Christers blogg

Jeg har nå tatt om igjen partitestene til Nettavisen, Stavanger Aftenblad, TV2, VG og Aftenposten, for å se hvor like resultater de gir. Jeg har forsøkt å svare relativt konsekvent, men det kan være avvik i vektingen av om saker er mer eller mindre viktige i svarene mine. Hvis resultatene er relativt entydige, er det kanskje grunn til å tro at de ulike testene er omtrent like gode. Hvis det er store avvik, spiller altså testopplegget muligens en større rolle. Det er selvfølgelig ikke mulig å generalisere ut fra bare mitt tilfelle, men det er kanskje en grei første pilotstudie

Nettavisens partitest består per i dag av 50 spørsmål, med i all hovedsak to svaralternativer (og noen unntak fra dette). Testen gir deg ikke mulighet til å svare “Vet ikke”, gjør det vanskelig å gradere svarene og gjør det vanskelig å indikere hvor viktig en sak er. Partiet Rødt er ikke med i testen. Jeg tviler på at spørsmålene er mange nok til å veie opp for disse svakhetene. Men her er nå resultatet:

• SV: 75,8%
• Ap: 52,6%
• Venstre: 49,6%
• Senterpartiet: 49%
• Krf: 41%
• Høyre: 29,1%
• Frp: 19,7%

Neste ut er Stavanger Aftenblads partitest. Her får du 24 spørsmål, som skal vektes mellom 1 og 5 ut fra hvor enig du er. Testen gir bare ett resultat, og du får ikke vite hvordan du passer sammen med alle de andre partiene, eller hvor enig du er. Du får vite hvilket parti som kommer på andre plass, og hvilket som havner nederst. Jeg er dypt skeptisk til både spørsmålsformuleringer og måten resultatet presenteres på. Likevel et pluss at du får hvite hvilke saker du var mest enig og uenig med partiet i. Her er resultatet mitt:

• 1. plass: Rødt
• 2. plass: SV
• Siste plass: Frp.

Så har turen kommet til TV2 sin partitest. De har uten tvil den lekreste layouten, men hvordan er det med innholdet? Denne testen gir deg mulighet til å prioritere hva som er viktig for deg. Det er mulig å gradere svarene også her, og spørsmålene er delt inn i 12 ulike kategorier, med mellom 3 og 6 spørsmål hver. Her får du bare opp ett resultat til slutt.

Mitt resultat:

• SV

VGs velgerguide er neste test. Mens de andre testene ser ut til å basere seg først og fremst på partiprogrammenes innhold, har VGs politiske avdeling her gjort en vurdering av hvem de mener vil arbeide for de ulike standpunktene med størst troverdighet. I denne testen er det 34 spørsmål, hovedsakelig med to svaralternativer, men med en del unntak. Flere spørsmål er felles med Nettavisens test. På slutten kan du velge tre “hjertesaker”. Pluss for at det er mulig å få opp nasjonal og lokal statistikk også, brutt ned på demografiske variable. Denne testen har ikke med partiet Rødt.

Resultatet fra VGs velgerguide ble som følger for meg:

• SV: 82,7%
• Ap: 73,2%
• Sp: 64%
• V: 59,4%
• Krf: 52,2%
• H: 34,4%
• Frp: 9,5%

Sist kommer Aftenpostens valgomat. Det varierer hvor mye de andre har satset på ekstra informasjon, men her svømmer du i lett tilgjengelige forklaringer om sakene. Du kan se utviklingen av partiene (anonymisert) underveis, noe som gir godt innsyn i testens dynamikk. Du kan gradere hvert spørsmål, og vekte betydningen av hvert spørsmål underveis, noe som gir god kontroll over resultatet. Du kan få mer informasjon om hvert eneste utsagn hvis du lurer på noe, og denne informasjonen hjelper til en viss grad. På slutten får du til og med en videohilsen fra den partilederen som “vant” testen med deg. Valgomaten gir et seriøst inntrykk, og er pedagogisk lagt opp med (nesten) etterprøvbare forklaringer om hvorfor spørsmål er valgt ut som de er. Det er 29 spørsmål i testen.

Resultatet fra Aftenpostens valgomat:

• SV: 91%
• Rødt: 82%
• Ap: 70%
• Venstre: 66%
• Krf: 51%
• Sp: 43%
• H: 19%
• Frp: 7%

Oppsummering

Det er ganske store forskjeller på partitestene, både i utforming og resultat. Rangeringen av partiene varierer en god del, selv om SV kommer ut på topp i 4 av de 5 testene for min del. At Rødt er med i noen, men ikke alle, er et minus, og det hadde ikke gjort noe om også Kystpartiet, De Grønne og Demokratene (som vel er de største av mikropartiene) kunne vært med. Der det oppgis prosentuering, kommer jeg også ut med ganske store variasjoner.

Oppsummert blir variasjonen i rankingene altså slik:

• SV: 1.-2. plass; 75,8%-91%
• Ap: 2.-3. plass; 52,6%-73,2%
• Rødt: 1.-2. plass; 82%
• Venstre: 3.-4. plass; 49,6%-66%
• Sp: 3.-6. plass; 43%-64%
• Krf: 5. plass; 41%-52,2%
• Høyre: nest siste plass; 19%-34,4%
• Frp: siste plass; 7%-19,7%

Det er med andre ord ganske store sprik i prosentueringene. Siden disse måles opp mot det enkelte partiets standpunkter, har det en del å si om hvordan testene er bygget opp. Én mulig antakelse er at Nettavisens test er “snillere” med de borgerlige partiene – i hvert fall ser det ut til å gjelde for mine standpunkter, mens Aftenposten er veldig mye snillere med de sosialistiske partiene – igjen i forhold til mine standpunkter. Men rangeringen er uansett den samme.

Skulle jeg selv rangert partiene etter hvor enig eller uenig jeg føler meg med dem, så ville det antakeligvis sett noe sånt ut – så kan man jo sammenligne med partitestenes rangeringer:

1. SV
2. Ap
3. Delt: Venstre og Rødt
4. Delt: Sp, Høyre og Krf
5. Frp

Grovt sett gir partitestene noenlunde det samme bildet.

Så hva er mitt råd? Vel, hvis du føler for å bruke partitestene til å gi deg råd, konsulter flere. Aftenpostens er etter min mening den beste, men også den må brukes forsiktig. Jeg vil nok anbefale deg å bruke en del tid på å snakke med partienes folk på stands rundt omkring og oppsøke nettsidene deres også, i tillegg til å titte på partiprogrammene selv.

Lykke til!

Jeg mener religion i det alt overveiende er skadelig for samfunnet. I dette og kommende innlegg på denne bloggen, vil jeg ta for meg de viktigste verdensreligionene for å konkretisere hva som gjør dem så skadelige. Først ut er den som er nærmest mitt eget opphav: Kristendommen.

Dette blogginnlegget blir ganske langt, så det er delt opp etter noen temaer. Først tar jeg for meg det jeg oppfatter som sentrale teologiske konsepter i kristendommen, og omtaler først hvorfor de er menneskelige konstrukter – ikke sannhet, og dernest hvordan de har skadelige virkninger. Det andre jeg tar opp, er kristendommen som organisert religion, og hvordan ulike religiøse institusjoner i samfunnet gjør skade. Mitt tredje poeng er kristendommen som sosialt undertrykkende kraft i seg selv. Det fjerde poenget er hvordan kristendommen bør konfronteres og bekjempes i samfunnet – hva er medisinen mot den kristne kreftsvulsten?

Aller først må jeg imidlertid komme med et par ‘disclaimers’ om hva jeg ikke mener. Jeg mener ikke at det skal være forbudt å være religiøs, eller å drive misjonering. Jeg mener tros-, ytrings- og tankefrihet er en av hjørnesteinene i vår sivilisasjon, og noe vi må verne om. (NB: Trosfrihet brukes av og til som forsvar for undertrykking, og er da misforstått – i det øyeblikket trosfriheten til ett menneske begynner å innskrenke et annet menneskes friheter, har vi nådd grensen for trosfrihet). Videre mener jeg ikke at det ikke finnes positive sider ved religioner. Jeg oppfatter religioner som ideologier som kodifiserer sosial praksis, og i mange samfunn kan de derfor bidra til mer tillit og samhold, frigjøring eller utvikling. Religioner har også gitt mye til folk i krise, og mange opplever at de har blitt friere og lykkeligere mennesker på grunn av religionen deres. Religiøse institusjoner har i perioder også stimulert filosofi, kultur og utdanning der hvor statsapparatet eller det øvrige samfunnet har sviktet. Jeg sier ikke at disse opplevelsene og trekkene ikke er noe verdt. Men de er allment anerkjente, og blir ofte tatt for gitt. Mitt anliggende er å vise til de destruktive sidene av religionene, og hvordan de – som alle andre ideologier – lett blir perverterte. Men i motsetning til de fleste andre ideologier, utgir de seg for å være allmenngyldige sannheter, som det forventes at man blindt aksepterer uten spørsmål. Derfor er denne bloggføljetongen et forsøk på å stille spørsmålene, gi noen svar og håpe at det bidrar til at folk tar til vettet.

Så til saken: Kristendom!

Teologiske aspekter ved kristendommen

Slik jeg oppfatter de sentrale, teologiske aspektene ved kristendom i alle sine mest vanlige former, så kan de brytes ned i følgende elementer:

• Gud er allmektig, allvitende og allestedsnærværende, og skaperen av alt.
• Bibelen er Guds ord (enten ordrett eller slik mennesker har mottatt det)
• Gud er én, men tre: Fadere, Sønnen og Den Hellige Ånd
• Jesus ble født menneske av en jomfru, døde på korset for menneskenes synder og stod opp igjen fra de døde, for så å bli opptatt til Himmelen
• Du må akseptere Gud, og Jesus som hans sønn, for ikke å gå fortapt, men til gjengjeld vil du få tilgivelse for dine synder.

Det er variasjoner over disse temaene, og en lang rekke nyanser, men dette er det som går igjen.

Guds natur og rolle

“Gud” er et svært så ambivalent konsept i kristendommen. På den ene siden er Gud én, på den andre siden tre. På den ene siden er Gud hevngjerrig og sjalu(særlig i det gamle testamente), på den andre tilgivende og barmhjertig. På den ene siden er han allmektig og god, på den andre siden finnes det mye ondskap i verden. Av en eller annen grunn har han skapt naturlover, som han kan oppheve når det trengs, uten noen konsekvenser. Det praktiske (for kristne) med “Gud”, er at denne ambivalensen kan brukes til å gi en forklaring på alt. Er det ondskap i verden, er det fordi menneskene har fått fri vilje. Vi har leveregler (de ti bud), men du kan bryte de fleste så mye du vil, så lenge du til syvende og sist angrer og, viktigst av alt, utviser kjærlighet til Gud. Er det inkonsistenser i Bibelen, er det fordi Gud ville det slik (for å forvirre oss?).

Mennesker søker alltid en forklaring på det vi ikke forstår, og sammenhenger som kan gi oss et årsaksbilde. Derfor finnes det guder, mytologier og kultuser overalt. Derfor tror så mange mennesker på ånder og spøkelser. Derfor ser vi så lett forbindelser mellom tilfeldigheter, og derfor generaliserer vi så lett. Det er ikke så rart at vi søker en enkel forklaring på det største spørsmålet av alle: Hvorfor er vi her? Hvor meningsløst kan det ikke føles, når du ser på menneskehetens historie, å tenke at du er her i 30-40-90 år, kanskje lidelsesfulle år til og med, for så bare å forsvinne igjen? Og hvorfor må våre kjære hele tida rykkes fra oss og gå over til å bli ingenting? Det kan være lett å tenke at det må være en større plan med det hele. Men blir det noe mer sant av den grunn?

Det har alltid vært ting vi ikke klarer å forklare – det er for eksempel hele poenget med vitenskap – å grave og finne nye ting vi ikke har en forklaring på. Men at vi ikke har en forklaring betyr ikke at det ikke er mulig å finne en! Det kan hende at forklaringen forutsetter mer teknologi eller bedre analytiske verktøy enn vi har nå, eller det kan hende at informasjonen som kunne hjulpet oss å forklare har forsvunnet, eller ikke er tilgjengelig på andre måter. Men spekulasjon er ingen erstatning for manglende forklaringsevne. Da kunne vi slått oss til ro med at tordenguden Tor skaper lynene med gnistene fra hammeren sin, i stedet for å forsøke å finne ut hva som var kreftene i sving.

Kan vi da finne ut hvorfor universet oppstod? Det kan hende, men det er ikke sikkert. Det kan for eksempel ikke lenger være mulig å finne ut, på grunn av spesielle forhold ved tilblivelsen (for eksempel de kjente fysiske lovenes sammenbrudd fram til rett etter Big Bang), eller det kan være at vårt begrepsapparat ikke virker (kanskje lineær tid som løper i én retning ikke er riktig oppfatning av “tid”). Men det er som regel slik at den forklaringen som krever færrest antakelser om verden også er den mest sannsynlige. Selv om vi i dag ikke kjenner den riktige forklaringen, er det likevel mer sannsynlig at universet for eksempel oppstod ved at tilfeldige partikler kom fra ingenting (fordi fysikerne kan se det skje i et vakum), enn at en allmektig skaper satte tingene i gang. (Og hvem skapte skaperen?)

Ting blir ikke noe lettere når kristne forsøker å gjøre rede for hva “Gud” er for noe. Skapte ”Gud” bare lovene som satte ting i gang? (Urmakeren) Er ”Gud” en personlig kraft, eller bare en naturkraft, tilstede i alt? Er “Gud” aktivt involvert i verden i dag? Kristne er ikke enige om dette, og heller ikke om de moralske implikasjonene. Og hva slags moral styrer hva “Gud” gjør? Denne uenigheten bør ringe noen bjeller. Kristne vil kanskje hevde at det skyldes at vi ikke klarer å gripe det guddommelige med våre feilbarlige menneskelige evner. Men kanskje en enklere, og mer realistisk forklaring, er at “Gud” er skapt av mennesker – at uenigheten skyldes at vi forestiller oss den typen “Gud” vi ønsker oss selv, eller som skaper minst trøbbel for vårt eget verdensbilde.

Er så dette egentlig noe problem? Kan vi ikke bare filosofere i fred over Guds rolle og natur? Vel, det er ikke så enkelt, fordi dette har praktiske konsekvenser på flere plan. For det første kveler det menneskelig utforskertrang når man kan finne svarene ved å slå opp i én bok – og lever du på feil tid og sted, kan det til og med være dødelig (reelt eller sosialt)  å stille spørsmål ved “sannhetene” i Boka (bare se på hvilken skjebne som møtte kjettere, hvordan ateister blir sett på som umoralske og onde av flere miljøer i USA, eller hvordan medlemmer av ulike tros- og lokalsamfunn her i landet risikerer sosial utstøting fra familie og venner hvis de forkaster troen. For det andre fratar det menneskeheten selv for skyld for det vi gjør. En allmektig Gud som tillater ondskap å skje, har i det minste et medansvar. Da kan ting være en del av “Guds plan” eller “Guds test” av menneskene – det kan bortforklares og rasjonaliseres, i stedet for at de menneskene som forårsaker ondskapen blir stilt fullt og helt til ansvar.

Bibelen som Guds ord

De fleste kulturer med et skriftspråk har på et eller annet tidspunkt gått fra en muntlig fortellertradisjon til å skrive ned fortellingene i en standardisert form. Så også jødedom og kristendom. Gjennom 2000 år (for nesten 2000 år siden), ble jødiske myter, sagn og fortellinger skrevet ned, og gradvis konsolidert til det vi i dag kjenner som Talmud, Det gamle testamente og Det nye testamente. Sterke historier som satte ord på folks følelser, og som har fortsatt å bevege mennesker siden. Historier som ga svar, og som samtidig ga muligheten til å spekulere over implikasjonene de ga. Men disse historiene er like fullt ett folks fortellertradisjon – ikke guddommelig.

Bibelens potensiale for innflytelse på folks hjerter var tidlig åpenbart, og kontroll over hvilke versjoner av fortellingene som kom med, ble viktig. Den kampen fortsetter selv i dag, for eksempel med ulike oversettelser av Bibel-tekster. At det finnes forkjempere for eldre – og i følge lingvister mindre tro – oversettelser av Bibelen, bør være en god indikator på hvordan bibeltekstene først og fremst tjener en sosial og kulturell funksjon.

Hva så om Bibelen ikke akkurat er Guds ord? Man trenger jo ikke ta den bokstavelig – mer som metaforer over de evige mysterier! Ut over det at mye av poenget med Bibelen forsvinner hvis man kan tolke den metaforisk som man ønsker, så er det å henvise til en autoritativ tekst – uavhengig av om det er Bibelen eller Das Kapital vi snakker om – en veldig effektiv måte å drepe selvstendig tankevirksomhet på. Hvis grensene for din spekulasjon er hvilke deler av skapelsesberetningene som skal tolkes bokstavelig og hvilke som skal tolkes metaforisk, så går du allerede glipp av mange impulser som kan gjøre deg til et mer gjennomtenkt menneske. Og hvis du nå prøver å ta Bibelen bokstavelig (noe som jeg ser på som en “ærligere” sak), så er du forferdelig dårlig rustet for å leve i et samfunn hvor folk skal ha frihet og individuelle rettigheter, vitenskap og avvikende tankegang. Bibelen ble skrevet for bronsealderen. (En annen sak er at det i praksis er fullstendig umulig å følge hele Bibelen.)

Historien om Jesus

Historien om Jesus er en god røverhistorie. Den kombinerer et sammensurium av midt-østens og middelhavsområdets urgamle sagn og myter med en god dæsj rebelsk opprør med tilstivna dogmer og romersk undertrykking, frigjøring av de undertrykte og løftet om tilgivelse og evig liv. Den har rett og slett alt. Det er godt mulig at det er en kjerne av sannhet i den – samtidige kilder nevner såvidt jeg har skjønt en form for jødisk leder som kan identifiseres med Jesus, men de fleste fortellingene om han er skrevet ned årevis seinere, og så nøye redigert og utvalgt. Du skal ikke lenger enn til moderne kulturpersonligheter for å se hvordan myter får fritt spillerom. Det er bare å se på Elvis-mytologien, eller hvordan nazi-regimet og Lenin er omgitt av mystikk – og det er i vår “opplyste” tid.

Å kjøpe historien om Elvis – unnskyld, Jesus, mener jeg – er å tro på et eventyr. Ikke bare det, men det innebærer også å kjøpe en ideologi som på den ene siden preker barmhjertighet, men som på den andre siden fortsatt er sjalu (du må godta Jesus som frelser, eller imøtese fortapelse), og som forventer at du misjonerer for den. At du aktivt går ut og verver nye – også små barn, som ikke ennå er i stand til å ta et informert og selvstendig livssynsvalg.

Tilgivelse og synd

I følge mange kristne retninger fødes du syndig, og du fortsetter å synde. På ulike måter kan du få tilgivelse for syndene dine gjennom å angre på dem, men viktigere, gjennom å akseptere Guds kjærlighet og at Jesus døde for deg. Premissene er med andre ord:

1. Hva som er godt og hva som er dårlig er bestemt av Gud.
2. Du gjør dårlige ting hele tiden.
3. Det bør du angre på.
4. Du må tro på Gud og kjøpe hele historien om Jesus for at det skal gå deg godt likevel, og for at du skal få evig liv.

Helvete får stadig færre tilhengere blant mainstream-kristne, og de fleste ser nå på fortapelse mer som et fravær av Gud – eller rett og slett ikke å bli gjenopplivet. Uansett om straffen kommer i form av evig mørke og søvn eller brennende svovelpøler og gafler i rumpa, så skal du altså straffes for din unnfallenhet. Mekanismen er genial: På den ene siden er det mye du kan gjøre galt, og gjør galt - noe som samfunnet rundt gjerne bruker mye tid og energi på å minne deg på – men fortvil ikke, for på den andre siden venter uendelig kjærlighet.

Med andre ord er hele poenget skyld. Du skal føle skyld for at Gud har ofret så mye for deg, og hva er det du gir han tilbake? Synd og utakknemlighet. Hørte jeg noen si “passiv-aggressiv”?

Organisert kristendom

Det er mange teologiske spørsmål vi kunne gått dypere inn i, men nå har tiden kommet for å snakke litt om organisert kristendom, og all styggedom det medfører. Grovt sett kan vi kategorisere den organiserte kristendommen i tre grupper:

• Statlig religion
• De store kirkesamfunnene
• Mer uavhengige/selvstendige kirkesamfunn

Jeg vil ta for meg kort hvordan disse gruppene virker, hvorfor de eksisterer og hva de gjør med samfunnene våre.

Statlig kristendom

Statlig kristendom kommer i mange varianter. Noen steder er religionen nedfelt i Grunnloven, slik at en bestemt kirke har en spesiell status. Noen ganger er også kirken i seg selv statlig. Andre steder er staten formelt konfesjonsløs, men religionen er sterkt tilstede i statens virke, i politikk og i utdanning. USA er et klassisk eksempel på det siste, hvor bekjennelse til Gud og bønn på et eller annet vis gjennomsyrer daglig aktivitet i skoler og politiske institusjoner.

Statlig kristendom i form av statskirker og lignende kom til fordi statsoverhoder ønsket kontroll med kirkens eiendommer og organisatoriske apparat, samt med folkets hoder. Med demokratiets framvekst og andre former for verktøy for bygging av nasjonalt samhold (politiske partier, kringkastere, skoler og verneplikt, for å nevne noen), har innflytelsen snudd. Det er ikke lenger staten som bruker kirken som verktøy i like stor grad, men kristendommen som bruker staten til å beholde sin dominerende posisjon. Gjennom undervisning i troens læresetninger eller stort fokus på kristendom i religionsundervisningen, gjennom tilstedeværelse ved viktige begivenheter, gjennom tilstedeværelse  i militæret og gjennom offentlige bevilgninger sikres kristendommen en fortsatt stor rekruttering og at mange fortsetter å tilhøre religionen av bekvemmelighetshensyn.

I de landene som har religion sterkt tilstedeværende, men uten en offisiell statlig religion, er det gjerne kulturelle og historiske grunner til det. Staten kan enten ha oppmuntret en bestemt religion, eller de aller fleste i nasjonen har hatt samme tro. Da blir troen tatt for gitt, og ikke-troende blir “avvikere” som har vanskeligere for å få makt og posisjoner, og med å få sin stemme hørt. Til syvende og sist bidrar det til å opprettholde religionens plass i samfunnet.

Store kirkesamfunn

De ortodokse kirkene og den katolske kirken er kanskje de viktigste av de store kirkesamfunnene som har vokst fram parallelt med statene – noen ganger uavhengig av statene, noen ganger i symbiose med dem. Disse kirkesamfunnene ble til i en tid hvor maktstrukturene i samfunnet var komplekse og diffuse, og hvor det var dårlig med samfunnsinstitusjoner som penetrerte alle nivåer. Kirkenes løfter og budskap hadde sterk effekt på folk uten særlig mange andre kilder til kunnskap, og de fikk god tilgang på ressurser. Det er utrolig hva folk er villig til å gjøre for evig liv, fortrinnsvis et mer behagelig sted enn i svovelpølene i Helvete… Ved at mange mennesker stilte opp for noe de følte var større enn dem selv, fikk kirkene etter hvert kapasitet til å sørge både for kroppen, sjelen og for samfunnet. I mangel av utviklede velferdsordninger ble kirkene de man kunne henvende seg til. Evnen til å beholde en viss enhet (til tross for skismaer fra tid til annen) gjorde at kirkene, særlig den katolske, fikk befestet en enormt viktig samfunnsposisjon i et enormt territorium. De ble tilsvarende vanskelige å utfordre for verdslige makthavere.

I dag har de store kirkesamfunnene flere medlemmer enn noen sinne, men de må konkurrere med andre om makten. Det farligste med dem er kanskje hvordan de fortsatt mange steder representerer et unnfangelse-til grav-system som kan tilby mer velferd enn staten, pleie for sjelen og utdanning. Ofte (men ikke alltid) alliert med konservative krefter, gjør kirkene det mye vanskeligere å bygge opp gode, demokratiske velferdsstater. I tillegg har de så stor kontroll over så mange aspekter av menneskelig liv, og menneskene i organisasjonene så stor interesse i å beholde sine posisjoner, at det ikke trengs noen Einstein for å se at potensialet for undertrykking er stort.

Uavhengige kirkesamfunn

I gamle dager ble man brent som kjetter om man prøvde seg på alternative fortolkninger av kristendommen. Med demokrati og menneskerettigheter har det blitt stadig lettere å etablere selvstendige trossamfunn med tettere eller mindre tette bånd til mainstream, organisert kristendom i form av for eksempel statskirker eller katolisisme. Noen av disse samfunnene har så store teologiske forskjeller fra annen kristendom at de kanskje bør betegnes som helt andre religioner (mormonerne og Jehovas vitner, for eksempel), mens andre preker varianter som er mer gjenkjennelige (pinsebevegelsen, for eksempel). Noen har overlappende medlemskap med andre trossamfunn, mens andre utelukker det. Det kan altså være litt vanskelig å generalisere til disse, men jeg skal likevel prøve å si noen ting som jeg oppfatter har en viss relevans.

Disse trossamfunnene har som regel vokst fram fordi deres stiftere eller medlemmer ikke har vært særlig fornøyd med det de har fått servert av andre kristne institusjoner, eller ikke har følt seg velkomne der. Teologiske eller organisasjonspolitiske uenigheter (som gjerne kan overlappe) har ført til splittelser helt siden kirkens første dager. Som et resultat av dette, vil sannsynligvis de fleste av disse samfunnene se på seg selv som noe annet enn samfunnet rundt. Deres medlemmer er spesielle, de er utvalgte, de har sett et lys ingen andre har sett. Mange har kanskje aktivt oppsøkt trossamfunnet, eller blitt aktivt rekruttert. Motivasjonen for å delta vil altså kanskje være høyere, samtidig som følelsen – og avhengigheten – av fellesskapet i menigheten blir større enn i mange statlige eller store kirkesamfunn. En god del av disse trossamfunnene er bygget opp rundt en eller noen få karismatiske lederskikkelser. Som hos mormonerne kan det være en Smith som opphøyer seg selv til profet, eller det kan være TV Visjon Norges primus motor, Jan Hanvold, som bare er mye tilstede. Behovet for penger for å bygge opp menigheten og gjøre det mulig å nå ut til flere (eller kjøpe hårlakk til sjefspredikanten) vil nok ofte være tilstede, særlig blant de som driver TV-kanaler. (Nevnte Jan Hanvold er et fantastisk eksempel på en som har et umettelig pengebehov.) Personlig ser jeg flere likheter mellom new age-kulturen, med healere og skepsis til skolemedisin, og enkelte av disse trossamfunnene. “Kast krykkene og gå!” er mer enn en klisjé – det er en ofte brukt teknikk, enten i form av faktiske forsøk på healing, eller gjennom forbønn for folk som har et eller annet problem. (Og gjerne i kombinasjon med et kontonummer på tv-skjermen. Har du økonomiske problemer? Ring oss, og vi ber for deg – og hvem vet, kanskje Gud blir glad hvis du gir litt mer penger også?)

Mekanismene jeg har beskrevet over, gir åpenbare problemer. Hjernevask og kontroll over de troendes liv er aldri langt unna – i mer eller mindre fordekt form. Det sosiale livet forventes levd i menigheten; kontakt med omverdenen må kanskje først og fremst foregå gjennom verving, og ellers bare i den utstrekning det er nødvendig. Samfunnet må forandres, hvis ikke det da snart vil gå under likevel. Kritisk tenkning blir sett på med skepsis, utsatt for hersketeknikker eller rett ut fordømt. Det blir lite rom for menneskelighet i en slik setting…

Det klamme fellesskapet

Det er ikke bare i de ekstreme sektene og sære trossamfunnene at vi finner sosiale pressmekanismer knyttet til kristendommen. Historien – og vår samtid – er full av eksempler på folk som blir utstøtt eller får sine liv ødelagt fordi de går på tvers av kristne normer eller kristne samfunns opptreden. Én ting er de mer ekstreme eksemplene, som moderne heksejakt i Afrika og angrep på abortklinikker i USA (det er alt for mye av dette, og det er helt grotesk), men vel så farlig er de små tingene. Som fordømmelsen av homofili, angrepene på evolusjonsteori og vitenskap, eller fremmedfrykt, basert på at “Norge skal være et kristent land”. Eller at det i religionens navn fortsatt ses på som uakseptabelt å ikke gå på bedehuset, eller å bo sammen uten å være gift. Eller at det å stille spørsmål ved folks tro anses som intolerant – en intolerant hersketeknikk i seg selv. I Norge har det heldigvis blitt stadig lettere å leve sitt liv på tvers av kristendommen i de siste tjue åra, men det finnes fortsatt skumle tendenser rundt omkring i vårt land, og i mange andre land er situasjonen langt verre. Enkelte steder, slik som i USA, ser det ut til å ha foregått en religiøs radikalisering som har gjort tro på den kristne guden til en forutsetning for å være sosialt akseptert i mange flere samfunn.

Religionene er ikke alene skyld i at folk undertrykkes av menneskene rundt seg. Menneskelige behov for trygghet, forutsigbarhet og tillit gjør at vi helst ser at folk er som oss selv og deler våre synspunkter – det gjør ting så mye enklere å forholde seg til. Avvik føles som en trussel. Men det som gjør religioner så farlige, er at de kombinerer denne betenkelige menneskelige tendensen med kravet om blind tro på utrolige eventyr, sekteriske institusjoner som bedriver hjernevask på folk, gjerne fra de er små barn, og som ikke går av veien for å søke mer makt, og med arkaiske og tidvis undertrykkende moralske regler.

Medisin mot galskapen

Så – finnes det noen form for medisin mot denne galskapen? Mot denne kreftsvulsten som tapper oss for evnen til selvstendig tenkning, som kveler vår frihet og spiser av samfunnet energi? Ja. Jeg mener tre ting må til. For det første må staten slutte å støtte opp om kristendommen spesielt og religioner generelt i den grad det gjøres i dag. Trossamfunn er viktige kulturbærere og vil uten offentlig støtte antakeligvis bli radikalisert, så staten må gjerne fortsette å gi støtte til ulike trossamfunn. Men støtten bør begrenses til det som trengs for å vedlikeholde grunnleggende fasiliteter, og alle trossamfunn bør behandles likt. Dernest bør all form for offentlig religiøs praksis opphøre – det være seg i form av forkynnende opplæring, “pledge of allegiance”, statskirke/statsreligion eller bruk av bønn i offentlige institusjoner. Og sist, men ikke minst, må evnen til kritisk og selvstendig tenkning stimuleres. Skolene bør bruke mer tid på opplæring i filosofi og logikk og i vitenskapelig metode. For til syvende og sist er dette en form for kreft som bare kan bekjempes mentalt – gjennom folks egen evne til å ta avstand fra bronsealderdogmer og eventyr som grunnlag for livet i det tjuende århundre. Folk er i stand til å tilegne seg, forstå og anvende moralske leveregler uten at 2000 år gamle forfattere trenger å forklare dem det.

Kristendommen har hatt en dominerende posisjon i hundrevis av år, og slipper derfor ofte lett unna i våre dager, hvor islam oppfattes som en langt større trussel mot folk. Men mye av den samme kritikken som man kan komme med mot islam, egner seg også godt til å bruke på kristendom – det er fellestrekk ved religionenes funksjon i samfunnet. Neste gang skal jeg se på hva som helt spesifikt er problematisk med islam.

Neste: Islam: en totalitær tro?

Ut fra en liten diskusjon i kommentarfeltet mitt på siste innlegg, ble jeg inspirert til å lage en uhøytidelig “test”, som fastslår akkurat hvor “brune” holdninger du har. Testen er høyst subjektivt laget fra min side, men det ligger også en litt alvorlig tone bak. Kom gjerne med tilbakemeldinger!

I dag la SV fram en rapport om hva som vil bli virkeligheten i Norge hvis Høyre og Frp får makt i hele landet, ikke bare i Oslo. Rapporten viser hvem som tjener og hvem som taper på en slik regjering i Norge. Blåbloggere er selvfølgelig i harnisk over at noen har våget å bruke tid på å finne ut hva politikken de støtter faktisk betyr. Den sedvanlige kritikken fra Frp-hold, er at det er “hyggelig” at SV-ere bruker tid på politikken deres i stedet for sin egen. Jeg skal faktisk ta det litt på alvor, og gjøre det som jeg håper det blir mere av i valgkampen; nemlig beskrive noen gode eksempler på hva jeg tror den rødgrønne regjeringa vil gjøre i åra framover i kontrast til de blågråbrune – så kan du jo selv finne ut av hva som gagner samfunnet eller deg selv best.

Skatt:

Blågråbrunt:

• Skattelette til de rikeste, og peanøtter til de som har minst:
  • Inntekt på 150 000,-: 800,-
  • Inntekt på 450 000,-: 2 480,-
  • Stein Erik Hagen: 13 800 000,-

Rødgrønt:

• Høyere bunnfradrag og redusert marginalskatt
• Inntekt under ca 400 000,-: Lavere skatt
• Inntekt over ca 400 000,-: Noe høyere skatt, men hovedsakelig på verdipapirhandel, høye formuer og kapitalinntekter.
• Rederskatt.
• Enklere skattesystem med færre hull.

Velferd:

Blågråbrunt:

• Mellom 15 og 17,7 mrd kroner mindre til velferd – eller omtrent 30 000 årsverk. Det betyr færre lærere, færre sykepleiere, omsorgsarbeidere og barnehagepersonell – eller dyrere velferdsordninger.

Rødgrønt:

• Mer og bedre velferdsordninger: Heldagsskole, bedre sykepengeordning, 12 000 nye sykehjemsplasser, faste hjemmehjelper, bedre kommuneøkonomi, bedre demenstilbud, mer kompetanse i omsorgssektoren, tannhelsereform, flere helsestasjoner for ungdom og bedre psykisk helsevern.

Likestilling:

Blågråbrunt:

• Ingen likelønnspott og Frp mener det ikke er et statlig ansvar å utjevne noen forskjeller som oppstår i arbeidsmarkedet.
• Beholde kontantstøtten.
• Legge ned likestillings- og diskrimineringsombudet.
• Fjerne støtten til homofiles organisasjoner

Rødgrønt:

• Likelønnspott
• Rett til heltid ved nyansettelse.
• Styrke likestillings- og diskrimineringsombudet

Arbeidsliv:

Blågråbrunt:

• Enda dyrere å bli syk – færre sykepengedager eller mer penger til friske folk.
• Mer bruk av midlertidige stillinger – mer utrygt arbeidsliv
• Mindre rett til å streike
• Lettere å miste arbeidsledighetstrygd

Rødgrønt:

• Bedre vern mot sosial dumping.
• Kampen mot arbeidsledighet høyeste prioritet.
• Etter- og videreutdanning for arbeidsledige, og tilpassa opplegg for å komme tilbake i jobb.
• Økt fagforeningsfradrag.
• Styrking av vernet i arbeidsmiljøloven
• Forsøk med kortere arbeidstid
• Bedre ordninger for yrkesskadeserstatning
• Utvidet sykepengeordning
• Lettere å bli lenger i arbeidslivet

Fordeling:

Blågråbrunt:

• Vanskeligere å få trygd, gradvis mindre kjøpekraft for trygdete – samtidig som de rike får skattelettelser

Rødgrønt:

• Gratis kjernetid i barnehagene
• Fjerne kontantstøtta
• Øke trygdesatsene

Privatisering:

Blågråbrunt:

• Selge ut vannkraft
• Overføre pengestøtte fra offentlige skoler til flere privatskoler
• Styrke private sykehus
• Børsnotere Posten
• Konkurranseutsette NSB
• Selge ut offentlig eiendom
• Avvikle SFO som offentlig tilbud

Rødgrønt:

• Styrke SFO som et billigere og bedre heldagsskoletilbud
• Stanse privatisering og videreutvikle offentlig sektor på den mest effektive måten: I samarbeid med de ansatte.
• Bruke fellesskapets penger på fellesskapets velferd – felles skoler, felles sykehus, styrket jernbane- og kollektivtrafikk og satsing på utvikling – ikke utsalg av miljøvennlig energiproduksjon.

Miljø:

Blågråbrunt:

• Atomkraftverk i Norge
• Oljeboring i Lofoten og Vesterålen
• Utbygging av vannkraft i verna vassdrag
• Nei til reduksjon av biltrafikk gjennom rushtidsbompenger, nei til mer satsing på kollektivtrafikk og nei til fler sykkelstier
• Firefelts motorveier over Dovre og Haukelifjell i stedet for lyntog.

Rødgrønt:

• Nei til oljeboring i Lofoten og Vesterålen (OK, denne må Ap svelge, men det tror jeg de gjør)
• Ingen atomkatastrofer i Norge
• Satsing på reduksjon av strømforbruket og utvikling av alternative energiformer
• Satsing på tog, kollektivtrafikk og syklisters og fotgjengeres framkommelighet – samt sikrere veier i distriktene.

Forskjellene er selvfølgelig mange, mange, mange flere, og detaljene intrikate. Oppsummert er valget du står overfor i år egentlig dette:

Velger du det blågråbrune alternativet (Høyre + Frp), vil du at vi skal være på vei mot et samfunn med dårligere og dyrere velferdsordninger, mer kynisk spekulasjon og utnytting av mennesker og mindre frihet for de fleste. De som vil få det bedre under Høyre og Frp er de som får så høye skatteletter at de klarer seg uten så mye velferdsordninger, og som har advokater som er flinke til å lese det med liten skrift for dem. Høyre og Frp står for et menneskesyn som hyller de mest egoistiske, de mest kyniske og de hviteste og veletablerte. (Hvis du tror jeg tar i nå, så har du gått glipp av at bl.a. Siv Jensen og mange andre Frp-ere og Høyre-folk er fans av Ayn Rand – “filosofen” som opphøyde egoisme til det moralsk mest høyverdige.)

Velger du det rødgrønne alternativet (SV + Ap + Sp), velger du at vi skal fortsette å jobbe for et samfunn hvor vi tar vare på hverandre, hvor vi har en effektiv og sterk offentlig sektor som produserer gode tjenester for fellesskapet, og hvor ikke alt forhold mellom mennesker skal reguleres av kontrakter og penger. Da velger du også et samfunn hvor vi tror på menneskeverdet og at alle mennesker er like mye verdt, og hvor frihet er noe som skal gjelde alle, ikke bare de få og rike.

En stemme til de borgerlige er en stemme til de blågråbrune – bare med ulike styrkegrader i hvor jævlig de vil gjøre det for vanlige folk, og hvor mye kose-retorikk de putter det inn i. Venstre og Krf har holdt Høyre og Frp ved makta i Oslo i årevis, for noen ynkelige smuler her og der fra de rikes bord. En stemme til de rødgrønne er en stemme for den kursen vi har holdt nå – men det er ikke likegyldig hvem du stemmer på her heller. En stemme til Senterpartiet betyr kanskje fortsatt kontantstøtte og mer kristne verdier, mens en stemme til Arbeiderpartiet betyr at det blir vanskeligere å jobbe for miljøvern, mer omfordeling nå eller for å trekke seg ut av Afghanistan. Bare en stemme til SV gir mer SV-politikk: Mer satsing på oppvekst og velferd, mer miljøsatsing og mer likestilling.

Valget er ditt.

Andre som har skrevet om dette:

• Ivar Johansen: Høyre/Fr.P-regjering: Det vil gjøre en forskjell for det internasjonale samfunn
• Hans Olav Bakken: En Høyre/FrP-regjering vil forverre jordas helsesituasjon
• Ingvild Reymert: En Frp/Høyre-regjering vil ta fra fellesskapet og gi til de rike
• Eirik Faret Zakariassen: Hvem tjener på en regjering med Høyre og Frp?
• Bård Vegar Solhjell: H/Frp-regjering?
• Simen Willgohs: Hva skjer med Erna og Siv i sjefstolen?
• Audun Lysbakken: H/Frp – Fakta på bordet!
• Gina Barstad: Hvem tjener på Høyre/Frp-regjering?

I debatten om overvåking får vi stadig høre argumentet om at den som ikke har gjort noe galt, heller ikke har noe å skjule. Dette argumentet virker på overflaten veldig tilforlatelig – ja, nærmest som godt folkevett. Hvis du ikke gjør noe galt, hvorfor skal ikke da politiet, nettleverandøren, banken eller naboen kunne vite alt hva du gjør?

Dette argumentet er ekstremt destruktivt for samfunnet vårt, rett og slett fordi vi alle har noe å skjule – men ikke i betydningen at vi alle har gjort noe galt (selv om de fleste av oss, når vi tenker gjennom det, neppe har levd våre liv som perfekte dydsmønstre). Nei, vi har et helt grunnleggende menneskelig behov for å styre hvem som vet hva om oss, fordi vårt spill med sosiale roller definerer oss som mennesker, og definerer hvordan andre forholder seg til oss. Boydell m.fl. (2000: 27) sier det godt:

Insofar as people act toward objects as they define those objects, the meanings that people attribute to objects, including oneself and others, have a significant bearing on the ways in which people act toward one another. As reflective entities or objects of their own awareness, individuals can attempt to project particular images of themselves to others and thus encourage others to define and act toward themselves in more desired manners.

Med andre ord er mening og den mening vi tillegger ulike gjenstander, personer og roller avgjørende for hvordan vi forholder oss til dem. Fordi samfunnet ikke er fullstendig homogent, selv ikke på mikronivå (bare se på en kjernefamilie: hvor ulike oppfatninger kan ikke mor og far, eller foreldre og barn, eller søsken, ha om samme moralske spørsmål?), men heller er grunnleggende pluralistisk og heterogent, vil de fleste av oss være veldig selektive med hvilke deler av livet vårt vi viser til hvem. Du viser ikke en potensiell arbeidsgiver, neppe foreldrene dine heller, hvordan du er på gutte- eller jentetur til Syden. Du viser ikke nødvendigvis vennegjengen hvordan du opptrer i en familiekrangel med foreldrene dine, og du viser ingen andre hvordan du snakker med kjæresten din etter sex. Du sklir sømløst ut og inn av myriader av roller, tilpasset menneskene rundt deg, tilpasset de forventningene de har til deg; eller de forventningene du tror de har til deg. Ulike subkulturer i samfunnet har ulike moraloppfatninger. Det som er helt greit i en sammenheng er forkastelig i en annen.

Til syvende og sist handler dette om makt over eget liv. Plummer (1995:57) siterer Sissela Boks bok Secrets, hvor dette sies godt:

To be able to hold back some information about oneself or to channel it and thus influence how one is seen by others gives power; so does the capacity to penetrate similar defenses and strategies when used by others….To have no capacity for secrecy is to be out of control over how others see one; it leaves one open to coercion. To have no insight into what others conceal is to lack power as well….Control over secrecy provides a safety valve for individuals in the midst of communal life….With no control over such exchanges, human beings would be unable to exercise choice about their lives. To retain some secrets and to allow others free play; to keep some hidden and to let others be known; to offer knowledge to some but not all comers; to give and receive confidences and to guess at far more: these efforts at control permeate human contact.

Med andre ord er det å ta fra oss kontrollen over informasjon om oss selv å ta fra oss friheten til å definere hvem vi er, friheten til å komme nærmere noen og støte fra oss andre.

Så kan du kanskje innvende: Ja, dette er greit, men det er vel ikke noe problem – vi kan jo bare ha gode nok sikkerhetsmekanismer på plass for å sikre at informasjon ikke kommer i gale hender!

Hadde det bare vært så enkelt. For det første finnes det utro tjenere overalt. For det andre er mennesker menneskelige – om Securitas-vakten (tilfeldig valgt byrå, for øvrig) som ser på overvåkingsvideoen ser noe morsomt, så kanskje han viser det til en kollega, for å eksemplifisere. For det tredje er det umenneskelig ikke å feile, slik at du sjelden klarer å unngå informasjonslekkasjer ved uhell. For det fjerde er det ingen perfekt teknologi som kan motstå menneskelig kreativitet og svikt i infrastruktur. For det femte er det et kostnadsspørsmål hvor mye sikkerhetsmekanismer man kan bygge opp, og hvor vanntette de er.

Vi kan altså ikke stole på sikkerhetsmekanismene som er bygget opp for å beskytte oss mot at informasjon kommer på avveie, og samtidig er det etter hvert massive mengder med informasjon om oss som er på tusenvis av ulike hender – private som offentlige. Det øker sannsynligheten for informasjonsovergrep.

I det samfunnet vi lever i nå, er det altså svært gode grunner til å være skeptisk til politiske forslag som gjør det lettere å overvåke (slik som datalagringsdirektivet), lettere å samle inn informasjon, lettere å videreselge informasjon og koble sammen informasjon, og vi bør applaudere forslag som gjør slik virksomhet – privat som offentlig – vanskeligere. Jeg er en tilhenger av prinsippet om at det er bedre at skyldige går fri, enn at uskyldige rammes – og den utviklingen vi har hatt i løpet av få år bør skremme de fleste som kan underskrive på dette prinsippet.

Referanser:

• Boydell, Katherine M., Paula Goering, Tammy L. Morrell-Bellai (2000): Narratives of Identity: Re-presentation of Self in People Who Are Homeless, Qualitative Health Research 10:1, January 2000, p. 26-38
• Plummer, Ken (1995): Telling Sexual Stories. Power, Change and Social Worlds. London: Routledge.

Frp-politikeren Kent Andersen skriver i sin blogg at “religionskritikk er IKKE rasisme“. Det har han rett i. Religionskritikk er i seg selv ikke rasisme. Som ateist og generell motstander av religioners utbredelse er jeg opptatt av at det skal kunne være mulig å kritisere religion. Men Kent Andersen har misforstått. Han ser ut til å mene at en hver form for angrep på en religion eller de som tilber religionen er greit, og ikke har noe til felles med rasisme. Det er feil.

Vi må skille mellom på den ene siden kritikk av en religions innhold, ulike former for religiøs praksis, kritikk av religioners plass i samfunnet, kritikk av hvordan mennesker bruker religion for andre agendaer og så videre, og på den andre siden det å bruke religiøse merkelapper for å stemple grupper, oppfordre til hat eller underbygge fordommer. Kent Andersens blogginnlegg er i seg selv et godt eksempel på det siste:

(…) nå skal muslimske voldsmenn lære om kvinnesyn på kurs – selv om voldtekter har NULL med kvinnesyn eller sex å gjøre. Det har bare med vold å gjøre. Disse dyra burde heller få et langvaring dressurkurs fengsel i hjemlandet. Det er DER de hører hjemme.

Dette knytter begrepene “muslim” og “voldsmann” sammen, og sier i tillegg at muslimske voldsmenn er “dyr” – i tillegg til å anta at alle muslimer i Norge “egentlig” har et annet hjemland. Selv om han senere sier at et menneske er mye mer enn sin tro, bruker han selv denne troen til å definere mennesket som en del av en gruppe. Han følger opp:

Denne falske ”sannheten” om at menneske og religion er en og samme ting gjør venstresiden handlingslammet overfor muslimske kriminelle, kvinneovergrep, islamisering av innvandrermiljøer og terror-mullaer. De tør ikke røre problemene av frykt for å virke rasistiske og støte mennesker. Og derfor er integreringsarbeidet en katastrofe, og Mohammed er Oslos mest populære guttenavn. Hvis det ikke skremmer noen, vet jeg ikke hva som skal til.

Her knytter han islam sammen med kriminalitet, kvinneovergrep, “islamisering av innvandrermiljøer” (hva nå enn det betyr) og “terror-mullaer”. Ikke bare det, men han ser på det som et stort problem at Mohammed er det mest populære guttenavnet i Oslo, og knytter implisitt det også til islam.

Kent Andersen utviser en tradisjonell Erasmus Montanus-logikk: Fordi det finnes kriminelle muslimer, muslimer som begår kvinneovergrep, islamske fundamentalister som oppfordrer til terror og muslimer som kaller sine barn Mohammed, så er islam skyld i kriminalitet, kvinneovergrep, terror og navning. Han begår nettopp den samme feilen som han kritiserer venstresida for å gjøre: Å skjære alle over en kam.

Den såkalte “religionskritikken” til Kent Andersen og mange som er enige med han er intet annet enn tradisjonell hatpropaganda som skal spre frykt og motsetninger i samfunnet. Den er farlig i seg selv, men den gjør også livet vanskeligere for f.eks. ateister som ønsker å kritisere religioner, religiøse ledere, religionenes plass i samfunnet m.m. Skal vi følge Kent Andersens retorikk og ligge på samme argumentasjonsnivå, så kan vi like så godt angripe kristendommen som en religion for pedofile, fordi katolske prester har begått pedofile overgrep. Eller hva med å angripe jødedommen for å være en religion for pengepugere og rikfolk, fordi jødiske bankmenn var fremstående på 30-tallet? Eller kanskje vi skal spørre hinduen på hjørnet når han har tenkt å brenne kona si?

Kent Andersens retorikk fortjener merkelappen “småbrun”, fordi han spiller på samme strenger som fascistene på 30-tallet gjorde, og som autoritære og undertrykkende regimer alltid har gjort – det være seg kommunister, inkvisisjoner eller presteregimer. Jeg håper norsk offentlighet klarer å gjennomskue denne typen umoralsk menneskefrykt og hat.

Neste gang du hører noen basere et argument på “sunn fornuft”, eller si at “det er jo bare å bruke sunn fornuft”, bør du rygge sakte unna. Du har kommet inn i Den Klamme Sonen, og den eneste medisinen er umiddelbar distansering. Hvis du er modig, kan du prøve å helbrede den infiserte som utstråler Den Klamme Sonen, men det skjer i så fall på egen risiko.

Hvorfor er det behov for denne helseadvarselen? Jo, “sunn fornuft”-viruset (heretter SFV) griper om seg. Hvorenn du går (gjerne i nærheten av en Frp-stand, men også andre, inkludert meg selv, faller av og til i fella) kan du høre det: “Sunn fornuft tilsier at…”, “hvis folk bare hadde brukt litt sunn fornuft…” og så videre. Men hva er egentlig “sunn fornuft” – i motsetning til andre typer fornuft?

“Sunn fornuft” er et begrep vi bruker når vi egentlig mener noe helt annet enn fornuft, i hvert fall i den logiske, vitenskapelige forstanden. “Sunn fornuft” heter på engelsk “common sense”, og betyr egentlig at vi skal handle eller vurdere basert på hva som føles riktig – ikke på omstendelige veininger av argumenter og hensyn for og mot hverandre. Egentlig er det ganske rasjonelt å bruke denne “sunne fornuften” i mange sammenhenger. Vi har begrensa med tid og informasjon til rådighet, så ofte må vi ta beslutninger på stående fot, uten annet å støtte oss til enn magefølelsen. Hadde vi ikke brukt litt “sunn fornuft” i hverdagen, hadde vi sunket ned i en myr av beslutningsvegring.

Denne “sunne fornuften” kan imidlertid fort bli usunn, når vi skyver den foran oss for å unngå å ta veloverveide beslutninger. Innen politikk, jus og samfunnsliv – hver gang vi tar beslutninger som har store konsekvenser for andre – skal vi være forsiktige med å bruke magefølelsen til erstatning for et forsøk på å tenke gjennom det vi gjør. “Sunn fornuft” er basert på våre erfaringer og vår sosialisering – men i sin røffeste, uferdige og mest instinktive form. Den “sunne fornuften” sagt med andre ord er våre fordommer; våre forutinntatte holdninger til hvordan verden fungerer. Disse forutinntatte holdningene kan altså være erfaringsbaserte, med alle de problemene som følger med vår selektive hukommelse, men de kan også være basert på hva vi har fått høre av andre. Og hva vi har fått høre av andre kan ofte være et resultat av hva andre vil vi skal høre. Du har aldri tilgang på fri, uhildet informasjon. Den informasjonen du mottar er formet av noen, for helt bestemte formål. Det er ingen grunn til å bli konspiratorisk nå, altså, men det å være kritisk og skeptisk til det du hører, og søke informasjon fra flere kilder er en sunn strategi for å være i stand til å ta dine egne, selvstendige valg i størst mulig grad.

Hvis du tenker deg om, så vil du fort innse at du bærer på holdninger og tanker som andre har gitt deg som det kan være grunnlag for å være kritisk til. I et hvert samfunn finner vi ulike dominerende ideologier; sett av verdier og holdninger. De trenger ikke ha monopol på tankene våre – flere ideologier kjemper gjerne om hegemoniet - å dominere de andre. Når du analyserer hva din “sunne fornuft” faktisk består i, så kan du fort finne ut at “sunn fornuft” er et uttrykk for den ideologien som har fått prege ditt liv, dine omgivelser og deg selv. Du kan oppdage at “sunn fornuft” for deg innebærer å være instinktivt for eller mot innvandring, for eller mot skatt, for eller mot Gud.

“Sunn fornuft” er altså et tomt, men positivt ladet begrep – på samme måten som f.eks. “rettferdighet”, “frihet”, “likhet”, “trygghet” er det. Når disse begrepene brukes uten noen utdyping er de farlige, fordi de misbrukes til å skape positive assosiasjoner til bestemte handlinger eller holdninger, uten samtidig å utfordre deg til å reflektere over dem. Politikere og markedsførere bruker disse begrepene hele tida – det er en del av jobben deres. Men ikke la deg lure – da blir du fort en SFV-pasient! Er du rammet allerede? Da anbefaler jeg en god dose kritisk gjennomtenking, og spørsmålslista jeg har lagd nedenfor kan kanskje være med på å gi deg noen gode verktøy å begynne med:

1. Hva er de(t) helt konkrete forslaget/forslagene det argumenteres for?
2. Hva innebærer forslaget for meg og mine, og hva innebærer det for andre?
3. Hvem tjener på forslaget, og hvem taper på det?
4. Hvordan henger dette forslaget sammen med andre forslag? Fører andre ting (økonomi, fordeling, miljøhensyn, egoisme, byråkrati f.eks.) til at forslaget får andre konsekvenser enn det var ment å ha?
5. Hvis jeg støtter dette forslaget, eller velger å stemme på X for å få det gjennom – hva slags andre forslag ender jeg opp med å støtte også?
6. Hva ville jeg valgt å gå inn for, hvis det var helt tilfeldig hvem jeg kunne endt opp med å være i samfunnet vårt

Det er sikkert andre gode spørsmål du kan stille deg også – kom gjerne med forslag til tillegg, endringer og strykninger i kommentarfeltet!

Bjørn Jarle Røberg-Larsen er åpenbart en utakknemlig mann. I går fikk han det for seg at SV er den største trusselen mot en fortsatt Ap-dominert regjering. Makan til nytale!

Har Bjørn Jarle Røberg-Larsen helt glemt at hans eget parti lå i ruiner etter å ha regjert alene i mindretallsregjering etter mindretallsregjering, til og fra i over 30 år? At Arbeiderpartiet ved stortingsvalget i 2001 var nede på 24,3% – laveste oppslutning ved stortingsvalg siden 1924? At oppslutningen spratt opp til 32,7% i 2005 ved inngangen til flertallsregjeringen, og lå på 30,8% ved fylkestingsvalget i 2007? Har han oversett at snittet for Ap på meningsmålingene dette året har ligget mellom 32,4 og 34,2%? Vel ligger partiet fortsatt noe lavere an enn på 80- og 90-tallet (da det lå mellom 35 og 40%), men det er da vitterlig fortsatt “ørnen blant partiene”? Frps vekst har mer å gjøre med Høyres fall enn Arbeiderpartiets tilbakegang. (Kilde for tallene: Bernt Aardals hjemmeside)

Å gå i regjering med SV og Sp har reddet Arbeiderpartiet fra skjebnen til mange andre sosialdemokratiske partier i Europa. Hadde ikke Arbeiderpartiet reorientert seg mot venstre, er det ikke akkurat sikkert at partiet hadde klart å vinne tilbake så mange tapte velgere. En økning på 8-10% i oppslutning fra lavmålet bør Jens Stoltenberg være meget fornøyd med – det er en vekst og en redningsoperasjon som kan sammenlignes med hva partiets fremste navn klarte på 30-tallet.

Men det er kanskje ikke så rart at Arbeiderpartiet fostrer denne typen utakknemlig nærsynthet. Ut fra den kontakten jeg har hatt med partiet (inkludert at jeg *gremme seg* var medlem i ca tre år), tror jeg mye skyldes partiets organisasjonskultur. Arbeiderpartifolk blir fra dag 1 i AUF eller partilaget injisert med maktkampens rusmidler. Å erobre, utøve og beholde makt er hele partiets eksistensgrunnlag. For dette formålet går man gjennom en knallhard skole, hvor allianser skapes og brytes så snart det er opportunt. Alle midler synes tillatt for å få posisjoner, for å albue seg opp på stigen. Skal man være slem, kan man kalle Arbeiderpartiet for en veldig stor sekt, hvor deltakerne hjernevaskes til å tro på maktkampens herlighet og tilstedeværelse overalt. Velmenende mennesker som lokkes av partiets sentristiske blandingsideologi og styringserfaring blir forvandlet av partimaskineriet til aggressive, men slu, maktroboter. (Satt på spissen, men jeg skuffes ofte over den manglende menneskeligheten til ellers tilsynelatende hyggelige Arbeiderpartifolk.) Arbeiderpartiet har for lengst sluttet å tro på noe annet enn å sitte ved makta. Jeg kan nærmest høre Jens Stoltenberg si: “Hvis Arbeiderpartiet ikke sitter i regjering, så kan Norge havne i den situasjon at Arbeiderpartiet ikke sitter i regjering!” Han har aldri sagt det, men jeg ville ikke bli forbauset om det skulle komme ut av hans munn en dag.

Så hvordan kan jeg som SV-er forsvare å sitte i regjering med et slikt monster av et parti? Vel, man tager vad man haver. En hver koalisjonsregjering er et fornuftsekteskap. Jeg tviler ikke på at Bjørn Jarle Røberg-Larsen er ganske representativ for mange Arbeiderpartifolk, og jeg vet (som de fleste nyhetshunder her i landet har fått med seg i løpet av de siste fire åra), at en god del SV-ere okker og aier seg over å sitte i regjering med de koalisjonspartnerne vi har. Men de fleste i mitt eget parti innser at vi må gjøre det beste ut av det. I regjering får vi til så mye, mye mer enn utenfor – særlig når vi har flertall. Vi har fått til en god barnehagereform, vi har verna mer natur enn noensinne, vi har fått norske soldater ut av Irak, vi har fått gratis skolebøker i videregående – for å nevne noen få ting.

Arbeiderpartiet får også til mye sammen med oss. Der hvor Arbeiderpartiet var slitne og hadde stagnert, har vi vært det nye, kreative, friske blodet som har revitalisert norsk venstresidepolitikk. OK, vi har ikke gjort dette før, så det tok litt tid å venne seg til å måtte kompromisse. Men vil virkelig Arbeiderpartiet tilbake til en tid hvor de administrerte politikken til et stortingsflertall som tross alt var borgerlig? Jeg håper ikke det – det vil være en skuffende oppfyllelse av alt jeg har sagt om partiet over. For tross alt tror jeg at arbeiderpartifolk egentlig, innerst inne, vil gode ting. Og det får de lettere til sammen med SV (og Sp), enn med sentrum- og høyresida.

Noe mange har spurt om i debattene på denne bloggen, er om jeg mener all innvandringsmotstand, alt fokus på integreringsproblemer og problemer med asyltilstrømning er ondskap. Jeg har ikke svart på dette ennå, fordi jeg har ønska å gi et grundig svar på et følsomt spørsmål. Dette er et langt blogginnlegg, så hvis du er lat, kan du hoppe rett til konklusjonen nederst.

Først må vi spørre om hva som er ondt og hva som er godt. Jeg mener vi må kunne ta utgangspunkt i blant annet følgende prinsipper for en slik vurdering (lista er en ubearbeidet skisse, som resten av denne bloggen):

1. Alle mennesker er likeverdige.
2. Alle mennesker er unike.
3. Ingen mennesker er ansvarlige for et annet menneskes handlinger, så sant de ikke kan påvirke dem selv.
4. Alle mennesker har rett til liv, frihet og til å søke lykken, slik de selv definerer den.
5. Ingen mennesker har rett til å utøve sin frihet slik at den innskrenker andres.
6. Alle mennesker har krav på like muligheter.
7. Alle er uskyldige til det motsatte er bevist.
8. Alle som tar et valg som kan ha konsekvenser for andre mennesker plikter å gjøre valget så informert og reflektert som mulig.
9. Mennesker er ikke perfekte, rasjonelle vesener.
10. Mennesker har evnen til å overstyre instinkter og søke det gode.

Disse prinsippene er slik jeg oppfatter det relativt allmennmenneskelige, og (implisitt) anerkjent i samfunnet. For generelle debatter om innvandring, asyl etc. gir disse prinsippene følgende konsekvenser:

A. Fordømmelse eller mistenkeliggjøring av en gruppe mennesker (innvandrere/asylsøkere) på grunn av tilfeldige enkeltpersoner i gruppen sine handlinger, er forkastelig, særlig når det er åpenbart at gruppen er så stor at ikke det enkelte menneske kan stilles til ansvar for alles handlinger.

B. Loven må være lik for alle, uavhengig av deres bakgrunn.

C. Et krav på beskyttelse mot forfølgelse er moralsk absolutt, hviler hos individet som blir forfulgt, og kan ikke avvises av samfunnet av pragmatiske årsaker.

D. Tros- og livssynsfrihet er absolutt, og hva slags religiøst samfunn eller livssynsamfunn en person tilhører, kan ikke i seg selv være begrensende for hvilke muligheter samfunnet gir personen – bare for hvilke muligheter personen selv griper.

E. En hver har en plikt til å undertrykke og disiplinere eventuelle rasistiske eller fordomsfulle impulser i seg selv.

F. Alle har krav på å få leve sitt liv nøyaktig som de vil, men har også plikt til å ta hensyn til menneskene rundt seg.

G. Likhet for loven gjelder alle, og lover og beslutninger kan ikke gis tilbakevirkende kraft. Når noen oppnår rettigheter, kan disse ikke tas vekk igjen.

Disse prinsippene og konsekvensene innebærer at en politikk eller retorikk som er myntet på forskjellsbehandling ut fra gruppetilhørighet alene er dypt moralsk problematisk, spesielt når gruppetilhørigheten ikke er valgt av individet selv. Dette gjelder selv om det politiske tiltaket i seg selv kan være universelt (gjelde alle), hvis retorikken som argumenterer for det er myntet på å undertrykke bestemte grupper i samfunnet. Her er det imidlertid et viktig skille mellom majoritets- og minoritetsgrupper. Hvis en minoritetsgruppe har blitt undertrykt av majoriteten, eller en gruppe mennesker ikke har like muligheter, må det være mulig å gjennomføre kompenserende tiltak som blir denne gruppen til fordel. Det er ikke det samme. Tilsvarende er det å ha progressiv beskatning, bilavgifter etc. heller ikke det samme, ettersom dette handler om både en moralsk plikt til å bidra til samfunnet når man har evnen, og til å bidra til å gi andre like gode muligheter, og til å betale for de skadene man påfører samfunnet. Med andre ord kan vi spesifisere forskjellsbehandlingsprinsippet ytterligere: En politikk eller retorikk som er myntet på forskjellsbehandling ut fra gruppetilhørighet alene er dypt moralsk problematisk, spesielt når gruppetilhørigheten ikke er valgt av individet selv, og særlig når majoriteten eller makta undertrykker minoriteten eller de som på andre måter er marginaliserte i samfunnet.

Altså: Når det er åpenbart at et forslag fremmes på grunn av frykt for eller hat av det som er fremmed eller annerledes, begrunnes i den samme frykten, eller åpenbart vil få konsekvenser som rammer en minoritetsgruppe spesielt hardt, er forslaget eller retorikken rundt det moralsk forkastelig, og grenser mot ondskap.

Ennvidere er det å tillate en slik retorikk eller politikk å bli utøvd – enten gjennom aktivt å støtte slike holdninger eller å godta dem gjennom passivitet – like ondt som handlingen selv. Så sant man forstod eller burde forstått hva som var i ferd med å skje, burde man ha grepet inn. Ondskapen blir ikke mindre av at flere går sammen om den – heller verre.

Men er så all fokusering på integreringsproblemer, asyltilstrømning og debatt om innvandring onde handlinger? Selvsagt ikke. Ingenting er svart-hvitt i et samfunn. Som tidligere lærer på videregående har jeg selv sett integreringsproblemer på nært hold. Gutter som driver dank og blir lokka til rus og kriminalitet, ungdom som blir sittende passive fordi de ikke kan språket, ungdom som driter seg ut fordi de ikke forstår viktige sosiale nyanser. Jeg har sett jenter måtte bytte identitet fordi familien har et vanvittig æresbegrep, og jeg har hørt ellers oppegående gutter preke død over de homofile, jøder og what-not. Men disse problemene har ikke sin årsak kun i kultur og religion. Disse problemene oppstår når sosiale forhold virker sammen med kulturelle og religiøse elementer.

Gjenger på østkanten har vi alltid hatt – bare les Johan Borgens Lillelord eller tenk på Tveita-gjengen. Etter hvert som den tradisjonelle arbeiderklassen har lagt ut på klassereisen og blitt mer velstående, har innvandrergutter med lite annet å gjøre fylt den samme “nisjen” i samfunnet. Gjengidentiteten deres er kanskje vel så mye tatt fra amerikansk hip hop-kultur, fordi gutta identifiserer seg med underdog-gone-filthy rich-mentaliteten som ligger der. Det er deres egen versjon av den amerikanske drømmen. De føler seg undertrykt fordi de faller mellom alle stoler – ikke kan de språket godt nok, de har en mer kompleks identitet enn foreldrene – de har kanskje arvet et æresbegrep de ikke helt forstår, samtidig som de møter det norske samfunnets forventninger om vellykkethet kombinert med diskriminerende holdninger, og det hele blir en ond sirkel, som bare kan brytes gjennom et samarbeid mellom skole, politi, kulturtilbud, utekontakter, rusomsorg, familie og ikke  minst gutta selv.

Mange jenter som kommer fra innvandrerfamilier – antakeligvis flertallet – blir eksepsjonelt godt integrert i samfunnet. Flere tar høyere utdanning enn en del grupper nordmenn, får gode jobber og mestrer det å ha flere kulturer og identiteter godt. Men noen, som har mindre vellykka familieforhold, blir utsatt for mishandling, vold, trusler og tvangsekteskap. Akkurat som noen norske familier lider under tyranniske eller rusa foreldre. De kulturelle forholdene gjør kanskje at mishandlingen får en annen karakter, men du kan ikke forklare mishandlingen med kultur. Skulle det ligge i “den norske mentaliteten” å denge kone og unger, bare fordi det skjer, og det skjer oftere enn vi tenker over?

Enkelte nasjonaliteter blant innvandrergrupperingene kommer dårligere ut enn majoritetsbefolkningen og andre nasjonaliteter på kriminalitetsstatistikken. Fortsatt er det et lite mindretall som står bak kriminaliteten i alle grupper. Men hvis du trekker inn kjønnsfordeling, sosial bakgrunn, botid i Norge og flyktningestatus forsvinner det meste av “nasjonalitets”- eller “kultur”-komponenten, så vidt jeg vet. Det er ikke så rart at grupper som har opplevd krigstraumer og ikke har eller ikke får jobb, har flere unge folk, og særlig menn, i sine rekker, også har flere gruppemedlemmer som begår kriminelle handlinger. Mange som kommer hit behandles dårlig, får lite hjelp og må vente i årevis på et tilbud.

Et hvert system som tilbyr goder vil oppleve gratispassasjerer – folk som forsøker å utnytte systemet. Grunnløse asylsøkere er et problem som ikke vil forsvinne. Så lenge menneskerettighetene og Norges folkerettslige forpliktelser skal respekteres, må vi innse at at det vil komme folk til Norge som prøver hva som helst for å komme inn, bare fordi vi er så utrolig velstående her til lands. Løsningen er ikke da å gjøre livet verst mulig for de som faktisk har krav på opphold – det vil vi bare få tilbake i form av økte sosiale problemer etterpå – men å øke saksbehandlingsressursene slik at søknader raskere kan bli avklart, og de som ikke har krav på beskyttelse kan bli returnert raskere.

Den lovlige innvandringen til Norge har tre hovedkilder: Arbeids- og utdanningsinnvandring, familiegjenforening og asyl. Den førstnevnte har vi minimalt av utenfra EØS-området, mens det er en god del fra EØS-land som kommer hit. Familiegjenforening er noe alle norske statsborgere har krav på. Å forby familiegjenforening er inhumant og i strid med menneskerettighetene. Å gjøre det vanskeligere, for eksempel gjennom alders- og underholdskrav er også et brudd på likebehandlingsprinsippet av mennesker. Så har vi asyl, som i 2008 utgjorde 3% av oppholdstillatelsene, i 2009 11%. Av asylsøkerne som kommer, har så langt i 2009 47% fått avslag, 14% fått opphold på humanitært grunnlag, 20% fått asyl og 19% beskyttelse på annet grunnlag. I 2008 fikk 59% avslag.  (Kilde: UDI.)

Det er legitimt å mene at det er pragmatiske grunner til å begrense tallet på folk som kommer, fordi det tar tid å integrere folk, fordi de som kommer som flyktninger trenger et godt nok tilbud, eller fordi en for høy arbeidsinnvandring kan føre til sosial dumping og elendige arbeidsforhold for de som kommer for å jobbe også. Men det er ofte en hårfin forskjell på denne typen retorikk og en retorikk basert på fremmedfrykt – og ofte spiller man ballen rett i fanget til rasistene når man tar opp denne typen problemstilling. Det er derfor viktig at man er var for hvordan man snakker om problemene, og hvilke løsninger man støtter.

Norge har alltid hatt innvandring. Som en kyststat med åpen økonomi er Norges befolkning sammensatt av veldig mange ulike grupper folk. Jeg vet at jeg selv har både svensk og fransk blod i årene. På samme måten har Norges kultur alltid vært i flyt og utvikling. Kultur er ikke noe statisk noe sted i verden. Å argumentere for å bevare “det norske” er å klamre seg fast til en illusjon om at “det norske” finnes som noe uforanderlig og bestemt. Jeg er glad for at jeg lever i et mer åpent samfunn, med fler valgmuligheter enn noen sinne på alle plan i livet. Jeg grøsser over tanken på å skulle måtte bo i Norge anno 1950, 1960 eller til og med 1980. De som argumenterer for å bevare norsk kultur mot innflytelse utenfra, skyver dette ubestemmelige norske foran seg i frykten for andre mennesker – en frykt som lett kan tippe over i hat.

Konklusjon: Det finnes legitime grunner til å mene at innvandring bør begrenses, men disse grunnene må alltid befestes i hensynet til menneskene det gjelder, og aldri, aldri ta utgangspunkt i frykt, hat, mistenksomhet eller nasjonalisme. Den som argumenterer mot innvandring, mot kulturforskjeller eller for å begrense en gruppes frihet vil alltid ha bevisbyrden for at vedkommendes handlinger og argumentasjon ikke er moralsk betenkelig eller ond. Fremskrittspartiet har i mine øyne ikke klart det – tvert i mot. At partiet i tillegg bruker frykt-retorikk til å skaffe stemmer til en politikk som vil gjøre livet vanskeligere og kjipere for de fleste her i landet er ikke en formildende omstendighet…

Ikke bare har de siste dagers debatt i denne bloggens spalter lagt for dagen et voldsomt innvandrerhat, hat mot undertegnede og mangel på forståelse for bruk av retoriske virkemidler, men den har også åpenbart et krasst hat mot staten og offentlig sektor. Til glede for sinn uberørt av (god) samfunnsfagsundervisning følger derfor nå et lite lynkurs i hvorfor vi har Staten, og hva den gjør for deg og meg.

1. Staten gir stordriftsfordeler.

Siden vi ikke kan holde øya åpne hele tida, trenger vi å bli beskytta av andre. Siden erfaringene med å bli beskytta av mafia, stammer eller atombomba i egen hage foreløpig har vært ganske dårlige, har de fleste av oss slått oss til ro med at det er ganske greit at vi beskytter hverandre gjennom Staten. Akkurat denne biten er alle, bortsett fra gale anarkister og de mest ekstreme kapitalistideologene, enig i. Men staten gir mer stordriftsfordeler enn som så.

Historien har vist oss at det er enkelte ting det funker dårlig å la markedet eller veldedige organisasjoner drive. Ulønnsomme aktiviteter vil i utgangspunktet ikke bli tatt opp av folk som skal tjene penger i et marked, og veldedige organisasjoners aktiviteter treffer tilfeldig, siden de ikke kan bli store nok til å dekke alle gjennom frivillige bidrag. Skole, eldreomsorg, rusomsorg, veibygging, fattigomsorg,  byplanlegging, helsetjenester og de aller fleste kulturtilbud vil enten ikke kunne drives lønnsomt eller nå alle som trenger det. I en god del tilfeller hvor det også er mulig å drive lønnsomt, vil det kunne være ineffektivt å ha mange små tilbydere, slik at resultatet enten blir dyre og/eller dårlige private monopoler, eller dyre og/eller dårlige tjenester. Uansett vil det i et marked også være slik at ikke alle har råd til å betale tjenestene.

Dels for å sikre kvaliteten på en del tjenester alle har lyst på, dels for å sikre at alle har tilgang på dem ut fra betraktninger om at alle mennesker er likeverdige, så har det offentlige (Staten eller kommunene i Norge) overtatt stadig flere av de oppgavene jeg nevnte ovenfor, og flere med. Dette er en tankegang som også har bred oppslutning politisk. Imidlertid er det ideologiske forskjeller mellom partiene på hva det er mest effektivt at staten gjør, kontra private tilbydere i et marked, og på om staten bør ha konkurranse eller ikke.

For å finansiere disse tjenestene tar staten inn skatt. Siden tjenestene ikke lar seg finansiere tilfredsstillende gjennom frivillige bidrag eller full brukerbetaling, er det obligatorisk å betale skatt. Skatten kan kreves inn på ulike måter – som inntektsskatt eller som avgifter. Hvor mye skatt du betaler, er i dag avhengig av hvor mye du tjener og/eller eier. I gamle dager kunne man ha koppskatt – det vil si en skatt som var lik for alle, uavhengig av inntekt. Urettferdigheten i det ble etter hvert ganske åpenbar, så det har man jevnt over sluttet med, selv om det kan være elementer av koppskatt igjen i skattesystemet. Dette må ikke forveksles med avgifter som er knyttet til bruk av bestemte goder eller tjenester – det kan være brukerbetaling, eller det kan være incentiver (gulrot/pisk) som skal få deg til å begynne eller slutte med noe.

2. Staten som beskytter deg mot andre og mot deg selv

Staten beskytter deg mot konsekvensene av andres handlinger. For eksempel har staten lover, politi og domstoler som skal sørge for å avskrekke folk fra å drepe, stjele, bryte avtaler, lure andre og gjøre andre ting som kan skade andre. Staten og kommunene har barnevernet til å beskytte barn når foreldre svikter, den har ulike tilsyn som skal se til at ikke du og jeg blir lurt eller utsatt for utrygg mat, utrygge skip eller fly, useriøse finansaktører og lignende. Men staten stiller ikke bare opp med straff (storklubba) for å hindre uønska adferd, den stiller også opp med incentivene jeg nevnte over. Gjennom ulike miljøavgifter og støtteordninger gjør staten det dyrere å ødelegge for andre gjennom miljøskadelig atferd (som å kjøre bil), og billigere å gjøre alternative ting som ikke er (like) miljøskadelig – slik som ENØK-tiltak i huset. Til syvende og sist er dette også tiltak som gjøres fordi de ikke ville skje av seg selv.

Men staten beskytter deg også mot deg selv. Det er kanskje noe av det staten gjør som er mest kontroversielt og omdiskutert. Gjennom avgifter og restriksjoner på kjøp og salg av sigaretter, alkohol og narkotiske stoffer og aldersgrenser på bruk av bestemte maskiner og kjøretøy blir du hindret i å gjøre ting du kanskje kunne ha lyst til. Du vet at det er best for deg å ikke røyke, drikke eller tjalle, men det skal faen meg ikke staten bestemme for deg, ikke sant? Vel, selv om det du opplever er at staten beskytter deg mot deg selv, så er det egentlig ikke det som gjøres. Beskyttelsen er en beskyttelse av samfunnet mot konsekvensene av dine handlinger. Når samfunnet først stiller opp med helsetjenester, politi, barnevern og så videre, så blir samfunnet også nødt til å ta kostnadene av at du har påført deg selv sykdommer som følge av overdreven røyking, at du havner i slagsmål fordi du er overstadig berusa og at du neglisjerer unga dine i narkorusen (alt dette satt på spissen). Med en gang alkoholavgiftene settes ned, for eksempel, vet vi at antallet alkoholrelaterte sykdommer og skader, samt mishandlings- og voldssaker, øker. Så lenge veldig mange ikke klarer å styre forbruket sitt og konsekvensene av det, så er denne typen begrensninger altså nødvendig for at ikke samfunnet skal gå i oppløsning. (En annen ting, som et apropos, er at mye av det jeg har nevnt her også dreier seg om å beskytte deg mot kommersielle interesser som utnytter det at både alkohol og sigaretter (for ikke å snakke om narkotiske stoffer) er forferdelig avhengighetsdannende, og noe du kjapt kan miste kontrollen over uten å merke det.)

Det er relativt bred oppslutning om at staten er best egna til å beskytte oss i de sakene som er nevnt over. Men igjen, det er ideologiske forskjeller på hvor mye, hvor inngående og hvordan.

3. Staten som omfordeler

Noe av det som det er minst enighet om politisk, er om staten også skal omfordele rikdom og jevne ut oddsene. De ideologiske skillelinjene står mellom liberalister, som hevder at “en hver er sin egen lykkes smed”, konservative som mener at “de som skaper rikdom også må belønnes for det” og sosialister/sosialdemokrater som for det første mener at rikdom ikke skapes av investorer alene og som for det andre mener at dine sjanser her i livet ikke skal avhenge av sosialt utgangspunkt.

Den direkte omfordelingen består i dag i hovedsak i å ha progressiv beskatning, formuesskatt, arveavgift og eiendomsskatt, samt avgifter som først og fremst tas inn gjennom forbruk. Når systemet virker som det skal, så betyr det at de som tjener og eier mer betaler en større andel av det de har/får inn til stat og kommune enn de som tjener og eier mindre. Siden det er mye penger å tjene på å finne smutthull i systemet, så må skattesystemet jevnlig korrigeres og revideres for å sørge for at de som har mest også fortsetter å betale mest, samtidig som systemet ikke må ramme urettferdig, ved at folk som ikke er ment å rammes ender opp med å betale mye. Slik sett kan vi nesten si at det er en konkurranse mellom staten og de rikeste om hvem som ligger lengst fram i utviklingen.

Ingenting av de pengene som kommer inn fra de rikeste er øremerket til de fattigste. I stedet går disse inntektene inn i stats- og kommunekassa, hvor de blir fordelt på ulike offentlige aktiviteter, tiltak og stønadsordninger. Noen av disse ordningene er myntet på å få til omfordeling, mens andre lindrer nød, eller utgjør samfunnets sosiale sikkerhetsnett. Andre ordninger skal forhindre at nød oppstår, eller at folk må stå med lua i hånda for å få det de skal. Gratis kjernetid i barnehager og gratis skolegang for alle er eksempler på ordninger som er ment å få til en gradvis omfordeling – eller utjevning av oddsene. Ved å bruke penger på å fjerne betydningen av hvilken utdanning foreldrene dine har for hvilke muligheter du har gjennom å sørge for bedre skolegang, sørger det offentlige (forhåpentligvis) for at det ikke spiller noen rolle om du er barn av en pakistansk drosjesjåfør i Groruddalen eller en bankdirektør i Holmenkollåsen (siden de største forskjellene er innad i Oslo, bruker jeg oslogeografien som eksempel). Bistand og nødhjelpspenger er et annet eksempel på dette, men i en global skala. Siden det ikke finnes noen verdensomspennende stat som kan omfordele, bidrar den norske staten som best den kan.

To vanlige argumenter brukes mot at staten skal omfordele på denne måten. For det første mener flere at de bør få beholde fruktene av eget arbeid, og at staten ikke bør sy puter opp under armene på folk. Til dette er å si at for det første er det sjelden lite som er frukten av ditt eget arbeid som hadde vært mulig uten andre mennesker som arbeidere og forbrukere, lite som hadde vært mulig å gjøre uten de rammebetingelsene staten skaper og at fint lite av det som tas inn brukes for at folk ikke skal behøve å jobbe. Den moderne velferdsstaten bygger fortsatt på at det skal lønne seg å jobbe. Hvis ikke, hadde økonomien gått i stå veldig raskt. Dette leder over til det andre motargumentet: At staten er lite effektiv. Det er riktig at staten ikke treffer 100% med sine tiltak, og at en god del penger går til administrasjon. Det er riktig at enkelte stønadsordninger er slik utformet at det faktisk ikke lønner seg å jobbe (dette gjelder i hovedsak støtteordninger til småbarnsmødre med fler enn 5-6 barn som mottar sosialhjelp), og at enkelte støtteordninger kan være for lett å komme inn under. Rent sett bort fra at jeg mener det er bedre å støtte noen som ikke trenger det enn ikke å støtte noen som trenger det, så betyr det at demokratiet og byråkratiet alltid må være på jakt etter måter å gjøre systemet mer effektivt på, uten å ødelegge for målsetningene med det. Det er heller ikke riktig at staten nødvendigvis er mindre effektiv enn alternativet. Driften i stat og kommuner utføres ofte for lavere kostnader enn hos private, blant annet fordi lønnsnivået er lavere. Private tilbydere opererer under et privatrettslig regime, noe som betyr at det ligger mye mer administrasjon i arbeid med kontrakter og andre former for avtaler. Som det amerikanske helsevesenet eminent illustrerer, kan privat byråkrati være ekstremt kostbart og ekstremt dårlig.

Staten er ikke best til alt, men den kan – og etter min mening bør – gjøre en glimrende jobb med å omfordele og jevne ut oddsene. Akkurat som alle andre sosiale systemer vil det offentlige aldri kunne bli perfekt, men det er ingen unnskyldning for ikke å prøve.

4. Kjør debatt! Staten som fellesskapsarena

I tillegg til alle de økonomiske og juridiske funksjonene staten har er stat og kommune også viktige arenaer for et stort sosialt fellesskap. Fordi så store ressurser forvaltes gjennom stat og kommune og store deler av livene våre blir påvirket av det som skjer der, er offentlig sektor viktig i å knytte oss sammen som samfunn gjennom debatt og diskusjon. Årets stortingsvalg gjør at vi får diskutert spørsmål som hvor vi vil at samfunnet skal gå med mennesker vi kanskje aldri ellers ville møtt. De demokratiske institusjonene bidrar sånn sett både til at vi blir mer opplyste og intelligente, hver og en av oss, og til at vi bindes til hverandre – på godt og vondt. Vi blir inkludert i andres tanker og må tilpasse våre egne idéer til hva andre gjør. Dette skjer også mellom valgene – i diskusjoner omkring konkrete politiske forslag blir vi engasjert i å utforme verden rundt oss. Det er både bra fordi vi da er med på å ta avgjørelser som angår oss (noe som er både viktig og riktig), og fordi det gjør at vi ikke så lett kan stille oss likegyldige til det som skjer i våre omgivelser. Slik sett bidrar statens eksistens til et tettere samfunn, hvor vi kan stole mer på hverandre og lettere ha noe felles med andre mennesker.

“Staten” består av mennesker som driver den. De formelle og uformelle reglene vi sammen har laget for hvordan staten skal fungere utgjør et intrikat og komplekst system som er vanskelig å forstå, og som lett kan føles fremmed. Etter min mening er det viktig at menneskene som arbeider i staten og det politiske systemet er flinke til å være lydhøre overfor folk utenfor – noe jeg oppfatter at de langt fleste jeg har møtt faktisk er. Samtidig er det viktig at folk som ikke selv jobber i stat og kommune tar på alvor at vi alle er en del av “staten” og har et felles ansvar for hvordan den drives.

Konklusjon: Trenger vi mer eller mindre stat?

Mellom de politiske partiene i Norge er det stort sett gradsforskjeller i svarene på spørsmålet om vi trenger mer eller mindre stat, og på hvilken måte. Som SV-er mener jeg vi trenger mer av den omfordelende staten, rett og slett fordi jeg mener vi sammen som samfunn må beskytte oss mot konsekvensene av grådighet, intoleranse og kynisme som gang på gang viser sitt grimme ansikt som drivendre krefter i markedsøkonomien, og fordi jeg mener det er en grunnleggende menneskerettighet å ha like og best mulige livssjanser, uansett hvor i verden og når i framtiden du måtte bli født. Samtidig mener jeg at vi trenger mindre stat innen religionsutøvelsen, rett og slett fordi livssyn etter mitt hode må være en privatsak. Staten bør støtte alle trossamfunn for å gi likeverdige kår, og i hvert fall ikke kutte støtten til trossamfunn på bakgrunn av hvilken religion de står for – da bruker nemlig staten sine incentiv-ordninger til nettopp å påvirke hva folk skal tro. Tankepoliti har jeg ingen tro på. Sett fra mitt ståsted, mener en Frp-er det motsatte: Staten skal omfordele og gjøre mindre, men den skal mer aktivt opprettholde og styrke verdiforskjeller mellom folk i form av religion og livssyn.

“Staten” er altså ingen abstrakt konstruksjon som ikke har noe med deg å gjøre. Du er en del av staten, og staten har prestert å gjøre ganske mye for deg: Takket være staten får dine barn skolegang, du får kjøre på asfalterte veier og sitte på tog og t-bane, bestemora di får tørket rumpa si på sykehjemmet, du får reparert beinet ditt hvis du skader deg på ski uten at det koster deg en krone, du kan være trygg i hjemmet ditt, du blir forsvart mot angrep utenfra, du har muligheten til å lese denne bloggen fordi du har strøm og telefoni og domstoler som sikrer håndhevelsen av kontraktene som gjør det mulig å importere pc-er til dette landet og selge dem til deg, du blir beskyttet mot misbruk av utleiers posisjon på boligmarkedet eller arbeidsgivers maktposisjon overfor deg, du får uføretrygd hvis du skulle bli varig skadet eller syk, du er sikret ferie, du kan trygt reise med fly og spise mat på restaurant, du får hjelp til å komme deg hjem hvis du blir ranet for alt du eier og har i utlandet, du har tilgang på informasjon om kjønnssykdommer og hjelp hvis du blir alvorlig deprimert, som barn blir du beskyttet mot voksne som misbruker sin makt over deg, du blir sikret mot prisstigning som spiser opp verdien av lønna di og sparepengene dine og du slipper å betale med egg og kjøttstykker i butikken. For å nevne noe. Husk det neste gang du gnåler om hvor fæl staten er mot deg.