Som jeg skrev om for et par dager siden, så er det svært lite av alternative behandlingsformer som har noen som helst dokumentert effekt, i følge Edzard Ernst og Simon Singhs gjennomgang av forskningen på feltet. Og det som måtte ha noen effekt er sjelden bedre enn konvensjonell medisin, ofte dyrere og medfører tidvis unødvendig og uviss risiko. Selv om konvensjonell medisin langt fra er risikofri, så er den det vi kaller evidensbasert – basert på forskning, statistikk og stadige revurderinger av gammel kunnskap vet vi hva som virker og ikke virker, vi vet hvilke bivirkninger vi har med å gjøre, hva risikoen er for at de oppstår og ofte hva som kan gjøres for å unngå dem. Det gir leger et godt grunnlag for å veie risiko og kostnad mot nytte av en behandling i hvert enkelt tilfelle.

Alternativ behandling er “alternativ” fordi den ikke underlegges de samme kravene til bevis som konvensjonell medisin. Ofte postulerer tilhengerne av alternativ behandling at akkurat den behandlingsformen de støtter representerer en filosofisk annerledes tilnærming til verden som ikke kan underkastes ordinær vitenskap. Dette er bare tull. En hver form for medisinsk behandling vil i det den virker generere observerbare og målbare fenomener som kan knyttes til behandlingen – nemlig en bedring av tilstanden det gjelder, som ikke er tilfeldig, og som skyldes behandlingen i seg selv. Hvis dette ikke observeres, så virker behandlingen heller ikke, og det er de som ønsker å bruke en behandlingsform på pasienter som må ha bevisbyrden for at den virker, og for at nytten ved behandlingen rettferdiggjør den kostnad og den risiko pasienten utsetter seg for.

Det burde med andre ord være vanskelig å stille seg nøytral til hvorvidt man bør oppsøke og velge alternative behandlingsformer. Som jeg var inne på i posten om virkningen av alternativ behandling, så har vi et organ som heter NIFAB – Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, og som jeg har vært litt skeptisk til. Lo and behold, som engelsktalende sier, i dag har Preben Aavitsland, fungerende divisjonsdirektør på Folkehelseinstituttet, et innlegg i Dagbladet om akkurat NIFABs virksomhet, med den betegnende tittelen “Statens PR-kontor for homøopati”. Han er mildt sagt sjokkert over den likegyldigheten de framviser, med begrunnelsen “Vi må være nøytrale”. Aavitslands innlegg er herlig og tankevekkende lesning om farene ved NIFABs strategi: nemlig at folk blir villedet til å tro at homøopati og annet kan virke mot alvorlige sykdommer, når homøopati beviselig ikke virker, og ut fra alt vi vet om universet ikke kan virke. Han reagerer bl.a. på denne saken på NIFABs sider.

Men det er ikke så mye NIFABs skyld dette her – ansvaret er større. Stakkarene som jobber på NIFAB burde vite bedre, men de får ikke lov til det. Men vent litt – før vi går videre – hvem er de? Det er totalt seks stykker som jobber i NIFAB – tre faglige rådgivere, en redaktør og to informasjonskonsulenter. Faglig rådgiver Are Gamst er samfunnsviter, med en master i Science, Society and Technology fra UiO og Maastricht universitet, og en cand.mag i prosjektadministrasjons, sosialantropologi og engelsk. Masteroppgaven hans handlet om “integrativ medisin”, men en ESST-master (som jeg antar han har) er ingen medisinsk master. Det er en ett-årig master som ligger tett opp til vitenskapssosiologi og -filosofi. Med andre ord god utrustning for mye i dagens samfunn, men ikke akkurat medisin.

Faglig rådgiver Mona Berg Hansen er sosiolog, med områdestudier, religionshistorie og praktisk pedagogikk i fagkretsen, mens faglig rådgiver Solveig Johansson har sin master i pedagogikk, dog med en bachelor i samfunns- og kulturfag som inkluderer statsvitenskap, sosiologi, antropologi, IKT og humanbiologi. Hun har altså vært innom noe som kan være relatert, men med tanke på at en bachelor er tre år, er det antakeligvis begrensa hvor mye hun har rukket å gå i dybden på akkurat humanbiologien. Disse to har også mye erfaring fra “salgsbransjen”, står det å lese. Ingen av de tre faglige rådgiverne på dette stedet har altså noe særlig bedre faglig grunnlag for å vurdere alternativ behandling enn, ja, meg, for eksempel.

Det står ikke mye bedre til med informasjonsmedarbeiderne. Ola Lillenes, redaktøren, er kommunikatør, med engelsk og musikk i tillegg, mens informasjonskonsulent Christel Slettli Hansen er bachelor i media, med kunsthistorie i tillegg og informasjonskonsulent Børge Warvik er IT-utdannet. NIFAB har rett og slett ganske så dårlige forutsetninger for å gjøre noen som helst vurdering av innholdet i informasjonen de formidler. Som blogger kan jeg tillate meg å basere meg på populariseringer gjort av vitenskapsfolk, men et statlig informasjonssenter bør holde en høyere standard.

Du må faktisk grave ganske dypt inn i nettsidene deres for å finne retningslinjer for bruk av nettstedet som kan gi noen hint om hvorvidt du bør velge alternativ eller konvensjonell medisin. Som jeg viser i bildet under, må du først klikke på den ganske anonyme teksten “Om NIFAB” øverst i vinduet, for deretter å klikke på den intetsigende teksten “Retningslinjer” i en meny til venstre for å finne noen råd fra NIFAB om forholdet mellom konvensjonell og alternativ medisin.

Screenshot av NIFABs nettside

Et screenshot fra NIFABs nettsider

Jeg trodde jeg der skulle finne NIFABs mandat eller noe, men her står den veldig viktige informasjonen om forholdet mellom alternativ og konvensjonell behandling:

NIFAB advarer mot å oppsøke alternativ behandler i stedet for lege eller annet autorisert helsepersonell. Ved helseplager, symptomer eller sykdom oppfordrer vi deg alltid til å oppsøke lege/ autorisert helsepersonell først. (…) NIFAB advarer mot å avslutte/ fravike skolemedisinsk behandling til fordel for alternativ behandling.

Det finnes sider med pasientveiledning, og under “Viktig informasjon” der, så kan du lese en noe nedtonet versjon av det samme. Men også her må du aktivt klikke deg videre to ganger fra forsiden for å komme til akkurat dette.

På de sidene du faktisk antakeligvis kommer til å lese – nemlig de om den enkelte behandlingsformen – står det som regel intet slikt. Ta for eksempel healing. Først kommer du til en forside om healing, hvor du kan lese det følgende:

  • Healing er en samlebetegnelse for behandlingsformer som søker å påvirke det som antas å være klientens energifelt, på en slik måte at kroppen skal kunne helbrede seg selv.
  • I Norge er Reiki healing en av de mest kjente og brukte formene for healing.
  • En gjennomgående idè i healing er at tanker, følelser, sorg, indre spenninger og konflikter kan gi utslag som fysisk sykdom.
  • Det er mange ulike teorier om hvordan healing eventuelt virker.

Så kan du se en film om healing, som bare er et eksempel på en behandling sett fra utøvers synspunkt, ikke NIFABs. Enkelte av de tingene healeren i filmen sier er av god underholdningsverdi, hvis du ikke tar det alt for seriøst. Pasienten i filmen gjentar et par ganger “Å, så deilig!” – så filmen er ikke akkurat “nøytral” i sin framstilling.

Når du er fornøyd med filmen, så kan du lese mer – du kan lese et sammendrag på seks avsnitt, hvorav det siste – og korteste (2 linjer) omtaler forskning på healing: “Det er gjort en del forskning på healing. Kvaliteten på den forskning som er gjort er variabel, og det finnes foreløpig lite dokumentasjon på hvorvidt healing har effekt.” Den øvrige teksten framstiller filosofien bak og noe om bivirkninger (forklart fra utøvernes perspektiv). Så er det en fyldig side om behandling i praksis, en side om virkning/bivirkning – igjen hovedsakelig fra utøvernes synspunkt. Så har du en side med bakgrunn, en relativt grundig innføring i filosofien og teorien bak healing og så én side om forskning. Siden om forskning inneholder bare viderelenking – ingen sammenstilling/vurdering av forskningen (bortsett fra en disclaimer om at NIFAB ikke går god for noe ved å linke til det). Deretter har du en side om hvordan du velger behandler (blant ulike healere), en side med linker til steder du kan bli utdannet healer, en side med linker til organisasjoner som organiserer healere og en kortfattet side med referanser (healerforbundets sider, et par bøker om healing, NOUen og Ot-prpen om alternativ behandling og til VIFAB – det danske NIFAB).

Med andre ord er det lite “nøytralitet” å spore i hvordan healing framstilles. Det er tvert i mot mengder med informasjon fra utøvernes perspektiv, mens det er relativt tynt med forskningsbasert informasjon eller informasjon om hvorfor du ikke bør velge healing. Hvis ikke du vet bedre, så sitter du igjen med et ganske positivt inntrykk av healing etter å ha tittet gjennom disse sidene. “Nøytralitet” er altså (dette er i og for seg velkjent for kritikere av alternativ medisin) et kodeord for (nesten helt) ensidig framstilling av alternativ behandling på behandlernes egne premisser med få innvendinger fra ekte vitenskap.

Men hvor skriver denne holdningen seg fra? Er det bare NIFABs folk som er ukritiske og kunnskapsløse? Nei. De har ikke dukket opp fra intet. Det ligger politiske prosesser bak. Den siste store politiske prosessen om alternativ behandling i Norge ble igangsatt med NOUen (Norsk Offentlig Utredning) om alternativ medisin (NOU 1998:21). Utvalgsarbeidet var satt i gang i april 1997, under Thorbjørn Jaglands regjering, som et resultat av stortingsvedtak fra 1995 om St.meld. 50 (1993-1994), hvor helse- og sosialkomiteen ville ha utredet plassen til alternativ medisin (se her for historikk). Stortinget ønsket et utvalg hvor det også satt representanter for alternativ medisin. Gudmund Hernes var sosial- og helseministeren som satte ned utvalget. Utredningen ble levert i desember 1998, til Kjell Magne Bondeviks første regjering, hvor Dagfinn Høybråten var helseminister. Utredningen ble fulgt opp av Bondevik I i St.meld. 26 (1999-2000), som vektla styrket forsking, opprettelsen av en informasjonsbase og fremming av kontakten mellom alternative behandlere og helsemyndighetene. Stortinget ba da om en stortingsmelding om alternativ medisin i løpet av 2002, og en enstemmig komité la da til grunn bl.a. det følgende: “Komiteen viser til at Stortinget ved flere anledninger har pekt på at alternativ medisin har fått stor utbredelse i samfunnet, og at mange som benytter seg av alternativ medisin, har fått god hjelp.” Kjell Magne Bondeviks andre regjering la etter en høring hvor 140 ulike instanser uttalte seg fram Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv. i desember 2002, og da var Dagfinn Høybråten igjen helseminister. På dette tidspunktet var Nasjonalt forskningssenter for komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) alt etablert ved Universitetet i Tromsø.

I Ot.prp. 27 legger regjeringen Bondevik II an et forbrukerperspektiv på helsetjenester:

Departementet legger til grunn at pasientens rett til selv å kunne velge alternative behandlingsformer utenfor den ordinære helsetjenesten må bli møtt med respekt både i helsetjenesten og hos helsemyndighetene, uavhengig av offentlig engasjement i sektoren. (…) Kort oppsummert kan det sies at når det gjelder politikkutviklingen overfor utøvelse av alternativ behandling utenfor den etablerte helsetjenesten, er det forbrukerperspektivet som legges til grunn. Når det gjelder integrering av alternativ behandling i helsetjenesten er det pasientperspektivet i helselovgivningens forstand som legges til grunn. (Kapittel 10.1)

Med dette perspektivet åpnet Bondevik II-regjeringen opp for et frislipp av alternativ behandling i praksis – utenfor helsetjenesten. På den måten kunne man både tilrettelegge for alternative behandlere og stort sett unngå å komme opp i dilemmaer omkring hvorvidt disse behandlingene virker eller ikke. Dette rettferdiggjør departementet i kapittel 10.2, hvor de vikler seg inn i en diskurs om ulike “virkefelt” for skolemedisin og alternativ behandling, og terminologi omkring forståelsen av “sykdom” og “behandling”. Departementet omfortolker disse begrepene for å imøtekomme alternative behandleres mer “holistiske” syn på helse – dvs at de inkorporerer en forståelse av sykdom som noe som kan ha opphav i den tilstand du befinner deg i, ikke bare i patologiske sykdomsprosesser i kroppen.

Departementet foreslo å endre lovgivningen, men foreslo også noen andre tiltak i kapittel 11: Blant disse var styrking av NAFKAM og etablering av en informasjonsbank, i tillegg til økt satsing på opplæring og utdanning av alternative behandlere.

I Stortingets behandling var sosialkomiteen enstemmig i sin tilslutning til anvendelsen av forbrukerperspektivet som nevnt over. Komiteen kom også med følgende gullkorn (enstemmig):

Komiteen mener at er et sterkt behov for å utvikle gode holdninger både til samarbeid og til respekt for hverandres kunnskaper og erfaringer slik at mulige helsegevinster ikke går tapt fordi en utelukker at noe kan være nyttig.

Forrige sosialkomités studietur til Kina omkring tradisjonell kinesisk medisin var i det minste med på å bryte ned barrierer i forståelsen av forebyggende helsearbeid, men førte også trolig til en økende erkjennelse av at svarene på god behandling nødvendigvis ikke er gitt kun gjennom skolemedisinske konklusjoner.

Komiteen sluttet seg også til at det skulle opprettes en informasjonsbank. Det var mye enstemmighet om de store linjene ellers, men et skille mellom de ulike partiene kan anes i at særlig Frp og Sp gjennom sine merknader ønsket noe mer autorisasjon av flere grupper alternative behandlere – dvs. å åpne opp systemet for bl.a. homøopati, mens Ap og Sp ønsket å bruke betegnelsen “komplementær og alternativ behandling” i stedet for “alternativ behandling”.

Hva skjedde videre? Årsrapporten for NIFAB 2005 (pdf-fil) gir oss historikken. I desember 2003 sendte Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) et brev til NAFKAM ved Universitetet i Tromsø med beskjed om at de fikk 200 000,- til å starte arbeidet med en infobank. I løpet av 2003-2004 ble det gjort et forprosjekt, og høsten 2004 ble det ansatt en person (Are Gamst) til å starte opp arbeidet, og i løpet av 2004-2005 kom senteret opp å gå. I dag er det en del av NAFKAM, underlagt direktøren der (pdf-fil). Per 2005 var HOD eier og oppdragsgiver for NIFAB, og NIFAB hadde følgende virksomhetsidé (årsrapporten s. 3):

Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling skal være et nyskapende kunnskapsbasert informasjonssenter som gir nøytral og objektiv informasjon om alternativ behandling til norske og engelskspråklige brukergrupper.

Det er ikke uproblematisk at senteret ligger under NAFKAM, som vanskelig kan oppfattes som et nøytralt forskningssenter det heller. Bare se hva de skriver på siden om seg selv:

Vår visjon er kunnskapsbasert behandling – uansett hvor du velger å få den!

NAFKAMs mål er å gi forståelse av hva alternativ medisin som system eller konkrete alternativmedisinske metoder kan bidra med for å redusere og/eller forkorte sykdommer eller sykdomsopplevelser, bedre livskvalitet og øke evnen til mestring av sykdomssituasjoner

(…)

Den politiske viljen til satsing innen feltet har økt betydelig de siste årene. Siden 1980-tallet er det blitt lagt frem en rekke offentlige dokumenter der en blant annet understreker behovet for å gi alternativ medisin en større plass i helsefremmende og forebyggende arbeid.

På denne bakgrunnen er det helt tydelig at NAFKAM har en i utgangspunktet veldig positiv – og ikke spesielt kritisk – holdning til alternativ behandling. Terminologien som er anvendt gir positive assosiasjoner – “uansett hvor du velger” – “kan bidra med” – “redusere eller forkorte sykdommer” – “bedre livskvalitet” – “øke evnen til mestring” – “den politiske viljen til satsing” – “behovet for å gi alternativ medisin en større plass”. Nyhetssakene på hjemmesiden (for øvrig sjelden oppdaterte) har følgende overskrifter:

Selv om NIFAB er uavhengig både faglig og redaksjonelt (NAFKAMs årsrapport 2008 (pdf-fil) s.8), så er det av betydning hva slags miljø man beveger seg i.

Over statsbudsjettet bevilges det penger til NIFAB, som har fått én setning i HODs budsjettforslag for perioden 2009-2010 (inneværende periode): “Formålet med Nifab er å gi publikum og helsepersonell god og uavhengig informasjon om alternativ behandling.” (St prp. nr. 1 (2009-2010), Helse- og omsorgsdepartementets budsjettområde, kap. 10.80.783. personell, post 79). I Stortingets behandling av dette, var alternativ behandling et tema, i kjølvannet av mediesaker om lovstridigheter. Komiteen var opptatt av at kontrollen med tilbyderne skulle styrkes, men innenfor eksisterende regelverk. Imidlertid sa de også: “Videre må bevilgningene til Nasjonalt kompetansesenter for alternativ behandling [sic!] være tilstrekkelige til å styrke informasjonsarbeidet om alternativ behandling.”

Jeg har ikke klart å finne mer informasjon om hvilke retningslinjer HOD eller andre har lagt for NIFABs virke enn det som er nevnt over. Men det som er ganske klart, er at det ikke bare er NIFABs egne medarbeidere som er å klandre for den såkalte “nøytraliteten” deres. Det er en vidtrekkende konsensus i de politiske partiene på Stortinget, i Helse- og omsorgsdepartementet og hos NAFKAM om at alternativ behandling er noe grunnleggende bra. Selv om det gjøres pliktskyldige nikk til mangelen på dokumentert effekt i de mest sentrale offentlige dokumentene, så er tilnærmingen alt annet enn skeptisk og kritisk, og kontrollmekanismene er nærmest fraværende etter at man opphevet kvakksalverloven. Et godt eksempel på dette er at flertallet i stortingskomiteen (de rødgrønne) poengterte at tilsynet med markedsføringen av alternativ behandling lå primært hos Forbrukerombudet: “Forbrukerombudet fører tilsyn med markedsføringen”, og at dette var den primære tilsynsformen med disse behandlerne. Dette følger jo logisk av forbrukerperspektivet som et enstemmig Storting applauderte.

Aavitslands kritikk rammer derfor ikke bare NIFAB – den er også en kritikk som bør fremføres med økt styrke overfor våre politikere i alle partier, som har gjort knefall for den forførende logikken til alternativkremmerne.

Andre som skriver om det samme: