I helgen gikk jeg gjennom et av mine tyngste møter i min tid i organisasjonslivet: Hyperions landsting 2009. I seks år har jeg sittet i Hyperions kontrollkomité, Desisjonskomiteen. Vår oppgave var å passe på at vedtekter ble fulgt og at ingen gjorde noe galt. I løpet av tiden siden jeg på Stiftelsestinget i 2003 sa ja til å stille siden de ikke hadde andre kandidater, har den rollen variert sterkt. Fra å være kule kompiser for de som styrte som stilte opp med råd, vink og innsats på arrangementer, ble vi gradvis kjipere og kjipere. Litt fordi vi ble eldre, men også fordi det ble mer å være kjip mot. Etter hvert som den første generasjonen tillitsvalgte forsvant ut og organisasjonen vokste, ble kulturforskjellene internt i forbundet større, og “demokrati”, “frivillighet” og “engasjement” fikk ulike meninger for ulike folk. Vi i Desisjonskomiteen reagerte på mange ting som vi opplevde som uheldige utviklingstrekk, og lagde en veldig kritisk beretning.

Vi tok opp det vi oppfattet som uheldige tendenser i forhold til demokrati, økonomi, medlemstall og aktivitet. Vi mente at forbundet var på hurtigtoget mot å bli lite demokratisk, lite frivillig og altfor kommersielt – mye av det uten forutgående debatt. Men fordi beretningen vår kom i kjølvannet av både nye og gamle konflikter om hva forbundet skulle drive med, ble den oppfattet som et fraksjonsinnlegg. Resultatet var at vår verste frykt ble virkeliggjort; Landstinget var en degenerert farse, hvor den første delen var preget av at en liten håndfull koordinerte stemmeledere fra de største foreningene – anført av KANDU (som står bak The Gathering) – hadde kontroll på nær innpå 2/3 av stemmene. Dermed var det meste avgjort og diktert på forhånd. Fokuset for deres angrep var oss – noe som på forhånd var varslet gjennom forumdebatter og e-poster. Dette var ekstra problematisk, fordi noe av det vi problematiserte var forhold rundt etableringen av Hyperions heleide datterselskap Unicorn Information Systems A/S og rundt etableringen av et ekstremt kostbart husleieforhold, begge deler omstendigheter hvor sentrale delegater fra disse foreningene var intimt involvert.

Resultatet av den sentraldirigerte fraksjoneringen var at det ble vedtatt merknader til vår beretning, og at det nesten (med én avholdende stemmes margin) ble vedtatt vedtektsendringsforslag som ville hindret vår uavhengighet som kontrollorgan (og også med flertall, men ikke det nødvendige 2/3 flertall, nesten ble vedtatt å hindre oss innsyn i “forretningshemmeligheter”). Da kunne ikke jeg med god samvittighet bli sittende i Desisjonskomiteen. Dette hendelsesforløpet framstod for meg som et perverst vrengebilde av demokrati og ryddighet, i tillegg til en klar mistillit mot oss, og jeg valgte å gå av. To av de andre i komiteen var enige i tillitsspørsmålet, og sammen gikk vi av. Gaute, som blogger her om hvordan han opplevde det hele, var den eneste av oss fire som valgte å bli sittende.

Et mindretall på minst 10-12 stykker i salen – hovedsakelig tidligere tillitsvalgte og aktivister – valgte å forlate møtet etter vi hadde trukket oss. De konstaterte at storfraksjonen på møtet ikke svarte på spørsmål om forslagene sine, og ikke argumenterte for viktige forslag fra talerstolen i både vedtekts- og programdebattene. Jeg forstår dem godt, og jeg forlot Landstinget sammen med dem etter at jeg ikke orket å være der lenger.

I etterkant av denne utmarsjen endret klimaet på Landstinget seg, så vidt jeg har skjønt. De mer “sentrums-orienterte” folka som blei igjen og den KANDU-leda fraksjonen inngikk kompromisser seg i mellom, og Facebook og Twitter tyder på at de som sitter igjen er optimistiske. Det er nok en interessant studie i gruppepsykologi å se hvordan man håndterer, konseptualiserer, rettferdiggjør det som skjer i en slik brudd-situasjon. Men jeg håper de folka som blei igjen får det fint med sine ting – det er mange bra folk blant dem.

Imidlertid er ikke Hyperion en plattform jeg lenger ser det formålstjenlig å bruke til mitt engasjement i fantastiske fritidsinteresser. Det blir for mye byråkrati og for mye drama for så altfor lite. Hyperion kommer sikkert til å være en viktig finansieringskilde for sine medlemsforeninger i lang tid framover – organisasjoner har en tendens til å ville overleve, og har man penga til det, så er det et ekstra incentiv til å holde på videre.

Men nå er det kanskje håp for andre måter å gjøre ting på. Andre måter å tenke på og andre plattformer for fantastiske fritidsinteresser kommer til å slå rot. Jeg tror det er sunt. Forhåpentligvis blir det ikke slik at Hyperion og andre strukturer vil bruke tid på konkurrere med hverandre – men at de heller kan utfylle hverandre og gi ulike typer tilbud og ulike typer arenaer. De fantastiske fritidsinteressene har aldri vært og bør heller ikke være synonymt med Hyperion, men Hyperion har vært et viktig tilskudd til utviklingen av dem. At det blir en videreutvikling av det, tuftet på de erfaringene man har med Hyperion, tror jeg bare er sunt.

Hvor går fantasien? Svaret er fremover – men på flere spor. Jeg har valgt mitt.