Noe mange har spurt om i debattene på denne bloggen, er om jeg mener all innvandringsmotstand, alt fokus på integreringsproblemer og problemer med asyltilstrømning er ondskap. Jeg har ikke svart på dette ennå, fordi jeg har ønska å gi et grundig svar på et følsomt spørsmål. Dette er et langt blogginnlegg, så hvis du er lat, kan du hoppe rett til konklusjonen nederst.

Først må vi spørre om hva som er ondt og hva som er godt. Jeg mener vi må kunne ta utgangspunkt i blant annet følgende prinsipper for en slik vurdering (lista er en ubearbeidet skisse, som resten av denne bloggen):

  1. Alle mennesker er likeverdige.
  2. Alle mennesker er unike.
  3. Ingen mennesker er ansvarlige for et annet menneskes handlinger, så sant de ikke kan påvirke dem selv.
  4. Alle mennesker har rett til liv, frihet og til å søke lykken, slik de selv definerer den.
  5. Ingen mennesker har rett til å utøve sin frihet slik at den innskrenker andres.
  6. Alle mennesker har krav på like muligheter.
  7. Alle er uskyldige til det motsatte er bevist.
  8. Alle som tar et valg som kan ha konsekvenser for andre mennesker plikter å gjøre valget så informert og reflektert som mulig.
  9. Mennesker er ikke perfekte, rasjonelle vesener.
  10. Mennesker har evnen til å overstyre instinkter og søke det gode.

Disse prinsippene er slik jeg oppfatter det relativt allmennmenneskelige, og (implisitt) anerkjent i samfunnet. For generelle debatter om innvandring, asyl etc. gir disse prinsippene følgende konsekvenser:

A. Fordømmelse eller mistenkeliggjøring av en gruppe mennesker (innvandrere/asylsøkere) på grunn av tilfeldige enkeltpersoner i gruppen sine handlinger, er forkastelig, særlig når det er åpenbart at gruppen er så stor at ikke det enkelte menneske kan stilles til ansvar for alles handlinger.

B. Loven må være lik for alle, uavhengig av deres bakgrunn.

C. Et krav på beskyttelse mot forfølgelse er moralsk absolutt, hviler hos individet som blir forfulgt, og kan ikke avvises av samfunnet av pragmatiske årsaker.

D. Tros- og livssynsfrihet er absolutt, og hva slags religiøst samfunn eller livssynsamfunn en person tilhører, kan ikke i seg selv være begrensende for hvilke muligheter samfunnet gir personen – bare for hvilke muligheter personen selv griper.

E. En hver har en plikt til å undertrykke og disiplinere eventuelle rasistiske eller fordomsfulle impulser i seg selv.

F. Alle har krav på å få leve sitt liv nøyaktig som de vil, men har også plikt til å ta hensyn til menneskene rundt seg.

G. Likhet for loven gjelder alle, og lover og beslutninger kan ikke gis tilbakevirkende kraft. Når noen oppnår rettigheter, kan disse ikke tas vekk igjen.

Disse prinsippene og konsekvensene innebærer at en politikk eller retorikk som er myntet på forskjellsbehandling ut fra gruppetilhørighet alene er dypt moralsk problematisk, spesielt når gruppetilhørigheten ikke er valgt av individet selv. Dette gjelder selv om det politiske tiltaket i seg selv kan være universelt (gjelde alle), hvis retorikken som argumenterer for det er myntet på å undertrykke bestemte grupper i samfunnet. Her er det imidlertid et viktig skille mellom majoritets- og minoritetsgrupper. Hvis en minoritetsgruppe har blitt undertrykt av majoriteten, eller en gruppe mennesker ikke har like muligheter, må det være mulig å gjennomføre kompenserende tiltak som blir denne gruppen til fordel. Det er ikke det samme. Tilsvarende er det å ha progressiv beskatning, bilavgifter etc. heller ikke det samme, ettersom dette handler om både en moralsk plikt til å bidra til samfunnet når man har evnen, og til å bidra til å gi andre like gode muligheter, og til å betale for de skadene man påfører samfunnet. Med andre ord kan vi spesifisere forskjellsbehandlingsprinsippet ytterligere: En politikk eller retorikk som er myntet på forskjellsbehandling ut fra gruppetilhørighet alene er dypt moralsk problematisk, spesielt når gruppetilhørigheten ikke er valgt av individet selv, og særlig når majoriteten eller makta undertrykker minoriteten eller de som på andre måter er marginaliserte i samfunnet.

Altså: Når det er åpenbart at et forslag fremmes på grunn av frykt for eller hat av det som er fremmed eller annerledes, begrunnes i den samme frykten, eller åpenbart vil få konsekvenser som rammer en minoritetsgruppe spesielt hardt, er forslaget eller retorikken rundt det moralsk forkastelig, og grenser mot ondskap.

Ennvidere er det å tillate en slik retorikk eller politikk å bli utøvd – enten gjennom aktivt å støtte slike holdninger eller å godta dem gjennom passivitet – like ondt som handlingen selv. Så sant man forstod eller burde forstått hva som var i ferd med å skje, burde man ha grepet inn. Ondskapen blir ikke mindre av at flere går sammen om den – heller verre.

Men er så all fokusering på integreringsproblemer, asyltilstrømning og debatt om innvandring onde handlinger? Selvsagt ikke. Ingenting er svart-hvitt i et samfunn. Som tidligere lærer på videregående har jeg selv sett integreringsproblemer på nært hold. Gutter som driver dank og blir lokka til rus og kriminalitet, ungdom som blir sittende passive fordi de ikke kan språket, ungdom som driter seg ut fordi de ikke forstår viktige sosiale nyanser. Jeg har sett jenter måtte bytte identitet fordi familien har et vanvittig æresbegrep, og jeg har hørt ellers oppegående gutter preke død over de homofile, jøder og what-not. Men disse problemene har ikke sin årsak kun i kultur og religion. Disse problemene oppstår når sosiale forhold virker sammen med kulturelle og religiøse elementer.

Gjenger på østkanten har vi alltid hatt – bare les Johan Borgens Lillelord eller tenk på Tveita-gjengen. Etter hvert som den tradisjonelle arbeiderklassen har lagt ut på klassereisen og blitt mer velstående, har innvandrergutter med lite annet å gjøre fylt den samme “nisjen” i samfunnet. Gjengidentiteten deres er kanskje vel så mye tatt fra amerikansk hip hop-kultur, fordi gutta identifiserer seg med underdog-gone-filthy rich-mentaliteten som ligger der. Det er deres egen versjon av den amerikanske drømmen. De føler seg undertrykt fordi de faller mellom alle stoler – ikke kan de språket godt nok, de har en mer kompleks identitet enn foreldrene – de har kanskje arvet et æresbegrep de ikke helt forstår, samtidig som de møter det norske samfunnets forventninger om vellykkethet kombinert med diskriminerende holdninger, og det hele blir en ond sirkel, som bare kan brytes gjennom et samarbeid mellom skole, politi, kulturtilbud, utekontakter, rusomsorg, familie og ikke  minst gutta selv.

Mange jenter som kommer fra innvandrerfamilier – antakeligvis flertallet – blir eksepsjonelt godt integrert i samfunnet. Flere tar høyere utdanning enn en del grupper nordmenn, får gode jobber og mestrer det å ha flere kulturer og identiteter godt. Men noen, som har mindre vellykka familieforhold, blir utsatt for mishandling, vold, trusler og tvangsekteskap. Akkurat som noen norske familier lider under tyranniske eller rusa foreldre. De kulturelle forholdene gjør kanskje at mishandlingen får en annen karakter, men du kan ikke forklare mishandlingen med kultur. Skulle det ligge i “den norske mentaliteten” å denge kone og unger, bare fordi det skjer, og det skjer oftere enn vi tenker over?

Enkelte nasjonaliteter blant innvandrergrupperingene kommer dårligere ut enn majoritetsbefolkningen og andre nasjonaliteter på kriminalitetsstatistikken. Fortsatt er det et lite mindretall som står bak kriminaliteten i alle grupper. Men hvis du trekker inn kjønnsfordeling, sosial bakgrunn, botid i Norge og flyktningestatus forsvinner det meste av “nasjonalitets”- eller “kultur”-komponenten, så vidt jeg vet. Det er ikke så rart at grupper som har opplevd krigstraumer og ikke har eller ikke får jobb, har flere unge folk, og særlig menn, i sine rekker, også har flere gruppemedlemmer som begår kriminelle handlinger. Mange som kommer hit behandles dårlig, får lite hjelp og må vente i årevis på et tilbud.

Et hvert system som tilbyr goder vil oppleve gratispassasjerer – folk som forsøker å utnytte systemet. Grunnløse asylsøkere er et problem som ikke vil forsvinne. Så lenge menneskerettighetene og Norges folkerettslige forpliktelser skal respekteres, må vi innse at at det vil komme folk til Norge som prøver hva som helst for å komme inn, bare fordi vi er så utrolig velstående her til lands. Løsningen er ikke da å gjøre livet verst mulig for de som faktisk har krav på opphold – det vil vi bare få tilbake i form av økte sosiale problemer etterpå – men å øke saksbehandlingsressursene slik at søknader raskere kan bli avklart, og de som ikke har krav på beskyttelse kan bli returnert raskere.

Den lovlige innvandringen til Norge har tre hovedkilder: Arbeids- og utdanningsinnvandring, familiegjenforening og asyl. Den førstnevnte har vi minimalt av utenfra EØS-området, mens det er en god del fra EØS-land som kommer hit. Familiegjenforening er noe alle norske statsborgere har krav på. Å forby familiegjenforening er inhumant og i strid med menneskerettighetene. Å gjøre det vanskeligere, for eksempel gjennom alders- og underholdskrav er også et brudd på likebehandlingsprinsippet av mennesker. Så har vi asyl, som i 2008 utgjorde 3% av oppholdstillatelsene, i 2009 11%. Av asylsøkerne som kommer, har så langt i 2009 47% fått avslag, 14% fått opphold på humanitært grunnlag, 20% fått asyl og 19% beskyttelse på annet grunnlag. I 2008 fikk 59% avslag.  (Kilde: UDI.)

Det er legitimt å mene at det er pragmatiske grunner til å begrense tallet på folk som kommer, fordi det tar tid å integrere folk, fordi de som kommer som flyktninger trenger et godt nok tilbud, eller fordi en for høy arbeidsinnvandring kan føre til sosial dumping og elendige arbeidsforhold for de som kommer for å jobbe også. Men det er ofte en hårfin forskjell på denne typen retorikk og en retorikk basert på fremmedfrykt – og ofte spiller man ballen rett i fanget til rasistene når man tar opp denne typen problemstilling. Det er derfor viktig at man er var for hvordan man snakker om problemene, og hvilke løsninger man støtter.

Norge har alltid hatt innvandring. Som en kyststat med åpen økonomi er Norges befolkning sammensatt av veldig mange ulike grupper folk. Jeg vet at jeg selv har både svensk og fransk blod i årene. På samme måten har Norges kultur alltid vært i flyt og utvikling. Kultur er ikke noe statisk noe sted i verden. Å argumentere for å bevare “det norske” er å klamre seg fast til en illusjon om at “det norske” finnes som noe uforanderlig og bestemt. Jeg er glad for at jeg lever i et mer åpent samfunn, med fler valgmuligheter enn noen sinne på alle plan i livet. Jeg grøsser over tanken på å skulle måtte bo i Norge anno 1950, 1960 eller til og med 1980. De som argumenterer for å bevare norsk kultur mot innflytelse utenfra, skyver dette ubestemmelige norske foran seg i frykten for andre mennesker – en frykt som lett kan tippe over i hat.

Konklusjon: Det finnes legitime grunner til å mene at innvandring bør begrenses, men disse grunnene må alltid befestes i hensynet til menneskene det gjelder, og aldri, aldri ta utgangspunkt i frykt, hat, mistenksomhet eller nasjonalisme. Den som argumenterer mot innvandring, mot kulturforskjeller eller for å begrense en gruppes frihet vil alltid ha bevisbyrden for at vedkommendes handlinger og argumentasjon ikke er moralsk betenkelig eller ond. Fremskrittspartiet har i mine øyne ikke klart det – tvert i mot. At partiet i tillegg bruker frykt-retorikk til å skaffe stemmer til en politikk som vil gjøre livet vanskeligere og kjipere for de fleste her i landet er ikke en formildende omstendighet…