En rekke medier bringer i dag en NTB-melding om at Norge har tatt i mot omtrent en halv million innvandrere fra 2000 til 2009, og forsker Lars Østby kaller det den største folkevandringen Norge har opplevd siden Amerika-vandringene rundt forrige århundreskifte. (Se Vårt Land, Aftenposten, Dagbladet og VG.)

Basisen for tallene er Statistisk sentralbyrås (SSBs) statistikker over de som har fått oppholdstillatelse i Norge de siste ti årene. På SSBs sider for innvandringsstatistikk finner vi tall for hvor mange som bor i Norge nå som har innvandringsbakgrunn. 423 000 er bosatt i Norge, men født i andre land. 86 000 er født i Norge av innvandrerforeldre. Av disse 509 000 har 36 prosent – dvs ca 183 000 personer bodd her lenge nok til å ha norsk statsborgerskap. Totalt har 10,6 prosent av befolkningen innvandrerbakgrunn.

Innvandrerne er en sammensatt gruppe. Nesten halvparten er fra Europa, Nord-Amerika eller Oseania (dvs. den rikere del av verden), mens litt over 1 av 3 har asiatisk bakgrunn og 1 av 8 har afrikansk bakgrunn. Resten er fra Sør- eller Mellom-Amerika. 1 av 4 har bakgrunn som flyktning, 1 av 4 har kommet for jobb, 1 av 10 for å ta utdanning, og 4 av 10 har kommet som resultat av familieetablering eller -gjenforening. Flest innvandrere bor i Oslo, hvor de utgjør 152 000 personer, eller omtrent hver fjerde Osloborger.

Hva gjør dette med det norske samfunnet?

Vi har alltid hatt innvandring i ulike former til Norge. Ikke bare var det slik våre forfedre kom hit, men det har formet norsk kultur hele veien. Mange vanlige ord i språket vårt i dag har for eksempel tysk opphav fra den tida på slutten av middelalderen og begynnelsen av moderne tid da bergverkene og hanseatene drev på. Finnskogen fikk sitt navn fra finner som kom hit for tre hundre år siden. Rosemalingen er av fransk opphav, og romerske og arabiske mynter er funnet i Norge og Norden helt tilbake til vikingtida og før. Kulturforskjellene ble nok oppfattet som store også den gangen – for eksempel språklig.

Kultur er ingen statisk størrelse – det nasjonale er en abstrakt konstruksjon som blir formet av samfunnet og samfunnsinstitusjonene. Hva vi oppfatter som nasjonale symboler og som nasjonal kultur er avhengig av hva vi har blitt fortalt av “øvrigheta” at vi skal tro på, og det er igjen styrt av hva som er tidens krav til nasjonalitet. Det finnes ingen “ren” norskhet. Ulike personer i ulike miljøer i ulike deler av landet vil ha delte meninger om hva det vil si å være norsk, og det som skiller “norsk” fra andre kulturer er lite som ikke kan tilegnes gjennom sosiale mekanismer. Ingen har “rene” gener som har vært i Norge siden isen trakk seg tilbake – eller siden vikingtida.

Nei, “norsk kultur” er avhengig av impulser utenfra – både for å definere seg selv og for å utvikle seg. Grandiosa er et produkt de fleste vil tenke på som erkenorsk i dag – men Grandiosaen hadde ikke eksistert uten “degosene” som folk fra Sør-Europa ofte ble kalt før. Før innvandringen utenfra Europa tok til, så var italienere og spanjoler de som fylte rollen som svartsmuskete og litt tvilsomme personasjoner i kulturbildet. I dag vil nok de fleste tenke på italienere som en del av det store, europeiske “vi”. Men det er ikke bare på et overflatisk og kulinarisk plan at mangfoldet har en viktig betydning. Også mye dypere er “den andre” viktig. Omgangsformene varierer mellom ulike kulturer, og i møtet mellom omgangsformer kan både språket og det sosiale registeret vi har å spille på bli større. Når noen gjør noe på en uvant måte blir jeg nødt til å reflektere over om den måten jeg gjør ting på er den beste.

Jeg tror det er trygt å konkludere at møter og sammensmelting mellom kulturer har mye for seg. Men hva så med de sosiale konsekvensene av innvandring? Hva med sosial dumping, kriminalitet og fremmedfrykt? Hva med ulovlig innvandring?

Det er i hovedsak den europeiske arbeidsinnvandringen som kan legge press på priser og arbeidsvilkår, og da i enkelte håndverksbransjer hvor norsk språk- og kulturkompetanse er mindre viktig. Dette har ført til at det har blitt nødvendig med allmenngjøring av tariffavtaler for å hindre underbetaling (og at norske arbeidstakere mister jobben), og at Arbeidstilsynet og fagbevegelsen har fått mer å gjøre. At det forekommer snusk er klart – det finnes mange uhederlige arbeidsgivere og bedrifter der ute (gjerne norske). Imidlertid er problemet under kontroll, og lønnsvilkårene er i hovedsak gode i norsk bygg- og anleggsbransje. Denne arbeidsinnvandringen har vært helt nødvendig for å holde hjulene i gang i økonomien. Hvis vi hadde manglet titusenvis av arbeidstakere ville lønns- og prisveksten kunnet komme ut av kontroll, med de skadelige sosiale konsekvensene det har for de som har laveste vekst i reelt disponibel husholdningsinntekt – slik som trygdede og syke.

En studie utført under SSB antyder at innvandrere som sådan neppe er noe mer kriminelle enn andre, men at det at innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn lever under dårligere sosiale forhold enn befolkningen for øvrig gjør at de noe oftere er i en situasjon hvor de trekkes eller skyves til kriminelle handlinger. Korrigert for disse faktorene er det likevel en noe større andel innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn som blir tatt for kriminelle handlinger – men det kan ikke utelukkes at denne effekten skyldes dels rotløsheten som følger med å være innvandrer og dels det at en mer synlig hudfarge øker sannsynligheten for å bli tatt når man har gjort noe galt. Ulik kulturbakgrunn skal altså i seg selv ikke ha noe særlig å si for om man gjør noe kriminelt. Spørsmålet blir da om det å ha innvandring og det å være innvandrer i seg selv gjør folk kriminelle, og om det er et argument som taler mot samfunnsnytten av innvandring.

SSB-studien tyder på at det å gjøre det lettest mulig å bli godt økonomisk og sosialt integrert i samfunnet raskest mulig vil redusere kriminaliteten begått av innvandrere. Gode opplæringstilbud og introduksjonsordninger og et inkluderende arbeidsliv vil langt på vei sørge for at problemene blir små for samfunnet for øvrig. Det vil være relativt få personer som begår mye og alvorlig kriminalitet uansett, slik at noe økte politiressurser til arbeid med disse vil kunne gjøre jobben med å ta de som først har havnet på skråplanet. “Gjengangerkriminelle” vil du alltid ha i samfunnet uansett.

En mye farligere strategi vil være å gjøre det vanskeligere å bli integrert i samfunnet. Dette er for eksempel den strategien Frp ofte forfekter, og det siste eksempelet på dette er forslaget deres om å nekte å gi ulovlige innvandrere legehjelp og pålegge dem som behandler dem en meldeplikt. Ikke bare er dette  livsfarlig, umenneskelig og dypt uetisk, ikke bare vil det jo ikke hjelpe på problemet med ulovlige innvandrere som allerede er i landet, og ikke bare er det et uansvarlig utspill fordi det bare fremmer hat og mistenksomhet uten noen sinne å kunne bli virkelighet, men det vil også høyst sannsynlig forverre betingelsene for ulovlige innvandrere slik at det blir enda mer nærliggende for dem å begå kriminalitet. (Ja, jeg vet at det er forskjell på ulovlige og lovlige innvandrere, men eksempelet er en god illustrasjon på Frps sviktende logikk som de anvender på hummer og kanari.)

Frp-eksempelet bringer oss videre – til den ulovlige innvandringen og til fremmedfrykt. Ulovlig innvandring kan jeg kort bare si ikke vil bli noe mindre av å redusere mulighetene for lovlig innvandring, så lenge gevinsten økonomisk og sosialt ved å komme hit forstås som så mye større enn ved ikke å gjøre det. Så lenge forskjellene i verden er så store som de er vil ingen holdningskampanjer eller drakoniske politimetoder (uten å gå langt utover menneskerettighetene og inn i det moralsk meget ubehagelige) kunne demme opp for ønsket om et bedre liv.

Men fremmedfrykten er en annen skål. Når kulturforskjellene er store, hudfargene mange eller samfunnet forandrer seg vil det kanskje alltid være noen som reagerer negativt. Og på 60 år har Norge – fortsatt i følge SSB – altså gått fra en (hovedsakelig vestlig) innvandrerbefolkning på ynkelige 1,4 prosent av befolkningen til en innvandrerbefolkning på 10,6 prosent – hvorav drøyt halvparten har en kulturbakgrunn eller hudfarge som skiller seg mer fra det tradisjonelt norske enn en europeisk bakgrunn gjør. Oppslutningen om Frps politikk i Norge og Frp-lignende partier i resten av Europa er økende og skremmende. SSBs undersøkelser viser at holdningene til innvandring og innvandrere er jevnt over positive og stabile, og har blitt mer positive i løpet av 2000-tallet. Tallene peker også på et viktig funn: Personer med mye kontakt med innvandrere er langt mer positive enn personer med lite kontakt. Dette tyder på at mer innvandring neppe fører til mer fremmedfrykt og konflikt i samfunnet.

Til slutt bør vi også stille spørsmålet om all endring er positivt. Svaret på det er selvfølgelig nei. Det norske samfunnet har mange kvaliteter – jeg vil for eksempel fremheve den økonomiske likhetstankegangen, de små statusforskjellene, likestilling, tilliten til det offentlige, det høye utdanningsnivået i befolkningen og den store graden av personlig frihet som vi nyter som gode sider ved samfunnet vårt som vi bør ta vare på. Disse kvalitetene er ikke i seg selv truet av innvandring, men høy innvandring forutsetter for eksempel gode opplæringstiltak (introduksjonskurs, barnehager og skoler) som sikrer et integrert samfunn hvor ingen faller utenfor og hvor det er mulig å ha et felles offentlig ordskifte tuftet på et felles verdigrunnlag. Verdikamper vil vi alltid ha i samfunnet – men det er vanskeligere å kjempe kampen på like fot hvis man ikke har samme forståelse av hva man slåss om.

Jeg ser ikke islam i seg selv som samfunnstrussel – i hvert fall ikke som noen større trussel enn kristendommen. Sekterisk islam med folk som avsondrer seg fra storsamfunnet er problematisk på samme måte som kristne sekter som gjør det samme. Begge typer sekter må ikke få anledning til å avskjære sine barn fra muligheten til å være del av resten av verden – den offentlige skolen er vårt beste vern mot det problemet.

Oppsummering – et bedre Norge

Norge har forandret seg stort de siste femti årene. Vi har blitt et åpnere, mer mangfoldig og mer dynamisk samfunn. Innvandringen bidrar til dette, både gjennom å holde hjulene i økonomien i gang, gjennom å utvide vårt kulturelle repertoar og gjennom å utvikle omgangsformene i samfunnet. Samtidig har den bydd på utfordringer – men disse utfordringene har tvunget oss til å bli et bedre og mer inkluderende samfunn. Bygdedyret og janteloven er viktige begreper i vår kulturhistorie med god grunn, og innvandringen er en av kreftene som har bidratt til å svekke dem. Jeg mener det er en menneskerett å kunne bo der du vil i verden, og jeg tror innvandring i det store og hele har gjort Norge til et bedre samfunn å leve i: Et samfunn hvor det er høyere takhøyde og mer rom for å være annerledes og ta vare på hverandre. Men det er ingen automatisk utvikling, og innvandring forutsetter en sterkere offentlig sektor og styrkede sosiale fellesskap for at vi virkelig skal kunne utnytte dens samfunnsforbedrende potensiale.

I de foregående episodene av denne bloggens religionsføljetong har jeg tatt for meg de to største verdensreligionene, kristendom og islam. Disse to religionene kalles også abrahamiske eller semittiske religioner, og i dag skal jeg ta for meg den tredje av disse: Jødedommen. På samme måte som i de øvrige gjennomgangene, skal vi først se på sentrale teologiske aspekter ved jødedom, før vi går over til sosiale aspekter ved religionen: jødedom som statsreligion, mindre jødiske trosamfunn og jødedommens sosiale konsekvenser.

I posten om kristendom tok jeg for meg en rekke generelt problematiske elementer ved alle religioner – derfor konsentrerer jeg meg her om spesifikt problematiske sider ved jødedommen.

Kilder: Wikipedia her og her.

Jødisk teologi

Jødedommen er den eldste abrahamiske religionen, og er nærmere 3 000 år gammel. Den har gitt opphav til både kristendom og islam. På samme måte som islam, har jødedommen i dag ingen sentral religiøs myndighet, men baserer seg på skriftlige kilder (den hebraiske bibelen – Tanakh – og de skriftlige og muntlige overleveringene i Talmud) og fortolkningen til rabbinere og skriftlærde. Hovedskillet i jødedom går mellom ortodokse, konservative og reformerte jøder, hvor de ortodokse jødene mener loven, dvs. levereglene i skriftene, må følges bokstavelig, mens de konservative jødene har en noe mer modernisert fortolkning av loven. De reformerte jødene ligner de fleste moderne kristne, i det at loven i hovedsak anses for å handle om grunnprinsipper, mer enn konkrete og bokstavelige leveregler.

De fleste jøder tror på følgende grunnsetninger (basert på Maimonides 13 trosprinsipper):

  • Det finnes kun én Gud som har skapt, skaper og vil skape alt
  • Gud har ingen kropp eller fysisk manifestasjon, og er evig
  • Det er kun Gud det er rett å be til (altså skal det ikke bes til helgener eller profeter)
  • Alle profetenes ord er sannhet
  • Moses er den fremste profeten, og hans profeti var sann
  • Torahen (loven; de fem mosebøkene) er overlevert fra Moses, og det vil aldri komme noen annen Torah fra Gud
  • Gud ser alt og vet alt hva mennesker gjør og tenker
  • Gud belønner de som holder hans bud og straffer de som bryter dem
  • Messias vil komme en dag
  • Når det behager Gud, vil de døde bli gjenopplivet

Et viktig dogme er også at Pakten er inngått mellom Gud og Israels 12 stammer – Abrahams etterkommere. Dette gjør at det i jødedommen er en sterk kobling mellom etnisitet og religion. En jøde er i utgangspunktet en som er født av en jødisk mor, men også konvertitter regnes til jødedommen. Imidlertid er det generelt regnet som krevende og vanskelig å konvertere, og konvertitter blir ikke oppmuntret. Det er delte meninger om man fortsatt er jøde hvis man konverterer fra jødedommen eller blir ateist,og mer tradisjonell jødedom vil fastholde at man er jødisk for alltid. Reformjøder er som regel uenig i dette.

Jøder har blitt utsatt for sterk forfølgelse og mye rasisme opp gjennom historien. Verst var det med pogromer i Øst-Europa og med nazistenes Holocaust – direkte folkemord. At det jødiske folk siden tidlig i vår tidsregning har vært spredd for alle vinder og ikke har hatt noe hjemland før 1948 har bidratt til dette. Den forfølgelsen og isolasjonen som mange jøder har blitt utsatt for har følgelig stimulert en særegen form for nasjonalisme – sionismen.

De som følger loven i en eller annen form, anvender noen eller flere eller alle av disse levereglene (som er et utvalg):

  • Bruk av kippah – kalott på norsk – en liten lue som dekker litt av hodet. Primært under bønn og andre religiøse handlinger, men kan også brukes ellers.
  • Bruk av tallit – bønnesjal – med knyttede frynser (tzitzit) under bønn
  • Bruk av tefillin – kvadratiske bokser med bibelvers båret på pannen og festet rundt venstre arm- under morgenbønn
  • Bruk av kittel på høytider
  • Tre daglige bønner (fire på shabbat og helligdager), samt bønn etter bestemte handlinger, slik som måltider
  • Feiring av jødiske høytider med tilhørende ritualer, slik som shabbat (hviledagen fra fredag kveld til lørdag kveld), Pesach (påske til minne om utvandringen fra Egypt), Shavuot (til minne om åpenbaringen av Torahen på Sinai), Sukkot (løvhyttefesten til minne om vandringen i ørkenen i førti år), Rosh Hashanah (jødisk nyttår og innledningen på de ti dager med anger for synder begått i det foregående året), Yom Kippur (den jødiske forsoningsdagen som markerer slutten på de ti dager med anger), Hanukkah (lysfesten til minne om oljemirakelet – da olje for en dag brant i åtte når tempelet i Jerusalem ble gjeninnviet), Purim og Tisha B’av
  • Lesning av Torahen på shabbaten og høytider
  • Å følge de jødiske diettreglene – kashrut – og bare spise mat som er kosher
  • Å følge reglene om rituell renhet og urenhet, særlig med tanke på menstruerende kvinner, som betraktes som urene (hovedsakelig av ortodokse jøder)
  • Å følge de tradisjonelle livsritene: Brit milah (mannlig omskjæring), Bar/Bat mitzvah (“konfirmasjon” ved 12-13 års alderen), bryllupet (med brudgommens knusing av et glass til minne om ødeleggelsen av tempelet og spredningen av det jødiske folket) og sørgeritualene.

Jødedom som statsreligion

Det finnes ingen jødisk parallell til “statskirken” i dag, og kun én stat – Israel – har en jødisk majoritet. Israel har heller ingen offisiell religion som sådan, og har lovfestet full religionsfrihet. Imidlertid må jødiske immigranter fortsatt bekjenne seg til jødisk tro for å få statsborgerskap, import av mat som ikke er kosher er forbudt, de fleste butikker er stengt på shabbat og offentlig kommunikasjon går heller ikke under shabbat. Sjefsrabbinatet har også makt over en rekke privatrettslige forhold, slik som jødiske ekteskap, begravelser, kashrut og shabbat. Borgerlig ekteskap anerkjennes ikke, slik at sekulære jøder er underlagt religiøs autoritet på dette punktet.

Mindre trossamfunn

De fleste jøder utenfor Israel er organisert i mindre trossamfunn. Noen steder (særlig New York) finnes det større jødiske minoriteter, men disse er også delt i ulike retninger innen jødedommen. De fleste tilhører menigheter organisert rundt en synagoge.Symbolske lederskikkelser er etterkommerne av det gamle jødiske presteskapet, men den reelle religiøse myndigheten ligger hos rabbinerne. En menighet trenger imidlertid ikke ha en rabbi, og medlemmer av menigheten kan selv lede an i bønn og torah-lesning.

De sosiale konsekvensene av jødedom

Jødedommen har mye til felles med islam og kristendom i sin sosiale kontroll med tilhengerne; og har også til felles med islam de strenge og omfattende levereglene som gjør at religionens medlemmer blir sett på og føler seg som et særskilt (eller utvalgt) folk. Samtidig har jødedommen – akkurat som islam og kristendom – en viktig liberal strømning. Mye av den sosiale ensrettingen og indoktrineringen som følger med religion vil derfor være av samme karakter før troende jøder som for troende muslimer og kristne, og vil være sterkere jo mer ortodoks retning den troende tilhører.

Imidlertid har jødedommen en helt annen innstilling til hva som skal til for å være en troende. Der kristendom og islam langt på vei er misjonerende religioner som søker å vinne flest mulig tilhengere for sine versjoner 2.0 og 3.0 av Gud, så er jødedommen en religion for de utvalgte. Å bli en av de utvalgte skjer helst genetisk gjennom mor (den man er sikker på er forelder til barnet), og er ellers svært krevende for konvertitter. Vi kan egentlig se på jødedommen som en av verdens eldste nasjonalistiske ideologier – en 3000 år gammel variant som brukte et strengt og aggressivt gudsbilde til å sementere identiteten til ett ørkenfolk som kjempet om territorier og ressurser med andre, beslekta ørkenfolk. Denne identiteten har da også klart å overleve (i varierende grad) på en måte få andre nasjonale identiteter kan vise til – og det uten et korresponderende territorium i store deler av dens historie.

Nasjonalisme, og i og for seg religionen, kan ha positive sider. Den kan gi faste holdepunkter i en ellers kaotisk og utrygg tilværelse, den kan bidra til å lime et samfunn sammen og den kan gjøre det enklere å bygge et demokrati ved å sørge for at mer av rammene for samfunnet ligger fast fra før, og ikke må opp til debatt. Men, som religionen, kan nasjonalisme også ha grelle sider. Jødiske nasjonalister kan finne mye felles ideologisk grunn med ulike europeiske og amerikanske nasjonalister – de forsøker også å koble etnisitet og religion sammen. Og jødisk nasjonalisme gir seg for tiden groteske utslag i behandlingen av palestinere i Israel og på israelsk-okkupert territorium. Det er krevende – og kanskje ikke mulig – å skille staten Israel fra det jødiske ethnos – og dermed jødedommen. Men den sammenkoblingen vil i overskuelig framtid gi opphav til konflikter, fordi den setter opp en logikk der israeler=jøde=en tilhenger av en jødisk religion. Så de som slåss mot religionens inntrengning i livet i Israel har en bratt oppoverbakke å slåss i.

Jødedommen er altså vel så usympatisk som andre religioner, men har en unik og spesiell historie som gjør det mer krevende å kritisere den. Det betyr ikke at vi skal holde oss unna det. Men akkurat som jeg understreket med islam, så er det en viktig forskjell på religionskritikk og rasisme – med jødedommen er den balansen enda vanskeligere å trå. Men trås må den.

Dagbladet har i dag en sak om det som ut fra overskriften ser ut som en drepende meningsmåling med tanke på konsekvensene av å innføre sekstimersdagen: “Enda sykere med kortere dager” utbasuneres det på overskrifts- og forsideplass. Det er jo et klart og tydelig signal til alle de som bare leser forsiden av nettavisene om at sekstimersdagen neppe er noe å satse på. Ingressen på forsida advarer riktignok om at det bare gjelder en meningsmåling: “Kortere arbeidsdager vil gi flere syke og mindre effektive arbeidstakere, tror to av tre nordmenn.”

Saken gjentar disse påstandene i sin gjengivelse av det som er en Infact-spørreundersøkelse:

  • “Bare én av fire sier de ville vært sjeldnere borte fra jobb dersom seks timers arbeidsdag ble innført”
  • “Hele seks av ti nordmenn tror sykefraværet ville økt med sekstimersdag.”
  • “Bare tre av ti nordmenn mener de ville blitt mer produktive på jobb.”

Saken ledsages av en kommentar fra Xtra personell, som har bestilt meningsmålingen:

“-Arbeidstakerne forstår at det blir vanskelig å beholde samme lønn som i dag dersom arbeidstida går ned. Samtidig vet de at kravene fra ledelsen til produktivitet og effektivitet antagelig vil øke. Det tror jeg kan forklare den lunkne mottakelsen sekstimersdagen får, sier daglig leder Kristian Fæste i Xtra personell.”

Huff og huff, dette virker jo som dårlig nytt og et slag i ansiktet på oss som har trodd at sekstimersdagen kanskje vil føre til økt produktivitet og helsegevinster.

Andre nettsteder rapporterer også om denne saken, med følgende tall:

“25 prosent av de spurte tror sykefraværet ville blitt redusert, mens 57 prosent tror det tvert i mot ville økt med sekstimersdag.”  Bygg.no.

Ukeavisen ledelse og ledernytt.no rapporterer om det samme.

Men det er noe med Dagbladets sak som gjør at jeg stusser litt, nemlig denne grafikken her:

Statistikk

Dagbladet 01.02.10 kl. 13.27

Hvis du ser litt på disse tallene, så henger de ikke sammen med sitatene over. Tvert i mot – disse tallene tilsier jo (alle forbehold om statistikk og validitet til side) at sekstimersdagen vil ha en netto positiv effekt på både sykefravær og produktivitet: Av de som vet hva de svarer, så sier jo 7,9%-poeng flere av mennene og 29,8%-poeng flere av kvinnene at de vil bli mer produktive enn mindre produktive. 19,6%-poeng flere av mennene og 26,9%-poeng flere av kvinnene svarer at sykefraværet deres vil reduseres heller enn økes.

Dette tilsier jo det stikk motsatte av hva saken melder om. Det kan det være fire forklaringer på:

1. Dagbladets grafiske folk har gjort en feil, og brukt feil tall i utarbeiding av grafene.

2. Dagbladet (eller Xtra personell) kan ikke telle eller regne.

3. Både saken og grafikken er riktig, men har tatt utgangspunkt i ulike spørsmål, og respondentene har ikke svart konsistent. Uten tilgang på tabellverket er ikke dette mulig å si. Hvis dette er tilfellet har Dagbladet (eller Xtra personell) begredelige statistikkunnskaper, og det er godt mulig undersøkelsen er verdiløs.

4. Dagbladet (og alle de andre) er mot sekstimersdagen og vrir og vrenger på tallene med vilje.

Jeg har spurt både Dagbladet og Infact om hva som stemmer, og vil oppdatere saken så snart jeg har fått svar.

Oppdatert 01.02.10 (14:30): Jeg har nå fått bekreftet av Infacts fagsjef per e-post at Dagbladets graf har kun én feil: Vet-ikke-andelen i den aller siste grafen (kvinners svar om sykefraværet), skal være 16,8%. Da blir summen 100.  Saken i seg selv må altså være feil, eller referere til noen andre spørsmål enn grafen gjør (og dermed er undersøkelsen verdiløs).

Oppdatert 01.02.10 (15:20): HMS-magasinet trykker den samme saken på nett, men er såpass redelige at de har tatt med originaltabellen fra Infact. Den gjør det mulig å etterprøve resultatene, og her avsløres det at det er en grotesk feil i lesningen av tabellen som er kilden til oppslaget. På spørsmålet “Tror du innføring av 6 timers arbeidsdag vil påvirke ditt eget sykefravær?” svarer 25,7% “Ja, tror det blir redusert”, 3,1% svarer “Ja, tror det øker”, 57,2% svarer “Nei” og 14% “Vet ikke”. Så sant ikke HMS-magasinet og Dagbladet begge har gjort en identisk feil og byttet om rader i regnearket, så kan vi nå konkludere med at det er feil nr 2 over her som er riktig – Dagbladet og/eller Xtra Personell kan ikke lese/telle/regne. Tvert i mot å slå beina under sekstimersdagen er undersøkelsen en omfavnelse av sekstimersdagen!

Kurt Westergaard's Muhammed

One of the more insidious Danish Muhammed cartoons, by Kurt Westergaard (hosted at Religiousfreaks.com)

After the recent attacks on Kurt Westergaard, one of the Danish cartoonists that drew the infamous Muhammed cartoons, the debate about the limits of freedom of speech, blasphemy and religions has resurfaced again. Norwegian daily Aftenposten reprinted a facsimile of the cartoons, and was promptly condemned by Iranian and Pakistani politicians. I don’t know if I can add much to the debate, but these are my two cents.

Firstly, many of the drawings are rather vulgar and stupid. (And the coming cartoon in Fremskrittspartiet’s magazine will probably be no better.) I enjoy poking fun at religions as much as the next guy, and there are many hilarious aspects about islam as well, but I generally had problems laughing at these drawings. They didn’t provide a surprising take on the connections between radical islam and terrorism or oppression of women, and to some extent they provide more of a window on Danish prejudices and quasi-racism, than on islamist oppression.

Secondly, the outrage at the drawings is also vulgar and stupid. For instance, the Iranian Holocaust competition provided some drawings that carry a very strong subtext of Holocaust denial (see below).

By anonymous.
By anonymous. The use of quotation marks carries a Holocaust denialist subtext

And then you have all the horrible demonstrations and violent actions that followed in the wake of the publications. Such as the recent flagburning in Pakistan (VG, Dagbladet). Now, authoritarian politicans are once again trying to capitalize on the renewed publication of the drawings.

Thirdly, I believe there should be no limits to free speech, and we have to cling to that. That is also the reason I include these stupid cartoons in this blogpost, because they are just pictures. If we prohibit things we don’t like, or that can cause rumblings, then we limit our potential for moving forward intellectually. We do not need a new Dark Age.
But then again, Islam, Judaism, Christianity, Hinduism, Buddhism, Baha’i, Shinto and what not are all old-fashioned, medieval superstitions that need to be fought back each and every day by clearheaded people. Publishing stupid cartoons is just a way of giving the religious fanatics something to mobilize around. It’s doing them a favor. Although there should be no limits to freedom of speech, and although blasphemy is highly necessary and should be encouraged all over the world, there are far more intelligent instances of it than these cartoons. Next time you intend to mock a religion, try to be intelligently blasphemous, like these guys.

UDI-direktør Ida Børresen uttaler i dagens VG at det vil være bedre å gi oppholdstillatelser til folk som ville fått avslag på asylsøknader, enn å fortsette å stramme inn. En av grunnene er at vi ikke ser noen effekt av innstramningstiltakene. Dette er ikke så veldig overraskende, og jeg kunne ikke vært mer enig.

Så lenge verden består av fattige, ustabile land og rike, stabile land, så vil det alltid være et stort press på grensene til de rike landene. Jo høyere murer de rike landene bygger opp, jo mer utspekulerte metoder må man benytte og jo dyrere menneskehandlere må man bruke for å komme innenfor. Resultatet blir at det blir stadig vanskeligere å skille de som har krav på beskyttelse fra de som søker lykken (et skille som i utgangspunktet er litt kunstig).

Da er det mye bedre å få migrasjonen inn i ordnede former. Et system for oppholds- og arbeidstillatelser som det er relativt lett å slippe gjennom, vil sørge for at det blir lettere å regulere både asylstrømmene og de som ønsker å jobbe i landet. På bakgrunn av UDI-direktørens forslag, så tenker jeg at det bør være følgende muligheter for å få opphold i Norge:

  • Innvilget asyl: For reelle flyktninger.
  •  Avslag på asylsøknad, men innvilget (betinget) opphold: For de som først prøver på en asylsøknad, og får avslag, men som likevel ønsker opphold i Norge. Disse kan få oppholdstillatelse. Denne kan være betinget i en periode, for eksempel av at de kan vise til at de får lønnet arbeid eller studieplass i løpet av x antall måneder, og/eller at de tar kurs i norsk og samfunnsfag, samt god vandel. Brudd på forutsetningene kan medføre retur.
  • Arbeidstillatelse for arbeidssøkere som kan vise til at de har jobb og/eller studieplass: Arbeidssøkere som før de kommer til landet kan vise til tilbud om arbeid og/eller studieplass bør få opphold for et visst tidsrom, med automatisk fornyelse så lenge de har jobb og/eller studieplass. Etter et visst tidsrom (f.eks. 3 år), bør det gis permanent opphold.
  • “Green card” – et begrenset antall tilfeldig fordelte arbeidstillatelser. Antallet kan justeres ut fra årlig arbeidskraftbehov, og fordeles til en liste over søkere etter loddtrekning. Søkeren må selv kunne dokumentere at vedkommende har råd til livsopphold, og dersom vedkommende ikke har jobb eller studieplass, får vedkommende opphold for perioden vedkommende kan sørge for seg selv, mens vedkommende søker arbeid. Deretter bør det fungere som i punktet over.
  • Familiegjenforening: For personer som er gift, foreldre eller barn av en som har fått opphold.

For de som får opphold under asylhjemmel bør det stilles til rådighet det de trenger for å komme i gang i det norske samfunnet. Dette vil selvfølgelig gjøre det mer lukrativt å bli innvilget asyl, men muligheten for opphold uansett vil bidra til å ta av det verste. Alle som får opphold bør gjennom et opplæringsopplegg, også de på arbeidstillatelser, som sørger for at det er lettere å overleve i det norske samfunnet, og lettere å bli integrert.

VG har selvsagt (akkurat nå i hvert fall) satt denne saken ved siden av en sak om meningsmåling om minaretforbud i Norge. Det opplyses ikke i saken om hvor mange som er spurt, men hele 46% av de som har en mening er for minaretforbud. Dette gjør at jeg har lite håp for at UDIs konstruktive linje vil bli fulgt opp. Vi har alt for feige politikere i Norge, som gjerne gjør knefall for ubegrunnet frykt. Selv om jeg er mot all religion, mener jeg religioner bør likebehandles. Det betyr at jeg mener både kirketårn, minareter og andre høye utstikkere fra religiøse bygninger må være greit, så lenge de ikke er til sjenanse. Skal man bygge en kirke eller en moské eller noe annet “hellig” bygg, så bør man legge dem sånn at de ikke skygger for andres ettermiddagssol. Ut over det, så må de gjerne poppe opp som de vil for meg (selv om jeg håper det blir færre religiøse bygg over tid). Men for veldig mange (særlig FrPs og Krfs velgere, ser det ut som,) er det noe fryktelig skummelt med muslimske bygg. I folks sinn er muslimske bygg = synlig islam = radikal islam = terrorister. Dette er en håpløs tilnærming, men det hindrer ikke mange politikere over hele Europa i å både skape og nøre opp under denne frykten for å komme til makten.

I det minste håper jeg en annen “innvandrer” – Grorud-ulven som har vandret inn til Oslo - kan få bli – i motsetning til hva Fabian Stang vil… Også hans ulvemotstand er et resultat av en ubegrunnet frykt for at ulven vil gå på mennesker. Enda godt at BU-leder i Grorud bydel, Anders Røberg-Larsen (Ap), viser seg som en fornuftig lokalpolitiker!

VG rapporterte i går at en 10-åring hadde blitt vaksinert mot svineinfluensa i strid med hva foreldrene ønsket. Moren føler seg “matt og oppskjørtet” over det som er skolehelsetjenestens glipp. Premisset for saken – som skolehelsetjenesten også må akseptere – er at foreldre har den suverene avgjørelsesmyndighet over sine barns kropp. Jeg syns det er grunn til å spørre om det bør være sånn.

Med unntak av fysiske, psykiske og seksuelle overgrep og direkte vanskjøtsel, så skal det svært mye til før myndighetene griper inn i familiene. Privatlivets fred er hellig, og i det store og hele er det bra at det er sånn. Men i noen tilfeller kan det gå for langt, og vi glemmer at barnet er et eget individ, med egne rettigheter og en egen framtid – og ikke bare en forlengelse av foreldrene. I de langt fleste tilfeller vil det være slik at foreldrene er de som kjenner sitt barn best. Samtidig er foreldre som regel ikke kompetente til å vurdere helsemessige spørsmål (eller for den saks skyld andre faglige spørsmål de ikke har utdannet seg til å kunne vurdere, slik som en del pedagogiske skolespørsmål), og foreldre har den mest tungtveiende sosiale kontrollen med sine barn, og foretar (eksplisitt eller implisitt) en lang rekke verdivalg på sine barns vegne: Valg av barnehage og skole, valg av klesstil, religiøs indoktrinering eller ikke, tilgang på kultur- og underholdningstilbud og mye mer. Bør foreldrene få velge hva slags helsetilbud barna skal få – eller rettere sagt; bør foreldrene få velge bort helsetilbud på sine barns vegne?

Jeg mener vi gir foreldrene for stor makt over sine barns liv som vi gjør. Selv om foreldrene som regel vil være best egnet til å ivareta sine barns interesser i de fleste spørsmål før barnet selv er i stand til å danne et synspunkt, rett og slett fordi det ikke finnes noen andre som ville være bedre til å gjøre det, så mener jeg at dette argumentet sjelden holder når det gjelder helsespørsmål. Foreldre vil sjelden være de beste til å foreta de nødvendige og informerte risikoavveininger som bør gjøres i en helsesammenheng, rett og slett fordi de mangler de faglige kvalifikasjonene og den emosjonelle distansen som trengs. Derfor mener jeg at foreldre ikke bør ha noen automatisk rett til å velge bort behandlinger som kan forebygge, lindre eller stanse lidelse. Der hvor det foreligger en betydelig risiko forbundet med selve behandlingen, så er spørsmålet et annet. Der hvor en pasient normalt ville blitt gitt en grundig innføring i risikoen forbundet med behandlingen og risikoen ikke er av bagatellmessig art, så mener jeg foreldre må kunne foreta det valget som pasienten normalt ville tatt. Svineinfluensavaksinen er ikke en slik type sak – jeg tenker på eksperimentelle metoder, høyrisikobehandlinger som kan avhjelpe dødelig sykdom og lignende.

Vi kan heller ikke gå tilbake til den tida da legene var suverene på sin pidestall og dømte over levende og døde. Foreldrenes informasjon om barnets tilstand er viktig, og foreldrene bør også tas med på råd. Men det kan ikke være slik at foreldrenes verdisyn skal ligge til grunn – det må til syvende og sist være legens medisinske vurdering av hva som er barnets beste som må veie tyngst i avgjørelsen om et barn skal få behandling eller ikke – uansett hvor “matt” eller “oppskjørtet” foreldrene måtte bli av det.

Frp storkoser seg med resultatet i den sveitsiske minaritet-avstemningen. Selv om Per-Willy Amundsen gir et pliktskyldig nikk til religionsfriheten, så er hans omtale av avstemningsresultatet avslørende. Han konstaterer at Europa er i ferd med å “våkne”, og Frp synes avgjørelsen er “spennende”. Christian Tybring-Gjedde “skjønner frykten velgerne i Sveits har for islamiseringen av Europa”. Nå prøver FrP – med samme Amundsen i spissen – også å kapitalisere på avgjørelsen ved å “vurdere” burka-forbud i Norge. Dette er rett og slett avskyelig. Skal staten begynne å regulere hva det skal være lov å kle seg i? Kommer det til å være forbudt å bruke burka i et demonstrasjonstog? Kommer det til å bli forbudt å bruke det på en scene? Er det tillatt å bruke brudeslør når man gifter seg? Det er jo også et heldekkende plagg med liknende historiske og religiøse konnotasjoner… Jeg mener en lang rekke religiøse – herunder islamske – regler og tradisjoner er undertrykkende. Noen er spesifikt kvinneundertrykkende, og andre er undertrykkende for alle. Heldekkende klesplagg er blant de tingene jeg mener har en kvinneundertrykkende funksjon (også når du veier for eller mot ut fra de blandede hensynene som framkommer i islamsk tradisjon, og tar hensyn til “hijab-feministene”). Men ingenting kan forsvare den typen inngrep i hva folk skal kle seg i, og dermed velge å gi uttrykk for sin personlighet gjennom, som Frp her forfekter. At de i tillegg presterer å komme med dette i kjølvannet av et av de mest graverende uttrykk for flertallets tankeløse tyranni over tankefriheten i Europas etterkrigstid gjør meg bare kvalm. Frp viser til stadighet sitt sanne ansikt som et parti som ikke vegrer seg for å røre i grums når anledningen byr seg. Det går et spøkelse over Europa, og dets heldekkende drakt er ikke hvit eller rød – men brun. Arne Strand beklager delvis Dagsavisens kvasi-hakekors-forside. Det mener jeg han ikke har noen grunn til. Sammenligningen med nazismens tankegods er så absolutt på sin plass, og sveitserne fortjener å få den i fleisen. Den sveitsiske folkeavstemningen – eller den voksende innvandringsskepsisen i Norge – er ikke uttrykk for at folket utsettes for en eller annen form for subversiv islamisering som de skulle ha noen (teoretisk) grunn for å frykte. Det er heller et uttrykk for at folk kjøper fryktpropagandaen til partier som det sveitsiske SVP, det danske Dansk Folkeparti, det franske Front National og det norske Fremskrittspartiet. Frp-ere som Per Willy Amundsen er intelligente nok til å pakke inn sin fryktpropaganda i en mer elegant retorikk (de har tross alt drevet på med dette her i en del år etter hvert), men det gjør dem ikke noe mindre avskyelige eller farlige – heller tvert i mot.

Som jeg skrev om for fem dager siden, er det problematisk at SV er med i Studieforbundet Solidaritet, siden de pusher alternativ-bevegelsen for hva den er verdt (som mind you ikke er spesielt mye).

Nå viser det seg at Landsstyret i SV har hatt en prosess gående med å vurdere om partiet skal være med i SO i det hele tatt, og konklusjonen ble tatt i helga. Landsstyreprotokollen, side 22-23 har med vedtakstekst om å melde seg ut og starte nytt, eget studieforbund – og dette ble vedtatt.

Gratulerer! Jeg skulle gjerne sett at LS hadde sagt noe om studieforbundets galematias, men man kan ikke få alt heller :-)

Partiet jeg er med i, SV, er medlem av Studieforbundet Solidaritet (SO) (tidligere Sosialistisk Opplysningsforbund). Så vidt jeg har skjønt, har SO vært SVs eget studieforbund. I dag er SV og SU to av 33 ulike medlemsorganisasjoner i studieforbundet. Det viktigste formålet slike studieforbund har i dag (i praksis) er å kanalisere penger til studieaktiviteter i medlemsorganisasjonenes regi. Men jeg er dypt skeptisk til SO og at SV skal fortsette å være medlem, fordi SO ikke bare holder seg til sitt formål (som står beskrevet her), men også pusher noen meget tvilsomme alternativ-nettsteder på sin forside, gjennom å referere til en av sine medlemsforeninger:

Foreningen for livsveiledning og selvutvikling har flere medlemmer som holder flotte kurs, se blant annet følgende hjemmesider:
www.aruna.no
www.astrologi.no
www.energiverkstedet.com
www.iliana.no
www.nlpcenteret.no
www.sirius-senter.com

Dette har jeg tatt opp internt i partiet tidligere, og da ble linkene fjernet, men nå er de altså tilbake igjen. Hva er det disse folka som SO markedsfører pusher?

ArunA

ArunA-akademiet tilbyr malerskole og lørdagskafé, men også “InnerLife-utdanning” og “InnerLife-terapi”, samt en vurdering av Din Indre Livssyklus® (sic), “basert på de kollektive livskrefter i psyken”. For bare 1200,- kan du få en “Vanlig studiepakke for nye brukere” om Din Indre Livssyklus®.  InnerLife-utdanning er en “utdanning i terapeutisk massasje, dybdepsykologisk terapi og livsveiledning”. De har også kurs som “Storytelling as a healing art”…

Bak senteret står Lisbeth Lind og Øivinn Øi. Nettsidene opplyser at ingen av dem har faglig bakgrunn som psykologer eller lignende, men har bak seg flere år hos Bob Moore ved “Psykisk Center” i København. Øvrige ansatte har pedagogisk bakgrunn.

Vurdering: Dyrt vås fra ende til annen. Det verste er at senteret tydeligvis har studenter som går der på attføring, til tross for at ingen av de som arbeider der har utdanning som psykologer eller fysioterapeuter eller andre fag som gjør at det er faglig forsvarlig at de bedriver “dybdepsykologisk terapi” – langt mindre gir opplæring i det.

Astrologiskolen HERKULES (astrologi.no)

De fleste av oss vet at astrologi bare er humbug. Men det stopper ikke astrologiskolen Herkules i å tilby “2, 3 eller 4-årig studieforløp, samt nettstudie”, i “klassisk og esoterisk horoskop tolkning”! Studieavgift per halvår er 5 500,- pluss 1 500,- for “omfattende studiemateriell”. Til tross for denne prisen, så averterer nettsidene med at det er “få samlinger i året” (men du får 500 undervisningstimer på DVD og samlinger). Grunnlegger av skolen, Gisle Henden, har i følge nettsidene to doktorgrader (en “ordentlig” fra BI i strategi, økonomi og ledelse, og en tullegrad i esoterisk filosofi fra Seven Ray University(!)), ett hovedfag i filosofi fra UiO, tre mastergrader (MA fra Roskilde Universitet og UiO (uspesifisert fag), Business og Marketing fra BI og i esoterisk astrologi fra nevnte Seven Ray University. Han har også gått “Den Esoteriske Astrologiskolen”, “Den Nordiske Astrologiskolen” og vært hospitant ved Statens kunst- og håndverksskole. Mannen lider ingen nød – i følge skattelister.no, hadde han i 2008 en likningsinntekt på over 700 000,-. I følge proff.no, er Astrologiskolen Herkules et enkeltmannsforetak registrert på han.

Lærerpersonalet ved skolen teller en professor med doktorgrad i kjemi, (Helene Schei), en “doktor” i esoterisk filosofi, en “profesjonell astrolog”, en sivilarkitekt med “utdannelse innen medisin, psykologi og filosofi”, en “heilpraktiker” og soneterapeut med astrologisk utdanning, en med “Tibetansk/Usui Reiki Master grad”, en psykologiutdannet, en formann i dansk astrologiforening, en cand.mag med psykologi, lærerskole og sosialantropologi, en siviløkonom, en “asthro-therapist, grounded in PsychoSynthesis”, en tidligere førsteamanuensis med doktorgrad i fysikk og teknologi, en omsorgsarbeider, en som “bygger sin viten på en bred vifte av åndsvitenskapelige kilder”, en kunstutdannet og en med bare astrologiutdanning.

Vurdering: Hummer og kanari blant lærerpersonalet – fra halvstuderte røvere til professorer. Men ingen faglig tyngde i andre fag blant lærerne kan avhjelpe det faktum at det de underviser i er det reneste sprøyt. Jeg vil si at disse menneskene misbruker sine titler og utdannelser til å fronte kurs som suger penger fra godtroende som leter etter svar. Det gjør det hele egentlig bare verre.

YOGA Energiverkstedet (energiverkstedet.com)

Dette ser ut til å være et sted drevet av Connie Hvidberg Nørup, basert i Stavanger. Hennes viktigste kvalifikasjon ser ut til å være at hun “(d)eltar på 6. året i The Diamond Approach, en nåtidig spirituell-psykologisk trening”. Energiverkstedet tilbyr aktiviteter med navn som “Traume terapi”, “OnenessBlessing”, “CranioSacral terapi” og “Familiekonstellasjoner”.

“Traume terapi” behandler traumer, ikke som en “sykdom”, men “en spenningstilstand”. Traumer kan manifestere seg i form av symptomer som “kroniske smerter, trøtthet og søvnproblemer; migrene og hodepine; frykt, angst og fobier; fysiske skader (fra ulykker, øvrige skader og operative inngrep); og konsentrasjons- og hukommelsesproblemer”. Ganske heftige greier, men de skal altså kunne behandles med de riktige øvelsene for å avspenne og “mobilisere nervesystemets og kroppens eget selvhelende potensiale”. Pris: 1700,- for et helgekurs.

“OnenessBlessing” aner jeg ikke hva består i, men de som leder sesjonene har vært gjennom “21/10/7 dagers initiering fra The OnenessUniversity i India og nå i Italia”. Pris for en drop-in session på to timer en søndag: 200,-. Videre søk på oppgitte adresser gir ikke noe mer informasjon om hva dette består i, men her får du vite at du kan få lære  “kunsten å skape vekst og suksess; Universets hemmelige prinsipper” og “Ta kraften i livet ditt tilbake”.

“Chranio Sacral Therapy utdannelse” gir deg opplæring i kraniosakral terapi (som så vidt jeg har skjønt går ut på å justere rytmiske bevegelser i hjernen (som for øvrig alle “terapeuter” vurderer ulikt)) – første av fem kurs gir deg 24 timer for den nette sum av 5 500,-. Etter kurset vil du “være i stand til å palpere subtile biologiske bevegelser”. Kjekt, når vi også får vite at “CranioSacral Terapiens helbredende virkning [er] stort sett ubegrenset”. Ikke verst, gitt.

“Familiekonstellasjoner” er en form for terapi, tydeligvis. Du kan ta opp ting i en “konstellasjon” (privat “konstellasjon” koster 2 200,-), slik som “Seksualitet*overgrep”, “Angst som ikke kan forklares”, “Overspising, anoreksi, bulimi”, “Schizofreni/Psykoser” i familien, “Mord/Selvmord i familien” og lignende små og store problemer. De som utfører konstellasjonene kalles “konstellatører”. En weekend om “familie- og pengekonstellasjoner” koster 2 500,- for nye deltagere.

Vurdering: En salig smørje av ulike kurstilbud og “terapier”. De veksler fra det harmløse, via det kryptiske til det rett ut farlige. Jeg betakker meg for at glade amatører skal drive en form for “terapi” som har “ubegrenset virkning” eller som behandler seksuelle overgrep. Det er rimelig grovt at dette kan tilbys ukontrollert i landet vårt.

ILIANA-akademiet (iliana.no)

Dette “akademiet” tilbyr “kurs og fagutdannelser” innen f.eks.  “SELVutvikling”, “transpersonlige prosesser”, “NLP, Nevro Linguistisk Programmering”, “Energiarbeid og healing” og “syntese, kognitive metoder og mindfullness”. Grunnlegger Inge Ås er egentlig kunstner, men har “faglig” bakgrunn som homeopat, kraniosakralterapeut, “REIKI-seichim Mester” og healer. Lærerne har bakgrunn fra hotellbransjen (men også drift av egen urtegård), markedskommunikasjon og strategisk ledelse, økologi, førskolepedagogikk og statsvitenskap. Ingen av lærekreftene har altså noen som helst forutsetning for å jobbe med ting som “livsveiledning” eller “selvutvikling” på et profesjonelt plan, men likevel koster kursene skjorta. “SELVutvikling” koster f.eks. 16-17000,- + + for alle kursene – og denne utdannelsen er fundamentet for øvrige kurs. Livsveilederutdannelsen koster 45 000,- til sammen, mens å nå nivå 2 (fagutdannelse) i energiarbeid og healing koster 40 800,-, i tillegg til at det er obligatorisk å gå til minimum tyve livsveiledningstimer (med en generøs rabatt på 10% per time) hos lærerne på kurset, samt å kjøpe behandlingsbenk, obligatorisk litteratur og reise, kost og losji til samlingene. Ikke rart Inge Ås har en likningsinntekt på nesten 440 000,- og en likningsformue på over 300 000,-…

Vurdering: Fjaseri. Dyrt fjaseri. Fra glade amatører.

NLP Centeret (nlp-centeret.no)

Dette er et senter for “neuro-lingvistisk programmering”. NLP er i følge nettsidene “det enkleste og mest effektive verktøy for å forstå strukturen i menneskers problemer” – et “must” for å være en “god, oppdatert og effektiv terapeut”. Faktisk er det intet mindre enn “En av de mest effektive og moderne form (sic) for psykologi i dag.” De selger kurs som “NLP Practitioner” (27 000,- for 4 dager), “NLP Master Practitioner” (29 000,- for 4 dager) og “Bli ditt eget kraftverk på jobben” (5 300,-). “Kunsten å lykkes” koster for øvrig bare 600,- til sammenligning. Jeg ville tro at de som sto bak så viktige og betydningsfulle kurs ville like å stå fram med sine faglige kvalifikasjoner på nettsidene, men nettsidene sier ikke en gang hvem som står bak senteret. Proff.no kan avsløre at senteret er et enkeltpersonsforetak, ledet av Randi Jørgine Nesbø. Først når du googler henne, så kommer du inn på nettsiden om lærerne på senteret.Jeg fant etterpå ut at du måtte klikke deg inn på det enkelte senteret for å finne ut hvem som sto bak. Godt gjemt.

Senteret (hovedkontoret i Strømmen) viser seg å være en “mom and pop shop” – Ingolf og Randi Næsbø er to av de tre lærerne: Han er utdannet innen elektronikk, hun innen pedagogikk. I tillegg har senteret en lærer til, Kristin Mothes, som er dataingeniør og prosjektleder. Lærerne ved andre sentere er henholdsvis personlig trener og sivilmarkedsfører (Bergen), offiser og cand.mag i økonomi, organisasjonsutvikling og ledelse (Porsgrunn) og et telefonnummer (Stavanger). Ingen av dem har altså den ringeste faglige forutsetning for å vurdere NLP som psykologisk verktøy.

Senteret har for øvrig egen blogg.

Vurdering: Tar seg godt betalt for noe de virkelig ikke har faglig forutsetning for å selge under den markedsføringen de bruker. Du trenger ikke gå lenger enn til wikipedia for å få en relativt grei oversikt over hvordan ingen har klart å demonstrere at NLP overhodet har noen effekt, og er basert på høyst utdaterte antakelser om sammenhenger mellom oppførsel og kognitive prosesser.

Sirius Institutt (sirius-senter.com)

Sirius markedsfører seg en naturmedisinsk skole i KAM (komplementære og alternative metoder). De tilbyr kurs i NLP (se over), KranioSakral Terapi (se også over), Kosthold og Ernæring, Grunnmedisin, Etikk og Kommunikasjon, Energiterapi, Psykologi for terapeuter, Soneterapi, Øreakupunktur, Naturmedisin/Østlig filosofi og 4-årig Psykoterapi-utdannelse (hvor 1. år gir deg coach-sertifikat!).

Grunnmedisin-kurset (30 000,-) virker tilforlatelig, men her er det mye hummer og kanari. Foreleser i patologi og sykdomslære og i førstehjelp, Jan Samuelsen, tilbyr for eksempel også ørelysbehandling (direkte farlig ettersom stearin kan renne ned i øregangen) på sin Naturmedisinske fagskole, selv om han er utdannet anestesisykepleier.

Psykoterapeut-utdannelsen høres også ikke så verst ut, helt til du leser at utdannelsen er basert på “psykosyntesen [som] forholder seg til menneskets iboende spirituelle potensial”. En slik tekst antyder at vi er langt forbi vitenskapen, og langt inni religionens domene. Denne utdannelsen koster 180 000,- for fire år, og leder ikke til noen offisiell anerkjennelse. Siden dokumenterer heller ikke at det er lærere ved kurset som har noen form for psykologi-kompetanse. Spørsmål om faglig innhold skal rettes til Monica Fidtje, ved Norsk Institutt for Psykosyntese (NIP). Her står det imidlertid lite om henne, og jeg måtte google litt for å finne ut hva slags bakgrunn hun har. Jeg fant henne på parterapeuter.no.  Hennes utdannelse? Siviløkonom og psykoterapeut fra NIP.

Vurdering: Tilbyr det tradisjonelle utvalget av virkningsløse KAM-utdannelser. Virker faglig på overflaten, helt til du graver litt i kvalifikasjonene til folka bak og ser at det er stort sett like glade amatører her som i alle andre sammenhenger. At helsepersonellet som underviser i viktige deler av medisin-opplæringa bedriver helseskadelige terapier som ørelysbehandling styrker ikke akkurat troverdigheten.

Oppsummering

Studieforbundet Solidaritet er en skam for SV. SV kan ikke være bekjent av å være i samme organisasjon som folk som driver med regelrett lureri og helseskadelig “behandling” av syke og friske mennesker, slik som de sentrene jeg har nevnt over. Jeg tror tiden er overmoden for at SV finner seg et annet studieforbund og lar SO seile sin egen sjø. Vi kan ikke holde på å gi en slags implisitt godkjennelse av tull, tøys, vås, fjas og kvakksalveri.

Jeg må si jeg syns det er litt rart, men også litt festlig. I løpet av det siste døgnet har jeg blitt sensurert to ganger i forbindelse med mine utfall mot vaksineaksjonen. Jeg prøvde å legge inn en kritisk kommentar på hjemmesiden deres i forhold til at de gikk ut mot Dagbladets dekning – den har ikke sluppet gjennom administrators nåløye – ikke så veldig overraskende. Det som imidlertid overrasket meg mer, er at linken til det forrige blogginnlegget mitt har blitt fjernet fra dette VG-innlegget om at initiativtaker for Vaksineaksjonen tjener penger på sølvvann. I det innlegget kritiserer jeg skarpt VG, Dagbladet og NRK for å ha gitt fyldig dekning til vaksineaksjonen, selv om det er en relativt enkel sak å avdekke at Kjetil Dreyer tjener penger på “vaksinealternativer”. Jeg har problemer med å se hvordan det skal være søppelpost, upassende eller irrelevant (som er rapporteringsalternativene på misbruk av Twingly-tjenesten) i forhold til saken VG la ut.

Jeg mener det VG, Dagbladet og NRK har gjort, er et klassisk eksempel på hvordan media bygger opp en dramatisk kurve – først skape tvil, usikkerhet, bygge opp parter i konfliktene – for så å spare godbitene som river ned igjen til senere. I forhold til svineinfluensa mener jeg det er uansvarlig eller slapt håndverk.

Konspirasjonsteoretikerne bak vaksineaksjonen eller lignende ville nok i en slik situasjon raskt hoppet til en antakelse om at VG og vaksineaksjonistene står i ledtog. Jeg tenker ikke sånn, men jeg er ikke overrasket om en eller annen vaksineaksjonist har rapportert blogginnlegget mitt som upassende og en eller annen slappfisk hos VG har bare godtatt det.

Vi får se om dette innlegget får lov til å være usensurert?

Next Page »