For et par dager siden offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå nye tall fra EUs statistikkontor Eurostat. Disse viser at Norge kommer nest best ut i Europa når det gjelder prisjustert BNP (bruttonasjonalprodukt) per innbygger. Hva betyr dette? Jo, det betyr at Norge er et av de billigste landene i Europa å bo i, fordi vi per person i gjennomsnitt har veldig mye penger å rutte med, selv prisnivået tatt i betraktning. Bare Luxembourg kommer bedre ut, men som det står i Eurostats pressemelding, så må tallene for Luxembourg tas med en klype salt på grunn av at deres BNP per innbygger blir drevet kunstig i været på grunn av veldig mange utenlandske arbeidstakere som ikke bor i Luxembourg.

Norge ligger faktisk 77 prosent over EU-gjennomsnittet, høyt over de neste på lista, Sveits (44), Irland (31) og Nederland (30). Det er kjipest å bo i Serbia (-63), Bosnia-Herzegovina (-70) og Albania (-73).

Likevel elsker vi altså å syte og klage over penger i Norge. Tomatprisene er for lave for bøndene.  “Bompenger er som Luksusfellen“. “Blodpris” for is. Kanskje ikke rart at halvparten av sommervelgerne har lagt sin elsk på Høyre og Frp, som er mestere i å klage på hvor dyrt alt er her til lands.

Avisene er også fulle av tips for å få billigere ting. Billigere øl (med avstemning om hva som er “riktig” ølpris, selvfølgelig), billigere mote, billigere mobil, billigere studielån.

Og til slutt: Alle er selvfølgelig i fyr og flamme interessert i å sjekke skatteoppgjørene sine – og avisene må jo bidra til hysteriet.

Hva er moralen? Jo, vi har det egentlig ganske greit, men mye vil ha mer. Kanskje på tide å stikke fingeren i jorda og slutte å tro at vi har det så vondt her til lands? Min erfaring er at det er lite klaging fra de som faktisk er sliterne og som kunne hatt det litt romsligere, mens de som har fete biler, båter, hytter og jobber er de som også er ivrigst på å mase om at ting skulle vært bedre.

(Takk til Sigve Indregard for å ha postet SSB-statistikken på Facebook, sånn at jeg ble oppmerksom på den).