Som jeg skrev i går, så skal barneombudet ha ros for å ha gått hardt ut mot all religiøs tvang mot barn. Dette har vekket litt reaksjoner, og i dag er barneombudet enda tydeligere i Vårt Land: “Kristne bryter barns rettigheter“, sier han, og fremhever at majoriteten av henvendelser om religiøs tvang til barneombudet kommer fra isolerte kristne trossamfunn.

Dette er musikk i mine ører. Her gjør barneombudet det helt tydelig at hijab-debatten må løftes opp på et prinsipielt plan, og viser hvor ubehagelig det blir når det pirkes bort i det som er “hellig” i vårt eget land – og akseptert fra før. Ytterliggående kristne miljøer har alt for lenge fått være i fred, og har kunnet sitte i velbehag og se på at muslimer tar støyten. Muslimer er mer fremmedartede og ofte brunere i huden, så de er et mer takknemlig objekt for litt frynsete tankegang.

Religionskritikk i dagens Norge har dessverre nesten blitt synonymt med islam-kritikk, og det er synd. Islam, som jeg har sagt før, er en ganske kjip religion, men de skal ikke få dø i synden alene. Kristenfolket og nyreligiøsitetens engleskoler og alternativ-praktikere fortjener å få sitt pass påskrevet – spesielt når de utsetter barn for skadelig fysisk eller psykisk manipulasjon.

Selvfølgelig hausser kristenfolket seg opp over dette. Haabrekke fra KrF slenger opp stråmannen: “Vi trenger ikke et søndagsskolepoliti også.” Bloggere reagerer, som jeg skrev om i går, blant annet Bjørn O. Hansen, som mener barneombudet “stigmatiserer barn av kristne foreldre“. Han påstår at kristne kommer til å bli forfulgte i Norge. Herlighet, snakk om å påta seg offerrollen! Dette er folka som har styrt og dominert og herset med barn, kvinner og annerledestenkende i hundrevis av år, og nå skal de få oss til å tro at de er “forfulgt” i det øyeblikket noen mener at det kanskje er på sin plass å sørge for å beskytte barn mot religiøst motiverte overgrep?

Debattlederen i Vårt Land stiller spørsmålet om Hjermann vil ha en overvåking av den kristne tro, gjemt bak henvisning til Anne Gustavsens innlegg på verdidebatt.no: Skal den kristne barnetroen overvåkes? Anne Gustavsen tar ikke debatten – i stedet maner hun fram “gufs fra kommunistregimenes knebling av menneskers tro og tanke” og kristenlivets “sunne og livsbyggende aktiviteter for barn og unge”. Ikke bare minner dette om et panikkartet magefølelse-forsvar, men det lukter også overbeskyttende og klam mor av det (Anne Gustavsen er kanskje ikke sånn, men jeg får sånne assosiasjoner av det hun skriver). Det er som hun sier “det vi driver med er bare sunt og livsbyggende for barna – jeg kan ikke forestille meg at de oppfatter det som tvang”. Men hvorfor er det da f.eks. sånn i en del kristne organisasjoner at ungdommen ikke får lov til selv å styre sine egne organisasjoner uten innblanding og godkjenningskrav fra voksenorganisasjonene?

Kjell Skartveit harselerer over Hjermann, islam og kristne samfunn som tolker islam som en fredens religion i sitt innlegg “Hjermanns nye kunnskap“. Han mener islamsk tvang er “ekstraordinær” og framhever at barn lærer å hate jøder og de som spiser svin. En ting er at han demoniserer islam, men han argumenterer ut fra premisset: De andre er jævligere enn oss, så la oss være i fred. Beklager, Skartveit – en større synd eller en annerledes synd (hvis vi godtar ditt ekstreme premiss) rettferdiggjør vel ikke en mindre, for å bruke et kristenpåvirket vokabular?

Barns krav på trosfrihet er en klar juridisk norm, og en norm som trenger større sosialt fotfeste. De kristne reaksjonene over viser egentlig bare hvor viktig det er at barn som vokser opp i et religiøst miljø – enten det er kristent, muslimsk eller baha’i – trenger andre og sekulære impulser også.

Jeg har sansen for argumentet i Antiteisme-bloggen: “Det finnes ikke religiøse barn, bare barn av religiøse foreldre.” Det er absolutt et premiss som bør være med i debatten, sammen med barns rettigheter til å tenke fritt, som jeg refererte i gårsdagens innlegg.