VG og Dagbladet slår i dag opp at “Norskspråklige elever kan bli i mindretall”. Saken er at “norskspråklige elever” kan komme i mindretall i 58 Osloskoler, ut fra tall Utdanningsetaten i Oslo har gitt VG, og som danner grunnlag for grafikken under i VG:

Andel minoritetsspråklige elever på ulike Oslo-skoler Kilde: VG

VG-saken har med uttalelser fra både byråd Torger Ødegaard (H) og Jan Bøhler, som begge syns det er problematisk med skoler hvor 80-90% av elevene har minoritetsbakgrunn. Merk hva som står i VG-saken:

Ved årtusenskiftet hadde 31 prosent av elevene i Oslo minoritetsbakgrunn. Ti år senere er andelen steget til 40 prosent.

Tallene er altså åpenbart ikke basert på elevenes språklige ferdigheter, men på deres etniske bakgrunn. Og her har vi problemet med denne saken. Den sier ingenting om den språklige eller kulturelle kompetansen til elevene det gjelder, og den sier ingenting om hvorvidt elevene eller deres foreldre er født og oppvokst i Norge eller i et annet land, og om sammensetningen av minoritetsgruppene det gjelder. I stedet er saken egnet til å forsterke frykt og fordommer hos de som har etnisk norsk bakgrunn for at deres barn kan havne i en klasse der ingen kan norsk og barnet begynner å snakke pakistansk eller noe lignende.

En slik frykt er det imidlertid ikke grunnlag for i disse tallene. Alt disse tallene sier – for å være brutalt ærlig – er at på noen skoler er barna brunere enn andre (noe også fargene i VG-statistikken antyder – hvorfor er ikke skolene med høy minoritetsandel fargelagt i de lyse fargene?). Og da må jeg si “So what?”

Disse barna er en veldig sammensatt gruppe. Ingen steder i Oslo har én etnisk gruppe (annet enn norske) flertall eller noe mer enn 20% av befolkningen. Det betyr at norsk er det felles språket som funker for deres kommunikasjon. Ingen steder i Oslo er alle familier med minoritetsbakgrunn dårlige i norsk. Ingen steder i Oslo er flertallet av barna hjemme i barnehagealder. De skolene det gjelder får ekstra ressurser, og flere av dem er blant landets beste.

Det er klart at det ikke er bra hvis skolene ikke får gitt en fullgod opplæring til alle elever som følge av at skolen har mange elever som er dårlige i norsk, og derfor må bruke ressursene sine på den gruppa. Men det problemet er langt mindre enn disse tallene og VG-grafikken kan gi inntrykk av.

Det kommer sikkert også til å være noen som skriker opp om “ghetto-tendenser” også på grunn av disse tallene. Frp kommer sikkert til å okke og aje seg og henvise til Malmö igjen. Men jeg bor midt i et av de “mørkeste” områdene på dette kartet, på Trosterud. Og jeg må si jeg merker fint lite til at det skal være noen ghetto. Ingen etniske grupper dominerer, og de sosiale kårene er ikke håpløse, og ingen rotter seg sammen. Folk har biler i garasjen som jeg gjerne (i et svakt øyeblikk) skulle ønsket meg selv. Livet i Groruddalen er ikke så verst.

Tallene og grafikken viser imidlertid at Oslo er en delt by. Minoritetsbefolkningen får ikke innpass på vestkanten. Nordmenn derimot flytter dit, og vekk fra Groruddalen, indre østkant og Søndre Nordstrand. Jeg har møtt folk som knapt har vært øst for Grønland av ren frykt for all miséren på østkanten, og som snakker nedsettende om størsteparten av den flotte byen Oslo er. Men vi løser ikke dette gjennom justering av skolegrenser eller bussing av elever eller grenser for hvor lav andel “etnisk norske” det kan være i en klasse. Det er mulig at justering av skolegrenser av og til kan være en god idé, men i bunn og grunn dreier dette seg om noe så “gammeldags” som klasse: sosioøkonomisk og sosiokulturell kapital. De viktigste virkemidlene vi har for å utjevne den kapitalen, er å sørge for tidlig deltakelse på felles arenaer: Barn bør gå i barnehage, og da må vi gjøre det billigst og enklest mulig. Barn bør få tettest oppfølging i de første skoleårene, og “spesial”-ressursene bør konsentreres der. Barn bør få delta i frivillig aktivitet og felles aktiviteter med barn fra ulike bakgrunner mest mulig. Dette er et ansvar både for samfunnet og for foreldre. Unga er i utgangspunktet fargeblinde. Det er verre med oss voksne.

Oppdatert:

Bloggreaksjonene lot ikke vente på seg til denne saken. Det er nok av de som bruker saken til å spre skremselspropagandaen og etnofrykt:

Det blir altså rørt opp mye grums av kunnskapsløse folk som ikke klarer å lese statistikk ordentlig. Kanskje VG burde tenke over at det kan lønne seg å være noe mer nyansert i sine framstillinger? Men heldigvis er det noen andre som også har vett til å lese denne saken riktig, som bloggeren Norske debatter, som helt riktig spør “Og hva så?”

Kristin Halvorsen kommenterer også oppslaget i en egen VG-sak. Hun biter nok litt for lett på VGs skremsler her, hun også, men hun har ett poeng som jeg syns er veldig godt: Elever på skoler med få minoritetselever mangler flerkulturell kompetanse. Og det er faktisk ganske viktig. Det handler ikke om en nihilistisk tro på at alle elementer av alle kulturer er like bra, som SVs fiender ser ut til å tro, men handler om at det å forholde seg til mennesker med ulik bakgrunn er viktig i en stadig mer globalisert verden. Er man i stand til å manøvrere i et kulturelt mangfoldig landskap, så er man også mer tilpasningsdyktig i et moderne samfunn som endrer seg hurtig, og hvor det å forstå nye kulturelle uttrykk er nødvendig for å henge med.