Jeg har blogga om nyhetsspeilet.no før, i sakene om svineinfluensavaksine. For hvert innlegg de publiserer, så blir det mer og mer åpenbart hvor tussete de er. Folka som skriver der er tydelig i utkanten av hva vi kan regne som tilregnelig. Så hvorfor bry seg? Vel, de er dessverre ikke så marginale som man skulle tro. Konspirasjonsteorier og alternativ medisin er av og til helt mainstream, og det er nok av folk som tror på dem.

Nå har en ikke overraskende link kommet fram: Mohyeldeen Mohammad, mannen som ble rikskjendis på utaktisk ekstreme spissformuleringer (aner vi en framtidig karriere som PR-rådgiver hos GK eller Burson-Marsteller?) uttaler seg endelig til media. Men ikke hvilket som helst medium – han har valgt nyhetsspeilet som sin kanal. Intervjuet finner du hos nyhetsspeilet her, alternativt kan du se videoen her hvis du ikke orker å gi nyhetsspeilet trafikk. VG vier selvsagt dette spalteplass også under overskriften “Slik forsvarer han homo-drap”…

Det sensasjonelle her er imidlertid ikke det viktige. At Mohyeldeen “forsvarer homo-drap” er ikke så veldig overraskende, og meningene hans i intervjuet er en dårlig bortforklaring. Det som derimot gjør at man bør være litt bekymra for Mohyeldeen er ikke disse uttalelsene, men hans valg av Nyhetsspeilet som talerstol. Det – og hans uttalelser i begynnelsen av intervjuet om frimurere – tyder på at han lever sitt liv sterkt påvirket av konspirasjonsteoretikere og andre “anti-kunnskap”-tilhengere. Det kan bety at han mentalt definerer seg ut fra mye av resten av samfunnet, og inn blant folk som mener CIA/jøder/bilderbergergruppen/frimurerne/illuminati/engler/aliens (stryk det som ikke passer) kontrollerer det meste her i verden. Dersom det er tilfelle, betyr det også at han ikke er alene. Det finnes subkulturer blant radikale muslimer som mener de samme tingene, og de samme tankene har fritt spillerom på ytterste, ytterste venstrefløy og i nynazistiske miljøer. Da jeg var lærer støtte jeg på avarter av det samme tankegodset både blant elever med norsk bakgrunn og elever med pakistansk bakgrunn.

Hvis du tror at du står overfor en mektig konspirasjon som ikke vil høre på argumentene dine eller som vil undertrykke meningene dine, er det kanskje også lettere å ty til vold for å nå fram. Med et oppblåst selvbilde (som jeg ikke blir overraska over om henger sammen med troen på konspirasjonsteorier) kan gjødselbomba du mekker sammen og sprenger i Oklahoma i et angrep på føderalstaten eller dynamittmagebeltet du utløser på en buss i Tel Aviv som et angrep på den jødiske staten bli like viktige symboler for deg som en atombombe for en stat. Mohyeldeen Mohammad utgjør neppe noen stor trussel i seg selv. Men han viser oss et skremmende innblikk i et forkvaklet verdensbilde som bidrar til å gjøre radikale gærninger mer radikale og mer gale. Jeg tror nok likevel ikke terror mot norske mål er spesielt sannsynlig eller noe vi bør bekymre oss nevneverdig over. Men vi bør være bekymra over at det tasser en hel haug med folk rundt oss som ikke tror de befinner seg i den samme verden, og derfor tror de kan bedrive kvinneundertrykking, behandle kreft med vann eller forby homofili og misforstått påberope seg likeverd for de forskrudde tankene sine.

Nettopp derfor er det så viktig at vi bidrar til å spre vitenskap, opplysning og kritisk tenkning. Konspirasjonsfolka, alternativ-kulturene og religionene er ikke likeverdige verdensbilder, og får de lov til å ture frem uimotsagt og uten å møte motargumenter lar vi farlig tankegods spre seg som ugress – helt til hjernen er igjengrodd. Vi kan ikke møte galskapen med forbud, slik som enkelte later til å tro, men må hele tiden argumentere for det vi mener er rett. La det beste argumentet vinne!

Hurra – i dag fikk jeg på dette leserinnlegget i Uniforum, UiOs internavis – i nettutgaven:

Uniforum 18. februar 2010 bringer på side 3 meldingen om at prorektor Inga Bostad arbeider med å sette sammen en egen ressursgruppe for religiøst mangfold ved universitetet, som skal lage ”overordnede retningslinjer”. Uniforum kaller det for ”religionsråd”. Det er prisverdig at universitetet skal være godt forberedt på hvordan debatter om tilrettelegging for religiøst mangfold skal møtes, men som ateist er jeg spent på hva som kommer ut av prosessen.

Religioner er godt synlige ved UiO. Vi har bønnerom og studentprest og til og med et eget fakultet med det middelaldersk klingende navnet ”Teologisk fakultet”. Mens kristendommen før dominerte, er andre livssyn i dag på frammarsj. For eksempel har Muslimsk studentsamfunn markert seg sterkt i samfunnsdebatten i en årrekke, og nykristne karismatikere er å finne på Fredrikkeplassen fra tid til annen.

Jeg liker Bostads utgangspunkt – at universitetet skal være et ”sekulært rom med vekt på forskning, undervisning, allmenndannelse og kritisk refleksjon” hvor det også tilrettelegges for de religiøse. Men jeg er bekymret for at de ulike religiøse interessene kan få råde grunnen alene i en slik ressursgruppe uten en kritisk opposisjon. Tilrettelegging for religiøse behov behøver ikke bety at religioner behøver bli mer synlige eller påtrengende enn de allerede er, men for stor vekt på religiøse syn kan gi en slik effekt.

Jeg håper derfor at universitetsledelsen sørger for at alle de største livssyn kan være representert i en slik ressursgruppe, og at også ateister inviteres med. Det tror jeg universitetssamfunnet vil tjene på i lengden. Mangfold i tanker er mer enn bare religiøst mangfold – det er blant annet også mangfold i ulike verdensbilder og livssyn, og innebærer også at vi må kunne ha arenaer og arealer fri for religiøst tankegods eller symbolikk.

Jeg skal innrømme det. Jeg blir litt støtt av hijab. Jeg blir nesten fysisk uvel av niqab og burka. Jeg synes det er noe ufyselig over at noen skal føle det nødvendig å dekke andre til – eller å bli tildekket selv på grunn av middelalderske konsepter om ærbarhet – som om det var kvinners skyld at menn lystet etter dem. (Noe denne islamske tradisjonen har til felles med enkelte utdaterte norske forståsegpåere som mener kvinner kan skylde seg sjøl når de blir voldtatt.) Men jeg blir også støtt av korset. Jeg synes det er fryktelig ubehagelig å måtte utsettes for denne religiøse symbolikken overalt – enten det er i begravelser eller når jeg møter noen med korset rundt halsen. Det hender jeg svarer med å sprade rundt i min deilige t-skjorte fra Englands Atheist Bus Campaign fra i fjor, selv om det kan vekke anstøt.

Atheist Bus Campaign's t-skjorte

Men det kunne ikke falle meg inn å forby verken hijab, niqab, burka, kors eller andre religiøse symboler, selv om de gjør meg støtt inn til margen. Jeg tror noen burde gi TV Visjon Norge et heftig ballespark for å ta i mot 11 000 kroner fra en person for å be om løsning på vedkommendes økonomiske problemer og deretter lovprise gaven på TV, som de gjorde i går, men jeg mener de bør ha lov til å stå og si at Guds lov burde innføres i Norge.

Det må være rom for ulike meninger og livssyn i et samfunn som Norge, men det må også være rom for å angripe og kritisere disse meningene og livssynene. Muslimer må ha lov til å gå i demonstrasjonstog mot karikaturtegninger, og Dagbladet må ha lov til å trykke dem, og jeg må ha lov til å mene at muslimene i demonstrasjonstog er teite, samtidig som jeg må kunne mene at muslimer blir utsatt for mye kjipt i Norge (ikke så rart, med tanke på at nesten 50% av norske ikke-muslimer ikke vet hvilken rolle profeten Muhammed spiller i islam).

Jeg er tilhenger av å si ting i klartekst, men jeg er usikker på hvor fruktbart det er å gjøre som DN oppfordrer til, nemlig å si “ad helvede til” til muslimske fundamentalister. Ikke fordi de ikke fortjener det, men fordi det er så mange ulike typer fundamentalister som fortjener det samme. Det blir fort farlig populisme å hausse opp denne typen motsetninger mellom folkegrupper, og det tjener ikke til mye annet enn å bekrefte det som mange i minoritetsmiljøer føler på kroppen, nemlig at muslimer blir sett på som mindre verdt enn kristne.

Islam er uvant for nordmenn som har kjempet kristendommens klamme hånd gradvis tilbake, men er på ingen måte noen eksepsjonell religion i sitt tidvis totalitære grep om enkeltmenneskets liv. Men det uvante er lettere å kritisere, og da er det lett å glemme at det er fler som fortjener kjeft.

Så: Sinte muslimer – jeg skjønner at dere er sinte. Men dere får godta at ytringsfriheten kan være ubehagelig. Dagbladet: Dere var usedvanlig dumme og platte med den forsida deres, det var unødvendig. Og alle sammen: Det er ikke lett, men det er lov å bruke hodet og argumentere mot det man ikke liker og prøve å overbevise folk om at det er feil, i stedet for å kreve lover og regler som regulerer livene våre i detalj.

En rekke medier bringer i dag en NTB-melding om at Norge har tatt i mot omtrent en halv million innvandrere fra 2000 til 2009, og forsker Lars Østby kaller det den største folkevandringen Norge har opplevd siden Amerika-vandringene rundt forrige århundreskifte. (Se Vårt Land, Aftenposten, Dagbladet og VG.)

Basisen for tallene er Statistisk sentralbyrås (SSBs) statistikker over de som har fått oppholdstillatelse i Norge de siste ti årene. På SSBs sider for innvandringsstatistikk finner vi tall for hvor mange som bor i Norge nå som har innvandringsbakgrunn. 423 000 er bosatt i Norge, men født i andre land. 86 000 er født i Norge av innvandrerforeldre. Av disse 509 000 har 36 prosent – dvs ca 183 000 personer bodd her lenge nok til å ha norsk statsborgerskap. Totalt har 10,6 prosent av befolkningen innvandrerbakgrunn.

Innvandrerne er en sammensatt gruppe. Nesten halvparten er fra Europa, Nord-Amerika eller Oseania (dvs. den rikere del av verden), mens litt over 1 av 3 har asiatisk bakgrunn og 1 av 8 har afrikansk bakgrunn. Resten er fra Sør- eller Mellom-Amerika. 1 av 4 har bakgrunn som flyktning, 1 av 4 har kommet for jobb, 1 av 10 for å ta utdanning, og 4 av 10 har kommet som resultat av familieetablering eller -gjenforening. Flest innvandrere bor i Oslo, hvor de utgjør 152 000 personer, eller omtrent hver fjerde Osloborger.

Hva gjør dette med det norske samfunnet?

Vi har alltid hatt innvandring i ulike former til Norge. Ikke bare var det slik våre forfedre kom hit, men det har formet norsk kultur hele veien. Mange vanlige ord i språket vårt i dag har for eksempel tysk opphav fra den tida på slutten av middelalderen og begynnelsen av moderne tid da bergverkene og hanseatene drev på. Finnskogen fikk sitt navn fra finner som kom hit for tre hundre år siden. Rosemalingen er av fransk opphav, og romerske og arabiske mynter er funnet i Norge og Norden helt tilbake til vikingtida og før. Kulturforskjellene ble nok oppfattet som store også den gangen – for eksempel språklig.

Kultur er ingen statisk størrelse – det nasjonale er en abstrakt konstruksjon som blir formet av samfunnet og samfunnsinstitusjonene. Hva vi oppfatter som nasjonale symboler og som nasjonal kultur er avhengig av hva vi har blitt fortalt av “øvrigheta” at vi skal tro på, og det er igjen styrt av hva som er tidens krav til nasjonalitet. Det finnes ingen “ren” norskhet. Ulike personer i ulike miljøer i ulike deler av landet vil ha delte meninger om hva det vil si å være norsk, og det som skiller “norsk” fra andre kulturer er lite som ikke kan tilegnes gjennom sosiale mekanismer. Ingen har “rene” gener som har vært i Norge siden isen trakk seg tilbake – eller siden vikingtida.

Nei, “norsk kultur” er avhengig av impulser utenfra – både for å definere seg selv og for å utvikle seg. Grandiosa er et produkt de fleste vil tenke på som erkenorsk i dag – men Grandiosaen hadde ikke eksistert uten “degosene” som folk fra Sør-Europa ofte ble kalt før. Før innvandringen utenfra Europa tok til, så var italienere og spanjoler de som fylte rollen som svartsmuskete og litt tvilsomme personasjoner i kulturbildet. I dag vil nok de fleste tenke på italienere som en del av det store, europeiske “vi”. Men det er ikke bare på et overflatisk og kulinarisk plan at mangfoldet har en viktig betydning. Også mye dypere er “den andre” viktig. Omgangsformene varierer mellom ulike kulturer, og i møtet mellom omgangsformer kan både språket og det sosiale registeret vi har å spille på bli større. Når noen gjør noe på en uvant måte blir jeg nødt til å reflektere over om den måten jeg gjør ting på er den beste.

Jeg tror det er trygt å konkludere at møter og sammensmelting mellom kulturer har mye for seg. Men hva så med de sosiale konsekvensene av innvandring? Hva med sosial dumping, kriminalitet og fremmedfrykt? Hva med ulovlig innvandring?

Det er i hovedsak den europeiske arbeidsinnvandringen som kan legge press på priser og arbeidsvilkår, og da i enkelte håndverksbransjer hvor norsk språk- og kulturkompetanse er mindre viktig. Dette har ført til at det har blitt nødvendig med allmenngjøring av tariffavtaler for å hindre underbetaling (og at norske arbeidstakere mister jobben), og at Arbeidstilsynet og fagbevegelsen har fått mer å gjøre. At det forekommer snusk er klart – det finnes mange uhederlige arbeidsgivere og bedrifter der ute (gjerne norske). Imidlertid er problemet under kontroll, og lønnsvilkårene er i hovedsak gode i norsk bygg- og anleggsbransje. Denne arbeidsinnvandringen har vært helt nødvendig for å holde hjulene i gang i økonomien. Hvis vi hadde manglet titusenvis av arbeidstakere ville lønns- og prisveksten kunnet komme ut av kontroll, med de skadelige sosiale konsekvensene det har for de som har laveste vekst i reelt disponibel husholdningsinntekt – slik som trygdede og syke.

En studie utført under SSB antyder at innvandrere som sådan neppe er noe mer kriminelle enn andre, men at det at innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn lever under dårligere sosiale forhold enn befolkningen for øvrig gjør at de noe oftere er i en situasjon hvor de trekkes eller skyves til kriminelle handlinger. Korrigert for disse faktorene er det likevel en noe større andel innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn som blir tatt for kriminelle handlinger – men det kan ikke utelukkes at denne effekten skyldes dels rotløsheten som følger med å være innvandrer og dels det at en mer synlig hudfarge øker sannsynligheten for å bli tatt når man har gjort noe galt. Ulik kulturbakgrunn skal altså i seg selv ikke ha noe særlig å si for om man gjør noe kriminelt. Spørsmålet blir da om det å ha innvandring og det å være innvandrer i seg selv gjør folk kriminelle, og om det er et argument som taler mot samfunnsnytten av innvandring.

SSB-studien tyder på at det å gjøre det lettest mulig å bli godt økonomisk og sosialt integrert i samfunnet raskest mulig vil redusere kriminaliteten begått av innvandrere. Gode opplæringstilbud og introduksjonsordninger og et inkluderende arbeidsliv vil langt på vei sørge for at problemene blir små for samfunnet for øvrig. Det vil være relativt få personer som begår mye og alvorlig kriminalitet uansett, slik at noe økte politiressurser til arbeid med disse vil kunne gjøre jobben med å ta de som først har havnet på skråplanet. “Gjengangerkriminelle” vil du alltid ha i samfunnet uansett.

En mye farligere strategi vil være å gjøre det vanskeligere å bli integrert i samfunnet. Dette er for eksempel den strategien Frp ofte forfekter, og det siste eksempelet på dette er forslaget deres om å nekte å gi ulovlige innvandrere legehjelp og pålegge dem som behandler dem en meldeplikt. Ikke bare er dette  livsfarlig, umenneskelig og dypt uetisk, ikke bare vil det jo ikke hjelpe på problemet med ulovlige innvandrere som allerede er i landet, og ikke bare er det et uansvarlig utspill fordi det bare fremmer hat og mistenksomhet uten noen sinne å kunne bli virkelighet, men det vil også høyst sannsynlig forverre betingelsene for ulovlige innvandrere slik at det blir enda mer nærliggende for dem å begå kriminalitet. (Ja, jeg vet at det er forskjell på ulovlige og lovlige innvandrere, men eksempelet er en god illustrasjon på Frps sviktende logikk som de anvender på hummer og kanari.)

Frp-eksempelet bringer oss videre – til den ulovlige innvandringen og til fremmedfrykt. Ulovlig innvandring kan jeg kort bare si ikke vil bli noe mindre av å redusere mulighetene for lovlig innvandring, så lenge gevinsten økonomisk og sosialt ved å komme hit forstås som så mye større enn ved ikke å gjøre det. Så lenge forskjellene i verden er så store som de er vil ingen holdningskampanjer eller drakoniske politimetoder (uten å gå langt utover menneskerettighetene og inn i det moralsk meget ubehagelige) kunne demme opp for ønsket om et bedre liv.

Men fremmedfrykten er en annen skål. Når kulturforskjellene er store, hudfargene mange eller samfunnet forandrer seg vil det kanskje alltid være noen som reagerer negativt. Og på 60 år har Norge – fortsatt i følge SSB – altså gått fra en (hovedsakelig vestlig) innvandrerbefolkning på ynkelige 1,4 prosent av befolkningen til en innvandrerbefolkning på 10,6 prosent – hvorav drøyt halvparten har en kulturbakgrunn eller hudfarge som skiller seg mer fra det tradisjonelt norske enn en europeisk bakgrunn gjør. Oppslutningen om Frps politikk i Norge og Frp-lignende partier i resten av Europa er økende og skremmende. SSBs undersøkelser viser at holdningene til innvandring og innvandrere er jevnt over positive og stabile, og har blitt mer positive i løpet av 2000-tallet. Tallene peker også på et viktig funn: Personer med mye kontakt med innvandrere er langt mer positive enn personer med lite kontakt. Dette tyder på at mer innvandring neppe fører til mer fremmedfrykt og konflikt i samfunnet.

Til slutt bør vi også stille spørsmålet om all endring er positivt. Svaret på det er selvfølgelig nei. Det norske samfunnet har mange kvaliteter – jeg vil for eksempel fremheve den økonomiske likhetstankegangen, de små statusforskjellene, likestilling, tilliten til det offentlige, det høye utdanningsnivået i befolkningen og den store graden av personlig frihet som vi nyter som gode sider ved samfunnet vårt som vi bør ta vare på. Disse kvalitetene er ikke i seg selv truet av innvandring, men høy innvandring forutsetter for eksempel gode opplæringstiltak (introduksjonskurs, barnehager og skoler) som sikrer et integrert samfunn hvor ingen faller utenfor og hvor det er mulig å ha et felles offentlig ordskifte tuftet på et felles verdigrunnlag. Verdikamper vil vi alltid ha i samfunnet – men det er vanskeligere å kjempe kampen på like fot hvis man ikke har samme forståelse av hva man slåss om.

Jeg ser ikke islam i seg selv som samfunnstrussel – i hvert fall ikke som noen større trussel enn kristendommen. Sekterisk islam med folk som avsondrer seg fra storsamfunnet er problematisk på samme måte som kristne sekter som gjør det samme. Begge typer sekter må ikke få anledning til å avskjære sine barn fra muligheten til å være del av resten av verden – den offentlige skolen er vårt beste vern mot det problemet.

Oppsummering – et bedre Norge

Norge har forandret seg stort de siste femti årene. Vi har blitt et åpnere, mer mangfoldig og mer dynamisk samfunn. Innvandringen bidrar til dette, både gjennom å holde hjulene i økonomien i gang, gjennom å utvide vårt kulturelle repertoar og gjennom å utvikle omgangsformene i samfunnet. Samtidig har den bydd på utfordringer – men disse utfordringene har tvunget oss til å bli et bedre og mer inkluderende samfunn. Bygdedyret og janteloven er viktige begreper i vår kulturhistorie med god grunn, og innvandringen er en av kreftene som har bidratt til å svekke dem. Jeg mener det er en menneskerett å kunne bo der du vil i verden, og jeg tror innvandring i det store og hele har gjort Norge til et bedre samfunn å leve i: Et samfunn hvor det er høyere takhøyde og mer rom for å være annerledes og ta vare på hverandre. Men det er ingen automatisk utvikling, og innvandring forutsetter en sterkere offentlig sektor og styrkede sosiale fellesskap for at vi virkelig skal kunne utnytte dens samfunnsforbedrende potensiale.

I de foregående episodene av denne bloggens religionsføljetong har jeg tatt for meg de to største verdensreligionene, kristendom og islam. Disse to religionene kalles også abrahamiske eller semittiske religioner, og i dag skal jeg ta for meg den tredje av disse: Jødedommen. På samme måte som i de øvrige gjennomgangene, skal vi først se på sentrale teologiske aspekter ved jødedom, før vi går over til sosiale aspekter ved religionen: jødedom som statsreligion, mindre jødiske trosamfunn og jødedommens sosiale konsekvenser.

I posten om kristendom tok jeg for meg en rekke generelt problematiske elementer ved alle religioner – derfor konsentrerer jeg meg her om spesifikt problematiske sider ved jødedommen.

Kilder: Wikipedia her og her.

Jødisk teologi

Jødedommen er den eldste abrahamiske religionen, og er nærmere 3 000 år gammel. Den har gitt opphav til både kristendom og islam. På samme måte som islam, har jødedommen i dag ingen sentral religiøs myndighet, men baserer seg på skriftlige kilder (den hebraiske bibelen – Tanakh – og de skriftlige og muntlige overleveringene i Talmud) og fortolkningen til rabbinere og skriftlærde. Hovedskillet i jødedom går mellom ortodokse, konservative og reformerte jøder, hvor de ortodokse jødene mener loven, dvs. levereglene i skriftene, må følges bokstavelig, mens de konservative jødene har en noe mer modernisert fortolkning av loven. De reformerte jødene ligner de fleste moderne kristne, i det at loven i hovedsak anses for å handle om grunnprinsipper, mer enn konkrete og bokstavelige leveregler.

De fleste jøder tror på følgende grunnsetninger (basert på Maimonides 13 trosprinsipper):

• Det finnes kun én Gud som har skapt, skaper og vil skape alt
• Gud har ingen kropp eller fysisk manifestasjon, og er evig
• Det er kun Gud det er rett å be til (altså skal det ikke bes til helgener eller profeter)
• Alle profetenes ord er sannhet
• Moses er den fremste profeten, og hans profeti var sann
• Torahen (loven; de fem mosebøkene) er overlevert fra Moses, og det vil aldri komme noen annen Torah fra Gud
• Gud ser alt og vet alt hva mennesker gjør og tenker
• Gud belønner de som holder hans bud og straffer de som bryter dem
• Messias vil komme en dag
• Når det behager Gud, vil de døde bli gjenopplivet

Et viktig dogme er også at Pakten er inngått mellom Gud og Israels 12 stammer – Abrahams etterkommere. Dette gjør at det i jødedommen er en sterk kobling mellom etnisitet og religion. En jøde er i utgangspunktet en som er født av en jødisk mor, men også konvertitter regnes til jødedommen. Imidlertid er det generelt regnet som krevende og vanskelig å konvertere, og konvertitter blir ikke oppmuntret. Det er delte meninger om man fortsatt er jøde hvis man konverterer fra jødedommen eller blir ateist,og mer tradisjonell jødedom vil fastholde at man er jødisk for alltid. Reformjøder er som regel uenig i dette.

Jøder har blitt utsatt for sterk forfølgelse og mye rasisme opp gjennom historien. Verst var det med pogromer i Øst-Europa og med nazistenes Holocaust – direkte folkemord. At det jødiske folk siden tidlig i vår tidsregning har vært spredd for alle vinder og ikke har hatt noe hjemland før 1948 har bidratt til dette. Den forfølgelsen og isolasjonen som mange jøder har blitt utsatt for har følgelig stimulert en særegen form for nasjonalisme – sionismen.

De som følger loven i en eller annen form, anvender noen eller flere eller alle av disse levereglene (som er et utvalg):

• Bruk av kippah – kalott på norsk – en liten lue som dekker litt av hodet. Primært under bønn og andre religiøse handlinger, men kan også brukes ellers.
• Bruk av tallit – bønnesjal – med knyttede frynser (tzitzit) under bønn
• Bruk av tefillin – kvadratiske bokser med bibelvers båret på pannen og festet rundt venstre arm- under morgenbønn
• Bruk av kittel på høytider
• Tre daglige bønner (fire på shabbat og helligdager), samt bønn etter bestemte handlinger, slik som måltider
• Feiring av jødiske høytider med tilhørende ritualer, slik som shabbat (hviledagen fra fredag kveld til lørdag kveld), Pesach (påske til minne om utvandringen fra Egypt), Shavuot (til minne om åpenbaringen av Torahen på Sinai), Sukkot (løvhyttefesten til minne om vandringen i ørkenen i førti år), Rosh Hashanah (jødisk nyttår og innledningen på de ti dager med anger for synder begått i det foregående året), Yom Kippur (den jødiske forsoningsdagen som markerer slutten på de ti dager med anger), Hanukkah (lysfesten til minne om oljemirakelet – da olje for en dag brant i åtte når tempelet i Jerusalem ble gjeninnviet), Purim og Tisha B’av
• Lesning av Torahen på shabbaten og høytider
• Å følge de jødiske diettreglene – kashrut – og bare spise mat som er kosher
• Å følge reglene om rituell renhet og urenhet, særlig med tanke på menstruerende kvinner, som betraktes som urene (hovedsakelig av ortodokse jøder)
• Å følge de tradisjonelle livsritene: Brit milah (mannlig omskjæring), Bar/Bat mitzvah (“konfirmasjon” ved 12-13 års alderen), bryllupet (med brudgommens knusing av et glass til minne om ødeleggelsen av tempelet og spredningen av det jødiske folket) og sørgeritualene.

Jødedom som statsreligion

Det finnes ingen jødisk parallell til “statskirken” i dag, og kun én stat – Israel – har en jødisk majoritet. Israel har heller ingen offisiell religion som sådan, og har lovfestet full religionsfrihet. Imidlertid må jødiske immigranter fortsatt bekjenne seg til jødisk tro for å få statsborgerskap, import av mat som ikke er kosher er forbudt, de fleste butikker er stengt på shabbat og offentlig kommunikasjon går heller ikke under shabbat. Sjefsrabbinatet har også makt over en rekke privatrettslige forhold, slik som jødiske ekteskap, begravelser, kashrut og shabbat. Borgerlig ekteskap anerkjennes ikke, slik at sekulære jøder er underlagt religiøs autoritet på dette punktet.

Mindre trossamfunn

De fleste jøder utenfor Israel er organisert i mindre trossamfunn. Noen steder (særlig New York) finnes det større jødiske minoriteter, men disse er også delt i ulike retninger innen jødedommen. De fleste tilhører menigheter organisert rundt en synagoge.Symbolske lederskikkelser er etterkommerne av det gamle jødiske presteskapet, men den reelle religiøse myndigheten ligger hos rabbinerne. En menighet trenger imidlertid ikke ha en rabbi, og medlemmer av menigheten kan selv lede an i bønn og torah-lesning.

De sosiale konsekvensene av jødedom

Jødedommen har mye til felles med islam og kristendom i sin sosiale kontroll med tilhengerne; og har også til felles med islam de strenge og omfattende levereglene som gjør at religionens medlemmer blir sett på og føler seg som et særskilt (eller utvalgt) folk. Samtidig har jødedommen – akkurat som islam og kristendom – en viktig liberal strømning. Mye av den sosiale ensrettingen og indoktrineringen som følger med religion vil derfor være av samme karakter før troende jøder som for troende muslimer og kristne, og vil være sterkere jo mer ortodoks retning den troende tilhører.

Imidlertid har jødedommen en helt annen innstilling til hva som skal til for å være en troende. Der kristendom og islam langt på vei er misjonerende religioner som søker å vinne flest mulig tilhengere for sine versjoner 2.0 og 3.0 av Gud, så er jødedommen en religion for de utvalgte. Å bli en av de utvalgte skjer helst genetisk gjennom mor (den man er sikker på er forelder til barnet), og er ellers svært krevende for konvertitter. Vi kan egentlig se på jødedommen som en av verdens eldste nasjonalistiske ideologier – en 3000 år gammel variant som brukte et strengt og aggressivt gudsbilde til å sementere identiteten til ett ørkenfolk som kjempet om territorier og ressurser med andre, beslekta ørkenfolk. Denne identiteten har da også klart å overleve (i varierende grad) på en måte få andre nasjonale identiteter kan vise til – og det uten et korresponderende territorium i store deler av dens historie.

Nasjonalisme, og i og for seg religionen, kan ha positive sider. Den kan gi faste holdepunkter i en ellers kaotisk og utrygg tilværelse, den kan bidra til å lime et samfunn sammen og den kan gjøre det enklere å bygge et demokrati ved å sørge for at mer av rammene for samfunnet ligger fast fra før, og ikke må opp til debatt. Men, som religionen, kan nasjonalisme også ha grelle sider. Jødiske nasjonalister kan finne mye felles ideologisk grunn med ulike europeiske og amerikanske nasjonalister – de forsøker også å koble etnisitet og religion sammen. Og jødisk nasjonalisme gir seg for tiden groteske utslag i behandlingen av palestinere i Israel og på israelsk-okkupert territorium. Det er krevende – og kanskje ikke mulig – å skille staten Israel fra det jødiske ethnos – og dermed jødedommen. Men den sammenkoblingen vil i overskuelig framtid gi opphav til konflikter, fordi den setter opp en logikk der israeler=jøde=en tilhenger av en jødisk religion. Så de som slåss mot religionens inntrengning i livet i Israel har en bratt oppoverbakke å slåss i.

Jødedommen er altså vel så usympatisk som andre religioner, men har en unik og spesiell historie som gjør det mer krevende å kritisere den. Det betyr ikke at vi skal holde oss unna det. Men akkurat som jeg understreket med islam, så er det en viktig forskjell på religionskritikk og rasisme – med jødedommen er den balansen enda vanskeligere å trå. Men trås må den.

Dagbladet har i dag en sak om det som ut fra overskriften ser ut som en drepende meningsmåling med tanke på konsekvensene av å innføre sekstimersdagen: “Enda sykere med kortere dager” utbasuneres det på overskrifts- og forsideplass. Det er jo et klart og tydelig signal til alle de som bare leser forsiden av nettavisene om at sekstimersdagen neppe er noe å satse på. Ingressen på forsida advarer riktignok om at det bare gjelder en meningsmåling: “Kortere arbeidsdager vil gi flere syke og mindre effektive arbeidstakere, tror to av tre nordmenn.”

Saken gjentar disse påstandene i sin gjengivelse av det som er en Infact-spørreundersøkelse:

• “Bare én av fire sier de ville vært sjeldnere borte fra jobb dersom seks timers arbeidsdag ble innført”
• “Hele seks av ti nordmenn tror sykefraværet ville økt med sekstimersdag.”
• “Bare tre av ti nordmenn mener de ville blitt mer produktive på jobb.”

Saken ledsages av en kommentar fra Xtra personell, som har bestilt meningsmålingen:

“-Arbeidstakerne forstår at det blir vanskelig å beholde samme lønn som i dag dersom arbeidstida går ned. Samtidig vet de at kravene fra ledelsen til produktivitet og effektivitet antagelig vil øke. Det tror jeg kan forklare den lunkne mottakelsen sekstimersdagen får, sier daglig leder Kristian Fæste i Xtra personell.”

Huff og huff, dette virker jo som dårlig nytt og et slag i ansiktet på oss som har trodd at sekstimersdagen kanskje vil føre til økt produktivitet og helsegevinster.

Andre nettsteder rapporterer også om denne saken, med følgende tall:

“25 prosent av de spurte tror sykefraværet ville blitt redusert, mens 57 prosent tror det tvert i mot ville økt med sekstimersdag.”  Bygg.no.

Ukeavisen ledelse og ledernytt.no rapporterer om det samme.

Men det er noe med Dagbladets sak som gjør at jeg stusser litt, nemlig denne grafikken her:

Dagbladet 01.02.10 kl. 13.27

Hvis du ser litt på disse tallene, så henger de ikke sammen med sitatene over. Tvert i mot – disse tallene tilsier jo (alle forbehold om statistikk og validitet til side) at sekstimersdagen vil ha en netto positiv effekt på både sykefravær og produktivitet: Av de som vet hva de svarer, så sier jo 7,9%-poeng flere av mennene og 29,8%-poeng flere av kvinnene at de vil bli mer produktive enn mindre produktive. 19,6%-poeng flere av mennene og 26,9%-poeng flere av kvinnene svarer at sykefraværet deres vil reduseres heller enn økes.

Dette tilsier jo det stikk motsatte av hva saken melder om. Det kan det være fire forklaringer på:

1. Dagbladets grafiske folk har gjort en feil, og brukt feil tall i utarbeiding av grafene.

2. Dagbladet (eller Xtra personell) kan ikke telle eller regne.

3. Både saken og grafikken er riktig, men har tatt utgangspunkt i ulike spørsmål, og respondentene har ikke svart konsistent. Uten tilgang på tabellverket er ikke dette mulig å si. Hvis dette er tilfellet har Dagbladet (eller Xtra personell) begredelige statistikkunnskaper, og det er godt mulig undersøkelsen er verdiløs.

4. Dagbladet (og alle de andre) er mot sekstimersdagen og vrir og vrenger på tallene med vilje.

Jeg har spurt både Dagbladet og Infact om hva som stemmer, og vil oppdatere saken så snart jeg har fått svar.

Oppdatert 01.02.10 (14:30): Jeg har nå fått bekreftet av Infacts fagsjef per e-post at Dagbladets graf har kun én feil: Vet-ikke-andelen i den aller siste grafen (kvinners svar om sykefraværet), skal være 16,8%. Da blir summen 100.  Saken i seg selv må altså være feil, eller referere til noen andre spørsmål enn grafen gjør (og dermed er undersøkelsen verdiløs).

Oppdatert 01.02.10 (15:20): HMS-magasinet trykker den samme saken på nett, men er såpass redelige at de har tatt med originaltabellen fra Infact. Den gjør det mulig å etterprøve resultatene, og her avsløres det at det er en grotesk feil i lesningen av tabellen som er kilden til oppslaget. På spørsmålet “Tror du innføring av 6 timers arbeidsdag vil påvirke ditt eget sykefravær?” svarer 25,7% “Ja, tror det blir redusert”, 3,1% svarer “Ja, tror det øker”, 57,2% svarer “Nei” og 14% “Vet ikke”. Så sant ikke HMS-magasinet og Dagbladet begge har gjort en identisk feil og byttet om rader i regnearket, så kan vi nå konkludere med at det er feil nr 2 over her som er riktig – Dagbladet og/eller Xtra Personell kan ikke lese/telle/regne. Tvert i mot å slå beina under sekstimersdagen er undersøkelsen en omfavnelse av sekstimersdagen!