Uncategorized


Jeg har innsett at jeg ikke klarer å vedlikeholde denne bloggen. Av historisk interesse vil den ligge oppe, men den kommer ikke til å bli oppdatert. I tillegg blir den spamma, og jeg har derfor stengt videre kommentarer.

Den tekniske løsningen jeg valgte har også vist seg litt for krevende for mine begrensede webevner å håndtere. Jeg kommer til å opprette en ny, politisk blogg i løpet av sommeren 2011, vil jeg tro, ettersom vi nærmer oss valgkamp. Men hvilken løsning det blir på den, gjenstår å se. Det er mulig den blir lagt inn under dette domenet -christergulbrandsen.com.

Inntil videre kan du følge min mer personlige slankeblogg på http://slankekorpset.blogspot.com.

Jeg har tidligere vært høy og mørk angående alternativ medisin på denne bloggen. Se for eksempel her, her, her, her og her. Det meste har vært motivert av kritikken av vaksine mot svineinfluensa og mot homeopater som syns det er greit om barn dør. Jeg har vært relativt kategorisk i mine uttalelser, men siden jeg har noen vitenskapelige bein i kroppen, så mener jeg at man alltid må ta opp sine egne standpunkter til kritisk vurdering med jevne mellomrom. Jeg har derfor forsøkt å finne ut mer om alternativ medisin. Først leste jeg boksa “Suckers” av Rose Shapiro. Hun er journalist og var relativt hissig mot alternativ medisin. Jeg syns i og for seg det var både artig og tankevekkende å lese boka hennes, men jeg følte meg ikke helt overbevist om alle argumentene mot alternativ medisin. Jeg var derfor veldig glad da jeg kom over boka “Trick or Treatment?” av prof. Edzard Ernst og dr. Simon Singh fra 2008. Ernst har praktisert både som lege og som homeopat, og er i dag professor i alternativ medisin ved University of Exeter. Singh har en doktorgrad i fysikk og er i dag vitenskapsjournalist og forfatter av bestselgeren “Fermat’s Last Theorem”.

Boka har et eget nettsted under oppbygning, www.trickortreatment.com, og tar mål av seg til å levere den mest oppdaterte kunnskapen om hvorvidt alternativ medisin virker. New England Journal of Medicine, som er verdens kanskje mest anerkjente legevitenskapelige tidsskrift, har en bokanmeldelse som sier følgende om boka:

This book meets the need for a current, evidence-based survey of alternative therapies to balance the widespread misinformation about them. Physicians should recommend the book to their patients, and it will help health practitioners provide patients with sound advice.

Metoden de bruker er rett og slett den vitenskapelige metoden, og de baserer seg på de senest tilgjengelige vitenskapelige review-artiklene om hver enkelt behandlingsform. Det betyr at de baserer seg på vitenskapelige artikler som kritisk går gjennom de studiene som har vært gjennomført for å oppsummere resultatene. Det går ikke å basere seg på enkeltstudier for å konkludere definitivt om virkningen av en behandling, så du må foreta slike oppsummeringer for å se hva de generelle funnene er.

Utgangspunktet til Ernst og Singh er åpent og ikke fordømmende. Men hva finner de ut? Kort oppsummert finner de ut at de aller, aller fleste alternative terapier enten ikke har noen dokumentert effekt, kun har placebo-effekt (dvs en psykologisk effekt) eller minimal og usikker effekt. Men det finnes noen veldig, veldig få unntak, hovedsakelig innen urtemedisin, hvor enkelte plantemidler har vist seg å ha en godt dokumentert effekt. I tillegg finnes det terapier som handler mer om generelt velvære enn om å behandle noe spesielt, slik som massasje. I all hovedsak er denne boka altså nedslående lesning for de som tror på alternative terapier.

For de mer interesserte vil jeg her gi en oppsummering av funnene deres for de 4o terapiene de går gjennom i boka – hvordan er de vitenskapelige bevisene for terapiens effekt, hvordan er effekten og sikkerheten sammenlignet med konvensjonell (vanlig) medisin og kostnad, og hva er risikoene ved terapien. Jeg anbefaler virkelig at du leser denne boka hvis du vil vite mer i detalj om funnene. Uansett bør du aldri benytte deg av noen alternativ terapi uten å ha diskutert det grundig med legen din først. Som gjennomgangen nedenfor viser, så er det så å si ingenting som tilsier at du bør velge alternativ terapi i stedet for konvensjonell medisin, men om du likevel ønsker å bruke det som et supplement, så er det viktig at du er klar over risikoene og manglene, og det er det bare legen din som kan hjelpe deg med.

Dette er selvfølgelig bare basert på én bok. Leser du begge bøkene jeg har nevnt over, så vil du se at Shapiro er mye mer kritisk enn Ernst og Singh, og det vil alltid være nyanseforskjeller i tolkningen av vitenskapelige funn. Men jeg velger å tro at dette representerer en god oppsummering av status i vitenskapen. NIFAB – Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling – er et annet sted du kan gå for informasjon. De er opprettet av Helse- og omsorgsdepartementet, men jeg tror de har en litt for lite kritisk innfallsvinkel (de skal verken “hemme eller fremme” bruken av alternativ behandling, noe som i seg selv er ganske oppsiktsvekkende, risikoene ved enkelte av disse behandlingsformene tatt i betraktning), og jeg kommer nok til å gå dem nærmere etter i sømmene siden.

Akupunktur

Virker mot: Noen typer kvalme og smerte.

Bevisenes styrke: Svake og begrensete utover placebo-effekten, men virkning kan ikke utelukkes.

Virker ikke mot: Alt annet.

Alternativ eller konvensjonell: Konvensjonell medisin vil som regel ha bedre effekt og være billigere.

Sikkerhet: Hovedsakelig trygt når praktisert av en trent og profesjonell akupunktør, men det har vært tilfeller av infeksjon som følge av gjenbruk av nåler, og det har vært tilfeller av alvorlig skade eller dødsfall på grunn av stikk i hjerte eller hjerne.

Teoretisk grunnlag: “Ch’i”-kraft – dvs. livsenergi – beveger seg langs meridianer i kroppen som akupunktur kan påvirke. Fullstendig uvitenskapelig.

Homeopati

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen vitenskapelige beviser for at homeopati virker, utover placeboeffekt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Konvensjonell medisin er et bedre alternativ, fordi du får både placeboeffekt (når den finnes) og styrken til konvensjonell medisin – og antakeligvis langt billigere.

Sikkerhet: Så lenge man ikke slutter med konvensjonell medisin, har homeopati ingen virkninger – verken positivt eller negativt.

Teoretisk grunnlag: “Likt kurerer likt” – dvs at det som framkaller en sykdoms symptomer i en frisk person vil kurere de samme symptomene i en syk person, samt at styrken til et remedie øker med uttynningen. De “sterkeste” medisinene er de som ikke har noe gjenværende spor av virkestoffet. Fullstendig uvitenskapelig.

Kiropraktikk

Virker mot: Enkelte typer ryggsmerter.

Bevisenes styrke: Hovedsakelig svake og tentative.

Virker ikke mot: Alt annet.

Alternativ eller konvensjonell: Konvensjonell medisin vil i hovedsak virke minst like godt, og sannsynligvis være billigere og tryggere.

Sikkerhet: Nakkegrepet som kiropraktorer praktiserer er livsfarlig, og har ført til hjerneslag og død. Overdreven bruk av røntgenbilder øker faren for kreft. Så lenge nakkegrepet unngås, du ikke utsettes for røntgenbilder, behandlingen holdes til et minimum og skjer i dialog med legen din og kiropraktikken ikke praktiseres på små barn, vil det være relativt trygt.

Teoretisk grunnlag: Klassiske kiropraktorer tror at alle sykdommer skal stamme fra ryggsøylen. Uvitenskapelig.

Urtemedisin – djevleklo/venustorn (harpagophytum procumbens)

Virker mot: Muskel- og skjelettsmerter

Bevisenes styrke: Sterke.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Ingen informasjon tilgjengelig i boka, men konvensjonell medisin er bedre testet. Ikke godkjent for bruk i Norge.

Sikkerhet: Kan muligens forstyrre virkningen av blodfortynnende medisin og hjertemedisin. Har også blitt koblet til spontanabort. Bør uansett kun tas i samråd med lege.

Teoretisk grunnlag: Planten inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – echinacea/Rød solhatt (Echinacea augustifolia, pallida, purpurea)

Virker mot: Forkjølelse.

Bevisenes styrke: Virker sterke i forhold til å forkorte forkjølelsesperioden noe.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Konvensjonell medisin har kun symptomlindrende medisiner, Echinacea kan kanskje også virke sykdomsforkortende. Godkjent for bruk i Norge mot forkjølelse i form av Echinagard dråper eller sugetabletter.

Sikkerhet: Har blitt assosiert med astma og enkelte sjeldne lidelser. Bør uansett kun brukes i samråd med lege. Se imidlertid også denne Dagbladet-artikkelen fra 2006, som refererer til det svenske Läkemedelsvärkets advarsel om at solhatt kan være dødelig ved opphovning av svelget og en studie fra Tromsø som viser ingen effekt.

Teoretisk grunnlag: Planten inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – hvitløk (allium sativum)

Virker mot: Høyt kolesterol.

Bevisenes styrke: Sterke.

Virker ikke mot: Alt annet.

Alternativ eller konvensjonell: Ingen informasjon i boka. Konvensjonelle midler mot høyt kolesterol er bedre testet og derfor antakeligvis både tryggere og har sannsynligvis også bedre effekt. Ikke godkjent i Norge.

Sikkerhet: Kan forårsake lavt blodsukker. forsterke effekten av blodfortynnende midler og kan muligens også samvirke med andre medisiner. Bør kun brukes i samråd med lege.

Teoretisk grunnlag: Inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – hagtorn (crataegus)

Virker mot: Hjertesvikt

Bevisenes styrke: Sterke.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Ingen informasjon i boka. Bivirkninger og den manglende testingen i forhold til konvensjonell medisin taler for valg av konvensjonelle medisiner i forhold til hjertesvikt. Bør uansett bare brukes i samråd med lege. Ikke godkjent i Norge.

Sikkerhet: Kan forsterke virkningen av blodtrykks- og hjertemedisiner.

Teoretisk grunnlag: Planten inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – hestekastanjer (Aesculus hippocastanum)

Virker mot: Åreknuter.

Bevisenes styrke: Sterke.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Ingen informasjon i boka. Konvensjonell behandling er som regel bedre testet. Bør uansett bare brukes i samråd med lege. Godkjent i Norge for bruk ved hevelse og uro i bena som Venastat depotkapsler.

Sikkerhet: Kan samvirke med blodfortynnende medisiner og diabetesmedisiner.

Teoretisk grunnlag: Planten inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – kava (piper methysticum)

Virker mot: Angst

Bevisenes styrke: Sterke.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Ingen informasjon i boka. Sikkerhetsproblemene taler sterkt i mot bruk av dette middelet framfor konvensjonelle midler som er bedre testet. Bør uansett kun brukes i samråd med lege. Ikke godkjent i Norge.

Sikkerhet: Kan medføre hudforandringer, leverskade. I følge wikipediaartikkelen kan det også medføre blodforandringer og avhengighet å bruke kava.

Teoretisk grunnlag: Planten inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – ephedra sinica

Virker mot: Overvekt.

Bevisenes styrke: Sterke.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Ingen informasjon i boka, men bruk er risikabelt og bør kun skje i samråd med lege. Ikke godkjent i Norge.

Sikkerhet: Inneholder det stimulerende middelet ephedrin, som stimulerer nerver og det kardiovaskulære systemet (blodomløpet). Kan forårsake høyt blodtrykk, hjerteinfarkt og slag.

Teoretisk grunnlag: Planten inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – rødkløver (trifolium pratense)

Virker mot: Klimakteriesymptomer (hetetoker, nattsvetting).

Bevisenes styrke: Sterke.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Ingen informasjon i boka. Bør uansett bare brukes i samråd med lege.

Sikkerhet: Har blitt forbundet med blødning og kan samvirke med blodfortynnende midler, p-piller og andre medisiner.

Teoretisk grunnlag: Planten inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – Johannesurt/prikkperikum (hypericum perforatum)

Virker mot: Mild til moderat depresjon.

Bevisenes styrke: Sterke.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Er på vei til å bli en del av konvensjonell medisin. Godkjent for bruk i Norge som Calmigen tabletter, Depasin tabletter, Hypericum kapsler, Libramin tabletter, Perika tabletter, filmdrasjerte og Velzina kapsler. Kan i visse tilfeller være tryggere enn enkelte andre antidepressiva. Bør uansett bare brukes i samråd med lege.

Sikkerhet: Samvirker med en rekke andre medisiner, og kan også ha andre bivirkninger.

Teoretisk grunnlag: Inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – andrographis paniculata/Kang Yan, ormedrue (actaea racemosa), amerikanske tranebær (vaccinium macrocarpon), matrem (tanacetum parthenium), ingefær (zingiber officinalis), gingko (gingko biloba), druekjerner (vitis vinifera), mariatistel/melketistel (silybum marianum), brennesle (urtica dioica), peppermynte (mentha x piperita), dvergpalme/serenoapalme/sagpalme/palmetto/sabelfrukt (serrenoa serrulata), tetre (melaleuca alternifolia), legevendelrot (valerian officinalis) og hvitpil (salix alba)

Virker mot: Henholdsvis: forkjølelse (Kang Yan), klimakteriet/forkjølelse/menstruasjonsproblemer/gynekologiske problemer (ormedrue), forebygge urinveisinfeksjoner (amerikanske tranebær), forebygge migrene (matrem), kvalme (ingefær), demens/dårlig blodsirkulasjon i bena (gingko), forebygge kreft og sykdommer i blodomløpet (druekjerner), hepatitt/leversykdommer forårsaket av alkohol (maria-/melketistel), godartet prostatahyperplasi (brennesle/dvergpalme), irritabel tarmsyndrom/dyspepsi (peppermynte),  soppinfeksjon (tetre), søvnløshet (legevendelrot) og smerter (hvitpil).

Bevisenes styrke: Svake og usikre.

Virker ikke mot: Noe annet (for hver enkelt plante).

Alternativ eller konvensjonell: Konvensjonell terapi har mer dokumentert effekt og risiko det er lettere å ta stilling til. Bør uansett ikke brukes uten i samråd med lege. De midlene som er godkjent for bruk i Norge, er gingko (Bio-biloba tabletter, Gingko biloba kapsler (Jemo-Pharm), Ginkoba tabletter, filmdrasjerte, Ginkyo tabletter, filmdrasjerte, Pharma Gingko Biloba tabletter, Seredrin tabletter), peppermynteolje (Chiana olje), valerianerot/legevendelrot (Euvekan tabletter, Relana tabletter, Sobal tabletter, Sobal forte tabletter, Songha natt tabletter, Valerina forte tabletter, Valerina natt tabletter).

Sikkerhet: Kang Yan samvirker med enkelte syntetiske legemidler, inkludert antidiabetes og blodfortynnende midler, og kan kanskje forårsake spontanabort. Ormedrue har blitt forbundet med en rekke tilfeller av leverskader, og kan også muligens samvirke med hjertemedisiner. Amerikanske tranebær har blitt forbundet med blødning. Matrem kan muligens samvirke med blodfortynnende, og kan forårsake hevelser i munn. Ingefær kan forårsake blødninger og kan muligens samvirke med blodtrykksmedisiner. Gingko kan forårsake blødning eller forsterke virkningen av blodfortynnende midler, og har også blitt forbundet med epileptiske anfall og Stevens-Johnson syndrom (en dødelig hudsykdom). Druekjerner samvirker muligens med blodfortynnende medisin. Melketistel/mariatistel har blitt forbundet med kolikk, diaré, oppkast og besvimelse, og samvirker med antivirus-medisiner og anti-diabetes medisiner. Brennesle har blitt forbundet med Reyes syndrom (en dødelig leversykdom) og kan samvirke med medisiner mot høyt blodtrykk. Peppermynte kan kanskje samvirke med blodtrykks- og hjertemedisiner. Dvergpalme kan kanskje påvirke blodplater og forårsake blødninger. Tetre kan muligens forårsake forstørret brystvev. Legevendelrot har blitt forbundet med enkelttilfeller av leverskade. Hvitpil har blitt forbundet med enkelttilfeller av leverskader og blødninger.

Teoretisk grunnlag: Inneholder virkestoffer. Dokumentert.

Urtemedisin – øvrige

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Det er ikke dokumentert virkning av øvrige urtemedisiner.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Det kan ikke anbefales at man prøver urtemedisiner uten dokumentert effekt, spesielt fordi mange kan ha til dels alvorlige bivirkninger. Konsulter uansett lege før du vurderer urtemedisiner. Øvrige urtemedisiner som likevel er godkjent for bruk i Norge, er eføy, timian og lakris (Bronchosan dråper), salvie (Nosweat kapsler), løvetann og melbærblad (Uvacin tabletter), kjerringrokk og løvetann (Uvalette tabletter), samt humle og melisse som er tilsatt i tidligere beskrevne naturlegemidler.

Sikkerhet: De fleste urter som inneholder virkestoffer vil sannsynligvis også ha bivirkninger. Du løper derfor en stor risiko ved å ta naturlegemidler generelt, spesielt de som ikke er testet eller godkjent. Også godkjente legemidler vil ha bivirkninger.

Teoretisk grunnlag: Urter kan inneholde virkestoffer, men ikke alle urter gjør det. Det teoretiske grunnlaget er likevel allment akseptert, selv om det ikke gjelder for alle urter.

Alexanderteknikk

Virker mot: Dårlig pusteteknikk, noe angst, noe hemning som følge av Parkinsons, kroniske ryggsmerter.

Bevisenes styrke: Foreløpige og meget svake, med mulig unntak av i tilfelle av kroniske ryggsmerter. Virkning ikke tilstrekkelig dokumentert.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Dyr og langvarig behandling som krever stor grad av innsats og penger fra pasienten. Svært lite dokumentert effekt. Konvensjonell medisin vil sannsynligvis ha mer å tilby for de fleste.

Sikkerhet: Forutsatt at annen behandling ikke fortrenges, er det ingen andre risikoer forbundet med denne terapien enn den økonomiske.

Teoretisk grunnlag: En bestemt type bedret kroppsholdning skal avhjelpe sykdom. Ikke dokumentert.

Alternative diagnostiseringsmetoder: Bioresonans, iridologi, kinesiologi, kirliansk fotografi, radioni, vegatesting

Virker mot: Ingenting. Ment å kunne diagnostisere ulike lidelser.

Bevisenes styrke: Det er motbevist at noen av disse diagnosemetodene virker.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Det kan være direkte skadelig, både psykisk og fysisk, å bli feildiagnostisert, og det er direkte dyrt. Frarådes på det sterkeste.

Sikkerhet: Metodene innebærer ingen direkte fare, men er indirekte svært skadelige fordi de kan føre til at alvorlige sykdommer ikke oppdages, feildiagnostiseres eller at ellers friske personer får oppleve unødvendig frykt og kanskje også benytter seg av unødvendige medisiner.

Teoretisk grunnlag: Bioresonans: Elektriske signaler sendes gjennom kroppen og tolkes. Ikke bevist. Iridologi: Punkter på iris korresponderer til organer – sykdommer kan leses av på iris. Ikke bevist. Kinesiologi: Manuelt testet muskelstyrke indikerer sykdommer i indre organer. Ikke bevist. Kirliansk fotografi: Elektriske signaler gjennom kroppen brukes til å skape fargerike fotografier som skal indikere helsetilstanden. Ikke bevist. Radionikk: Påståtte energisvingninger i kroppen skal kunne avleses med f.eks. pendel. Ikke bevist. Vegatest: Elektrisk diagnoseapparat skal kunne avdekke f.eks. kreft. Ikke bevist.

Alternative dietter, som ama-reduserende diett, antroposofisk diett, Budwigs diett, Gerson-diett, Kelly-diett, Kousmine-diett, makrobiotisk diett, McDougall-diett, Moerman-diett, Pritikin-diett og Swank-diett

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Lite eller ingen holdbare undersøkelser er foretatt, slik at det ikke foreligger noen dokumentert effekt av disse.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Som hovedregel er det best å følge de generelle kostholdsråd som kommer fra myndighetene, og å følge de råd du får av legen i spesielle tilfeller. Disse diettene har ikke bevist at de nytter, og kan være farlige.

Sikkerhet: Mange alternative dietter kan føre til alvorlig feil- eller underernæring, spesielt for alvorlig syke. Det er heller ikke slik at dietter kan erstatte konvensjonelle legemidler, selv om flere for eksempel lover at de kan bekjempe kreft.

Teoretisk grunnlag: Ikke dokumentert at det teoretiske grunnlaget for noen av disse diettene har noe for seg.

Alternativ trening – yoga og t’ai chi

Virker mot: Hjerte-/karsykdommer (begge), fall hos eldre, stive ledd, benskjørhet og lav livskvalitet for hjertepasienter (t’ai-chi).

Bevisenes styrke: Sterke – veldokumentert.

Virker ikke mot: Noe annet, men som all regelmessig trening øker det generelt velvære.

Alternativ eller konvensjonell: Har ikke vist å ha noen større effekt enn ordinær trening eller fysioterapi. Det viktigste er å ha erfarne instruktører.

Sikkerhet: Som med annen trening er det viktig å lære det av noen som kan det, for å unngå feilbelastninger.

Teoretisk grunnlag: Varierer. Ikke dokumentert utover det som går for vanlig fysisk aktivitet.

Alternative duppeditter, slik som kopperarmbånd, krystaller, detox-fotbad, Q-link etc.

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Overhodet ingen effekt bevist av noe slikt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Dyrt lureri. Ligg unna.

Sikkerhet: Utover det økonomiske tapet er det først og fremst en risiko i å bruke ulike virkningsløse gjenstander i stedet for konvensjonell behandling for alvorlige sykdommer.

Teoretisk grunnlag: Varierer. Fullstendig udokumentert.

Antroposofisk medisin

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Finnes ingen vitenskapelige undersøkelser som beviser at antroposofisk medisin eller antroposofiske enkeltbehandlinger virker.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Visse elementer av antroposofisk medisin kan være direkte helseskadelige i tillegg til å være virkningsløse. Konvensjonell medisin virker bedre og er tryggere.

Sikkerhet: Gjæret misteltein blir brukt mot kreft, og kan ha flere alvorlige bieffekter uten å virke mot kreft. Videre advarer mange antroposofiske “medisinere” mot vaksinasjoner, noe som både er farlig for det enkelte barn og for samfunnet som helhet. Når virkningsløs antroposofisk medisin erstatter virkningsfull konvensjonell medisin er det svært farlig.

Teoretisk grunnlag: Rudolf Steiners antroposofiske filosofi. Metafysiske relasjoner mellom planeter, metaller og organer utgjør basis for behandlingsstrategier, og sykdommer henger sammen med handlinger i foregående liv. Derfor må man leve gjennom sydommene uten konvensjonell behandling for å “renvaske” seg. I tillegg inspirert av homeopatiens “likt kurerer likt”. Alt er fullstendig uvitenskapelig og udokumentert.

Aromaterapi

Virker mot: Kan gi en kortvarig avstressingseffekt av aromaterapi-massasje.

Bevisenes styrke: Svake.

Virker ikke mot: Noe annet, men mulig at tetreolje kan virke antimikrobielt – dog med svakere og mer upålitelig virkning enn konvensjonell antibiotika.

Alternativ eller konvensjonell: Hvis du vil ha en avslappende massasje, så kan du godt velge en aromaterapi-massasje, men noen annen effekt har det ikke. Bør uansett bare brukes i samråd med lege.

Sikkerhet: Minimal risiko, utover allergisk reaksjon på oljene.

Teoretisk grunnlag: Plante-essens kan hjelpe mot ulike lidelser. Ikke dokumentert.

Ayurvedisk tradisjon

Virker mot: Enkeltelementer har muligens effekt. I hovedsak gjelder dette yoga for å forebygge hjerte-/karsykdommer. Men det kan også være at enkelte medisiner hjelper mot kviser, overvekt, forstoppelse, diabetes, kronisk hjertesvikt og reumatisme.

Bevisenes styrke: Svake og tentative; det finnes ikke tilstrekkelig dokumentasjon som indikerer at former for ayurvedisk medisin har effekt, annet enn for yoga.

Virker ikke mot: Sannsynligvis ikke noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Ayurvedisk behandling er ofte langvarig og kostbar, og enkelt-elementer kan også være farlig. Med unntak av yoga er det ingen grunn til å anbefale noen elementer fra ayurvedisk tradisjon.

Sikkerhet: Ayurvediske urtemedisiner har ofte vist seg å inneholde tungmetaller, noe som kan skyldes at tungmetaller antas å ha terapeutisk effekt i ayurvedisk medisin, selv om moderne forskning har vist at tungmetaller kun er farlige. Yoga kan medføre farlige belastninger hvis gjort galt, men øvrige elementer vil være harmløse.

Teoretisk grunnlag: Ayurvedisk filosofi: balanse mellom kropp og sjel. Ikke vitenskapelig dokumentert.

Bach blomsterremedier

Virker mot: Ingenting

Bevisenes styrke: Sterke – det har blitt motbevist at Bach Flower Remedies virker.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Bortkastede penger – velg konvensjonelt.

Sikkerhet: Er så utvannet at den eneste risikoen er økonomisk og den som oppstår om du velger bort virkningsfulle medisiner.

Teoretisk grunnlag: Alle sykdommer stammer fra følelsesmessig ubalanse som kan behandles med utvannede blomster-remedier. Fullstendig uvitenskapelig.

“Celleterapi” – live cell therapy, cytoterapi, fresh cell therapy, Thymusterapi, Ney Tumoin, Polyerga, Faktor AF2

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Enten motbevist eller ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Virkningsløs og potensielt dødelig terapi. Imidlertid kan det tenkes at uredelige leger vil kunne tilby en av disse terapiene (som ikke må forveksles med celle- eller organtransplantasjon.

Sikkerhet: Potensielt dødelig behandlingsform grunnet faren for anafylaktisk sjokk (alvorlig allergisk reaksjon) som følge av introduksjon av fremmedlegemer i blodet. Forbudt i mange land grunnet en rekke dødsfall.

Teoretisk grunnlag: Injeksjon av ulike celleekstrakter fra dyr skal kunne virke foryngende. Overhodet ingen vitenskapelig basis.

Kelat-terapi – chelation therapy (NB! Alternativ kelat-terapi, ikke konvensjonell)

Virker mot: Ingenting

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting, verken slag eller hjerte-/karsykdommer.

Alternativ eller konvensjonell: Virkningsløs, dyr og potensielt dødelig terapi.

Sikkerhet: Potensielt dødelig på grunn av elektrolytiske forstyrrelser. 9 dokumenterte dødsfall fra 1990-2008.

Teoretisk grunnlag: Injeksjon av vitamin C, EDTA eller lignende skal binde opp kalsium og toksiner. Basert på utdaterte teorier.

Kolonisk irrigasjon – tarmterapi/tarmskylling (NB! Ikke konvensjonell bruk av klystér)

Virker mot: Ingenting

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Dyr, virkningsløs og potensielt skadelig. Kroppen håndterer avfallsstoffer best selv.

Sikkerhet: Kan forstyrre elektrolyttbalansen og føre til hull på tarmen – og ikke minst hull i lommeboka.

Teoretisk grunnlag: Tarmskylling, gjerne med bruk av f.eks. kaffe i vannet, skal rense kroppen for avfallsstoffer. Ingen vitenskapelig basis.

Kraniosakral terapi – kranieosteopati

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt. Diagnostikere stiller vidt ulike diagnoser for samme pasienter, noe som tyder på at de forsøker å diagnostisere noe som ikke finnes.

Virker ikke mot: Noenting, herunder fødselstraumer, CP, kroniske smerter, dysleksi, hodepine, lærevansker, bihulebetennelse, m.m.

Alternativ eller konvensjonell: Dyrt, siden det ofte kreves en lang første sesjon og gjerne seks-syv oppfølgingstimer. Virkningsløst. Velg konvensjonell medisin.

Sikkerhet: I seg selv ufarlig. Terapeuten tar lett på hodet ditt. Bare farlig i den grad den erstatter konvensjonell behandling av alvorlige lidelser.

Teoretisk grunnlag: Små, rytmiske bevegelser (som man ikke har klart å fange opp) i beina i kraniet skal påvirke helsen. Manipulasjon av disse bevegelsene kan gjenopprette en sunn rytme. Ingen vitenskapelig basis.

Krystallterapi – energihealing m.m.

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting, selv om det brukes mot så å si alt.

Alternativ eller konvensjonell: Dyr, virkningsløs terapi. Krystallene kan være pene å se på.

Sikkerhet: Ingen risiko i seg selv, utover den økonomiske. Kan være farlig hvis den forleder deg til å forkaste konvensjonell terapi.

Teoretisk grunnlag: Ment å gjenoprette energibalanser, rekoble deg til guddommelig energi el.l. Strider mot alt vi vet i dag. Ingen vitenskapelig basis.

Kopping

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt, utover en mulig forhøyet placeboeffekt på grunn av dramatiske visuelle effekter.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Virkningsløs og potensielt dyr. NIFAB advarer flere grupper mot å la seg koppe.

Sikkerhet: I følge Ernst og Singh lite risiko utover blåmerker. NIFAB derimot advarer grupper med f.eks. sukkersyke, blødningsforstyrrelser, kreft, gravide, psykiske lidelser eller psykisk ubalanse, alvorlig hjertesyke eller de med nedsatt allmenntilstand om å la seg koppe. Ikke akkurat tillitvekkende. Kopping kombinert med mikrokutt for å fremskaffe blødning kan også føre til infeksjon.

Teoretisk grunnlag: Skal stimulere blodomløpet. Ingen vitenskapelig basis.

Detox (NB! Ikke konvensjonell avrusning eller behandling av forgiftning)

Virker mot: Ingenting

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Samlebetegnelse på flere ulike typer terapier, slik som urtemedisiner, kelat-terapi eller kopping, samt opphold på spa etc. Ofte dyrt, alltid virkningsløst og enkelte terapier er risikable.

Sikkerhet: Enkelte terapier som innebærer inngrep eller inntak av remedier kan ha risiko forbundet med seg. Hovedrisikoen er imidlertid økonomisk.

Teoretisk grunnlag: At feil kosthold eller livsstil skal føre til at giftstoffer (toksiner) akkumuleres i kroppen. Ingen vitenskapelig basis, og kroppens egne organer er godt egnet til å skille ut giftstoffer.

Ørelysbehandling – otopati, ear candling

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen vitenskapelig effekt. Skadene er veldokumenterte, og teorien bak er motbevist.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Det er svært viktig at ørelidelser behandles av konvensjonelle spesialister. Behandling med ørelys kan være dyrt og skadelig, og er alltid virkningsløst.

Sikkerhet: Har ført til brannsår, skader på øret og til og med husbranner!

Teoretisk grunnlag: Ørelys skal kunne “suge” ut ørevoks m.m. fra ørekanalen, men dette er direkte motbevist. Skader er veldokumenterte.

Feldenkrais-metoden

Virker mot: Mest sannsynlig ingenting, men muligens effekt for pasienter med multippel sklerose.

Bevisenes styrke: Svake. Motstridende studier, men enkelte studier har indikert en mulig effekt for MS-pasienter. Ingen dokumentert effekt for andre.

Virker ikke mot: Noe annet, muligens ikke mot noe.

Alternativ eller konvensjonell: Lite risiko, innebærer bare noe bevegelse. Kan være et supplement for MS-pasienter, men er heller ikke gratis.

Sikkerhet: Lite risiko så lenge den ikke erstatter annen terapi.

Teoretisk grunnlag: Innøvelse av bevegelsesmønstre skal påvirke kroppen og hjernen slik at bevegelser kan gjennomføres på “sunnere og mer naturlig” måte. Ingen dokumentert vitenskapelig basis.

Feng Shui

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Er ikke en direkte medisinsk terapi, men feng shui-konsulenter mener å kunne påvirke generelt velvære og forhindre dårligere helse gjennom plasseringer av gjenstander i omgivelsene. Interiørdesignere kan antakeligvis gjøre samme jobben like godt eller bedre, og kanskje til lavere pris.

Sikkerhet: Dyrt, men ingen risiko ellers.

Teoretisk grunnlag: Plasseringen av møbler etc. skal kunne påvirke energistrømmene (ch’i) i et rom. Ingen vitenskapelig basis, og ulike konsulenter ser ut til å fortolke energistrømmene i samme rom ulikt.

Kosttilskudd

Virker mot: Varierer.

Bevisenes styrke: Varierer.

Virker ikke mot: Varierer.

Alternativ eller konvensjonell: Enkelte kosttilskudd har dokumentert effekt, slik som fiskeolje. Andre har ingen effekt, og noen kan være farlige i seg selv eller på grunn av tilsetninger, eller fordi de erstatter konvensjonell behandling. Konsulter alltid lege.

Sikkerhet: Enkelte kosttilskudd, slik som en del vitaminer, kan være farlige i seg selv, spesielt i høye doser, og noen kan inneholde forurensning eller tilsetningsstoffer som er farlige.

Teoretisk grunnlag: Varierer.

Hypnoterapi

Virker mot: Kan virke mot noen typer smerte, angst og symptomer på irritabel tarm. Autogenisk hypnose (selvhypnose) kan også hjelpe mot søvnløshet, stress, hypertensjon og enkelte typer smerte.

Bevisenes styrke: Virker å være relativt sterke.

Virker ikke mot: Alt annet, inkludert røykeavvenning.

Alternativ eller konvensjonell: Hypnoterapi kan være relativt trygt når det gjennomføres av en konvensjonell terapeut, dvs. psykiater el.l. Ellers kan det være problematisk, fordi det kan framkalle falske eller undertrykte minner, og kan være skadelig for folk med psykoser. Selvhypnose er noe som bør læres av en profesjonell terapeut.

Sikkerhet: Se over. Utført av alternative terapeuter kan det ha betydelige, psykologiske risikomomenter.

Teoretisk grunnlag: Bruk av transelignende tilstand til å bedre resultatene av en terapi. Vanskelig å vurdere om dette er en placeboeffekt eller en reell effekt, men den er relativt veldokumentert for enkelte tilstander.

Igleterapi

Virker mot: Brukes etter plastisk kirurgi og i enkelte andre deler av konvensjonell medisin. Mulig virkning mot smerter fra osteoartrose i knærne.

Bevisenes styrke: Veldokumentert der det brukes i konvensjonell medisin. Svake og tentative bevis for artrose i knærne.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Virkningsløst utover det som er beskrevet over. Konvensjonell terapi er bedre.

Sikkerhet: Ingen risiko av betydning.

Teoretisk grunnlag: Igler sprøyter inn bedøvende og antikoagulerende midler for å suge blod, og dette kan virke som nevnt over. Ellers ingen basis for at årelatingen de står for har noen effekt.

Magnetterapi/magnetfeltterapi (NB! Ikke konvensjonell medisins bruk av fluktuerende magnetfelt)

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt. Til dels direkte motbevist.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Magnetene koster penger, virker ikke og kan narre deg til å drøye med å søke behandling.

Sikkerhet: Ufarlig med magneter i seg selv, men hvis de fører til at du drøyer å søke behandling, kan alvorlige tilstander gå ubehandlet.

Teoretisk grunnlag: Statiske magnetfelter skal påvirke kroppen på en eller annen måte. Ingen vitenskapelig basis.

Massasje – inkludert Bowenmassasje, lymfedrenasje, marmamassasje, myofascial release, avslapningsmassasje, rolfing, sportsmassasje, samt polaritetsmassasje, triggerpunktmassasje og akupressur.

Virker mot: “Ordinære” massasjeterapier kan virke mot ryggsmerter, angst, depresjon og forstoppelse, og kan øke generelt velvære. Mer eksotiske typer massasje (som de tre siste nevnt over) har en tynnere basis for om de virker utover det vanlig massasje kan gjøre.

Bevisenes styrke: “Oppmuntrende” – dvs at bevisene heller i riktig retning. Imidlertid er det lite som tyder på at mer eksotiske massasjetyper har mer effekt.

Virker ikke mot: Noe annet enn muskel- og skjelettplager.

Alternativ eller konvensjonell: Kan øke generelt velvære, men bør nok brukes i kombinasjon med konvensjonell terapi.

Sikkerhet: Lite risiko.

Teoretisk grunnlag: Svakt utviklet. Mulig at den virker ved å øke blodgjennomstrømning i vevet og ved å utløse endorfiner. For øvrig vanskelig å generalisere til ulike typer massasjeterapi.

Meditasjon

Virker mot: Kan virke avslappende og bedre generelt velvære.

Bevisenes styrke: Lite uavhengig forskning. Lite dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Sannsynligvis ikke noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Så sant du ikke har en sinnslidelse eller bruker meditasjon til erstatning for annen behandling, er det antakeligvis en trygg og billig terapi. Ulike kurs kan imidlertid ha religiøse konnotasjoner eller være dyre.

Sikkerhet: Enkelte funn tyder på at psykiske lidelser kan bli forsterket av meditasjon, så pasienter som har dette, bør neppe bruke meditasjon. Ellers ingen risiko.

Teoretisk grunnlag: Fokus og repetisjon skaper en avslappet tilstand som påvirker åndedrett m.m. Lite dokumentert.

Naturopati

Virker mot: Er hovedsakelig en forebyggingsfilosofi, og i den grad naturopater baserer seg på allment aksepterte råd om kosthold og livsstil, kan det ha noe for seg. Imidlertid har det ikke blitt dokumentert at naturopati har noe å legge til i forhold til konvensjonell medisin. Naturopater bruker også en vid rekke med ulike terapier.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt av det særegent naturopatiske.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Naturopater kan gi gode kostholds- og livsstilsråd, men kan også gi råd i strid med konvensjonell medisin, og er ofte skeptiske til syntetiske medisiner, vaksinasjon etc. Dersom du velger bort konvensjonell medisin til fordel for en naturopat, risikerer du at alvorlige tilstander går ubehandlet.

Sikkerhet: Når naturopater bruker andre terapier vil disse kunne variere med tanke på risiko. I den grad de advarer mot konvensjonell medisin, kan naturopater forhindre effektiv behandling av sykdommer.

Teoretisk grunnlag: Naturen og kroppen inneholder alt som trengs for å hele seg selv. Direkte motbevist eller ingen vitenskapelig basis for den måten naturopater tenker om dette på.

Nevralterapi – segmentterapi eller størfeltterapi

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Kan ha visse faremomenter ved seg, være dyr og er virkningsløs. Velg konvensjonell terapi.

Sikkerhet: Kan være noe fare forbundet med reaksjoner på injeksjonene.

Teoretisk grunnlag: Injeksjon av lokalbedøvende midler rundt et problemområde (størfelt) skal kunne helbrede lidelser andre steder. Ingen vitenskapelig basis.

Ortomolekulær medisin – optimum nutrition

Virker mot: Ingen ting

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt. Veldokumenterte potensielle skadevirkninger.

Virker ikke mot: Noen ting.

Alternativ eller konvensjonell: Virkningsløst, ekstremt dyrt og til dels farlig. Velg konvensjonell medisin.

Sikkerhet: Innebærer ofte overdoser av vitaminer og andre stoffer over lengre tid, noe som kan medføre alvorlige plager eller forgiftninger.

Teoretisk grunnlag: Plager kan behandles eller forebygges gjennom individuelt tilpasset dosering av ulike næringsstoffer, særlig vitaminer og mineraler. Ofte innebærer dette svært høye doser. Overhodet ingen vitenskapelig basis, og er basert på en forkvaklet forståelse av vitaminers effekt.

Osteopati

Virker mot: Kanskje mot ryggsmerter.

Bevisenes styrke: Omtrent de samme som for konvensjonell medisin – dvs. relativt svake.

Virker ikke mot: Noe annet, slik som astma, øreinfeksjoner eller kolikk.

Alternativ eller konvensjonell: Omtrent samme virkning som konvensjonell medisin. Relativt lav risiko. Fysioterapi i grupper kan være noe billigere.

Sikkerhet: Mindre risiko enn for kiropraktikk, men de som har alvorlig benskjørhet, kreft i skjelettet, knokkelinfeksjoner eller blødningsproblemer bør forsikre seg om at de ikke vil bli utsatt for kraftig manuell behandling.

Teoretisk grunnlag: Manipulasjon av bløtvev og knokler skal kunne bedre ulike tilstander. Liten vitenskapelig basis i seg selv.

Oksygenterapi (NB! Ikke konvensjonell bruk av oksygen)

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Ulike former for alternativ oksygenterapi kan variere fra det dyre, men virkningsløse og harmløse, til det svært farlige. Konvensjonell behandling er alltid å anbefale i stedet.

Sikkerhet: For mye oksygen, særlig i form av ozon, kan være direkte farlig, og det kan være farer forbundet med hvordan oksygenterapien gjennomføres også.

Teoretisk grunnlag: Basert på en feilaktig forståelse av oksygens betydning og virkning, og har ingen vitenskapelig basis.

Refleksologi – (fot)soneterapi

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt, og grunnleggende antakelser som ligger til grunn for soneterapi er tilbakevist.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Avslappende fotmassasje er billigere og kan være mer avslappende. Soneterapi kan verken brukes til å diagnostisere eller behandle lidelser, og enkelte skader kan forekomme. Vil også være dyrt.

Sikkerhet: Ufarlig, så sant du ikke har problemer med knokler eller ledd i føttene eller nedre del av beina, og hvis du ikke bruker det til erstatning for annen behandling.

Teoretisk grunnlag: Ulike deler av foten korresponderer med ulike deler av kroppen, slik at stimulanse av disse delene skal kunne behandle lidelser andre steder i kroppen. Motbevist, og ulike fotsoneterapeuter er ikke enige om hvordan ulike deler av kroppen og ulike deler av foten korresponderer.

Reiki (healing)

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Virkningsløst, potensielt dyrt, men i seg selv harmløst så lenge det ikke fortrenger konvensjonell behandling.

Sikkerhet: Harmløst i seg selv, så lenge det ikke erstatter annen behandling.

Teoretisk grunnlag: Healerens behandling gjennom f.eks. håndspåleggelse skal påvirke energistrømninger. Ingen basis og i strid med alt vi vet om hvordan verden virker.

Avslapningsterapier (relaxation therapies) – progressiv muskelavslapning, visualiseringsteknikker m.m.

Virker mot: Stress og angst. Muligens også søvnproblemer, hypertensjon og symptomer på overgangsalder.

Bevisenes styrke: Ganske sterke for stress og angst. Svakere for øvrige nevnt over, og ingen dokumentert effekt ellers.

Virker ikke mot: Noe annet.

Alternativ eller konvensjonell: Brukes av både konvensjonelle og alternative behandlere. Schizofrene og alvorlig deprimerte kan bli verre av enkelte slike teknikker, og de bør derfor ikke brukes av personer med slike lidelser. Konvensjonelle behandlere, slik som leger og psykologer vil ha bedre trening i hvordan de skal behandle sidevirkninger, men utover det nevnte er det lite farlig med slik behandling.

Sikkerhet: Som nevnt kan den være risikabel for de med tunge depresjoner eller schizofreni, men relativt harmløs ellers.

Teoretisk grunnlag: Ulike øvelser er ment å framkalle en “avslapningsrespons” i det autonome nervesystemet. Ernst og Singh kommenterer ikke om dette stemmer.

Shiatsu

Virker mot: Ingenting utover økt velvære.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Ordinær massasje gir samme effekt, og er tryggere, og stort sett billigere. Konvensjonell medisin er å anbefale for plager.

Sikkerhet: Kan påføre blåmerker, samt bruddskader hos pasienter med benskjørhet. Brukt på halsen eller hodet har shiatsu ført til blodpropper i hjernen.

Teoretisk grunnlag: Samme som akupunktur og tradisjonell kinesisk medisin. Press mot akupunkturpunkter skal gjenopprette balanse i yin og yang. Ingen vitenskapelig basis.

Åndelig/spirituell healing – troshealing/faith healing, bønn, reiki, terapeutisk berøring, psychic healing/healing ved medium, Joheri healing m.m.

Virker mot: Ingenting.

Bevisenes styrke: Ingen dokumentert effekt utover en stor placeboeffekt og trøst.

Virker ikke mot: Noenting.

Alternativ eller konvensjonell: Virkningsløst og dyrt. I seg selv harmløst, men kan lure pasienter, svindle dem for penger og hindre dem i å oppsøke effektiv behandling.

Sikkerhet: I seg selv harmløst, men de psykologiske virkningene av suggesjon, de økonomiske virkningene for pasienter i sårbare situasjoner og risikoen for at plager forblir ubehandlet er svært problematiske.

Teoretisk grunnlag: Healeren skal på en eller annen måte kunne kanalisere en eller annen form for spirituell eller guddommelig “energi” til pasienten som så vil styrke pasientens evne til å hele seg selv. I strid med all vitenskap, og har ingen basis.

Tradisjonell kinesisk medisin (TCM)

Virker mot: Varierer fra det virkningsløse til å være på linje med standardisert konvensjonell medisin.

Bevisenes styrke: Varierer.

Virker ikke mot: Varierer.

Alternativ eller konvensjonell: Har ikke vist seg å virke bedre enn noen konvensjonell medisin, og involverer et utall ulike terapier som er omtalt ellers her, hvorav mange er virkningsløse og/eller potensielt farligere mer enn nyttige.

Sikkerhet: Enkelte typer terapi kan være risikable, og er omtalt ellers her.

Teoretisk grunnlag: Sykdommer kommer av ubalanser i livskraft, symbolisert ved f.eks. yin og yang. Ingen vitenskapelig basis.

Oppsummering

Enkelte typer alternative terapier kan ha positive virkninger på enkelte typer smerter, eller for å øke generelt velvære og gi avslapning. Men i hovedsak har de lite å stille opp med mot konvensjonell medisin, som virker like bra eller bedre, ofte er billigere (særlig i Norge) og som regel har mer kontrollert og/eller mindre risiko. Med unntak av det helt harmløse og avslappende, som ordinær massasje, vil det derfor sjelden være behov for å gå til en alternativ behandler, og i hvert fall aldri uten forutgående konsultasjon med lege. Hvis det virker, vil det som regel være anerkjent av konvensjonell medisin, som er basert på rigorøs testing og vitenskapelig holdbare bevis. Med andre ord har jeg stort sett mine krasse ord om alternative behandlere i behold, forutsatt at Ernst og Singh har rett. (Og basert på hva jeg leste om de ulike terapiene på NIFAB sine sider, så var Ernst og Singh nesten litt for “snille” av og til…)

I dagens papirutgave av Dagens Næringsliv kan vi lese om at Høyre ber om at NHO begynner å gi dem partistøtte igjen, siden det er så fryktelig belastende med alle rikingene som gir dem penger som enkeltpersoner.

Men det som egentlig er interessant med saken, er tabellen som viser hvor mye pengestøtte de tre største partiene har fått til sammen. For 2008 og 2009, som er de årene det blir gitt støtte som er relevant for årets valgkamp, er fordelingen slik:

  1. Ap: 22 200 000
  2. Høyre: 21 000 000
  3. Frp: 8 000 000

Høyre og Frp liker å slå seg på brystet og syte om hvor mye penger Arbeiderpartiet får fra LO. DN sin oversikt viser at bildet faktisk er et helt annet. Høyre og Frp til sammen får 29 millioner kroner, som er nesten 7 millioner mer enn Arbeiderpartiet.

Nå innvender du kanskje at dette ikke gir hele bildet – det er jo andre partier som også får støtte? Vel, det er ikke like lett å finne helt oppdaterte tall for alle partiene, men på Statistisk sentralbyrå sine sider finner vi statistikk for alle partiene.

Hvis vi da ser på alle inntekter under ett – offentlig støtte, støtte fra organisasjoner og fra privatpersoner etc., og på alle tre nivåer i styringssystemet, så fordelte partienes inntekter seg slik i 2007:

  1. Ap: 143 818 161
  2. H: 81 351 579
  3. Frp: 73 300 877
  4. SV: 44 031 372
  5. KrF: 43 233 941
  6. Sp: 33 549 161
  7. V: 24 839 553
  8. Rødt: 7 711 850
  9. Pensjonistpartiet: 3 352 539
  10. Miljøpartiet De Grønne: 396 191
  11. Kristent Samlingsparti: 284 044
  12. Det Liberale Folkepartiet: 63 181

Slår vi sammen partienes inntekter og deler i sosialistiske partier + Senterpartiet på den ene siden, og borgerlige partier på den andre, får vi følgende fordeling:

Ap+SV+Sp+Rødt+MDG: 229 506 735

H+Frp+Krf+V+PP+KSP+DLF: 226 425 714

Hvis vi bare ser på stortingspartiene på hver side, er inntektene fordelt slik:

Ap+SV+Sp: 221 398 694

H+Frp+Krf+V: 222 725 950

Merk at denne statistikken ikke tar høyde for de siste to årenes gaver, som jo gir mer penger i særlig Ap, Høyres og Frps kasser, og at enkelte borgerlige partier, slik som Kystpartiet, ikke er med.

Holder vi den offentlige partistøtten utenfor, og ser på hvilke partier som får mest inntekter fra andre kilder, så blir bildet slik:

  1. Ap: 41 859 297
  2. H: 30 753 751
  3. KrF: 15 478 612
  4. Frp: 12 593 305
  5. SV: 11 295 584
  6. Sp: 6 680 901
  7. V: 6 397 891
  8. Rødt: 2 341 218
  9. Pensjonistpartiet: 829 473
  10. MDG: 90 100
  11. DLF: 63 181
  12. KSP: 20 416

Fordelingen mellom blokkene blir da slik når alle partiene er med:

Venstresiden: 62 267 100

Høyresiden: 66 136 629

Når bare stortingspartiene er med, blir det slik:

Venstresiden: 59 835 782

Høyresiden: 65 223 559

Men det som egentlig er mest interessant i denne debatten, fordi det er det Høyre og Frp har kritisert venstresiden for, er hvilke inntekter partiene får fra andre kilder enn egen organisasjon og det offentlige. Hva kommer fra private givere? Inkludert i disse tallene er også partiskatt fra egne partimedlemmer i de partiene som har det.

Da er lista slik:

  1. Ap: 11 975 637
  2. H: 7 870 658
  3. Krf: 4 312 018
  4. Frp: 3 808 115
  5. SV: 2 688 463
  6. Sp: 1 275 422
  7. Rødt: 965 094
  8. Venstre: 961 466
  9. PP: 273 483
  10. MDG: 29 450
  11. DLF: 26 540
  12. KSP: 19 400

For blokkene, alle partier inkludert, ser det da slik ut:

Venstresiden: 16 934 066

Høyresiden: 17 271 680

For stortingspartiene:

Venstresiden: 15 939 522

Høyresiden: 16 952 257

Oppsummering:

Nesten uansett hvordan du vrir og vender på det, så er de mest pengesterke partiene i norsk politikk de borgerlige partiene. Stemmestøtten til partiene på venstresida er noe høyere, men for stortingspartiene isolert har de borgerlige partiene klart best pengeinngang. Pengestøtten fra 0rganisasjoner, foretak og andre givere til partienes hovedorganisasjoner ser ut til å ha økt fra 1998 til 2007, og tallene i dagens DN indikerer at de kan ha økt enda mer, særlig på borgerlig side.

Med disse tallene på bordet, bør det bli slutt på sytinga og klaginga fra Høyre og Frp på at fagbevegelsen velger å gi pengestøtte til de som ivaretar deres interesser, siden de borgerlige partiene gladelig tar i mot pengestøtte like stor eller større grad fra de som føler at de borgerlige partiene ivaretar interessene deres. Av stortingspartiene er faktisk Høyre det partiet som er mest avhengig av andre gaver, med hele 9,6 prosent av inntektene i 2007 fra andre enn partiets egen virksomhet og det offentlige.

Sa noen “stein i glasshus”?

I dagens episode av religionsføljetongen på denne bloggen, skal jeg ta for meg islam. I forrige episode var det kristendommen som fikk unngjelde, og en god del ting ble sagt om religion generelt i den posten også. Utover å si at religion ikke spiller en utelukkende negativ rolle, skal jeg ikke gjenta de generelle poengene derfra av plasshensyn – les den bloggposten i stedet.

Jeg vet at det antakeligvis er en del veldig usympatiske mennesker der ute som vil nikke anerkjennende til min islamkritikk. La meg gjøre det klart med en gang at de menneskene, som du finner mange av i Fremskrittspartiet og videre utover på resten av den ekstreme høyresida, ikke mener det samme som meg. Jeg mener ikke det er noe større problem at det kommer muslimer til Norge, eller om det skulle være en vekst i antallet tilhengere av islam, enn om det tilsvarende skjer med kristendom eller en hvilken som helst annen religion. Jeg ønsker ikke religionsvekst i noen form, men jeg er ikke spesielt mer skeptisk til islam enn andre religioner. Jeg mener ikke mennesker er mer eller mindre verdt, selv om de skulle være muslimer eller kristne, brune eller hvite, homser eller hetero, og jeg er ikke spesielt bekymra for “norsk kultur” – særlig ikke i den forstand som mange av de som lovpriser den ser ut til å mene. Men jeg mener at alle mennesker kan ta et selvstendig og bevisst valg om hva de vil tro på, og håper færre velger islam – eller noen annen religion.

Sånn, da var disclaimeren unnagjort, og vi kan gå løs på det som er morsomt – nemlig kritikk av religionen islam! Vi følger her samme mal som med kristendomskritikken, nemlig teologi først, deretter statsreligion og store trossamfunn, så de små, og så til slutt de sosiale konsekvensene av islam.

Teologiske aspekter ved islam

Islam oppstod på 600-tallet rundt profeten Muhammed. Religionen er basert på den hellige boka Qur’an og hadithene, som er ulike nedarvete myter om Muhammeds liv og levnet – som eksempler på hva god muslimsk praksis er. Hadithene er formidlet i en muntlig tradisjon, og gradvis nedskrevet etter hvert som konsensus har blitt nådd om hvor korrekt en bestemt hadith er. Ordet islam kan både bety fred, underkastelse og fullstendig overgivelse til Gud.

Sentrale teologiske momenter i islam er:

  • Koranen er ordrett Guds ord.
  • Islam, slik profeten Muhammed har formulert troen, er den siste og riktigste versjonen av troen som ble åpenbart for Adam, Abraham, Moses, Jesus og flere.
  • Alle muslimer må tro på én Gud, Muhammed som hans profet, engler, Guds sendebud og dommedag.
  • Muhammed er det mest perfekte mennesket som har levd, og han er et forbilde for alle mennesker.
  • Dommedag vil komme, og alle vil da stå opp fra de døde og bli brakt for Gud for å dømmes. Spesifikke synder kan føre til helvete, mens det er mulig å komme til paradis, eller endatil bli “akseptert av Gud” (ridwan).
  • Gud har skapt alt, og har full kontroll over alt som skjer. Ingenting skjer uten at det er Guds vilje, samtidig som mennesket har fri vilje og kan velge mellom rett og galt.
  • Alle muslimer som er i stand til det, bør oppfylle de fem pliktene som ofte refereres til som islams fem søyler:
    • Shahadah: Å bekjenne troen, noe som må gjøres for å konvertere til islam, og i bønnene.
    • Salah: Rituell bønn, som må gjøres fem ganger om dagen vendt mot Kaaba i Mekka.
    • Zakat: Å gi almisser er obligatorisk for alle som har råd til det.
    • Sawm: Fasting i måneden Ramadan.
    • Hajj: Pilegrimsreisen til Mekka.

Shariah er ofte forstått som et sentralt teologisk konsept, men er heller det islamske rettssystemet, og som sådan ikke direkte et teologisk spørsmål. Imidlertid er islamsk rett nært knyttet sammen med teologien, ved at teologiske rettskilder (Qur’an og Sunnah) er viktigere enn rettslærdes konsensus eller kjennelser. Shariah misforstås ofte i vestlig diskurs som et bestemt regelsett som innebærer barbariske straffemetoder, men dette er ikke korrekt. Shariah er et bredt og mangfoldig rettssystem, med ulike tradisjoner og skoler, og mye innflytelse fra lokal kultur. Jeg vil derfor ikke behandle problemstillinger knyttet til det islamske rettssystemet som teologiske spørsmål, men som sosiokulturelle spørsmål.

Guds natur

Islam er monoteistisk, men opererer på samme måte som kristendommen med mindre guddommelige enheter, som profeter, engler, og i mange varianter også helgener – alle disse kan henvende seg til Gud på andres vegne. Spørsmålet om fri vilje er ambivalent i islam, som i de andre monoteistiske religionene, men det er nok en større enighet i islam om Guds allmektige natur. Ut over de metafysiske problemene jeg har diskutert i samband med kristendommen omkring universets tilblivelse, skaperens skaper o.l., er et stort problem med dette teologiske standpunktet at det fratar mennesket for ansvar – ikke direkte for sine egne handlinger, men for å gjøre opprør mot urettferdighet. Dersom det er Guds vilje at menneskelige handlinger får de konsekvensene de får, hvorfor skal man da forsøke å endre konsekvensene? Selv om bildet ikke nødvendigvis er så entydig – det ligger en viss ambivalens i forståelsen av menneskers frie vilje – så er det helt klart at begrepet “Guds vilje” opp gjennom historien har virket passiviserende. Det kan være en trøst å slå seg til ro med at Gud har villet noe, at det må være et formål med det som skjer; men det som kan trøste i øyeblikket kan også gjøre endring til det bedre vanskelig.

Muhammeds rolle

Muhammed var en smart fyr. Han klarte å innskrive maktkamp og militær ekspansjon i en religiøs sammenheng, og kunne dermed appellere til en større ideologi bak sine handlinger. Min oppfatning er at han var en svært så vellykket politiker, og kanskje også en sosial reformator. Han tok ulike tanker som eksisterte i området på tiden – kristendom, polyteistiske naturreligioner, kulturelle normer – og blandet dem med en viss grad av reform for å få et budskap som appellerte. Muhammed fikk leve livet sitt ferdig, og den kultusen som oppstod rundt han og hans familie er kanskje slik kristendommen ville sett ut hvis Jesus ikke hadde blitt martyr. Der hvor kristendommen på grunn av martyriet og motsetningene mellom det tidlige romerske keiserriket og de kristne ble en religion som beskjeftiget seg mye med metafysiske spørsmål og med skillet mellom kirke og stat, ble islam en religion som lenge så stat og religion som to sider av samme sak, og hvor Muhammeds liv og levnet ble et viktig forbilde for andre. Verken Muhammed eller Jesus var mer enn vanlige, feilbarlige menn med sympatiske og usympatiske sider, men de antok to helt ulike former for guddommelighet: Jesus som Gud i menneskelig form, Muhammed som det perfekte menneske. Men nettopp Muhammeds menneskelighet bør gjøre oss skeptiske til å etterleve hans eksempel: Han var en mann i en mektig posisjon i en bestemt kulturell setting på et bestemt tidspunkt i historien. Å følge hans eksempel blir derfor å leve etter middelalderske normer fra en kvasinomadisk ørkenkultur – neppe egnet for større endringer.

Koranen og islam som “det endelige budskap”

En god måte å sikre et ettermæle på, er å sørge for at det du etterlater deg ikke kan endres med et eneste komma. Det gjør det også lettere å beholde en viss enhet. Selv om islam, som alle andre religioner av en viss størrelse og alder, naturlig nok har sprukket opp i en nærmest endeløs rekke av skoler og trossamfunn, så er de fleste muslimer grunnleggende enige om at Koranen, i sin opprinnelige arabiske versjon, er Guds ord til menneskene i sin endelige form. Det tok riktignok noen år før Koranens tekst var endelig komplett, men sammenlignet med Toraen og Bibelen for øvrig er dette rimelig bagatellmessig. Mens de to sistnevnte har blitt overlevert muntlig i mange generasjoner, og i tillegg tok lang tid å få konsolidert ned i skriftlige utgaver, har Koranen med høy sannsynlighet vært den samme teksten nesten fra Muhammeds tid. Vi kan med andre ord være ganske sikre – og muslimene kan da også være sikre – på at teksten samsvarer ganske godt med hva som var intensjonen fra Muhammed eller kretsen rundt ham. Sett fra det utgangspunktet er det tilsynelatende lite rom for å hevde at teksten er utsatt for menneskelig eller sosial manipulasjon. Men det forutsetter å godta en Gud, noe jeg jo avviser. Det vi derimot kan hevde, er at det har vært lite manipulasjon av én manns, eller én relativt begrenset krets av “troende” sin opprinnelige tekst. Og det er nesten enda mer skremmende. Hvis vi tror at to hoder tenker bedre enn ett, bør vi være veldig bekymret over at det kanskje er så lite som én mann – i beste fall noen fler, men fra samme miljø – som har definert religionen til rundt 1,5 mrd mennesker. Slik sett er det kanskje ikke så stor forskjell på islam og scientologi – som vi skal komme tilbake til ved en senere anledning (når vi kommer til de religionene som ikke bare er litt, men skikkelig tullete).

Så langt har vi imidlertid tatt utgangspunkt i at Koranen er det eneste muslimer lever etter. Det er patent feil, og Koranen er også så vidt jeg har forstått ganske vag på mange områder. Hadithene og den teologisk-juridiske tolkingskulturen som har vokst opp rundt dem er i aller høyeste grad et sosialt forehavende. Islam har med andre ord snudd den vanlige framveksten av religion på hodet: Der hvor andre har hatt sosial praksis først, tekst etterpå, har islam fått teksten først, og så sosial praksis etterpå. Islam, snevert definert som Koranens lære, kan altså ikke sies å ha vært det siste ordet – det foregår fortsatt teologisk utvikling av hvordan islam skal forstås i dag. Teologisk lærde muslimer produserer også nå en jevn strøm av kjennelser om forståelsen av både det ene og det andre; gjerne av spørsmål om hvordan islam og moderne menneskerettigheter skal forstås i lys av hverandre. Dette faktumet undergraver altså en av de mest sentrale trosartiklene i islam, om den endelige overleveringen av Guds ord (i hvert fall hvis Guds ord skal forstås som noe relevant for menneskers liv) – og uten dette poenget faller mesteparten av det øvrige reisverket i islam sammen. Islam er altså – som alle andre religioner – komplett ulogisk i sitt forhold til det menneskelige elementet i religion.

Synd, dommedag og leveregler

Islam har et mer avklart forhold til dommedag, helvete og paradis enn kristendommen. Der hvor kristendommen er tåkete i forhold til hva som venter etter døden, gir islam klare svar. Konseptet om dommedag innebærer her et skille mellom kropp og sjel (i seg selv moralsk trøblete, all den tid kroppen da raskt kan anses – og blir ansett – for å være “uren”, med alle de kjipe konsekvensene det får for menneskelig selvaktelse), og at alle handlinger skal bli bedømt av Gud. Helvete er en slags “skjærsild”, hvor man kan renses for sine synder, og tillates å komme til himmelen dersom man har det minste gram av rett tro og rettskaffenhet i seg. En kombinasjon av den rette tro og de rette handlinger må til for å komme til paradis, som beskrives detaljert i Koranen som – etter min oppfatning – et veldig behagelig luksushotell. På ett vis virker dette bildet noe mer nyansert og sympatisk enn kristendommen. Kristendommen forutsetter først og fremst blind tro, og et enten-eller: Tro=himmelen, ikke tro = fortapelse. I islam er det graderinger, og selv om du kan tilgis dårlige handlinger om du virkelig angrer og søker tilgivelse og å gi oppreising, så er det en oppfatning om rettferdighet i forhold til handlingene dine som dominerer.

I utgangspunktet altså ganske enkelt og greit. Men en hver form for dommedag, med påfølgende belønning og straff, er først og fremst en måte å omsette et pliktetisk system til et konsekvensetisk et. I islam blir dette veldig åpenbart, siden det er en god del handlinger som på forhånd er definert som rette og gale. Gjør som “Gud” (altså den islamske eliten) sier, uten refleksjon, og det vil gå deg godt. Et slikt system fostrer tankeløs, regelstyrt atferd, og kveler selvstendig tanke. Mange av handlingene som foreskrives i de fem søylene, særlig rituell bønn og trosbekjennelsen, er først og fremst symboler på underkastelsen for den religiøse overmakten. Når du legger lag på lag med nøye definerte sosiale normer, enten i form av hadither eller i form av lokale utbroderinger av religionen, ender du opp med mennesker som ikke behøver å reflektere over hva slags konsekvenser handlingene deres får for andre, kun for dem selv – og da kun på dommedag.

Alle religioner har det samme elementet, men i islam er dette “verdslige” trekket sterkt, og noe av det som jeg finner mest problematisk. Det er sosial og sekterisk hjernevask satt i system.

Islam som offisiell religion

Islam er verdens nest største religion, og er offisiell religion i en rekke land. De fleste landene på den arabiske halvøy, samt Iran, Afghanistan, Mauritania, Bangladesh og Pakistan, definerer seg selv som “islamske stater”, mens landene i Nord-Afrika, samt Syria, Irak og Somalia definerer Islam som stats-religion. En rekke andre land med en i hovedsak muslimsk befolkning har enten ingen statsreligion, eller er erklært sekulære stater (mest kjent for oss er kanskje Tyrkia).

Jeg vil her ta for meg forholdet mellom staten og islam i islamske stater og i land med islam som statsreligion. I motsetning til i kristendommen finnes det ingen hierarkiske “kirke”-organisasjoner som kan sammenlignes med den katolske kirken, så øvrige trossamfunn og sosiale aspekter ved islam vil vi se på litt lenger nede.

Islamske stater

Stater som definerer seg som “islamske stater” varierer i hvor konsekvente de er i gjennomføringen av dette. For Pakistan er dette hovedsakelig et spørsmål om kulturell identitet, mens i land som Iran og Saudi-Arabia er det – bokstavelig talt – blodig alvor. De to sistnevnte følger ulike skoler innen islam, henholdsvis shi’a og wahhabisme. Den sistnevnte skolen er nok mer “konservativ” med våre øyne, men begge land har meget klare restriksjoner på hva slags politikk som kan følges. Uansett hva tilfellet er, så er islamske stater eksempler på at religionen brukes aktivt for å bygge opp under eksisterende makteliter, og for å frembringe frykt og underkastelse i befolkningen. Slik sett skiller disse islamske statene seg ikke så mye fra tidligere tiders eneveldige konger, eller fra den gamle pavekirken, men islams vekt på leveregler og (fiktive) konsistens over tid gir seg enkelte mer totalitære utslag. Det er ikke relevant hvorvidt islam i seg selv er en “totalitær” religion eller ikke (etter min mening er alle religioner totalitære, og islam er ikke noe særlig mer spesiell enn andre), men i samspill med autoritære regimer kan islam anvendes som en totalitær ideologi uten for store omskrivninger av religionens skrifter og tradisjoner. Islams utvikling som en statsreligion i utgangspunktet, og den tette koblingen som var mellom kalifatet og islam i den tidlige historien, har (på samme måten som koblingene mellom keiserdømmet og kristendom) skapt en form for religion som er egnet for hjernevask av befolkningen. At frafallenhet kan, etter visse (utbredte) tolkninger av islam, straffes med døden, understreker dette.

Islam som statsreligion

Islam som statsreligion er en “snillere” variant av den islamske staten, men innebærer at staten er et verktøy for å beskytte og spre islam. Dette betyr at religiøse normer får lov til å prege og gjennomsyre store deler av samfunnslivet, at de aksepteres og oppmuntres. Problemene dette fører med seg, er i hovedsak de samme som vi har hatt i land med kristendom som statsreligion. Avvikende tro eller atferd blir vanskelig, og kan hindre framtidige muligheter for jobb, karriere, familieliv og så videre. Utviklingstrekk som er i strid med islam eller som kan oppfattes å true islam vil måtte bekjempes, og moderne menneskerettigheter og likestilling for kvinner, minoriteter og homofile vil være vanskeligere å arbeide for. Hvor vanskelig det er å gå mot strømmen i praksis vil varierere mellom ulike land – noen er mer sekulære og liberale enn andre – men den grunnleggende problematikken forsvinner ikke av den grunn.

Islamske trossamfunn

Etter kalifatets fall, er islam, i det minste i teorien, en religion med ganske “flat struktur”. Teologisk lærde personer (ulema) er det kollektivet av personer som gir retning og veiledning, og det er en slags “akademisk” eller “juridisk” tradisjon som legger premissene for den daglige praktiseringen av religionen. De som tilhører dette “teologiske laget” i befolkningen har altså mye makt, men denne makten er begrenset av de som har gått før. Dette har ikke hindret utviklingen av en lang rekke ulike trosretninger og forståelser av islam, slik som sunni-islam, shi’a-islam, wahhabi-islam, sufi-mystisisme og så videre. Noen tradisjoner er mer “liberale” eller “konservative” enn andre, noen er mer “mystisk” orienterte. Felles for de fleste, er imidlertid at de eksisterer ved siden av det offisielle systemet, og at det – med unntak av islamske stater – er få steder hvor statsapparatet og religionen er fullt integrert i hverandre. Det er imidlertid en del steder at statsapparatet har kollapset, eller ikke virker, og hvor bestemte trossamfunn har overtatt statens funksjoner.

Her vil jeg se på islamske trossamfunn i tre ulike sammenhenger – i “den muslimske verden”, i “den vestlige verden” og ekstremistene.

Jeg har satt “den muslimske verden” i anførselstegn, fordi dette er en inndeling av verden som gjøres av mange, både muslimer og ikke-muslimer. Jeg er skeptisk til å bruke terminologien, fordi den ofte settes i sammenheng med “clash of civilization”-tankegang om hvor uforenlig den muslimske og “den vestlige” verden er. Som denne religionsføljetongen forhåpentligvis er med på å gi et hint om, er det egentlig ganske mye som er felles mellom islam og kristendom, både av tankegods og av effekt på verden. Sett fra mitt ateistiske ståsted er begge deler like ille, og egentlig to sider av samme sak.

Islam i “den muslimske verden”

Det er ganske mange muslimer i verden, og to tredjedeler av verdens muslimer bor i det vi ville kalle “muslimske land”. Indonesia er det største muslimske land i verden, mens det indiske subkontinentet er den del av verden hvor det bor flest muslimer. Rundt 20% av verdens muslimer bor i arabisk-talende land. I “Vesten” tenker vi nok mest på de sistnevnte, når vi tenker på “den muslimske verden”, men det er altså et langt mer komplekst bilde enn som så. Noen land er svært sekulariserte, mens andre land enten i seg selv er høyst konservative, islamske stater, eller har strengt islamiserte regioner. Islamske trossamfunn har derfor forskjellige roller ulike steder. I land hvor statsapparatet har kollapset, eller ikke oppfyller alle funksjoner som en velferdsstat har, er islamske trossamfunn ofte de som tilbyr viktige velferdstjenester, som utdanning, eldreomsorg eller helsetjenester. Hvor staten er fullstendig fraværende, kan slike trossamfunn også stå for rettspleien, eller være viktige kilder for det som måtte være av lokalt rettsvesen. I land med velfungerende stater, spiller islamske trossamfunn en rolle mer på linje med kristne trossamfunn i velfungerende, kristne land.

Der hvor et religiøst samfunn overtar viktige velferdsfunksjoner blir individet på den ene siden prisgitt mennesker med en bestemt tro, og på den andre siden kanskje lokket inn i troen ved hjelp av velferden. Uansett får dette konsekvenser for hvilke muligheter individet har til å gjøre seg kjent med alternativer, og til å ha realistiske muligheter til å bryte ut eller unngå å få religiøse impulser. Én ting er spørsmålet om dødsstraff for frafalne, men en langt verre, umiddelbar konsekvens, er at det rett og slett ikke er noen andre steder å gå hvis man fornekter trossamfunnet. Akkurat som kampen for å holde staten trosnøytral, fordi man ikke har andre steder å gå, så er kampen for å unngå at man er prisgitt religiøse velferdstilbydere en viktig kamp for tros- og tankefriheten. En annen sak er at det også er vanskeligere å holde øye med overgrep, når de sosiale kontrollfunksjonene sammenkobles med religiøs kontroll.

Ensretting av tro i et samfunn – enten aktivt eller passivt – medfører også at en utvikling av etikk blir vanskeligere. Husk at menneskerettighetene, som vi på mange områder tar for gitt, ikke har blitt allment aksepterte normer før i de siste 60 årene. Eller at vold i hjemmet og voldtekt i parforhold ikke har blitt anerkjent som problemer de fleste steder før i de siste 10-20 årene. Dette har vært mulig gjennom en sterkere “pluralisering” av samfunnet vårt. Ved å ha et mangfold av livssyn og normer representert på samme sted, har vi vært i stand til å sette våre egne normer i relieff, og dermed kunnet videreutvikle dem. Dette er en prosess som ikke har noe endepunkt.

Islam i “den vestlige verden”

I land hvor majoriteten er ikke-muslimsk, blir islamske trossamfunn religiøse minoriteter. Ettersom alle sosiale grupper defineres av det som er annerledes enn dem selv, vil de fleste muslimske trossamfunn i ikke-muslimske samfunn trolig føle seg veldig klart definert. Det skaper en økt risiko for sekteriske tendenser, slik som kristne trossamfunn som føler seg truet av sekulariseringen av samfunnet også kan bli mer innadvendte. Jo mer en religiøs gruppe trekker seg inn i seg selv, jo mer kan dens medlemmer danne seg et fiendebilde av omverdenen og få større problemer med å bryte ut. Siden religionen tar seg av alle aspekter ved menneskelivet, inkludert selve personligheten: sjelen, så blir potensialet for sekterisk kontroll så mye større. Dette behøver ikke være noe stort sosialt problem – kristne sekter har vi for eksempel alltid hatt – men kombinert med språkproblemer, fattigdom og andre former for sosial eksklusjon, kan det være et stort problem både for det enkelte individ og for samfunnet som helhet at trossamfunn blir isolerte fra storsamfunnet for øvrig. Mer om løsninger på dette etterpå.

Ekstremistisk islam

Jeg skrev ikke så mye direkte om ekstreme kristne, og min religionskritikk skyter mot alle tilhengere av de religionene jeg tar opp. Men siden alle andre er så opptatt av islamske fundamentalister, blir jeg nødt til å vie noen ord til dette her også. Ekstremister er et marginalt fenomen i de fleste av de store religionene. De bråker imidlertid ganske mye, og de er lette å sette i båser, slik som “ond” vs. “god”, så vi ofrer gjerne mye tankevirksomhet på dem. Jeg synes ikke islamske ekstremister er noe særlig verre eller bedre enn f.eks. kristne ekstremister. Begge typer tar sin religion bokstavelig og tar den på alvor fullt ut – i sin tolkning av den. De setter på spissen hva religion egentlig handler om, nemlig den totale underkastelsen av fornuft under middelalderske (og noen ganger moderne) vrangforestillinger og overtro. Slik sett er de nyttige, fordi de illustrerer så perfekt hvorfor religion er skadelig, både for den enkelte person og for samfunnet. Problemet med ekstremister er at de også bidrar til å demonisere majoriteten. Majoriteten muslimer er, akkurat som majoriteten av kristne og andre med en religion, ganske moderate, pragmatiske og fornuftige mennesker; men mennesker som er for intellektuelt late eller for opptatt med andre ting i livet eller for usikre til å ta et oppgjør med overtroen som får lov til å påvirke livene deres. Det er ytterst få av de 1,3 til 1,8 mrd muslimene her i verden som er klare til å spenne på seg selvmordsbeltet, akkurat som det er de færreste kristne som går rundt og dreper abortleger eller banker opp homser på åpen gate.

Islams sosiale konsekvenser

Slik som andre religioner er islam et viktig innslag i menneskers kultur. For mange kan det oppfattes som et frigjørende innslag, som redder folk fra sosial nød eller eksistensiell fortvilelse. Men religionen er først og fremst et middel for sosial kontroll. Med islams vekt på leveregler gjør islam denne sosiale kontrollen enklere. Islam er mange steder også en religion for fattige samfunn. I samfunn hvor utdannings- og velstandsnivået er lavt, har gammeldagse normer en tendens til å være fordømt seiglivede. Mange undertrykkende normer finner et lokomotiv å hekte seg på i islam, fordi islam har såpass mange andre normer som henger igjen fra middelalderens ørken. De var kanskje frigjørende den gangen (som regler omkring kvinners rettigheter), men er i dag forbikjørt av utviklingen. Mer eller mindre tvilsomme fortolkninger får dermed lettere spillerom i islam, fordi det allerede finnes så mange gammeldagse holdninger nedfelt i Koran eller hadither. Islam er derfor ikke bare et verktøy for undertrykking ovenfra, fra statsapparatet og makteliten, men vel så mye et verktøy for undertrykking fra siden og nedenfra – fra folk på samme eller lavere nivå på den sosiale rangstigen. Kristendom og islam har mye felles som verktøy for undertrykking, men islams “skikk og bruk”-karakter har gjort at det kanskje er noe lettere i våre dager å innstifte islamske amatørdomstoler enn det er å gjøre det samme for kristne. (Når det er sagt, så skjer det en del ganske kvalmende ting i kristenfolks regi, slik som heksejakter eller eksorsismer, i fattigere samfunn i dag.)

I mer velstående samfunn er den sosiale kontrollen kanskje mer subtil, men like fullt tilstede, og sosial død er en sannsynlig konsekvens av brudd med religionen. Uansett er det slik at også i velstående samfunn praktiseres leveregler som undertrykker mennesker, en del av dem hjemlet i Koran eller hadither, andre av mer “menneskelig” opphav. Det spiller liten trille hvor de kommer fra i utgangspunktet, så lenge de oppfattes som en integrert del av religionen for en bestemt gruppe. Restriksjoner på menneskelig klesdrakt, kosthold, alkoholkonsum, seksualitet og ekteskap, tidsbruk og tankefrihet gjør islam til en totalitær ideologi. Slik sett er det lite “frigjørende” over islam, når alt kommer til alt.

Medisin mot galskapen

Jeg har sett nærmere på islam i denne episoden av føljetongen min. Som det framgår av teksten over, ser jeg mange fellestrekk mellom islams og kristendoms skadeverk. Det er også ting som skiller, og jeg er spesielt skeptisk til islams bruk av konkrete leveregler, som til syvende og sist er totalitære elementer. Som alle andre religioner er islam et helt og holdent menneskelig skaperverk, og å utgi seg for å være noe annet er rett og slett lureri – skadelig lureri.

Ekstremister kommer i mange former, men i forhold til islamske ekstremister, er dialog mellom lederskikkelser i trossamfunn og jevnt og trutt integreringsarbeid nødvendig for å hindre at islamske trossamfunn blir grobunn for ekstremisme eller ødelegger enkeltmenneskers liv gjennom religiøs indoktrinering eller utfrysing, på kort sikt. På lengre sikt er det bare den langvarige kampen for opplysning av menneskesinnet som begynte med Sokrates og fortsatte gjennom opplysningstiden til vår tid som kan hjelpe oss å overvinne de sosiale problemene som ulike trossamfunn – islamske som ikke-islamske – skaper for samfunn og individer. Den opplysningskampen innebærer ikke å behandle muslimer annerledes enn andre, med restriksjoner på tros- og tankefrihet eller dårligere vilkår for å utøve sin religion. Slike tiltak vil ikke bare virke mot sin hensikt, de vil også være moralsk problematiske. Opplysningskampen er heller ikke uforenlig med å sørge for at folk med muslimsk bakgrunn kan nyte godt av de samme rettigheter som alle andre – heller forutsetter den opplysningskampen heller et aktivt anti-diskrimineringsarbeid, nettopp fordi opplysning ikke bare er anti-religiøsitet, men en konsekvent anti-religiøsitet, og en kosmopolittisk kamp for anerkjennelse av alle menneskers likeverd og nedbygging av konstruerte skiller som skaper ulikhet og fiendskap mellom mennesker.

I neste runde tar jeg for meg den siste av de tre store, semittiske og monoteistiske religionene: Jødedom – en hjerneblødning?

(Forrige episode: Kristendom – en kreftsvulst?)

Oppdatert 02.02.2010: Jeg har endret tittelen og noe av teksten, siden jeg ikke fikk sykdomsmetaforene til å fungere for flere religioner.

Jeg mener religion i det alt overveiende er skadelig for samfunnet. I dette og kommende innlegg på denne bloggen, vil jeg ta for meg de viktigste verdensreligionene for å konkretisere hva som gjør dem så skadelige. Først ut er den som er nærmest mitt eget opphav: Kristendommen.

Dette blogginnlegget blir ganske langt, så det er delt opp etter noen temaer. Først tar jeg for meg det jeg oppfatter som sentrale teologiske konsepter i kristendommen, og omtaler først hvorfor de er menneskelige konstrukter – ikke sannhet, og dernest hvordan de har skadelige virkninger. Det andre jeg tar opp, er kristendommen som organisert religion, og hvordan ulike religiøse institusjoner i samfunnet gjør skade. Mitt tredje poeng er kristendommen som sosialt undertrykkende kraft i seg selv. Det fjerde poenget er hvordan kristendommen bør konfronteres og bekjempes i samfunnet – hva er medisinen mot den kristne kreftsvulsten?

Aller først må jeg imidlertid komme med et par ‘disclaimers’ om hva jeg ikke mener. Jeg mener ikke at det skal være forbudt å være religiøs, eller å drive misjonering. Jeg mener tros-, ytrings- og tankefrihet er en av hjørnesteinene i vår sivilisasjon, og noe vi må verne om. (NB: Trosfrihet brukes av og til som forsvar for undertrykking, og er da misforstått – i det øyeblikket trosfriheten til ett menneske begynner å innskrenke et annet menneskes friheter, har vi nådd grensen for trosfrihet). Videre mener jeg ikke at det ikke finnes positive sider ved religioner. Jeg oppfatter religioner som ideologier som kodifiserer sosial praksis, og i mange samfunn kan de derfor bidra til mer tillit og samhold, frigjøring eller utvikling. Religioner har også gitt mye til folk i krise, og mange opplever at de har blitt friere og lykkeligere mennesker på grunn av religionen deres. Religiøse institusjoner har i perioder også stimulert filosofi, kultur og utdanning der hvor statsapparatet eller det øvrige samfunnet har sviktet. Jeg sier ikke at disse opplevelsene og trekkene ikke er noe verdt. Men de er allment anerkjente, og blir ofte tatt for gitt. Mitt anliggende er å vise til de destruktive sidene av religionene, og hvordan de – som alle andre ideologier – lett blir perverterte. Men i motsetning til de fleste andre ideologier, utgir de seg for å være allmenngyldige sannheter, som det forventes at man blindt aksepterer uten spørsmål. Derfor er denne bloggføljetongen et forsøk på å stille spørsmålene, gi noen svar og håpe at det bidrar til at folk tar til vettet.

Så til saken: Kristendom!

Teologiske aspekter ved kristendommen

Slik jeg oppfatter de sentrale, teologiske aspektene ved kristendom i alle sine mest vanlige former, så kan de brytes ned i følgende elementer:

  • Gud er allmektig, allvitende og allestedsnærværende, og skaperen av alt.
  • Bibelen er Guds ord (enten ordrett eller slik mennesker har mottatt det)
  • Gud er én, men tre: Fadere, Sønnen og Den Hellige Ånd
  • Jesus ble født menneske av en jomfru, døde på korset for menneskenes synder og stod opp igjen fra de døde, for så å bli opptatt til Himmelen
  • Du må akseptere Gud, og Jesus som hans sønn, for ikke å gå fortapt, men til gjengjeld vil du få tilgivelse for dine synder.

Det er variasjoner over disse temaene, og en lang rekke nyanser, men dette er det som går igjen.

Guds natur og rolle

“Gud” er et svært så ambivalent konsept i kristendommen. På den ene siden er Gud én, på den andre siden tre. På den ene siden er Gud hevngjerrig og sjalu(særlig i det gamle testamente), på den andre tilgivende og barmhjertig. På den ene siden er han allmektig og god, på den andre siden finnes det mye ondskap i verden. Av en eller annen grunn har han skapt naturlover, som han kan oppheve når det trengs, uten noen konsekvenser. Det praktiske (for kristne) med “Gud”, er at denne ambivalensen kan brukes til å gi en forklaring på alt. Er det ondskap i verden, er det fordi menneskene har fått fri vilje. Vi har leveregler (de ti bud), men du kan bryte de fleste så mye du vil, så lenge du til syvende og sist angrer og, viktigst av alt, utviser kjærlighet til Gud. Er det inkonsistenser i Bibelen, er det fordi Gud ville det slik (for å forvirre oss?).

Mennesker søker alltid en forklaring på det vi ikke forstår, og sammenhenger som kan gi oss et årsaksbilde. Derfor finnes det guder, mytologier og kultuser overalt. Derfor tror så mange mennesker på ånder og spøkelser. Derfor ser vi så lett forbindelser mellom tilfeldigheter, og derfor generaliserer vi så lett. Det er ikke så rart at vi søker en enkel forklaring på det største spørsmålet av alle: Hvorfor er vi her? Hvor meningsløst kan det ikke føles, når du ser på menneskehetens historie, å tenke at du er her i 30-40-90 år, kanskje lidelsesfulle år til og med, for så bare å forsvinne igjen? Og hvorfor må våre kjære hele tida rykkes fra oss og gå over til å bli ingenting? Det kan være lett å tenke at det må være en større plan med det hele. Men blir det noe mer sant av den grunn?

Det har alltid vært ting vi ikke klarer å forklare – det er for eksempel hele poenget med vitenskap – å grave og finne nye ting vi ikke har en forklaring på. Men at vi ikke har en forklaring betyr ikke at det ikke er mulig å finne en! Det kan hende at forklaringen forutsetter mer teknologi eller bedre analytiske verktøy enn vi har nå, eller det kan hende at informasjonen som kunne hjulpet oss å forklare har forsvunnet, eller ikke er tilgjengelig på andre måter. Men spekulasjon er ingen erstatning for manglende forklaringsevne. Da kunne vi slått oss til ro med at tordenguden Tor skaper lynene med gnistene fra hammeren sin, i stedet for å forsøke å finne ut hva som var kreftene i sving.

Kan vi da finne ut hvorfor universet oppstod? Det kan hende, men det er ikke sikkert. Det kan for eksempel ikke lenger være mulig å finne ut, på grunn av spesielle forhold ved tilblivelsen (for eksempel de kjente fysiske lovenes sammenbrudd fram til rett etter Big Bang), eller det kan være at vårt begrepsapparat ikke virker (kanskje lineær tid som løper i én retning ikke er riktig oppfatning av “tid”). Men det er som regel slik at den forklaringen som krever færrest antakelser om verden også er den mest sannsynlige. Selv om vi i dag ikke kjenner den riktige forklaringen, er det likevel mer sannsynlig at universet for eksempel oppstod ved at tilfeldige partikler kom fra ingenting (fordi fysikerne kan se det skje i et vakum), enn at en allmektig skaper satte tingene i gang. (Og hvem skapte skaperen?)

Ting blir ikke noe lettere når kristne forsøker å gjøre rede for hva “Gud” er for noe. Skapte ”Gud” bare lovene som satte ting i gang? (Urmakeren) Er ”Gud” en personlig kraft, eller bare en naturkraft, tilstede i alt? Er “Gud” aktivt involvert i verden i dag? Kristne er ikke enige om dette, og heller ikke om de moralske implikasjonene. Og hva slags moral styrer hva “Gud” gjør? Denne uenigheten bør ringe noen bjeller. Kristne vil kanskje hevde at det skyldes at vi ikke klarer å gripe det guddommelige med våre feilbarlige menneskelige evner. Men kanskje en enklere, og mer realistisk forklaring, er at “Gud” er skapt av mennesker – at uenigheten skyldes at vi forestiller oss den typen “Gud” vi ønsker oss selv, eller som skaper minst trøbbel for vårt eget verdensbilde.

Er så dette egentlig noe problem? Kan vi ikke bare filosofere i fred over Guds rolle og natur? Vel, det er ikke så enkelt, fordi dette har praktiske konsekvenser på flere plan. For det første kveler det menneskelig utforskertrang når man kan finne svarene ved å slå opp i én bok – og lever du på feil tid og sted, kan det til og med være dødelig (reelt eller sosialt)  å stille spørsmål ved “sannhetene” i Boka (bare se på hvilken skjebne som møtte kjettere, hvordan ateister blir sett på som umoralske og onde av flere miljøer i USA, eller hvordan medlemmer av ulike tros- og lokalsamfunn her i landet risikerer sosial utstøting fra familie og venner hvis de forkaster troen. For det andre fratar det menneskeheten selv for skyld for det vi gjør. En allmektig Gud som tillater ondskap å skje, har i det minste et medansvar. Da kan ting være en del av “Guds plan” eller “Guds test” av menneskene – det kan bortforklares og rasjonaliseres, i stedet for at de menneskene som forårsaker ondskapen blir stilt fullt og helt til ansvar.

Bibelen som Guds ord

De fleste kulturer med et skriftspråk har på et eller annet tidspunkt gått fra en muntlig fortellertradisjon til å skrive ned fortellingene i en standardisert form. Så også jødedom og kristendom. Gjennom 2000 år (for nesten 2000 år siden), ble jødiske myter, sagn og fortellinger skrevet ned, og gradvis konsolidert til det vi i dag kjenner som Talmud, Det gamle testamente og Det nye testamente. Sterke historier som satte ord på folks følelser, og som har fortsatt å bevege mennesker siden. Historier som ga svar, og som samtidig ga muligheten til å spekulere over implikasjonene de ga. Men disse historiene er like fullt ett folks fortellertradisjon – ikke guddommelig.

Bibelens potensiale for innflytelse på folks hjerter var tidlig åpenbart, og kontroll over hvilke versjoner av fortellingene som kom med, ble viktig. Den kampen fortsetter selv i dag, for eksempel med ulike oversettelser av Bibel-tekster. At det finnes forkjempere for eldre – og i følge lingvister mindre tro – oversettelser av Bibelen, bør være en god indikator på hvordan bibeltekstene først og fremst tjener en sosial og kulturell funksjon.

Hva så om Bibelen ikke akkurat er Guds ord? Man trenger jo ikke ta den bokstavelig – mer som metaforer over de evige mysterier! Ut over det at mye av poenget med Bibelen forsvinner hvis man kan tolke den metaforisk som man ønsker, så er det å henvise til en autoritativ tekst – uavhengig av om det er Bibelen eller Das Kapital vi snakker om – en veldig effektiv måte å drepe selvstendig tankevirksomhet på. Hvis grensene for din spekulasjon er hvilke deler av skapelsesberetningene som skal tolkes bokstavelig og hvilke som skal tolkes metaforisk, så går du allerede glipp av mange impulser som kan gjøre deg til et mer gjennomtenkt menneske. Og hvis du nå prøver å ta Bibelen bokstavelig (noe som jeg ser på som en “ærligere” sak), så er du forferdelig dårlig rustet for å leve i et samfunn hvor folk skal ha frihet og individuelle rettigheter, vitenskap og avvikende tankegang. Bibelen ble skrevet for bronsealderen. (En annen sak er at det i praksis er fullstendig umulig å følge hele Bibelen.)

Historien om Jesus

Historien om Jesus er en god røverhistorie. Den kombinerer et sammensurium av midt-østens og middelhavsområdets urgamle sagn og myter med en god dæsj rebelsk opprør med tilstivna dogmer og romersk undertrykking, frigjøring av de undertrykte og løftet om tilgivelse og evig liv. Den har rett og slett alt. Det er godt mulig at det er en kjerne av sannhet i den – samtidige kilder nevner såvidt jeg har skjønt en form for jødisk leder som kan identifiseres med Jesus, men de fleste fortellingene om han er skrevet ned årevis seinere, og så nøye redigert og utvalgt. Du skal ikke lenger enn til moderne kulturpersonligheter for å se hvordan myter får fritt spillerom. Det er bare å se på Elvis-mytologien, eller hvordan nazi-regimet og Lenin er omgitt av mystikk – og det er i vår “opplyste” tid.

Å kjøpe historien om Elvis – unnskyld, Jesus, mener jeg – er å tro på et eventyr. Ikke bare det, men det innebærer også å kjøpe en ideologi som på den ene siden preker barmhjertighet, men som på den andre siden fortsatt er sjalu (du må godta Jesus som frelser, eller imøtese fortapelse), og som forventer at du misjonerer for den. At du aktivt går ut og verver nye – også små barn, som ikke ennå er i stand til å ta et informert og selvstendig livssynsvalg.

Tilgivelse og synd

I følge mange kristne retninger fødes du syndig, og du fortsetter å synde. På ulike måter kan du få tilgivelse for syndene dine gjennom å angre på dem, men viktigere, gjennom å akseptere Guds kjærlighet og at Jesus døde for deg. Premissene er med andre ord:

  1. Hva som er godt og hva som er dårlig er bestemt av Gud.
  2. Du gjør dårlige ting hele tiden.
  3. Det bør du angre på.
  4. Du må tro på Gud og kjøpe hele historien om Jesus for at det skal gå deg godt likevel, og for at du skal få evig liv.

Helvete får stadig færre tilhengere blant mainstream-kristne, og de fleste ser nå på fortapelse mer som et fravær av Gud – eller rett og slett ikke å bli gjenopplivet. Uansett om straffen kommer i form av evig mørke og søvn eller brennende svovelpøler og gafler i rumpa, så skal du altså straffes for din unnfallenhet. Mekanismen er genial: På den ene siden er det mye du kan gjøre galt, og gjør galt - noe som samfunnet rundt gjerne bruker mye tid og energi på å minne deg på – men fortvil ikke, for på den andre siden venter uendelig kjærlighet.

Med andre ord er hele poenget skyld. Du skal føle skyld for at Gud har ofret så mye for deg, og hva er det du gir han tilbake? Synd og utakknemlighet. Hørte jeg noen si “passiv-aggressiv”?

Organisert kristendom

Det er mange teologiske spørsmål vi kunne gått dypere inn i, men nå har tiden kommet for å snakke litt om organisert kristendom, og all styggedom det medfører. Grovt sett kan vi kategorisere den organiserte kristendommen i tre grupper:

  • Statlig religion
  • De store kirkesamfunnene
  • Mer uavhengige/selvstendige kirkesamfunn

Jeg vil ta for meg kort hvordan disse gruppene virker, hvorfor de eksisterer og hva de gjør med samfunnene våre.

Statlig kristendom

Statlig kristendom kommer i mange varianter. Noen steder er religionen nedfelt i Grunnloven, slik at en bestemt kirke har en spesiell status. Noen ganger er også kirken i seg selv statlig. Andre steder er staten formelt konfesjonsløs, men religionen er sterkt tilstede i statens virke, i politikk og i utdanning. USA er et klassisk eksempel på det siste, hvor bekjennelse til Gud og bønn på et eller annet vis gjennomsyrer daglig aktivitet i skoler og politiske institusjoner.

Statlig kristendom i form av statskirker og lignende kom til fordi statsoverhoder ønsket kontroll med kirkens eiendommer og organisatoriske apparat, samt med folkets hoder. Med demokratiets framvekst og andre former for verktøy for bygging av nasjonalt samhold (politiske partier, kringkastere, skoler og verneplikt, for å nevne noen), har innflytelsen snudd. Det er ikke lenger staten som bruker kirken som verktøy i like stor grad, men kristendommen som bruker staten til å beholde sin dominerende posisjon. Gjennom undervisning i troens læresetninger eller stort fokus på kristendom i religionsundervisningen, gjennom tilstedeværelse ved viktige begivenheter, gjennom tilstedeværelse  i militæret og gjennom offentlige bevilgninger sikres kristendommen en fortsatt stor rekruttering og at mange fortsetter å tilhøre religionen av bekvemmelighetshensyn.

I de landene som har religion sterkt tilstedeværende, men uten en offisiell statlig religion, er det gjerne kulturelle og historiske grunner til det. Staten kan enten ha oppmuntret en bestemt religion, eller de aller fleste i nasjonen har hatt samme tro. Da blir troen tatt for gitt, og ikke-troende blir “avvikere” som har vanskeligere for å få makt og posisjoner, og med å få sin stemme hørt. Til syvende og sist bidrar det til å opprettholde religionens plass i samfunnet.

Store kirkesamfunn

De ortodokse kirkene og den katolske kirken er kanskje de viktigste av de store kirkesamfunnene som har vokst fram parallelt med statene – noen ganger uavhengig av statene, noen ganger i symbiose med dem. Disse kirkesamfunnene ble til i en tid hvor maktstrukturene i samfunnet var komplekse og diffuse, og hvor det var dårlig med samfunnsinstitusjoner som penetrerte alle nivåer. Kirkenes løfter og budskap hadde sterk effekt på folk uten særlig mange andre kilder til kunnskap, og de fikk god tilgang på ressurser. Det er utrolig hva folk er villig til å gjøre for evig liv, fortrinnsvis et mer behagelig sted enn i svovelpølene i Helvete… Ved at mange mennesker stilte opp for noe de følte var større enn dem selv, fikk kirkene etter hvert kapasitet til å sørge både for kroppen, sjelen og for samfunnet. I mangel av utviklede velferdsordninger ble kirkene de man kunne henvende seg til. Evnen til å beholde en viss enhet (til tross for skismaer fra tid til annen) gjorde at kirkene, særlig den katolske, fikk befestet en enormt viktig samfunnsposisjon i et enormt territorium. De ble tilsvarende vanskelige å utfordre for verdslige makthavere.

I dag har de store kirkesamfunnene flere medlemmer enn noen sinne, men de må konkurrere med andre om makten. Det farligste med dem er kanskje hvordan de fortsatt mange steder representerer et unnfangelse-til grav-system som kan tilby mer velferd enn staten, pleie for sjelen og utdanning. Ofte (men ikke alltid) alliert med konservative krefter, gjør kirkene det mye vanskeligere å bygge opp gode, demokratiske velferdsstater. I tillegg har de så stor kontroll over så mange aspekter av menneskelig liv, og menneskene i organisasjonene så stor interesse i å beholde sine posisjoner, at det ikke trengs noen Einstein for å se at potensialet for undertrykking er stort.

Uavhengige kirkesamfunn

I gamle dager ble man brent som kjetter om man prøvde seg på alternative fortolkninger av kristendommen. Med demokrati og menneskerettigheter har det blitt stadig lettere å etablere selvstendige trossamfunn med tettere eller mindre tette bånd til mainstream, organisert kristendom i form av for eksempel statskirker eller katolisisme. Noen av disse samfunnene har så store teologiske forskjeller fra annen kristendom at de kanskje bør betegnes som helt andre religioner (mormonerne og Jehovas vitner, for eksempel), mens andre preker varianter som er mer gjenkjennelige (pinsebevegelsen, for eksempel). Noen har overlappende medlemskap med andre trossamfunn, mens andre utelukker det. Det kan altså være litt vanskelig å generalisere til disse, men jeg skal likevel prøve å si noen ting som jeg oppfatter har en viss relevans.

Disse trossamfunnene har som regel vokst fram fordi deres stiftere eller medlemmer ikke har vært særlig fornøyd med det de har fått servert av andre kristne institusjoner, eller ikke har følt seg velkomne der. Teologiske eller organisasjonspolitiske uenigheter (som gjerne kan overlappe) har ført til splittelser helt siden kirkens første dager. Som et resultat av dette, vil sannsynligvis de fleste av disse samfunnene se på seg selv som noe annet enn samfunnet rundt. Deres medlemmer er spesielle, de er utvalgte, de har sett et lys ingen andre har sett. Mange har kanskje aktivt oppsøkt trossamfunnet, eller blitt aktivt rekruttert. Motivasjonen for å delta vil altså kanskje være høyere, samtidig som følelsen – og avhengigheten – av fellesskapet i menigheten blir større enn i mange statlige eller store kirkesamfunn. En god del av disse trossamfunnene er bygget opp rundt en eller noen få karismatiske lederskikkelser. Som hos mormonerne kan det være en Smith som opphøyer seg selv til profet, eller det kan være TV Visjon Norges primus motor, Jan Hanvold, som bare er mye tilstede. Behovet for penger for å bygge opp menigheten og gjøre det mulig å nå ut til flere (eller kjøpe hårlakk til sjefspredikanten) vil nok ofte være tilstede, særlig blant de som driver TV-kanaler. (Nevnte Jan Hanvold er et fantastisk eksempel på en som har et umettelig pengebehov.) Personlig ser jeg flere likheter mellom new age-kulturen, med healere og skepsis til skolemedisin, og enkelte av disse trossamfunnene. “Kast krykkene og gå!” er mer enn en klisjé – det er en ofte brukt teknikk, enten i form av faktiske forsøk på healing, eller gjennom forbønn for folk som har et eller annet problem. (Og gjerne i kombinasjon med et kontonummer på tv-skjermen. Har du økonomiske problemer? Ring oss, og vi ber for deg – og hvem vet, kanskje Gud blir glad hvis du gir litt mer penger også?)

Mekanismene jeg har beskrevet over, gir åpenbare problemer. Hjernevask og kontroll over de troendes liv er aldri langt unna – i mer eller mindre fordekt form. Det sosiale livet forventes levd i menigheten; kontakt med omverdenen må kanskje først og fremst foregå gjennom verving, og ellers bare i den utstrekning det er nødvendig. Samfunnet må forandres, hvis ikke det da snart vil gå under likevel. Kritisk tenkning blir sett på med skepsis, utsatt for hersketeknikker eller rett ut fordømt. Det blir lite rom for menneskelighet i en slik setting…

Det klamme fellesskapet

Det er ikke bare i de ekstreme sektene og sære trossamfunnene at vi finner sosiale pressmekanismer knyttet til kristendommen. Historien – og vår samtid – er full av eksempler på folk som blir utstøtt eller får sine liv ødelagt fordi de går på tvers av kristne normer eller kristne samfunns opptreden. Én ting er de mer ekstreme eksemplene, som moderne heksejakt i Afrika og angrep på abortklinikker i USA (det er alt for mye av dette, og det er helt grotesk), men vel så farlig er de små tingene. Som fordømmelsen av homofili, angrepene på evolusjonsteori og vitenskap, eller fremmedfrykt, basert på at “Norge skal være et kristent land”. Eller at det i religionens navn fortsatt ses på som uakseptabelt å ikke gå på bedehuset, eller å bo sammen uten å være gift. Eller at det å stille spørsmål ved folks tro anses som intolerant – en intolerant hersketeknikk i seg selv. I Norge har det heldigvis blitt stadig lettere å leve sitt liv på tvers av kristendommen i de siste tjue åra, men det finnes fortsatt skumle tendenser rundt omkring i vårt land, og i mange andre land er situasjonen langt verre. Enkelte steder, slik som i USA, ser det ut til å ha foregått en religiøs radikalisering som har gjort tro på den kristne guden til en forutsetning for å være sosialt akseptert i mange flere samfunn.

Religionene er ikke alene skyld i at folk undertrykkes av menneskene rundt seg. Menneskelige behov for trygghet, forutsigbarhet og tillit gjør at vi helst ser at folk er som oss selv og deler våre synspunkter – det gjør ting så mye enklere å forholde seg til. Avvik føles som en trussel. Men det som gjør religioner så farlige, er at de kombinerer denne betenkelige menneskelige tendensen med kravet om blind tro på utrolige eventyr, sekteriske institusjoner som bedriver hjernevask på folk, gjerne fra de er små barn, og som ikke går av veien for å søke mer makt, og med arkaiske og tidvis undertrykkende moralske regler.

Medisin mot galskapen

Så – finnes det noen form for medisin mot denne galskapen? Mot denne kreftsvulsten som tapper oss for evnen til selvstendig tenkning, som kveler vår frihet og spiser av samfunnet energi? Ja. Jeg mener tre ting må til. For det første må staten slutte å støtte opp om kristendommen spesielt og religioner generelt i den grad det gjøres i dag. Trossamfunn er viktige kulturbærere og vil uten offentlig støtte antakeligvis bli radikalisert, så staten må gjerne fortsette å gi støtte til ulike trossamfunn. Men støtten bør begrenses til det som trengs for å vedlikeholde grunnleggende fasiliteter, og alle trossamfunn bør behandles likt. Dernest bør all form for offentlig religiøs praksis opphøre – det være seg i form av forkynnende opplæring, “pledge of allegiance”, statskirke/statsreligion eller bruk av bønn i offentlige institusjoner. Og sist, men ikke minst, må evnen til kritisk og selvstendig tenkning stimuleres. Skolene bør bruke mer tid på opplæring i filosofi og logikk og i vitenskapelig metode. For til syvende og sist er dette en form for kreft som bare kan bekjempes mentalt – gjennom folks egen evne til å ta avstand fra bronsealderdogmer og eventyr som grunnlag for livet i det tjuende århundre. Folk er i stand til å tilegne seg, forstå og anvende moralske leveregler uten at 2000 år gamle forfattere trenger å forklare dem det.

Kristendommen har hatt en dominerende posisjon i hundrevis av år, og slipper derfor ofte lett unna i våre dager, hvor islam oppfattes som en langt større trussel mot folk. Men mye av den samme kritikken som man kan komme med mot islam, egner seg også godt til å bruke på kristendom – det er fellestrekk ved religionenes funksjon i samfunnet. Neste gang skal jeg se på hva som helt spesifikt er problematisk med islam.

Neste: Islam: en totalitær tro?

Da skal denne bloggen være registrert på Bloggurat.