I dagens papirutgave av Dagbladet har John O. Egeland en kommentar om “den nye høyrebølgen” med Frp i spissen, som han oppsummerer med følgende:

Antakelig kommer ikke radikalismen videre før den har holdt et oppgjør med seg selv på minst tre hovedområder: Den autoritære tradisjonen, mangelen på en fungerende teori om verdiskapning og et nytt syn på forholdet mellom individet og staten. Det er ikke gjort på noe frokostseminar. Likevel må dette terrenget forseres før en ny kurs kan stikkes ut.

Dette er skuffende av Egeland – her gulper han bare opp vante og kjente fordommer om sosialister. Ut fra det siste døgnets debatt i denne bloggen skulle man nesten tro han var utskremt valgkampmedarbeider for Frp. En sak er at det ikke er bevist annet enn på Frps nettsider at det går en ny høyrebølge gjennom landet. Men noe helt annet er det å ikke følge med i timen om hva slags “radikalister” vi har i dette landet.

Egeland led seg vel gjennom m-l-ernes hurramegrundt i studietida på 70-tallet, men som de fleste har vært klar over lenge, og som nyere forskning også har vist, var m-l-erne aldri noe mer enn en marginal politisk kraft i Norge. Som blitzere, bare penere i tøyet. Det var likevel m-l-ernes autoritære framferd som fikk sverte norsk venstreside til venstre for Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet slutta å være spesielt radikalt før Egeland ble født, og har gjennom hele etterkrigstida representert den klamme sentrumskonsensusen i Norge. Arbeiderpartiets autoritære tradisjoner er omtrent på linje med de autoritære tradisjonene i KrF, Sp og Høyre.

Det som er av organisert, norsk, radikal venstreside som politisk kraft finnes i all hovedsak i mitt eget parti – SV. I så fall rammer Egelands kritikk dårlig. Ikke bare ble det moderne SV i 1975 grunnlagt i opprør mot de ideologiske og autoritære tvangstrøyene i form av Moskva-kommunisme, Lies Ap og Maoismen, men SV har i all tid siden forfekta en anti-autoritær linje: Står du svakt overfor makta, enten makta viser seg i form av statsapparatet, private bedrifter eller sosiale fellesskap, så skal du støttes og vernes i din kamp.

SV har vedlikeholdt og utvikla den linja fordi sosialisme, slik jeg oppfatter at SV-ere ser det, handler om å skape en reell frihet for de mange; ikke bare en frihet for de få rike. Liberalister i Venstre, Høyre og Frp liker å slå seg på brystet som frihetsforkjempere, men all den tid de mangler en fungerende teori om markedets svakheter bygger de et reisverk på leirefundament: Konsekvensen av deres politikk blir ufrihet for de mange. Derfor har SV så sterkt fokus på velferdsstaten – med særlig oppmerksomhet rundt barnehage og skole. Statens og fellesskapets oppgave er å sørge for en utjevning av hvilke vilkår folk lever opp under. Vi veit at forskjeller i sosial bakgrunn har utrolig mye å si for hvilke sjanser du har i livet. Da må vi ha et system som kan løfte i fellesskap, ved å sørge for at alle kan ha barna sine i barnehage, ved å sørge for at de som ikke har like gode muligheter som andre i skolen får et godt tilbud og ved å sørge for at det er gratis å ta seg utdanning.

Men dette handler ikke bare om likhet. Egeland etterlyser teorier om verdiskaping. Blandingsøkonomiske systemer med en sterk stat, sterke sosiale ordninger og sterke fagforeninger kombinert med markedsmekanismer i det private markedet for varer og tjenester har erfaringsmessig vist seg å være de mest robuste systemene for å sørge for folks velstand og velferd. Mitt inntrykk er at SV-ere flest mener det viktigste er å bevare og videreutvikle dette systemet – i stedet for å eksperimentere med å bygge det ned gjennom å hule ut de sosiale ordningene, krympe staten, bruke markedsmekanismer der de ikke er ment å brukes og knuse fagforeningene. Mer demokrati-mekanismer i styringen av staten og bedrifter, mer offentlig eierskap og bedre vilkår for fagforeningene i en globalisert verden er nødvendig.

Individet må aldri ofres på fellesskapets alter, akkurat som grensene for individets frihet må gå der hvor andres frihet må begynne. Det er en skjør balanse, som det aldri vil finnes noe absolutt svar på. Vi har gått for langt i overvåkning (mot SVs vilje), vi har gått for kort når det gjelder individets mulighet til å være med på å forme beslutninger som påvirker individet. Vi må ikke se på forholdet mellom individet og staten som vi ser på forholdet mellom en forbruker og en tjenestetilbyder. Individet må ses på som en deltaker i staten – en som er med på å forme staten, men som også inngår i et fellesskap med andre. Staten og folket må hele tida være i dialog med hverandre.

Jeg kan ikke se at Egelands utfordring er rettet mot rette folka. Tvert i mot mener jeg hans utfordring må sendes dit den hører hjemme – til høyresida:

  • Når får vi et oppgjør fra de borgerlige med den autoritære tenkinga som ligger til grunn for overvåkingssamfunnet de borgerlige partiene slutter opp om, som ligger til grunn for forslagene om å sende asylsøkere til Afrika for å gjøre det avskrekkende å komme til Norge og som ligger til grunn for kulturhatet Frp legger for dagen?
  • Når får vi et oppgjør fra de borgerlige med den liberalistiske markedstankegangen om verdiskaping, som igjen og igjen viser seg å svikte – gjennom finanskriser, gjennom mislykte New Public Management-reformer som bare påfører mer kostnader og byråkrati og gjennom enorme bonuser til finansfyrster som bryr seg katta om resultatene av aktivitetene deres for vanlige folk?
  • Når får vi et oppgjør fra de borgerlige med den dehumaniserende tankegangen om borgerne som kunder av staten? Et oppgjør med at vi alle kun skal være homo oeconomicus? Når skal vi få lov til å være homo ludens? Homo familius? Homo sexuellus? Homo kulturus? Homo gastronomicus?

Nei, John O. Egeland – ta deg en bolle og kom tilbake når du har noe meningsfylt å si til noen som trenger å høre det.