Mantraet om at “det skal lønne seg å jobbe” har fått lov å sette seg, takket være en slags vanhellig allianse av Arbeiderpartiets “arbeidslinje” og Fremskrittspartiets behov for å finne syndebukker som kan betale skattelettelsene de vil gi. Det høres jo intuitivt helt riktig ut at man ikke bare skal kunne lene seg tilbake uten å være i jobb, og likevel få mer utbetalt enn noen som er i jobb. Det er et snedig retorisk triks å definere et problem på denne måten. Men se hva som skjer hvis vi snur problemet på hodet: Skal man straffes for at man blir syk – noe man ikke kan noe for? Skal man da automatisk henvises til å være nederst på stigen i samfunnet? Og hva mer: Skal barna dine straffes hvis du blir syk?

Meldingen fra de som sier “det skal lønne seg å jobbe” er en mistenkeliggjøring av uføretrygdede: de kan velge å jobbe i stedet. Ja, av og til er det godt mulig at det er noen som klarer å “lure” systemet, og få seg uføretrygd selv om de kan jobbe. Vi har alle hørt historiene. Frp, for eksempel Wiborg, som jeg har linka til over, roper både på kutt i ytelsene og mer kontroll. Samtidig er Frp blant de som kritiserer et “firkantet” NAV som er drakonisk i sin kontroll med folk – fordi Frp vet at de har mange uføretrygdede velgere.

Jeg blir ærlig talt forbanna av dette. Fattigdom i Norge handler ofte om folk som lever på uføretrygd, gjerne med unger. Samtidig er det mange som går rundt i ganske dårlig betalte jobber, og knapt får endene til å møtes. Hvis disse menneskene blir syke – kanskje til og med av jobben sin – så skal de straffes med å bli enda fattigere. Hva slags melding er det vi sender til unger, hvis vi sier at “du skal være fattigst i klassen fordi moren din fikk kreft”?

Hovedargumentet for å kutte i uføretrygdene (bortsett fra at det koster mange penger), er å gi et incentiv til arbeidstakere for å bli i jobb (ut fra tanken om at man kan velge om man er syk). Men dette kan vi også snu på: De dårligst betalte jobbene er jobber du ikke trenger særlig utdannelse eller spesialkompetanse for å utføre. Derfor har de lett tilgang på arbeidskraft, og disse arbeidstakerne er også blant de som lettest kan bli uføre – av ulike grunner. Hvis vi antar at arbeidsgiverne er rasjonelle, så vil de sette lønningene bare marginalt over det man “tjener” på å være uføretrygdet for å slippe å betale mer enn høyst nødvendig. Men fordi systemet ikke er “perfekt”, så vil det da oppstå situasjoner hvor noen igjen vil tjene mer på å gå ut i uføretrygd. Da må trygdene ned, og forslaget som er skissert i VG om å sette samlete ytelser til en viss prosent av tidligere arbeidsinntekt innebærer en automatikk i dette. Vi har ikke minstelønn i så mange bransjer i Norge – særlig ikke i butikker og renholdsbransjen og andre lavkompetansejobber – og arbeidsgiverne vil da stå fritt til å kunne skru ned lønna ennå mer.

Det vil med andre ord være ganske sannsynlig at det alltid vil finnes noen som kan tjene mer på trygd enn på jobb, så lenge vi har et trygdesystem. I tillegg vil det alltid finnes noen som snylter på et slikt system, fordi folk alltid vil finne veier rundt kontrollsystemer. Da må vi som samfunn veie to onder mot hverandre: Risikoen for at noen får penger de ikke har krav på, og at resten av oss må betale for det, på den ene siden; og på den andre siden at noen som er “verdige” mottakere ikke får den hjelpen de trenger. Jeg mener helt klart at det siste problemet er mye større enn det første, rett og slett fordi kostnadene av det første problemet deles av hele fellesskapet, mens kostnadene av det andre problemet må bæres av én person.

Vi har råd til et varmt og tolerant samfunn. 100% effektivitet er iskaldt og grenser til det ondskapsfulle, det umenneskelige, det hjerterå, det trangsynte og det fordømmende. Vi har slåss i hundrevis av år for å bekjempe slike holdninger. Det syns jeg vi skal fortsette med. Det bør ikke alltid lønne seg å jobbe.

Det er helt utrolig. Etter så mange år med oppmerksomhet om korrupsjon og gaver, så presterer disse politikerne fortsatt å ha dårlig gangsyn. Jeg kan ikke si annet enn at det er helt uakseptabelt, og jeg håper at andre politikere som har gått i samme fella nå legger kortene på bordet. Ja, reglene for statsråder har kanskje vært uklare, men det er ingenting som tilsier at du må utnytte handlingsrommet i reglene maksimalt. Dette er ikke bare begrenset til toppsjiktet i Arbeiderpartiet, noe gårsdagens og dagens medieoppslag viser – det er en bredere ukultur blant noen av våre fremste tillitsvalgte fra flere partier.

Ingen gaver gis uten en viss gjensidighet. Det er noe av det sosiale limet som binder oss mennesker sammen. Selv en liten gave er problematisk, fordi den signaliserer vennskap. Jeg kan ikke si annet enn at det er helt nødvendig at gavene returneres, og at ingen politikere gjør sånt igjen.

PS: Jeg har mottatt gaver to ganger når jeg har sittet på “myndighetssiden”, og begge ganger var det fryktelig ubehagelig – selv om de var bagatellmessige. Men jeg skal legge kortene på bordet. En gang var da jeg var i militæret, og ble påspandert middag av en kursleverandør til voksenopplæringskontoret jeg var stasjonert på. En annen gang var da jeg var elev- og lærlingombud i Oslo kommune, og fikk en vinkaraffel i julegave av en leverandør jeg hadde brukt. Jeg spurte den juridiske kompetansen der jeg jobbet om hva jeg skulle gjøre, og fikk beskjed om å beholde den. I tillegg har jeg fått en hel del vinflasker eller gavekort på CD/kino, samt litt sjokolader og økologisk kaffe når jeg har holdt et foredrag eller vært ordstyrer. Men det mener jeg må være greit – også for politikere.

• Norge hadde blått velgerflertall fram til krigen. (At Arbeiderpartiet satt i regjering fra 1936, skyldtes at Bondepartiet inngikk forlik med dem – men Bp var definitivt et borgerlig parti den gangen.)
• Fra og med 1936 til og med 1969 hadde Norge rødt velgerflertall. Imidlertid sørget valgsystemet for at det var borgerlig regjering fra 1965 til 1971 (regjeringen Borten).
• Fra og med 1973 har det vært blått velgerflertall ved hvert eneste valg, med unntak av valgene i 1993 og 1997. Senterpartiet (som vel blir ansett som å ha skiftet side omtrent på denne tida) er “skyld” i denne forskyvningen. De tradisjonelle venstresidepartiene har altså ikke hatt velgerflertallet i ryggen en eneste gang siden 1973. Valgsystemet og det parlamentariske systemet vi har er grunnen til at det har vært mulig med venstresideregjeringer i periodene 1973-1981, 1986-89, 1990-1997, 2000-2001 og 2005 til i dag.

Det er altså ikke noe kvantitativt (tallmessig) forskjellig mellom tidligere tider og høyrebølgen vi har i Norge nå. Dagens høyrebølge er egentlig bare en fortsettelse av høyrebølgen i norsk politikk siden tidlig 1970-tall. Siden valget 2009 har regjeringens oppslutning stupt, mens Frp – og særlig Høyre – har vunnet kraftig. Hvis dette skulle holde seg (noe det ikke har gjort tidligere), så ville det representere et skille i norsk politikk. Men det er det altså for tidlig å si noe om.

Men spørsmålet er om det er noe kvalitativt forskjellig ved høyrebølgen i dag, sammenlignet med tidligere. Svaret er vel kanskje både ja og nei. Jeg har ikke gått gjennom detaljene for valg over de siste årene for europeiske land (den interesserte kan finne tallene her: NSDs European Election Database), men ut fra medierapporter og regjeringskonstellasjoner i europeiske land, så er de fleste land i Europa i dag høyrestyrt, og høyreradikale partier er på fremmarsj: Jobbik i Ungarn, BNP i Storbritannia, Frihetspartiet i Nederland, Østerrikes Frihetsparti, Sverigedemokraterna i Sverige, Front National i Frankrike, flamske nasjonalister i Belgia, Dansk Folkeparti i Danmark og Fremskrittspartiet i Norge er bare noen av eksemplene. Deres fellestrekk er at de er protestpartier, antielitistiske og fremmed- og/eller islamfiendtlige (i varierende grad). Denne innvandringsmotstanden er et nytt aspekt ved høyrebølgen(e), sammenlignet med tidligere i etterkrigstida. Sammenlignet med førkrigstida er det imidlertid ikke så nytt. Betyr dette at skammen over nazistenes overgrep var det eneste som holdt fremmedfrykt og tøylesløs nasjonalisme tilbake? Jeg vet ikke, men jeg frykter at fremmedfrykt og -hat er noe vi vil leve med til alle tider. Akkurat som religion eller mektige ideologier kan ta et voldsomt og irrasjonelt grep om oss ved hjelp av sine enkle løsninger og sosiale gruppemekanismer, så har fremmedfrykten blant annet opphav i vårt behov for å definere identitet – og en enkel måte å gjøre det på, er å identifisere “den andre” – en som er annerledes. Men akkurat som annen skadelig irrasjonalitet, så må også fremmedfrykt tøyles, temmes og bekjempes.

Et annet interessant aspekt ved høyrepartienes retorikk, er den økonomiske tankegangen de forfekter. Det er ikke bare Fremskrittspartiet som tilsynelatende er motsetningsfylte i å kreve skatteletter og en tilsynelatende sterk velferdsstat i samme åndedrag (om de i realiteten undergraver velferdsstaten, er et annet spørsmål om konsekvensene av politikken deres, og det har jeg skrevet om før, så det lar jeg ligge nå). Det de appellerer til, er behovet for personlig frihet – de gjør seg til fanebærere i kampen mot formynderi fra statens side. Samtidig anerkjenner de behovet for trygghet – og at velferdsstaten er en viktig trygghet for mange. Dermed gir de velgerne det beste av to verdener på en gang. Ikke rart de har god oppslutning!

Men heller ikke dette er egentlig så nytt – innpakningen er dristigere, frekkere og krassere enn på; godt inspirert av amerikanske republikanere og andre hotshots. Imidlertid har høyresiden bare i korte perioder vært ultraliberalistisk økonomisk. Konservative, kristendemokrater og sosialliberale har vært grunnleggende opptatt av trygghet. Forskjellen er at det før var venstresida som kjempet for frihet og trygghet for alle. For dem var staten et autoritært verktøy for å ivareta borgerskapets interesser. Gjennom oppbygning av egne institusjoner i arbeiderbevegelsen og gjennom overtakelse av statens institusjoner kunne man oppnå frigjøring for sliterne også.

I dag er bildet snudd, og det er venstresida, som har sittet med makt i mange europeiske land i store deler av etterkrigstida, som blir oppfattet av folk som autoritære administratorer av en undertrykkende fellesskapsideologi. Og det er i dette at problemet ligger. Sosialdemokratiet har sprukket under presset fra generasjoner som har vokst opp uten nød og fattigdom, som har fått seg en utdannelse og som har fått smaken for selvrealisering. Etterkrigstidens likhetsløsninger – som var båret vel så mye ut av økonomiske nødvendigheter som av ideologisk tankegang – kjennes unødvendig innskrenkende. Den opposisjonen som mange steder vokste fram til venstre for sosialdemokratiske partier – radikale, ikke-kommunistiske sosialdemokratiske partier og miljøpartier (SV, danske SF, Miljöpartiet) – vokste fram med blant annet krav om mer individuell frihet i livsførsel; men også denne bevegelsen (som jeg oppfatter meg som del av) er i manges øyne en autoritær formynderbevegelse.

Som jeg har argumentert for mange ganger, så er høyrepartienes politikk reelt sett slik at den vil redusere vår frihet. Men retorikken deres er forførende, og venstresidas retorikk er fordømmende. Jeg tror venstresidas håp ligger i å ta tilbake frihetsbegrepet. Frihet for alle bør være sosialismens endemål, og vi må våge å tenke selvstendige tanker om hvordan vi skal oppnå det. Vi må diskutere hvilke verdier denne friheten omfatter, men vi må gjøre det uten å gripe til dogmatiske lesninger av fortidens sosialister. Vi må diskutere løsninger for et moderne samfunn, men uten å gi slipp på helhetsbildet – uten å la oss forføre av en liberalistisk tankegang.

Hvis vi som kaller oss selv sosialister ikke evner å leve i samfunnet, bare å snakke om det, og ikke evner å ta til oss hva de store massene tenker, ikke bare vår egen omgangskrets – ja, da klarer vi aldri å snu den gamle høyrebølgen og da fortjener vi å tape valgene som kommer.

Så lenge verden består av fattige, ustabile land og rike, stabile land, så vil det alltid være et stort press på grensene til de rike landene. Jo høyere murer de rike landene bygger opp, jo mer utspekulerte metoder må man benytte og jo dyrere menneskehandlere må man bruke for å komme innenfor. Resultatet blir at det blir stadig vanskeligere å skille de som har krav på beskyttelse fra de som søker lykken (et skille som i utgangspunktet er litt kunstig).

Da er det mye bedre å få migrasjonen inn i ordnede former. Et system for oppholds- og arbeidstillatelser som det er relativt lett å slippe gjennom, vil sørge for at det blir lettere å regulere både asylstrømmene og de som ønsker å jobbe i landet. På bakgrunn av UDI-direktørens forslag, så tenker jeg at det bør være følgende muligheter for å få opphold i Norge:

• Innvilget asyl: For reelle flyktninger.
•  Avslag på asylsøknad, men innvilget (betinget) opphold: For de som først prøver på en asylsøknad, og får avslag, men som likevel ønsker opphold i Norge. Disse kan få oppholdstillatelse. Denne kan være betinget i en periode, for eksempel av at de kan vise til at de får lønnet arbeid eller studieplass i løpet av x antall måneder, og/eller at de tar kurs i norsk og samfunnsfag, samt god vandel. Brudd på forutsetningene kan medføre retur.
• Arbeidstillatelse for arbeidssøkere som kan vise til at de har jobb og/eller studieplass: Arbeidssøkere som før de kommer til landet kan vise til tilbud om arbeid og/eller studieplass bør få opphold for et visst tidsrom, med automatisk fornyelse så lenge de har jobb og/eller studieplass. Etter et visst tidsrom (f.eks. 3 år), bør det gis permanent opphold.
• “Green card” – et begrenset antall tilfeldig fordelte arbeidstillatelser. Antallet kan justeres ut fra årlig arbeidskraftbehov, og fordeles til en liste over søkere etter loddtrekning. Søkeren må selv kunne dokumentere at vedkommende har råd til livsopphold, og dersom vedkommende ikke har jobb eller studieplass, får vedkommende opphold for perioden vedkommende kan sørge for seg selv, mens vedkommende søker arbeid. Deretter bør det fungere som i punktet over.
• Familiegjenforening: For personer som er gift, foreldre eller barn av en som har fått opphold.

For de som får opphold under asylhjemmel bør det stilles til rådighet det de trenger for å komme i gang i det norske samfunnet. Dette vil selvfølgelig gjøre det mer lukrativt å bli innvilget asyl, men muligheten for opphold uansett vil bidra til å ta av det verste. Alle som får opphold bør gjennom et opplæringsopplegg, også de på arbeidstillatelser, som sørger for at det er lettere å overleve i det norske samfunnet, og lettere å bli integrert.

VG har selvsagt (akkurat nå i hvert fall) satt denne saken ved siden av en sak om meningsmåling om minaretforbud i Norge. Det opplyses ikke i saken om hvor mange som er spurt, men hele 46% av de som har en mening er for minaretforbud. Dette gjør at jeg har lite håp for at UDIs konstruktive linje vil bli fulgt opp. Vi har alt for feige politikere i Norge, som gjerne gjør knefall for ubegrunnet frykt. Selv om jeg er mot all religion, mener jeg religioner bør likebehandles. Det betyr at jeg mener både kirketårn, minareter og andre høye utstikkere fra religiøse bygninger må være greit, så lenge de ikke er til sjenanse. Skal man bygge en kirke eller en moské eller noe annet “hellig” bygg, så bør man legge dem sånn at de ikke skygger for andres ettermiddagssol. Ut over det, så må de gjerne poppe opp som de vil for meg (selv om jeg håper det blir færre religiøse bygg over tid). Men for veldig mange (særlig FrPs og Krfs velgere, ser det ut som,) er det noe fryktelig skummelt med muslimske bygg. I folks sinn er muslimske bygg = synlig islam = radikal islam = terrorister. Dette er en håpløs tilnærming, men det hindrer ikke mange politikere over hele Europa i å både skape og nøre opp under denne frykten for å komme til makten.

I det minste håper jeg en annen “innvandrer” – Grorud-ulven som har vandret inn til Oslo - kan få bli – i motsetning til hva Fabian Stang vil… Også hans ulvemotstand er et resultat av en ubegrunnet frykt for at ulven vil gå på mennesker. Enda godt at BU-leder i Grorud bydel, Anders Røberg-Larsen (Ap), viser seg som en fornuftig lokalpolitiker!

Jeg begynte å gå gjennom alternativene etter elimineringsmetoden:

Miljøpartiet De Grønne

Er det kanskje egentlig best å stemme på et parti som har “miljø” i navnet sitt? Jeg har mye sympati for MDG, men det funker dessverre ikke å stemme på dem. For det første er de for små til å få representasjon – og jeg mener ikke bare litt. De er så bitte-bittesmå at de ikke en gang hadde sjanse på plass i Oslo da de stilte fellesliste med Senterpartiet. For det andre er de positive til markedsøkonomi (arbeidsprogrammet deres, side 6), med sterkt innslag av privat eiendomsrett. Det gjør at de vil ha store problemer med bl.a. reelt vern av trua natur. Selv om de ser at “kapitalisme” er usosialt, kommer de bare med uforpliktende prat om “balanse”. For det tredje vil de satse tungt på samfunnslønn, noe som vil være enormt kostnadsdrivende og holde folk fast i fattigdom og utenfor arbeidslivet. For det fjerde har partiet svært begrensa med politikk på bl.a. velferd. I sum er det likevel at det er fullstendig urealistisk for dem å bli representert og få innflytelse som veier tyngst.

Rødt

Hva så med partiet Rødt? De påberoper seg jo å skulle være den rødgrønne regjeringas dårlige samvittighet på venstresida – som ved å havne på vippen skal sørge for å gjøre livet surt for regjeringa hvis den ikke oppfyller sine løfter – bl.a. vil de hindre oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Dette er vel og bra – men de har også lovet å garantere mot en borgerlig regjering. Og det betyr at så lenge det er stortingsflertall for oljeboring i Lofoten og Vesterålen (med Ap), så kan ikke et opposisjonsparti ha noe håp om å gjøre noe fra eller til. Og erfaringene fra Oslo viser jo også at Rødt ikke alltid er på parti med miljøet – f.eks. gikk de sammen med “betongkoalisjonen” Ap og Frp for å sørge for at det blir bilhavn i Kongshavn – i stedet for friområde. Så – om Rødt faktisk skulle klare å bli representert (noe jeg tviler på), vil de ikke gjøre noen forskjell – og jeg er ikke sikker på om de egentlig ønsker å være noen positiv miljøkraft hvis det står mellom vekst og vern.

Venstre?

Hva så med partiet Venstre? Dette er også et parti jeg av og til kan ha sympati for. De prater mye om miljø, og i mange miljøsaker har de sammenfallende standpunkter med bl.a. SV. Rent sett bort fra at Venstre ideologisk står for en markedsliberal politikk som fremmer forbruk og skaper skjevere fordeling, så sitter Venstre i en posisjon på Stortinget som gjør at de ikke vil utgjøre den store forskjellen de heller. Venstre vil nemlig enten måtte inngå i en mindretallsregjering, hvor Ap og Frp da kan danne flertall på utsida av dem – eller i en opposisjon mot en Ap- eller H-/Frp-regjering – hvis ikke det da er en rødgrønn regjering videre. Uansett hvordan du vrir og vender på det, så vil de da i de store og tunge miljøsakene være nødt til å svelge nederlag på nederlag. I Oslo har de lojalt holdt H-/Frp-byrådet ved makta år etter år, selv om det har betydd trenering av miljøsaker og dårligere administrasjon.

Kristelig folkeparti

KrF er et annet parti som snakker en del om miljø. Men KrF er i samme “dødens posisjon” for miljøet som Venstre, og har også lojalt støttet opp om H-/Frp i Oslo. Med andre ord liten troverdighet der i gården også. For ikke å snakke om all den religiøse bagasjen som følger med å støtte KrF.

Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiet er kanskje norsk politikks frekkeste parti. De elsker å tale med to tunger. På den ene siden kan de prate varmt om miljøet i generelle ordelag. Men når de må velge mellom miljøhensyn og andre hensyn, velger de konsekvent noe annet. Partiet står konsekvent på industriens og den økonomiske vekstens side. Deres kortsiktige tenking om hva som skaper arbeidsplasser gjør at Norge fortsatt står fast i en miljømessig hengemyr. De har vært den rødgrønne regjeringas store bremsekloss på miljø. Å stemme Arbeiderpartiet fordi SV ikke får gjennomslag for sin miljøpolitikk på alle felter er som å fortsette å pisse i buksa for å holde seg varm hver gang man blir kald fordi man pissa i buksa tidligere, eller som å gi mer penger til manipulatorene i TV Visjon Norge for at de skal fortsette å be for at dine økonomiske problemer skal løse seg. Det er fullstendig meningsløst. Og får Ap lov til å regjere i mindretall, vil de søke flertall med Høyre og Frp – mot miljøet – ved første og beste anledning. Huff.

Senterpartiet

Hvis vi nå ser bort fra at Sp ikke har sjanse til å bli representert i Oslo, så har de noen gode miljøstandpunkter, bl.a. når det gjelder Lofoten og Vesterålen. Men deres morderiske politikk overfor rovdyr og vei-forelskelse, samt verdispørsmål på andre felter gjør det uaktuelt å vurdere Sp.

Høyre

Høyre hadde en stund Børge Brende, som var flink til å snakke om miljø. Det har de heldigvis ikke lengre, slik at det er lettere å gjennomskue hvor lite de bryr seg i praksis. Høyre står for en politikk som er retta inn mot å la forbruk vokse uhemmet og de ønsker mer veier. Miljø er ingen prioritet der i gården – der handler det om kroner, øre og regneark og hvordan de rike kan bli rikere. Imidlertid er de ikke like ille som…

Fremskrittspartiet

Frp har jeg brukt nok energi på å avkle miljøpolitikken til før, så det er neppe nødvendig å si noe mer om dem her, annet enn at de antakeligvis er det verste valget for miljøet blant alle partiene som har sjanse til å komme inn på tinget i år.

Sosialistisk Venstreparti

Da har vi kommet til SV – mitt eget parti. Kan vi være fornøyd med miljøinnsatsen de siste fire åra? Og er SV et godt miljøvalg framover? Vel, regjeringa har ingen perfekt merittliste på miljøsida. Det er mye ugjort. Men vi har fått gjennomslag for mer SV-politikk på miljø enn noen gang: 3 milliarder til vern av regnskogen, ingen nye forurensende gasskraftverk, hindret oljeboring i Lofoten og Vesterålen i fire år, mer penger til kollektivtrafikk, endring av avgiftene på forurensende biler, vi har fått gjennom et klimaforlik i Stortinget, vi har fått økt støtten til vindkraft, vi har etablert et fond for fornybar energi m.m. Kanskje viktigst er at Ap har vært bundet til å måtte ta hensyn til SVs krav i løpet av perioden. For første gang i historien har Ap vært nødt til å forhandle med et miljøparti i alle politiske saker. En rødgrønn regjering er det eneste regjeringsalternativet som sikrer at et miljøparti alltid vil være en del av flertallet – og at flertallet må ha med seg miljøpartiet. Ingen andre regjeringsalternativer kan sørge for det samme. Hvis man er misfornøyd med hva regjeringa har utretta på miljø, så må man fortelle det på den eneste måten som nytter – nemlig å stemme på SV, og sørge for at et sterkt SV kan holde Ap og Sp i øra i fire år til.

Nå ser det også ut til at det er håp: Dagbladets siste måling viser klart rødgrønt flertall, og et sterkere SV på 9,1 prosent. Snittmålingen til Dagbladet viser 7,6 prosent, mens TV2s snitt-partibarometer viser SV på 7,2 prosent – en anelse opp. Men skal det holde helt hjem, så kommer vi ikke utenom mobilisering de siste timene! Godt miljøvalg!

Men faktisk går det ikke så ille. TV2.no sin snittmåling har vist at SV har beveget seg mellom en topp på 7,8 prosent og en bunn p 7,1 prosent på meningsmålingene i løpet av valgkampen, med 7,1 per i dag. Bernt Aardal oppdaterer sine snittmålinger bare ukentlig, og i forrige uke var snittet for SV 7,5 – over de øvrige ukene (med unntak av uke 35: 8,5) hvor SV lå på 7,1-7,3 prosentpoeng. Siden SV ble stifta i 1975, har SV hatt en oppslutning i stortingsvalg på mellom 4,2 og 12,5 prosent. Et valgresultat på 7,1-7,5 prosent nå, vil være SVs 5. beste og 5. dårligste valg – altså helt midt på treet. SV-ere behøver ikke slå seg på brøstet over et slikt resultat, men det er ingen grunn til å snakke om et parti i særlig stor krise. Vi bør nok jobbe med både politikk, strategi, organisasjonsbygging og kommunikasjon og altså bli mye proffere – men i bunn og grunn er vi omtrent der vi alltid har vært. Min vurdering er at SV når vi har svingt oss høyest på resultatlistene har gjort det fordi vi har blitt oppfatta som et bredt og ansvarlig parti, med fornuftige standpunkter som gagner de fleste i samfunnet, særlig de svakeste. I forrige valgkamp og umiddelbart etterpå var det en del hurlumhei som gjorde at folk endra oppfatning – og begynte å vende tilbake til en oppfatning om SV som et parti på ytterste venstre fløy, delvis bråkete og livsfjernt, og delvis ekstremt i sine holdninger. Dermed står vi igjen med grunnfjellet vårt.

Men jeg tror faktisk SV har endra seg. Ja, vi er fortsatt et sosialistisk parti som ønsker at frihet og velferd skal være noe for alle, og ikke bare for de som mestrer markedsøkonomien best, og det betyr at vi vil gjøre en del ting som flertallet ikke er enig med oss i for tida – og det kommer neppe til å endre seg. Men SVere er langt mer pragmatiske i dag enn før, og mange SVere har erfaring i å styre på lokalt, regionalt og nå også nasjonalt plan. Og det har gjort at SV har blitt flinkere til å komme med gode og praktiske løsninger på de spørsmålene som vi er opptatt av: Fordeling, miljø, en god oppvekst, deltakelse og frihet.

SV i regjering har fått til mye, og Arbeiderpartiet har vært flinke til å ta æren for mye. Men hvis flertallet glipper og vi får en ren Ap-regjering som er avhengig av sentrums- eller høyrepartien – eller enda verre, hvis vi får en borgerlig regjering, så er vi tilbake til situasjonen før 2005, da miljø, en skole med tid til alle og en mer rettferdig fordeling ikke sto på dagsorden slik som det har gjort nå. Arbeiderpartiet har ikke beveget sin egen politikk til venstre, men de har vært nødt til å gå til venstre for kompromisser med SV på områder som mange velgere er enige i.

SV trenger din støtte for å få gjennomslag for vern av Lofoten og Vesterålen, for å arbeide for en skoledag som innebærer færre tester og mer læring, for å jobbe for likelønn og for en velferdspolitikk som dreier seg om god pleie og ikke om konkurranseutsetting og privatisering. Det går ikke så verst med SV. Og det nytter å stemme på oss.

Men det som egentlig er interessant med saken, er tabellen som viser hvor mye pengestøtte de tre største partiene har fått til sammen. For 2008 og 2009, som er de årene det blir gitt støtte som er relevant for årets valgkamp, er fordelingen slik:

1. Ap: 22 200 000
2. Høyre: 21 000 000
3. Frp: 8 000 000

Høyre og Frp liker å slå seg på brystet og syte om hvor mye penger Arbeiderpartiet får fra LO. DN sin oversikt viser at bildet faktisk er et helt annet. Høyre og Frp til sammen får 29 millioner kroner, som er nesten 7 millioner mer enn Arbeiderpartiet.

Nå innvender du kanskje at dette ikke gir hele bildet – det er jo andre partier som også får støtte? Vel, det er ikke like lett å finne helt oppdaterte tall for alle partiene, men på Statistisk sentralbyrå sine sider finner vi statistikk for alle partiene.

Hvis vi da ser på alle inntekter under ett – offentlig støtte, støtte fra organisasjoner og fra privatpersoner etc., og på alle tre nivåer i styringssystemet, så fordelte partienes inntekter seg slik i 2007:

1. Ap: 143 818 161
2. H: 81 351 579
3. Frp: 73 300 877
4. SV: 44 031 372
5. KrF: 43 233 941
6. Sp: 33 549 161
7. V: 24 839 553
8. Rødt: 7 711 850
9. Pensjonistpartiet: 3 352 539
10. Miljøpartiet De Grønne: 396 191
11. Kristent Samlingsparti: 284 044
12. Det Liberale Folkepartiet: 63 181

Slår vi sammen partienes inntekter og deler i sosialistiske partier + Senterpartiet på den ene siden, og borgerlige partier på den andre, får vi følgende fordeling:

Ap+SV+Sp+Rødt+MDG: 229 506 735

H+Frp+Krf+V+PP+KSP+DLF: 226 425 714

Hvis vi bare ser på stortingspartiene på hver side, er inntektene fordelt slik:

Ap+SV+Sp: 221 398 694

H+Frp+Krf+V: 222 725 950

Merk at denne statistikken ikke tar høyde for de siste to årenes gaver, som jo gir mer penger i særlig Ap, Høyres og Frps kasser, og at enkelte borgerlige partier, slik som Kystpartiet, ikke er med.

Holder vi den offentlige partistøtten utenfor, og ser på hvilke partier som får mest inntekter fra andre kilder, så blir bildet slik:

1. Ap: 41 859 297
2. H: 30 753 751
3. KrF: 15 478 612
4. Frp: 12 593 305
5. SV: 11 295 584
6. Sp: 6 680 901
7. V: 6 397 891
8. Rødt: 2 341 218
9. Pensjonistpartiet: 829 473
10. MDG: 90 100
11. DLF: 63 181
12. KSP: 20 416

Fordelingen mellom blokkene blir da slik når alle partiene er med:

Venstresiden: 62 267 100

Høyresiden: 66 136 629

Når bare stortingspartiene er med, blir det slik:

Venstresiden: 59 835 782

Høyresiden: 65 223 559

Men det som egentlig er mest interessant i denne debatten, fordi det er det Høyre og Frp har kritisert venstresiden for, er hvilke inntekter partiene får fra andre kilder enn egen organisasjon og det offentlige. Hva kommer fra private givere? Inkludert i disse tallene er også partiskatt fra egne partimedlemmer i de partiene som har det.

Da er lista slik:

1. Ap: 11 975 637
2. H: 7 870 658
3. Krf: 4 312 018
4. Frp: 3 808 115
5. SV: 2 688 463
6. Sp: 1 275 422
7. Rødt: 965 094
8. Venstre: 961 466
9. PP: 273 483
10. MDG: 29 450
11. DLF: 26 540
12. KSP: 19 400

For blokkene, alle partier inkludert, ser det da slik ut:

Venstresiden: 16 934 066

Høyresiden: 17 271 680

For stortingspartiene:

Venstresiden: 15 939 522

Høyresiden: 16 952 257

Oppsummering:

Nesten uansett hvordan du vrir og vender på det, så er de mest pengesterke partiene i norsk politikk de borgerlige partiene. Stemmestøtten til partiene på venstresida er noe høyere, men for stortingspartiene isolert har de borgerlige partiene klart best pengeinngang. Pengestøtten fra 0rganisasjoner, foretak og andre givere til partienes hovedorganisasjoner ser ut til å ha økt fra 1998 til 2007, og tallene i dagens DN indikerer at de kan ha økt enda mer, særlig på borgerlig side.

Med disse tallene på bordet, bør det bli slutt på sytinga og klaginga fra Høyre og Frp på at fagbevegelsen velger å gi pengestøtte til de som ivaretar deres interesser, siden de borgerlige partiene gladelig tar i mot pengestøtte like stor eller større grad fra de som føler at de borgerlige partiene ivaretar interessene deres. Av stortingspartiene er faktisk Høyre det partiet som er mest avhengig av andre gaver, med hele 9,6 prosent av inntektene i 2007 fra andre enn partiets egen virksomhet og det offentlige.

Sa noen “stein i glasshus”?

2 store problemer:

1. Som Dagbladet peker på, er det stor mangel på kvalifisert personale. Det er for få sykepleiere i sykehjemmene, og bemanningsplanene viser at det er særlig ille på kveldstid og i helger.
2. Det er for få plasser. Eldre må fortsatt sove på dobbeltrom flere steder.

Utfordringer:

• Det er for lite kvalifisert personale tilgjengelig til å bøte på mangelen, og nytt personale lages ikke over natten.

Hva som kan være løsninger (se også SVs arbeidsprogram, kapittel 4, og Bjarne Håkon Hansens blogg):

1. Utbygging av sykehjemsplasser (men obs! dette vil føre til større personellmangel)
2. Storsatsing på rekruttering av folk til sykepleiestudier.
3. Storsatsing på etter- og videreutdanning av folk som alt jobber på sykehjem (særlig ufaglærte)
4. Det må være lettere å få sykehjemsplass (så utbygging utover dagens nøkterne behov)
5. Utbygging av alternative boformer, slik som omsorgsboliger
6. Innføring av minstenorm for legedekning på sykehjem
7. Økte lønninger for folk i omsorgsyrker (både av likelønnshensyn, og for å gjøre dette til mer attraktive arbeidsplasser)
8. Mer medvirkning for de ansatte. De ansatte vet mest om hvordan hverdagen er for dem selv og brukere, og erfaringer fra bl.a. omstillingsprosjekter som det i Stovner bydel viser at ansattemedvirkning kan gi varig effektivisering og kvalitetsheving – men uten de konfliktene og komplikasjonene som følger av privatisering og anbud.

Dette vil koste. Og det er ikke mulig å få til uten både å få inn mer arbeidskraft fra utlandet og utdanne flere.

Hva som ikke er løsninger:

1. Privatisering og anbud. Erfaringer fra Oslo (les f.eks. her om Haakon Lies siste spark, her om eldreombudets rapport og her om ytterligere problemer) viser at privatisering fører til store innsparinger på ting som bleier (og jeg har selv sett hvordan de ansatte på et privatisert sykehjem måtte løpe halve huset rundt for å finne sugerør til en som ikke kunne drikke av glass, fordi de hadde lite sånt), for at eierne skal kunne ta ut overskudd, det fører til at sykepleiere blir erstattet med billigere arbeidskraft (ufaglærte), og at det blir mer byråkrati for å få folk til sykehjem og for å gjøre noe med problemer (fordi kontraktsjuss er mer komplisert å jobbe med enn forvaltningsjuss).
2. Skatteletter. Frp foreslo i sist alternative statsbudsjett å redusere skatter og avgifter med 28,6 milliarder kroner. Høyre foreslo litt mer nøkterne 6,4 milliarder kroner i skattereduksjoner. Regjeringen har i fireårsperioden levert: 14 100 nye årsverk, hovedsakelig med helsefaglig bakgrunn (Bondevik II kuttet 1700 årsverk), 28 milliarder mer til kommunene, styrket forskingen på eldreomsorg og utdanningen av omsorgspersonell, antallet legeårsverk i sykehjem har økt med 16 prosent fra 2005 til 2007, eget investeringstilskudd til heldøgns- og omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger (koster 6 milliarder fram til 2015), utvidet pasientombudenes rolle til også å gjelde kommunale omsorgstjenester og satt i gang utvikling av bedre tiltak for demente. Frps skatteletter tilsvarer hele den økningen kommunene har fått i fireårsperioden – bare for ett år! Selv om Frp foreslår å bruke noe mer på eldreomsorgen, vil de måtte ta pengene et sted fra. En styrking av eldreomsorgen krever offentlige inntekter som ikke finnes i Frps budsjetter, og selv om de skulle finne disse pengene, så vil privatisering og økt byråkrati sørge for at færre kroner finner veien til brukerne. I Oslo har det blitt 370 færre sykehjemsplasser siden Frp overtok – ikke flere.
3. Statlig eldreomsorg. Frp er for statlig eldreomsorg. Erfaringene med å gjøre sykehusene statlige viser at dette ikke bare vil føre til mer byråkrati i seg selv, men det gjør det også mye vanskeligere å påvirke tjenestenes innhold for brukere, pårørende og ansatte. Samordningen mellom statlige og kommunale tilbud vil også bli enda vanskeligere enn i dag, og kommunene vil forsøke å skyve flest mulig over i statlige tilbud (som sykehjem?) for å unngå egne kostnader. Øremerking, som Frp også går inn for, er heller ingen god løsning, siden tjenestene har ulike kostnader og ulike behov i ulike deler av landet.

Så ikke tro på Frps påstander om at eldreomsorgen vil bli så mye bedre med dem. La Regjeringen få fortsette med den realistiske opptrappingsplanen basert på det eldreforliket vi nå har. Dette er ikke tida for eksperimenter med de svakeste eldres liv og helse!

[Teppe opp. Scenen er svart.]

Voiceover (VO) [i amerikansk filmtrailerstil]: Aaaand now, ladies and gentlemen, for one month only, the Blog Theater proudly presents Partitestmusikalen!

[Spot går på, avslører en enslig kvinne på scenen, med kort, grålig hår, enkel svart topp og brune kordfløyelsbukser. Etterhvert som hun synger, toner partilogoen til Rødt fram på bakveggen, omgitt av røde faner og klassisk kommunist-style plakater.]

Kvinne 1 [med stirrende øyne, hevet hånd og sammenbitte tenner]:

[Mel.: Avanti popolo, trad. Tekst: Lars Forsell]

Kom med förtrampade gå med förtyckta
vi går mot frihet vi går mot lycka.
Slå ner dom mäktiga
slå ner dom rika
för alla lika är världen till.

Röda är fanorna och rött vårt blod
vi vill en värld som är för alla god.
Socialismen ger dig mod min vän,
socialismen går mot friheten.

Kom med förtrampade gå med förtryckta
socialismen den för till lycka.
Kom med förtrampade
och slåss för livet
och kamp för frihet
är också din,
kasta din boja av och kom min vän.
Socialismen bär till friheten krossa förtyckarna som världen styr
röda mot svarta molnen dagen gryr.

Kom med förtrampade
gå med förtryckta
vi går mot frihet
vi går mot lycka
hör hur det dånar i rättens krater,
gå med kamrater det är rätten stat.

Röda är fanorna och rött vårt blod,
vi vill en värld som är för alla god.
Socialismen är god min vän,
socialismen går mot friheten

[Scenen går i svart for sceneskifte. Ny spot på jente til venstre for forrige (høyre for publikum). Ung, maks 20 år. Brunette, kledd i småradikale, hippe klær. Etterhvert som hun synger, toner SV-logoen fram på veggen bak, omgitt av rødt og grønt, barn som leker i en park.]

Kvinne 2 [med naiv og småspak falsett]:

[Mel.: Ellinors vise, av Sverre Kjeldsberg. Tekst: Klaus Hagerup.]

Ka e det som æ drømme om
at æ en dag ska våkne opp å vite,
at arbeidet æ leve med,
e mykje mykje meir enn det å slite.

Æ drømme om å være fri
i lag med alle folkan som æ like.
Æ drømme om ei anna tid
da ingen folk e fattige og rike.

Æ drømme om at alle dæm
som trekke garnan langt der utpå sjyen
skal få ei bedre tid i lag med dæm
som jobbe skift på en fabrikk i byen.

Og dæm som har en liten gård,
nån kyr og ei gjeld dem ikkje klare.
Æ drømme at dæm får en vår
dæm bruke te nå’ meir enn det å spare.

Æ drømme at vi får en vår
da undertrøkkinga å jorda stanse.
Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står,
og det bli like fint å jobbe som å danse.

[Scenen går i svart, og ny spot går på en ung jente, blond i feminine sommerklær (blomstrete kjole). Bak henne står et mannskor av menn i dress med plasthjelmer fra industrien. De får lys på seg i samme stund som de stemmer i, og bak toner Ap-logoen fram, omgitt av industri, oljeplattformer og sykehjemspasienter som smiler.]

Kvinne 3 [tygger tyggegummi, tvinner håret og småfniser mens hun synger]:

[Mel.: Vi er AUF-ere (trad. fra DSU? (AUFs danske søsterorganisasjon). Tekst: (trad.)]

Skal vi ha kaffe, wienerbrød og egoisme
Nei, røde faner, sang og sosialisme
Nå får det være slutt på pessimismen
Visjonene de er i optimismen

Kvinne 3 [fortsetter] og mannskoret [stemmer i]:
For vi er AUF’ere
Det er de fleste som vi treffer
Ta og vær litt mer bevisst
Vis de andre; du er sosialist

[Lyset slukkes, og kommer på igjen med mann rundt 40 i blågrå felleskjøpet-overall og høygaffel i hånda. Mens han synger toner Senterpartilogoen fram i bakgrunnen, omgitt av bugnende åkre og bilder av sauer i fjellet.]

Mann 1 [på brei totning-dialekt]:

[Mel. og tekst: Pål sine høner (trad.) - med en liten omskrivning i kursiv]

Pål sine høner på haugan ut sleppte, høna så lett over haugane sprang;
Pål kunne vel på hønom fornemma,
ulven var ute med rova så lang.
:/: klukk, klukk, klukk sa høna på haugom. :/:
Pål han sprang og rengde med augom: “No tor’ eg ikkje koma heim åt ho mor.”

Pål han gjekk seg litt lenger på haugen,
fekk han sjå ulven låg høna og gnog;
Pål han tok seg ein stein uti neven,
dugleg han då til ulven slo.
:/: Ulven flaug så rova han riste, :/:
Pål han gret for høna han miste:
“No tor’ eg ikkje koma heim åt ho mor.”

Hadd’ eg no nebb, og hadd’ eg no klør,
og visste eg berre kvar ulvane låg,
skulle eg dei både rispa og klora
framtil nakken og bak over lår.
:/: Skam få alle ulvene gråe! :/:
Gjev det var så vel at dei alle var daude,
så skull’ eg trygt koma heim åt ho mor!

Ikkje kan ho verpa, og ikkje kan ho gala,
ikkje kan ho krypa, og ikkje kan ho gå.
Eg får gå meg åt kverna og mala
og få att det mjølet eg miste i går.
:/: “Pytt,” sa’n Pål, “eg er ikkje bangen :/:
kjeften og motet har hjelpt no så mang ein,
eg tor’ nok vel koma heim åt ho mor!”

Pål han kornet på kverna til å sleppa
så at det ljoma i kvar ein vegg,
så at agnene tok til å flyga,
og dei vart lange som geiteragg.
:/: Pål han gav seg til å le og til å kneggja :/:
“No fekk eg like for høna og for egga,
no tor’ eg trygt koma heim åt ho mor.”

[Scenen går i svart. Lyset kommer på en transkjønnet person med pupper og rester av skjeggstubb, buksedress og pønkesveis. Etterhvert som hun/han synger kommer Venstre-logoen fram i bakgrunnen, omgitt av jernbane og grønt som veksler med veier og industri; glade og smilende mennesker vekslende med politi og overvåkingskameraer; og Lars Sponheim som gliser mens han holder en høne.]

[Vem vet. Tekst og melodi: Lisa Ekdahl.]

Du är en saga för god för att vara sann
Det är en saga i sig att vi funnit varan
Vi kunde lika gärna aldrig någonsin mötts
Eller var vårt möte redan bestämd långt innan vi fötts

Vem vet, inte du
Vem vet, inte jag
Vi vet ingenting nu
Vi vet inget idag
Vem vet, inte du
Vem vet, inte jag
Vi vet ingenting nu
vi vet inget idag

Vem vet, inte du
Vem vet, inte jag
Vi vet ingenting nu
Vi vet inget idag
Vem vet, inte du
Vem vet, inte jag
Vi vet ingenting nu
vi vet inget idag

Du är en saga för god för att vara sann
Det är en saga i sig att vi funnit varan
Vi kunde lika gärna aldrig någonsin mötts
Eller var vårt möte redan bestämd långt innan vi fötts

Vem vet, inte du
Vem vet, inte jag
Vi vet ingenting nu
Vi vet inget idag
Vem vet, inte du
Vem vet, inte jag
Vi vet ingenting nu
vi vet inget idag

[Scenen går i svart. Lyset kommer på igjen på et ungt, hvitt og blondt par i begynnelsen av tjueåra, han i dress og med vannkjemmet hår, hun i en lett knelengdes sommerkjole i enkel utforming, sølvkors rundt halsen. De holder hender, og det glimter i gifteringene deres. Etterhvert som de synger, toner KrF-logoen fram, med bilder av velkledde og smilende mennesker, kirker og varme hender.]

Mann 2 [med streng stemme]:

[Mel. og tekst: Lua av, Margrethe Munthe]

Nei, nei gutt,
dette må bli slutt!
Ikke storme inn i stua
før du har fått av deg lua!
Glemte du det rent?
Det var ikke pent.

Husk å ta
alltid lua a’!
Ikke kast den, ikke sleng den,
pent og rett på knaggen heng den!
Tørk av foten din
og gå stille inn.

Kvinne 4 [ser først skjelmsk bort på kjæresten sin, og synger så i en forførerisk og stadig mindre dydig stemme]:

[Tekst og mel.: Fader du har skapt meg (trad.?) - annen variant brukt her]

Fader du har skapt meg. Livet mitt jeg gir deg. Ta meg. Bruk meg.

 Jesus du har frelst meg. Livet mitt jeg gir deg. Ta meg. Bruk meg.

 Hellig Ånd, kom og fyll meg! Livet mitt jeg gir deg! Ta meg! Bruk meg!

[Scenen går i svart. Lyset settes på en solbrun gutt med håret sleika bakover, rundt 18, med eplekjekk holdning, pannebånd og sosse-klær. Han blunker til jentene i salen. Etterhvert som han synger kommer Høyrelogoen til syne bak, med pengesedler, EU-flagg og golfbaner rundt seg.]

[Kursiv, av Trang Fødsel. Tekst: Aaserud/Samuelsen]

Mann 3 [uten snev av selvironi]:

Pappa driter penger. Det er lett å se
Mamma går med minkpels, og kjører BMW
Jeg har alt jeg trenger, og jeg nyter det.
Jeg har lomma full av tusenlapper,
og alle damene de
digger, digger, digger at jeg står med kursiv
hos de aller største bankene i landet.
Digger, digger, digger at mitt jetset liv, og at jeg har en diger hytte med en King Size brygge ne’ve vannet.

Pappa kjører merche, naturligvis.
Mamma har en elsker, en gammel gris.
Alle vil på TV, for enhver pris.
Og alle sammen gliser nor det kommer en avis som
Digger, digger, digger at de står med kursiv
hos de aller største bankene i landet.
Digger, digger, digger deres jetset liv, og at de har en diger hytte med en King Size brygge ne’ve vannet.

Pappa spiller tennis, og drikker årgangsvin.
Mamma spiller golf, og sniffer kokain.
Jeg har vondt i huet av litt for mye gin.
Og alle sammen gremmes over at ikke søster’n min
digger, digger, digger at hun står med kursiv
hos de aller største bankene i landet.
Digger, digger, digger at sitt jetset liv, og at hun har en diger hytte med en King Size brygge ne’ve vannet.

Med en King Size brygge ne’ve vannet

Med en King Size brygge ne’ve vannet

[Lyset slukkes. Det kommer på igjen på en rødsprengt mann, midt i 30-åra, overvektig og med måne, med litt for liten dressbukse og litt for stor dressjakke, slips anno 1993 og hvite joggesko. Etterhvert som han synger, toner Frp-logoen fram bak han, omgitt av glade mennesker i grilldress, mennesker med brun hud og sladda ansikt på vei inn i en politibil med håndjern; pølser. Mye pølser.]

Mann 4 [med mye innlevelse og glede, særlig på refrenget, men også litt småsurt]:

[Rompa mi, av D.D.E. Tekst: Idar Lind. Melodi: Frode Viken]

Æ frisert mæ på håret, kjøpt mæ nye sko
og investert i klær som e på moten no
Clerasil i ansiktet, Gilette aftershave
og godlukt under arman som virkelig reiv

Du spandert på oss drosje, æ tok mæ sjøl en dram
Du låg inn-te brøstet mett før vi hadd komme fram
Du strauk mæ over håret og kyssa mæ på munn’
Æ fatta’tj ka som foregikk,
men skjønt det hadd en grunn

Æ spurt forsiktig da du hadd spandert taxi’n
Du sa: Det e rompa di som e så sexy

Rompa mi – Du e så glad i rompa mi
Æ pumpe jern for å få kroppen sunn
Æ grille mæ i solarium
Rompa mi – Du e så glad i rompa mi
Det einaste du e interessert i – e rompa mi

Æ lånt mæ tjukke bøker og lest te æ stupt
om store filosofa og folk som tenke glupt
Fikk billetta te operan og klassisk ballett
Æ gikk på konsert med en strykekvartett

Æ tok et luksus kokkekurs, vart skikkelig gourmet
Kjeller’n fylt æ opp med Liebfraumilch og Cabernet
Æ diska opp og prøvd å få dæ lykkelig og mett
Du sa at det va rompa mi som va hovedrett

Æ snakka kunst og litteratur
Du sa: Det e rompa di som e kultur

[Lyset går av. Mørkt noen sekunder. Så kommer alle ut på scenen igjen og avsynger i fellesskap en forrykende soulklassiker.]

[Think. Tekst og melodi: Aretha Franklin, Teddy White]

Think (think) think (think) think (think)
think (think) think (think) think (think)

You better think (think) think about what you’re trying to do to me
Yeah, think (think, think), let your mind go, let yourself be free

Let’s go back, let’s go back, let’s go way on back when
I didn’t even know you, you came to me and too much you wouldn’t take
I ain’t no psychiatrist, I ain’t no doctor with degree
It don’t take too much high IQ’s to see what you’re doing to me

You better think (think) think about what you’re trying to do to me
Yeah, think (think, think), let your mind go, let yourself be free

Oh freedom (freedom), freedom (freedom), freedom, yeah freedom
Freedom (freedom), freedom (freedom), freedom, ooh freedom

There ain’t nothing you could ask I could answer you but I won’t (I won’t)
I was gonna change, but I’m not, to keep doing things I don’t

You better think (think) think about what you’re trying to do to me
Yeah, think (think, think), let your mind go, let yourself be free

People walking around everyday, playing games that they can score
And I ain’t gonna be the loser my way, ah, be careful you don’t lose yours

You better think (think) think about what you’re trying to do to me
Yeah, think (think, think), let your mind go, let yourself be free

You need me (need me) and I need you (don’t you know)
Without eachother there ain’t nothing people can do

Oh freedom (freedom), freedom (freedom), freedom, yeah freedom
Freedom (freedom), freedom (freedom), freedom, ooh freedom

There ain’t nothing you could ask I could answer you but I won’t (I won’t)
I was gonna change, but I’m not, if you’re doing things I don’t

You better think (think) think about what you’re trying to do to me
Yeah, think (think, think), let your mind go, let yourself be free

You need me (need me) and I need you (don’t you know)
Without eachother there ain’t nothing people can do

(To the bone for deepness, to the bone for deepness, to the bone for deepness, think about it)

(To the bone for deepness, to the bone for deepness, to the bone for deepness, think about it)

(To the bone for deepness, to the bone for deepness, to the bone for deepness, think about it)

(To the bone for deepness, to the bone for deepness, to the bone for deepness, think about it)

You had better stop and think before you think, think!!

[Applaus. Slutt.]

Skatt:

Blågråbrunt:

• Skattelette til de rikeste, og peanøtter til de som har minst:
  • Inntekt på 150 000,-: 800,-
  • Inntekt på 450 000,-: 2 480,-
  • Stein Erik Hagen: 13 800 000,-

Rødgrønt:

• Høyere bunnfradrag og redusert marginalskatt
• Inntekt under ca 400 000,-: Lavere skatt
• Inntekt over ca 400 000,-: Noe høyere skatt, men hovedsakelig på verdipapirhandel, høye formuer og kapitalinntekter.
• Rederskatt.
• Enklere skattesystem med færre hull.

Velferd:

Blågråbrunt:

• Mellom 15 og 17,7 mrd kroner mindre til velferd – eller omtrent 30 000 årsverk. Det betyr færre lærere, færre sykepleiere, omsorgsarbeidere og barnehagepersonell – eller dyrere velferdsordninger.

Rødgrønt:

• Mer og bedre velferdsordninger: Heldagsskole, bedre sykepengeordning, 12 000 nye sykehjemsplasser, faste hjemmehjelper, bedre kommuneøkonomi, bedre demenstilbud, mer kompetanse i omsorgssektoren, tannhelsereform, flere helsestasjoner for ungdom og bedre psykisk helsevern.

Likestilling:

Blågråbrunt:

• Ingen likelønnspott og Frp mener det ikke er et statlig ansvar å utjevne noen forskjeller som oppstår i arbeidsmarkedet.
• Beholde kontantstøtten.
• Legge ned likestillings- og diskrimineringsombudet.
• Fjerne støtten til homofiles organisasjoner

Rødgrønt:

• Likelønnspott
• Rett til heltid ved nyansettelse.
• Styrke likestillings- og diskrimineringsombudet

Arbeidsliv:

Blågråbrunt:

• Enda dyrere å bli syk – færre sykepengedager eller mer penger til friske folk.
• Mer bruk av midlertidige stillinger – mer utrygt arbeidsliv
• Mindre rett til å streike
• Lettere å miste arbeidsledighetstrygd

Rødgrønt:

• Bedre vern mot sosial dumping.
• Kampen mot arbeidsledighet høyeste prioritet.
• Etter- og videreutdanning for arbeidsledige, og tilpassa opplegg for å komme tilbake i jobb.
• Økt fagforeningsfradrag.
• Styrking av vernet i arbeidsmiljøloven
• Forsøk med kortere arbeidstid
• Bedre ordninger for yrkesskadeserstatning
• Utvidet sykepengeordning
• Lettere å bli lenger i arbeidslivet

Fordeling:

Blågråbrunt:

• Vanskeligere å få trygd, gradvis mindre kjøpekraft for trygdete – samtidig som de rike får skattelettelser

Rødgrønt:

• Gratis kjernetid i barnehagene
• Fjerne kontantstøtta
• Øke trygdesatsene

Privatisering:

Blågråbrunt:

• Selge ut vannkraft
• Overføre pengestøtte fra offentlige skoler til flere privatskoler
• Styrke private sykehus
• Børsnotere Posten
• Konkurranseutsette NSB
• Selge ut offentlig eiendom
• Avvikle SFO som offentlig tilbud

Rødgrønt:

• Styrke SFO som et billigere og bedre heldagsskoletilbud
• Stanse privatisering og videreutvikle offentlig sektor på den mest effektive måten: I samarbeid med de ansatte.
• Bruke fellesskapets penger på fellesskapets velferd – felles skoler, felles sykehus, styrket jernbane- og kollektivtrafikk og satsing på utvikling – ikke utsalg av miljøvennlig energiproduksjon.

Miljø:

Blågråbrunt:

• Atomkraftverk i Norge
• Oljeboring i Lofoten og Vesterålen
• Utbygging av vannkraft i verna vassdrag
• Nei til reduksjon av biltrafikk gjennom rushtidsbompenger, nei til mer satsing på kollektivtrafikk og nei til fler sykkelstier
• Firefelts motorveier over Dovre og Haukelifjell i stedet for lyntog.

Rødgrønt:

• Nei til oljeboring i Lofoten og Vesterålen (OK, denne må Ap svelge, men det tror jeg de gjør)
• Ingen atomkatastrofer i Norge
• Satsing på reduksjon av strømforbruket og utvikling av alternative energiformer
• Satsing på tog, kollektivtrafikk og syklisters og fotgjengeres framkommelighet – samt sikrere veier i distriktene.

Forskjellene er selvfølgelig mange, mange, mange flere, og detaljene intrikate. Oppsummert er valget du står overfor i år egentlig dette:

Velger du det blågråbrune alternativet (Høyre + Frp), vil du at vi skal være på vei mot et samfunn med dårligere og dyrere velferdsordninger, mer kynisk spekulasjon og utnytting av mennesker og mindre frihet for de fleste. De som vil få det bedre under Høyre og Frp er de som får så høye skatteletter at de klarer seg uten så mye velferdsordninger, og som har advokater som er flinke til å lese det med liten skrift for dem. Høyre og Frp står for et menneskesyn som hyller de mest egoistiske, de mest kyniske og de hviteste og veletablerte. (Hvis du tror jeg tar i nå, så har du gått glipp av at bl.a. Siv Jensen og mange andre Frp-ere og Høyre-folk er fans av Ayn Rand – “filosofen” som opphøyde egoisme til det moralsk mest høyverdige.)

Velger du det rødgrønne alternativet (SV + Ap + Sp), velger du at vi skal fortsette å jobbe for et samfunn hvor vi tar vare på hverandre, hvor vi har en effektiv og sterk offentlig sektor som produserer gode tjenester for fellesskapet, og hvor ikke alt forhold mellom mennesker skal reguleres av kontrakter og penger. Da velger du også et samfunn hvor vi tror på menneskeverdet og at alle mennesker er like mye verdt, og hvor frihet er noe som skal gjelde alle, ikke bare de få og rike.

En stemme til de borgerlige er en stemme til de blågråbrune – bare med ulike styrkegrader i hvor jævlig de vil gjøre det for vanlige folk, og hvor mye kose-retorikk de putter det inn i. Venstre og Krf har holdt Høyre og Frp ved makta i Oslo i årevis, for noen ynkelige smuler her og der fra de rikes bord. En stemme til de rødgrønne er en stemme for den kursen vi har holdt nå – men det er ikke likegyldig hvem du stemmer på her heller. En stemme til Senterpartiet betyr kanskje fortsatt kontantstøtte og mer kristne verdier, mens en stemme til Arbeiderpartiet betyr at det blir vanskeligere å jobbe for miljøvern, mer omfordeling nå eller for å trekke seg ut av Afghanistan. Bare en stemme til SV gir mer SV-politikk: Mer satsing på oppvekst og velferd, mer miljøsatsing og mer likestilling.

Valget er ditt.

Andre som har skrevet om dette:

• Ivar Johansen: Høyre/Fr.P-regjering: Det vil gjøre en forskjell for det internasjonale samfunn
• Hans Olav Bakken: En Høyre/FrP-regjering vil forverre jordas helsesituasjon
• Ingvild Reymert: En Frp/Høyre-regjering vil ta fra fellesskapet og gi til de rike
• Eirik Faret Zakariassen: Hvem tjener på en regjering med Høyre og Frp?
• Bård Vegar Solhjell: H/Frp-regjering?
• Simen Willgohs: Hva skjer med Erna og Siv i sjefstolen?
• Audun Lysbakken: H/Frp – Fakta på bordet!
• Gina Barstad: Hvem tjener på Høyre/Frp-regjering?