Christers blogg

Å nei! Mette Hanekamhaug var kanskje ikke stortingsrepresentant likevel – men så var hun det – og så var hun det ikke – og nå er hun det igjen – eller kanskje ikke før på torsdag? Skrekk og gru! Noen må ta affære – på vegne av vanvittig mange!

Dagbladet, VG,  Aftenposten og ikke minst Fremskrittspartiet er sjokkert over at noen kan ha telt feil eller tastet feil eller noe, slik at det i én time virket som Mette Hanekamhaug fra Frp falt ut av Stortinget. -Forundret og rystet, sier Geir Mo, Frps nomero uno generalissimo etter Siv Jensen. Mette Hanekamhaug selv syns dette var fryktelig vanskelig.

Ja, dette er sannelig den viktigste mediasaken i Norge for tida. I motsetning til for eksempel denne, denne, eller denne.

Takk og pris for at det ikke ble Frp i regjering – og for at ikke norske avisredaksjoner styrer landet. Grøsser over tanken på hva slags andre viktige ting de hadde brukt tida på…

Ja, du leste riktig. I Oslo har SV gått fram med 23,2 prosent – målt i antall stemmer – fra valget i 2007.

I 2007 – vårt dårligste Oslovalg på en liten stund – hadde SV 26 947 stemmer i Oslo. I år er tallet 33 211 stemmer. Det vil si at SV har fått 6 264 stemmer mer i år enn for, eller ca 23,2% av 26 947. At SV likevel da går tilbake med 0,3 prosentpoeng i Oslo fra 2007 til 2009, skyldes rett og slett at bl.a. Arbeiderpartiet har vært flinke til å mobilisere, og fått enda flere hjemmesittere ut av sofaen enn SV.

Media elsker krise og nedgang, men disse tallene viser at det er grunn til å være optimist på SVs vegne. Trond Nordby skal få ete i seg dødsdommene sine!

Ja, da vet vi sånn mer eller mindre åssen det har gått. Rødgrønt flertall, styrket Ap, svekket SV, styrket Frp og Høyre, svekket Venstre. Det norske folk har ved dette valget vist seg som et konservativt folk – glade i makta og den trange politikken, lite glad i miljø, deltakelse, kultur, personvern og frihet. Selv ungdommen er konservativ, og stemmer Frp og Ap i veldig stor grad.

Jeg tror SV kommer til å ha stor innflytelse på politikken også i de neste fire åra, og den rødgrønne regjeringa er den eneste måten vi kan sørge for at dette enda kjipere Stortinget ikke får så kjipe konsekvenser for folk som ikke svømmer med strømmen – ikke å gå ut av regjering. Men vi i SV bør nå rulle opp ermene og se hvordan vi kan sørge for et sterkt og gjenreist parti om to, fire og åtte år – vi må bygge organisasjon, vi må bedre vår politiske kommunikasjon og vi må utvikle politikken vår.

SV-ere i hele landet har gjort en kjempeinnsats, men uttellinga får den innsatsen får vi neppe før ved de neste valgene – velgerne har enda ikke glemt kranglinga i 2005 og fomlinga i valgkampen. Så får vi håpe at de husker gleden vi har vist ved dette valget og kommer til å vise videre!

Om 23 timer stenger valglokalene, og da er det gøy å se at det SVinger av regjeringen! Men spøk til side – de siste meningsmålingene peker oppover, og det gir håp – men vi må kjempe om hver eneste stemme. Gå og stem, og om du er ekstra engasjert, så meld deg som listebærer for morgendagen for et av de rødgrønne partiene (aller helst SV) ved å ta kontakt med partikontorene deres – jeg er sikker på at de svarer på telefonen hele dagen.

For å si det med Kristin: SV avgjør om det blir rødgrønt: Kristins siste appell på VGTV kan du få med deg her.

Og som et lite apropos: Hvis du lurer på hvilke partier som virkelig representerer folk flest, så kan du jo ta en titt på denne saken i Dagbladet.

Jeg sto på Tveita-senteret i dag og delte ut løpesedler. Ei dame sa hun ikke skulle stemme SV fordi vi hadde så dårlig miljøpolitikk. Det fikk meg til å tenke. Kunne hun ha rett?

Jeg begynte å gå gjennom alternativene etter elimineringsmetoden:

Miljøpartiet De Grønne

Er det kanskje egentlig best å stemme på et parti som har “miljø” i navnet sitt? Jeg har mye sympati for MDG, men det funker dessverre ikke å stemme på dem. For det første er de for små til å få representasjon – og jeg mener ikke bare litt. De er så bitte-bittesmå at de ikke en gang hadde sjanse på plass i Oslo da de stilte fellesliste med Senterpartiet. For det andre er de positive til markedsøkonomi (arbeidsprogrammet deres, side 6), med sterkt innslag av privat eiendomsrett. Det gjør at de vil ha store problemer med bl.a. reelt vern av trua natur. Selv om de ser at “kapitalisme” er usosialt, kommer de bare med uforpliktende prat om “balanse”. For det tredje vil de satse tungt på samfunnslønn, noe som vil være enormt kostnadsdrivende og holde folk fast i fattigdom og utenfor arbeidslivet. For det fjerde har partiet svært begrensa med politikk på bl.a. velferd. I sum er det likevel at det er fullstendig urealistisk for dem å bli representert og få innflytelse som veier tyngst.

Rødt

Hva så med partiet Rødt? De påberoper seg jo å skulle være den rødgrønne regjeringas dårlige samvittighet på venstresida – som ved å havne på vippen skal sørge for å gjøre livet surt for regjeringa hvis den ikke oppfyller sine løfter – bl.a. vil de hindre oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Dette er vel og bra – men de har også lovet å garantere mot en borgerlig regjering. Og det betyr at så lenge det er stortingsflertall for oljeboring i Lofoten og Vesterålen (med Ap), så kan ikke et opposisjonsparti ha noe håp om å gjøre noe fra eller til. Og erfaringene fra Oslo viser jo også at Rødt ikke alltid er på parti med miljøet – f.eks. gikk de sammen med “betongkoalisjonen” Ap og Frp for å sørge for at det blir bilhavn i Kongshavn – i stedet for friområde. Så – om Rødt faktisk skulle klare å bli representert (noe jeg tviler på), vil de ikke gjøre noen forskjell – og jeg er ikke sikker på om de egentlig ønsker å være noen positiv miljøkraft hvis det står mellom vekst og vern.

Venstre?

Hva så med partiet Venstre? Dette er også et parti jeg av og til kan ha sympati for. De prater mye om miljø, og i mange miljøsaker har de sammenfallende standpunkter med bl.a. SV. Rent sett bort fra at Venstre ideologisk står for en markedsliberal politikk som fremmer forbruk og skaper skjevere fordeling, så sitter Venstre i en posisjon på Stortinget som gjør at de ikke vil utgjøre den store forskjellen de heller. Venstre vil nemlig enten måtte inngå i en mindretallsregjering, hvor Ap og Frp da kan danne flertall på utsida av dem – eller i en opposisjon mot en Ap- eller H-/Frp-regjering – hvis ikke det da er en rødgrønn regjering videre. Uansett hvordan du vrir og vender på det, så vil de da i de store og tunge miljøsakene være nødt til å svelge nederlag på nederlag. I Oslo har de lojalt holdt H-/Frp-byrådet ved makta år etter år, selv om det har betydd trenering av miljøsaker og dårligere administrasjon.

Kristelig folkeparti

KrF er et annet parti som snakker en del om miljø. Men KrF er i samme “dødens posisjon” for miljøet som Venstre, og har også lojalt støttet opp om H-/Frp i Oslo. Med andre ord liten troverdighet der i gården også. For ikke å snakke om all den religiøse bagasjen som følger med å støtte KrF.

Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiet er kanskje norsk politikks frekkeste parti. De elsker å tale med to tunger. På den ene siden kan de prate varmt om miljøet i generelle ordelag. Men når de må velge mellom miljøhensyn og andre hensyn, velger de konsekvent noe annet. Partiet står konsekvent på industriens og den økonomiske vekstens side. Deres kortsiktige tenking om hva som skaper arbeidsplasser gjør at Norge fortsatt står fast i en miljømessig hengemyr. De har vært den rødgrønne regjeringas store bremsekloss på miljø. Å stemme Arbeiderpartiet fordi SV ikke får gjennomslag for sin miljøpolitikk på alle felter er som å fortsette å pisse i buksa for å holde seg varm hver gang man blir kald fordi man pissa i buksa tidligere, eller som å gi mer penger til manipulatorene i TV Visjon Norge for at de skal fortsette å be for at dine økonomiske problemer skal løse seg. Det er fullstendig meningsløst. Og får Ap lov til å regjere i mindretall, vil de søke flertall med Høyre og Frp – mot miljøet – ved første og beste anledning. Huff.

Senterpartiet

Hvis vi nå ser bort fra at Sp ikke har sjanse til å bli representert i Oslo, så har de noen gode miljøstandpunkter, bl.a. når det gjelder Lofoten og Vesterålen. Men deres morderiske politikk overfor rovdyr og vei-forelskelse, samt verdispørsmål på andre felter gjør det uaktuelt å vurdere Sp.

Høyre

Høyre hadde en stund Børge Brende, som var flink til å snakke om miljø. Det har de heldigvis ikke lengre, slik at det er lettere å gjennomskue hvor lite de bryr seg i praksis. Høyre står for en politikk som er retta inn mot å la forbruk vokse uhemmet og de ønsker mer veier. Miljø er ingen prioritet der i gården – der handler det om kroner, øre og regneark og hvordan de rike kan bli rikere. Imidlertid er de ikke like ille som…

Fremskrittspartiet

Frp har jeg brukt nok energi på å avkle miljøpolitikken til før, så det er neppe nødvendig å si noe mer om dem her, annet enn at de antakeligvis er det verste valget for miljøet blant alle partiene som har sjanse til å komme inn på tinget i år.

Sosialistisk Venstreparti

Da har vi kommet til SV – mitt eget parti. Kan vi være fornøyd med miljøinnsatsen de siste fire åra? Og er SV et godt miljøvalg framover? Vel, regjeringa har ingen perfekt merittliste på miljøsida. Det er mye ugjort. Men vi har fått gjennomslag for mer SV-politikk på miljø enn noen gang: 3 milliarder til vern av regnskogen, ingen nye forurensende gasskraftverk, hindret oljeboring i Lofoten og Vesterålen i fire år, mer penger til kollektivtrafikk, endring av avgiftene på forurensende biler, vi har fått gjennom et klimaforlik i Stortinget, vi har fått økt støtten til vindkraft, vi har etablert et fond for fornybar energi m.m. Kanskje viktigst er at Ap har vært bundet til å måtte ta hensyn til SVs krav i løpet av perioden. For første gang i historien har Ap vært nødt til å forhandle med et miljøparti i alle politiske saker. En rødgrønn regjering er det eneste regjeringsalternativet som sikrer at et miljøparti alltid vil være en del av flertallet – og at flertallet må ha med seg miljøpartiet. Ingen andre regjeringsalternativer kan sørge for det samme. Hvis man er misfornøyd med hva regjeringa har utretta på miljø, så må man fortelle det på den eneste måten som nytter – nemlig å stemme på SV, og sørge for at et sterkt SV kan holde Ap og Sp i øra i fire år til.

Nå ser det også ut til at det er håp: Dagbladets siste måling viser klart rødgrønt flertall, og et sterkere SV på 9,1 prosent. Snittmålingen til Dagbladet viser 7,6 prosent, mens TV2s snitt-partibarometer viser SV på 7,2 prosent – en anelse opp. Men skal det holde helt hjem, så kommer vi ikke utenom mobilisering de siste timene! Godt miljøvalg!

Mediene gjør mye ut av at SV har falt på meningsmålingene i det siste. Dagbladets papirutgave bruker side 2-4 på at Kristin trenger krisehjelp, Aftenposten gjør et nummer ut av at SV lekker velgere til Ap, NRK Dagsrevyen tok fram de store ordene om én måling på 5,8 prosent og VG gjorde i går et stort poeng ut av at bare halvparten av SVs velgere mente Kristin Halvorsen var den ærligste partilederen.

Men faktisk går det ikke så ille. TV2.no sin snittmåling har vist at SV har beveget seg mellom en topp på 7,8 prosent og en bunn p 7,1 prosent på meningsmålingene i løpet av valgkampen, med 7,1 per i dag. Bernt Aardal oppdaterer sine snittmålinger bare ukentlig, og i forrige uke var snittet for SV 7,5 – over de øvrige ukene (med unntak av uke 35: 8,5) hvor SV lå på 7,1-7,3 prosentpoeng. Siden SV ble stifta i 1975, har SV hatt en oppslutning i stortingsvalg på mellom 4,2 og 12,5 prosent. Et valgresultat på 7,1-7,5 prosent nå, vil være SVs 5. beste og 5. dårligste valg – altså helt midt på treet. SV-ere behøver ikke slå seg på brøstet over et slikt resultat, men det er ingen grunn til å snakke om et parti i særlig stor krise. Vi bør nok jobbe med både politikk, strategi, organisasjonsbygging og kommunikasjon og altså bli mye proffere – men i bunn og grunn er vi omtrent der vi alltid har vært. Min vurdering er at SV når vi har svingt oss høyest på resultatlistene har gjort det fordi vi har blitt oppfatta som et bredt og ansvarlig parti, med fornuftige standpunkter som gagner de fleste i samfunnet, særlig de svakeste. I forrige valgkamp og umiddelbart etterpå var det en del hurlumhei som gjorde at folk endra oppfatning – og begynte å vende tilbake til en oppfatning om SV som et parti på ytterste venstre fløy, delvis bråkete og livsfjernt, og delvis ekstremt i sine holdninger. Dermed står vi igjen med grunnfjellet vårt.

Men jeg tror faktisk SV har endra seg. Ja, vi er fortsatt et sosialistisk parti som ønsker at frihet og velferd skal være noe for alle, og ikke bare for de som mestrer markedsøkonomien best, og det betyr at vi vil gjøre en del ting som flertallet ikke er enig med oss i for tida – og det kommer neppe til å endre seg. Men SVere er langt mer pragmatiske i dag enn før, og mange SVere har erfaring i å styre på lokalt, regionalt og nå også nasjonalt plan. Og det har gjort at SV har blitt flinkere til å komme med gode og praktiske løsninger på de spørsmålene som vi er opptatt av: Fordeling, miljø, en god oppvekst, deltakelse og frihet.

SV i regjering har fått til mye, og Arbeiderpartiet har vært flinke til å ta æren for mye. Men hvis flertallet glipper og vi får en ren Ap-regjering som er avhengig av sentrums- eller høyrepartien – eller enda verre, hvis vi får en borgerlig regjering, så er vi tilbake til situasjonen før 2005, da miljø, en skole med tid til alle og en mer rettferdig fordeling ikke sto på dagsorden slik som det har gjort nå. Arbeiderpartiet har ikke beveget sin egen politikk til venstre, men de har vært nødt til å gå til venstre for kompromisser med SV på områder som mange velgere er enige i.

SV trenger din støtte for å få gjennomslag for vern av Lofoten og Vesterålen, for å arbeide for en skoledag som innebærer færre tester og mer læring, for å jobbe for likelønn og for en velferdspolitikk som dreier seg om god pleie og ikke om konkurranseutsetting og privatisering. Det går ikke så verst med SV. Og det nytter å stemme på oss.