I dag kan VG rapportere at OECD (Organisation for Economic Co-operation and Development) mener Norge sløser bort penger på skole. Aftenposten rapporterer at OECD mener den norske renta må opp. Begge artiklene baserer seg på OECDs “Economic Survey of Norway 2008” – en rapport som kommer hvert til hvert halvannet år. (Anbefalingene finner du en pdf her. ) Her foreslår de også at vi må øke antall arbeidstimer for å møte behovet for økte pensjonsutbetalinger og redusere framtidige pensjons- og helseutgifter; at vi må “reformere” sykelønns- og uføretrygdsystemet til å ligne mer på arbeidsledighetstrygden; at skolene må bli større, med større klasser; at skolene må få flere “eksterne incentiver” til å prestere bedre (mer offentliggjøring av resultater) og at lønnsforskjellene i samfunnet må øke. Alt sammen er dette ganske radikale angrep på hvordan det norske samfunnet i dag er organisert.

Følgende sitat fra Policy Brief (sammendrag om anbefalinger, se pdf over), kan illustrere godt hvordan rådene bunner vel så mye i politiske veivalg som i faglige råd:

A more radical change would be to use this information [assessment tests/nasjonale prøver] to provide direct monetary incentives for school teachers. The county and municipality of Oslo have already taken this step and the Oslo administration is convinced that it has had beneficial effects on both results and cost-efficiency. In a country with Norway’s traditions this might be too radical a reform to impose centrally, given the legitimate doubts (min utheving) about how such incentives really work. (s.11)

I 2003 kom boka “New Public Management – The transformation of ideas and practice” ut. Den var en statsvitenskapelig antologi som tok for seg utviklingen av NPM-reformer. I kapittel 3 skriver Kerstin Sahlin-Andersson:

“However, even though international organisations may present themselves as neutral arenas of interaction, they are not any more neutral than other organisations are. International organisations not only co-ordinate and mediate interests and ideas, but, like all other organisations, they influence and shape the activities that take place under their auspices. (…) How an organisation conducts its operations depends on its environment and on what it has to do to be considered important and worth dealing with. The latter determines the way an organisations obtains legitimacy and resources.” (s. 67-68)

Hennes poeng når hun skriver om OECD og NPM er at organisasjoner søker legitimitet og oppmerksomhet, og derfor sprer informasjon, kommer med anbefalinger og selger modeller som tilsynelatende løser problemer landene står ovenfor. Men for å få oppmerksomhet om en reformagenda, må den være teoretisk legitim, revolusjonerende, gi en pakkeløsning og være assosiert med fremherskende verdier i samfunnet. I OECDs tilfelle har disse anbefalingene til Norge først kommet fra OECDs Economics Department, og deretter blitt diskutert i komité med medlemslandene og Europakommisjonen. Det er dermed heller ikke kun fagfolk som har sittet og diskutert disse anbefalingene; også representanter for ulike medlemsland har deltatt. Ingen av disse er nøytrale, og sammenhengen vil trolig være slik at et land vil vokte seg vel for å gå utenfor den konsensus som eksisterer om hvilke verdier som skal dominere i organisasjonen.

Hvilke verdier er det så som skal dominere? Vel, OECD introduserer seg på sine nettsider med det følgende:

“The OECD brings together the governments of
countries committed to democracy and the
market economy from around the world to:

• Support sustainable economic growth
• Boost employment
• Raise living standards
• Maintain financial stability
• Assist other countries’ economic development
• Contribute to growth in world trade”

Hovedfokuset på markedsøkonomi innebærer at det er en økonomiliberal diskurs som ligger til grunn for arbeidet OECD gjør. OECDs fokus gjør derfor at fagpersoner og myndighetsrepresentanter i OECD nødvendigvis søker blant alle tenkelige løsninger på utfordringer, men søker blant de aksepterte, det velkjente og det som er passende i deres verden. Det bør man tenke over, før man ukritisk godtar deres anbefalinger…