Bjørn Jarle Røberg-Larsen er åpenbart en utakknemlig mann. I går fikk han det for seg at SV er den største trusselen mot en fortsatt Ap-dominert regjering. Makan til nytale!

Har Bjørn Jarle Røberg-Larsen helt glemt at hans eget parti lå i ruiner etter å ha regjert alene i mindretallsregjering etter mindretallsregjering, til og fra i over 30 år? At Arbeiderpartiet ved stortingsvalget i 2001 var nede på 24,3% – laveste oppslutning ved stortingsvalg siden 1924? At oppslutningen spratt opp til 32,7% i 2005 ved inngangen til flertallsregjeringen, og lå på 30,8% ved fylkestingsvalget i 2007? Har han oversett at snittet for Ap på meningsmålingene dette året har ligget mellom 32,4 og 34,2%? Vel ligger partiet fortsatt noe lavere an enn på 80- og 90-tallet (da det lå mellom 35 og 40%), men det er da vitterlig fortsatt “ørnen blant partiene”? Frps vekst har mer å gjøre med Høyres fall enn Arbeiderpartiets tilbakegang. (Kilde for tallene: Bernt Aardals hjemmeside)

Å gå i regjering med SV og Sp har reddet Arbeiderpartiet fra skjebnen til mange andre sosialdemokratiske partier i Europa. Hadde ikke Arbeiderpartiet reorientert seg mot venstre, er det ikke akkurat sikkert at partiet hadde klart å vinne tilbake så mange tapte velgere. En økning på 8-10% i oppslutning fra lavmålet bør Jens Stoltenberg være meget fornøyd med – det er en vekst og en redningsoperasjon som kan sammenlignes med hva partiets fremste navn klarte på 30-tallet.

Men det er kanskje ikke så rart at Arbeiderpartiet fostrer denne typen utakknemlig nærsynthet. Ut fra den kontakten jeg har hatt med partiet (inkludert at jeg *gremme seg* var medlem i ca tre år), tror jeg mye skyldes partiets organisasjonskultur. Arbeiderpartifolk blir fra dag 1 i AUF eller partilaget injisert med maktkampens rusmidler. Å erobre, utøve og beholde makt er hele partiets eksistensgrunnlag. For dette formålet går man gjennom en knallhard skole, hvor allianser skapes og brytes så snart det er opportunt. Alle midler synes tillatt for å få posisjoner, for å albue seg opp på stigen. Skal man være slem, kan man kalle Arbeiderpartiet for en veldig stor sekt, hvor deltakerne hjernevaskes til å tro på maktkampens herlighet og tilstedeværelse overalt. Velmenende mennesker som lokkes av partiets sentristiske blandingsideologi og styringserfaring blir forvandlet av partimaskineriet til aggressive, men slu, maktroboter. (Satt på spissen, men jeg skuffes ofte over den manglende menneskeligheten til ellers tilsynelatende hyggelige Arbeiderpartifolk.) Arbeiderpartiet har for lengst sluttet å tro på noe annet enn å sitte ved makta. Jeg kan nærmest høre Jens Stoltenberg si: “Hvis Arbeiderpartiet ikke sitter i regjering, så kan Norge havne i den situasjon at Arbeiderpartiet ikke sitter i regjering!” Han har aldri sagt det, men jeg ville ikke bli forbauset om det skulle komme ut av hans munn en dag.

Så hvordan kan jeg som SV-er forsvare å sitte i regjering med et slikt monster av et parti? Vel, man tager vad man haver. En hver koalisjonsregjering er et fornuftsekteskap. Jeg tviler ikke på at Bjørn Jarle Røberg-Larsen er ganske representativ for mange Arbeiderpartifolk, og jeg vet (som de fleste nyhetshunder her i landet har fått med seg i løpet av de siste fire åra), at en god del SV-ere okker og aier seg over å sitte i regjering med de koalisjonspartnerne vi har. Men de fleste i mitt eget parti innser at vi må gjøre det beste ut av det. I regjering får vi til så mye, mye mer enn utenfor – særlig når vi har flertall. Vi har fått til en god barnehagereform, vi har verna mer natur enn noensinne, vi har fått norske soldater ut av Irak, vi har fått gratis skolebøker i videregående – for å nevne noen få ting.

Arbeiderpartiet får også til mye sammen med oss. Der hvor Arbeiderpartiet var slitne og hadde stagnert, har vi vært det nye, kreative, friske blodet som har revitalisert norsk venstresidepolitikk. OK, vi har ikke gjort dette før, så det tok litt tid å venne seg til å måtte kompromisse. Men vil virkelig Arbeiderpartiet tilbake til en tid hvor de administrerte politikken til et stortingsflertall som tross alt var borgerlig? Jeg håper ikke det – det vil være en skuffende oppfyllelse av alt jeg har sagt om partiet over. For tross alt tror jeg at arbeiderpartifolk egentlig, innerst inne, vil gode ting. Og det får de lettere til sammen med SV (og Sp), enn med sentrum- og høyresida.