Frp-politikeren Kent Andersen skriver i sin blogg at “religionskritikk er IKKE rasisme“. Det har han rett i. Religionskritikk er i seg selv ikke rasisme. Som ateist og generell motstander av religioners utbredelse er jeg opptatt av at det skal kunne være mulig å kritisere religion. Men Kent Andersen har misforstått. Han ser ut til å mene at en hver form for angrep på en religion eller de som tilber religionen er greit, og ikke har noe til felles med rasisme. Det er feil.

Vi må skille mellom på den ene siden kritikk av en religions innhold, ulike former for religiøs praksis, kritikk av religioners plass i samfunnet, kritikk av hvordan mennesker bruker religion for andre agendaer og så videre, og på den andre siden det å bruke religiøse merkelapper for å stemple grupper, oppfordre til hat eller underbygge fordommer. Kent Andersens blogginnlegg er i seg selv et godt eksempel på det siste:

(…) nå skal muslimske voldsmenn lære om kvinnesyn på kurs – selv om voldtekter har NULL med kvinnesyn eller sex å gjøre. Det har bare med vold å gjøre. Disse dyra burde heller få et langvaring dressurkurs fengsel i hjemlandet. Det er DER de hører hjemme.

Dette knytter begrepene “muslim” og “voldsmann” sammen, og sier i tillegg at muslimske voldsmenn er “dyr” – i tillegg til å anta at alle muslimer i Norge “egentlig” har et annet hjemland. Selv om han senere sier at et menneske er mye mer enn sin tro, bruker han selv denne troen til å definere mennesket som en del av en gruppe. Han følger opp:

Denne falske ”sannheten” om at menneske og religion er en og samme ting gjør venstresiden handlingslammet overfor muslimske kriminelle, kvinneovergrep, islamisering av innvandrermiljøer og terror-mullaer. De tør ikke røre problemene av frykt for å virke rasistiske og støte mennesker. Og derfor er integreringsarbeidet en katastrofe, og Mohammed er Oslos mest populære guttenavn. Hvis det ikke skremmer noen, vet jeg ikke hva som skal til.

Her knytter han islam sammen med kriminalitet, kvinneovergrep, “islamisering av innvandrermiljøer” (hva nå enn det betyr) og “terror-mullaer”. Ikke bare det, men han ser på det som et stort problem at Mohammed er det mest populære guttenavnet i Oslo, og knytter implisitt det også til islam.

Kent Andersen utviser en tradisjonell Erasmus Montanus-logikk: Fordi det finnes kriminelle muslimer, muslimer som begår kvinneovergrep, islamske fundamentalister som oppfordrer til terror og muslimer som kaller sine barn Mohammed, så er islam skyld i kriminalitet, kvinneovergrep, terror og navning. Han begår nettopp den samme feilen som han kritiserer venstresida for å gjøre: Å skjære alle over en kam.

Den såkalte “religionskritikken” til Kent Andersen og mange som er enige med han er intet annet enn tradisjonell hatpropaganda som skal spre frykt og motsetninger i samfunnet. Den er farlig i seg selv, men den gjør også livet vanskeligere for f.eks. ateister som ønsker å kritisere religioner, religiøse ledere, religionenes plass i samfunnet m.m. Skal vi følge Kent Andersens retorikk og ligge på samme argumentasjonsnivå, så kan vi like så godt angripe kristendommen som en religion for pedofile, fordi katolske prester har begått pedofile overgrep. Eller hva med å angripe jødedommen for å være en religion for pengepugere og rikfolk, fordi jødiske bankmenn var fremstående på 30-tallet? Eller kanskje vi skal spørre hinduen på hjørnet når han har tenkt å brenne kona si?

Kent Andersens retorikk fortjener merkelappen “småbrun”, fordi han spiller på samme strenger som fascistene på 30-tallet gjorde, og som autoritære og undertrykkende regimer alltid har gjort – det være seg kommunister, inkvisisjoner eller presteregimer. Jeg håper norsk offentlighet klarer å gjennomskue denne typen umoralsk menneskefrykt og hat.