I debatten om overvåking får vi stadig høre argumentet om at den som ikke har gjort noe galt, heller ikke har noe å skjule. Dette argumentet virker på overflaten veldig tilforlatelig – ja, nærmest som godt folkevett. Hvis du ikke gjør noe galt, hvorfor skal ikke da politiet, nettleverandøren, banken eller naboen kunne vite alt hva du gjør?

Dette argumentet er ekstremt destruktivt for samfunnet vårt, rett og slett fordi vi alle har noe å skjule – men ikke i betydningen at vi alle har gjort noe galt (selv om de fleste av oss, når vi tenker gjennom det, neppe har levd våre liv som perfekte dydsmønstre). Nei, vi har et helt grunnleggende menneskelig behov for å styre hvem som vet hva om oss, fordi vårt spill med sosiale roller definerer oss som mennesker, og definerer hvordan andre forholder seg til oss. Boydell m.fl. (2000: 27) sier det godt:

Insofar as people act toward objects as they define those objects, the meanings that people attribute to objects, including oneself and others, have a significant bearing on the ways in which people act toward one another. As reflective entities or objects of their own awareness, individuals can attempt to project particular images of themselves to others and thus encourage others to define and act toward themselves in more desired manners.

Med andre ord er mening og den mening vi tillegger ulike gjenstander, personer og roller avgjørende for hvordan vi forholder oss til dem. Fordi samfunnet ikke er fullstendig homogent, selv ikke på mikronivå (bare se på en kjernefamilie: hvor ulike oppfatninger kan ikke mor og far, eller foreldre og barn, eller søsken, ha om samme moralske spørsmål?), men heller er grunnleggende pluralistisk og heterogent, vil de fleste av oss være veldig selektive med hvilke deler av livet vårt vi viser til hvem. Du viser ikke en potensiell arbeidsgiver, neppe foreldrene dine heller, hvordan du er på gutte- eller jentetur til Syden. Du viser ikke nødvendigvis vennegjengen hvordan du opptrer i en familiekrangel med foreldrene dine, og du viser ingen andre hvordan du snakker med kjæresten din etter sex. Du sklir sømløst ut og inn av myriader av roller, tilpasset menneskene rundt deg, tilpasset de forventningene de har til deg; eller de forventningene du tror de har til deg. Ulike subkulturer i samfunnet har ulike moraloppfatninger. Det som er helt greit i en sammenheng er forkastelig i en annen.

Til syvende og sist handler dette om makt over eget liv. Plummer (1995:57) siterer Sissela Boks bok Secrets, hvor dette sies godt:

To be able to hold back some information about oneself or to channel it and thus influence how one is seen by others gives power; so does the capacity to penetrate similar defenses and strategies when used by others….To have no capacity for secrecy is to be out of control over how others see one; it leaves one open to coercion. To have no insight into what others conceal is to lack power as well….Control over secrecy provides a safety valve for individuals in the midst of communal life….With no control over such exchanges, human beings would be unable to exercise choice about their lives. To retain some secrets and to allow others free play; to keep some hidden and to let others be known; to offer knowledge to some but not all comers; to give and receive confidences and to guess at far more: these efforts at control permeate human contact.

Med andre ord er det å ta fra oss kontrollen over informasjon om oss selv å ta fra oss friheten til å definere hvem vi er, friheten til å komme nærmere noen og støte fra oss andre.

Så kan du kanskje innvende: Ja, dette er greit, men det er vel ikke noe problem – vi kan jo bare ha gode nok sikkerhetsmekanismer på plass for å sikre at informasjon ikke kommer i gale hender!

Hadde det bare vært så enkelt. For det første finnes det utro tjenere overalt. For det andre er mennesker menneskelige – om Securitas-vakten (tilfeldig valgt byrå, for øvrig) som ser på overvåkingsvideoen ser noe morsomt, så kanskje han viser det til en kollega, for å eksemplifisere. For det tredje er det umenneskelig ikke å feile, slik at du sjelden klarer å unngå informasjonslekkasjer ved uhell. For det fjerde er det ingen perfekt teknologi som kan motstå menneskelig kreativitet og svikt i infrastruktur. For det femte er det et kostnadsspørsmål hvor mye sikkerhetsmekanismer man kan bygge opp, og hvor vanntette de er.

Vi kan altså ikke stole på sikkerhetsmekanismene som er bygget opp for å beskytte oss mot at informasjon kommer på avveie, og samtidig er det etter hvert massive mengder med informasjon om oss som er på tusenvis av ulike hender – private som offentlige. Det øker sannsynligheten for informasjonsovergrep.

I det samfunnet vi lever i nå, er det altså svært gode grunner til å være skeptisk til politiske forslag som gjør det lettere å overvåke (slik som datalagringsdirektivet), lettere å samle inn informasjon, lettere å videreselge informasjon og koble sammen informasjon, og vi bør applaudere forslag som gjør slik virksomhet – privat som offentlig – vanskeligere. Jeg er en tilhenger av prinsippet om at det er bedre at skyldige går fri, enn at uskyldige rammes – og den utviklingen vi har hatt i løpet av få år bør skremme de fleste som kan underskrive på dette prinsippet.

Referanser:

  • Boydell, Katherine M., Paula Goering, Tammy L. Morrell-Bellai (2000): Narratives of Identity: Re-presentation of Self in People Who Are Homeless, Qualitative Health Research 10:1, January 2000, p. 26-38
  • Plummer, Ken (1995): Telling Sexual Stories. Power, Change and Social Worlds. London: Routledge.