Ikke bare har de siste dagers debatt i denne bloggens spalter lagt for dagen et voldsomt innvandrerhat, hat mot undertegnede og mangel på forståelse for bruk av retoriske virkemidler, men den har også åpenbart et krasst hat mot staten og offentlig sektor. Til glede for sinn uberørt av (god) samfunnsfagsundervisning følger derfor nå et lite lynkurs i hvorfor vi har Staten, og hva den gjør for deg og meg.

1. Staten gir stordriftsfordeler.

Siden vi ikke kan holde øya åpne hele tida, trenger vi å bli beskytta av andre. Siden erfaringene med å bli beskytta av mafia, stammer eller atombomba i egen hage foreløpig har vært ganske dårlige, har de fleste av oss slått oss til ro med at det er ganske greit at vi beskytter hverandre gjennom Staten. Akkurat denne biten er alle, bortsett fra gale anarkister og de mest ekstreme kapitalistideologene, enig i. Men staten gir mer stordriftsfordeler enn som så.

Historien har vist oss at det er enkelte ting det funker dårlig å la markedet eller veldedige organisasjoner drive. Ulønnsomme aktiviteter vil i utgangspunktet ikke bli tatt opp av folk som skal tjene penger i et marked, og veldedige organisasjoners aktiviteter treffer tilfeldig, siden de ikke kan bli store nok til å dekke alle gjennom frivillige bidrag. Skole, eldreomsorg, rusomsorg, veibygging, fattigomsorg,  byplanlegging, helsetjenester og de aller fleste kulturtilbud vil enten ikke kunne drives lønnsomt eller nå alle som trenger det. I en god del tilfeller hvor det også er mulig å drive lønnsomt, vil det kunne være ineffektivt å ha mange små tilbydere, slik at resultatet enten blir dyre og/eller dårlige private monopoler, eller dyre og/eller dårlige tjenester. Uansett vil det i et marked også være slik at ikke alle har råd til å betale tjenestene.

Dels for å sikre kvaliteten på en del tjenester alle har lyst på, dels for å sikre at alle har tilgang på dem ut fra betraktninger om at alle mennesker er likeverdige, så har det offentlige (Staten eller kommunene i Norge) overtatt stadig flere av de oppgavene jeg nevnte ovenfor, og flere med. Dette er en tankegang som også har bred oppslutning politisk. Imidlertid er det ideologiske forskjeller mellom partiene på hva det er mest effektivt at staten gjør, kontra private tilbydere i et marked, og på om staten bør ha konkurranse eller ikke.

For å finansiere disse tjenestene tar staten inn skatt. Siden tjenestene ikke lar seg finansiere tilfredsstillende gjennom frivillige bidrag eller full brukerbetaling, er det obligatorisk å betale skatt. Skatten kan kreves inn på ulike måter – som inntektsskatt eller som avgifter. Hvor mye skatt du betaler, er i dag avhengig av hvor mye du tjener og/eller eier. I gamle dager kunne man ha koppskatt – det vil si en skatt som var lik for alle, uavhengig av inntekt. Urettferdigheten i det ble etter hvert ganske åpenbar, så det har man jevnt over sluttet med, selv om det kan være elementer av koppskatt igjen i skattesystemet. Dette må ikke forveksles med avgifter som er knyttet til bruk av bestemte goder eller tjenester – det kan være brukerbetaling, eller det kan være incentiver (gulrot/pisk) som skal få deg til å begynne eller slutte med noe.

2. Staten som beskytter deg mot andre og mot deg selv

Staten beskytter deg mot konsekvensene av andres handlinger. For eksempel har staten lover, politi og domstoler som skal sørge for å avskrekke folk fra å drepe, stjele, bryte avtaler, lure andre og gjøre andre ting som kan skade andre. Staten og kommunene har barnevernet til å beskytte barn når foreldre svikter, den har ulike tilsyn som skal se til at ikke du og jeg blir lurt eller utsatt for utrygg mat, utrygge skip eller fly, useriøse finansaktører og lignende. Men staten stiller ikke bare opp med straff (storklubba) for å hindre uønska adferd, den stiller også opp med incentivene jeg nevnte over. Gjennom ulike miljøavgifter og støtteordninger gjør staten det dyrere å ødelegge for andre gjennom miljøskadelig atferd (som å kjøre bil), og billigere å gjøre alternative ting som ikke er (like) miljøskadelig – slik som ENØK-tiltak i huset. Til syvende og sist er dette også tiltak som gjøres fordi de ikke ville skje av seg selv.

Men staten beskytter deg også mot deg selv. Det er kanskje noe av det staten gjør som er mest kontroversielt og omdiskutert. Gjennom avgifter og restriksjoner på kjøp og salg av sigaretter, alkohol og narkotiske stoffer og aldersgrenser på bruk av bestemte maskiner og kjøretøy blir du hindret i å gjøre ting du kanskje kunne ha lyst til. Du vet at det er best for deg å ikke røyke, drikke eller tjalle, men det skal faen meg ikke staten bestemme for deg, ikke sant? Vel, selv om det du opplever er at staten beskytter deg mot deg selv, så er det egentlig ikke det som gjøres. Beskyttelsen er en beskyttelse av samfunnet mot konsekvensene av dine handlinger. Når samfunnet først stiller opp med helsetjenester, politi, barnevern og så videre, så blir samfunnet også nødt til å ta kostnadene av at du har påført deg selv sykdommer som følge av overdreven røyking, at du havner i slagsmål fordi du er overstadig berusa og at du neglisjerer unga dine i narkorusen (alt dette satt på spissen). Med en gang alkoholavgiftene settes ned, for eksempel, vet vi at antallet alkoholrelaterte sykdommer og skader, samt mishandlings- og voldssaker, øker. Så lenge veldig mange ikke klarer å styre forbruket sitt og konsekvensene av det, så er denne typen begrensninger altså nødvendig for at ikke samfunnet skal gå i oppløsning. (En annen ting, som et apropos, er at mye av det jeg har nevnt her også dreier seg om å beskytte deg mot kommersielle interesser som utnytter det at både alkohol og sigaretter (for ikke å snakke om narkotiske stoffer) er forferdelig avhengighetsdannende, og noe du kjapt kan miste kontrollen over uten å merke det.)

Det er relativt bred oppslutning om at staten er best egna til å beskytte oss i de sakene som er nevnt over. Men igjen, det er ideologiske forskjeller på hvor mye, hvor inngående og hvordan.

3. Staten som omfordeler

Noe av det som det er minst enighet om politisk, er om staten også skal omfordele rikdom og jevne ut oddsene. De ideologiske skillelinjene står mellom liberalister, som hevder at “en hver er sin egen lykkes smed”, konservative som mener at “de som skaper rikdom også må belønnes for det” og sosialister/sosialdemokrater som for det første mener at rikdom ikke skapes av investorer alene og som for det andre mener at dine sjanser her i livet ikke skal avhenge av sosialt utgangspunkt.

Den direkte omfordelingen består i dag i hovedsak i å ha progressiv beskatning, formuesskatt, arveavgift og eiendomsskatt, samt avgifter som først og fremst tas inn gjennom forbruk. Når systemet virker som det skal, så betyr det at de som tjener og eier mer betaler en større andel av det de har/får inn til stat og kommune enn de som tjener og eier mindre. Siden det er mye penger å tjene på å finne smutthull i systemet, så må skattesystemet jevnlig korrigeres og revideres for å sørge for at de som har mest også fortsetter å betale mest, samtidig som systemet ikke må ramme urettferdig, ved at folk som ikke er ment å rammes ender opp med å betale mye. Slik sett kan vi nesten si at det er en konkurranse mellom staten og de rikeste om hvem som ligger lengst fram i utviklingen.

Ingenting av de pengene som kommer inn fra de rikeste er øremerket til de fattigste. I stedet går disse inntektene inn i stats- og kommunekassa, hvor de blir fordelt på ulike offentlige aktiviteter, tiltak og stønadsordninger. Noen av disse ordningene er myntet på å få til omfordeling, mens andre lindrer nød, eller utgjør samfunnets sosiale sikkerhetsnett. Andre ordninger skal forhindre at nød oppstår, eller at folk må stå med lua i hånda for å få det de skal. Gratis kjernetid i barnehager og gratis skolegang for alle er eksempler på ordninger som er ment å få til en gradvis omfordeling – eller utjevning av oddsene. Ved å bruke penger på å fjerne betydningen av hvilken utdanning foreldrene dine har for hvilke muligheter du har gjennom å sørge for bedre skolegang, sørger det offentlige (forhåpentligvis) for at det ikke spiller noen rolle om du er barn av en pakistansk drosjesjåfør i Groruddalen eller en bankdirektør i Holmenkollåsen (siden de største forskjellene er innad i Oslo, bruker jeg oslogeografien som eksempel). Bistand og nødhjelpspenger er et annet eksempel på dette, men i en global skala. Siden det ikke finnes noen verdensomspennende stat som kan omfordele, bidrar den norske staten som best den kan.

To vanlige argumenter brukes mot at staten skal omfordele på denne måten. For det første mener flere at de bør få beholde fruktene av eget arbeid, og at staten ikke bør sy puter opp under armene på folk. Til dette er å si at for det første er det sjelden lite som er frukten av ditt eget arbeid som hadde vært mulig uten andre mennesker som arbeidere og forbrukere, lite som hadde vært mulig å gjøre uten de rammebetingelsene staten skaper og at fint lite av det som tas inn brukes for at folk ikke skal behøve å jobbe. Den moderne velferdsstaten bygger fortsatt på at det skal lønne seg å jobbe. Hvis ikke, hadde økonomien gått i stå veldig raskt. Dette leder over til det andre motargumentet: At staten er lite effektiv. Det er riktig at staten ikke treffer 100% med sine tiltak, og at en god del penger går til administrasjon. Det er riktig at enkelte stønadsordninger er slik utformet at det faktisk ikke lønner seg å jobbe (dette gjelder i hovedsak støtteordninger til småbarnsmødre med fler enn 5-6 barn som mottar sosialhjelp), og at enkelte støtteordninger kan være for lett å komme inn under. Rent sett bort fra at jeg mener det er bedre å støtte noen som ikke trenger det enn ikke å støtte noen som trenger det, så betyr det at demokratiet og byråkratiet alltid må være på jakt etter måter å gjøre systemet mer effektivt på, uten å ødelegge for målsetningene med det. Det er heller ikke riktig at staten nødvendigvis er mindre effektiv enn alternativet. Driften i stat og kommuner utføres ofte for lavere kostnader enn hos private, blant annet fordi lønnsnivået er lavere. Private tilbydere opererer under et privatrettslig regime, noe som betyr at det ligger mye mer administrasjon i arbeid med kontrakter og andre former for avtaler. Som det amerikanske helsevesenet eminent illustrerer, kan privat byråkrati være ekstremt kostbart og ekstremt dårlig.

Staten er ikke best til alt, men den kan – og etter min mening bør – gjøre en glimrende jobb med å omfordele og jevne ut oddsene. Akkurat som alle andre sosiale systemer vil det offentlige aldri kunne bli perfekt, men det er ingen unnskyldning for ikke å prøve.

4. Kjør debatt! Staten som fellesskapsarena

I tillegg til alle de økonomiske og juridiske funksjonene staten har er stat og kommune også viktige arenaer for et stort sosialt fellesskap. Fordi så store ressurser forvaltes gjennom stat og kommune og store deler av livene våre blir påvirket av det som skjer der, er offentlig sektor viktig i å knytte oss sammen som samfunn gjennom debatt og diskusjon. Årets stortingsvalg gjør at vi får diskutert spørsmål som hvor vi vil at samfunnet skal gå med mennesker vi kanskje aldri ellers ville møtt. De demokratiske institusjonene bidrar sånn sett både til at vi blir mer opplyste og intelligente, hver og en av oss, og til at vi bindes til hverandre – på godt og vondt. Vi blir inkludert i andres tanker og må tilpasse våre egne idéer til hva andre gjør. Dette skjer også mellom valgene – i diskusjoner omkring konkrete politiske forslag blir vi engasjert i å utforme verden rundt oss. Det er både bra fordi vi da er med på å ta avgjørelser som angår oss (noe som er både viktig og riktig), og fordi det gjør at vi ikke så lett kan stille oss likegyldige til det som skjer i våre omgivelser. Slik sett bidrar statens eksistens til et tettere samfunn, hvor vi kan stole mer på hverandre og lettere ha noe felles med andre mennesker.

“Staten” består av mennesker som driver den. De formelle og uformelle reglene vi sammen har laget for hvordan staten skal fungere utgjør et intrikat og komplekst system som er vanskelig å forstå, og som lett kan føles fremmed. Etter min mening er det viktig at menneskene som arbeider i staten og det politiske systemet er flinke til å være lydhøre overfor folk utenfor – noe jeg oppfatter at de langt fleste jeg har møtt faktisk er. Samtidig er det viktig at folk som ikke selv jobber i stat og kommune tar på alvor at vi alle er en del av “staten” og har et felles ansvar for hvordan den drives.

Konklusjon: Trenger vi mer eller mindre stat?

Mellom de politiske partiene i Norge er det stort sett gradsforskjeller i svarene på spørsmålet om vi trenger mer eller mindre stat, og på hvilken måte. Som SV-er mener jeg vi trenger mer av den omfordelende staten, rett og slett fordi jeg mener vi sammen som samfunn må beskytte oss mot konsekvensene av grådighet, intoleranse og kynisme som gang på gang viser sitt grimme ansikt som drivendre krefter i markedsøkonomien, og fordi jeg mener det er en grunnleggende menneskerettighet å ha like og best mulige livssjanser, uansett hvor i verden og når i framtiden du måtte bli født. Samtidig mener jeg at vi trenger mindre stat innen religionsutøvelsen, rett og slett fordi livssyn etter mitt hode må være en privatsak. Staten bør støtte alle trossamfunn for å gi likeverdige kår, og i hvert fall ikke kutte støtten til trossamfunn på bakgrunn av hvilken religion de står for – da bruker nemlig staten sine incentiv-ordninger til nettopp å påvirke hva folk skal tro. Tankepoliti har jeg ingen tro på. Sett fra mitt ståsted, mener en Frp-er det motsatte: Staten skal omfordele og gjøre mindre, men den skal mer aktivt opprettholde og styrke verdiforskjeller mellom folk i form av religion og livssyn.

“Staten” er altså ingen abstrakt konstruksjon som ikke har noe med deg å gjøre. Du er en del av staten, og staten har prestert å gjøre ganske mye for deg: Takket være staten får dine barn skolegang, du får kjøre på asfalterte veier og sitte på tog og t-bane, bestemora di får tørket rumpa si på sykehjemmet, du får reparert beinet ditt hvis du skader deg på ski uten at det koster deg en krone, du kan være trygg i hjemmet ditt, du blir forsvart mot angrep utenfra, du har muligheten til å lese denne bloggen fordi du har strøm og telefoni og domstoler som sikrer håndhevelsen av kontraktene som gjør det mulig å importere pc-er til dette landet og selge dem til deg, du blir beskyttet mot misbruk av utleiers posisjon på boligmarkedet eller arbeidsgivers maktposisjon overfor deg, du får uføretrygd hvis du skulle bli varig skadet eller syk, du er sikret ferie, du kan trygt reise med fly og spise mat på restaurant, du får hjelp til å komme deg hjem hvis du blir ranet for alt du eier og har i utlandet, du har tilgang på informasjon om kjønnssykdommer og hjelp hvis du blir alvorlig deprimert, som barn blir du beskyttet mot voksne som misbruker sin makt over deg, du blir sikret mot prisstigning som spiser opp verdien av lønna di og sparepengene dine og du slipper å betale med egg og kjøttstykker i butikken. For å nevne noe. Husk det neste gang du gnåler om hvor fæl staten er mot deg.