DN er selvsagt ikke alene på dyr-mat-ballen. De får selskap av Aftenposten med overskriften Norge har Europas dyreste matvarer, hvor Europabevegelsens Paal Frisvold denne gangen ikke imponerer med sitt forsøk på å slå mynt på saken. Til og med Nationen er med: Norge har Europas dyreste mat, skriver de. Nettavisen og NA24 drar det selvfølgelig lengst, med overskriften “Alkohol er 130 prosent dyrere” og ingressen “Vanvittige prisforskjellene på Norge og resten av Europa” i en sak som i motsetning til de andre avisenes er en journalistisk bearbeiding og vinkling av SSBs pressemelding. Ikke bare er ikke rettskriving og grammatikk journalist Nina Schages sterkeste sider, men artikkelen tuller med tall i tillegg. “Generelt kostet matvarer og alkoholfri drikke dobbelt så mye i Norge” skriver Schage. Hvis du titter på SSBs nettsider, så ser du at det faktiske tallet er 54 prosent høyere – ikke 100 prosent høyere (154-100=54) .

Mye vil ha mer, og vi har veldig mye i dette landet som vi har. Stakkars oss, altså!

Norge ligger faktisk 77 prosent over EU-gjennomsnittet, høyt over de neste på lista, Sveits (44), Irland (31) og Nederland (30). Det er kjipest å bo i Serbia (-63), Bosnia-Herzegovina (-70) og Albania (-73).

Likevel elsker vi altså å syte og klage over penger i Norge. Tomatprisene er for lave for bøndene.  “Bompenger er som Luksusfellen“. “Blodpris” for is. Kanskje ikke rart at halvparten av sommervelgerne har lagt sin elsk på Høyre og Frp, som er mestere i å klage på hvor dyrt alt er her til lands.

Avisene er også fulle av tips for å få billigere ting. Billigere øl (med avstemning om hva som er “riktig” ølpris, selvfølgelig), billigere mote, billigere mobil, billigere studielån.

Og til slutt: Alle er selvfølgelig i fyr og flamme interessert i å sjekke skatteoppgjørene sine – og avisene må jo bidra til hysteriet.

Hva er moralen? Jo, vi har det egentlig ganske greit, men mye vil ha mer. Kanskje på tide å stikke fingeren i jorda og slutte å tro at vi har det så vondt her til lands? Min erfaring er at det er lite klaging fra de som faktisk er sliterne og som kunne hatt det litt romsligere, mens de som har fete biler, båter, hytter og jobber er de som også er ivrigst på å mase om at ting skulle vært bedre.

(Takk til Sigve Indregard for å ha postet SSB-statistikken på Facebook, sånn at jeg ble oppmerksom på den).

Alternativ behandling er “alternativ” fordi den ikke underlegges de samme kravene til bevis som konvensjonell medisin. Ofte postulerer tilhengerne av alternativ behandling at akkurat den behandlingsformen de støtter representerer en filosofisk annerledes tilnærming til verden som ikke kan underkastes ordinær vitenskap. Dette er bare tull. En hver form for medisinsk behandling vil i det den virker generere observerbare og målbare fenomener som kan knyttes til behandlingen – nemlig en bedring av tilstanden det gjelder, som ikke er tilfeldig, og som skyldes behandlingen i seg selv. Hvis dette ikke observeres, så virker behandlingen heller ikke, og det er de som ønsker å bruke en behandlingsform på pasienter som må ha bevisbyrden for at den virker, og for at nytten ved behandlingen rettferdiggjør den kostnad og den risiko pasienten utsetter seg for.

Det burde med andre ord være vanskelig å stille seg nøytral til hvorvidt man bør oppsøke og velge alternative behandlingsformer. Som jeg var inne på i posten om virkningen av alternativ behandling, så har vi et organ som heter NIFAB – Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, og som jeg har vært litt skeptisk til. Lo and behold, som engelsktalende sier, i dag har Preben Aavitsland, fungerende divisjonsdirektør på Folkehelseinstituttet, et innlegg i Dagbladet om akkurat NIFABs virksomhet, med den betegnende tittelen “Statens PR-kontor for homøopati”. Han er mildt sagt sjokkert over den likegyldigheten de framviser, med begrunnelsen “Vi må være nøytrale”. Aavitslands innlegg er herlig og tankevekkende lesning om farene ved NIFABs strategi: nemlig at folk blir villedet til å tro at homøopati og annet kan virke mot alvorlige sykdommer, når homøopati beviselig ikke virker, og ut fra alt vi vet om universet ikke kan virke. Han reagerer bl.a. på denne saken på NIFABs sider.

Men det er ikke så mye NIFABs skyld dette her – ansvaret er større. Stakkarene som jobber på NIFAB burde vite bedre, men de får ikke lov til det. Men vent litt – før vi går videre – hvem er de? Det er totalt seks stykker som jobber i NIFAB – tre faglige rådgivere, en redaktør og to informasjonskonsulenter. Faglig rådgiver Are Gamst er samfunnsviter, med en master i Science, Society and Technology fra UiO og Maastricht universitet, og en cand.mag i prosjektadministrasjons, sosialantropologi og engelsk. Masteroppgaven hans handlet om “integrativ medisin”, men en ESST-master (som jeg antar han har) er ingen medisinsk master. Det er en ett-årig master som ligger tett opp til vitenskapssosiologi og -filosofi. Med andre ord god utrustning for mye i dagens samfunn, men ikke akkurat medisin.

Faglig rådgiver Mona Berg Hansen er sosiolog, med områdestudier, religionshistorie og praktisk pedagogikk i fagkretsen, mens faglig rådgiver Solveig Johansson har sin master i pedagogikk, dog med en bachelor i samfunns- og kulturfag som inkluderer statsvitenskap, sosiologi, antropologi, IKT og humanbiologi. Hun har altså vært innom noe som kan være relatert, men med tanke på at en bachelor er tre år, er det antakeligvis begrensa hvor mye hun har rukket å gå i dybden på akkurat humanbiologien. Disse to har også mye erfaring fra “salgsbransjen”, står det å lese. Ingen av de tre faglige rådgiverne på dette stedet har altså noe særlig bedre faglig grunnlag for å vurdere alternativ behandling enn, ja, meg, for eksempel.

Det står ikke mye bedre til med informasjonsmedarbeiderne. Ola Lillenes, redaktøren, er kommunikatør, med engelsk og musikk i tillegg, mens informasjonskonsulent Christel Slettli Hansen er bachelor i media, med kunsthistorie i tillegg og informasjonskonsulent Børge Warvik er IT-utdannet. NIFAB har rett og slett ganske så dårlige forutsetninger for å gjøre noen som helst vurdering av innholdet i informasjonen de formidler. Som blogger kan jeg tillate meg å basere meg på populariseringer gjort av vitenskapsfolk, men et statlig informasjonssenter bør holde en høyere standard.

Du må faktisk grave ganske dypt inn i nettsidene deres for å finne retningslinjer for bruk av nettstedet som kan gi noen hint om hvorvidt du bør velge alternativ eller konvensjonell medisin. Som jeg viser i bildet under, må du først klikke på den ganske anonyme teksten “Om NIFAB” øverst i vinduet, for deretter å klikke på den intetsigende teksten “Retningslinjer” i en meny til venstre for å finne noen råd fra NIFAB om forholdet mellom konvensjonell og alternativ medisin.

Et screenshot fra NIFABs nettsider

Jeg trodde jeg der skulle finne NIFABs mandat eller noe, men her står den veldig viktige informasjonen om forholdet mellom alternativ og konvensjonell behandling:

NIFAB advarer mot å oppsøke alternativ behandler i stedet for lege eller annet autorisert helsepersonell. Ved helseplager, symptomer eller sykdom oppfordrer vi deg alltid til å oppsøke lege/ autorisert helsepersonell først. (…) NIFAB advarer mot å avslutte/ fravike skolemedisinsk behandling til fordel for alternativ behandling.

Det finnes sider med pasientveiledning, og under “Viktig informasjon” der, så kan du lese en noe nedtonet versjon av det samme. Men også her må du aktivt klikke deg videre to ganger fra forsiden for å komme til akkurat dette.

På de sidene du faktisk antakeligvis kommer til å lese – nemlig de om den enkelte behandlingsformen – står det som regel intet slikt. Ta for eksempel healing. Først kommer du til en forside om healing, hvor du kan lese det følgende:

• Healing er en samlebetegnelse for behandlingsformer som søker å påvirke det som antas å være klientens energifelt, på en slik måte at kroppen skal kunne helbrede seg selv.

• I Norge er Reiki healing en av de mest kjente og brukte formene for healing.

• En gjennomgående idè i healing er at tanker, følelser, sorg, indre spenninger og konflikter kan gi utslag som fysisk sykdom.

• Det er mange ulike teorier om hvordan healing eventuelt virker.

Så kan du se en film om healing, som bare er et eksempel på en behandling sett fra utøvers synspunkt, ikke NIFABs. Enkelte av de tingene healeren i filmen sier er av god underholdningsverdi, hvis du ikke tar det alt for seriøst. Pasienten i filmen gjentar et par ganger “Å, så deilig!” – så filmen er ikke akkurat “nøytral” i sin framstilling.

Når du er fornøyd med filmen, så kan du lese mer – du kan lese et sammendrag på seks avsnitt, hvorav det siste – og korteste (2 linjer) omtaler forskning på healing: “Det er gjort en del forskning på healing. Kvaliteten på den forskning som er gjort er variabel, og det finnes foreløpig lite dokumentasjon på hvorvidt healing har effekt.” Den øvrige teksten framstiller filosofien bak og noe om bivirkninger (forklart fra utøvernes perspektiv). Så er det en fyldig side om behandling i praksis, en side om virkning/bivirkning – igjen hovedsakelig fra utøvernes synspunkt. Så har du en side med bakgrunn, en relativt grundig innføring i filosofien og teorien bak healing og så én side om forskning. Siden om forskning inneholder bare viderelenking – ingen sammenstilling/vurdering av forskningen (bortsett fra en disclaimer om at NIFAB ikke går god for noe ved å linke til det). Deretter har du en side om hvordan du velger behandler (blant ulike healere), en side med linker til steder du kan bli utdannet healer, en side med linker til organisasjoner som organiserer healere og en kortfattet side med referanser (healerforbundets sider, et par bøker om healing, NOUen og Ot-prpen om alternativ behandling og til VIFAB – det danske NIFAB).

Med andre ord er det lite “nøytralitet” å spore i hvordan healing framstilles. Det er tvert i mot mengder med informasjon fra utøvernes perspektiv, mens det er relativt tynt med forskningsbasert informasjon eller informasjon om hvorfor du ikke bør velge healing. Hvis ikke du vet bedre, så sitter du igjen med et ganske positivt inntrykk av healing etter å ha tittet gjennom disse sidene. “Nøytralitet” er altså (dette er i og for seg velkjent for kritikere av alternativ medisin) et kodeord for (nesten helt) ensidig framstilling av alternativ behandling på behandlernes egne premisser med få innvendinger fra ekte vitenskap.

Men hvor skriver denne holdningen seg fra? Er det bare NIFABs folk som er ukritiske og kunnskapsløse? Nei. De har ikke dukket opp fra intet. Det ligger politiske prosesser bak. Den siste store politiske prosessen om alternativ behandling i Norge ble igangsatt med NOUen (Norsk Offentlig Utredning) om alternativ medisin (NOU 1998:21). Utvalgsarbeidet var satt i gang i april 1997, under Thorbjørn Jaglands regjering, som et resultat av stortingsvedtak fra 1995 om St.meld. 50 (1993-1994), hvor helse- og sosialkomiteen ville ha utredet plassen til alternativ medisin (se her for historikk). Stortinget ønsket et utvalg hvor det også satt representanter for alternativ medisin. Gudmund Hernes var sosial- og helseministeren som satte ned utvalget. Utredningen ble levert i desember 1998, til Kjell Magne Bondeviks første regjering, hvor Dagfinn Høybråten var helseminister. Utredningen ble fulgt opp av Bondevik I i St.meld. 26 (1999-2000), som vektla styrket forsking, opprettelsen av en informasjonsbase og fremming av kontakten mellom alternative behandlere og helsemyndighetene. Stortinget ba da om en stortingsmelding om alternativ medisin i løpet av 2002, og en enstemmig komité la da til grunn bl.a. det følgende: “Komiteen viser til at Stortinget ved flere anledninger har pekt på at alternativ medisin har fått stor utbredelse i samfunnet, og at mange som benytter seg av alternativ medisin, har fått god hjelp.” Kjell Magne Bondeviks andre regjering la etter en høring hvor 140 ulike instanser uttalte seg fram Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv. i desember 2002, og da var Dagfinn Høybråten igjen helseminister. På dette tidspunktet var Nasjonalt forskningssenter for komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) alt etablert ved Universitetet i Tromsø.

I Ot.prp. 27 legger regjeringen Bondevik II an et forbrukerperspektiv på helsetjenester:

Departementet legger til grunn at pasientens rett til selv å kunne velge alternative behandlingsformer utenfor den ordinære helsetjenesten må bli møtt med respekt både i helsetjenesten og hos helsemyndighetene, uavhengig av offentlig engasjement i sektoren. (…) Kort oppsummert kan det sies at når det gjelder politikkutviklingen overfor utøvelse av alternativ behandling utenfor den etablerte helsetjenesten, er det forbrukerperspektivet som legges til grunn. Når det gjelder integrering av alternativ behandling i helsetjenesten er det pasientperspektivet i helselovgivningens forstand som legges til grunn. (Kapittel 10.1)

Med dette perspektivet åpnet Bondevik II-regjeringen opp for et frislipp av alternativ behandling i praksis – utenfor helsetjenesten. På den måten kunne man både tilrettelegge for alternative behandlere og stort sett unngå å komme opp i dilemmaer omkring hvorvidt disse behandlingene virker eller ikke. Dette rettferdiggjør departementet i kapittel 10.2, hvor de vikler seg inn i en diskurs om ulike “virkefelt” for skolemedisin og alternativ behandling, og terminologi omkring forståelsen av “sykdom” og “behandling”. Departementet omfortolker disse begrepene for å imøtekomme alternative behandleres mer “holistiske” syn på helse – dvs at de inkorporerer en forståelse av sykdom som noe som kan ha opphav i den tilstand du befinner deg i, ikke bare i patologiske sykdomsprosesser i kroppen.

Departementet foreslo å endre lovgivningen, men foreslo også noen andre tiltak i kapittel 11: Blant disse var styrking av NAFKAM og etablering av en informasjonsbank, i tillegg til økt satsing på opplæring og utdanning av alternative behandlere.

I Stortingets behandling var sosialkomiteen enstemmig i sin tilslutning til anvendelsen av forbrukerperspektivet som nevnt over. Komiteen kom også med følgende gullkorn (enstemmig):

Komiteen mener at er et sterkt behov for å utvikle gode holdninger både til samarbeid og til respekt for hverandres kunnskaper og erfaringer slik at mulige helsegevinster ikke går tapt fordi en utelukker at noe kan være nyttig.

Forrige sosialkomités studietur til Kina omkring tradisjonell kinesisk medisin var i det minste med på å bryte ned barrierer i forståelsen av forebyggende helsearbeid, men førte også trolig til en økende erkjennelse av at svarene på god behandling nødvendigvis ikke er gitt kun gjennom skolemedisinske konklusjoner.

Komiteen sluttet seg også til at det skulle opprettes en informasjonsbank. Det var mye enstemmighet om de store linjene ellers, men et skille mellom de ulike partiene kan anes i at særlig Frp og Sp gjennom sine merknader ønsket noe mer autorisasjon av flere grupper alternative behandlere – dvs. å åpne opp systemet for bl.a. homøopati, mens Ap og Sp ønsket å bruke betegnelsen “komplementær og alternativ behandling” i stedet for “alternativ behandling”.

Hva skjedde videre? Årsrapporten for NIFAB 2005 (pdf-fil) gir oss historikken. I desember 2003 sendte Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) et brev til NAFKAM ved Universitetet i Tromsø med beskjed om at de fikk 200 000,- til å starte arbeidet med en infobank. I løpet av 2003-2004 ble det gjort et forprosjekt, og høsten 2004 ble det ansatt en person (Are Gamst) til å starte opp arbeidet, og i løpet av 2004-2005 kom senteret opp å gå. I dag er det en del av NAFKAM, underlagt direktøren der (pdf-fil). Per 2005 var HOD eier og oppdragsgiver for NIFAB, og NIFAB hadde følgende virksomhetsidé (årsrapporten s. 3):

Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling skal være et nyskapende kunnskapsbasert informasjonssenter som gir nøytral og objektiv informasjon om alternativ behandling til norske og engelskspråklige brukergrupper.

Det er ikke uproblematisk at senteret ligger under NAFKAM, som vanskelig kan oppfattes som et nøytralt forskningssenter det heller. Bare se hva de skriver på siden om seg selv:

Vår visjon er kunnskapsbasert behandling – uansett hvor du velger å få den!

NAFKAMs mål er å gi forståelse av hva alternativ medisin som system eller konkrete alternativmedisinske metoder kan bidra med for å redusere og/eller forkorte sykdommer eller sykdomsopplevelser, bedre livskvalitet og øke evnen til mestring av sykdomssituasjoner

(…)

Den politiske viljen til satsing innen feltet har økt betydelig de siste årene. Siden 1980-tallet er det blitt lagt frem en rekke offentlige dokumenter der en blant annet understreker behovet for å gi alternativ medisin en større plass i helsefremmende og forebyggende arbeid.

På denne bakgrunnen er det helt tydelig at NAFKAM har en i utgangspunktet veldig positiv – og ikke spesielt kritisk – holdning til alternativ behandling. Terminologien som er anvendt gir positive assosiasjoner – “uansett hvor du velger” – “kan bidra med” – “redusere eller forkorte sykdommer” – “bedre livskvalitet” – “øke evnen til mestring” – “den politiske viljen til satsing” – “behovet for å gi alternativ medisin en større plass”. Nyhetssakene på hjemmesiden (for øvrig sjelden oppdaterte) har følgende overskrifter:

Ny redaktør på NIFAB

Snåsamannen setter dagsorden

Å gå til akupunktør hjelper mot hetetokter

Bedre informasjon om alternativ behandling

WHO vil styrke alternativ behandling

Selv om NIFAB er uavhengig både faglig og redaksjonelt (NAFKAMs årsrapport 2008 (pdf-fil) s.8), så er det av betydning hva slags miljø man beveger seg i.

Over statsbudsjettet bevilges det penger til NIFAB, som har fått én setning i HODs budsjettforslag for perioden 2009-2010 (inneværende periode): “Formålet med Nifab er å gi publikum og helsepersonell god og uavhengig informasjon om alternativ behandling.” (St prp. nr. 1 (2009-2010), Helse- og omsorgsdepartementets budsjettområde, kap. 10.80.783. personell, post 79). I Stortingets behandling av dette, var alternativ behandling et tema, i kjølvannet av mediesaker om lovstridigheter. Komiteen var opptatt av at kontrollen med tilbyderne skulle styrkes, men innenfor eksisterende regelverk. Imidlertid sa de også: “Videre må bevilgningene til Nasjonalt kompetansesenter for alternativ behandling [sic!] være tilstrekkelige til å styrke informasjonsarbeidet om alternativ behandling.”

Jeg har ikke klart å finne mer informasjon om hvilke retningslinjer HOD eller andre har lagt for NIFABs virke enn det som er nevnt over. Men det som er ganske klart, er at det ikke bare er NIFABs egne medarbeidere som er å klandre for den såkalte “nøytraliteten” deres. Det er en vidtrekkende konsensus i de politiske partiene på Stortinget, i Helse- og omsorgsdepartementet og hos NAFKAM om at alternativ behandling er noe grunnleggende bra. Selv om det gjøres pliktskyldige nikk til mangelen på dokumentert effekt i de mest sentrale offentlige dokumentene, så er tilnærmingen alt annet enn skeptisk og kritisk, og kontrollmekanismene er nærmest fraværende etter at man opphevet kvakksalverloven. Et godt eksempel på dette er at flertallet i stortingskomiteen (de rødgrønne) poengterte at tilsynet med markedsføringen av alternativ behandling lå primært hos Forbrukerombudet: “Forbrukerombudet fører tilsyn med markedsføringen”, og at dette var den primære tilsynsformen med disse behandlerne. Dette følger jo logisk av forbrukerperspektivet som et enstemmig Storting applauderte.

Aavitslands kritikk rammer derfor ikke bare NIFAB – den er også en kritikk som bør fremføres med økt styrke overfor våre politikere i alle partier, som har gjort knefall for den forførende logikken til alternativkremmerne.

Andre som skriver om det samme:

• Sosialdemokratiet.no: Statlig finansiert kvakksalverpropaganda

Andel minoritetsspråklige elever på ulike Oslo-skoler Kilde: VG

VG-saken har med uttalelser fra både byråd Torger Ødegaard (H) og Jan Bøhler, som begge syns det er problematisk med skoler hvor 80-90% av elevene har minoritetsbakgrunn. Merk hva som står i VG-saken:

Ved årtusenskiftet hadde 31 prosent av elevene i Oslo minoritetsbakgrunn. Ti år senere er andelen steget til 40 prosent.

Tallene er altså åpenbart ikke basert på elevenes språklige ferdigheter, men på deres etniske bakgrunn. Og her har vi problemet med denne saken. Den sier ingenting om den språklige eller kulturelle kompetansen til elevene det gjelder, og den sier ingenting om hvorvidt elevene eller deres foreldre er født og oppvokst i Norge eller i et annet land, og om sammensetningen av minoritetsgruppene det gjelder. I stedet er saken egnet til å forsterke frykt og fordommer hos de som har etnisk norsk bakgrunn for at deres barn kan havne i en klasse der ingen kan norsk og barnet begynner å snakke pakistansk eller noe lignende.

En slik frykt er det imidlertid ikke grunnlag for i disse tallene. Alt disse tallene sier – for å være brutalt ærlig – er at på noen skoler er barna brunere enn andre (noe også fargene i VG-statistikken antyder – hvorfor er ikke skolene med høy minoritetsandel fargelagt i de lyse fargene?). Og da må jeg si “So what?”

Disse barna er en veldig sammensatt gruppe. Ingen steder i Oslo har én etnisk gruppe (annet enn norske) flertall eller noe mer enn 20% av befolkningen. Det betyr at norsk er det felles språket som funker for deres kommunikasjon. Ingen steder i Oslo er alle familier med minoritetsbakgrunn dårlige i norsk. Ingen steder i Oslo er flertallet av barna hjemme i barnehagealder. De skolene det gjelder får ekstra ressurser, og flere av dem er blant landets beste.

Det er klart at det ikke er bra hvis skolene ikke får gitt en fullgod opplæring til alle elever som følge av at skolen har mange elever som er dårlige i norsk, og derfor må bruke ressursene sine på den gruppa. Men det problemet er langt mindre enn disse tallene og VG-grafikken kan gi inntrykk av.

Det kommer sikkert også til å være noen som skriker opp om “ghetto-tendenser” også på grunn av disse tallene. Frp kommer sikkert til å okke og aje seg og henvise til Malmö igjen. Men jeg bor midt i et av de “mørkeste” områdene på dette kartet, på Trosterud. Og jeg må si jeg merker fint lite til at det skal være noen ghetto. Ingen etniske grupper dominerer, og de sosiale kårene er ikke håpløse, og ingen rotter seg sammen. Folk har biler i garasjen som jeg gjerne (i et svakt øyeblikk) skulle ønsket meg selv. Livet i Groruddalen er ikke så verst.

Tallene og grafikken viser imidlertid at Oslo er en delt by. Minoritetsbefolkningen får ikke innpass på vestkanten. Nordmenn derimot flytter dit, og vekk fra Groruddalen, indre østkant og Søndre Nordstrand. Jeg har møtt folk som knapt har vært øst for Grønland av ren frykt for all miséren på østkanten, og som snakker nedsettende om størsteparten av den flotte byen Oslo er. Men vi løser ikke dette gjennom justering av skolegrenser eller bussing av elever eller grenser for hvor lav andel “etnisk norske” det kan være i en klasse. Det er mulig at justering av skolegrenser av og til kan være en god idé, men i bunn og grunn dreier dette seg om noe så “gammeldags” som klasse: sosioøkonomisk og sosiokulturell kapital. De viktigste virkemidlene vi har for å utjevne den kapitalen, er å sørge for tidlig deltakelse på felles arenaer: Barn bør gå i barnehage, og da må vi gjøre det billigst og enklest mulig. Barn bør få tettest oppfølging i de første skoleårene, og “spesial”-ressursene bør konsentreres der. Barn bør få delta i frivillig aktivitet og felles aktiviteter med barn fra ulike bakgrunner mest mulig. Dette er et ansvar både for samfunnet og for foreldre. Unga er i utgangspunktet fargeblinde. Det er verre med oss voksne.

Oppdatert:

Bloggreaksjonene lot ikke vente på seg til denne saken. Det er nok av de som bruker saken til å spre skremselspropagandaen og etnofrykt:

• Vidar Kleppe klarer å gå fra “minoriteter” til “muslimsk flertall”, og har sin sedvanlige tro på at det “etnisk norske” er en fast størrelse.
• Tina Tøftum, ei 19 år gammel jente fra Lørenskog, tolker tallene som at noen “Tar over Oslo!”
• Smooth Operator klemmer ut av seg noe om “naivitetens pris” i åpenbar kunnskapsløshet om hvordan livet i Groruddalen faktisk er.
• Psykodemonen tror disse tallene gir Frp rett i innlegget “Farlig utvikling“.
• Bloggen på veggavisen harselerer og sprer skremsler i innlegget “98% innvandrere på mange Oslo-skoler” (til tross for at ingen skoler i Oslo har så høy andel med minoritetsbakgrunn)
• Norsk virkelighet vil “hjelpe folk der de kommer fra” i innlegget “Betyr det noe hvilken bakgrunn elevene har?”
• Litt av hvert om nyheter går i den Frp-fella jeg spådde, og sier “Se mot Malmø Osloborgere“
• Ubesvart gjør en heidundranes håpløs kobling mellom 13-årige Susanne som ble overkjørt og den saken her i innlegget “Hvorfor skriver ikke VG noe om hvorfor sjåføren ikke meldte fra?”
• Joey grumser det til med å antyde at norske foreldre må ha privatskoler forbeholdt norske elever i innlegget “Norskspråklige i mindretall..heller ikke noe nytt?“
• Ukorrigerte meninger er også redd for “norsk kultur” i innlegget “Ap skal rydde i eget rot“
• Den utilslørte konspirasjonsteoretikeren og innvandringsmotstanderen Ærlig spiker slenger ut skit av verste skuffe i innlegget “Norskspråklige elever kan bli i mindretall“.
• Jan Simonsens “frie ytringer” gjentar demokratenes sak over om frykten for et “muslimsk flertall”.
• Til nyhetssaken med Kristin Halvorsens kommentar som jeg nevner nedenfor, så linker Motsattbloggen med sitt fordomsfulle innlegg “Norsk mindretall i Norge“.

Det blir altså rørt opp mye grums av kunnskapsløse folk som ikke klarer å lese statistikk ordentlig. Kanskje VG burde tenke over at det kan lønne seg å være noe mer nyansert i sine framstillinger? Men heldigvis er det noen andre som også har vett til å lese denne saken riktig, som bloggeren Norske debatter, som helt riktig spør “Og hva så?”

Kristin Halvorsen kommenterer også oppslaget i en egen VG-sak. Hun biter nok litt for lett på VGs skremsler her, hun også, men hun har ett poeng som jeg syns er veldig godt: Elever på skoler med få minoritetselever mangler flerkulturell kompetanse. Og det er faktisk ganske viktig. Det handler ikke om en nihilistisk tro på at alle elementer av alle kulturer er like bra, som SVs fiender ser ut til å tro, men handler om at det å forholde seg til mennesker med ulik bakgrunn er viktig i en stadig mer globalisert verden. Er man i stand til å manøvrere i et kulturelt mangfoldig landskap, så er man også mer tilpasningsdyktig i et moderne samfunn som endrer seg hurtig, og hvor det å forstå nye kulturelle uttrykk er nødvendig for å henge med.

I årevis har det vært kjempa en hard kamp for at skolen skal gjøre det mulig for politisk engasjerte elever å drive politisk arbeid, for toppidrettsutøvere å drive toppidrett og for kronisk syke å slippe å vise fram sin sykdom for all verden – samtidig som man tar en utdanning – ved å ha en kvote på 14 dager med fravær som ikke synes på vitnemålet. Det har gjort det lettere for disse gruppene å drive et verdifullt, lærerikt og utviklende arbeid – eller å unngå å bli helt uføre – og likevel få seg en jobb etterpå. Tusenvis av ungdom som har drevet frivillig arbeid har blitt bedre og mer produktive samfunnsborgere av det.

Nå foreslår Kunnskapsdepartementet å innføre et drakonisk fraværsregime i skolen, som jeg frykter blir en katastrofe i henda på sure lærere:

• Reduksjon av fraværskvoten til 10 dager
• Sykdomsfravær må alltid ha legeerklæring
• Bare fravær over tre dager kan strykes i helse- og velferdstilfeller, og bare fra og med den fjerde dagen

Argumentet er at fravær er knyttet til frafall i skolen. Det er riktig. Men – basert på min erfaring som lærer – det er et langt større problem at svake elever driter i fraværet på vitnemålet og bare skulker unna, enn at de gjør seg flid med å påberope seg helse- og velferdsgrunner for fraværet. For kronisk syke vil forslaget antakeligvis bare føre til at fraværet ført på vitnemålet eksploderer, med de konsekvensene det får for utsiktene til framtidig arbeid eller lærlingplass. Forslaget vil straffe politisk engasjement og idrettsliv og straffe kronisk syke.

Det er andre tiltak som heller må vurderes: Bedre kontakt hjem-skole, tidlig innsats, mer praksis i skolen og bedre kontakt arbeidsliv-skole. Det er også god SV-politikk.

Jeg har tidlig skrevet mye om religion og litt om religion og barn, men jeg syns det fortjener å bli gjentatt. Religioner er tilfeldige, menneskeskapte fabler, og bør behandles som sådan av resten av samfunnet. Livssyns- og trosfrihet innebærer ikke bare frihet til å tro, men også frihet fra tro. Vi anerkjenner livssyns- og trosfrihet som helt grunnleggende rettigheter i samfunnet vårt, og prinsippet om det er nedfelt i norsk lov gjennom menneskerettsloven. Den gjør art. 9 i den Europeiske menneskerettskonvensjonen, art. 18 i den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og art. 14 i barnekonvensjonen til norsk lov. Alle sikrer retten til trosfrihet. Samtidig har Grunnloven en middelaldersk bestemmelse i § 2: “De indvaanere, der bekjende seg til den [den evangelisk-lutherske religion], ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.”

Lovverket – og de normene det gir uttrykk for – sikrer barns tros- og samvittighetsfrihet, samtidig som det gir frihet til å undervise og legger ansvaret for barnets trosfrihet på foreldrene. Dette er ikke enkelt og likefram, som Hjermann påpeker. Nøkkelen til å sikre barns trosfrihet (juridisk) mener jeg ligger i barnekonvensjonens artikkel 14 – som er den nyeste bestemmelsen og den som tar for seg det spesielle tilfellet om barn:

1. States Parties shall respect the right of the child to freedom of thought, conscience and religion.

2. States Parties shall respect the rights and duties of the parents and, when applicable, legal guardians, to provide direction to the child in the exercise of his or her right in a manner consistent with the evolving capacities of the child.

3. Freedom to manifest one’s religion or beliefs may be subject only to such limitations as are prescribed by law and are necessary to protect public safety, order, health or morals, or the fundamental rights and freedoms of others.

Barnets frihet skal altså utøves under rettledning av foresatte – men, og dette er veldig viktig, denne rettledningen skal skje i overensstemmelse med barnets utvikling. Det betyr for det første at foreldrene ikke har rett til å bestemme hva barnet skal tro eller hvordan barnet skal utøve sin tro. Men foreldrene skal veilede, forklare og har lov til å fortelle om sine svar på de store spørsmålene. Imidlertid har barn alt fra en tidlig alder mulighet til å tenke selvstendig rundt disse spørsmålene, og barnets nysgjerrighet bør stimuleres. Hvis foreldre forteller barnet at det bare finnes én rett tro, eller unnlater å forklare barnet at det finnes andre svar, så øver de vold på barnets tankefrihet. Barnet har rett til å velge selv så tidlig som det kan – og kan melde seg inn i eller ut av trossamfunn uten foreldres godkjenning fra fylte 15 år. Jeg mener foreldre bør ligge langt unna å fortelle barnet hva det skal tro eller disiplinere barnet for “feil” tro.

Barneombudet får selvfølgelig kjeft av et par bloggere.

Lekendelett.net skriver:

Kanskje staten egentlig burde fått lagt inn et overvåkningskamera i alle kirker, bedehus og barnerom…Sånn at storebror kan ha litt kontroll! Eller?

Reaksjonen kommer på dette sitatet fra Hjermann:

Det er mange trossamfunn som driver religiøs opplæring av barn uten noen som helst kontroll fra myndighetenes side på at opplæringen skjer i tråd med norsk lov.

Freddy’s samfunnskritiske blogg mener Hjermann sporer av:

Samtidig skal vi heller ikke trekke inn andre religøse miljøer som blir marginale sammenlignet med Islam og muslimsk opptreden .

Jeg mener både Lekende lett og Freddy’s samfunnskritiske blogg er på helt feil spor. Andre religiøse miljøer er ikke marginale, som Freddy tror. I følge Statistisk sentralbyrå var det 1. januar 2009 92 744 medlemmer av muslimske trossamfunn i Norge – mens det var 234 772 medlemmer av kristne trossamfunn utenfor kirka. I tillegg kommer at mange fundamentalistiske miljøer holder til innenfor Den norske kirke (f.eks. læstadianere), og disse er ikke med i denne statistikken. Og i absolutte tall har faktisk antallet i disse kristne trossamfunnene økt mer enn antallet muslimer fra 2005 til 2009! I motsetning til muslimske trossamfunn, så har kristne fundamentalister en egen, riksdekkende TV-kanal som sender barneprogrammer og vekkelsesmøter hvor barn ned i 12-årsalderen blir trukket fram for å bekjenne og enda yngre barn er publikummere (dette har jeg sett ved selvsyn).

Lekende lett er også på helt feil planet. Ingen ber om et overvåkningssamfunn. Men hvis foreldrene svikter i sin plikt til å respektere barnets trosfrihet, så er det et spørsmål for samfunnet, og hvor samfunnet bør arbeide for at foreldre begynner å skjønne at de ikke kan indoktrinere barna. Dessverre tror jeg alt for få foreldre skjønner dette.

Spørsmålet blir da heller hva slags inngripen som er greit, og som ikke kommer i konflikt med foreldrenes rettigheter og plikter for øvrig?

For det første tror jeg myndighetene bør samarbeide tett med de ulike trossamfunnene for å sørge for at de opptrer med respekt for barnas integritet og stimulerer foreldre til å gjøre det samme. Her kan mye gjøres gjennom dialog og bevisstgjøringsarbeide, men om nødvendig bør også trossamfunn som bryter med barns rettigheter miste støtten sin. Dette handler ikke om inngripen i teologiske spørsmål, men om at undervisning, og også uformelt arbeid med barn, bør legges opp på en måte som tar hensyn til at barnet skal få utvikle egne meninger.

Så tror jeg foreldre generelt bør få mer informasjon og veiledning fra et tidlig tidspunkt i hva foreldrerollen innebærer – hva som er greit og hva som ikke er greit i forhold til barnet som selvstendig individ. Hjemmebesøk fra helsestasjonen når barnet er nyfødt, god tilgang på lavterskeltilbud innen helse og opplæring lokalt, barnehageplass til alle og tett samarbeid mellom hjem-barnehage/skole/SFO er noen av de tingene jeg tror er viktig.

Videre har menneskene rundt et ansvar for å bidra til å stimulere barna og foreldrene. Barns oppdragelse og beskyttelsen av barns rettigheter er et felles anliggende.

Barnehager og skoler må være forkynnelsesfrie arenaer, hvor barn møter et sekulært verdensbilde og blir kjent med ulike perspektiver på religion. Jeg tror barn også har godt av å bli kjent med “det hellige” i ulike former, også gjennom skolen, men det må være underordnet oppdragelsen i den beste kunnskapen vi har – det vitenskapelige synet på vår verden.

Til syvende og sist vil det likevel være noen få mennesker som øver vold mot sine barn – fysisk eller psykisk – og hvor noe av det vil ha en religiøs motivasjon. I de tilfellene må vi tore å si fra til hverandre og til barnevernsmyndighetene og de må ha verktøyene som trengs for å beskytte barna. Det er smertelige inngrep, men alternativet er så mye verre – for barnet.

Så ros til barneombudet for å løfte en viktig debatt!

Nå har en ikke overraskende link kommet fram: Mohyeldeen Mohammad, mannen som ble rikskjendis på utaktisk ekstreme spissformuleringer (aner vi en framtidig karriere som PR-rådgiver hos GK eller Burson-Marsteller?) uttaler seg endelig til media. Men ikke hvilket som helst medium – han har valgt nyhetsspeilet som sin kanal. Intervjuet finner du hos nyhetsspeilet her, alternativt kan du se videoen her hvis du ikke orker å gi nyhetsspeilet trafikk. VG vier selvsagt dette spalteplass også under overskriften “Slik forsvarer han homo-drap”…

Det sensasjonelle her er imidlertid ikke det viktige. At Mohyeldeen “forsvarer homo-drap” er ikke så veldig overraskende, og meningene hans i intervjuet er en dårlig bortforklaring. Det som derimot gjør at man bør være litt bekymra for Mohyeldeen er ikke disse uttalelsene, men hans valg av Nyhetsspeilet som talerstol. Det – og hans uttalelser i begynnelsen av intervjuet om frimurere – tyder på at han lever sitt liv sterkt påvirket av konspirasjonsteoretikere og andre “anti-kunnskap”-tilhengere. Det kan bety at han mentalt definerer seg ut fra mye av resten av samfunnet, og inn blant folk som mener CIA/jøder/bilderbergergruppen/frimurerne/illuminati/engler/aliens (stryk det som ikke passer) kontrollerer det meste her i verden. Dersom det er tilfelle, betyr det også at han ikke er alene. Det finnes subkulturer blant radikale muslimer som mener de samme tingene, og de samme tankene har fritt spillerom på ytterste, ytterste venstrefløy og i nynazistiske miljøer. Da jeg var lærer støtte jeg på avarter av det samme tankegodset både blant elever med norsk bakgrunn og elever med pakistansk bakgrunn.

Hvis du tror at du står overfor en mektig konspirasjon som ikke vil høre på argumentene dine eller som vil undertrykke meningene dine, er det kanskje også lettere å ty til vold for å nå fram. Med et oppblåst selvbilde (som jeg ikke blir overraska over om henger sammen med troen på konspirasjonsteorier) kan gjødselbomba du mekker sammen og sprenger i Oklahoma i et angrep på føderalstaten eller dynamittmagebeltet du utløser på en buss i Tel Aviv som et angrep på den jødiske staten bli like viktige symboler for deg som en atombombe for en stat. Mohyeldeen Mohammad utgjør neppe noen stor trussel i seg selv. Men han viser oss et skremmende innblikk i et forkvaklet verdensbilde som bidrar til å gjøre radikale gærninger mer radikale og mer gale. Jeg tror nok likevel ikke terror mot norske mål er spesielt sannsynlig eller noe vi bør bekymre oss nevneverdig over. Men vi bør være bekymra over at det tasser en hel haug med folk rundt oss som ikke tror de befinner seg i den samme verden, og derfor tror de kan bedrive kvinneundertrykking, behandle kreft med vann eller forby homofili og misforstått påberope seg likeverd for de forskrudde tankene sine.

Nettopp derfor er det så viktig at vi bidrar til å spre vitenskap, opplysning og kritisk tenkning. Konspirasjonsfolka, alternativ-kulturene og religionene er ikke likeverdige verdensbilder, og får de lov til å ture frem uimotsagt og uten å møte motargumenter lar vi farlig tankegods spre seg som ugress – helt til hjernen er igjengrodd. Vi kan ikke møte galskapen med forbud, slik som enkelte later til å tro, men må hele tiden argumentere for det vi mener er rett. La det beste argumentet vinne!

Atheist Bus Campaign's t-skjorte

Men det kunne ikke falle meg inn å forby verken hijab, niqab, burka, kors eller andre religiøse symboler, selv om de gjør meg støtt inn til margen. Jeg tror noen burde gi TV Visjon Norge et heftig ballespark for å ta i mot 11 000 kroner fra en person for å be om løsning på vedkommendes økonomiske problemer og deretter lovprise gaven på TV, som de gjorde i går, men jeg mener de bør ha lov til å stå og si at Guds lov burde innføres i Norge.

Det må være rom for ulike meninger og livssyn i et samfunn som Norge, men det må også være rom for å angripe og kritisere disse meningene og livssynene. Muslimer må ha lov til å gå i demonstrasjonstog mot karikaturtegninger, og Dagbladet må ha lov til å trykke dem, og jeg må ha lov til å mene at muslimene i demonstrasjonstog er teite, samtidig som jeg må kunne mene at muslimer blir utsatt for mye kjipt i Norge (ikke så rart, med tanke på at nesten 50% av norske ikke-muslimer ikke vet hvilken rolle profeten Muhammed spiller i islam).

Jeg er tilhenger av å si ting i klartekst, men jeg er usikker på hvor fruktbart det er å gjøre som DN oppfordrer til, nemlig å si “ad helvede til” til muslimske fundamentalister. Ikke fordi de ikke fortjener det, men fordi det er så mange ulike typer fundamentalister som fortjener det samme. Det blir fort farlig populisme å hausse opp denne typen motsetninger mellom folkegrupper, og det tjener ikke til mye annet enn å bekrefte det som mange i minoritetsmiljøer føler på kroppen, nemlig at muslimer blir sett på som mindre verdt enn kristne.

Islam er uvant for nordmenn som har kjempet kristendommens klamme hånd gradvis tilbake, men er på ingen måte noen eksepsjonell religion i sitt tidvis totalitære grep om enkeltmenneskets liv. Men det uvante er lettere å kritisere, og da er det lett å glemme at det er fler som fortjener kjeft.

Så: Sinte muslimer – jeg skjønner at dere er sinte. Men dere får godta at ytringsfriheten kan være ubehagelig. Dagbladet: Dere var usedvanlig dumme og platte med den forsida deres, det var unødvendig. Og alle sammen: Det er ikke lett, men det er lov å bruke hodet og argumentere mot det man ikke liker og prøve å overbevise folk om at det er feil, i stedet for å kreve lover og regler som regulerer livene våre i detalj.

Basisen for tallene er Statistisk sentralbyrås (SSBs) statistikker over de som har fått oppholdstillatelse i Norge de siste ti årene. På SSBs sider for innvandringsstatistikk finner vi tall for hvor mange som bor i Norge nå som har innvandringsbakgrunn. 423 000 er bosatt i Norge, men født i andre land. 86 000 er født i Norge av innvandrerforeldre. Av disse 509 000 har 36 prosent – dvs ca 183 000 personer bodd her lenge nok til å ha norsk statsborgerskap. Totalt har 10,6 prosent av befolkningen innvandrerbakgrunn.

Innvandrerne er en sammensatt gruppe. Nesten halvparten er fra Europa, Nord-Amerika eller Oseania (dvs. den rikere del av verden), mens litt over 1 av 3 har asiatisk bakgrunn og 1 av 8 har afrikansk bakgrunn. Resten er fra Sør- eller Mellom-Amerika. 1 av 4 har bakgrunn som flyktning, 1 av 4 har kommet for jobb, 1 av 10 for å ta utdanning, og 4 av 10 har kommet som resultat av familieetablering eller -gjenforening. Flest innvandrere bor i Oslo, hvor de utgjør 152 000 personer, eller omtrent hver fjerde Osloborger.

Hva gjør dette med det norske samfunnet?

Vi har alltid hatt innvandring i ulike former til Norge. Ikke bare var det slik våre forfedre kom hit, men det har formet norsk kultur hele veien. Mange vanlige ord i språket vårt i dag har for eksempel tysk opphav fra den tida på slutten av middelalderen og begynnelsen av moderne tid da bergverkene og hanseatene drev på. Finnskogen fikk sitt navn fra finner som kom hit for tre hundre år siden. Rosemalingen er av fransk opphav, og romerske og arabiske mynter er funnet i Norge og Norden helt tilbake til vikingtida og før. Kulturforskjellene ble nok oppfattet som store også den gangen – for eksempel språklig.

Kultur er ingen statisk størrelse – det nasjonale er en abstrakt konstruksjon som blir formet av samfunnet og samfunnsinstitusjonene. Hva vi oppfatter som nasjonale symboler og som nasjonal kultur er avhengig av hva vi har blitt fortalt av “øvrigheta” at vi skal tro på, og det er igjen styrt av hva som er tidens krav til nasjonalitet. Det finnes ingen “ren” norskhet. Ulike personer i ulike miljøer i ulike deler av landet vil ha delte meninger om hva det vil si å være norsk, og det som skiller “norsk” fra andre kulturer er lite som ikke kan tilegnes gjennom sosiale mekanismer. Ingen har “rene” gener som har vært i Norge siden isen trakk seg tilbake – eller siden vikingtida.

Nei, “norsk kultur” er avhengig av impulser utenfra – både for å definere seg selv og for å utvikle seg. Grandiosa er et produkt de fleste vil tenke på som erkenorsk i dag – men Grandiosaen hadde ikke eksistert uten “degosene” som folk fra Sør-Europa ofte ble kalt før. Før innvandringen utenfra Europa tok til, så var italienere og spanjoler de som fylte rollen som svartsmuskete og litt tvilsomme personasjoner i kulturbildet. I dag vil nok de fleste tenke på italienere som en del av det store, europeiske “vi”. Men det er ikke bare på et overflatisk og kulinarisk plan at mangfoldet har en viktig betydning. Også mye dypere er “den andre” viktig. Omgangsformene varierer mellom ulike kulturer, og i møtet mellom omgangsformer kan både språket og det sosiale registeret vi har å spille på bli større. Når noen gjør noe på en uvant måte blir jeg nødt til å reflektere over om den måten jeg gjør ting på er den beste.

Jeg tror det er trygt å konkludere at møter og sammensmelting mellom kulturer har mye for seg. Men hva så med de sosiale konsekvensene av innvandring? Hva med sosial dumping, kriminalitet og fremmedfrykt? Hva med ulovlig innvandring?

Det er i hovedsak den europeiske arbeidsinnvandringen som kan legge press på priser og arbeidsvilkår, og da i enkelte håndverksbransjer hvor norsk språk- og kulturkompetanse er mindre viktig. Dette har ført til at det har blitt nødvendig med allmenngjøring av tariffavtaler for å hindre underbetaling (og at norske arbeidstakere mister jobben), og at Arbeidstilsynet og fagbevegelsen har fått mer å gjøre. At det forekommer snusk er klart – det finnes mange uhederlige arbeidsgivere og bedrifter der ute (gjerne norske). Imidlertid er problemet under kontroll, og lønnsvilkårene er i hovedsak gode i norsk bygg- og anleggsbransje. Denne arbeidsinnvandringen har vært helt nødvendig for å holde hjulene i gang i økonomien. Hvis vi hadde manglet titusenvis av arbeidstakere ville lønns- og prisveksten kunnet komme ut av kontroll, med de skadelige sosiale konsekvensene det har for de som har laveste vekst i reelt disponibel husholdningsinntekt – slik som trygdede og syke.

En studie utført under SSB antyder at innvandrere som sådan neppe er noe mer kriminelle enn andre, men at det at innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn lever under dårligere sosiale forhold enn befolkningen for øvrig gjør at de noe oftere er i en situasjon hvor de trekkes eller skyves til kriminelle handlinger. Korrigert for disse faktorene er det likevel en noe større andel innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn som blir tatt for kriminelle handlinger – men det kan ikke utelukkes at denne effekten skyldes dels rotløsheten som følger med å være innvandrer og dels det at en mer synlig hudfarge øker sannsynligheten for å bli tatt når man har gjort noe galt. Ulik kulturbakgrunn skal altså i seg selv ikke ha noe særlig å si for om man gjør noe kriminelt. Spørsmålet blir da om det å ha innvandring og det å være innvandrer i seg selv gjør folk kriminelle, og om det er et argument som taler mot samfunnsnytten av innvandring.

SSB-studien tyder på at det å gjøre det lettest mulig å bli godt økonomisk og sosialt integrert i samfunnet raskest mulig vil redusere kriminaliteten begått av innvandrere. Gode opplæringstilbud og introduksjonsordninger og et inkluderende arbeidsliv vil langt på vei sørge for at problemene blir små for samfunnet for øvrig. Det vil være relativt få personer som begår mye og alvorlig kriminalitet uansett, slik at noe økte politiressurser til arbeid med disse vil kunne gjøre jobben med å ta de som først har havnet på skråplanet. “Gjengangerkriminelle” vil du alltid ha i samfunnet uansett.

En mye farligere strategi vil være å gjøre det vanskeligere å bli integrert i samfunnet. Dette er for eksempel den strategien Frp ofte forfekter, og det siste eksempelet på dette er forslaget deres om å nekte å gi ulovlige innvandrere legehjelp og pålegge dem som behandler dem en meldeplikt. Ikke bare er dette  livsfarlig, umenneskelig og dypt uetisk, ikke bare vil det jo ikke hjelpe på problemet med ulovlige innvandrere som allerede er i landet, og ikke bare er det et uansvarlig utspill fordi det bare fremmer hat og mistenksomhet uten noen sinne å kunne bli virkelighet, men det vil også høyst sannsynlig forverre betingelsene for ulovlige innvandrere slik at det blir enda mer nærliggende for dem å begå kriminalitet. (Ja, jeg vet at det er forskjell på ulovlige og lovlige innvandrere, men eksempelet er en god illustrasjon på Frps sviktende logikk som de anvender på hummer og kanari.)

Frp-eksempelet bringer oss videre – til den ulovlige innvandringen og til fremmedfrykt. Ulovlig innvandring kan jeg kort bare si ikke vil bli noe mindre av å redusere mulighetene for lovlig innvandring, så lenge gevinsten økonomisk og sosialt ved å komme hit forstås som så mye større enn ved ikke å gjøre det. Så lenge forskjellene i verden er så store som de er vil ingen holdningskampanjer eller drakoniske politimetoder (uten å gå langt utover menneskerettighetene og inn i det moralsk meget ubehagelige) kunne demme opp for ønsket om et bedre liv.

Men fremmedfrykten er en annen skål. Når kulturforskjellene er store, hudfargene mange eller samfunnet forandrer seg vil det kanskje alltid være noen som reagerer negativt. Og på 60 år har Norge – fortsatt i følge SSB – altså gått fra en (hovedsakelig vestlig) innvandrerbefolkning på ynkelige 1,4 prosent av befolkningen til en innvandrerbefolkning på 10,6 prosent – hvorav drøyt halvparten har en kulturbakgrunn eller hudfarge som skiller seg mer fra det tradisjonelt norske enn en europeisk bakgrunn gjør. Oppslutningen om Frps politikk i Norge og Frp-lignende partier i resten av Europa er økende og skremmende. SSBs undersøkelser viser at holdningene til innvandring og innvandrere er jevnt over positive og stabile, og har blitt mer positive i løpet av 2000-tallet. Tallene peker også på et viktig funn: Personer med mye kontakt med innvandrere er langt mer positive enn personer med lite kontakt. Dette tyder på at mer innvandring neppe fører til mer fremmedfrykt og konflikt i samfunnet.

Til slutt bør vi også stille spørsmålet om all endring er positivt. Svaret på det er selvfølgelig nei. Det norske samfunnet har mange kvaliteter – jeg vil for eksempel fremheve den økonomiske likhetstankegangen, de små statusforskjellene, likestilling, tilliten til det offentlige, det høye utdanningsnivået i befolkningen og den store graden av personlig frihet som vi nyter som gode sider ved samfunnet vårt som vi bør ta vare på. Disse kvalitetene er ikke i seg selv truet av innvandring, men høy innvandring forutsetter for eksempel gode opplæringstiltak (introduksjonskurs, barnehager og skoler) som sikrer et integrert samfunn hvor ingen faller utenfor og hvor det er mulig å ha et felles offentlig ordskifte tuftet på et felles verdigrunnlag. Verdikamper vil vi alltid ha i samfunnet – men det er vanskeligere å kjempe kampen på like fot hvis man ikke har samme forståelse av hva man slåss om.

Jeg ser ikke islam i seg selv som samfunnstrussel – i hvert fall ikke som noen større trussel enn kristendommen. Sekterisk islam med folk som avsondrer seg fra storsamfunnet er problematisk på samme måte som kristne sekter som gjør det samme. Begge typer sekter må ikke få anledning til å avskjære sine barn fra muligheten til å være del av resten av verden – den offentlige skolen er vårt beste vern mot det problemet.

Oppsummering – et bedre Norge

Norge har forandret seg stort de siste femti årene. Vi har blitt et åpnere, mer mangfoldig og mer dynamisk samfunn. Innvandringen bidrar til dette, både gjennom å holde hjulene i økonomien i gang, gjennom å utvide vårt kulturelle repertoar og gjennom å utvikle omgangsformene i samfunnet. Samtidig har den bydd på utfordringer – men disse utfordringene har tvunget oss til å bli et bedre og mer inkluderende samfunn. Bygdedyret og janteloven er viktige begreper i vår kulturhistorie med god grunn, og innvandringen er en av kreftene som har bidratt til å svekke dem. Jeg mener det er en menneskerett å kunne bo der du vil i verden, og jeg tror innvandring i det store og hele har gjort Norge til et bedre samfunn å leve i: Et samfunn hvor det er høyere takhøyde og mer rom for å være annerledes og ta vare på hverandre. Men det er ingen automatisk utvikling, og innvandring forutsetter en sterkere offentlig sektor og styrkede sosiale fellesskap for at vi virkelig skal kunne utnytte dens samfunnsforbedrende potensiale.

Saken gjentar disse påstandene i sin gjengivelse av det som er en Infact-spørreundersøkelse:

• “Bare én av fire sier de ville vært sjeldnere borte fra jobb dersom seks timers arbeidsdag ble innført”
• “Hele seks av ti nordmenn tror sykefraværet ville økt med sekstimersdag.”
• “Bare tre av ti nordmenn mener de ville blitt mer produktive på jobb.”

Saken ledsages av en kommentar fra Xtra personell, som har bestilt meningsmålingen:

“-Arbeidstakerne forstår at det blir vanskelig å beholde samme lønn som i dag dersom arbeidstida går ned. Samtidig vet de at kravene fra ledelsen til produktivitet og effektivitet antagelig vil øke. Det tror jeg kan forklare den lunkne mottakelsen sekstimersdagen får, sier daglig leder Kristian Fæste i Xtra personell.”

Huff og huff, dette virker jo som dårlig nytt og et slag i ansiktet på oss som har trodd at sekstimersdagen kanskje vil føre til økt produktivitet og helsegevinster.

Andre nettsteder rapporterer også om denne saken, med følgende tall:

“25 prosent av de spurte tror sykefraværet ville blitt redusert, mens 57 prosent tror det tvert i mot ville økt med sekstimersdag.”  Bygg.no.

Ukeavisen ledelse og ledernytt.no rapporterer om det samme.

Men det er noe med Dagbladets sak som gjør at jeg stusser litt, nemlig denne grafikken her:

Dagbladet 01.02.10 kl. 13.27

Hvis du ser litt på disse tallene, så henger de ikke sammen med sitatene over. Tvert i mot – disse tallene tilsier jo (alle forbehold om statistikk og validitet til side) at sekstimersdagen vil ha en netto positiv effekt på både sykefravær og produktivitet: Av de som vet hva de svarer, så sier jo 7,9%-poeng flere av mennene og 29,8%-poeng flere av kvinnene at de vil bli mer produktive enn mindre produktive. 19,6%-poeng flere av mennene og 26,9%-poeng flere av kvinnene svarer at sykefraværet deres vil reduseres heller enn økes.

Dette tilsier jo det stikk motsatte av hva saken melder om. Det kan det være fire forklaringer på:

1. Dagbladets grafiske folk har gjort en feil, og brukt feil tall i utarbeiding av grafene.

2. Dagbladet (eller Xtra personell) kan ikke telle eller regne.

3. Både saken og grafikken er riktig, men har tatt utgangspunkt i ulike spørsmål, og respondentene har ikke svart konsistent. Uten tilgang på tabellverket er ikke dette mulig å si. Hvis dette er tilfellet har Dagbladet (eller Xtra personell) begredelige statistikkunnskaper, og det er godt mulig undersøkelsen er verdiløs.

4. Dagbladet (og alle de andre) er mot sekstimersdagen og vrir og vrenger på tallene med vilje.

Jeg har spurt både Dagbladet og Infact om hva som stemmer, og vil oppdatere saken så snart jeg har fått svar.

Oppdatert 01.02.10 (14:30): Jeg har nå fått bekreftet av Infacts fagsjef per e-post at Dagbladets graf har kun én feil: Vet-ikke-andelen i den aller siste grafen (kvinners svar om sykefraværet), skal være 16,8%. Da blir summen 100.  Saken i seg selv må altså være feil, eller referere til noen andre spørsmål enn grafen gjør (og dermed er undersøkelsen verdiløs).

Oppdatert 01.02.10 (15:20): HMS-magasinet trykker den samme saken på nett, men er såpass redelige at de har tatt med originaltabellen fra Infact. Den gjør det mulig å etterprøve resultatene, og her avsløres det at det er en grotesk feil i lesningen av tabellen som er kilden til oppslaget. På spørsmålet “Tror du innføring av 6 timers arbeidsdag vil påvirke ditt eget sykefravær?” svarer 25,7% “Ja, tror det blir redusert”, 3,1% svarer “Ja, tror det øker”, 57,2% svarer “Nei” og 14% “Vet ikke”. Så sant ikke HMS-magasinet og Dagbladet begge har gjort en identisk feil og byttet om rader i regnearket, så kan vi nå konkludere med at det er feil nr 2 over her som er riktig – Dagbladet og/eller Xtra Personell kan ikke lese/telle/regne. Tvert i mot å slå beina under sekstimersdagen er undersøkelsen en omfavnelse av sekstimersdagen!