VG melder i dag at det er mulig å tjene mer på trygd enn på jobb. Hylekoret av “folk flest” – FrP-ere, “liberale” og andre bloggere (her, her, her, her og her) slutter seg selvfølgelig til hvor skandaløst dette er. Tenk, en tidligere lavtlønnet alenemor med to barn kan få mer i trygd enn hun hadde i lønn! Dette er helt krise, og derfor må vi innføre nye regler som hindrer at noen kan få mer i samlete trygdeytelser enn de hadde i arbeidsinntekt. Hørt den før?

Mantraet om at “det skal lønne seg å jobbe” har fått lov å sette seg, takket være en slags vanhellig allianse av Arbeiderpartiets “arbeidslinje” og Fremskrittspartiets behov for å finne syndebukker som kan betale skattelettelsene de vil gi. Det høres jo intuitivt helt riktig ut at man ikke bare skal kunne lene seg tilbake uten å være i jobb, og likevel få mer utbetalt enn noen som er i jobb. Det er et snedig retorisk triks å definere et problem på denne måten. Men se hva som skjer hvis vi snur problemet på hodet: Skal man straffes for at man blir syk – noe man ikke kan noe for? Skal man da automatisk henvises til å være nederst på stigen i samfunnet? Og hva mer: Skal barna dine straffes hvis du blir syk?

Meldingen fra de som sier “det skal lønne seg å jobbe” er en mistenkeliggjøring av uføretrygdede: de kan velge å jobbe i stedet. Ja, av og til er det godt mulig at det er noen som klarer å “lure” systemet, og få seg uføretrygd selv om de kan jobbe. Vi har alle hørt historiene. Frp, for eksempel Wiborg, som jeg har linka til over, roper både på kutt i ytelsene og mer kontroll. Samtidig er Frp blant de som kritiserer et “firkantet” NAV som er drakonisk i sin kontroll med folk – fordi Frp vet at de har mange uføretrygdede velgere.

Jeg blir ærlig talt forbanna av dette. Fattigdom i Norge handler ofte om folk som lever på uføretrygd, gjerne med unger. Samtidig er det mange som går rundt i ganske dårlig betalte jobber, og knapt får endene til å møtes. Hvis disse menneskene blir syke – kanskje til og med av jobben sin – så skal de straffes med å bli enda fattigere. Hva slags melding er det vi sender til unger, hvis vi sier at “du skal være fattigst i klassen fordi moren din fikk kreft”?

Hovedargumentet for å kutte i uføretrygdene (bortsett fra at det koster mange penger), er å gi et incentiv til arbeidstakere for å bli i jobb (ut fra tanken om at man kan velge om man er syk). Men dette kan vi også snu på: De dårligst betalte jobbene er jobber du ikke trenger særlig utdannelse eller spesialkompetanse for å utføre. Derfor har de lett tilgang på arbeidskraft, og disse arbeidstakerne er også blant de som lettest kan bli uføre – av ulike grunner. Hvis vi antar at arbeidsgiverne er rasjonelle, så vil de sette lønningene bare marginalt over det man “tjener” på å være uføretrygdet for å slippe å betale mer enn høyst nødvendig. Men fordi systemet ikke er “perfekt”, så vil det da oppstå situasjoner hvor noen igjen vil tjene mer på å gå ut i uføretrygd. Da må trygdene ned, og forslaget som er skissert i VG om å sette samlete ytelser til en viss prosent av tidligere arbeidsinntekt innebærer en automatikk i dette. Vi har ikke minstelønn i så mange bransjer i Norge – særlig ikke i butikker og renholdsbransjen og andre lavkompetansejobber – og arbeidsgiverne vil da stå fritt til å kunne skru ned lønna ennå mer.

Det vil med andre ord være ganske sannsynlig at det alltid vil finnes noen som kan tjene mer på trygd enn på jobb, så lenge vi har et trygdesystem. I tillegg vil det alltid finnes noen som snylter på et slikt system, fordi folk alltid vil finne veier rundt kontrollsystemer. Da må vi som samfunn veie to onder mot hverandre: Risikoen for at noen får penger de ikke har krav på, og at resten av oss må betale for det, på den ene siden; og på den andre siden at noen som er “verdige” mottakere ikke får den hjelpen de trenger. Jeg mener helt klart at det siste problemet er mye større enn det første, rett og slett fordi kostnadene av det første problemet deles av hele fellesskapet, mens kostnadene av det andre problemet må bæres av én person.

Vi har råd til et varmt og tolerant samfunn. 100% effektivitet er iskaldt og grenser til det ondskapsfulle, det umenneskelige, det hjerterå, det trangsynte og det fordømmende. Vi har slåss i hundrevis av år for å bekjempe slike holdninger. Det syns jeg vi skal fortsette med. Det bør ikke alltid lønne seg å jobbe.