Jeg er ingen Høyremann, som de fleste nok har skjønt. Men jeg var det en gang i ungdommen, og jeg har fortsatt hatt i behold en viss respekt for Høyre. Det er et parti som sjelden har vært opptatt av å være populært. Høyre har vært prinsippfaste og har også mange ganger falt ned på det jeg synes er “riktig” side i en del saker som handler om rettsstat og personvern. Jeg kan aldri tenke meg å stemme på dem igjen – de representerer en økonomisk politikk som demonstrerer manglende forståelse av hva som gjør mennesker fri. Likevel  har de representert noe bunnsolid i norsk politikk.Kåre Willochs konsekvente verdikonservatisme er et eksempel på dette.

Under Erna Solbergs ledelse har Høyre imidlertid revet stein for stein av murene som har vernet om menneskeverdet. En kjipere asylpolitikk er ett eksempel. Privatiseringsiveren er en annen, noe Adecco-skandalen demonstrerer til fulle. Men Høyres valg om ikke bare å falle ned på å være for datalagringsdirektivet, men også om å bruke partipisk mot mindretallet i stortingsgruppa er for meg som om de går løs på muren om menneskeverdet med slegge og rivekule.

Dere Høyrefolk der ute vil sikkert fortsatt sveve høyt på meningsmålingene på grunn av regjeringsslitasje og at dere klarer å fremstå som litt sånn “lilla”. Men respekten min har dere mistet.