Christers blogg

Det kan være vanskelig for mange å velge parti. For å bidra til forvirri…. unnskyld, for å bidra til å forenkle valget, har jeg laget en kort musical som jeg håper kan gjøre det lettere å forstå hva partiene står for. Hvis det er noen der ute som er klare for å betale meg penger for manuset, kan dere sette den opp! Manuset er her fremstilt i en noe forenklet versjon, med begrenset rolleliste og sceneanvisninger.

[Teppe opp. Scenen er svart.]

Voiceover (VO) [i amerikansk filmtrailerstil]: Aaaand now, ladies and gentlemen, for one month only, the Blog Theater proudly presents Partitestmusikalen!

[Spot går på, avslører en enslig kvinne på scenen, med kort, grålig hår, enkel svart topp og brune kordfløyelsbukser. Etterhvert som hun synger, toner partilogoen til Rødt fram på bakveggen, omgitt av røde faner og klassisk kommunist-style plakater.]

Kvinne 1 [med stirrende øyne, hevet hånd og sammenbitte tenner]:

[Mel.: Avanti popolo, trad. Tekst: Lars Forsell]

Kom med förtrampade gå med förtyckta
vi går mot frihet vi går mot lycka.
Slå ner dom mäktiga
slå ner dom rika
för alla lika är världen till.

Röda är fanorna och rött vårt blod
vi vill en värld som är för alla god.
Socialismen ger dig mod min vän,
socialismen går mot friheten.

Kom med förtrampade gå med förtryckta
socialismen den för till lycka.
Kom med förtrampade
och slåss för livet
och kamp för frihet
är också din,
kasta din boja av och kom min vän.
Socialismen bär till friheten krossa förtyckarna som världen styr
röda mot svarta molnen dagen gryr.

Kom med förtrampade
gå med förtryckta
vi går mot frihet
vi går mot lycka
hör hur det dånar i rättens krater,
gå med kamrater det är rätten stat.

Röda är fanorna och rött vårt blod,
vi vill en värld som är för alla god.
Socialismen är god min vän,
socialismen går mot friheten

[Scenen går i svart for sceneskifte. Ny spot på jente til venstre for forrige (høyre for publikum). Ung, maks 20 år. Brunette, kledd i småradikale, hippe klær. Etterhvert som hun synger, toner SV-logoen fram på veggen bak, omgitt av rødt og grønt, barn som leker i en park.]

Kvinne 2 [med naiv og småspak falsett]:

[Mel.: Ellinors vise, av Sverre Kjeldsberg. Tekst: Klaus Hagerup.]

Ka e det som æ drømme om
at æ en dag ska våkne opp å vite,
at arbeidet æ leve med,
e mykje mykje meir enn det å slite.

Æ drømme om å være fri
i lag med alle folkan som æ like.
Æ drømme om ei anna tid
da ingen folk e fattige og rike.

Æ drømme om at alle dæm
som trekke garnan langt der utpå sjyen
skal få ei bedre tid i lag med dæm
som jobbe skift på en fabrikk i byen.

Og dæm som har en liten gård,
nån kyr og ei gjeld dem ikkje klare.
Æ drømme at dæm får en vår
dæm bruke te nå’ meir enn det å spare.

Æ drømme at vi får en vår
da undertrøkkinga å jorda stanse.
Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står,
og det bli like fint å jobbe som å danse.

[Scenen går i svart, og ny spot går på en ung jente, blond i feminine sommerklær (blomstrete kjole). Bak henne står et mannskor av menn i dress med plasthjelmer fra industrien. De får lys på seg i samme stund som de stemmer i, og bak toner Ap-logoen fram, omgitt av industri, oljeplattformer og sykehjemspasienter som smiler.]

Kvinne 3 [tygger tyggegummi, tvinner håret og småfniser mens hun synger]:

[Mel.: Vi er AUF-ere (trad. fra DSU? (AUFs danske søsterorganisasjon). Tekst: (trad.)]

Skal vi ha kaffe, wienerbrød og egoisme
Nei, røde faner, sang og sosialisme
Nå får det være slutt på pessimismen
Visjonene de er i optimismen

Kvinne 3 [fortsetter] og mannskoret [stemmer i]:
For vi er AUF’ere
Det er de fleste som vi treffer
Ta og vær litt mer bevisst
Vis de andre; du er sosialist

[Lyset slukkes, og kommer på igjen med mann rundt 40 i blågrå felleskjøpet-overall og høygaffel i hånda. Mens han synger toner Senterpartilogoen fram i bakgrunnen, omgitt av bugnende åkre og bilder av sauer i fjellet.]

Mann 1 [på brei totning-dialekt]:

[Mel. og tekst: Pål sine høner (trad.) - med en liten omskrivning i kursiv]

Pål sine høner på haugan ut sleppte, høna så lett over haugane sprang;
Pål kunne vel på hønom fornemma,
ulven var ute med rova så lang.
:/: klukk, klukk, klukk sa høna på haugom. :/:
Pål han sprang og rengde med augom: “No tor’ eg ikkje koma heim åt ho mor.”

Pål han gjekk seg litt lenger på haugen,
fekk han sjå ulven låg høna og gnog;
Pål han tok seg ein stein uti neven,
dugleg han då til ulven slo.
:/: Ulven flaug så rova han riste, :/:
Pål han gret for høna han miste:
“No tor’ eg ikkje koma heim åt ho mor.”

Hadd’ eg no nebb, og hadd’ eg no klør,
og visste eg berre kvar ulvane låg,
skulle eg dei både rispa og klora
framtil nakken og bak over lår.
:/: Skam få alle ulvene gråe! :/:
Gjev det var så vel at dei alle var daude,
så skull’ eg trygt koma heim åt ho mor!

Ikkje kan ho verpa, og ikkje kan ho gala,
ikkje kan ho krypa, og ikkje kan ho gå.
Eg får gå meg åt kverna og mala
og få att det mjølet eg miste i går.
:/: “Pytt,” sa’n Pål, “eg er ikkje bangen :/:
kjeften og motet har hjelpt no så mang ein,
eg tor’ nok vel koma heim åt ho mor!”

Pål han kornet på kverna til å sleppa
så at det ljoma i kvar ein vegg,
så at agnene tok til å flyga,
og dei vart lange som geiteragg.
:/: Pål han gav seg til å le og til å kneggja :/:
“No fekk eg like for høna og for egga,
no tor’ eg trygt koma heim åt ho mor.”

[Scenen går i svart. Lyset kommer på en transkjønnet person med pupper og rester av skjeggstubb, buksedress og pønkesveis. Etterhvert som hun/han synger kommer Venstre-logoen fram i bakgrunnen, omgitt av jernbane og grønt som veksler med veier og industri; glade og smilende mennesker vekslende med politi og overvåkingskameraer; og Lars Sponheim som gliser mens han holder en høne.]

[Vem vet. Tekst og melodi: Lisa Ekdahl.]

Du är en saga för god för att vara sann
Det är en saga i sig att vi funnit varan
Vi kunde lika gärna aldrig någonsin mötts
Eller var vårt möte redan bestämd långt innan vi fötts

Vem vet, inte du
Vem vet, inte jag
Vi vet ingenting nu
Vi vet inget idag
Vem vet, inte du
Vem vet, inte jag
Vi vet ingenting nu
vi vet inget idag

Vem vet, inte du
Vem vet, inte jag
Vi vet ingenting nu
Vi vet inget idag
Vem vet, inte du
Vem vet, inte jag
Vi vet ingenting nu
vi vet inget idag

Du är en saga för god för att vara sann
Det är en saga i sig att vi funnit varan
Vi kunde lika gärna aldrig någonsin mötts
Eller var vårt möte redan bestämd långt innan vi fötts

Vem vet, inte du
Vem vet, inte jag
Vi vet ingenting nu
Vi vet inget idag
Vem vet, inte du
Vem vet, inte jag
Vi vet ingenting nu
vi vet inget idag

[Scenen går i svart. Lyset kommer på igjen på et ungt, hvitt og blondt par i begynnelsen av tjueåra, han i dress og med vannkjemmet hår, hun i en lett knelengdes sommerkjole i enkel utforming, sølvkors rundt halsen. De holder hender, og det glimter i gifteringene deres. Etterhvert som de synger, toner KrF-logoen fram, med bilder av velkledde og smilende mennesker, kirker og varme hender.]

Mann 2 [med streng stemme]:

[Mel. og tekst: Lua av, Margrethe Munthe]

Nei, nei gutt,
dette må bli slutt!
Ikke storme inn i stua
før du har fått av deg lua!
Glemte du det rent?
Det var ikke pent.

Husk å ta
alltid lua a’!
Ikke kast den, ikke sleng den,
pent og rett på knaggen heng den!
Tørk av foten din
og gå stille inn.

Kvinne 4 [ser først skjelmsk bort på kjæresten sin, og synger så i en forførerisk og stadig mindre dydig stemme]:

[Tekst og mel.: Fader du har skapt meg (trad.?) - annen variant brukt her]

Fader du har skapt meg. Livet mitt jeg gir deg. Ta meg. Bruk meg.

 Jesus du har frelst meg. Livet mitt jeg gir deg. Ta meg. Bruk meg.

 Hellig Ånd, kom og fyll meg! Livet mitt jeg gir deg! Ta meg! Bruk meg!

[Scenen går i svart. Lyset settes på en solbrun gutt med håret sleika bakover, rundt 18, med eplekjekk holdning, pannebånd og sosse-klær. Han blunker til jentene i salen. Etterhvert som han synger kommer Høyrelogoen til syne bak, med pengesedler, EU-flagg og golfbaner rundt seg.]

[Kursiv, av Trang Fødsel. Tekst: Aaserud/Samuelsen]

Mann 3 [uten snev av selvironi]:

Pappa driter penger. Det er lett å se
Mamma går med minkpels, og kjører BMW
Jeg har alt jeg trenger, og jeg nyter det.
Jeg har lomma full av tusenlapper,
og alle damene de
digger, digger, digger at jeg står med kursiv
hos de aller største bankene i landet.
Digger, digger, digger at mitt jetset liv, og at jeg har en diger hytte med en King Size brygge ne’ve vannet.

Pappa kjører merche, naturligvis.
Mamma har en elsker, en gammel gris.
Alle vil på TV, for enhver pris.
Og alle sammen gliser nor det kommer en avis som
Digger, digger, digger at de står med kursiv
hos de aller største bankene i landet.
Digger, digger, digger deres jetset liv, og at de har en diger hytte med en King Size brygge ne’ve vannet.

Pappa spiller tennis, og drikker årgangsvin.
Mamma spiller golf, og sniffer kokain.
Jeg har vondt i huet av litt for mye gin.
Og alle sammen gremmes over at ikke søster’n min
digger, digger, digger at hun står med kursiv
hos de aller største bankene i landet.
Digger, digger, digger at sitt jetset liv, og at hun har en diger hytte med en King Size brygge ne’ve vannet.

Med en King Size brygge ne’ve vannet

Med en King Size brygge ne’ve vannet

[Lyset slukkes. Det kommer på igjen på en rødsprengt mann, midt i 30-åra, overvektig og med måne, med litt for liten dressbukse og litt for stor dressjakke, slips anno 1993 og hvite joggesko. Etterhvert som han synger, toner Frp-logoen fram bak han, omgitt av glade mennesker i grilldress, mennesker med brun hud og sladda ansikt på vei inn i en politibil med håndjern; pølser. Mye pølser.]

Mann 4 [med mye innlevelse og glede, særlig på refrenget, men også litt småsurt]:

[Rompa mi, av D.D.E. Tekst: Idar Lind. Melodi: Frode Viken]

Æ frisert mæ på håret, kjøpt mæ nye sko
og investert i klær som e på moten no
Clerasil i ansiktet, Gilette aftershave
og godlukt under arman som virkelig reiv

Du spandert på oss drosje, æ tok mæ sjøl en dram
Du låg inn-te brøstet mett før vi hadd komme fram
Du strauk mæ over håret og kyssa mæ på munn’
Æ fatta’tj ka som foregikk,
men skjønt det hadd en grunn

Æ spurt forsiktig da du hadd spandert taxi’n
Du sa: Det e rompa di som e så sexy

Rompa mi – Du e så glad i rompa mi
Æ pumpe jern for å få kroppen sunn
Æ grille mæ i solarium
Rompa mi – Du e så glad i rompa mi
Det einaste du e interessert i – e rompa mi

Æ lånt mæ tjukke bøker og lest te æ stupt
om store filosofa og folk som tenke glupt
Fikk billetta te operan og klassisk ballett
Æ gikk på konsert med en strykekvartett

Æ tok et luksus kokkekurs, vart skikkelig gourmet
Kjeller’n fylt æ opp med Liebfraumilch og Cabernet
Æ diska opp og prøvd å få dæ lykkelig og mett
Du sa at det va rompa mi som va hovedrett

Æ snakka kunst og litteratur
Du sa: Det e rompa di som e kultur

[Lyset går av. Mørkt noen sekunder. Så kommer alle ut på scenen igjen og avsynger i fellesskap en forrykende soulklassiker.]

[Think. Tekst og melodi: Aretha Franklin, Teddy White]

Think (think) think (think) think (think)
think (think) think (think) think (think)

You better think (think) think about what you’re trying to do to me
Yeah, think (think, think), let your mind go, let yourself be free

Let’s go back, let’s go back, let’s go way on back when
I didn’t even know you, you came to me and too much you wouldn’t take
I ain’t no psychiatrist, I ain’t no doctor with degree
It don’t take too much high IQ’s to see what you’re doing to me

You better think (think) think about what you’re trying to do to me
Yeah, think (think, think), let your mind go, let yourself be free

Oh freedom (freedom), freedom (freedom), freedom, yeah freedom
Freedom (freedom), freedom (freedom), freedom, ooh freedom

There ain’t nothing you could ask I could answer you but I won’t (I won’t)
I was gonna change, but I’m not, to keep doing things I don’t

You better think (think) think about what you’re trying to do to me
Yeah, think (think, think), let your mind go, let yourself be free

People walking around everyday, playing games that they can score
And I ain’t gonna be the loser my way, ah, be careful you don’t lose yours

You better think (think) think about what you’re trying to do to me
Yeah, think (think, think), let your mind go, let yourself be free

You need me (need me) and I need you (don’t you know)
Without eachother there ain’t nothing people can do

Oh freedom (freedom), freedom (freedom), freedom, yeah freedom
Freedom (freedom), freedom (freedom), freedom, ooh freedom

There ain’t nothing you could ask I could answer you but I won’t (I won’t)
I was gonna change, but I’m not, if you’re doing things I don’t

You better think (think) think about what you’re trying to do to me
Yeah, think (think, think), let your mind go, let yourself be free

You need me (need me) and I need you (don’t you know)
Without eachother there ain’t nothing people can do

(To the bone for deepness, to the bone for deepness, to the bone for deepness, think about it)

(To the bone for deepness, to the bone for deepness, to the bone for deepness, think about it)

(To the bone for deepness, to the bone for deepness, to the bone for deepness, think about it)

(To the bone for deepness, to the bone for deepness, to the bone for deepness, think about it)

You had better stop and think before you think, think!!

[Applaus. Slutt.]

I dagens episode av religionsføljetongen på denne bloggen, skal jeg ta for meg islam. I forrige episode var det kristendommen som fikk unngjelde, og en god del ting ble sagt om religion generelt i den posten også. Utover å si at religion ikke spiller en utelukkende negativ rolle, skal jeg ikke gjenta de generelle poengene derfra av plasshensyn – les den bloggposten i stedet.

Jeg vet at det antakeligvis er en del veldig usympatiske mennesker der ute som vil nikke anerkjennende til min islamkritikk. La meg gjøre det klart med en gang at de menneskene, som du finner mange av i Fremskrittspartiet og videre utover på resten av den ekstreme høyresida, ikke mener det samme som meg. Jeg mener ikke det er noe større problem at det kommer muslimer til Norge, eller om det skulle være en vekst i antallet tilhengere av islam, enn om det tilsvarende skjer med kristendom eller en hvilken som helst annen religion. Jeg ønsker ikke religionsvekst i noen form, men jeg er ikke spesielt mer skeptisk til islam enn andre religioner. Jeg mener ikke mennesker er mer eller mindre verdt, selv om de skulle være muslimer eller kristne, brune eller hvite, homser eller hetero, og jeg er ikke spesielt bekymra for “norsk kultur” – særlig ikke i den forstand som mange av de som lovpriser den ser ut til å mene. Men jeg mener at alle mennesker kan ta et selvstendig og bevisst valg om hva de vil tro på, og håper færre velger islam – eller noen annen religion.

Sånn, da var disclaimeren unnagjort, og vi kan gå løs på det som er morsomt – nemlig kritikk av religionen islam! Vi følger her samme mal som med kristendomskritikken, nemlig teologi først, deretter statsreligion og store trossamfunn, så de små, og så til slutt de sosiale konsekvensene av islam.

Teologiske aspekter ved islam

Islam oppstod på 600-tallet rundt profeten Muhammed. Religionen er basert på den hellige boka Qur’an og hadithene, som er ulike nedarvete myter om Muhammeds liv og levnet – som eksempler på hva god muslimsk praksis er. Hadithene er formidlet i en muntlig tradisjon, og gradvis nedskrevet etter hvert som konsensus har blitt nådd om hvor korrekt en bestemt hadith er. Ordet islam kan både bety fred, underkastelse og fullstendig overgivelse til Gud.

Sentrale teologiske momenter i islam er:

• Koranen er ordrett Guds ord.
• Islam, slik profeten Muhammed har formulert troen, er den siste og riktigste versjonen av troen som ble åpenbart for Adam, Abraham, Moses, Jesus og flere.
• Alle muslimer må tro på én Gud, Muhammed som hans profet, engler, Guds sendebud og dommedag.
• Muhammed er det mest perfekte mennesket som har levd, og han er et forbilde for alle mennesker.
• Dommedag vil komme, og alle vil da stå opp fra de døde og bli brakt for Gud for å dømmes. Spesifikke synder kan føre til helvete, mens det er mulig å komme til paradis, eller endatil bli “akseptert av Gud” (ridwan).
• Gud har skapt alt, og har full kontroll over alt som skjer. Ingenting skjer uten at det er Guds vilje, samtidig som mennesket har fri vilje og kan velge mellom rett og galt.
• Alle muslimer som er i stand til det, bør oppfylle de fem pliktene som ofte refereres til som islams fem søyler:
  • Shahadah: Å bekjenne troen, noe som må gjøres for å konvertere til islam, og i bønnene.
  • Salah: Rituell bønn, som må gjøres fem ganger om dagen vendt mot Kaaba i Mekka.
  • Zakat: Å gi almisser er obligatorisk for alle som har råd til det.
  • Sawm: Fasting i måneden Ramadan.
  • Hajj: Pilegrimsreisen til Mekka.

Shariah er ofte forstått som et sentralt teologisk konsept, men er heller det islamske rettssystemet, og som sådan ikke direkte et teologisk spørsmål. Imidlertid er islamsk rett nært knyttet sammen med teologien, ved at teologiske rettskilder (Qur’an og Sunnah) er viktigere enn rettslærdes konsensus eller kjennelser. Shariah misforstås ofte i vestlig diskurs som et bestemt regelsett som innebærer barbariske straffemetoder, men dette er ikke korrekt. Shariah er et bredt og mangfoldig rettssystem, med ulike tradisjoner og skoler, og mye innflytelse fra lokal kultur. Jeg vil derfor ikke behandle problemstillinger knyttet til det islamske rettssystemet som teologiske spørsmål, men som sosiokulturelle spørsmål.

Guds natur

Islam er monoteistisk, men opererer på samme måte som kristendommen med mindre guddommelige enheter, som profeter, engler, og i mange varianter også helgener – alle disse kan henvende seg til Gud på andres vegne. Spørsmålet om fri vilje er ambivalent i islam, som i de andre monoteistiske religionene, men det er nok en større enighet i islam om Guds allmektige natur. Ut over de metafysiske problemene jeg har diskutert i samband med kristendommen omkring universets tilblivelse, skaperens skaper o.l., er et stort problem med dette teologiske standpunktet at det fratar mennesket for ansvar – ikke direkte for sine egne handlinger, men for å gjøre opprør mot urettferdighet. Dersom det er Guds vilje at menneskelige handlinger får de konsekvensene de får, hvorfor skal man da forsøke å endre konsekvensene? Selv om bildet ikke nødvendigvis er så entydig – det ligger en viss ambivalens i forståelsen av menneskers frie vilje – så er det helt klart at begrepet “Guds vilje” opp gjennom historien har virket passiviserende. Det kan være en trøst å slå seg til ro med at Gud har villet noe, at det må være et formål med det som skjer; men det som kan trøste i øyeblikket kan også gjøre endring til det bedre vanskelig.

Muhammeds rolle

Muhammed var en smart fyr. Han klarte å innskrive maktkamp og militær ekspansjon i en religiøs sammenheng, og kunne dermed appellere til en større ideologi bak sine handlinger. Min oppfatning er at han var en svært så vellykket politiker, og kanskje også en sosial reformator. Han tok ulike tanker som eksisterte i området på tiden – kristendom, polyteistiske naturreligioner, kulturelle normer – og blandet dem med en viss grad av reform for å få et budskap som appellerte. Muhammed fikk leve livet sitt ferdig, og den kultusen som oppstod rundt han og hans familie er kanskje slik kristendommen ville sett ut hvis Jesus ikke hadde blitt martyr. Der hvor kristendommen på grunn av martyriet og motsetningene mellom det tidlige romerske keiserriket og de kristne ble en religion som beskjeftiget seg mye med metafysiske spørsmål og med skillet mellom kirke og stat, ble islam en religion som lenge så stat og religion som to sider av samme sak, og hvor Muhammeds liv og levnet ble et viktig forbilde for andre. Verken Muhammed eller Jesus var mer enn vanlige, feilbarlige menn med sympatiske og usympatiske sider, men de antok to helt ulike former for guddommelighet: Jesus som Gud i menneskelig form, Muhammed som det perfekte menneske. Men nettopp Muhammeds menneskelighet bør gjøre oss skeptiske til å etterleve hans eksempel: Han var en mann i en mektig posisjon i en bestemt kulturell setting på et bestemt tidspunkt i historien. Å følge hans eksempel blir derfor å leve etter middelalderske normer fra en kvasinomadisk ørkenkultur – neppe egnet for større endringer.

Koranen og islam som “det endelige budskap”

En god måte å sikre et ettermæle på, er å sørge for at det du etterlater deg ikke kan endres med et eneste komma. Det gjør det også lettere å beholde en viss enhet. Selv om islam, som alle andre religioner av en viss størrelse og alder, naturlig nok har sprukket opp i en nærmest endeløs rekke av skoler og trossamfunn, så er de fleste muslimer grunnleggende enige om at Koranen, i sin opprinnelige arabiske versjon, er Guds ord til menneskene i sin endelige form. Det tok riktignok noen år før Koranens tekst var endelig komplett, men sammenlignet med Toraen og Bibelen for øvrig er dette rimelig bagatellmessig. Mens de to sistnevnte har blitt overlevert muntlig i mange generasjoner, og i tillegg tok lang tid å få konsolidert ned i skriftlige utgaver, har Koranen med høy sannsynlighet vært den samme teksten nesten fra Muhammeds tid. Vi kan med andre ord være ganske sikre – og muslimene kan da også være sikre – på at teksten samsvarer ganske godt med hva som var intensjonen fra Muhammed eller kretsen rundt ham. Sett fra det utgangspunktet er det tilsynelatende lite rom for å hevde at teksten er utsatt for menneskelig eller sosial manipulasjon. Men det forutsetter å godta en Gud, noe jeg jo avviser. Det vi derimot kan hevde, er at det har vært lite manipulasjon av én manns, eller én relativt begrenset krets av “troende” sin opprinnelige tekst. Og det er nesten enda mer skremmende. Hvis vi tror at to hoder tenker bedre enn ett, bør vi være veldig bekymret over at det kanskje er så lite som én mann – i beste fall noen fler, men fra samme miljø – som har definert religionen til rundt 1,5 mrd mennesker. Slik sett er det kanskje ikke så stor forskjell på islam og scientologi – som vi skal komme tilbake til ved en senere anledning (når vi kommer til de religionene som ikke bare er litt, men skikkelig tullete).

Så langt har vi imidlertid tatt utgangspunkt i at Koranen er det eneste muslimer lever etter. Det er patent feil, og Koranen er også så vidt jeg har forstått ganske vag på mange områder. Hadithene og den teologisk-juridiske tolkingskulturen som har vokst opp rundt dem er i aller høyeste grad et sosialt forehavende. Islam har med andre ord snudd den vanlige framveksten av religion på hodet: Der hvor andre har hatt sosial praksis først, tekst etterpå, har islam fått teksten først, og så sosial praksis etterpå. Islam, snevert definert som Koranens lære, kan altså ikke sies å ha vært det siste ordet – det foregår fortsatt teologisk utvikling av hvordan islam skal forstås i dag. Teologisk lærde muslimer produserer også nå en jevn strøm av kjennelser om forståelsen av både det ene og det andre; gjerne av spørsmål om hvordan islam og moderne menneskerettigheter skal forstås i lys av hverandre. Dette faktumet undergraver altså en av de mest sentrale trosartiklene i islam, om den endelige overleveringen av Guds ord (i hvert fall hvis Guds ord skal forstås som noe relevant for menneskers liv) – og uten dette poenget faller mesteparten av det øvrige reisverket i islam sammen. Islam er altså – som alle andre religioner – komplett ulogisk i sitt forhold til det menneskelige elementet i religion.

Synd, dommedag og leveregler

Islam har et mer avklart forhold til dommedag, helvete og paradis enn kristendommen. Der hvor kristendommen er tåkete i forhold til hva som venter etter døden, gir islam klare svar. Konseptet om dommedag innebærer her et skille mellom kropp og sjel (i seg selv moralsk trøblete, all den tid kroppen da raskt kan anses – og blir ansett – for å være “uren”, med alle de kjipe konsekvensene det får for menneskelig selvaktelse), og at alle handlinger skal bli bedømt av Gud. Helvete er en slags “skjærsild”, hvor man kan renses for sine synder, og tillates å komme til himmelen dersom man har det minste gram av rett tro og rettskaffenhet i seg. En kombinasjon av den rette tro og de rette handlinger må til for å komme til paradis, som beskrives detaljert i Koranen som – etter min oppfatning – et veldig behagelig luksushotell. På ett vis virker dette bildet noe mer nyansert og sympatisk enn kristendommen. Kristendommen forutsetter først og fremst blind tro, og et enten-eller: Tro=himmelen, ikke tro = fortapelse. I islam er det graderinger, og selv om du kan tilgis dårlige handlinger om du virkelig angrer og søker tilgivelse og å gi oppreising, så er det en oppfatning om rettferdighet i forhold til handlingene dine som dominerer.

I utgangspunktet altså ganske enkelt og greit. Men en hver form for dommedag, med påfølgende belønning og straff, er først og fremst en måte å omsette et pliktetisk system til et konsekvensetisk et. I islam blir dette veldig åpenbart, siden det er en god del handlinger som på forhånd er definert som rette og gale. Gjør som “Gud” (altså den islamske eliten) sier, uten refleksjon, og det vil gå deg godt. Et slikt system fostrer tankeløs, regelstyrt atferd, og kveler selvstendig tanke. Mange av handlingene som foreskrives i de fem søylene, særlig rituell bønn og trosbekjennelsen, er først og fremst symboler på underkastelsen for den religiøse overmakten. Når du legger lag på lag med nøye definerte sosiale normer, enten i form av hadither eller i form av lokale utbroderinger av religionen, ender du opp med mennesker som ikke behøver å reflektere over hva slags konsekvenser handlingene deres får for andre, kun for dem selv – og da kun på dommedag.

Alle religioner har det samme elementet, men i islam er dette “verdslige” trekket sterkt, og noe av det som jeg finner mest problematisk. Det er sosial og sekterisk hjernevask satt i system.

Islam som offisiell religion

Islam er verdens nest største religion, og er offisiell religion i en rekke land. De fleste landene på den arabiske halvøy, samt Iran, Afghanistan, Mauritania, Bangladesh og Pakistan, definerer seg selv som “islamske stater”, mens landene i Nord-Afrika, samt Syria, Irak og Somalia definerer Islam som stats-religion. En rekke andre land med en i hovedsak muslimsk befolkning har enten ingen statsreligion, eller er erklært sekulære stater (mest kjent for oss er kanskje Tyrkia).

Jeg vil her ta for meg forholdet mellom staten og islam i islamske stater og i land med islam som statsreligion. I motsetning til i kristendommen finnes det ingen hierarkiske “kirke”-organisasjoner som kan sammenlignes med den katolske kirken, så øvrige trossamfunn og sosiale aspekter ved islam vil vi se på litt lenger nede.

Islamske stater

Stater som definerer seg som “islamske stater” varierer i hvor konsekvente de er i gjennomføringen av dette. For Pakistan er dette hovedsakelig et spørsmål om kulturell identitet, mens i land som Iran og Saudi-Arabia er det – bokstavelig talt – blodig alvor. De to sistnevnte følger ulike skoler innen islam, henholdsvis shi’a og wahhabisme. Den sistnevnte skolen er nok mer “konservativ” med våre øyne, men begge land har meget klare restriksjoner på hva slags politikk som kan følges. Uansett hva tilfellet er, så er islamske stater eksempler på at religionen brukes aktivt for å bygge opp under eksisterende makteliter, og for å frembringe frykt og underkastelse i befolkningen. Slik sett skiller disse islamske statene seg ikke så mye fra tidligere tiders eneveldige konger, eller fra den gamle pavekirken, men islams vekt på leveregler og (fiktive) konsistens over tid gir seg enkelte mer totalitære utslag. Det er ikke relevant hvorvidt islam i seg selv er en “totalitær” religion eller ikke (etter min mening er alle religioner totalitære, og islam er ikke noe særlig mer spesiell enn andre), men i samspill med autoritære regimer kan islam anvendes som en totalitær ideologi uten for store omskrivninger av religionens skrifter og tradisjoner. Islams utvikling som en statsreligion i utgangspunktet, og den tette koblingen som var mellom kalifatet og islam i den tidlige historien, har (på samme måten som koblingene mellom keiserdømmet og kristendom) skapt en form for religion som er egnet for hjernevask av befolkningen. At frafallenhet kan, etter visse (utbredte) tolkninger av islam, straffes med døden, understreker dette.

Islam som statsreligion

Islam som statsreligion er en “snillere” variant av den islamske staten, men innebærer at staten er et verktøy for å beskytte og spre islam. Dette betyr at religiøse normer får lov til å prege og gjennomsyre store deler av samfunnslivet, at de aksepteres og oppmuntres. Problemene dette fører med seg, er i hovedsak de samme som vi har hatt i land med kristendom som statsreligion. Avvikende tro eller atferd blir vanskelig, og kan hindre framtidige muligheter for jobb, karriere, familieliv og så videre. Utviklingstrekk som er i strid med islam eller som kan oppfattes å true islam vil måtte bekjempes, og moderne menneskerettigheter og likestilling for kvinner, minoriteter og homofile vil være vanskeligere å arbeide for. Hvor vanskelig det er å gå mot strømmen i praksis vil varierere mellom ulike land – noen er mer sekulære og liberale enn andre – men den grunnleggende problematikken forsvinner ikke av den grunn.

Islamske trossamfunn

Etter kalifatets fall, er islam, i det minste i teorien, en religion med ganske “flat struktur”. Teologisk lærde personer (ulema) er det kollektivet av personer som gir retning og veiledning, og det er en slags “akademisk” eller “juridisk” tradisjon som legger premissene for den daglige praktiseringen av religionen. De som tilhører dette “teologiske laget” i befolkningen har altså mye makt, men denne makten er begrenset av de som har gått før. Dette har ikke hindret utviklingen av en lang rekke ulike trosretninger og forståelser av islam, slik som sunni-islam, shi’a-islam, wahhabi-islam, sufi-mystisisme og så videre. Noen tradisjoner er mer “liberale” eller “konservative” enn andre, noen er mer “mystisk” orienterte. Felles for de fleste, er imidlertid at de eksisterer ved siden av det offisielle systemet, og at det – med unntak av islamske stater – er få steder hvor statsapparatet og religionen er fullt integrert i hverandre. Det er imidlertid en del steder at statsapparatet har kollapset, eller ikke virker, og hvor bestemte trossamfunn har overtatt statens funksjoner.

Her vil jeg se på islamske trossamfunn i tre ulike sammenhenger – i “den muslimske verden”, i “den vestlige verden” og ekstremistene.

Jeg har satt “den muslimske verden” i anførselstegn, fordi dette er en inndeling av verden som gjøres av mange, både muslimer og ikke-muslimer. Jeg er skeptisk til å bruke terminologien, fordi den ofte settes i sammenheng med “clash of civilization”-tankegang om hvor uforenlig den muslimske og “den vestlige” verden er. Som denne religionsføljetongen forhåpentligvis er med på å gi et hint om, er det egentlig ganske mye som er felles mellom islam og kristendom, både av tankegods og av effekt på verden. Sett fra mitt ateistiske ståsted er begge deler like ille, og egentlig to sider av samme sak.

Islam i “den muslimske verden”

Det er ganske mange muslimer i verden, og to tredjedeler av verdens muslimer bor i det vi ville kalle “muslimske land”. Indonesia er det største muslimske land i verden, mens det indiske subkontinentet er den del av verden hvor det bor flest muslimer. Rundt 20% av verdens muslimer bor i arabisk-talende land. I “Vesten” tenker vi nok mest på de sistnevnte, når vi tenker på “den muslimske verden”, men det er altså et langt mer komplekst bilde enn som så. Noen land er svært sekulariserte, mens andre land enten i seg selv er høyst konservative, islamske stater, eller har strengt islamiserte regioner. Islamske trossamfunn har derfor forskjellige roller ulike steder. I land hvor statsapparatet har kollapset, eller ikke oppfyller alle funksjoner som en velferdsstat har, er islamske trossamfunn ofte de som tilbyr viktige velferdstjenester, som utdanning, eldreomsorg eller helsetjenester. Hvor staten er fullstendig fraværende, kan slike trossamfunn også stå for rettspleien, eller være viktige kilder for det som måtte være av lokalt rettsvesen. I land med velfungerende stater, spiller islamske trossamfunn en rolle mer på linje med kristne trossamfunn i velfungerende, kristne land.

Der hvor et religiøst samfunn overtar viktige velferdsfunksjoner blir individet på den ene siden prisgitt mennesker med en bestemt tro, og på den andre siden kanskje lokket inn i troen ved hjelp av velferden. Uansett får dette konsekvenser for hvilke muligheter individet har til å gjøre seg kjent med alternativer, og til å ha realistiske muligheter til å bryte ut eller unngå å få religiøse impulser. Én ting er spørsmålet om dødsstraff for frafalne, men en langt verre, umiddelbar konsekvens, er at det rett og slett ikke er noen andre steder å gå hvis man fornekter trossamfunnet. Akkurat som kampen for å holde staten trosnøytral, fordi man ikke har andre steder å gå, så er kampen for å unngå at man er prisgitt religiøse velferdstilbydere en viktig kamp for tros- og tankefriheten. En annen sak er at det også er vanskeligere å holde øye med overgrep, når de sosiale kontrollfunksjonene sammenkobles med religiøs kontroll.

Ensretting av tro i et samfunn – enten aktivt eller passivt – medfører også at en utvikling av etikk blir vanskeligere. Husk at menneskerettighetene, som vi på mange områder tar for gitt, ikke har blitt allment aksepterte normer før i de siste 60 årene. Eller at vold i hjemmet og voldtekt i parforhold ikke har blitt anerkjent som problemer de fleste steder før i de siste 10-20 årene. Dette har vært mulig gjennom en sterkere “pluralisering” av samfunnet vårt. Ved å ha et mangfold av livssyn og normer representert på samme sted, har vi vært i stand til å sette våre egne normer i relieff, og dermed kunnet videreutvikle dem. Dette er en prosess som ikke har noe endepunkt.

Islam i “den vestlige verden”

I land hvor majoriteten er ikke-muslimsk, blir islamske trossamfunn religiøse minoriteter. Ettersom alle sosiale grupper defineres av det som er annerledes enn dem selv, vil de fleste muslimske trossamfunn i ikke-muslimske samfunn trolig føle seg veldig klart definert. Det skaper en økt risiko for sekteriske tendenser, slik som kristne trossamfunn som føler seg truet av sekulariseringen av samfunnet også kan bli mer innadvendte. Jo mer en religiøs gruppe trekker seg inn i seg selv, jo mer kan dens medlemmer danne seg et fiendebilde av omverdenen og få større problemer med å bryte ut. Siden religionen tar seg av alle aspekter ved menneskelivet, inkludert selve personligheten: sjelen, så blir potensialet for sekterisk kontroll så mye større. Dette behøver ikke være noe stort sosialt problem – kristne sekter har vi for eksempel alltid hatt – men kombinert med språkproblemer, fattigdom og andre former for sosial eksklusjon, kan det være et stort problem både for det enkelte individ og for samfunnet som helhet at trossamfunn blir isolerte fra storsamfunnet for øvrig. Mer om løsninger på dette etterpå.

Ekstremistisk islam

Jeg skrev ikke så mye direkte om ekstreme kristne, og min religionskritikk skyter mot alle tilhengere av de religionene jeg tar opp. Men siden alle andre er så opptatt av islamske fundamentalister, blir jeg nødt til å vie noen ord til dette her også. Ekstremister er et marginalt fenomen i de fleste av de store religionene. De bråker imidlertid ganske mye, og de er lette å sette i båser, slik som “ond” vs. “god”, så vi ofrer gjerne mye tankevirksomhet på dem. Jeg synes ikke islamske ekstremister er noe særlig verre eller bedre enn f.eks. kristne ekstremister. Begge typer tar sin religion bokstavelig og tar den på alvor fullt ut – i sin tolkning av den. De setter på spissen hva religion egentlig handler om, nemlig den totale underkastelsen av fornuft under middelalderske (og noen ganger moderne) vrangforestillinger og overtro. Slik sett er de nyttige, fordi de illustrerer så perfekt hvorfor religion er skadelig, både for den enkelte person og for samfunnet. Problemet med ekstremister er at de også bidrar til å demonisere majoriteten. Majoriteten muslimer er, akkurat som majoriteten av kristne og andre med en religion, ganske moderate, pragmatiske og fornuftige mennesker; men mennesker som er for intellektuelt late eller for opptatt med andre ting i livet eller for usikre til å ta et oppgjør med overtroen som får lov til å påvirke livene deres. Det er ytterst få av de 1,3 til 1,8 mrd muslimene her i verden som er klare til å spenne på seg selvmordsbeltet, akkurat som det er de færreste kristne som går rundt og dreper abortleger eller banker opp homser på åpen gate.

Islams sosiale konsekvenser

Slik som andre religioner er islam et viktig innslag i menneskers kultur. For mange kan det oppfattes som et frigjørende innslag, som redder folk fra sosial nød eller eksistensiell fortvilelse. Men religionen er først og fremst et middel for sosial kontroll. Med islams vekt på leveregler gjør islam denne sosiale kontrollen enklere. Islam er mange steder også en religion for fattige samfunn. I samfunn hvor utdannings- og velstandsnivået er lavt, har gammeldagse normer en tendens til å være fordømt seiglivede. Mange undertrykkende normer finner et lokomotiv å hekte seg på i islam, fordi islam har såpass mange andre normer som henger igjen fra middelalderens ørken. De var kanskje frigjørende den gangen (som regler omkring kvinners rettigheter), men er i dag forbikjørt av utviklingen. Mer eller mindre tvilsomme fortolkninger får dermed lettere spillerom i islam, fordi det allerede finnes så mange gammeldagse holdninger nedfelt i Koran eller hadither. Islam er derfor ikke bare et verktøy for undertrykking ovenfra, fra statsapparatet og makteliten, men vel så mye et verktøy for undertrykking fra siden og nedenfra – fra folk på samme eller lavere nivå på den sosiale rangstigen. Kristendom og islam har mye felles som verktøy for undertrykking, men islams “skikk og bruk”-karakter har gjort at det kanskje er noe lettere i våre dager å innstifte islamske amatørdomstoler enn det er å gjøre det samme for kristne. (Når det er sagt, så skjer det en del ganske kvalmende ting i kristenfolks regi, slik som heksejakter eller eksorsismer, i fattigere samfunn i dag.)

I mer velstående samfunn er den sosiale kontrollen kanskje mer subtil, men like fullt tilstede, og sosial død er en sannsynlig konsekvens av brudd med religionen. Uansett er det slik at også i velstående samfunn praktiseres leveregler som undertrykker mennesker, en del av dem hjemlet i Koran eller hadither, andre av mer “menneskelig” opphav. Det spiller liten trille hvor de kommer fra i utgangspunktet, så lenge de oppfattes som en integrert del av religionen for en bestemt gruppe. Restriksjoner på menneskelig klesdrakt, kosthold, alkoholkonsum, seksualitet og ekteskap, tidsbruk og tankefrihet gjør islam til en totalitær ideologi. Slik sett er det lite “frigjørende” over islam, når alt kommer til alt.

Medisin mot galskapen

Jeg har sett nærmere på islam i denne episoden av føljetongen min. Som det framgår av teksten over, ser jeg mange fellestrekk mellom islams og kristendoms skadeverk. Det er også ting som skiller, og jeg er spesielt skeptisk til islams bruk av konkrete leveregler, som til syvende og sist er totalitære elementer. Som alle andre religioner er islam et helt og holdent menneskelig skaperverk, og å utgi seg for å være noe annet er rett og slett lureri – skadelig lureri.

Ekstremister kommer i mange former, men i forhold til islamske ekstremister, er dialog mellom lederskikkelser i trossamfunn og jevnt og trutt integreringsarbeid nødvendig for å hindre at islamske trossamfunn blir grobunn for ekstremisme eller ødelegger enkeltmenneskers liv gjennom religiøs indoktrinering eller utfrysing, på kort sikt. På lengre sikt er det bare den langvarige kampen for opplysning av menneskesinnet som begynte med Sokrates og fortsatte gjennom opplysningstiden til vår tid som kan hjelpe oss å overvinne de sosiale problemene som ulike trossamfunn – islamske som ikke-islamske – skaper for samfunn og individer. Den opplysningskampen innebærer ikke å behandle muslimer annerledes enn andre, med restriksjoner på tros- og tankefrihet eller dårligere vilkår for å utøve sin religion. Slike tiltak vil ikke bare virke mot sin hensikt, de vil også være moralsk problematiske. Opplysningskampen er heller ikke uforenlig med å sørge for at folk med muslimsk bakgrunn kan nyte godt av de samme rettigheter som alle andre – heller forutsetter den opplysningskampen heller et aktivt anti-diskrimineringsarbeid, nettopp fordi opplysning ikke bare er anti-religiøsitet, men en konsekvent anti-religiøsitet, og en kosmopolittisk kamp for anerkjennelse av alle menneskers likeverd og nedbygging av konstruerte skiller som skaper ulikhet og fiendskap mellom mennesker.

I neste runde tar jeg for meg den siste av de tre store, semittiske og monoteistiske religionene: Jødedom – en hjerneblødning?

(Forrige episode: Kristendom – en kreftsvulst?)

Oppdatert 02.02.2010: Jeg har endret tittelen og noe av teksten, siden jeg ikke fikk sykdomsmetaforene til å fungere for flere religioner.