige sykdommer, når homøopati beviselig ikke virker, og ut fra alt vi vet om universet ikke kan virke. Han reagerer bl.a. på denne saken på NIFABs sider.

Men det er ikke så mye NIFABs skyld dette her – ansvaret er større. Stakkarene som jobber på NIFAB burde vite bedre, men de får ikke lov til det. Men vent litt – før vi går videre – hvem er de? Det er totalt seks stykker som jobber i NIFAB – tre faglige rådgivere, en redaktør og to informasjonskonsulenter. Faglig rådgiver Are Gamst er samfunnsviter, med en master i Science, Society and Technology fra UiO og Maastricht universitet, og en cand.mag i prosjektadministrasjons, sosialantropologi og engelsk. Masteroppgaven hans handlet om “integrativ medisin”, men en ESST-master (som jeg antar han har) er ingen medisinsk master. Det er en ett-årig master som ligger tett opp til vitenskapssosiologi og -filosofi. Med andre ord god utrustning for mye i dagens samfunn, men ikke akkurat medisin.

Faglig rådgiver Mona Berg Hansen er sosiolog, med områdestudier, religionshistorie og praktisk pedagogikk i fagkretsen, mens faglig rådgiver Solveig Johansson har sin master i pedagogikk, dog med en bachelor i samfunns- og kulturfag som inkluderer statsvitenskap, sosiologi, antropologi, IKT og humanbiologi. Hun har altså vært innom noe som kan være relatert, men med tanke på at en bachelor er tre år, er det antakeligvis begrensa hvor mye hun har rukket å gå i dybden på akkurat humanbiologien. Disse to har også mye erfaring fra “salgsbransjen”, står det å lese. Ingen av de tre faglige rådgiverne på dette stedet har altså noe særlig bedre faglig grunnlag for å vurdere alternativ behandling enn, ja, meg, for eksempel.

Det står ikke mye bedre til med informasjonsmedarbeiderne. Ola Lillenes, redaktøren, er kommunikatør, med engelsk og musikk i tillegg, mens informasjonskonsulent Christel Slettli Hansen er bachelor i media, med kunsthistorie i tillegg og informasjonskonsulent Børge Warvik er IT-utdannet. NIFAB har rett og slett ganske så dårlige forutsetninger for å gjøre noen som helst vurdering av innholdet i informasjonen de formidler. Som blogger kan jeg tillate meg å basere meg på populariseringer gjort av vitenskapsfolk, men et statlig informasjonssenter bør holde en høyere standard.

Du må faktisk grave ganske dypt inn i nettsidene deres for å finne retningslinjer for bruk av nettstedet som kan gi noen hint om hvorvidt du bør velge alternativ eller konvensjonell medisin. Som jeg viser i bildet under, må du først klikke på den ganske anonyme teksten “Om NIFAB” øverst i vinduet, for deretter å klikke på den intetsigende teksten “Retningslinjer” i en meny til venstre for å finne noen råd fra NIFAB om forholdet mellom konvensjonell og alternativ medisin.

Et screenshot fra NIFABs nettsider

Jeg trodde jeg der skulle finne NIFABs mandat eller noe, men her står den veldig viktige informasjonen om forholdet mellom alternativ og konvensjonell behandling:

NIFAB advarer mot å oppsøke alternativ behandler i stedet for lege eller annet autorisert helsepersonell. Ved helseplager, symptomer eller sykdom oppfordrer vi deg alltid til å oppsøke lege/ autorisert helsepersonell først. (…) NIFAB advarer mot å avslutte/ fravike skolemedisinsk behandling til fordel for alternativ behandling.

Det finnes sider med pasientveiledning, og under “Viktig informasjon” der, så kan du lese en noe nedtonet versjon av det samme. Men også her må du aktivt klikke deg videre to ganger fra forsiden for å komme til akkurat dette.

På de sidene du faktisk antakeligvis kommer til å lese – nemlig de om den enkelte behandlingsformen – står det som regel intet slikt. Ta for eksempel healing. Først kommer du til en forside om healing, hvor du kan lese det følgende:

• Healing er en samlebetegnelse for behandlingsformer som søker å påvirke det som antas å være klientens energifelt, på en slik måte at kroppen skal kunne helbrede seg selv.

• I Norge er Reiki healing en av de mest kjente og brukte formene for healing.

• En gjennomgående idè i healing er at tanker, følelser, sorg, indre spenninger og konflikter kan gi utslag som fysisk sykdom.

• Det er mange ulike teorier om hvordan healing eventuelt virker.

Så kan du se en film om healing, som bare er et eksempel på en behandling sett fra utøvers synspunkt, ikke NIFABs. Enkelte av de tingene healeren i filmen sier er av god underholdningsverdi, hvis du ikke tar det alt for seriøst. Pasienten i filmen gjentar et par ganger “Å, så deilig!” – så filmen er ikke akkurat “nøytral” i sin framstilling.

Når du er fornøyd med filmen, så kan du lese mer – du kan lese et sammendrag på seks avsnitt, hvorav det siste – og korteste (2 linjer) omtaler forskning på healing: “Det er gjort en del forskning på healing. Kvaliteten på den forskning som er gjort er variabel, og det finnes foreløpig lite dokumentasjon på hvorvidt healing har effekt.” Den øvrige teksten framstiller filosofien bak og noe om bivirkninger (forklart fra utøvernes perspektiv). Så er det en fyldig side om behandling i praksis, en side om virkning/bivirkning – igjen hovedsakelig fra utøvernes synspunkt. Så har du en side med bakgrunn, en relativt grundig innføring i filosofien og teorien bak healing og så én side om forskning. Siden om forskning inneholder bare viderelenking – ingen sammenstilling/vurdering av forskningen (bortsett fra en disclaimer om at NIFAB ikke går god for noe ved å linke til det). Deretter har du en side om hvordan du velger behandler (blant ulike healere), en side med linker til steder du kan bli utdannet healer, en side med linker til organisasjoner som organiserer healere og en kortfattet side med referanser (healerforbundets sider, et par bøker om healing, NOUen og Ot-prpen om alternativ behandling og til VIFAB – det danske NIFAB).

Med andre ord er det lite “nøytralitet” å spore i hvordan healing framstilles. Det er tvert i mot mengder med informasjon fra utøvernes perspektiv, mens det er relativt tynt med forskningsbasert informasjon eller informasjon om hvorfor du ikke bør velge healing. Hvis ikke du vet bedre, så sitter du igjen med et ganske positivt inntrykk av healing etter å ha tittet gjennom disse sidene. “Nøytralitet” er altså (dette er i og for seg velkjent for kritikere av alternativ medisin) et kodeord for (nesten helt) ensidig framstilling av alternativ behandling på behandlernes egne premisser med få innvendinger fra ekte vitenskap.

Men hvor skriver denne holdningen seg fra? Er det bare NIFABs folk som er ukritiske og kunnskapsløse? Nei. De har ikke dukket opp fra intet. Det ligger politiske prosesser bak. Den siste store politiske prosessen om alternativ behandling i Norge ble igangsatt med NOUen (Norsk Offentlig Utredning) om alternativ medisin (NOU 1998:21). Utvalgsarbeidet var satt i gang i april 1997, under Thorbjørn Jaglands regjering, som et resultat av stortingsvedtak fra 1995 om St.meld. 50 (1993-1994), hvor helse- og sosialkomiteen ville ha utredet plassen til alternativ medisin (se her for historikk). Stortinget ønsket et utvalg hvor det også satt representanter for alternativ medisin. Gudmund Hernes var sosial- og helseministeren som satte ned utvalget. Utredningen ble levert i desember 1998, til Kjell Magne Bondeviks første regjering, hvor Dagfinn Høybråten var helseminister. Utredningen ble fulgt opp av Bondevik I i St.meld. 26 (1999-2000), som vektla styrket forsking, opprettelsen av en informasjonsbase og fremming av kontakten mellom alternative behandlere og helsemyndighetene. Stortinget ba da om en stortingsmelding om alternativ medisin i løpet av 2002, og en enstemmig komité la da til grunn bl.a. det følgende: “Komiteen viser til at Stortinget ved flere anledninger har pekt på at alternativ medisin har fått stor utbredelse i samfunnet, og at mange som benytter seg av alternativ medisin, har fått god hjelp.” Kjell Magne Bondeviks andre regjering la etter en høring hvor 140 ulike instanser uttalte seg fram Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv. i desember 2002, og da var Dagfinn Høybråten igjen helseminister. På dette tidspunktet var Nasjonalt forskningssenter for komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) alt etablert ved Universitetet i Tromsø.

I Ot.prp. 27 legger regjeringen Bondevik II an et forbrukerperspektiv på helsetjenester:

Departementet legger til grunn at pasientens rett til selv å kunne velge alternative behandlingsformer utenfor den ordinære helsetjenesten må bli møtt med respekt både i helsetjenesten og hos helsemyndighetene, uavhengig av offentlig engasjement i sektoren. (…) Kort oppsummert kan det sies at når det gjelder politikkutviklingen overfor utøvelse av alternativ behandling utenfor den etablerte helsetjenesten, er det forbrukerperspektivet som legges til grunn. Når det gjelder integrering av alternativ behandling i helsetjenesten er det pasientperspektivet i helselovgivningens forstand som legges til grunn. (Kapittel 10.1)

Med dette perspektivet åpnet Bondevik II-regjeringen opp for et frislipp av alternativ behandling i praksis – utenfor helsetjenesten. På den måten kunne man både tilrettelegge for alternative behandlere og stort sett unngå å komme opp i dilemmaer omkring hvorvidt disse behandlingene virker eller ikke. Dette rettferdiggjør departementet i kapittel 10.2, hvor de vikler seg inn i en diskurs om ulike “virkefelt” for skolemedisin og alternativ behandling, og terminologi omkring forståelsen av “sykdom” og “behandling”. Departementet omfortolker disse begrepene for å imøtekomme alternative behandleres mer “holistiske” syn på helse – dvs at de inkorporerer en forståelse av sykdom som noe som kan ha opphav i den tilstand du befinner deg i, ikke bare i patologiske sykdomsprosesser i kroppen.

Departementet foreslo å endre lovgivningen, men foreslo også noen andre tiltak i kapittel 11: Blant disse var styrking av NAFKAM og etablering av en informasjonsbank, i tillegg til økt satsing på opplæring og utdanning av alternative behandlere.

I Stortingets behandling var sosialkomiteen enstemmig i sin tilslutning til anvendelsen av forbrukerperspektivet som nevnt over. Komiteen kom også med følgende gullkorn (enstemmig):

Komiteen mener at er et sterkt behov for å utvikle gode holdninger både til samarbeid og til respekt for hverandres kunnskaper og erfaringer slik at mulige helsegevinster ikke går tapt fordi en utelukker at noe kan være nyttig.

Forrige sosialkomités studietur til Kina omkring tradisjonell kinesisk medisin var i det minste med på å bryte ned barrierer i forståelsen av forebyggende helsearbeid, men førte også trolig til en økende erkjennelse av at svarene på god behandling nødvendigvis ikke er gitt kun gjennom skolemedisinske konklusjoner.

Komiteen sluttet seg også til at det skulle opprettes en informasjonsbank. Det var mye enstemmighet om de store linjene ellers, men et skille mellom de ulike partiene kan anes i at særlig Frp og Sp gjennom sine merknader ønsket noe mer autorisasjon av flere grupper alternative behandlere – dvs. å åpne opp systemet for bl.a. homøopati, mens Ap og Sp ønsket å bruke betegnelsen “komplementær og alternativ behandling” i stedet for “alternativ behandling”.

Hva skjedde videre? Årsrapporten for NIFAB 2005 (pdf-fil) gir oss historikken. I desember 2003 sendte Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) et brev til NAFKAM ved Universitetet i Tromsø med beskjed om at de fikk 200 000,- til å starte arbeidet med en infobank. I løpet av 2003-2004 ble det gjort et forprosjekt, og høsten 2004 ble det ansatt en person (Are Gamst) til å starte opp arbeidet, og i løpet av 2004-2005 kom senteret opp å gå. I dag er det en del av NAFKAM, underlagt direktøren der (pdf-fil). Per 2005 var HOD eier og oppdragsgiver for NIFAB, og NIFAB hadde følgende virksomhetsidé (årsrapporten s. 3):

Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling skal være et nyskapende kunnskapsbasert informasjonssenter som gir nøytral og objektiv informasjon om alternativ behandling til norske og engelskspråklige brukergrupper.

Det er ikke uproblematisk at senteret ligger under NAFKAM, som vanskelig kan oppfattes som et nøytralt forskningssenter det heller. Bare se hva de skriver på siden om seg selv:

Vår visjon er kunnskapsbasert behandling – uansett hvor du velger å få den!

NAFKAMs mål er å gi forståelse av hva alternativ medisin som system eller konkrete alternativmedisinske metoder kan bidra med for å redusere og/eller forkorte sykdommer eller sykdomsopplevelser, bedre livskvalitet og øke evnen til mestring av sykdomssituasjoner

(…)

Den politiske viljen til satsing innen feltet har økt betydelig de siste årene. Siden 1980-tallet er det blitt lagt frem en rekke offentlige dokumenter der en blant annet understreker behovet for å gi alternativ medisin en større plass i helsefremmende og forebyggende arbeid.

På denne bakgrunnen er det helt tydelig at NAFKAM har en i utgangspunktet veldig positiv – og ikke spesielt kritisk – holdning til alternativ behandling. Terminologien som er anvendt gir positive assosiasjoner – “uansett hvor du velger” – “kan bidra med” – “redusere eller forkorte sykdommer” – “bedre livskvalitet” – “øke evnen til mestring” – “den politiske viljen til satsing” – “behovet for å gi alternativ medisin en større plass”. Nyhetssakene på hjemmesiden (for øvrig sjelden oppdaterte) har følgende overskrifter:

Ny redaktør på NIFAB

Snåsamannen setter dagsorden

Å gå til akupunktør hjelper mot hetetokter

Bedre informasjon om alternativ behandling

WHO vil styrke alternativ behandling

Selv om NIFAB er uavhengig både faglig og redaksjonelt (NAFKAMs årsrapport 2008 (pdf-fil) s.8), så er det av betydning hva slags miljø man beveger seg i.

Over statsbudsjettet bevilges det penger til NIFAB, som har fått én setning i HODs budsjettforslag for perioden 2009-2010 (inneværende periode): “Formålet med Nifab er å gi publikum og helsepersonell god og uavhengig informasjon om alternativ behandling.” (St prp. nr. 1 (2009-2010), Helse- og omsorgsdepartementets budsjettområde, kap. 10.80.783. personell, post 79). I Stortingets behandling av dette, var alternativ behandling et tema, i kjølvannet av mediesaker om lovstridigheter. Komiteen var opptatt av at kontrollen med tilbyderne skulle styrkes, men innenfor eksisterende regelverk. Imidlertid sa de også: “Videre må bevilgningene til Nasjonalt kompetansesenter for alternativ behandling [sic!] være tilstrekkelige til å styrke informasjonsarbeidet om alternativ behandling.”

Jeg har ikke klart å finne mer informasjon om hvilke retningslinjer HOD eller andre har lagt for NIFABs virke enn det som er nevnt over. Men det som er ganske klart, er at det ikke bare er NIFABs egne medarbeidere som er å klandre for den såkalte “nøytraliteten” deres. Det er en vidtrekkende konsensus i de politiske partiene på Stortinget, i Helse- og omsorgsdepartementet og hos NAFKAM om at alternativ behandling er noe grunnleggende bra. Selv om det gjøres pliktskyldige nikk til mangelen på dokumentert effekt i de mest sentrale offentlige dokumentene, så er tilnærmingen alt annet enn skeptisk og kritisk, og kontrollmekanismene er nærmest fraværende etter at man opphevet kvakksalverloven. Et godt eksempel på dette er at flertallet i stortingskomiteen (de rødgrønne) poengterte at tilsynet med markedsføringen av alternativ behandling lå primært hos Forbrukerombudet: “Forbrukerombudet fører tilsyn med markedsføringen”, og at dette var den primære tilsynsformen med disse behandlerne. Dette følger jo logisk av forbrukerperspektivet som et enstemmig Storting applauderte.

Aavitslands kritikk rammer derfor ikke bare NIFAB – den er også en kritikk som bør fremføres med økt styrke overfor våre politikere i alle partier, som har gjort knefall for den forførende logikken til alternativkremmerne.

Andre som skriver om det samme:

• Sosialdemokratiet.no: Statlig finansiert kvakksalverpropaganda

I dag har det gått ut en NTB-melding som refereres i Aftenposten og VG, og som også ga opphav til en reportasje på P3-nyhetene i dag morges. Saken går ut på at Verdens helseorganisasjon, WHO, har gått ut og advart mot økte utbrudd av sykdommen meslinger, som følge av at alternativmiljøene advarer mot vaksinering. NRK har en veldig grundig sak om dette, og det ser ut som NTB-meldingen kan være basert på den. WHO-meldingen det gjelder, ser ut til å være basert på denne saken på WHOs nettsider fra 2009, som rapporterer hvordan antallet meslingdødsfall på verdensbasis har gått ned fra 733 000 i år 2000 til 164 000 per 2008, men samtidig at denne trenden står i fare for å snus.

I saken framkommer det at meslinger er en svært smittsom sykdom, og tidvis dødelig. Likevel går enkelte folk, bl.a. enkelte grupper med barn på steinerskoler, inn for å smitte barna med meslinger, og i NRK-saken uttaler homeopat Gro Lystad, som arbeider ved Unity-senteret de følgende tingene:

Meslinger er ifølge Rudolf Steiner en transformerende sykdom som gjør at du vokser som menneske. Dette blir vi fratatt ved vaksinasjon.

På spørsmål om dette er bra for barna:

Jeg er helt sikker på at det er positivt for et barn som er friskt. Det kan tenkes at enkelte vil dø, men dette gjelder barn som er svekket på forhånd.

Hun forsvarer faktisk smitteringer i steinermiljøet – at foreldre går inn for å smitte hverandres barn:

I Steiner-miljøet finnes det enkelte steder såkalte smitteringer. Hvis de hører om barn som har meslinger, kusma eller røde hunder, så vil de gjerne at folk skal ha det. (…) Jeg synes det er fornuftig, spesielt om man har en homeopat i ryggen, og jeg har gjort det mange ganger.

På spørsmål fra NRK utdyper hun også at dette gjelder ikke bare meslinger, men “også difteri, hjernehinnebetennelse, kikhoste, kusma, meslinger, polio, røde hunder, stivkrampe, influensa, tuberkolose og tropiske sykdommer.”

Dette er skandaløst (noe også lege Gunnar Hasle og WHOs dr. Rebecca Martin uttaler i alle sakene nevnt over). Det er hevet over en hver tvil at vaksiner hjelper mot disse sykdommene. Det er også hevet over en hver tvil at flere av disse sykdommene kan ha og alt for ofte får dødelig utfall, og at de er smittsomme. Det er ikke, som Gro Lystad ser ut til å mene, slik at enkelte barn er “svekket” og ment å dø i den “transformasjonen” som sykdommen skal utgjøre. Risikoen ved vaksinene er forsvinnende liten, sammenlignet med risikoen ved disse sykdommene, og WHOs og legevitenskapens sannhetsvitner for dette er ikke bare tusenvis av vitenskapelige studier foretatt over mange, mange år; men også de millionene av barn og voksne som er i live i dag fordi de har fått vaksiner og fordi vi i det store og hele har utryddet sykdommer som kopper, polio, difteri osv. i den vestlige verden (og kopper i hele verden) gjennom vaksinasjonsprogrammene. Gro Lystads sannhetsvitne er en obskur “filosof” fra tida rundt forrige århundreskifte og hennes egen erfaring med 20 års praksis som homeopat og healer. (Og som jeg tidligere har gått inn på, så er homeopati ikke annet enn bruk av vann og sukkerpiller som “medisin”.)

Med andre ord: Fordi Gro Lystad, noen hardcore antroposofer (dvs. tilhengere av Steiners lære) og deler av alternativbevegelsen nekter å vaksinere barn, så risikerer vi store sykdomsutbrudd og dødsfall. Tall fra WHOs databaser over dødsårsaker, viser at i Storbritannia døde det 27 mennesker av meslinger i 1998, og 24 i 1999, mens det gjennomsnittlige årlige dødstallet fra 2001-2007 var mellom 3 og 4. I Norge har det ikke vært noen dødsfall pga meslinger fra 1996-1999, 2001 til 2002 og 2004 til 2007, men to utbrudd har tatt liv: 17 mennesker døde av meslinger i Norge i 2000, og 14 i 2003. Dødsfall av meslinger er altså ikke begrenset til u-land eller barn som sulter eller er underernært.

Gro Lystad og disse antroposofene vet hva de gjør – det er helt åpenbart at kunnskapen om hva som kan skje når man ikke blir vaksinert er tilstede. Gro Lystad innrømmer – nærmest med stolthet, virker det som – at barn kan dø av sykdommen, og at det kan skje som konsekvens av hennes egen atferd. Gro Lystad ikke bare godtar – hun fremmer atferd hun vet med sannsynlighet kan føre til barns død. Og med hvilken motivasjon?

Det er mulig disse antroposofiske foreldrene tror på voodooen til Rudolf Steiner og Gro Lystad, og har en forkvaklet idé om at de styrker barna sine ved å utsette dem for dødsrisiko. Men Gro Lystad tjener penger på at de tror dette. I følge skattelistene (og jeg har sjekket opp mot telefonnummeret fra Unity-siden at det er rett Gro Lystad), hadde hun i 2008 en nettoinntekt på 313 010 kroner, og en nettoformue på nesten 1,4 millioner kroner. Hun sitter med andre ord greit i det.

Hun er ikke alene om å ville tjene penger på vaksinefrykten, noe jeg også har skrevet om tidligere i forbindelse med svineinfluensavaksinen. En av bloggene som linker til VG-saken er “Grønn og skjønn“. Under påskudd av å “ønske debatten” truer de med at vaksiner inneholder kvikksølv. Bak bloggen står – helt åpent – firmaet Green Spirit, som selger “økologiske produkter”. De selger hovedsakelig hudpleieprodukter og lignende, men forsøker altså å kapitalisere på denne debatten ved å koble markedsføringen sin med vaksineskremsler.

Mammabutikk-bloggen er bloggen til en småbarnsmor som også driver en nettbutikk med produkter til barn. Hun gir i sitt innlegg uttrykk for at vaksinedebatten gjør det vanskelig å vite hva en mor skal gjøre når hun både ønsker en naturlig oppvekst for barnet og at det skal beskyttes så godt som mulig. Valget burde ikke være så vanskelig i denne sammenhengen, men rå og kyniske spekulanter som Gro Lystad gjør det mer krevende enn nødvendig å vite hva man skal gjøre i forhold til vaksinering.

Jeg skrev “barnemordere?” i overskriften til dette blogginnlegget. Jeg har prøvd å finne ut om jeg kan unngå å klistre en så sterk merkelapp på disse menneskene – Gro Lystad, Rudolf Steiner og smitteringmenneskene. Til forsvar for enkeltforeldre kan det hevdes at de ikke vet bedre. Men de burde vite. Og det gjør at jeg mener de uansett gjør seg skyldig i uaktsom medvirkning til at folk dør på grunn av meslinger. Rudolf Steiner visste kanskje ikke bedre, men også han levde faktisk i en tid hvor vaksiner hadde begynt å vise dokumentert effekt, så han burde også visst bedre, og jeg tror kanskje han gjorde det. Imidlertid er han død for lengst, så det er liten vits i å felle dom over han. Med Gro Lystad og andre som tjener penger på vaksineskremsler er det verre. De vet hva de gjør – Gro Lystad demonstrerer det ettertrykkelig i NRK-intervjuet, og de snakker garantert mot bedre vitende. I Gro Lystads tilfelle vil jeg gå så langt som å hevde at hun begår overlagt medvirkning til død.

Begrepet “morder” bruker vi helst om noen som med kaldt overlegg dreper en annen person. Selv om Gro Lystad ikke akkurat holder en sprøyte med aktivt meslingvirus som hun injiserer i barna, så går hun aktivt inn for å tjene penger på at folk eksponerer barn for en dødsrisiko når det finnes andre alternativer som kan beskytte dem. Hun gjør det med overlegg, og hun synes det er greit at noen dør som følge av det. Kanskje er hun ikke en “barnemorder” i den vanlige forståelsen av begrepet, men hun er farlig nære å kunne bli noe som ligner.

Jeg mener hensynet til barnas velferd og samfunnshelsa gjør at et vaksinepåbud i enkelte tilfeller bør vurderes, og jeg mener vi trenger en renessanse for kvakksalverlovgivningen. Folk som Gro Lystad må ikke lenger få drive på med tullballet sitt.

—–

Andre som skriver om dette:

• Den tvilsomme humanist
• Ïa! Ïa! Hastur Fthaghn (den gale mulla)
• Skepsis blog
• Sosialdemokratiet.no
• Yngves blå box
• Zooey

Oppdatert:

Som Espen Olsen har gjort meg oppmerksom på i kommentarfeltet, så har Steinerskoleforbundet i dag kommet med en kommentar til denne saken. Den kan du finne her.

De gjør det klart at de mener vaksinasjon er foreldrenes, ikke steinerskolenes ansvar. Imidlertid toer de sine hender med dette. Som skoler har de et svært viktig ansvar som rådgivere for foreldres valg og som formidlere av normer. Når de nekter å ta stilling til vaksinasjon, så er dette en skinn-nøytralitet, fordi det i disse tilfellene ikke er et rent livssynsmessig valg om vaksiner er bra eller dårlig. Vi vet at vaksiner virker, og at å ikke ta vaksinene bidrar til at andre dør. Steinerskoleforbundets “presisering” inneholder et tvetydig budskap, særlig med utsagnet “Det er foreldrenes eller foresattes ansvar og rett å la sine barn vaksinere eller la det være. Vaksinasjonsskepsis finnes i en rekke miljøer og med flere typer begrunnelser.” Hvis vaksinasjonsskepsis var et helt marginalt fenomen blant steinerskolens foreldre og steinerskoleforbundets medlemmer, så kunne Steinerskoleforbundet vært tydeligere i denne saken. Jeg må derfor si at jeg ikke får øket tillit til steinerskolenes verdimessige fundament av denne uttalelsen.

Men kanskje det bare er jeg som er paranoid og grunnleggende skeptisk til et skolesystem som på grunn av sitt syn på reinkarnasjon ikke vil at barna skal stifte kjennskap til data tidlig, som har vurdert barns personlighet ut fra deres utseende og som generelt er basert på én manns 100 år gamle filosofiske tankesett…

Jeg har tidlig skrevet mye om religion og litt om religion og barn, men jeg syns det fortjener å bli gjentatt. Religioner er tilfeldige, menneskeskapte fabler, og bør behandles som sådan av resten av samfunnet. Livssyns- og trosfrihet innebærer ikke bare frihet til å tro, men også frihet fra tro. Vi anerkjenner livssyns- og trosfrihet som helt grunnleggende rettigheter i samfunnet vårt, og prinsippet om det er nedfelt i norsk lov gjennom menneskerettsloven. Den gjør art. 9 i den Europeiske menneskerettskonvensjonen, art. 18 i den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og art. 14 i barnekonvensjonen til norsk lov. Alle sikrer retten til trosfrihet. Samtidig har Grunnloven en middelaldersk bestemmelse i § 2: “De indvaanere, der bekjende seg til den [den evangelisk-lutherske religion], ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.”

Lovverket – og de normene det gir uttrykk for – sikrer barns tros- og samvittighetsfrihet, samtidig som det gir frihet til å undervise og legger ansvaret for barnets trosfrihet på foreldrene. Dette er ikke enkelt og likefram, som Hjermann påpeker. Nøkkelen til å sikre barns trosfrihet (juridisk) mener jeg ligger i barnekonvensjonens artikkel 14 – som er den nyeste bestemmelsen og den som tar for seg det spesielle tilfellet om barn:

1. States Parties shall respect the right of the child to freedom of thought, conscience and religion.

2. States Parties shall respect the rights and duties of the parents and, when applicable, legal guardians, to provide direction to the child in the exercise of his or her right in a manner consistent with the evolving capacities of the child.

3. Freedom to manifest one’s religion or beliefs may be subject only to such limitations as are prescribed by law and are necessary to protect public safety, order, health or morals, or the fundamental rights and freedoms of others.

Barnets frihet skal altså utøves under rettledning av foresatte – men, og dette er veldig viktig, denne rettledningen skal skje i overensstemmelse med barnets utvikling. Det betyr for det første at foreldrene ikke har rett til å bestemme hva barnet skal tro eller hvordan barnet skal utøve sin tro. Men foreldrene skal veilede, forklare og har lov til å fortelle om sine svar på de store spørsmålene. Imidlertid har barn alt fra en tidlig alder mulighet til å tenke selvstendig rundt disse spørsmålene, og barnets nysgjerrighet bør stimuleres. Hvis foreldre forteller barnet at det bare finnes én rett tro, eller unnlater å forklare barnet at det finnes andre svar, så øver de vold på barnets tankefrihet. Barnet har rett til å velge selv så tidlig som det kan – og kan melde seg inn i eller ut av trossamfunn uten foreldres godkjenning fra fylte 15 år. Jeg mener foreldre bør ligge langt unna å fortelle barnet hva det skal tro eller disiplinere barnet for “feil” tro.

Barneombudet får selvfølgelig kjeft av et par bloggere.

Lekendelett.net skriver:

Kanskje staten egentlig burde fått lagt inn et overvåkningskamera i alle kirker, bedehus og barnerom…Sånn at storebror kan ha litt kontroll! Eller?

Reaksjonen kommer på dette sitatet fra Hjermann:

Det er mange trossamfunn som driver religiøs opplæring av barn uten noen som helst kontroll fra myndighetenes side på at opplæringen skjer i tråd med norsk lov.

Freddy’s samfunnskritiske blogg mener Hjermann sporer av:

Samtidig skal vi heller ikke trekke inn andre religøse miljøer som blir marginale sammenlignet med Islam og muslimsk opptreden .

Jeg mener både Lekende lett og Freddy’s samfunnskritiske blogg er på helt feil spor. Andre religiøse miljøer er ikke marginale, som Freddy tror. I følge Statistisk sentralbyrå var det 1. januar 2009 92 744 medlemmer av muslimske trossamfunn i Norge – mens det var 234 772 medlemmer av kristne trossamfunn utenfor kirka. I tillegg kommer at mange fundamentalistiske miljøer holder til innenfor Den norske kirke (f.eks. læstadianere), og disse er ikke med i denne statistikken. Og i absolutte tall har faktisk antallet i disse kristne trossamfunnene økt mer enn antallet muslimer fra 2005 til 2009! I motsetning til muslimske trossamfunn, så har kristne fundamentalister en egen, riksdekkende TV-kanal som sender barneprogrammer og vekkelsesmøter hvor barn ned i 12-årsalderen blir trukket fram for å bekjenne og enda yngre barn er publikummere (dette har jeg sett ved selvsyn).

Lekende lett er også på helt feil planet. Ingen ber om et overvåkningssamfunn. Men hvis foreldrene svikter i sin plikt til å respektere barnets trosfrihet, så er det et spørsmål for samfunnet, og hvor samfunnet bør arbeide for at foreldre begynner å skjønne at de ikke kan indoktrinere barna. Dessverre tror jeg alt for få foreldre skjønner dette.

Spørsmålet blir da heller hva slags inngripen som er greit, og som ikke kommer i konflikt med foreldrenes rettigheter og plikter for øvrig?

For det første tror jeg myndighetene bør samarbeide tett med de ulike trossamfunnene for å sørge for at de opptrer med respekt for barnas integritet og stimulerer foreldre til å gjøre det samme. Her kan mye gjøres gjennom dialog og bevisstgjøringsarbeide, men om nødvendig bør også trossamfunn som bryter med barns rettigheter miste støtten sin. Dette handler ikke om inngripen i teologiske spørsmål, men om at undervisning, og også uformelt arbeid med barn, bør legges opp på en måte som tar hensyn til at barnet skal få utvikle egne meninger.

Så tror jeg foreldre generelt bør få mer informasjon og veiledning fra et tidlig tidspunkt i hva foreldrerollen innebærer – hva som er greit og hva som ikke er greit i forhold til barnet som selvstendig individ. Hjemmebesøk fra helsestasjonen når barnet er nyfødt, god tilgang på lavterskeltilbud innen helse og opplæring lokalt, barnehageplass til alle og tett samarbeid mellom hjem-barnehage/skole/SFO er noen av de tingene jeg tror er viktig.

Videre har menneskene rundt et ansvar for å bidra til å stimulere barna og foreldrene. Barns oppdragelse og beskyttelsen av barns rettigheter er et felles anliggende.

Barnehager og skoler må være forkynnelsesfrie arenaer, hvor barn møter et sekulært verdensbilde og blir kjent med ulike perspektiver på religion. Jeg tror barn også har godt av å bli kjent med “det hellige” i ulike former, også gjennom skolen, men det må være underordnet oppdragelsen i den beste kunnskapen vi har – det vitenskapelige synet på vår verden.

Til syvende og sist vil det likevel være noen få mennesker som øver vold mot sine barn – fysisk eller psykisk – og hvor noe av det vil ha en religiøs motivasjon. I de tilfellene må vi tore å si fra til hverandre og til barnevernsmyndighetene og de må ha verktøyene som trengs for å beskytte barna. Det er smertelige inngrep, men alternativet er så mye verre – for barnet.

Så ros til barneombudet for å løfte en viktig debatt!

Nå har en ikke overraskende link kommet fram: Mohyeldeen Mohammad, mannen som ble rikskjendis på utaktisk ekstreme spissformuleringer (aner vi en framtidig karriere som PR-rådgiver hos GK eller Burson-Marsteller?) uttaler seg endelig til media. Men ikke hvilket som helst medium – han har valgt nyhetsspeilet som sin kanal. Intervjuet finner du hos nyhetsspeilet her, alternativt kan du se videoen her hvis du ikke orker å gi nyhetsspeilet trafikk. VG vier selvsagt dette spalteplass også under overskriften “Slik forsvarer han homo-drap”…

Det sensasjonelle her er imidlertid ikke det viktige. At Mohyeldeen “forsvarer homo-drap” er ikke så veldig overraskende, og meningene hans i intervjuet er en dårlig bortforklaring. Det som derimot gjør at man bør være litt bekymra for Mohyeldeen er ikke disse uttalelsene, men hans valg av Nyhetsspeilet som talerstol. Det – og hans uttalelser i begynnelsen av intervjuet om frimurere – tyder på at han lever sitt liv sterkt påvirket av konspirasjonsteoretikere og andre “anti-kunnskap”-tilhengere. Det kan bety at han mentalt definerer seg ut fra mye av resten av samfunnet, og inn blant folk som mener CIA/jøder/bilderbergergruppen/frimurerne/illuminati/engler/aliens (stryk det som ikke passer) kontrollerer det meste her i verden. Dersom det er tilfelle, betyr det også at han ikke er alene. Det finnes subkulturer blant radikale muslimer som mener de samme tingene, og de samme tankene har fritt spillerom på ytterste, ytterste venstrefløy og i nynazistiske miljøer. Da jeg var lærer støtte jeg på avarter av det samme tankegodset både blant elever med norsk bakgrunn og elever med pakistansk bakgrunn.

Hvis du tror at du står overfor en mektig konspirasjon som ikke vil høre på argumentene dine eller som vil undertrykke meningene dine, er det kanskje også lettere å ty til vold for å nå fram. Med et oppblåst selvbilde (som jeg ikke blir overraska over om henger sammen med troen på konspirasjonsteorier) kan gjødselbomba du mekker sammen og sprenger i Oklahoma i et angrep på føderalstaten eller dynamittmagebeltet du utløser på en buss i Tel Aviv som et angrep på den jødiske staten bli like viktige symboler for deg som en atombombe for en stat. Mohyeldeen Mohammad utgjør neppe noen stor trussel i seg selv. Men han viser oss et skremmende innblikk i et forkvaklet verdensbilde som bidrar til å gjøre radikale gærninger mer radikale og mer gale. Jeg tror nok likevel ikke terror mot norske mål er spesielt sannsynlig eller noe vi bør bekymre oss nevneverdig over. Men vi bør være bekymra over at det tasser en hel haug med folk rundt oss som ikke tror de befinner seg i den samme verden, og derfor tror de kan bedrive kvinneundertrykking, behandle kreft med vann eller forby homofili og misforstått påberope seg likeverd for de forskrudde tankene sine.

Nettopp derfor er det så viktig at vi bidrar til å spre vitenskap, opplysning og kritisk tenkning. Konspirasjonsfolka, alternativ-kulturene og religionene er ikke likeverdige verdensbilder, og får de lov til å ture frem uimotsagt og uten å møte motargumenter lar vi farlig tankegods spre seg som ugress – helt til hjernen er igjengrodd. Vi kan ikke møte galskapen med forbud, slik som enkelte later til å tro, men må hele tiden argumentere for det vi mener er rett. La det beste argumentet vinne!

Med unntak av fysiske, psykiske og seksuelle overgrep og direkte vanskjøtsel, så skal det svært mye til før myndighetene griper inn i familiene. Privatlivets fred er hellig, og i det store og hele er det bra at det er sånn. Men i noen tilfeller kan det gå for langt, og vi glemmer at barnet er et eget individ, med egne rettigheter og en egen framtid – og ikke bare en forlengelse av foreldrene. I de langt fleste tilfeller vil det være slik at foreldrene er de som kjenner sitt barn best. Samtidig er foreldre som regel ikke kompetente til å vurdere helsemessige spørsmål (eller for den saks skyld andre faglige spørsmål de ikke har utdannet seg til å kunne vurdere, slik som en del pedagogiske skolespørsmål), og foreldre har den mest tungtveiende sosiale kontrollen med sine barn, og foretar (eksplisitt eller implisitt) en lang rekke verdivalg på sine barns vegne: Valg av barnehage og skole, valg av klesstil, religiøs indoktrinering eller ikke, tilgang på kultur- og underholdningstilbud og mye mer. Bør foreldrene få velge hva slags helsetilbud barna skal få – eller rettere sagt; bør foreldrene få velge bort helsetilbud på sine barns vegne?

Jeg mener vi gir foreldrene for stor makt over sine barns liv som vi gjør. Selv om foreldrene som regel vil være best egnet til å ivareta sine barns interesser i de fleste spørsmål før barnet selv er i stand til å danne et synspunkt, rett og slett fordi det ikke finnes noen andre som ville være bedre til å gjøre det, så mener jeg at dette argumentet sjelden holder når det gjelder helsespørsmål. Foreldre vil sjelden være de beste til å foreta de nødvendige og informerte risikoavveininger som bør gjøres i en helsesammenheng, rett og slett fordi de mangler de faglige kvalifikasjonene og den emosjonelle distansen som trengs. Derfor mener jeg at foreldre ikke bør ha noen automatisk rett til å velge bort behandlinger som kan forebygge, lindre eller stanse lidelse. Der hvor det foreligger en betydelig risiko forbundet med selve behandlingen, så er spørsmålet et annet. Der hvor en pasient normalt ville blitt gitt en grundig innføring i risikoen forbundet med behandlingen og risikoen ikke er av bagatellmessig art, så mener jeg foreldre må kunne foreta det valget som pasienten normalt ville tatt. Svineinfluensavaksinen er ikke en slik type sak – jeg tenker på eksperimentelle metoder, høyrisikobehandlinger som kan avhjelpe dødelig sykdom og lignende.

Vi kan heller ikke gå tilbake til den tida da legene var suverene på sin pidestall og dømte over levende og døde. Foreldrenes informasjon om barnets tilstand er viktig, og foreldrene bør også tas med på råd. Men det kan ikke være slik at foreldrenes verdisyn skal ligge til grunn – det må til syvende og sist være legens medisinske vurdering av hva som er barnets beste som må veie tyngst i avgjørelsen om et barn skal få behandling eller ikke – uansett hvor “matt” eller “oppskjørtet” foreldrene måtte bli av det.