Christers blogg

Barneombud Reidar Hjermann forsøker gjennom en NTB-melding gjengitt i dagens VG og Vårt Land å løfte hijab-debatten ut av barneskolen og over til et mer prinsipielt spørsmål: Skal trossamfunn få lov til å drive religiøs opplæring av barn og påtvinge dem religiøse uttrykk? Han er veldig kritisk til at trossamfunn, mange av dem kristne, påtvinger barna religiøsitet tidlig.

Jeg har tidlig skrevet mye om religion og litt om religion og barn, men jeg syns det fortjener å bli gjentatt. Religioner er tilfeldige, menneskeskapte fabler, og bør behandles som sådan av resten av samfunnet. Livssyns- og trosfrihet innebærer ikke bare frihet til å tro, men også frihet fra tro. Vi anerkjenner livssyns- og trosfrihet som helt grunnleggende rettigheter i samfunnet vårt, og prinsippet om det er nedfelt i norsk lov gjennom menneskerettsloven. Den gjør art. 9 i den Europeiske menneskerettskonvensjonen, art. 18 i den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og art. 14 i barnekonvensjonen til norsk lov. Alle sikrer retten til trosfrihet. Samtidig har Grunnloven en middelaldersk bestemmelse i § 2: “De indvaanere, der bekjende seg til den [den evangelisk-lutherske religion], ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.”

Lovverket – og de normene det gir uttrykk for – sikrer barns tros- og samvittighetsfrihet, samtidig som det gir frihet til å undervise og legger ansvaret for barnets trosfrihet på foreldrene. Dette er ikke enkelt og likefram, som Hjermann påpeker. Nøkkelen til å sikre barns trosfrihet (juridisk) mener jeg ligger i barnekonvensjonens artikkel 14 – som er den nyeste bestemmelsen og den som tar for seg det spesielle tilfellet om barn:

1. States Parties shall respect the right of the child to freedom of thought, conscience and religion.

2. States Parties shall respect the rights and duties of the parents and, when applicable, legal guardians, to provide direction to the child in the exercise of his or her right in a manner consistent with the evolving capacities of the child.

3. Freedom to manifest one’s religion or beliefs may be subject only to such limitations as are prescribed by law and are necessary to protect public safety, order, health or morals, or the fundamental rights and freedoms of others.

Barnets frihet skal altså utøves under rettledning av foresatte – men, og dette er veldig viktig, denne rettledningen skal skje i overensstemmelse med barnets utvikling. Det betyr for det første at foreldrene ikke har rett til å bestemme hva barnet skal tro eller hvordan barnet skal utøve sin tro. Men foreldrene skal veilede, forklare og har lov til å fortelle om sine svar på de store spørsmålene. Imidlertid har barn alt fra en tidlig alder mulighet til å tenke selvstendig rundt disse spørsmålene, og barnets nysgjerrighet bør stimuleres. Hvis foreldre forteller barnet at det bare finnes én rett tro, eller unnlater å forklare barnet at det finnes andre svar, så øver de vold på barnets tankefrihet. Barnet har rett til å velge selv så tidlig som det kan – og kan melde seg inn i eller ut av trossamfunn uten foreldres godkjenning fra fylte 15 år. Jeg mener foreldre bør ligge langt unna å fortelle barnet hva det skal tro eller disiplinere barnet for “feil” tro.

Barneombudet får selvfølgelig kjeft av et par bloggere.

Lekendelett.net skriver:

Kanskje staten egentlig burde fått lagt inn et overvåkningskamera i alle kirker, bedehus og barnerom…Sånn at storebror kan ha litt kontroll! Eller?

Reaksjonen kommer på dette sitatet fra Hjermann:

Det er mange trossamfunn som driver religiøs opplæring av barn uten noen som helst kontroll fra myndighetenes side på at opplæringen skjer i tråd med norsk lov.

Freddy’s samfunnskritiske blogg mener Hjermann sporer av:

Samtidig skal vi heller ikke trekke inn andre religøse miljøer som blir marginale sammenlignet med Islam og muslimsk opptreden .

Jeg mener både Lekende lett og Freddy’s samfunnskritiske blogg er på helt feil spor. Andre religiøse miljøer er ikke marginale, som Freddy tror. I følge Statistisk sentralbyrå var det 1. januar 2009 92 744 medlemmer av muslimske trossamfunn i Norge – mens det var 234 772 medlemmer av kristne trossamfunn utenfor kirka. I tillegg kommer at mange fundamentalistiske miljøer holder til innenfor Den norske kirke (f.eks. læstadianere), og disse er ikke med i denne statistikken. Og i absolutte tall har faktisk antallet i disse kristne trossamfunnene økt mer enn antallet muslimer fra 2005 til 2009! I motsetning til muslimske trossamfunn, så har kristne fundamentalister en egen, riksdekkende TV-kanal som sender barneprogrammer og vekkelsesmøter hvor barn ned i 12-årsalderen blir trukket fram for å bekjenne og enda yngre barn er publikummere (dette har jeg sett ved selvsyn).

Lekende lett er også på helt feil planet. Ingen ber om et overvåkningssamfunn. Men hvis foreldrene svikter i sin plikt til å respektere barnets trosfrihet, så er det et spørsmål for samfunnet, og hvor samfunnet bør arbeide for at foreldre begynner å skjønne at de ikke kan indoktrinere barna. Dessverre tror jeg alt for få foreldre skjønner dette.

Spørsmålet blir da heller hva slags inngripen som er greit, og som ikke kommer i konflikt med foreldrenes rettigheter og plikter for øvrig?

For det første tror jeg myndighetene bør samarbeide tett med de ulike trossamfunnene for å sørge for at de opptrer med respekt for barnas integritet og stimulerer foreldre til å gjøre det samme. Her kan mye gjøres gjennom dialog og bevisstgjøringsarbeide, men om nødvendig bør også trossamfunn som bryter med barns rettigheter miste støtten sin. Dette handler ikke om inngripen i teologiske spørsmål, men om at undervisning, og også uformelt arbeid med barn, bør legges opp på en måte som tar hensyn til at barnet skal få utvikle egne meninger.

Så tror jeg foreldre generelt bør få mer informasjon og veiledning fra et tidlig tidspunkt i hva foreldrerollen innebærer – hva som er greit og hva som ikke er greit i forhold til barnet som selvstendig individ. Hjemmebesøk fra helsestasjonen når barnet er nyfødt, god tilgang på lavterskeltilbud innen helse og opplæring lokalt, barnehageplass til alle og tett samarbeid mellom hjem-barnehage/skole/SFO er noen av de tingene jeg tror er viktig.

Videre har menneskene rundt et ansvar for å bidra til å stimulere barna og foreldrene. Barns oppdragelse og beskyttelsen av barns rettigheter er et felles anliggende.

Barnehager og skoler må være forkynnelsesfrie arenaer, hvor barn møter et sekulært verdensbilde og blir kjent med ulike perspektiver på religion. Jeg tror barn også har godt av å bli kjent med “det hellige” i ulike former, også gjennom skolen, men det må være underordnet oppdragelsen i den beste kunnskapen vi har – det vitenskapelige synet på vår verden.

Til syvende og sist vil det likevel være noen få mennesker som øver vold mot sine barn – fysisk eller psykisk – og hvor noe av det vil ha en religiøs motivasjon. I de tilfellene må vi tore å si fra til hverandre og til barnevernsmyndighetene og de må ha verktøyene som trengs for å beskytte barna. Det er smertelige inngrep, men alternativet er så mye verre – for barnet.

Så ros til barneombudet for å løfte en viktig debatt!

Jeg har blogga om nyhetsspeilet.no før, i sakene om svineinfluensavaksine. For hvert innlegg de publiserer, så blir det mer og mer åpenbart hvor tussete de er. Folka som skriver der er tydelig i utkanten av hva vi kan regne som tilregnelig. Så hvorfor bry seg? Vel, de er dessverre ikke så marginale som man skulle tro. Konspirasjonsteorier og alternativ medisin er av og til helt mainstream, og det er nok av folk som tror på dem.

Nå har en ikke overraskende link kommet fram: Mohyeldeen Mohammad, mannen som ble rikskjendis på utaktisk ekstreme spissformuleringer (aner vi en framtidig karriere som PR-rådgiver hos GK eller Burson-Marsteller?) uttaler seg endelig til media. Men ikke hvilket som helst medium – han har valgt nyhetsspeilet som sin kanal. Intervjuet finner du hos nyhetsspeilet her, alternativt kan du se videoen her hvis du ikke orker å gi nyhetsspeilet trafikk. VG vier selvsagt dette spalteplass også under overskriften “Slik forsvarer han homo-drap”…

Det sensasjonelle her er imidlertid ikke det viktige. At Mohyeldeen “forsvarer homo-drap” er ikke så veldig overraskende, og meningene hans i intervjuet er en dårlig bortforklaring. Det som derimot gjør at man bør være litt bekymra for Mohyeldeen er ikke disse uttalelsene, men hans valg av Nyhetsspeilet som talerstol. Det – og hans uttalelser i begynnelsen av intervjuet om frimurere – tyder på at han lever sitt liv sterkt påvirket av konspirasjonsteoretikere og andre “anti-kunnskap”-tilhengere. Det kan bety at han mentalt definerer seg ut fra mye av resten av samfunnet, og inn blant folk som mener CIA/jøder/bilderbergergruppen/frimurerne/illuminati/engler/aliens (stryk det som ikke passer) kontrollerer det meste her i verden. Dersom det er tilfelle, betyr det også at han ikke er alene. Det finnes subkulturer blant radikale muslimer som mener de samme tingene, og de samme tankene har fritt spillerom på ytterste, ytterste venstrefløy og i nynazistiske miljøer. Da jeg var lærer støtte jeg på avarter av det samme tankegodset både blant elever med norsk bakgrunn og elever med pakistansk bakgrunn.

Hvis du tror at du står overfor en mektig konspirasjon som ikke vil høre på argumentene dine eller som vil undertrykke meningene dine, er det kanskje også lettere å ty til vold for å nå fram. Med et oppblåst selvbilde (som jeg ikke blir overraska over om henger sammen med troen på konspirasjonsteorier) kan gjødselbomba du mekker sammen og sprenger i Oklahoma i et angrep på føderalstaten eller dynamittmagebeltet du utløser på en buss i Tel Aviv som et angrep på den jødiske staten bli like viktige symboler for deg som en atombombe for en stat. Mohyeldeen Mohammad utgjør neppe noen stor trussel i seg selv. Men han viser oss et skremmende innblikk i et forkvaklet verdensbilde som bidrar til å gjøre radikale gærninger mer radikale og mer gale. Jeg tror nok likevel ikke terror mot norske mål er spesielt sannsynlig eller noe vi bør bekymre oss nevneverdig over. Men vi bør være bekymra over at det tasser en hel haug med folk rundt oss som ikke tror de befinner seg i den samme verden, og derfor tror de kan bedrive kvinneundertrykking, behandle kreft med vann eller forby homofili og misforstått påberope seg likeverd for de forskrudde tankene sine.

Nettopp derfor er det så viktig at vi bidrar til å spre vitenskap, opplysning og kritisk tenkning. Konspirasjonsfolka, alternativ-kulturene og religionene er ikke likeverdige verdensbilder, og får de lov til å ture frem uimotsagt og uten å møte motargumenter lar vi farlig tankegods spre seg som ugress – helt til hjernen er igjengrodd. Vi kan ikke møte galskapen med forbud, slik som enkelte later til å tro, men må hele tiden argumentere for det vi mener er rett. La det beste argumentet vinne!

VG rapporterte i går at en 10-åring hadde blitt vaksinert mot svineinfluensa i strid med hva foreldrene ønsket. Moren føler seg “matt og oppskjørtet” over det som er skolehelsetjenestens glipp. Premisset for saken – som skolehelsetjenesten også må akseptere – er at foreldre har den suverene avgjørelsesmyndighet over sine barns kropp. Jeg syns det er grunn til å spørre om det bør være sånn.

Med unntak av fysiske, psykiske og seksuelle overgrep og direkte vanskjøtsel, så skal det svært mye til før myndighetene griper inn i familiene. Privatlivets fred er hellig, og i det store og hele er det bra at det er sånn. Men i noen tilfeller kan det gå for langt, og vi glemmer at barnet er et eget individ, med egne rettigheter og en egen framtid – og ikke bare en forlengelse av foreldrene. I de langt fleste tilfeller vil det være slik at foreldrene er de som kjenner sitt barn best. Samtidig er foreldre som regel ikke kompetente til å vurdere helsemessige spørsmål (eller for den saks skyld andre faglige spørsmål de ikke har utdannet seg til å kunne vurdere, slik som en del pedagogiske skolespørsmål), og foreldre har den mest tungtveiende sosiale kontrollen med sine barn, og foretar (eksplisitt eller implisitt) en lang rekke verdivalg på sine barns vegne: Valg av barnehage og skole, valg av klesstil, religiøs indoktrinering eller ikke, tilgang på kultur- og underholdningstilbud og mye mer. Bør foreldrene få velge hva slags helsetilbud barna skal få – eller rettere sagt; bør foreldrene få velge bort helsetilbud på sine barns vegne?

Jeg mener vi gir foreldrene for stor makt over sine barns liv som vi gjør. Selv om foreldrene som regel vil være best egnet til å ivareta sine barns interesser i de fleste spørsmål før barnet selv er i stand til å danne et synspunkt, rett og slett fordi det ikke finnes noen andre som ville være bedre til å gjøre det, så mener jeg at dette argumentet sjelden holder når det gjelder helsespørsmål. Foreldre vil sjelden være de beste til å foreta de nødvendige og informerte risikoavveininger som bør gjøres i en helsesammenheng, rett og slett fordi de mangler de faglige kvalifikasjonene og den emosjonelle distansen som trengs. Derfor mener jeg at foreldre ikke bør ha noen automatisk rett til å velge bort behandlinger som kan forebygge, lindre eller stanse lidelse. Der hvor det foreligger en betydelig risiko forbundet med selve behandlingen, så er spørsmålet et annet. Der hvor en pasient normalt ville blitt gitt en grundig innføring i risikoen forbundet med behandlingen og risikoen ikke er av bagatellmessig art, så mener jeg foreldre må kunne foreta det valget som pasienten normalt ville tatt. Svineinfluensavaksinen er ikke en slik type sak – jeg tenker på eksperimentelle metoder, høyrisikobehandlinger som kan avhjelpe dødelig sykdom og lignende.

Vi kan heller ikke gå tilbake til den tida da legene var suverene på sin pidestall og dømte over levende og døde. Foreldrenes informasjon om barnets tilstand er viktig, og foreldrene bør også tas med på råd. Men det kan ikke være slik at foreldrenes verdisyn skal ligge til grunn – det må til syvende og sist være legens medisinske vurdering av hva som er barnets beste som må veie tyngst i avgjørelsen om et barn skal få behandling eller ikke – uansett hvor “matt” eller “oppskjørtet” foreldrene måtte bli av det.