Hawkings resonnement – noe forenklet – er at universet kan ha oppstått spontant ut av ingenting takket være naturlovene, og at Gud derfor er overflødig (hvis du da ikke velger å kalle naturlovene for “Gud”). Eksistensen av andre planeter rundt andre stjerner har også overbevist Hawking om at rammene for menneskehetens tilkomst ikke er så unike at en Gud er sannsynlig heller.

Hawking får kritikk for hovedsakelig to ting: 1) At han blander vitenskap og religion – herunder at hans resonnement kobler Gud og fysikk sammen, og 2) at han ikke har kjennskap til gudsargumenter. Jeg mener kritikken treffer feil, av to grunner.

Ad 1), så har religion og vitenskap alltid kranglet. Bibelen har detaljerte beskrivelser av hvordan Gud både har skapt verden og grepet inn i den etterpå. For hver nye vitenskapelige oppdagelse har dog rommet for Gud blitt mindre. Realisasjonen om at det finnes andre planeter og stjerner, og at de ikke beveger seg rundt jorden fjernet oss fra universets sentrum, og oppdagelsen av evolusjonære mekanismer overflødiggjorde Gud som skaper av alt levende. For hver gang vitenskapen har skredet fremover, så har religiøse krefter protestert. Det er religionene selv som har avvist vitenskapen til fordel for gamle (ukjente) forfattere og tradisjoner. Moderne religiøse som er av en mindre fundamentalistisk støpning enn de jeg ynder å kritisere har akseptert vitenskapen – men reduserer gudsbegrepet til noe nærmest irrelevant. Vårt Land siterer erkebiskopen av Canterbury via The Times:

Erkebiskop Rowan Williams seier ifølgje avisa The Times at trua på Gud ikkje handlar om å fylle eit gap i å forklaringa av korleis ein ting forheld seg til ein annan innan universet. Det er ei tru på at det er ei levande, intelligent kraft som all aktivitet kviler på for sin eksistens, sa Williams og la til:

Ikkje løyse. – Fysikk vil ikkje i seg sjølv løyse spørsmålet om kvifor det er noko og ikkje ingenting

Hvor er den kristne, intervenerende, personlige Gud her? Jeg har vondt for å se vedkommende. Hvis Gud ikke virker i den fysiske verden, så er det lite behov for Gud, utover følelsen av å ha noen å be til når det røyner på, eller for å kontrollere andre mennesker gjennom de religiøse institusjonene. Men hvis Gud har noe raison d’etre utover dette, så må denne guden også virke i den fysiske verden – og da bør det teoretisk være mulig å se sporene av denne virksomheten. Det samme argumentet gjelder for øvrig hvis alt Gud gjorde var å starte det hele. Om Gud var en slags kosmisk ingeniør som bare tente en fyrstikk og så om det sa “poff”, før han gikk videre til nye prosjekter, ja, da er det også lite behov for det religiøse krimskramset de troende omgir seg med. Så jeg avviser skillet mellom tro og vitenskap: Skal Gud være noe mer enn bare en trøstende tanke, så har vitenskapen en rolle i å kunne avkrefte Gudshypoteser. Og selv med Gud som en tanke, så er Gud da likevel en arena for psykologer, sosiologer, antropologer, biologer og statsvitere.

Ad 2), så er spørsmålet om hvem/hva som startet det hele et ganske vesentlig poeng for argumentet om Gud har en rolle å spille. Modellen hvor Gud startet det hele og ellers lot ting være i fred (eventuelt lot ting være i fred etter Jesus fløy rundt i Galilea) er ganske utbredt. Det er også modellen hvor Gud av og til griper inn i det han skapte. Hvis det heller ikke er relevant hvorvidt Gud startet det hele, ja, da er vi tilbake til punkt 1) – Gud er et meningsløst begrep. For mange, så er faktisk spørsmålet om hvordan alt ble til selve grunnsteinen for om de velger tvil eller tro. Man kan argumentere for hvorfor Gud ikke er til eller ikke griper inn i verden på mange punkter – men det vanskeligste er skapelsen. Alt må jo ha begynt en gang, ikke sant? Alle våre liv har en begynnelse og en slutt. Fortellinger begynner et sted og slutter et sted. Vi har vondt for å forholde oss til tanken om at noe ikke har begynt, at det bare er.

Jeg er ingen kosmologisk fysiker, men jeg har skjønt at én mulig modell er at universet “alltid” har eksistert. Det fantes ingen tid før universet ble til, slik at tilblivelsen er overflødig som konsept. Men om vi et øyeblikk aksepterer en mer lineær tankegang, slik at det må finnes en tid t hvor universet ble til, og en tid t-1 hvor ingenting eksisterte – evt. hvor det bare var Gud – så ender vi i et håpløst argument. For hvordan ble Gud til? Den første beveger må i seg selv ha oppstått av ingenting. Hvis noe først skal oppstå av ingenting, så krever det færre krumspringende forutsetninger å bare forestille seg at universet oppsto av ingenting, enn at det i tillegg først var en Gud som bare “poff” kom til syne og svevde over vannene. Nei, det er nok riktig som Dekodet skriver, at det ikke (i hvert fall ikke med dagens fysikk) er en falsifiserbar hypotese at ingenting kan oppstå fra ingenting. Men vitenskapen er mer enn bare eksperimenter og falsifiserbare hypoteser. Det er også å velge mellom alternative forklaringer når empirien kan passe dem begge eller alle. Og da bør vi velge den som krever færrest tilleggsforklaringer og ekstra forutsetninger for å virke, slik som Ockham har lært oss.

Hawkings avvisning av Gud er betimelig – og deilig, etter at han tidligere har åpnet opp for muligheten for Gud. Men hans poeng er vel strengt tatt ikke hvorvidt Gud eksisterer eller ikke, men om Gud trengs for å forklare den verden vi ser rundt oss. Det bør kritikerne merke seg. At de får hikke av hans utsagn, skyldes vel at dette bare er enda en sten til byrden som vitenskapen har lagt på religionene. Hvis Gud ikke trengs for å forklare noe som helst, hvordan skal man da rettferdiggjøre sin tro som noe annet enn rent føleri?

Krav om umiddelbar fjerning av urettmessig bruk av logoen NYT NORGE. Det vises til din Facebook side og din blogg hvor du omtaler merkeordningen Nyt Norge og i forbindelse med denne bruker logoen NYT NORGE. Vi krever at du umiddelbart fjerner alle Nyt Norge logoene, både på Facebook, bloggen og eventuelt andre steder hvor logoen er brukt.

Det er KSL matmerk som eier fellesmerket Nyt Norge og din bruk av merket er urettmessig. Dersom logoene ikke fjernes vil KSL matmerk vurdere søksmål med krav om vederlag og erstatning for den urettmessige bruken.

Med vennlig hilsen
for KSL matmerk
Nina Hegdahl (sign.)
Advokat

Dette er bemerkelsesverdig, men dessverre ikke unikt. En milliardnæring forsøker å beskytte seg ved å angripe en parodisk bruk av eget varemerke. Slik jeg leser varemerkeloven, så gjelder den bruk av varemerker i forbindelse med salg av varer og tjenester (§ 1):

Enhver kan oppnå enerett til å bruke et varemerke som kjennetegn for varer eller tjenester i næringsvirksomhet etter bestemmelsene i denne loven (varemerkerett).

Varemerkeloven definerer også varemerkerettens innhold for varemerker som er velkjent i riket (jeg antar Nyt Norge er det) i § 4 slik:

For et varemerke som er velkjent her i riket, innebærer varemerkeretten at ingen uten samtykke fra merkehaveren kan bruke et tegn som er identisk med eller ligner varemerket for varer eller tjenester av samme eller annet slag, hvis bruken ville medføre en urimelig utnyttelse av eller skade på det velkjente varemerkes særpreg eller anseelse (goodwill).

Reklame omfattes av forbudet – men det må likevel være reklame for “varer eller tjenester“. Christoffer Biong selger ikke akkurat en vare eller tjeneste, og reklamerer heller ikke for andre varer eller tjenester. Det er mulig det burde fremgå av bildene at varemerket er beskyttet ved registrering (etter § 11), men det er en bagatell.

Denne konklusjonen finner også støtte i forarbeidene. I Ot prp 98 (2008-2009), kap. 14, uttaler Justisdepartementet følgende:

Til § 1: “Det stilles ikke krav om at den som oppnår enerett må være næringsdrivende, men det er bare enerett til bruk i næringsvirksomhet som oppnås. Privat bruk faller utenfor beskyttelsen”

Til § 4: “I alminnelighet vil det dreie seg om bruk i næringsvirksomhet hvis bruken skjer innenfor kommersiell aktivitet med sikte på økonomisk vinning, og ikke som et privat anliggende”

Jeg vil mene at Christoffer Biong både juridisk og moralsk er i sin fulle rett til å bruke dette varemerket i en ikke-kommersiell sammenheng. Dette er et klart eksempel på parodisk bruk, som må være tillatt – også når vi ser på åndsverkloven. Åndsverkloven § 4 sier at:

Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.

Disse bildene er nye og selvstendige verk, som i tillegg har preg av politiske ytringer. Christoffer Biong bør ikke tolerere at milliardindustrien bak Nyt Norge-merket prøver å presse ham til taushet, og det bør ikke vi andre heller. Ytringsfriheten må være sterkere enn pengeinteressene.

(Lagt til 02.09.10): Åndsverklovens § 46 inneholder en kvalifisering av unntaket i § 4:

Et åndsverk må ikke gjøres tilgjengelig for almenheten under en tittel, et dekknavn eller et merke som er egnet til å fremkalle forveksling med tidligere offentliggjort verk eller dets opphavsmann.

Men også her mener jeg det er lite som skulle tilsi at bruken av Nyt Norge-merket skaper forveksling med Nyt Norge-kampanjen. Nyt Norge-kampanjen er utbredt, og ingen burde tro at Nyt Norge selv står bak bildene nedenfor – slik at bildene ikke er egnet til å fremkalle forveksling med tidligere offentliggjort verk eller dets opphavsmann. Christoffer Biong har da også gjort oppmerksom på at det er han selv som har laget disse, og han har fremstilt dem i en kontekst hvor det ikke bør være rom for slik forvirring.

Heller ikke designloven skulle beskytte Nyt Norge mot denne typen bruk. § 10 inneholder unntak fra beskyttelsen designretten gir:

Unntak fra designretten

Designretten er ikke til hinder for at designen:

1. Utnyttes i privat og ikke-kommersielt øyemed,
2. Utnyttes til eksperimentelle formål, eller
3. gjengis med det formål å sitere eller undervise, forutsatt at handlingen er i samsvar med god forretningsskikk og ikke i urimelig grad skader den normale utnyttelsen av designen, samt at kilden blir oppgitt.

Dette er samme type unntak som gjelder fra varemerkebeskyttelsen, og må også ses i lys av prinsippene i åndsverkloven § 4.

Dette er heller ikke noe nytt. Adbusters har drevet med det samme i en årrekke. Se galleriet på deres nettsider for en rekke eksempler på hvordan de og andre har vridd på logoer til kjente selskaper.

(Tillegg slutt.)

Etter tillatelse fra Christoffer Biong,viderebringer jeg her bildene, så du kan se selv hva du mener om logobruken. Jeg gjør oppmerksom på at Nyt Norge-logoen er et registrert varemerke, og at jeg ikke tjener penger på denne bloggen eller på landbruksprodukter av noen art.

Andre om denne saken:

• indregard.no: Nyt Norge! Og bli saksøkt.
• Bjørn på norsk: Nyt Norge – og norske søksmål
• ABCNyheter: Truet blogger med søksmål
• [HOUSEBLOG]: Nyt Norge! Og bli saksøkt
• Thule Thinks: Nyt Norge threatens legal action against blogger
• Insignificances: Norway: Freedom of speech at risk
• Undreverset: KSL Matmerk og Nyt Norge #nytnorgegate
• Norvegiasyndromet: Uffda. Best practice på hvordan ikke gjøre det fra Matmerk.

Ja, i absolutte tall, så er det sånn. Antallet varig uføretrygdede har økt de siste fem årene – primært fordi befolkningen blir eldre. Men: I absolutte tall, så er det fortsatt færre uføre enn i 2004:

2010: 299 568

2009: 294 843

2008: 295 072

2007: 295 922

2006: 299 159

2005: 301 798

2004: 302 470

2003: 296 968

2002: 288 425

2001: 282 688

(Kilde: NAV)

Disse tallene viser at det strengt tatt ikke burde være stor grunn til bekymring. (NB: Dette er de som er på varig uføretrygd. De som går på arbeidsavklaringspenger er ikke i denne statistikken.)

Men vi hører også mye om unge uføre – hvordan er det med antallet under 30 som er på uføretrygd? Det er ganske stabilt. I alderen 18-19 og 20-24 er det en økning på ca 1 200 personer siden 2001, mens det i alderen 25-29 er en nedgang på ca 1 000. Faktisk er det nedgang i antallet uføre i aldersgruppen 25-54 – for hvert eneste aldersintervall på 5 og 5 år.

Jeg synes ikke de absolutte tallene er så fryktelig spennende. Det som er interessant, er hvordan det står til med andelen av befolkningen på uføretrygd, fordi det sier noe om hvor utbredt uføretrygd er. Og den har faktisk sunket eller holdt seg stabil:

2010: 9,5

2009: 9,5

2008: 9,7

2007: 9,9

2006: 10,1

2005: 10,3

2004: 10,4

2003: 10,3

2002: 10,1

2001: 10,0

(Kilde: NAV)

Bildet når det gjelder alder er her enda bedre enn når det gjelder antall: Andelen har økt i gruppene 18-19, 20-24 og 60-67. Selv om antallet uføre har gått opp i gruppa 50-59, har andelen gått ned. Andelen i gruppene 18-19 og 20-24 som er uføre har heller ikke økt like mye som antallet. I 18-19-gruppa har andelen økt fra 0,5 prosent i 2001 til 0,7 prosent i 2010, mens i 20-24-gruppa har andelen økt fra 0,9 prosent i tidsrommet 2001-07 til 1,0 prosent i tidsrommet 2008-2010.

Dette er ikke hele bildet. Det er også en god del som befinner seg på såkalte arbeidsavklaringspenger – eller AAP. Dette erstatter tidligere tidsbegrenset uførestønad og rehabiliteringspenger. Disse er i mindre grad inne i systemet for godt, og målet er at de skal finne veien tilbake til arbeidslivet. Tar vi med disse i statistikken, får vi antallet som samlet mottar uføreytelser. Denne statistikken er ikke like oppdatert som for varige uføreytelser, og stopper ved utgangen av 2009. I følge denne statistikken har det vært en markant økning i antallet som mottar en eller annen form for uføreytelse – fra et antall i 2000 på 279 573 har antallet steget hvert år, og var i 2009 på 346 239 (Kilde: NAV). Men heller ikke her er det de absolutte tallene som er mest interessant – det er de relative tallene i forhold til befolkningen. Da er ikke bildet fullt så dramatisk: Fra 2000 til 2009 har det vært en økning i antallet som får uføreytelser fra 9,9 til 11,1 prosent. Men: Denne andelen har stått nesten stille fra 2005 (10,9). I 2006-2008 var det 11 prosent som fikk uføreytelser. Det meste av økningen kom derfor i perioden 2000-2005 (Kilde: NAV).

I denne statistikken er det tallene for de under 55 som bør bekymre oss. Alle 5-årsgrupper har hatt en økning i andelen på uføreytelser, mens andelen fra 55 og oppover har sunket. Dette betyr at det er flere relativt unge folk som er innom uføresystemet. At disse ikke havner på varige ytelser er forhåpentligvis et tegn på at systemet fungerer som det skal, fordi denne gruppa antakeligvis har størst (rest)arbeidsevne, men likevel bør vi spørre hvorfor det er slik.

Jeg tror ikke vi skal være mest bekymra for en kortsiktig uføreeksplosjon – det problemet er grovt overdrevet, og vi har økonomi til å bære det. Vi skal heller ikke overdrive betydningen av unge uføre for statsfinansene – det er først når vi kommer opp i aldersgruppa 35+ at andelen på uføreytelser bikker 4 prosent. Men vi bør stille to spørsmål:

1. Hvorfor ender en større andel unge opp på uføreytelser av kortere eller lengre varighet enn før?
2. Hvorfor er så mange som 30-40 prosent av befolkningen mellom 60 og 67 på uføreytelser?

Svarene er garantert sammensatte. Jeg tror økningen i unge som får uføreytelser og andelen som faller fra i skolen henger nært sammen. Arbeidslivet krever stadig mer av arbeidstakernes kompetanse, og det er ganske sannsynlig at det går på helsa løs å føle over lengre tid at man ikke strekker til. Antakeligvis er det også flere unge enn før som har livsstilssykdommer, som følge av fedme og rusmiddelbruk. I tillegg er det flere psykiske og psykosomatiske lidelser som i dag lettere diagnostiseres, slik at personer som tidligere ville ha falt mellom stoler eller havnet i institusjoner i dag kan fanges opp av uføreordningene. På toppen av dette kommer sosial reproduksjon – barn av mennesker som har fått uføreytelser, har lettere for å havne i samme situasjon – av mange årsaker. Det er sikkert flere grunner også enn de jeg har spekulert over her.

At så mange i de eldre kohortene også er på uføreytelser, har vel primært tre forklaringer. For det første er det en del sykdommer og lidelser som ikke manifesterer seg før i høyere alder. Risikoen for at både arvelige sykdommer og livsstilssykdommer skal slå ut øker med alderen. Jo lenger du lever, jo mer sannsynlig er det også at du pådrar deg andre skader eller smittsomme sykdommer. For det andre er det mulig at arbeidslivet har blitt mer krevende å være senior i. Hyppige teknologiske, organisatoriske, sosiale og økonomiske omstillinger bidrar til at det er lettere å falle ut. For det tredje er det forskjell på folk og forskjell på situasjonene de er i. Noen blir slitne av jobben tidligere enn andre, og mange har yrker som er fysisk eller psykisk så krevende at det ikke er rart de blir så slitne at de ikke kan arbeide lenger. At andelen i disse aldersgruppene på uføreytelser faktisk går ned, kan både bety at helsetilstanden generelt er bedre, og at arbeidslivet har blitt lettere å forholde seg til for dagens seniorer enn for de som var seniorer for ti år siden.

Finnes det noen gode løsninger? Jeg tror de fleste er enige om at det er en dårlig idé at over 10 prosent av arbeidsstyrken er på uføreytelser – i hvert fall hvis en del under andre omstendigheter kunne vært helt eller delvis i jobb. Vi må skille mellom push-faktorer og pull-faktorer. Hva er det som dytter folk ut av arbeidslivet, og hva er det som trekker folk ut av arbeidslivet? Uføredebatten har ofte preg av at folk blir tiltrukket av uføretilværelsen. Det er nok riktig i enkelte tilfeller, og det er bare et par dager siden NAV var på forsiden av Dagens Næringsliv og fryktet trygdesvindel for opp mot fem milliarder kroner. Det høres mye ut, men er ikke en gang 2 prosent av NAV-budsjettet til dette. Det betyr at det nok kan finnes så mange som noen få tusen trygdesnyltere og -svindlere der ute – men de er et forsvinnende lite mindretall av alle som får uføreytelser. Du tar definitivt ikke vekk de store kostnadene, selv om du skulle klare å ta alle som svindlet. (For ikke å snakke om de drakoniske virkemidlene og astronomiske summene du måtte bruke på å få tatt alle.) Det er nok også en litt større gruppe av de som kunne jobbet, men som har klart å få seg uføretrygd likevel. Samtidig er kontrollregimene blitt strengere, og du må gjennom et omstendelig byråkrati for å ende opp som uføretrygdet. Om du strammer inn nåløyet ennå mer, så tviler jeg på at du vil få de store virkningene av det. Som Aftenposten rapporterer om i dag, så ender de fleste som har fått avslag på trygdesøknaden opp med å bli trygdet noen år senere likevel.Potensialet for å få uføretrygdede motivert til å jobbe, er neppe særlig stort det heller. I mars rapporterte Aftenposten om at under ti prosent av de på uføreytelser vil tilbake til jobb. Selv om vi antar at noen som kan jobbe av disse ikke vil, så er det heller ikke her de store toppene kan tas.

Fokuset må ligge på hva som dytter folk ut av arbeidslivet, og forsøke å redusere dette. Arbeidet med å redusere frafallet i skolen er nødvendig. Livsstilssykdommer må forebygges. Beskyttelsen av arbeidsmiljøet til arbeidstakere må styrkes, og lønningene må opp for folk i lavtlønte yrker med høy arbeidsbelastning. For å nevne noe.

Løsninga er ikke å kutte i uføreytelsene. Da rammer du stort sett alle andre enn de som ville kunne tjene på uføreytelsene. Du rammer de som ikke kan jobbe hardest. De er avhengig av disse ytelsene for å leve et verdig liv, og det er også deres barn og familier. Det vil igjen bidra til å styrke den sosiale reproduksjonen av trygd. Så rammer du de som er i lavtlønte yrker. Hvis folk kan betales mindre, og det likevel vil lønne seg å være i jobb, så kan arbeidsgiverne betale mindre. Da vil det etter hvert ikke lenger “lønne seg å jobbe” likevel, og ytelsene må skrus ned ennå et hakk. Det er en ond sirkel.

Til syvende og sist er problemet uansett altså langt overdrevet. Andelen av befolkningen på uføreytelser er stabil. Vi kan derfor ha fokus på de langsiktige virkemidlene – som å ha et bedre samfunn å leve i – heller enn de kortsiktige og drakoniske løsningene som ofte forfektes fra høyresida.

Innleggene strekker seg fra støtteinnlegg for Brun-Pedersen til innlegg om den “Totalitære Brun-Pedersen”. Bloggen Kristenmanns blogg har et lengre innlegg om saken under tittelen “Kamp mot tvangssekularisering!”

Jeg synes det er skuffende, men ikke overraskende, at det fortsatt – over 2000 år etter de greske filosofenes angrep på overtro – er slik at vi må kjempe for en religionsnøytral stat. Alt Brun-Pedersen ber om, er jo at vi anerkjenner at staten skal være til for oss alle, ikke bare for den wishy-washy kristne majoriteten. (Om de i det hele tatt er en majoritet lenger, kan vi jo også lure på – Fri Tanke rapporterer fra Norsk Monitors undersøkelser om gudstro.) Det betyr at staten ikke må forkynne religion. Statens verdimessige fundament må ligge i det som til en hver tid er nedfelt i lovverket, hvor Grunnloven og menneskerettighetene ligger i bunn, og dette må være fritt for henvisninger til normkilder utenfor det menneskelige. (Jada, Gud er menneskeskapt, men anvendes som en ekstern normkilde.) Det innebærer også at staten må ta hensyn til at mer uformelle sosiale mekanismer kan ha samme funksjon som de formelle lovene. Derfor bør det for eksempel være uaktuelt at skoler bidrar til at elevene deltar på julegudstjenester, samme hvor frivillig det er, eller til at skoletiden nyttes til konfirmantundervisning.

Det betyr ikke at staten ikke skal bidra til formidling av religion og religiøse synspunkter. En viktig oppgave for staten er også å bidra til gjensidig respekt og toleranse, og om kjennskap ikke gir vennskap, så gir det i det minste muligheten til å forstå den andres synspunkter. Jeg mener det er essensielt at skolen både forteller om hvordan ulike religioner, ideologier og livssyn ser seg selv, og hvordan andre ser dem. Skolen må fortelle om hvordan religioner har preget samfunn, og diskutere hvordan livssyn og livssynsdebatter preger samfunnet i dag.

Selv om jeg av og til skulle ønske at samfunnet var kjemisk fritt for religion, åndelighet, alternativ-bevegelse og annet humbug, så kan man ikke påtvinge andre sitt livssyn. (Og kanskje samfunnet ville bli fattigere – i hvert fall ville det bli kjedeligere – uten overtroen.) Å forby religion i det offentlige rom eller å late som det ikke er noe som heter religion – eller for den saks skyld å “oppdatere” litteratur ved å fjerne politisk ukorrekte deler av den – har lite for seg. Barn skal beskyttes mot å isoleres fra andre impulser enn sine foreldres misjonering, men foreldre må likevel kunne videreformidle sine verdisyn til sine barn. Jeg håper flest mulig foreldre gjør dette på en måte som setter barnets behov i sentrum og lar barnet oppdage skillet mellom rett og galt uten at Gud og andre overtroiske forklaringer behøver å trekkes inn. Men veien dit må gå gjennom overbevisning, argumentasjon og diskusjon – ikke tankepoliti.

Vi kan ikke kreve en religionsnøytral offentlighet – og vi skal heller ikke ha en nøytral offentlighet. Det er heller ikke mulig. Men vi bør alle godta at staten holder seg unna religionsutøvelse.

• Norge hadde blått velgerflertall fram til krigen. (At Arbeiderpartiet satt i regjering fra 1936, skyldtes at Bondepartiet inngikk forlik med dem – men Bp var definitivt et borgerlig parti den gangen.)
• Fra og med 1936 til og med 1969 hadde Norge rødt velgerflertall. Imidlertid sørget valgsystemet for at det var borgerlig regjering fra 1965 til 1971 (regjeringen Borten).
• Fra og med 1973 har det vært blått velgerflertall ved hvert eneste valg, med unntak av valgene i 1993 og 1997. Senterpartiet (som vel blir ansett som å ha skiftet side omtrent på denne tida) er “skyld” i denne forskyvningen. De tradisjonelle venstresidepartiene har altså ikke hatt velgerflertallet i ryggen en eneste gang siden 1973. Valgsystemet og det parlamentariske systemet vi har er grunnen til at det har vært mulig med venstresideregjeringer i periodene 1973-1981, 1986-89, 1990-1997, 2000-2001 og 2005 til i dag.

Det er altså ikke noe kvantitativt (tallmessig) forskjellig mellom tidligere tider og høyrebølgen vi har i Norge nå. Dagens høyrebølge er egentlig bare en fortsettelse av høyrebølgen i norsk politikk siden tidlig 1970-tall. Siden valget 2009 har regjeringens oppslutning stupt, mens Frp – og særlig Høyre – har vunnet kraftig. Hvis dette skulle holde seg (noe det ikke har gjort tidligere), så ville det representere et skille i norsk politikk. Men det er det altså for tidlig å si noe om.

Men spørsmålet er om det er noe kvalitativt forskjellig ved høyrebølgen i dag, sammenlignet med tidligere. Svaret er vel kanskje både ja og nei. Jeg har ikke gått gjennom detaljene for valg over de siste årene for europeiske land (den interesserte kan finne tallene her: NSDs European Election Database), men ut fra medierapporter og regjeringskonstellasjoner i europeiske land, så er de fleste land i Europa i dag høyrestyrt, og høyreradikale partier er på fremmarsj: Jobbik i Ungarn, BNP i Storbritannia, Frihetspartiet i Nederland, Østerrikes Frihetsparti, Sverigedemokraterna i Sverige, Front National i Frankrike, flamske nasjonalister i Belgia, Dansk Folkeparti i Danmark og Fremskrittspartiet i Norge er bare noen av eksemplene. Deres fellestrekk er at de er protestpartier, antielitistiske og fremmed- og/eller islamfiendtlige (i varierende grad). Denne innvandringsmotstanden er et nytt aspekt ved høyrebølgen(e), sammenlignet med tidligere i etterkrigstida. Sammenlignet med førkrigstida er det imidlertid ikke så nytt. Betyr dette at skammen over nazistenes overgrep var det eneste som holdt fremmedfrykt og tøylesløs nasjonalisme tilbake? Jeg vet ikke, men jeg frykter at fremmedfrykt og -hat er noe vi vil leve med til alle tider. Akkurat som religion eller mektige ideologier kan ta et voldsomt og irrasjonelt grep om oss ved hjelp av sine enkle løsninger og sosiale gruppemekanismer, så har fremmedfrykten blant annet opphav i vårt behov for å definere identitet – og en enkel måte å gjøre det på, er å identifisere “den andre” – en som er annerledes. Men akkurat som annen skadelig irrasjonalitet, så må også fremmedfrykt tøyles, temmes og bekjempes.

Et annet interessant aspekt ved høyrepartienes retorikk, er den økonomiske tankegangen de forfekter. Det er ikke bare Fremskrittspartiet som tilsynelatende er motsetningsfylte i å kreve skatteletter og en tilsynelatende sterk velferdsstat i samme åndedrag (om de i realiteten undergraver velferdsstaten, er et annet spørsmål om konsekvensene av politikken deres, og det har jeg skrevet om før, så det lar jeg ligge nå). Det de appellerer til, er behovet for personlig frihet – de gjør seg til fanebærere i kampen mot formynderi fra statens side. Samtidig anerkjenner de behovet for trygghet – og at velferdsstaten er en viktig trygghet for mange. Dermed gir de velgerne det beste av to verdener på en gang. Ikke rart de har god oppslutning!

Men heller ikke dette er egentlig så nytt – innpakningen er dristigere, frekkere og krassere enn på; godt inspirert av amerikanske republikanere og andre hotshots. Imidlertid har høyresiden bare i korte perioder vært ultraliberalistisk økonomisk. Konservative, kristendemokrater og sosialliberale har vært grunnleggende opptatt av trygghet. Forskjellen er at det før var venstresida som kjempet for frihet og trygghet for alle. For dem var staten et autoritært verktøy for å ivareta borgerskapets interesser. Gjennom oppbygning av egne institusjoner i arbeiderbevegelsen og gjennom overtakelse av statens institusjoner kunne man oppnå frigjøring for sliterne også.

I dag er bildet snudd, og det er venstresida, som har sittet med makt i mange europeiske land i store deler av etterkrigstida, som blir oppfattet av folk som autoritære administratorer av en undertrykkende fellesskapsideologi. Og det er i dette at problemet ligger. Sosialdemokratiet har sprukket under presset fra generasjoner som har vokst opp uten nød og fattigdom, som har fått seg en utdannelse og som har fått smaken for selvrealisering. Etterkrigstidens likhetsløsninger – som var båret vel så mye ut av økonomiske nødvendigheter som av ideologisk tankegang – kjennes unødvendig innskrenkende. Den opposisjonen som mange steder vokste fram til venstre for sosialdemokratiske partier – radikale, ikke-kommunistiske sosialdemokratiske partier og miljøpartier (SV, danske SF, Miljöpartiet) – vokste fram med blant annet krav om mer individuell frihet i livsførsel; men også denne bevegelsen (som jeg oppfatter meg som del av) er i manges øyne en autoritær formynderbevegelse.

Som jeg har argumentert for mange ganger, så er høyrepartienes politikk reelt sett slik at den vil redusere vår frihet. Men retorikken deres er forførende, og venstresidas retorikk er fordømmende. Jeg tror venstresidas håp ligger i å ta tilbake frihetsbegrepet. Frihet for alle bør være sosialismens endemål, og vi må våge å tenke selvstendige tanker om hvordan vi skal oppnå det. Vi må diskutere hvilke verdier denne friheten omfatter, men vi må gjøre det uten å gripe til dogmatiske lesninger av fortidens sosialister. Vi må diskutere løsninger for et moderne samfunn, men uten å gi slipp på helhetsbildet – uten å la oss forføre av en liberalistisk tankegang.

Hvis vi som kaller oss selv sosialister ikke evner å leve i samfunnet, bare å snakke om det, og ikke evner å ta til oss hva de store massene tenker, ikke bare vår egen omgangskrets – ja, da klarer vi aldri å snu den gamle høyrebølgen og da fortjener vi å tape valgene som kommer.

Dette er myter. Det er fortellinger som har rot i gamle motsetninger mellom sentrum og utkant og i en forelda økonomisk tankegang om at det kun er naturressursene og det som lages av den som har verdi. Sånn som disse folka snakker, så skulle vi tro at vi levde i bytteøkonomiens tid. Disse mytene er ikke bagatellmessige heller. De spiller en viktig rolle i norsk politisk debatt, og de kan sette sterke følelser i sving, særlig utenfor Oslo. Bare se på de (per nå) 272 kommentarene til NRKs sak fra i går, med den ganske unøyaktige tittelen “-Oslofolk skaper verdiene i Norge”. I Oslo tar vi dette stort sett med stoisk ro, men av og til trenger vi å si fra om at nok er nok!

NRKs sak (som også ble referert med nesten samme tittel i Aftenposten i går) bunner i ganske interessante tall fra Statistisk sentralbyrå, disse mytene tatt i betraktning. Bakgrunnen for sakene er statistikk SSB la fram i mars i år, med fylkesfordelt BNP (Bruttonasjonalprodukt) – et mål på økonomisk produksjon. SSBs tall viser at innbyggerne i Oslo har høyest BNP per pers:

Copyright SSB 2010

BNP er et ganske greit mål på verdiskapning – det viser omfanget av økonomisk aktivitet. I dette tilfellet viser tallene hvor mye hver enkelt innbygger eller sysselsatt i snitt bidrar til BNP i hvert fylke. Private bedrifters bidrag til BNP er det de sitter igjen med når du trekker fra det de har brukt i produksjon og slitasje, mens det offentliges bidrag til BNP tilsvarer lønna til de ansatte.

I nettdebattene kan man finne noen innvendinger som går igjen. En vanlig innvending er at “hovedkontorene ligger i Oslo, da registreres verdiskapningen der”. Dette har jeg spurt Xiaoming Chen, rådgiveren som er nevnt i NRK-saken om, og fått bekrefta at BNP registreres der bedriften ligger, ikke der hovedkontoret er. Med andre ord: BNP er registrert der produksjonen faktisk foregår.

En annen vanlig innvending er den som klubbformannen på Aker Verdal, Ståle Johansen, kommer med til NRK: -Man vil aldri kunne drive et samfunn med bare å klippe håret til hverandre. Rent sett bort fra at andelen frisører i Oslo er lavere enn flere andre steder i landet (som Sigve Indregard så elegant har påpekt), så er dette en vanlig måte å si at bare vareproduksjon (og evt. landbruk og fisk – primærnæringene) er “ordentlig” produksjon. Tjenesteproduksjon er ikke skikkelig verdiskaping. Jeg vet ikke hva slags samfunn Ståle Johansen lever i, men også Verdal har sin skjerv av tjenesteproduksjon, så jeg tviler på at han kan ha unngått å legge merke til alle de som lever ganske greit av å selge hverandre tjenester. Jeg vil tro at Ståle Johansen også har behov for å gå på butikken – at han ikke kjører rundt selv til fabrikkene og henter brød, syltetøy, agurker og kjøtt – at han er glad for at noen kan reparere bilen hans når noe går galt med den – og at han syns det er greit å ha strøm i huset som han kan betale gjennom nettbanken sin, i stedet for å bygge sitt eget kraftverk på tomta si. Jeg vet ikke noe om Ståle Johansen, men jeg antar at han bruker fly, tog, buss eller båt når han skal langt av gårde på ferie, og at han setter pris på at han ikke må stelle eventuelle gamle foreldre helt på egen hånd. Det er riktig at du ikke kan plukke opp en tjeneste og holde den i hånda – det er et greit kjennetegn på at en økonomisk aktivitet er en tjeneste og ikke en vare – men tjenesteproduksjon er faktisk den største delen av økonomien både lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt. I følge SSB står tertiærnæringene (tjenesteproduksjon) for 75% av sysselsettingen og 59% av BNP. Selv om disse tallene nå er noen år gamle (2002), så er bildet fortsatt det samme. Sekundærnæringene (industriproduksjon) produserer mer BNP per sysselsatt enn noen annen næringsgruppe, men utgjør en mindre del av økonomien, uansett hvordan du vrir og vender på det. For øvrig bør ikke Ståle Johansen glemme at den jobben han og de andre på Aker Verdal gjør, også på sett og vis er tjenester. De, som arbeidstakere, selger sin arbeidskraft – en tjeneste – til industribedriften de arbeider i. Forskjellen er at resultatet av deres tjenester er en håndfast gjenstand.

En tredje innvending, som også ser ut til å ligge i utsagnet fra Ståle Johansen, er at folk ser ut til å tro at Oslo-regionen bare driver med tjenester og offentlig forvaltning. Sist SSB undersøkte dette i detalj, var i 2001 – bildet er nok også her fortsatt det samme. Og det SSB fant ut da, var ganske interessant. I Oslo-regionen (Oslo og Akershus) hadde Oslo fylke 8 prosent av verdiskapningen fra statlig forvaltning, mens landsgjennomsnittet var 6 prosent. Fra kommunal forvaltning kom 9 prosent av verdiskapningen mot 15 prosent i landet for øvrig. Men dette er ikke alt: I Oslo og Akershus er andelen av BNP som er markedsrettet produksjon den nest høyeste i landet, med 82,7 prosent. Bare Rogaland er høyere, med 84,4 prosent. Det vil si at Oslo-regionen, sammen med Rogaland, er den delen av landet som er minst avhengig av offentlig forvaltning for verdiskapningen sin. Enn mer, samme rapport (s. 19) viser at Oslo-regionen har den høyeste andelen av BNP innen forlag og grafisk industri (54,4%) og elektronisk og optisk industri (26,1%). Det er tjenesteproduksjonen som trekker opp BNP i Oslo-regionen, bl.a. fordi produktiviteten i denne sektoren akkurat i Oslo-området er mye høyere enn i sekundærnæringene. Det er riktig at tjenesteproduksjon er veldig viktig for Oslo-regionens økonomi, men det er ikke sånn at vi ikke har industri her. Den samme rapportens tall (riktignok fra 1997), viser at Osloregionens industri bidrar med ca 2,47% av Norges totale BNP, inkludert olje- og gassutvinning. Det betyr at rett i underkant av 10% av Oslo-regionens BNP kom fra industri.

En fjerde innvending er at det bare er privat virksomhet som driver med verdiskaping. Dette er også en myte – på linje med at tjenesteproduksjon ikke er verdiskaping. Det offentlig virksomhet driver med er tjenesteproduksjon. Disse tjenestene bidrar til å holde hjulene i gang i privat sektor, og er en forutsetning for at for eksempel norsk industri skal fungere. Her er noen eksempler på hvordan:

• Offentlig forvaltning driver saksbehandling som sikrer likebehandling og forutsigbare rammevilkår. Uenig? Se på hvordan det går med økonomien i for eksempel Hellas eller andre land som har høy korrupsjon.
• Politi og rettssystem sikrer bedriftene mot ran, tyveri og overfall. Systemet er ikke vanntett, men er du uenig likevel? Se på hvordan det er å drive på i statsløse samfunn som f.eks. Somalia.
• Barnehager gjør det mulig for begge foreldre å være i jobb. Uenig? Norsk yrkesdeltakelse er blant verdens høyeste, noe som bidrar til høyt konsum.
• Offentlige overføringer til privatpersoner – trygder, pensjoner, sosialhjelp, stønader, etc. – fritar arbeidsgiverne for byrden med å administrere disse sosiale ordningene og gjør det mindre risikofylt å ansette og si opp ansatte. Uenig? Spør en arbeidsgiver i Belgia eller Tyskland om det er lett å forholde seg til ulike forsikringskasser, og om hva som skjer hvis du må si opp noen.
• Utdanningssystemet produserer kvalifisert arbeidskraft uten direkte kostnad for arbeidsgiverne. Uenig? Spør hvor lett det er å skaffe kvalifisert arbeidskraft til høyteknologiske næringer som shipping eller offshore i land hvor befolkningen har lav utdanning.
• Veier, jernbaner, flyplasser og havner sørger for at det er mulig å forflytte varer og arbeidskraft raskt over store avstander. Uenig? Spør hvordan det var å drive næring i Norge for to hundre år siden.

Lista kan gjøres mye lengre, men poenget er at næringslivet er helt og holdent avhengig av en velfungerende offentlig sektor – akkurat som offentlig sektor er avhengig av et velfungerende næringsliv.

Hvem er viktigst?

Poenget med dette lange innlegget har vært å vise at distriktsarrogansen om at det ikke produseres verdier i Oslo bunner i grunnløse myter. Det foregår verdiskapning i Oslo, den er viktig for landet, og vi topper faktisk statistikken over hvor det produseres mest per innbygger – og ikke minst – per sysselsatt. Det betyr ikke – som både NRK og Aftenposten tror – at det er “Oslofolk som skaper verdiene i Norge”. Tvert i mot – hele landet driver verdiskaping. At Oslo-regionen har såpass høy verdiskaping per innbygger, skyldes blant annet at en del av de tjenesteytende næringene som er lokalisert i Oslo drar inn mye penger, og penger er faktisk ikke et halvgalt mål på verdiskaping. Fordi penger kan konvertere arbeidskraft til varer og tjenester vi trenger, og omvendt, så sier pengeverdien av noe ganske mye om vår verdsettelse av det konkrete godet. For det som selges i markedet, er markedsverdien et godt mål på verdien av det – det er hva folk er villig til å gi for godet – mens i offentlig sektor så er kostnaden ved driften et godt mål på verdien av tjenestene, fordi det er det minste noen ville kunne solgt tjenesten for uansett, hvis det var mulig å selge dem.

Vi vil alltid ha debatter om hvilke næringer som er viktige, hvor de ligger og bør ligge, og hvordan vi skal måle verdier. Men det bør ikke være tvil om at den fjerdedelen eller så av Norges befolkning som bor i Osloregionen faktisk yter vår skjerv – og vel så det – for å holde Norge i gang.

Andre som har skrevet om dette:

• Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen, legger lite nytt til debatten i sitt noe flåsete “Oslo kan takke byråkratene“.
• Jan Arild Snoen, som mener “Oslofolk betaler regningen“.

Oppdatert:

Nyere tall for fordeling av næringers bidrag til BNP, fylkesfordelt fra SSB, viser at Oslo i 2007 bidro med 16,95% av bruttoproduktet i landet, og at industrien i Oslo sto for ca 6% av Oslos bruttoprodukt. Industri i Oslo og Akershus bidro med 1,6% av bruttoproduktet for hele landet. Bare to andre fylker hadde større bruttoprodukt fra industrien enn Oslo, nemlig Rogaland og Hordaland (hhv 25 og 26 mrd mot Oslos 20 mrd). Oslo har langt mer innen ikke markedsrettet virksomhet (i absolutte tall) enn resten av landet, men selv fratrukket dette, finansiell tjenesteyting og utenriks sjøfart (som er eksempler mye trukket fram i debatten) har Oslo langt høyere bruttoprodukt enn noe annet fylke.

DN er selvsagt ikke alene på dyr-mat-ballen. De får selskap av Aftenposten med overskriften Norge har Europas dyreste matvarer, hvor Europabevegelsens Paal Frisvold denne gangen ikke imponerer med sitt forsøk på å slå mynt på saken. Til og med Nationen er med: Norge har Europas dyreste mat, skriver de. Nettavisen og NA24 drar det selvfølgelig lengst, med overskriften “Alkohol er 130 prosent dyrere” og ingressen “Vanvittige prisforskjellene på Norge og resten av Europa” i en sak som i motsetning til de andre avisenes er en journalistisk bearbeiding og vinkling av SSBs pressemelding. Ikke bare er ikke rettskriving og grammatikk journalist Nina Schages sterkeste sider, men artikkelen tuller med tall i tillegg. “Generelt kostet matvarer og alkoholfri drikke dobbelt så mye i Norge” skriver Schage. Hvis du titter på SSBs nettsider, så ser du at det faktiske tallet er 54 prosent høyere – ikke 100 prosent høyere (154-100=54) .

Mye vil ha mer, og vi har veldig mye i dette landet som vi har. Stakkars oss, altså!

Norge ligger faktisk 77 prosent over EU-gjennomsnittet, høyt over de neste på lista, Sveits (44), Irland (31) og Nederland (30). Det er kjipest å bo i Serbia (-63), Bosnia-Herzegovina (-70) og Albania (-73).

Likevel elsker vi altså å syte og klage over penger i Norge. Tomatprisene er for lave for bøndene.  “Bompenger er som Luksusfellen“. “Blodpris” for is. Kanskje ikke rart at halvparten av sommervelgerne har lagt sin elsk på Høyre og Frp, som er mestere i å klage på hvor dyrt alt er her til lands.

Avisene er også fulle av tips for å få billigere ting. Billigere øl (med avstemning om hva som er “riktig” ølpris, selvfølgelig), billigere mote, billigere mobil, billigere studielån.

Og til slutt: Alle er selvfølgelig i fyr og flamme interessert i å sjekke skatteoppgjørene sine – og avisene må jo bidra til hysteriet.

Hva er moralen? Jo, vi har det egentlig ganske greit, men mye vil ha mer. Kanskje på tide å stikke fingeren i jorda og slutte å tro at vi har det så vondt her til lands? Min erfaring er at det er lite klaging fra de som faktisk er sliterne og som kunne hatt det litt romsligere, mens de som har fete biler, båter, hytter og jobber er de som også er ivrigst på å mase om at ting skulle vært bedre.

(Takk til Sigve Indregard for å ha postet SSB-statistikken på Facebook, sånn at jeg ble oppmerksom på den).

- En artikkel å gjøre endringer på så den kan bli publisert

- Et paper som skal være ferdig 30. mai

- Ca 30 intervjuer å transkribere (dvs. gjøre om fra lyd til tekst)

- Eksamen i JUR3000 (dvs. 3. avdeling på jussen) neste uke

- Deltakende observasjon på MSC 87 i IMO

- Skoleringsmøter å lage, møter å ordstyre, møter å delta på m.m.

- To reklamasjonssaker å følge

- Komme i form

- Og en hel del ting jeg enten har glemt akkurat nå eller ikke skriver om her

Så: Bloggen er ikke nedlagt, det bare kommer til å drøye noen uker før jeg har tid til å skrive noe fornuftig og lesverdig!

Alternativ behandling er “alternativ” fordi den ikke underlegges de samme kravene til bevis som konvensjonell medisin. Ofte postulerer tilhengerne av alternativ behandling at akkurat den behandlingsformen de støtter representerer en filosofisk annerledes tilnærming til verden som ikke kan underkastes ordinær vitenskap. Dette er bare tull. En hver form for medisinsk behandling vil i det den virker generere observerbare og målbare fenomener som kan knyttes til behandlingen – nemlig en bedring av tilstanden det gjelder, som ikke er tilfeldig, og som skyldes behandlingen i seg selv. Hvis dette ikke observeres, så virker behandlingen heller ikke, og det er de som ønsker å bruke en behandlingsform på pasienter som må ha bevisbyrden for at den virker, og for at nytten ved behandlingen rettferdiggjør den kostnad og den risiko pasienten utsetter seg for.

Det burde med andre ord være vanskelig å stille seg nøytral til hvorvidt man bør oppsøke og velge alternative behandlingsformer. Som jeg var inne på i posten om virkningen av alternativ behandling, så har vi et organ som heter NIFAB – Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, og som jeg har vært litt skeptisk til. Lo and behold, som engelsktalende sier, i dag har Preben Aavitsland, fungerende divisjonsdirektør på Folkehelseinstituttet, et innlegg i Dagbladet om akkurat NIFABs virksomhet, med den betegnende tittelen “Statens PR-kontor for homøopati”. Han er mildt sagt sjokkert over den likegyldigheten de framviser, med begrunnelsen “Vi må være nøytrale”. Aavitslands innlegg er herlig og tankevekkende lesning om farene ved NIFABs strategi: nemlig at folk blir villedet til å tro at homøopati og annet kan virke mot alvorlige sykdommer, når homøopati beviselig ikke virker, og ut fra alt vi vet om universet ikke kan virke. Han reagerer bl.a. på denne saken på NIFABs sider.

Men det er ikke så mye NIFABs skyld dette her – ansvaret er større. Stakkarene som jobber på NIFAB burde vite bedre, men de får ikke lov til det. Men vent litt – før vi går videre – hvem er de? Det er totalt seks stykker som jobber i NIFAB – tre faglige rådgivere, en redaktør og to informasjonskonsulenter. Faglig rådgiver Are Gamst er samfunnsviter, med en master i Science, Society and Technology fra UiO og Maastricht universitet, og en cand.mag i prosjektadministrasjons, sosialantropologi og engelsk. Masteroppgaven hans handlet om “integrativ medisin”, men en ESST-master (som jeg antar han har) er ingen medisinsk master. Det er en ett-årig master som ligger tett opp til vitenskapssosiologi og -filosofi. Med andre ord god utrustning for mye i dagens samfunn, men ikke akkurat medisin.

Faglig rådgiver Mona Berg Hansen er sosiolog, med områdestudier, religionshistorie og praktisk pedagogikk i fagkretsen, mens faglig rådgiver Solveig Johansson har sin master i pedagogikk, dog med en bachelor i samfunns- og kulturfag som inkluderer statsvitenskap, sosiologi, antropologi, IKT og humanbiologi. Hun har altså vært innom noe som kan være relatert, men med tanke på at en bachelor er tre år, er det antakeligvis begrensa hvor mye hun har rukket å gå i dybden på akkurat humanbiologien. Disse to har også mye erfaring fra “salgsbransjen”, står det å lese. Ingen av de tre faglige rådgiverne på dette stedet har altså noe særlig bedre faglig grunnlag for å vurdere alternativ behandling enn, ja, meg, for eksempel.

Det står ikke mye bedre til med informasjonsmedarbeiderne. Ola Lillenes, redaktøren, er kommunikatør, med engelsk og musikk i tillegg, mens informasjonskonsulent Christel Slettli Hansen er bachelor i media, med kunsthistorie i tillegg og informasjonskonsulent Børge Warvik er IT-utdannet. NIFAB har rett og slett ganske så dårlige forutsetninger for å gjøre noen som helst vurdering av innholdet i informasjonen de formidler. Som blogger kan jeg tillate meg å basere meg på populariseringer gjort av vitenskapsfolk, men et statlig informasjonssenter bør holde en høyere standard.

Du må faktisk grave ganske dypt inn i nettsidene deres for å finne retningslinjer for bruk av nettstedet som kan gi noen hint om hvorvidt du bør velge alternativ eller konvensjonell medisin. Som jeg viser i bildet under, må du først klikke på den ganske anonyme teksten “Om NIFAB” øverst i vinduet, for deretter å klikke på den intetsigende teksten “Retningslinjer” i en meny til venstre for å finne noen råd fra NIFAB om forholdet mellom konvensjonell og alternativ medisin.

Et screenshot fra NIFABs nettsider

Jeg trodde jeg der skulle finne NIFABs mandat eller noe, men her står den veldig viktige informasjonen om forholdet mellom alternativ og konvensjonell behandling:

NIFAB advarer mot å oppsøke alternativ behandler i stedet for lege eller annet autorisert helsepersonell. Ved helseplager, symptomer eller sykdom oppfordrer vi deg alltid til å oppsøke lege/ autorisert helsepersonell først. (…) NIFAB advarer mot å avslutte/ fravike skolemedisinsk behandling til fordel for alternativ behandling.

Det finnes sider med pasientveiledning, og under “Viktig informasjon” der, så kan du lese en noe nedtonet versjon av det samme. Men også her må du aktivt klikke deg videre to ganger fra forsiden for å komme til akkurat dette.

På de sidene du faktisk antakeligvis kommer til å lese – nemlig de om den enkelte behandlingsformen – står det som regel intet slikt. Ta for eksempel healing. Først kommer du til en forside om healing, hvor du kan lese det følgende:

• Healing er en samlebetegnelse for behandlingsformer som søker å påvirke det som antas å være klientens energifelt, på en slik måte at kroppen skal kunne helbrede seg selv.

• I Norge er Reiki healing en av de mest kjente og brukte formene for healing.

• En gjennomgående idè i healing er at tanker, følelser, sorg, indre spenninger og konflikter kan gi utslag som fysisk sykdom.

• Det er mange ulike teorier om hvordan healing eventuelt virker.

Så kan du se en film om healing, som bare er et eksempel på en behandling sett fra utøvers synspunkt, ikke NIFABs. Enkelte av de tingene healeren i filmen sier er av god underholdningsverdi, hvis du ikke tar det alt for seriøst. Pasienten i filmen gjentar et par ganger “Å, så deilig!” – så filmen er ikke akkurat “nøytral” i sin framstilling.

Når du er fornøyd med filmen, så kan du lese mer – du kan lese et sammendrag på seks avsnitt, hvorav det siste – og korteste (2 linjer) omtaler forskning på healing: “Det er gjort en del forskning på healing. Kvaliteten på den forskning som er gjort er variabel, og det finnes foreløpig lite dokumentasjon på hvorvidt healing har effekt.” Den øvrige teksten framstiller filosofien bak og noe om bivirkninger (forklart fra utøvernes perspektiv). Så er det en fyldig side om behandling i praksis, en side om virkning/bivirkning – igjen hovedsakelig fra utøvernes synspunkt. Så har du en side med bakgrunn, en relativt grundig innføring i filosofien og teorien bak healing og så én side om forskning. Siden om forskning inneholder bare viderelenking – ingen sammenstilling/vurdering av forskningen (bortsett fra en disclaimer om at NIFAB ikke går god for noe ved å linke til det). Deretter har du en side om hvordan du velger behandler (blant ulike healere), en side med linker til steder du kan bli utdannet healer, en side med linker til organisasjoner som organiserer healere og en kortfattet side med referanser (healerforbundets sider, et par bøker om healing, NOUen og Ot-prpen om alternativ behandling og til VIFAB – det danske NIFAB).

Med andre ord er det lite “nøytralitet” å spore i hvordan healing framstilles. Det er tvert i mot mengder med informasjon fra utøvernes perspektiv, mens det er relativt tynt med forskningsbasert informasjon eller informasjon om hvorfor du ikke bør velge healing. Hvis ikke du vet bedre, så sitter du igjen med et ganske positivt inntrykk av healing etter å ha tittet gjennom disse sidene. “Nøytralitet” er altså (dette er i og for seg velkjent for kritikere av alternativ medisin) et kodeord for (nesten helt) ensidig framstilling av alternativ behandling på behandlernes egne premisser med få innvendinger fra ekte vitenskap.

Men hvor skriver denne holdningen seg fra? Er det bare NIFABs folk som er ukritiske og kunnskapsløse? Nei. De har ikke dukket opp fra intet. Det ligger politiske prosesser bak. Den siste store politiske prosessen om alternativ behandling i Norge ble igangsatt med NOUen (Norsk Offentlig Utredning) om alternativ medisin (NOU 1998:21). Utvalgsarbeidet var satt i gang i april 1997, under Thorbjørn Jaglands regjering, som et resultat av stortingsvedtak fra 1995 om St.meld. 50 (1993-1994), hvor helse- og sosialkomiteen ville ha utredet plassen til alternativ medisin (se her for historikk). Stortinget ønsket et utvalg hvor det også satt representanter for alternativ medisin. Gudmund Hernes var sosial- og helseministeren som satte ned utvalget. Utredningen ble levert i desember 1998, til Kjell Magne Bondeviks første regjering, hvor Dagfinn Høybråten var helseminister. Utredningen ble fulgt opp av Bondevik I i St.meld. 26 (1999-2000), som vektla styrket forsking, opprettelsen av en informasjonsbase og fremming av kontakten mellom alternative behandlere og helsemyndighetene. Stortinget ba da om en stortingsmelding om alternativ medisin i løpet av 2002, og en enstemmig komité la da til grunn bl.a. det følgende: “Komiteen viser til at Stortinget ved flere anledninger har pekt på at alternativ medisin har fått stor utbredelse i samfunnet, og at mange som benytter seg av alternativ medisin, har fått god hjelp.” Kjell Magne Bondeviks andre regjering la etter en høring hvor 140 ulike instanser uttalte seg fram Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv. i desember 2002, og da var Dagfinn Høybråten igjen helseminister. På dette tidspunktet var Nasjonalt forskningssenter for komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) alt etablert ved Universitetet i Tromsø.

I Ot.prp. 27 legger regjeringen Bondevik II an et forbrukerperspektiv på helsetjenester:

Departementet legger til grunn at pasientens rett til selv å kunne velge alternative behandlingsformer utenfor den ordinære helsetjenesten må bli møtt med respekt både i helsetjenesten og hos helsemyndighetene, uavhengig av offentlig engasjement i sektoren. (…) Kort oppsummert kan det sies at når det gjelder politikkutviklingen overfor utøvelse av alternativ behandling utenfor den etablerte helsetjenesten, er det forbrukerperspektivet som legges til grunn. Når det gjelder integrering av alternativ behandling i helsetjenesten er det pasientperspektivet i helselovgivningens forstand som legges til grunn. (Kapittel 10.1)

Med dette perspektivet åpnet Bondevik II-regjeringen opp for et frislipp av alternativ behandling i praksis – utenfor helsetjenesten. På den måten kunne man både tilrettelegge for alternative behandlere og stort sett unngå å komme opp i dilemmaer omkring hvorvidt disse behandlingene virker eller ikke. Dette rettferdiggjør departementet i kapittel 10.2, hvor de vikler seg inn i en diskurs om ulike “virkefelt” for skolemedisin og alternativ behandling, og terminologi omkring forståelsen av “sykdom” og “behandling”. Departementet omfortolker disse begrepene for å imøtekomme alternative behandleres mer “holistiske” syn på helse – dvs at de inkorporerer en forståelse av sykdom som noe som kan ha opphav i den tilstand du befinner deg i, ikke bare i patologiske sykdomsprosesser i kroppen.

Departementet foreslo å endre lovgivningen, men foreslo også noen andre tiltak i kapittel 11: Blant disse var styrking av NAFKAM og etablering av en informasjonsbank, i tillegg til økt satsing på opplæring og utdanning av alternative behandlere.

I Stortingets behandling var sosialkomiteen enstemmig i sin tilslutning til anvendelsen av forbrukerperspektivet som nevnt over. Komiteen kom også med følgende gullkorn (enstemmig):

Komiteen mener at er et sterkt behov for å utvikle gode holdninger både til samarbeid og til respekt for hverandres kunnskaper og erfaringer slik at mulige helsegevinster ikke går tapt fordi en utelukker at noe kan være nyttig.

Forrige sosialkomités studietur til Kina omkring tradisjonell kinesisk medisin var i det minste med på å bryte ned barrierer i forståelsen av forebyggende helsearbeid, men førte også trolig til en økende erkjennelse av at svarene på god behandling nødvendigvis ikke er gitt kun gjennom skolemedisinske konklusjoner.

Komiteen sluttet seg også til at det skulle opprettes en informasjonsbank. Det var mye enstemmighet om de store linjene ellers, men et skille mellom de ulike partiene kan anes i at særlig Frp og Sp gjennom sine merknader ønsket noe mer autorisasjon av flere grupper alternative behandlere – dvs. å åpne opp systemet for bl.a. homøopati, mens Ap og Sp ønsket å bruke betegnelsen “komplementær og alternativ behandling” i stedet for “alternativ behandling”.

Hva skjedde videre? Årsrapporten for NIFAB 2005 (pdf-fil) gir oss historikken. I desember 2003 sendte Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) et brev til NAFKAM ved Universitetet i Tromsø med beskjed om at de fikk 200 000,- til å starte arbeidet med en infobank. I løpet av 2003-2004 ble det gjort et forprosjekt, og høsten 2004 ble det ansatt en person (Are Gamst) til å starte opp arbeidet, og i løpet av 2004-2005 kom senteret opp å gå. I dag er det en del av NAFKAM, underlagt direktøren der (pdf-fil). Per 2005 var HOD eier og oppdragsgiver for NIFAB, og NIFAB hadde følgende virksomhetsidé (årsrapporten s. 3):

Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling skal være et nyskapende kunnskapsbasert informasjonssenter som gir nøytral og objektiv informasjon om alternativ behandling til norske og engelskspråklige brukergrupper.

Det er ikke uproblematisk at senteret ligger under NAFKAM, som vanskelig kan oppfattes som et nøytralt forskningssenter det heller. Bare se hva de skriver på siden om seg selv:

Vår visjon er kunnskapsbasert behandling – uansett hvor du velger å få den!

NAFKAMs mål er å gi forståelse av hva alternativ medisin som system eller konkrete alternativmedisinske metoder kan bidra med for å redusere og/eller forkorte sykdommer eller sykdomsopplevelser, bedre livskvalitet og øke evnen til mestring av sykdomssituasjoner

(…)

Den politiske viljen til satsing innen feltet har økt betydelig de siste årene. Siden 1980-tallet er det blitt lagt frem en rekke offentlige dokumenter der en blant annet understreker behovet for å gi alternativ medisin en større plass i helsefremmende og forebyggende arbeid.

På denne bakgrunnen er det helt tydelig at NAFKAM har en i utgangspunktet veldig positiv – og ikke spesielt kritisk – holdning til alternativ behandling. Terminologien som er anvendt gir positive assosiasjoner – “uansett hvor du velger” – “kan bidra med” – “redusere eller forkorte sykdommer” – “bedre livskvalitet” – “øke evnen til mestring” – “den politiske viljen til satsing” – “behovet for å gi alternativ medisin en større plass”. Nyhetssakene på hjemmesiden (for øvrig sjelden oppdaterte) har følgende overskrifter:

Ny redaktør på NIFAB

Snåsamannen setter dagsorden

Å gå til akupunktør hjelper mot hetetokter

Bedre informasjon om alternativ behandling

WHO vil styrke alternativ behandling

Selv om NIFAB er uavhengig både faglig og redaksjonelt (NAFKAMs årsrapport 2008 (pdf-fil) s.8), så er det av betydning hva slags miljø man beveger seg i.

Over statsbudsjettet bevilges det penger til NIFAB, som har fått én setning i HODs budsjettforslag for perioden 2009-2010 (inneværende periode): “Formålet med Nifab er å gi publikum og helsepersonell god og uavhengig informasjon om alternativ behandling.” (St prp. nr. 1 (2009-2010), Helse- og omsorgsdepartementets budsjettområde, kap. 10.80.783. personell, post 79). I Stortingets behandling av dette, var alternativ behandling et tema, i kjølvannet av mediesaker om lovstridigheter. Komiteen var opptatt av at kontrollen med tilbyderne skulle styrkes, men innenfor eksisterende regelverk. Imidlertid sa de også: “Videre må bevilgningene til Nasjonalt kompetansesenter for alternativ behandling [sic!] være tilstrekkelige til å styrke informasjonsarbeidet om alternativ behandling.”

Jeg har ikke klart å finne mer informasjon om hvilke retningslinjer HOD eller andre har lagt for NIFABs virke enn det som er nevnt over. Men det som er ganske klart, er at det ikke bare er NIFABs egne medarbeidere som er å klandre for den såkalte “nøytraliteten” deres. Det er en vidtrekkende konsensus i de politiske partiene på Stortinget, i Helse- og omsorgsdepartementet og hos NAFKAM om at alternativ behandling er noe grunnleggende bra. Selv om det gjøres pliktskyldige nikk til mangelen på dokumentert effekt i de mest sentrale offentlige dokumentene, så er tilnærmingen alt annet enn skeptisk og kritisk, og kontrollmekanismene er nærmest fraværende etter at man opphevet kvakksalverloven. Et godt eksempel på dette er at flertallet i stortingskomiteen (de rødgrønne) poengterte at tilsynet med markedsføringen av alternativ behandling lå primært hos Forbrukerombudet: “Forbrukerombudet fører tilsyn med markedsføringen”, og at dette var den primære tilsynsformen med disse behandlerne. Dette følger jo logisk av forbrukerperspektivet som et enstemmig Storting applauderte.

Aavitslands kritikk rammer derfor ikke bare NIFAB – den er også en kritikk som bør fremføres med økt styrke overfor våre politikere i alle partier, som har gjort knefall for den forførende logikken til alternativkremmerne.

Andre som skriver om det samme:

• Sosialdemokratiet.no: Statlig finansiert kvakksalverpropaganda