Den tekniske løsningen jeg valgte har også vist seg litt for krevende for mine begrensede webevner å håndtere. Jeg kommer til å opprette en ny, politisk blogg i løpet av sommeren 2011, vil jeg tro, ettersom vi nærmer oss valgkamp. Men hvilken løsning det blir på den, gjenstår å se. Det er mulig den blir lagt inn under dette domenet -christergulbrandsen.com.

Inntil videre kan du følge min mer personlige slankeblogg på http://slankekorpset.blogspot.com.

Under Erna Solbergs ledelse har Høyre imidlertid revet stein for stein av murene som har vernet om menneskeverdet. En kjipere asylpolitikk er ett eksempel. Privatiseringsiveren er en annen, noe Adecco-skandalen demonstrerer til fulle. Men Høyres valg om ikke bare å falle ned på å være for datalagringsdirektivet, men også om å bruke partipisk mot mindretallet i stortingsgruppa er for meg som om de går løs på muren om menneskeverdet med slegge og rivekule.

Dere Høyrefolk der ute vil sikkert fortsatt sveve høyt på meningsmålingene på grunn av regjeringsslitasje og at dere klarer å fremstå som litt sånn “lilla”. Men respekten min har dere mistet.

Mantraet om at “det skal lønne seg å jobbe” har fått lov å sette seg, takket være en slags vanhellig allianse av Arbeiderpartiets “arbeidslinje” og Fremskrittspartiets behov for å finne syndebukker som kan betale skattelettelsene de vil gi. Det høres jo intuitivt helt riktig ut at man ikke bare skal kunne lene seg tilbake uten å være i jobb, og likevel få mer utbetalt enn noen som er i jobb. Det er et snedig retorisk triks å definere et problem på denne måten. Men se hva som skjer hvis vi snur problemet på hodet: Skal man straffes for at man blir syk – noe man ikke kan noe for? Skal man da automatisk henvises til å være nederst på stigen i samfunnet? Og hva mer: Skal barna dine straffes hvis du blir syk?

Meldingen fra de som sier “det skal lønne seg å jobbe” er en mistenkeliggjøring av uføretrygdede: de kan velge å jobbe i stedet. Ja, av og til er det godt mulig at det er noen som klarer å “lure” systemet, og få seg uføretrygd selv om de kan jobbe. Vi har alle hørt historiene. Frp, for eksempel Wiborg, som jeg har linka til over, roper både på kutt i ytelsene og mer kontroll. Samtidig er Frp blant de som kritiserer et “firkantet” NAV som er drakonisk i sin kontroll med folk – fordi Frp vet at de har mange uføretrygdede velgere.

Jeg blir ærlig talt forbanna av dette. Fattigdom i Norge handler ofte om folk som lever på uføretrygd, gjerne med unger. Samtidig er det mange som går rundt i ganske dårlig betalte jobber, og knapt får endene til å møtes. Hvis disse menneskene blir syke – kanskje til og med av jobben sin – så skal de straffes med å bli enda fattigere. Hva slags melding er det vi sender til unger, hvis vi sier at “du skal være fattigst i klassen fordi moren din fikk kreft”?

Hovedargumentet for å kutte i uføretrygdene (bortsett fra at det koster mange penger), er å gi et incentiv til arbeidstakere for å bli i jobb (ut fra tanken om at man kan velge om man er syk). Men dette kan vi også snu på: De dårligst betalte jobbene er jobber du ikke trenger særlig utdannelse eller spesialkompetanse for å utføre. Derfor har de lett tilgang på arbeidskraft, og disse arbeidstakerne er også blant de som lettest kan bli uføre – av ulike grunner. Hvis vi antar at arbeidsgiverne er rasjonelle, så vil de sette lønningene bare marginalt over det man “tjener” på å være uføretrygdet for å slippe å betale mer enn høyst nødvendig. Men fordi systemet ikke er “perfekt”, så vil det da oppstå situasjoner hvor noen igjen vil tjene mer på å gå ut i uføretrygd. Da må trygdene ned, og forslaget som er skissert i VG om å sette samlete ytelser til en viss prosent av tidligere arbeidsinntekt innebærer en automatikk i dette. Vi har ikke minstelønn i så mange bransjer i Norge – særlig ikke i butikker og renholdsbransjen og andre lavkompetansejobber – og arbeidsgiverne vil da stå fritt til å kunne skru ned lønna ennå mer.

Det vil med andre ord være ganske sannsynlig at det alltid vil finnes noen som kan tjene mer på trygd enn på jobb, så lenge vi har et trygdesystem. I tillegg vil det alltid finnes noen som snylter på et slikt system, fordi folk alltid vil finne veier rundt kontrollsystemer. Da må vi som samfunn veie to onder mot hverandre: Risikoen for at noen får penger de ikke har krav på, og at resten av oss må betale for det, på den ene siden; og på den andre siden at noen som er “verdige” mottakere ikke får den hjelpen de trenger. Jeg mener helt klart at det siste problemet er mye større enn det første, rett og slett fordi kostnadene av det første problemet deles av hele fellesskapet, mens kostnadene av det andre problemet må bæres av én person.

Vi har råd til et varmt og tolerant samfunn. 100% effektivitet er iskaldt og grenser til det ondskapsfulle, det umenneskelige, det hjerterå, det trangsynte og det fordømmende. Vi har slåss i hundrevis av år for å bekjempe slike holdninger. Det syns jeg vi skal fortsette med. Det bør ikke alltid lønne seg å jobbe.

Var det verdt det?

Jeg mener svaret i dag, ett år etter, må være et ubetinget ja. Vi som har fått være med på reisen med Fantasiforbundet så langt har fått oppleve mye gøy. Selv har jeg vært med på Oslo Winter Games og En midsommernatts drøm, og i tillegg har det vært Fantasisommer og Fantasigründerskolen og mye annen moro. Det ser ut som Fantasiforbundet har god nok rekruttering og organisasjonsbygging til å kunne bli en kraft å regne med i årene framover også. Og det med mye mindre byråkrati og mye mer moro enn Hyperion var – selv med mindre penger.

Jeg vet lite om utviklinga i Hyperion det siste året. Jeg har fått med meg at de har hatt sommerleir etter modell av tidligere leire, og at de prøver å ha det gøy internt. Det er positivt for de som ble igjen der om de kan ha det hyggelig. Men Hyperion kan aldri bli det som Fantasiforbundet er og skal være, og omvendt bør aldri Fantasiforbundet prøve å ligne Hyperion. Der Hyperion er en mastodontisk pengemaskin, skal Fantasiforbundet være et forum for lek og moro og kræisi idéer. Om det betyr at man må jobbe mer for penga til å gjøre morosakene, så er det bare sunt.

Det er plass for både Hyperion og Fantasiforbundet, men jeg tror sistnevntes framtid har mer spennende ting i vente.

Og en liten fotnote til slutt: Jeg ser at Hyperion enda ikke har lagt ut sakspapirer til årets landsting, som er om fire dager, på nettsidene sine. Så sant ikke delegatene har fått sakspapirene på mail eller per post, så tyder vel dette på at det fortsatt kan være store demokratiske utfordringer i det som tar mål av seg til å være en av Norges største ungdomsorganisasjoner…

Oppdatert: Nå ser jeg at VG også bruker Snåsamannen som sannhetsvitne på at det kan være farlig å kommunisere med de døde. Det han sier har noe for seg – at det farlige ligger i lengselen etter dødsriket. Men deretter går artikkelen over til å intervjue en “klarsynt” – som får slippe unna de kritiske spørsmålene. Jaja. De kan ikke være like treffsikre hver gang…

Andre:

• Ukorrigerte meninger ser ut til å være enig med meg.

Det er helt utrolig. Etter så mange år med oppmerksomhet om korrupsjon og gaver, så presterer disse politikerne fortsatt å ha dårlig gangsyn. Jeg kan ikke si annet enn at det er helt uakseptabelt, og jeg håper at andre politikere som har gått i samme fella nå legger kortene på bordet. Ja, reglene for statsråder har kanskje vært uklare, men det er ingenting som tilsier at du må utnytte handlingsrommet i reglene maksimalt. Dette er ikke bare begrenset til toppsjiktet i Arbeiderpartiet, noe gårsdagens og dagens medieoppslag viser – det er en bredere ukultur blant noen av våre fremste tillitsvalgte fra flere partier.

Ingen gaver gis uten en viss gjensidighet. Det er noe av det sosiale limet som binder oss mennesker sammen. Selv en liten gave er problematisk, fordi den signaliserer vennskap. Jeg kan ikke si annet enn at det er helt nødvendig at gavene returneres, og at ingen politikere gjør sånt igjen.

PS: Jeg har mottatt gaver to ganger når jeg har sittet på “myndighetssiden”, og begge ganger var det fryktelig ubehagelig – selv om de var bagatellmessige. Men jeg skal legge kortene på bordet. En gang var da jeg var i militæret, og ble påspandert middag av en kursleverandør til voksenopplæringskontoret jeg var stasjonert på. En annen gang var da jeg var elev- og lærlingombud i Oslo kommune, og fikk en vinkaraffel i julegave av en leverandør jeg hadde brukt. Jeg spurte den juridiske kompetansen der jeg jobbet om hva jeg skulle gjøre, og fikk beskjed om å beholde den. I tillegg har jeg fått en hel del vinflasker eller gavekort på CD/kino, samt litt sjokolader og økologisk kaffe når jeg har holdt et foredrag eller vært ordstyrer. Men det mener jeg må være greit – også for politikere.

Hawkings resonnement – noe forenklet – er at universet kan ha oppstått spontant ut av ingenting takket være naturlovene, og at Gud derfor er overflødig (hvis du da ikke velger å kalle naturlovene for “Gud”). Eksistensen av andre planeter rundt andre stjerner har også overbevist Hawking om at rammene for menneskehetens tilkomst ikke er så unike at en Gud er sannsynlig heller.

Hawking får kritikk for hovedsakelig to ting: 1) At han blander vitenskap og religion – herunder at hans resonnement kobler Gud og fysikk sammen, og 2) at han ikke har kjennskap til gudsargumenter. Jeg mener kritikken treffer feil, av to grunner.

Ad 1), så har religion og vitenskap alltid kranglet. Bibelen har detaljerte beskrivelser av hvordan Gud både har skapt verden og grepet inn i den etterpå. For hver nye vitenskapelige oppdagelse har dog rommet for Gud blitt mindre. Realisasjonen om at det finnes andre planeter og stjerner, og at de ikke beveger seg rundt jorden fjernet oss fra universets sentrum, og oppdagelsen av evolusjonære mekanismer overflødiggjorde Gud som skaper av alt levende. For hver gang vitenskapen har skredet fremover, så har religiøse krefter protestert. Det er religionene selv som har avvist vitenskapen til fordel for gamle (ukjente) forfattere og tradisjoner. Moderne religiøse som er av en mindre fundamentalistisk støpning enn de jeg ynder å kritisere har akseptert vitenskapen – men reduserer gudsbegrepet til noe nærmest irrelevant. Vårt Land siterer erkebiskopen av Canterbury via The Times:

Erkebiskop Rowan Williams seier ifølgje avisa The Times at trua på Gud ikkje handlar om å fylle eit gap i å forklaringa av korleis ein ting forheld seg til ein annan innan universet. Det er ei tru på at det er ei levande, intelligent kraft som all aktivitet kviler på for sin eksistens, sa Williams og la til:

Ikkje løyse. – Fysikk vil ikkje i seg sjølv løyse spørsmålet om kvifor det er noko og ikkje ingenting

Hvor er den kristne, intervenerende, personlige Gud her? Jeg har vondt for å se vedkommende. Hvis Gud ikke virker i den fysiske verden, så er det lite behov for Gud, utover følelsen av å ha noen å be til når det røyner på, eller for å kontrollere andre mennesker gjennom de religiøse institusjonene. Men hvis Gud har noe raison d’etre utover dette, så må denne guden også virke i den fysiske verden – og da bør det teoretisk være mulig å se sporene av denne virksomheten. Det samme argumentet gjelder for øvrig hvis alt Gud gjorde var å starte det hele. Om Gud var en slags kosmisk ingeniør som bare tente en fyrstikk og så om det sa “poff”, før han gikk videre til nye prosjekter, ja, da er det også lite behov for det religiøse krimskramset de troende omgir seg med. Så jeg avviser skillet mellom tro og vitenskap: Skal Gud være noe mer enn bare en trøstende tanke, så har vitenskapen en rolle i å kunne avkrefte Gudshypoteser. Og selv med Gud som en tanke, så er Gud da likevel en arena for psykologer, sosiologer, antropologer, biologer og statsvitere.

Ad 2), så er spørsmålet om hvem/hva som startet det hele et ganske vesentlig poeng for argumentet om Gud har en rolle å spille. Modellen hvor Gud startet det hele og ellers lot ting være i fred (eventuelt lot ting være i fred etter Jesus fløy rundt i Galilea) er ganske utbredt. Det er også modellen hvor Gud av og til griper inn i det han skapte. Hvis det heller ikke er relevant hvorvidt Gud startet det hele, ja, da er vi tilbake til punkt 1) – Gud er et meningsløst begrep. For mange, så er faktisk spørsmålet om hvordan alt ble til selve grunnsteinen for om de velger tvil eller tro. Man kan argumentere for hvorfor Gud ikke er til eller ikke griper inn i verden på mange punkter – men det vanskeligste er skapelsen. Alt må jo ha begynt en gang, ikke sant? Alle våre liv har en begynnelse og en slutt. Fortellinger begynner et sted og slutter et sted. Vi har vondt for å forholde oss til tanken om at noe ikke har begynt, at det bare er.

Jeg er ingen kosmologisk fysiker, men jeg har skjønt at én mulig modell er at universet “alltid” har eksistert. Det fantes ingen tid før universet ble til, slik at tilblivelsen er overflødig som konsept. Men om vi et øyeblikk aksepterer en mer lineær tankegang, slik at det må finnes en tid t hvor universet ble til, og en tid t-1 hvor ingenting eksisterte – evt. hvor det bare var Gud – så ender vi i et håpløst argument. For hvordan ble Gud til? Den første beveger må i seg selv ha oppstått av ingenting. Hvis noe først skal oppstå av ingenting, så krever det færre krumspringende forutsetninger å bare forestille seg at universet oppsto av ingenting, enn at det i tillegg først var en Gud som bare “poff” kom til syne og svevde over vannene. Nei, det er nok riktig som Dekodet skriver, at det ikke (i hvert fall ikke med dagens fysikk) er en falsifiserbar hypotese at ingenting kan oppstå fra ingenting. Men vitenskapen er mer enn bare eksperimenter og falsifiserbare hypoteser. Det er også å velge mellom alternative forklaringer når empirien kan passe dem begge eller alle. Og da bør vi velge den som krever færrest tilleggsforklaringer og ekstra forutsetninger for å virke, slik som Ockham har lært oss.

Hawkings avvisning av Gud er betimelig – og deilig, etter at han tidligere har åpnet opp for muligheten for Gud. Men hans poeng er vel strengt tatt ikke hvorvidt Gud eksisterer eller ikke, men om Gud trengs for å forklare den verden vi ser rundt oss. Det bør kritikerne merke seg. At de får hikke av hans utsagn, skyldes vel at dette bare er enda en sten til byrden som vitenskapen har lagt på religionene. Hvis Gud ikke trengs for å forklare noe som helst, hvordan skal man da rettferdiggjøre sin tro som noe annet enn rent føleri?

Oppdatert: Jeg overså at også VG skrev om saken.

Krav om umiddelbar fjerning av urettmessig bruk av logoen NYT NORGE. Det vises til din Facebook side og din blogg hvor du omtaler merkeordningen Nyt Norge og i forbindelse med denne bruker logoen NYT NORGE. Vi krever at du umiddelbart fjerner alle Nyt Norge logoene, både på Facebook, bloggen og eventuelt andre steder hvor logoen er brukt.

Det er KSL matmerk som eier fellesmerket Nyt Norge og din bruk av merket er urettmessig. Dersom logoene ikke fjernes vil KSL matmerk vurdere søksmål med krav om vederlag og erstatning for den urettmessige bruken.

Med vennlig hilsen
for KSL matmerk
Nina Hegdahl (sign.)
Advokat

Dette er bemerkelsesverdig, men dessverre ikke unikt. En milliardnæring forsøker å beskytte seg ved å angripe en parodisk bruk av eget varemerke. Slik jeg leser varemerkeloven, så gjelder den bruk av varemerker i forbindelse med salg av varer og tjenester (§ 1):

Enhver kan oppnå enerett til å bruke et varemerke som kjennetegn for varer eller tjenester i næringsvirksomhet etter bestemmelsene i denne loven (varemerkerett).

Varemerkeloven definerer også varemerkerettens innhold for varemerker som er velkjent i riket (jeg antar Nyt Norge er det) i § 4 slik:

For et varemerke som er velkjent her i riket, innebærer varemerkeretten at ingen uten samtykke fra merkehaveren kan bruke et tegn som er identisk med eller ligner varemerket for varer eller tjenester av samme eller annet slag, hvis bruken ville medføre en urimelig utnyttelse av eller skade på det velkjente varemerkes særpreg eller anseelse (goodwill).

Reklame omfattes av forbudet – men det må likevel være reklame for “varer eller tjenester“. Christoffer Biong selger ikke akkurat en vare eller tjeneste, og reklamerer heller ikke for andre varer eller tjenester. Det er mulig det burde fremgå av bildene at varemerket er beskyttet ved registrering (etter § 11), men det er en bagatell.

Denne konklusjonen finner også støtte i forarbeidene. I Ot prp 98 (2008-2009), kap. 14, uttaler Justisdepartementet følgende:

Til § 1: “Det stilles ikke krav om at den som oppnår enerett må være næringsdrivende, men det er bare enerett til bruk i næringsvirksomhet som oppnås. Privat bruk faller utenfor beskyttelsen”

Til § 4: “I alminnelighet vil det dreie seg om bruk i næringsvirksomhet hvis bruken skjer innenfor kommersiell aktivitet med sikte på økonomisk vinning, og ikke som et privat anliggende”

Jeg vil mene at Christoffer Biong både juridisk og moralsk er i sin fulle rett til å bruke dette varemerket i en ikke-kommersiell sammenheng. Dette er et klart eksempel på parodisk bruk, som må være tillatt – også når vi ser på åndsverkloven. Åndsverkloven § 4 sier at:

Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.

Disse bildene er nye og selvstendige verk, som i tillegg har preg av politiske ytringer. Christoffer Biong bør ikke tolerere at milliardindustrien bak Nyt Norge-merket prøver å presse ham til taushet, og det bør ikke vi andre heller. Ytringsfriheten må være sterkere enn pengeinteressene.

(Lagt til 02.09.10): Åndsverklovens § 46 inneholder en kvalifisering av unntaket i § 4:

Et åndsverk må ikke gjøres tilgjengelig for almenheten under en tittel, et dekknavn eller et merke som er egnet til å fremkalle forveksling med tidligere offentliggjort verk eller dets opphavsmann.

Men også her mener jeg det er lite som skulle tilsi at bruken av Nyt Norge-merket skaper forveksling med Nyt Norge-kampanjen. Nyt Norge-kampanjen er utbredt, og ingen burde tro at Nyt Norge selv står bak bildene nedenfor – slik at bildene ikke er egnet til å fremkalle forveksling med tidligere offentliggjort verk eller dets opphavsmann. Christoffer Biong har da også gjort oppmerksom på at det er han selv som har laget disse, og han har fremstilt dem i en kontekst hvor det ikke bør være rom for slik forvirring.

Heller ikke designloven skulle beskytte Nyt Norge mot denne typen bruk. § 10 inneholder unntak fra beskyttelsen designretten gir:

Unntak fra designretten

Designretten er ikke til hinder for at designen:

1. Utnyttes i privat og ikke-kommersielt øyemed,
2. Utnyttes til eksperimentelle formål, eller
3. gjengis med det formål å sitere eller undervise, forutsatt at handlingen er i samsvar med god forretningsskikk og ikke i urimelig grad skader den normale utnyttelsen av designen, samt at kilden blir oppgitt.

Dette er samme type unntak som gjelder fra varemerkebeskyttelsen, og må også ses i lys av prinsippene i åndsverkloven § 4.

Dette er heller ikke noe nytt. Adbusters har drevet med det samme i en årrekke. Se galleriet på deres nettsider for en rekke eksempler på hvordan de og andre har vridd på logoer til kjente selskaper.

(Tillegg slutt.)

Etter tillatelse fra Christoffer Biong,viderebringer jeg her bildene, så du kan se selv hva du mener om logobruken. Jeg gjør oppmerksom på at Nyt Norge-logoen er et registrert varemerke, og at jeg ikke tjener penger på denne bloggen eller på landbruksprodukter av noen art.

Andre om denne saken:

• indregard.no: Nyt Norge! Og bli saksøkt.
• Bjørn på norsk: Nyt Norge – og norske søksmål
• ABCNyheter: Truet blogger med søksmål
• [HOUSEBLOG]: Nyt Norge! Og bli saksøkt
• Thule Thinks: Nyt Norge threatens legal action against blogger
• Insignificances: Norway: Freedom of speech at risk
• Undreverset: KSL Matmerk og Nyt Norge #nytnorgegate
• Norvegiasyndromet: Uffda. Best practice på hvordan ikke gjøre det fra Matmerk.

Ja, i absolutte tall, så er det sånn. Antallet varig uføretrygdede har økt de siste fem årene – primært fordi befolkningen blir eldre. Men: I absolutte tall, så er det fortsatt færre uføre enn i 2004:

2010: 299 568

2009: 294 843

2008: 295 072

2007: 295 922

2006: 299 159

2005: 301 798

2004: 302 470

2003: 296 968

2002: 288 425

2001: 282 688

(Kilde: NAV)

Disse tallene viser at det strengt tatt ikke burde være stor grunn til bekymring. (NB: Dette er de som er på varig uføretrygd. De som går på arbeidsavklaringspenger er ikke i denne statistikken.)

Men vi hører også mye om unge uføre – hvordan er det med antallet under 30 som er på uføretrygd? Det er ganske stabilt. I alderen 18-19 og 20-24 er det en økning på ca 1 200 personer siden 2001, mens det i alderen 25-29 er en nedgang på ca 1 000. Faktisk er det nedgang i antallet uføre i aldersgruppen 25-54 – for hvert eneste aldersintervall på 5 og 5 år.

Jeg synes ikke de absolutte tallene er så fryktelig spennende. Det som er interessant, er hvordan det står til med andelen av befolkningen på uføretrygd, fordi det sier noe om hvor utbredt uføretrygd er. Og den har faktisk sunket eller holdt seg stabil:

2010: 9,5

2009: 9,5

2008: 9,7

2007: 9,9

2006: 10,1

2005: 10,3

2004: 10,4

2003: 10,3

2002: 10,1

2001: 10,0

(Kilde: NAV)

Bildet når det gjelder alder er her enda bedre enn når det gjelder antall: Andelen har økt i gruppene 18-19, 20-24 og 60-67. Selv om antallet uføre har gått opp i gruppa 50-59, har andelen gått ned. Andelen i gruppene 18-19 og 20-24 som er uføre har heller ikke økt like mye som antallet. I 18-19-gruppa har andelen økt fra 0,5 prosent i 2001 til 0,7 prosent i 2010, mens i 20-24-gruppa har andelen økt fra 0,9 prosent i tidsrommet 2001-07 til 1,0 prosent i tidsrommet 2008-2010.

Dette er ikke hele bildet. Det er også en god del som befinner seg på såkalte arbeidsavklaringspenger – eller AAP. Dette erstatter tidligere tidsbegrenset uførestønad og rehabiliteringspenger. Disse er i mindre grad inne i systemet for godt, og målet er at de skal finne veien tilbake til arbeidslivet. Tar vi med disse i statistikken, får vi antallet som samlet mottar uføreytelser. Denne statistikken er ikke like oppdatert som for varige uføreytelser, og stopper ved utgangen av 2009. I følge denne statistikken har det vært en markant økning i antallet som mottar en eller annen form for uføreytelse – fra et antall i 2000 på 279 573 har antallet steget hvert år, og var i 2009 på 346 239 (Kilde: NAV). Men heller ikke her er det de absolutte tallene som er mest interessant – det er de relative tallene i forhold til befolkningen. Da er ikke bildet fullt så dramatisk: Fra 2000 til 2009 har det vært en økning i antallet som får uføreytelser fra 9,9 til 11,1 prosent. Men: Denne andelen har stått nesten stille fra 2005 (10,9). I 2006-2008 var det 11 prosent som fikk uføreytelser. Det meste av økningen kom derfor i perioden 2000-2005 (Kilde: NAV).

I denne statistikken er det tallene for de under 55 som bør bekymre oss. Alle 5-årsgrupper har hatt en økning i andelen på uføreytelser, mens andelen fra 55 og oppover har sunket. Dette betyr at det er flere relativt unge folk som er innom uføresystemet. At disse ikke havner på varige ytelser er forhåpentligvis et tegn på at systemet fungerer som det skal, fordi denne gruppa antakeligvis har størst (rest)arbeidsevne, men likevel bør vi spørre hvorfor det er slik.

Jeg tror ikke vi skal være mest bekymra for en kortsiktig uføreeksplosjon – det problemet er grovt overdrevet, og vi har økonomi til å bære det. Vi skal heller ikke overdrive betydningen av unge uføre for statsfinansene – det er først når vi kommer opp i aldersgruppa 35+ at andelen på uføreytelser bikker 4 prosent. Men vi bør stille to spørsmål:

1. Hvorfor ender en større andel unge opp på uføreytelser av kortere eller lengre varighet enn før?
2. Hvorfor er så mange som 30-40 prosent av befolkningen mellom 60 og 67 på uføreytelser?

Svarene er garantert sammensatte. Jeg tror økningen i unge som får uføreytelser og andelen som faller fra i skolen henger nært sammen. Arbeidslivet krever stadig mer av arbeidstakernes kompetanse, og det er ganske sannsynlig at det går på helsa løs å føle over lengre tid at man ikke strekker til. Antakeligvis er det også flere unge enn før som har livsstilssykdommer, som følge av fedme og rusmiddelbruk. I tillegg er det flere psykiske og psykosomatiske lidelser som i dag lettere diagnostiseres, slik at personer som tidligere ville ha falt mellom stoler eller havnet i institusjoner i dag kan fanges opp av uføreordningene. På toppen av dette kommer sosial reproduksjon – barn av mennesker som har fått uføreytelser, har lettere for å havne i samme situasjon – av mange årsaker. Det er sikkert flere grunner også enn de jeg har spekulert over her.

At så mange i de eldre kohortene også er på uføreytelser, har vel primært tre forklaringer. For det første er det en del sykdommer og lidelser som ikke manifesterer seg før i høyere alder. Risikoen for at både arvelige sykdommer og livsstilssykdommer skal slå ut øker med alderen. Jo lenger du lever, jo mer sannsynlig er det også at du pådrar deg andre skader eller smittsomme sykdommer. For det andre er det mulig at arbeidslivet har blitt mer krevende å være senior i. Hyppige teknologiske, organisatoriske, sosiale og økonomiske omstillinger bidrar til at det er lettere å falle ut. For det tredje er det forskjell på folk og forskjell på situasjonene de er i. Noen blir slitne av jobben tidligere enn andre, og mange har yrker som er fysisk eller psykisk så krevende at det ikke er rart de blir så slitne at de ikke kan arbeide lenger. At andelen i disse aldersgruppene på uføreytelser faktisk går ned, kan både bety at helsetilstanden generelt er bedre, og at arbeidslivet har blitt lettere å forholde seg til for dagens seniorer enn for de som var seniorer for ti år siden.

Finnes det noen gode løsninger? Jeg tror de fleste er enige om at det er en dårlig idé at over 10 prosent av arbeidsstyrken er på uføreytelser – i hvert fall hvis en del under andre omstendigheter kunne vært helt eller delvis i jobb. Vi må skille mellom push-faktorer og pull-faktorer. Hva er det som dytter folk ut av arbeidslivet, og hva er det som trekker folk ut av arbeidslivet? Uføredebatten har ofte preg av at folk blir tiltrukket av uføretilværelsen. Det er nok riktig i enkelte tilfeller, og det er bare et par dager siden NAV var på forsiden av Dagens Næringsliv og fryktet trygdesvindel for opp mot fem milliarder kroner. Det høres mye ut, men er ikke en gang 2 prosent av NAV-budsjettet til dette. Det betyr at det nok kan finnes så mange som noen få tusen trygdesnyltere og -svindlere der ute – men de er et forsvinnende lite mindretall av alle som får uføreytelser. Du tar definitivt ikke vekk de store kostnadene, selv om du skulle klare å ta alle som svindlet. (For ikke å snakke om de drakoniske virkemidlene og astronomiske summene du måtte bruke på å få tatt alle.) Det er nok også en litt større gruppe av de som kunne jobbet, men som har klart å få seg uføretrygd likevel. Samtidig er kontrollregimene blitt strengere, og du må gjennom et omstendelig byråkrati for å ende opp som uføretrygdet. Om du strammer inn nåløyet ennå mer, så tviler jeg på at du vil få de store virkningene av det. Som Aftenposten rapporterer om i dag, så ender de fleste som har fått avslag på trygdesøknaden opp med å bli trygdet noen år senere likevel.Potensialet for å få uføretrygdede motivert til å jobbe, er neppe særlig stort det heller. I mars rapporterte Aftenposten om at under ti prosent av de på uføreytelser vil tilbake til jobb. Selv om vi antar at noen som kan jobbe av disse ikke vil, så er det heller ikke her de store toppene kan tas.

Fokuset må ligge på hva som dytter folk ut av arbeidslivet, og forsøke å redusere dette. Arbeidet med å redusere frafallet i skolen er nødvendig. Livsstilssykdommer må forebygges. Beskyttelsen av arbeidsmiljøet til arbeidstakere må styrkes, og lønningene må opp for folk i lavtlønte yrker med høy arbeidsbelastning. For å nevne noe.

Løsninga er ikke å kutte i uføreytelsene. Da rammer du stort sett alle andre enn de som ville kunne tjene på uføreytelsene. Du rammer de som ikke kan jobbe hardest. De er avhengig av disse ytelsene for å leve et verdig liv, og det er også deres barn og familier. Det vil igjen bidra til å styrke den sosiale reproduksjonen av trygd. Så rammer du de som er i lavtlønte yrker. Hvis folk kan betales mindre, og det likevel vil lønne seg å være i jobb, så kan arbeidsgiverne betale mindre. Da vil det etter hvert ikke lenger “lønne seg å jobbe” likevel, og ytelsene må skrus ned ennå et hakk. Det er en ond sirkel.

Til syvende og sist er problemet uansett altså langt overdrevet. Andelen av befolkningen på uføreytelser er stabil. Vi kan derfor ha fokus på de langsiktige virkemidlene – som å ha et bedre samfunn å leve i – heller enn de kortsiktige og drakoniske løsningene som ofte forfektes fra høyresida.

Innleggene strekker seg fra støtteinnlegg for Brun-Pedersen til innlegg om den “Totalitære Brun-Pedersen”. Bloggen Kristenmanns blogg har et lengre innlegg om saken under tittelen “Kamp mot tvangssekularisering!”

Jeg synes det er skuffende, men ikke overraskende, at det fortsatt – over 2000 år etter de greske filosofenes angrep på overtro – er slik at vi må kjempe for en religionsnøytral stat. Alt Brun-Pedersen ber om, er jo at vi anerkjenner at staten skal være til for oss alle, ikke bare for den wishy-washy kristne majoriteten. (Om de i det hele tatt er en majoritet lenger, kan vi jo også lure på – Fri Tanke rapporterer fra Norsk Monitors undersøkelser om gudstro.) Det betyr at staten ikke må forkynne religion. Statens verdimessige fundament må ligge i det som til en hver tid er nedfelt i lovverket, hvor Grunnloven og menneskerettighetene ligger i bunn, og dette må være fritt for henvisninger til normkilder utenfor det menneskelige. (Jada, Gud er menneskeskapt, men anvendes som en ekstern normkilde.) Det innebærer også at staten må ta hensyn til at mer uformelle sosiale mekanismer kan ha samme funksjon som de formelle lovene. Derfor bør det for eksempel være uaktuelt at skoler bidrar til at elevene deltar på julegudstjenester, samme hvor frivillig det er, eller til at skoletiden nyttes til konfirmantundervisning.

Det betyr ikke at staten ikke skal bidra til formidling av religion og religiøse synspunkter. En viktig oppgave for staten er også å bidra til gjensidig respekt og toleranse, og om kjennskap ikke gir vennskap, så gir det i det minste muligheten til å forstå den andres synspunkter. Jeg mener det er essensielt at skolen både forteller om hvordan ulike religioner, ideologier og livssyn ser seg selv, og hvordan andre ser dem. Skolen må fortelle om hvordan religioner har preget samfunn, og diskutere hvordan livssyn og livssynsdebatter preger samfunnet i dag.

Selv om jeg av og til skulle ønske at samfunnet var kjemisk fritt for religion, åndelighet, alternativ-bevegelse og annet humbug, så kan man ikke påtvinge andre sitt livssyn. (Og kanskje samfunnet ville bli fattigere – i hvert fall ville det bli kjedeligere – uten overtroen.) Å forby religion i det offentlige rom eller å late som det ikke er noe som heter religion – eller for den saks skyld å “oppdatere” litteratur ved å fjerne politisk ukorrekte deler av den – har lite for seg. Barn skal beskyttes mot å isoleres fra andre impulser enn sine foreldres misjonering, men foreldre må likevel kunne videreformidle sine verdisyn til sine barn. Jeg håper flest mulig foreldre gjør dette på en måte som setter barnets behov i sentrum og lar barnet oppdage skillet mellom rett og galt uten at Gud og andre overtroiske forklaringer behøver å trekkes inn. Men veien dit må gå gjennom overbevisning, argumentasjon og diskusjon – ikke tankepoliti.

Vi kan ikke kreve en religionsnøytral offentlighet – og vi skal heller ikke ha en nøytral offentlighet. Det er heller ikke mulig. Men vi bør alle godta at staten holder seg unna religionsutøvelse.