Hijab-saken har vært et sirkus jeg ikke har orket å engasjere meg så veldig i – og det er envanskelig sak hvor jeg synes det er vanskelig å ta standpunkt. Men de siste dagers nyheter om at Tajik og Aas-Hansen skal ha drevet dette fram uten Storbergets vitende, om møter i Justisdepartementet og at forslaget nå trekkes, får meg til å reflektere litt over et litt større spørsmål.

Når jeg møter jevnaldrende Arbeiderparti- eller AUF-politikere, slår det meg ofte (og langt, langt oftere enn når jeg møter jevnaldrende ungdomspolitikere fra andre partier) hvor arrogante de er – hvor viktig makt uten visjon er for dem, og hvor lett de tar på samfunnets spilleregler. Dersom historiene om at Tajik og Aas-Hansen spilte dette bak justisministerens rygg er det godt mulig at det kan være et grotesk eksempel på hva slags ukultur som har fått vokse fram i DnA.

Fornuftige mennesker ser av og til på sine valg i etterpåklokskapens lys og vurderer om de var kloke. For fire og et halvt år siden tok jeg et valg og gikk fra å være Ap-medlem til å melde meg inn i SV. Når jeg nå ser tilbake på det jeg gjorde, ser jeg at jeg er svært fornøyd med det valget.