Indregard.no kommenterer gårsdagens blogginnlegg om Frps velferdskutt. Han mener at velgerne gjør best i å høre på hva f.eks. Siv Jensen eller Jens Stoltenberg sier, i stedet for å se på hva de mener og har vedtatt i partiprogrammer. Han legger til grunn at

“signalene om hvilke programposter de selv mener er politisk ugjennomførbare, bør man ta med i beregningen. Det betyr nemlig at partiledelsen mener at den pragmatiske kostnaden ved å oppnå dette målet er større enn den ideologiske nytten det har.”

Jeg tror dette blir for enkelt og for rasjonalistisk. At programløfter og valgkamputspill kan peke i to ulike retninger er nok riktig, og ingen partier får gjennomført verken sine program eller sine valgløfter. Forklaringen på dette er at partiene a) må forhandle med andre partier, b) ser neste valg i det fjerne og c) er begrenset av byråkratier, internasjonale avtaler, grunnloven, rettsapparatet og ulike andre institusjonelle arrangementer. Det er sikkert flere grunner også. Men betyr dette at programmene ikke betyr noe?

Partienes velgere ligger som regel nærmere sentrum enn partienes tillitsvalgte, og dermed blir programmene også mer “ekstreme”. Likevel spiller programmene en stor rolle internt, fordi de er partiorganisasjonenes instruks til de folkevalgte. Det er relativt vanlig at kritikken internt i partiet blir skarp mot folkevalgte som tilsidesetter partiprogrammet ofte, og disse folkevalgte vil møte større problemer i å bli renominert. På den annen side finnes det også en utbredt forståelse av behovet for å være pragmatisk, og for at ikke alt kan gjennomføres på en gang. Men alle partier vedtar sine programmer av en grunn – de ønsker at dette skal være slik Norge styres.

For å konkludere: Selv om Siv Jensen, Kristin Halvorsen eller Jens Stoltenberg skulle finne på å si mye rart fram mot valget, så må vi gå til partiprogrammene deres og forslag de alt har fremmet for å finne ut hva politikken deres vil si i praksis. Som velgere kan vi ikke ta sjansen på at programmene bare er vås.