I dag ble jeg dypt og inderlig skuffa over Kunnskapsdepartementet. De har sendt ut nye fraværsregler for skolen på høring, og det jeg leser er triste greier.

I årevis har det vært kjempa en hard kamp for at skolen skal gjøre det mulig for politisk engasjerte elever å drive politisk arbeid, for toppidrettsutøvere å drive toppidrett og for kronisk syke å slippe å vise fram sin sykdom for all verden – samtidig som man tar en utdanning – ved å ha en kvote på 14 dager med fravær som ikke synes på vitnemålet. Det har gjort det lettere for disse gruppene å drive et verdifullt, lærerikt og utviklende arbeid – eller å unngå å bli helt uføre – og likevel få seg en jobb etterpå. Tusenvis av ungdom som har drevet frivillig arbeid har blitt bedre og mer produktive samfunnsborgere av det.

Nå foreslår Kunnskapsdepartementet å innføre et drakonisk fraværsregime i skolen, som jeg frykter blir en katastrofe i henda på sure lærere:

  • Reduksjon av fraværskvoten til 10 dager
  • Sykdomsfravær må alltid ha legeerklæring
  • Bare fravær over tre dager kan strykes i helse- og velferdstilfeller, og bare fra og med den fjerde dagen

Argumentet er at fravær er knyttet til frafall i skolen. Det er riktig. Men – basert på min erfaring som lærer – det er et langt større problem at svake elever driter i fraværet på vitnemålet og bare skulker unna, enn at de gjør seg flid med å påberope seg helse- og velferdsgrunner for fraværet. For kronisk syke vil forslaget antakeligvis bare føre til at fraværet ført på vitnemålet eksploderer, med de konsekvensene det får for utsiktene til framtidig arbeid eller lærlingplass. Forslaget vil straffe politisk engasjement og idrettsliv og straffe kronisk syke.

Det er andre tiltak som heller må vurderes: Bedre kontakt hjem-skole, tidlig innsats, mer praksis i skolen og bedre kontakt arbeidsliv-skole. Det er også god SV-politikk.